Sosima


"Ingresser fra et liv i anførselstegn"

 
fredag feb 12, 2010

Lukter sannheten?


Sett på avstand ser verden mer overkommelig ut. Man betrakter rolig det man selv velger om man vil møte. Hvor nærme må man være for ikke å se noe på avstand? Nærme nok til å kjenne lukten av det? Hva med døden? Hvor nærme kan man komme før man er nærme nok? Og hva er det man får se? Sannheten? Hvordan lukter sannheten? To mennesker døde i mitt hjem. Den siste valgte det selv. Han ville se ut over havet, alene fra sykeleie. Det kunne jeg ikke nekte ham. Kanskje var fiskebåten på tur ut det siste han så. Kanskje blir den også det siste jeg ser. Det ville jeg ikke hatt noe imot. Hva om det blir når den kommer tilbake? Idet den legger til kai. Men først må jeg hjem. Hjem og lukke døren bak meg.


Fra begynnelsen

torsdag jan 21, 2010

Rent undertøy


Ha alltid rent undertøy, i tilfelle det skulle skje noe.

Jeg tenker på om det er noe jeg burde ha sjekket hjemme. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg blir her. Plantene? Posten? Katten, som nok har funnet seg et annet sted. Kan jeg gi fra meg nøkkelen til leiligheten? Kjenner jeg henne godt nok? Hva møter henne der? Hvor lenge blir jeg her? Hva er det å skjule?

Egentlig er det jo bare snakk om å på beste måte forsøke å underholde seg selv og eventuelt andre på vei mot en uunngåelig slutt. Hvis livet selv hadde vært så underholdene at det ikke var mulig for noen og ikke oppdage det, ja, så ville det blant annet ikke eksistert teater. Slik settes livet opp som en forestilling. Hvis jeg har behov for å fortelle om meg til andre, så er det ene og alene fordi jeg har et ønske om å gjøre det mer interessant for meg, og hvis jeg forteller om andres liv er det også kun for å underholde meg selv. Alt er uansett sagt og fortalt før, bare på forskjellige måter. Det er ikke noe jeg har funnet på. Men jeg står selvfølgelig fritt til å ignorere det. Innbille meg selv at noe ennå mangler. Det er det fine med å bli gammel. Man er lettere å underholde, fordi man har glemt det meste av hva man har hørt før.


Fra begynnelsen


tirsdag jan 05, 2010

Jeg blir liggende


Etter hva jeg kan skjønne av nyhetene, er det intet nytt i dag heller. Men på samisk virker alt mer interessant. <<Får jeg lese noe av det du skriver?>> sier hun. <<Jeg trenger trening. Boken min søster ga meg, da Vinci ett eller annet, måtte jeg legge bort etter bare noen sider.>> <<Det må jeg si, du er i hvert fall kvikk. Det tror jeg det er mange som har gjort. Og mange som burde ha gjort. Livet er for kort, selv om de fleste ser ut til å mene det er for langt. Men lydbok, da?>> <<Nei, det er jo lesetrening jeg trenger.>> <<Men hvorfor det?>> <<Etter ulykken har jeg hatt litt vanskelig for å få med meg hva jeg leser... Er det dikt du skriver?>> <<Nei, ikke dikt. Om du kan lese? Jeg vet ikke. Jeg tror det kommer til å handle mye om deg, og da vil jeg kanskje begrense meg, hvis jeg vet at du skal lese det siden, kanskje samme dag til og med.>> <<Om meg? Du tuller? Hvorfor det?>> <<Ja, nei, si det. Hvorfor ikke begynne med det nærmeste? Ethvert skrivende menneske sliter med å finne et interessant nok objekt eller historie for å kunne uttrykke sine briljante betraktninger og erfaringer, eller mangel av sådanne. Jeg har funnet deg, så den saken er i boks.>> <<Tullebukk. Så du mener jeg er interessant nok?>> <<Absolutt! Definitivt. Det mener jeg bestemt.>> <<Og da vil du jeg skal fortelle deg min historie?>>



Fra begynnelsen

torsdag des 17, 2009

Mødre


Mødre


Min mor
var et fjell,
et tre
å klatre i.

Der var det glede
og søvn
og morgener
vi våknet til.

Nå på jorden
lever jeg,
måker, terner skriker,
stammer, nakne grener,
kvister lever nå.


- Sigmund Mjelve, Lanskap 2 -



Hverdagene, - hva annet er det? Tid? - fortoner seg mer håndterlig, likevel ikke mer håndgripelig. Det er mindre å bekymre seg over. Hva er det å bekymre seg over? Jeg ligger her og har alt jeg trenger. Jeg famler ikke. Ikke like mye. Jeg kunne falt utenfor et verre sted. En bensinstasjon. Skjønt? Jeg våkner og sovner uten smerte. Påbegynner påminnelser. Innimellom leser jeg. Det sovner jeg lett av. Det kan jeg like. Jeg vet ikke om det skyldes litteraturen eller brillene. Begge må kanskje byttes ut. Jeg har bedt henne plukke vilkårlig fra nyhetshyllen. Autodidaktisk måfå. Hva ellers? Men det er ikke kunnskap jeg søker. Men søker jeg? Klassikerne kan man alltids komme tilbake til. Slik har det vært. Tv bruker jeg mest som lommelykt, en fjernstyrt sådan; når jeg våkner og ikke skjønner hvor jeg er. Det skjer ofte. Det er denne mørketiden. Men solen snur. Eller hva den nå gjør? Og hvorfor snu? Tilbake til utgangspunktet?



Fra begynnelsen


mandag des 14, 2009

Snøhule

Heldigvis er jeg sterk og kan med letthet heise meg over i rullestolen slik at jeg kan utføre nødvendige toalettbesøk. Men jeg gjør det helst når jeg er alene og helst på nattestid. Hun har sagt at det ikke gjør henne noe, at hun selvfølgelig er vandt med det, men jeg vil gjerne plage henne minst mulig.

Vi hadde bygd snøhule og måtte skjennes på for å komme inn til kvelds. Da jeg gikk fra bordet, kjente jeg at bena var litt numne, men jeg tenkte ikke mer over det. Det hadde tross alt vært kaldt. Dessuten var jeg bare barnet. Unger tenker ikke på sånt. Ikke at jeg tidligere på dagen hadde falt ned kjellertrappen heller. Det var ikke første gangen. Det var dit vi ble sendt for å hente poteter. Dagen etter våknet jeg og gikk i gulvet så det sang. Det kan man si er å stå opp med feil ben. Jeg skjønte ikke stort. Det var det ingen som gjorde, ikke engang legene, som stakk meg med nåler for å se om jeg hadde følelse; hvilket jeg hadde. Derfor akter jeg ikke å si noe til denne legen her på huset. Han får tro hva han vil. Men klyper han meg én gang til i låret.



Fra begynnelsen


onsdag des 09, 2009

Om ingen så meg....


Med ryggen mot verden ser alt lysere ut,
da kan jeg holde ut mitt eget speilbildet,

mellom en Brugal Extra Viejo
og en ganske alminnelig Jack Daniels;


se meg selv på avstand fra alt
bakenforliggende...




[Notat fra en barkrakk, på et kaffefilter]

fredag nov 27, 2009

Her er så stille (II)



Her er så stille. Jeg sitter her og leser, som jeg gjorde det for deg; her alene foran deg. Sovner mens historien går sin egen vei; slik du sovnet foran meg. Men her er bare jeg som sover videre uten deg.



torsdag nov 26, 2009

Her er så stille!

 


Det er noe kjent, ikke sant? Men hvem? Var det Øverland, Bjerke? Jeg er ikke kar om å komme på det. Ja, jeg trenger rett og slett HJELP. 


 

tirsdag nov 24, 2009

Smil!

<<Det er ingen ting som tyder på at du ikke skulle kunne bevege bena,>> sa han, <<for du kjenner dette, ikke sant?>> <<Jo.>> <<Og dette?>> <<Ja.>> <<Og du har ikke vondt noe sted?>> <<Nei.>> <<Vel, det kan komme når du ikke vil så mye, når du minst venter det. Du får bare bli liggende og slappe av så lenge.>> Slappe av? Vil så mye? Ja, hva er det jeg vil?

Hva ville en mor ha sagt? Nå må du smile. Ville hun stått der med krykkene i den ene hånden og kameraet i den andre? Eller hadde de ventet på bakken foran henne? Smil! Men hun var ikke der. Bildet viser bare meg blant andre, hvor jeg alene lener meg. Ingen krykker er likevel synlig.

<<Har du virkelig ikke mobil?>>, sa hun. <<Jeg hadde, men jeg kjenner nesten ingen.>> <<Men du må vel ringe noen? Vi vet jo ikke hvor lenge dette varer.>> <<Det er ikke nødvendig. Jeg vil ikke bli savnet, hvis det er det du mener?>> <<Huff, når du sier det sånn... Men vil du jeg skal kontakte dine søsken?>> <<Nei, helst ikke. Det ville gjort oss til vitner av et mirakel.>>
 

 


Fra begynnelsen

lørdag nov 21, 2009

Rutiner er utført


De har ryddet ut alle tingene hennes. Det må de ha gjort før jeg kom til meg selv; men etter at de trillet meg inn og henne ut. Det er ikke viktig. Rutiner er utført. For alt jeg vet, kan vi ha passert hverandre i korridoren. Hun død, jeg mer eller mindre bevisstløs. Bortsett fra dette rommet hennes, vet jeg ikke hva jeg har arvet.




tirsdag nov 17, 2009

Hva ville en mor ha sagt?


Utenfor snødde det, som her, nå. Det var november, som her, nå. Jeg var fremdeles i sommersko, og falt. Dermed våknet jeg innenfor igjen, på rommet hvor jeg tidligere hadde tatt farvel med mor. Vi lå ikke ved siden av hverandre. De hadde trillet henne ut. <<Se der, ja,>> sa hun, <<der er du tilbake.>> Det var den samme som hadde informert meg om at jeg var én av fem. <<Det er godt vi ikke er i statene,>> sa hun. <<Da ville du sikkert saksøkt oss. Men vaktmesteren er kontaktet. Du falt. Hvordan har du det?>> <<Jeg har det vel som fortjent. Jeg var ikke oppmerksom.>> <<Det er vel ikke så rart. Visste du virkelig ikke om henne?>> <<Man går jo ut fra at det finnes en mor et sted.>> <<Det er sant,>> sa hun, <<men..?>>

Hva ville en mor ha sagt?: Ikke løp! Men jeg løp ikke. Nå går du i andre tanker. Hvilke tanker gikk jeg i? Du må tenke selv.


fredag nov 13, 2009

Attpåklatt!


Første gang jeg traff min mor var samme dag hun døde. Men jeg kom for sent, så hun var død allerede. Dermed fikk vi aldri snakket sammen. Imidlertid fikk jeg høre om mine fire søsken, alle betraktelig eldre enn meg og to av hvert kjønn. Det kunne pleieren fortelle, selv om hun ikke kunne vite hvor gammel jeg var, så det var hennes antakelse går jeg ut fra. Hvis hun da ikke visste mer enn meg. Vel, det gjorde hun jo. De hadde vært der før meg, som alltid nær sagt, og mens mor ennå var i livet. Jeg, attpåklatten, etter hva jeg kan skjønne, var også denne siste gang kommet for sent. Men det gjorde ikke noe. Jeg betraktet henne rolig der hun rolig lå, og forlot stedet, så nå vet jeg i det minste hvordan hun så ut. Det er jo noe. Hadde jeg kommet tidsnok, vet jeg ikke hvordan følelsene ville uttrykket seg. Men hva er tidsnok? Jeg skulle vært der for lenge siden, uten at valget har vært tilgjengelig. Jeg er likevel ikke bitter. Ikke på noen. Det kunne man kanskje tro. Men slik er nå engang livet og livet har behandlet meg godt. Jeg har klart meg, også uten mor. Far har jeg aldri truffet, så det kunne hun kanskje fortalt meg hvem var, og om han ennå levde. Men det rakk hun altså ikke.

Utenfor snødde det, som her, nå. Det var november, som her, nå. Jeg var fremdeles i sommersko, og falt. Dermed våknet jeg innenfor igjen, på rommet hvor jeg tidligere hadde tatt farvel med mor. Vi lå ikke ved siden av hverandre. De hadde trillet henne ut. <<Se der, ja,>> sa hun, <<der er du tilbake.>> Det var den samme som hadde informert meg om at jeg var én av fem. <<Det er godt vi ikke er i statene,>> sa hun. <<Da ville du sikkert saksøkt oss. Men vaktmesteren er kontaktet. Du falt. Hvordan har du det?>> <<Jeg har det vel som fortjent. Jeg var ikke oppmerksom.>> <<Det er vel ikke så rart. Visste du virkelig ikke om henne?>> <<Man går jo ut fra at det finnes en mor et sted.>> <<Det er sant,>> sa hun, <<men..?>>

Hva ville en mor ha sagt?: Ikke løp! Men jeg løp ikke. Nå går du i andre tanker. Hvilke tanker gikk jeg i? Du må tenke selv. 

De har ryddet ut alle tingene hennes. Det må de ha gjort før jeg kom til meg selv; men etter at de trillet meg inn og henne ut. Det er ikke viktig. Rutiner er utført. For alt jeg vet, kan vi ha passert hverandre i korridoren. Hun død, jeg mer eller mindre bevisstløs. Bortsett fra dette rommet hennes, vet jeg ikke hva jeg har arvet.

<<Det er ingen ting som tyder på at du ikke skulle kunne bevege bena,>> sa han, <<for du kjenner dette, ikke sant?>> <<Jo.>> <<Og dette?>> <<Ja.>> <<Og du har ikke vondt noe sted?>> <<Nei.>> <<Vel, det kan komme når du ikke vil så mye, når du minst venter det. Du får bare bli liggende og slappe av så lenge.>> Slappe av? Vil så mye? Ja, hva er det jeg vil?

Hva ville en mor ha sagt? Nå må du smile. Ville hun stått der med krykkene i den ene hånden og kameraet i den andre? Eller hadde de ventet på bakken foran henne?. Smil! Men hun var ikke der. Bildet viser bare meg blant andre, hvor jeg alene lener meg. Ingen krykker er likevel synlig.

<<Har du virkelig ikke mobil?>>, sa hun. <<Jeg hadde, men jeg kjenner nesten ingen.>> <<Men du må vel ringe noen? Vi vet jo ikke hvor lenge dette varer.>> <<Det er ikke nødvendig. Jeg vil ikke bli savnet, hvis det er det du mener?>> <<Huff, når du sier det sånn... Men vil du jeg skal kontakte dine søsken?>> <<Nei, helst ikke. Det ville gjort oss til vitner av et mirakel.>>

Heldigvis er jeg sterk og kan med letthet heise meg over i rullestolen slik at jeg kan utføre nødvendige toalettbesøk. Men jeg gjør det helst når jeg er alene og helst på nattestid. Hun har sagt at det ikke gjør henne noe, at hun selvfølgelig er vandt med det, men jeg vil gjerne plage henne minst mulig.

Vi hadde bygd snøhule og måtte skjennes på for å komme inn til kvelds. Da jeg gikk fra bordet, kjente jeg at bena var litt numne, men jeg tenkte ikke mer over det. Det hadde tross alt vært kaldt. Dessuten var jeg bare barnet. Unger tenker ikke på sånt. Ikke at jeg tidligere på dagen hadde falt ned kjellertrappen heller. Det var ikke første gangen. Det var dit vi ble sendt for å hente poteter. Dagen etter våknet jeg og gikk i gulvet så det sang. Det kan man si er å stå opp med feil ben. Jeg skjønte ikke stort. Det var det ingen som gjorde, ikke engang legene, som stakk meg med nåler for å se om jeg hadde følelse; hvilket jeg hadde. Derfor akter jeg ikke å si noe til denne legen her på huset. Han får tro hva han vil. Men klyper han meg én gang til i låret.


Mødre


Min mor
var et fjell,
et tre
å klatre i.

Der var det glede
og søvn
og morgener
vi våknet til.

Nå på jorden
lever jeg,
måker, terner skriker,
stammer, nakne grener,
kvister lever nå.


- Sigmund Mjelve, Lanskap 2 -



Hverdagene, - hva annet er det? Tid? - fortoner seg mer håndterlig, likevel ikke mer håndgripelig. Det er mindre å bekymre seg over. Hva er det å bekymre seg over? Jeg ligger her og har alt jeg trenger. Jeg famler ikke. Ikke like mye. Jeg kunne falt utenfor et verre sted. En bensinstasjon. Skjønt? Jeg våkner og sovner uten smerte. Påbegynner påminnelser. Innimellom leser jeg. Det sovner jeg lett av. Det kan jeg like. Jeg vet ikke om det skyldes litteraturen eller brillene. Begge må kanskje byttes ut. Jeg har bedt henne plukke vilkårlig fra nyhetshyllen. Autodidaktisk måfå. Hva ellers? Men det er ikke kunnskap jeg søker. Men søker jeg? Klassikerne kan man alltids komme tilbake til. Slik har det vært. Tv bruker jeg mest som lommelykt, en fjernstyrt sådan; når jeg våkner og ikke skjønner hvor jeg er. Det skjer ofte. Det er denne mørketiden. Men solen snur. Eller hva den nå gjør? Og hvorfor snu? Tilbake til utgangspunktet?



Etter hva jeg kan skjønne av nyhetene, er det intet nytt i dag heller. Men på samisk virker alt mer interessant. <<Får jeg lese noe av det du skriver?>> sier hun. <<Jeg trenger trening. Boken min søster ga meg, da Vinci ett eller annet, måtte jeg legge bort etter bare noen sider.>> <<Det må jeg si, du er i hvert fall kvikk. Det tror jeg det er mange som har gjort. Og mange som burde ha gjort. Livet er for kort, selv om de fleste ser ut til å mene det er for langt. Men lydbok, da?>> <<Nei, det er jo lesetrening jeg trenger.>> <<Men hvorfor det?>> <<Etter ulykken har jeg hatt litt vanskelig for å få med meg hva jeg leser... Er det dikt du skriver?>> <<Nei, ikke dikt. Om du kan lese? Jeg vet ikke. Jeg tror det kommer til å handle mye om deg, og da vil jeg kanskje begrense meg, hvis jeg vet at du skal lese det siden, kanskje samme dag til og med.>> <<Om meg? Du tuller? Hvorfor det?>> <<Ja, nei, si det. Hvorfor ikke begynne med det nærmeste? Ethvert skrivende menneske sliter med å finne et interessant nok objekt eller historie for å kunne uttrykke sine briljante betraktninger og erfaringer, eller mangel av sådanne. Jeg har funnet deg, så den saken er i boks.>> <<Tullebukk. Så du mener jeg er interessant nok?>> <<Absolutt! Definitivt. Det mener jeg bestemt.>> <<Og da vil du jeg skal fortelle deg min historie?>>



Ha alltid rent undertøy, i tilfelle det skulle skje noe.

Jeg tenker på om det er noe jeg burde ha sjekket hjemme. Jeg vet jo ikke hvor lenge jeg blir her. Plantene? Posten? Katten, som nok har funnet seg et annet sted. Kan jeg gi fra meg nøkkelen til leiligheten? Kjenner jeg henne godt nok? Hva møter henne der? Hvor lenge blir jeg her? Hva er det å skjule?

Egentlig er det jo bare snakk om å på beste måte forsøke å underholde seg selv og eventuelt andre på vei mot en uunngåelig slutt. Hvis livet selv hadde vært så underholdene at det ikke var mulig for noen og ikke oppdage det, ja, så ville det blant annet ikke eksistert teater. Slik settes livet opp som en forestilling. Hvis jeg har behov for å fortelle om meg til andre, så er det ene og alene fordi jeg har et ønske om å gjøre det mer interessant for meg, og hvis jeg forteller om andres liv er det også kun for å underholde meg selv. Alt er uansett sagt og fortalt før, bare på forskjellige måter. Det er ikke noe jeg har funnet på. Men jeg står selvfølgelig fritt til å ignorere det. Innbille meg selv at noe ennå mangler. Det er det fine med å bli gammel. Man er lettere å underholde, fordi man har glemt det meste av hva man har hørt før.


Sett på avstand ser verden mer overkommelig ut. Man betrakter rolig det man selv velger om man vil møte. Hvor nærme må man være for ikke å se noe på avstand? Nærme nok til å kjenne lukten av det? Hva med døden? Hvor nærme kan man komme før man er nærme nok? Og hva er det man får se? Sannheten? Hvordan lukter sannheten? To mennesker døde i mitt hjem. Den siste valgte det selv. Han ville se ut over havet, alene fra sykeleie. Det kunne jeg ikke nekte ham. Kanskje var fiskebåten på tur ut det siste han så. Kanskje blir den også det siste jeg ser. Det ville jeg ikke hatt noe imot. Hva om det blir når den kommer tilbake? Idet den legger til kai. Men først må jeg hjem. Hjem og lukke døren bak meg.


Fra begynnelsen


Utkast som ser ut til å fortsette, foreløpig.

 


Sammen


Jeg står ofte opp om natten og drikker en kopp te, kaffe eller kakao; alt etter som. Selv nå er det ikke der vanen ligger. Det hender også jeg spiser et knekkebrød, som oftest med brunost. Astrid gjorde også det. Jeg vet ikke om jeg har det fra henne. Men da satt vi her med lyset mellom oss og lyttet til stillheten rundt oss, før vi igjen krøp under dynen og sovnet til knitringen fra ovnen, sammen.


søndag nov 08, 2009

Sagt av meg?

Kun til eget bruk.



Om kvinner:

1. Jeg har aldri truffet en vakker kvinne som jeg ikke også hadde noe å lære av.

2. Så mange vakre kvinner og så liten tiss!




fortsettes...




tirsdag okt 27, 2009

bokelskere.no

Nytt nettsted for bokelskere.

http://bokelskere.no/


Dette stedet kan virkelig virkeliggjøre drømmen din om ordning & reda i boksamlingen. 


 

mandag okt 26, 2009

Random pictures at flickr


There is this woman out there,
wearing that pretty face,
a place
with those beautiful colors,
and a road,
leading somewhere.


lørdag okt 24, 2009

Empati my as! EmPateTisme!


Empati, sympati, medfølelse, interesse... JoDa, nettopp i den nedadgående rekkefølge;..

Omsorg, omtanke, velvilje…. You name it! WhatEver ditt hjerte er nærmest.

For når alt kommer til alt,.. Jo, jeg vil faktisk gå med på at VI i beste fall kan utøve en viss interesse, en slags oppmerksomhet, men der går også grensen, for det kommer aldri til å gå Ut Over Vår Egen svÆre... Fjås Å faens oldemor! EmPateTismen lenge leve! Grip til Våpen!!!... Skyld på andre. Forsvar din rett til Å Bry Seg Om!.... Deg Selv og DITT, Dine...

Bare ingen tar fra deg evnen til å innbille deg hva du nå eventuelt enn burde være. Føle?

Skål!!!

 

torsdag okt 22, 2009

Ved et dike...


Langs en åker,
krysset,
mot en gård,
forlatt,
stod et tre,
forvridd,
ved en åpen eng,
nær et dike.


fredag okt 09, 2009

When peace goes to war


Ja, det var det første som slo meg denne morgenen. Glitrende! Den perfekte avgjørelse. Dette kaller jeg å slå et par fluer i en smekk og vel så det. Norge vil bli et enda rikere land, samtidig som vi forhåpentligvis har bidratt til fred. Vi kan bare lene oss tilbake og nyte vårt otium. Personlig vurderer jeg å ringe Bono for å selge ham tittelen til hans kommende hit.

 

torsdag okt 08, 2009

På godt og (v)ondt...


Det er lett å tro det finnes noe godt i alle, om ikke like lett å se som at det også finnes ondt, men vel så lett å stole på som at vi alle òg har hatt det vondt.



onsdag okt 07, 2009

Nok et luksusproblem...


Jeg klarer ikke helt slippe taket i dette begrepet, hvis vi kaller det et begrep; men altså: luksusproblem. Hvem har det? Hva er det? Finnes det et menneske på denne kloden, så sant det lever, som i all sin elendighet ikke kan si at de i en grad av elendigheten likevel ikke også er angrepet av et luksusproblem? Må vi bli nødt til å gradere det, eller er det uansett for den enkelte et like reelt problem? Nesten som om den enkelte likevel ikke var seg selv nærmest. I likhet med elendighet, smerte, sult, sorg, what ever, er kanskje også velstanden for den enkelte like reell, før man eventuelt, kanskje uunngåelig, ufrivillig må sammenligne seg selv og sitt med noe, noen. Jeg har alltid hatt problem med uttrykket: alt er relativt. Høyst sannsynlig fordi jeg ikke forstår det. At min mor er død er ikke relativt, mener nå jeg, etter hva jeg kan forstå; for det er hun! Men om hun hadde vært døende, hvor synd hadde det vært på meg da, sammenlignet med de som har det mye verre, som eier en større sorg? Kan et menneske leve i sin sorg eller lykke, eller hva det nå måtte være, uten å sammenligne det med noe? Er det faktisk det at vi alltid sammenligner alt med noe, som skaper oss og gjør oss til den vi er? Kan vi ikke være uten? Kan vi ikke leve uten sammenligning?


mandag okt 05, 2009

Periodesosial. Bare et melkeproblem?

- Noen handler jo bare én liter melk, for å kunne gå i butikken
  hver dag; for å se folk, snakke med noen…
- Ja, da oppholder jeg meg hjemme uten å trenge melk.
  Dessuten holder melk i flere dager over stemplingsdatoen.
- Jeg tenkte vel det.
- At melk holder seg over stemplingsdatoen?
- Nei, at du var sånn.
- Man kan kalle meg periodesosial, et luksusproblem, men jeg
  vil ikke si det har noe med melk å gjøre. Melk er jo ikke så
  dyrt at det gjør noe.
- Men med..?
- Tja, været, humøret.
- Du går ikke i butikken hvis det er dårlig vær?
- Jo, kanskje nettopp da.
- Og det mener du er et luksusproblem?
- Ja. Hva skulle det ellers være?


onsdag sep 30, 2009

Restaurerte minner


Egentlig har jeg aldri riktig forstått verdien ved erindring. Vi mimrer for oss selv og sammen med andre, og blir gående rundt i hverandres restaurerte minner, før vi eventuelt snubler over tilværelsen rett foran. Mine egne dukker opp fra tid til annen, spredt og uanmeldt, hulter til bulter, som en kiste full av gamle postkort.

God natt, kjære...

I natt kunne jeg hvilt ved din side,
lykkelig søvnløs
der du rolig sov.

Takket noe, noen,
hvasomhelst,
for alt ved deg
gitt meg; 


morgendagen,
jeg ikke trenger oppleve
uten deg,
fordi du her lå.

tirsdag sep 29, 2009

Utenfor synsranden...


- I møte med andre må jeg ha jukselapper, sa han.
- Som er leselig på litt avstand.
- Ja. Uten alt for mye hokuspokus.
- Uten at noen legger merke til det.
- Nettopp, sa han. Det er her brillene kommer inn. Jeg føler ingen trang å se mer enn jeg trenger; enn ned til huskelappen.
- Hvor lang er du i armene, sa hun?
- Ja, hva skal vi si, sa han. Sånn cirka en meter?
- Omtrent, sa hun.
- Ok. Gi meg fire meter. Alt utenfor er meg revnene likegyldig. Det kan godt være tåke for min del.
- Det ordner jeg, sa hun. Bare sett deg og vent.


Bindeleddet...


Ada kom uventet innom. Hun sto bare der med soppkurven; litt eldre, som du også ville vært. Hun så seg rundt, selvfølgelig. Det er ikke like ryddig her, og selv ser jeg vel også mer uryddig ut, skjønt... Vel, hun ville snakke om deg, om hvordan du holdt folk sammen, kanskje uten å vite det. Eller skjønte du det, Astrid? At du var bindeleddet for mange, ved bare å være deg; selv når de ikke så deg på lenge? Ja, kanskje til og med nå.


mandag sep 28, 2009

Konsultasjon...


- Jeg kommer i hvert fall til å sove godt, sa jeg.
- Hmmm? Sa hun.
Var det en rynke der? I så fall gjorde den henne ennå mer vakker enn den solfylte vårdagen jeg hadde sammenlignet henne med, litt før, med høstlukt i. Eller om det bare var en ønsketenkning fra min side, at hun på en måte kom nærmere meg og mitt, med akkurat den lille rynken over disse buede øyenbryn. Selv fikk jeg nok én mindre, av vemodet jeg følte.
Vi hadde holdt på en stund. Gått igjennom alle formaliteter.
- Hva kan man gjøre, sa jeg. Hva ville du gjort?
- Jeg skjønner ikke, sa hun.
- Hva ville du gjort? Hva gjør du, vanligvis?
- Med hva? sa hun.
- Sorry, sa jeg. Er vi ferdig? Kan jeg gå?
- Ja, vi tar kontakt, sa hun.


Knagger hjelper...


Det gjelder å finne en knagg å henge ting på. Knagger hjelper. Jo, på sett og vis gjør det det. I hvert fall akkurat her og nå. Senere? Vel, glem det. Men vi har endelig funnet en passende knagg, sammen. Selv har jeg lagt merke til den lenge, knaggen. Den var skrudd opp lenge før jeg kom hit. Jeg så den og visste hva den var til, men turde aldri å henge meg opp i den. Men nå, altså, kan det virke som man har gitt opp,… Ok., vi bruker den knaggen der. Heng opp! Så er vi ferdig med hele greia. Og jeg? Jo, jeg er endelig lykkelig, jeg takker og bukker, faktisk! Sees senere,.. kanskje. Jeg blir gjerne hengene her. Slit med helsa, som det heter. Send mer penger!


from a distance...


Hvor nærme må man være for ikke å betrakte noe på avstand?


lørdag sep 26, 2009

og akkurat da


Selv om jeg elsker det å være til her og nå, skaper samtidig dette nuet et vemod og en redsel for å fortsette å leve; som om jeg er redd for at jeg skal slutte å elske livet og at hvert et nu skal ta slutt. Men når jeg bare trekker pusten - og så ånder ut.


 
© Sosima