Gunn Marit Nisja


Bedouin Stargate

 
søndag aug 29, 2010

Blir du med videre? Link til min nye blogg.

Den nye bloggen er nå opprettet i all hast før den gamle legges ned. Håper etter hvert å få fylt den med tanker og krimskrams... Takk for følget alle sammen.

http://thebrainmine.blogspot.com/

Velkommen innom.

 

Klem fra

Gunn Marit / Nadiyya.

torsdag aug 19, 2010

Oppdatering og smaksprøve ...

Det føles forferdelig og forferdelig spennende å vente på neste konstruktive kritikk fra forlaget i skriveprosessen. Undrer meg på om forrige gjennomskriving var den siste, eller om det fortsatt gjenstår mer finpuss??  Mens jeg venter skriver jeg litt på et nytt manus. Et førsteutkast. Og snutten jeg deler med dere her er tidlig i historien, mens unge Bjarte fortsatt tror han kan komme inn i klassemiljøet. Happy reading!

 

 

4. TRE BEGER

            Bjarte kaster seg på senga si i det mørke rommet. Han hadde aldri trodd han kom til å savne Esterlina, slik som han stadig hadde vært i tottene på den steile, filipinske jenta.
            ” Tidy upp!” hadde hun sagt med bestemt mine og satt hendene på hoftene.
            ” Snakk norsk”, hadde han bjeffet tilbake, eller til og med ”You are not my mother!!” Som oftest hadde det endt med at de ble nødt til å ta seg av det i fellesskap.
            Nei, Esterlina hadde ikke vært moren hans. Og det ser han mer enn noen gang nå, hvor forskjellig hun har vært fra Mamma. Esterlina hadde holdt hele den store leiligheten i prikkfri orden til enhver tid. Her drukner campinghytta i rot. At Bjarte kanskje kunne hjelpe moren sin med det, faller ham ikke inn, ikke fordi han ikke vil, men han aner ikke hvordan.
            Lyset som faller inn gjennom vinduet kommer ikke fra fullmånen, men fra utelampa på sanitærbygget. Det står rett bort på veggen hvor han har hengt opp plakaten sin med stjernebildene på, tross forbudet mot huller i furupanelet.
            Det er egentlig ikke verdensrommet han er interessert i. Men derimot det ukjente, de uante mulighetene, planeter og soler, millioner, milliarder av potensielle livsformer, uendeligheten, alt dette som han kan vri hjernen over i timer om gangen.

            For et par måneder siden, i mai 1990, skjedde det noe underlig da et ektepar ganske uskyldig klippet plenen utenfor hytta si i Øvre Valnesfjorden. De hørte et voldsomt bulder, lyden ble gradvis sterkere og sterkere, den fylte hele rommet omkring dem, og så fikk de se det: Mot dem raste en metall-lignende gjenstand de begge hadde store problemer med å beskrive i etterkant. Da den var rett over dem, stanset den… Som om den været etter noe i lufta, observerte dem… I flere sekunder hang den der, før den tordnet videre i en vanvittig fart i retning Nedre Valnesfjorden.

            Inne hos Bjarte lyder tre harde dunk gjennom mørket. Han svarer ikke, vil være i fred… Han trykker på digitaluret han alltid bærer på håndleddet siden han fikk det av farfar Bjarte forrige jul. Den lyser grønt i mørket og forteller ham at det er mindre enn en time til Mamma skal dra på jobb.
            -Hør her, åpne døra!
            - Nei, svarer han kort uten noen videre grunn.
            - Jo, du skal! Om du skal legge deg, får du i det minste pusse tennene først!
            -Har gjort det, sier Bjarte og bryr seg ikke om at hun helt sikkert skjønner at han juger. Hun får tåle å bli narret, hun som har narret ham hit!

                        ***

 

Bjarte beveger seg med den ytterste forsiktighet, flytter vekta langsomt fra stolen til vinduskarmen uten at noe knaker eller knirker. Føttene må ut først, men heldigvis er det ikke langt ned, og møtet mellom de bare føttene og gresset nedenfor er vått og mykt. Joggeskoene har han i hånda, og han kipper dem på seg før han skyver vinduet inntil og sniker seg stille mot porten. Når han kaster et blikk over skulderen ser han lyset fra TV-en flakke inne hos Mamma. Forhåpentligvis ville hun kjøre på jobb intetanende om at Bjarte ikke lå i senga si.
            Sommerkvelden er fuktig og mørk, men ikke kald. En varm fønvind får det til å suse og synge i granfeltene oppover lia. Han er visst litt tidlig ute, for det står ingen der ved porten enda.
            En brun Kadett med frieksos brøler forbi, og en ungdom gauler noe til Bjarte fra det nedrullede vinduet. Gjengen ser ikke ut til å bry seg stort om at det er søndag. Så blir det stille igjen, bortsett fra noe gresshoppespill i det høye gresset. Tenk om de ikke kommer?

            Men et kvarter senere er de fire gutter som haster opp bakken nesten rett opp for campingplassen. Sivert holder teten, flankert av Jon Helge og Reidar. Stadig skotter de to sistnevnte mistenksomt på Bjarte, som er baktropp. Hadde de kunnet sitte på skuldrene til Sivert, hadde de nok gjort det, tenker Bjarte. De andre tre henvender seg ikke til ham, men han er der, han er med! Hans skritt faller inn i rytmen til de tre andre. Bjarte kjenner en deilig kribling i magen- det kan bare bli bedre og bedre herifra!

            - Vi tar Bekkelia først, sier Sivert med et raskt blikk rundt seg, liksom for å forsikre seg om at han hadde oversikt over flokken. - Han fylliken der får ikke med seg noe uansett.
            - Fyllik, sier Bjarte nervøst. Og Sivert er som en ulv, han plukker opp frykten i den nye kompisens stemme. Han setter opp et hånlig ansiktsuttrykk:
            - Du er vel ikke redd for en gammel kar som Magne?
            Det har ikke noe for seg å svare. Bjarte aner ikke hvem Magne er, eller om han er noe å være redd for. I taushet følger han etter de andre guttene opp mot Bekkelia, småbruket hvor denne Magne bor. Selve våningshuset er i tømmer, forholdsvis langt og smalt og i to etasjer.
            Det blinker kaldt i de mange mørke vinduene. Bare på ett av loftsrommet gløder det svakt, antagelig i en enslig lyspære eller et stearinlys, tenker Bjarte, og ser for seg hvordan denne fulle mannen sikkert ligger dritings i en skitten seng der oppe. Men den lille gården ser velholdt ut, plenen er kortklippet og det er til og med noen blomsterkrukker plassert rundt omkring - Bjarte holder på å snuble i en av dem da han runder nova nede ved låven.
            Fire tause skygger glir inn under kronene på de gamle epletrærne. Bjarte føler seg fram, plukker ned et par epler fra de laveste grenene. De gjør motstand, holder seg liksom fast, før de slipper taket og lar greina springe tilbake på plass med et svosj. Eplene ser ut til å være mørke i fargen. Han lyser forsiktig med armbåndsuret sitt. Røde. Han setter tennene i ett, og ansiktet hans trekker seg øyeblikkelig sammen i en motvillig grimase.
            - De er kjempesure, hviskeroper han til de andre. Jon Helge har pakket ut en s-pose, og Reidar og Sivert, som nok er de to letteste, er på god vei opp gjennom løvverket. En lav latter høres der oppe mellom grenene og de første eplene lander med et dunk ved Bjartes føtter. Snart suser det av frukt rundt ørene deres. Den lyse t-skjorta til Jon Helge er det eneste som synes av ham der han travelt farer rundt og plukker i posen under kraftig beskytning ovenifra. Bjarte blir stående noen sekunder og se på, hemmet av sin egen logikk: Hvorfor stjele epler de neppe kommer til å spise? Men natten er fylt av spenning og den eggende lyden av dunk- dunk- dunk, frukt som faller mot marka, forbuden frukt i ordets rette forstand. Snart plukker Bjarte også, raskt, manisk, det vokser fort i posen og epleregnet ovenfra ser ikke ut til å minke på noen måte.
            Da kommer smellet! Et skarpt, flerrende skudd gjennom gården, det slynges tilbake til dem fra låveveggen. Det blir knugende stilt i trekrona, de fire lovbryterne i og under den har stivnet midt i en bevegelse. Så høres et pip, Reidars tynne stemme;
            - Han skyter! Gærningen skyter! Løp for livet!
            Det knaker stygt, Bjarte tror ei grein knekker idet de to andre guttene rauser ut av epletreet. Reidar er den første som legger på sprang, og de andre etter - Bjarte ser ingen ting annet enn den dansende, hvite skjorta til Jon Helge der framme. Det går nedover bakke over tunet og jordet, nesten fortere enn bena vil være med på. Han slenger dem bare framover på måfå, støtene fra føttenes harde møte med bakken sender sjokkbølger oppover kroppen… Den mørke skogkanten nærmer seg, Bjarte er sistemann. Likevel er han den eneste av de fire guttene som ikke er redd!
            De braser inn mellom heggetrærne. Bjarte ser det blinkende vannet akkurat tidsnok og bråstanser. Det er bekken!
            - Kast deg ned! Siverts stemme lyder like ved beinet til Bjarte, og han slenger seg ned i gropa hvor de andre ligger og trykker som harer, Bjarte kjenner den sleipe barken på heggen skure mot ryggen idet han glir ned og lander inntil baken til Sivert.
            Der ligger de mot skogbunnen, de fire guttene, tre tolvåringer og én fylt tretten, som ett eneste pustende, fresende, skjelvende dyr med fire hoder og åtte bein.
            - Jævelen skulle vært anmeldt, raser Sivert i mørket. - Som skyter etter folk! Vi kunne vært drept!
            Reidar og Jon Helge stemmer i i klagesangen. Bare Bjarte er stille. Han har nemlig sett at eneboeren slett ikke skjøt. Han har bare slått opp vinduet slik at det smalt inn i den solbrente tømmerveggen bak. Den nakne mannsskikkelsen som lente seg ut av vinduet hadde ikke noen rifle, ikke så han verken gammel eller full ut heller. Kanskje var det sønnen til han som egentlig bodde der?
            - Skulle faen meg ringt purken, fortsetter Sivert arg. - Hvis det ikke var for at han kommer til å spørre hva vi gjorde i hagen til Magne midt på natta!
            Bjarte sier ingen ting om hva han så. Det føles så godt å være en av dem nå - Jon Helge rekker ham armen og trekker ham opp når de endelig tør å komme fram og bevege seg videre.

            Bjarte merker hvordan de gjørmete klærne klistrer seg kaldt til knærne og baken hans. Det kommer ikke til å bli lett å skjule dette her for Mamma, de har ikke vaskemaskin i hytta, og den i sanitærbygget koster penger å bruke… Den våte kanten nederst på olabuksa henger seg fast under hælen, kjenner Bjarte når de kommer opp fra skogholtet og trasker bortover den opplyste veien.
            Posen med eplene ligger igjen et sted på jordet i Bekkelia, man nattens tokt er langt ifra over.
            - Jeg bor nærmest, sier Jon Helge ivrig og tar kontroll over situasjonen; - Vi stikker hjem til meg og henter nye poser!

            Byggefeltene lå stille og stort sett mørklagte der de fire ungdommene gikk forbi. Plenen var nystelt og bedene luket foran hvert bortimot identiske hus. På en trapp satt en enøret, stripete katt, som en ensom protest mot all denne vellykkede ensartetheten.
            Hjemme hos Jon Helge var lyset fortsatt på.
            - Straks tilbake, nikket han forretningsmessig og forsvant stille inn gjennom den buede porten i stakittet.
            - Er foreldrene hans oppe, sa Bjarte urolig. - Da får han sikkert ikke lov til å gå ut igjen! Blikkene de to andre sender ham får ham øyeblikkelig til å angre på at han har sagt noe.
            - Når må du være hjemme igjen da, Lillegutt, sier Reidar sursøtt. At han ser det som en sjanse til å tøffe seg foran Sivert er svært lett å avsløre synes Bjarte, som strever med å finne et godt svar:
            - Jeg… Er hjemme alene, jeg, stotrer han til slutt.
            - Alene på hele campingplassen, spør Reidar, og Sivert kniser halvkvalt.
            Det blir ikke nødvendig å svare. Heldigvis kommer Jon Helge småløpende over singelgangen, triumferende holder han to plastposer i været;
            - Vi stikker!

            Natta er myk og mørk, varm som ei beskyttende dyne omkring de fire musketerer på vei mot neste oppdrag. Det knaser i grusen på gårdsveien, de skremmer opp noen sauer som flykter brekende og med ringlende bjeller over enga. Taktisk skritter de over i grøfta og går videre langsmed veien i det lange, våte gresset. Klær og sko er allerede kliss klass, men det betyr ingen ting.
            - Ness er den største gården i bygda, forteller Sivert mumlende til Bjarte. - Epletrærne er bak stabburet, og folka som bor der har soverom helt på motsatt side av hovedbygningen. Perfekt!
            Den enorme låven ligger og ruver i terrenget der de nærmer seg. Brede låvedører står på vidt gap både foran og bak, og slipper ut ei stram lukt av silolegging. Det er ingen dyr innendørs ennå, fortsatt er det en måned igjen til sommerbeitet er over, og buskapen kommer hjem til den nådeløse sorteringen før slakt.
            Verken katt eller hund er det på Ness, ingen varsler da de unge tyvene lister seg rett over tunet i retning stabburene. Det er en trykkende stemning i gården, synes Bjarte, det ene stabburet har et staselig klokketårn som avtegner seg som en advarende pekefinger mot himmelen. Det føles som det er observerende, tause øyne overalt.
            - Vet dere at det spøker her, spør Sivert hviskende, som om han skjønner hva Bjarte tenker.
            - Åh… Det tror jeg ikke noe på, svarer Jon Helge, men irritasjonen i stemmen hans tyder på at dette er et tema han ikke gjerne diskuterer.
            - Jo da, fortsetter Sivert skråsikkert. - For mange hundre år siden var det en datter her som var så utrolig fin (Her snøfter Reidar hørbart for å vise hva han syns om jenter generelt), og så var det en kunstmaler som forelsket seg i henne.
            - Kunstmaler du liksom, protesterer Jon Helge.
            - Jaja, i hvert fall en som malte kister og sånt, sier Sivert og holder hardnakket på sitt. Han peker opp mot loftsvinduene lengst mot venstre på den lange våningsbygningen idet han leder sin lille hjord bak stabburene.
            - Der i kåret er det ingen som kan bo lenger, proklamerer han med dramatisk stemme. - For der bodde kunstmaleren, og bonden gav dem ikke lov til å gifte seg. Og så tok de selvmord begge to! Og maleren spøker her… Han leter etter dama si fortsatt…
            - Hvordan vet du det da, spør Bjarte litt engstelig. Den påtrengende følelsen blir bare sterkere nå da de snakker om det.
            - Det er da bare tull, blåser Reidar. - Kom nå, Sivert.
            Lett som en apekatt fyker Reidar opp stabbursveggen. Epletreet brer seg utover hele veggen som en klatreplante, og Reidar kan veien oppover, setter foten vant i de tykkeste grenfestene. Sivert kommer etter, og snart hagler det med epler rundt hodene til Jon Helge og Bjarte igjen.
            Denne gangen har Bjarte sin egen pose, og både han og Jon Helge plukker raskt og flinkt - et par ganger kjører Bjarte fingrene inn i råtten nedfallsfrukt, dette er sommerepler, for lengst modne. Han slenger dem bortover marka og tørker fingrene på bukselåret før han fortsetter.
            Jon Helge kommer bort og inspiserer posen til Bjarte før han plystrer lavt oppover veggen:
            - Hei! Vi har fullt! Likevel går det flere minutter før det blir stans i de fallende eplene fra oven, og det rasler i løvet da de to andre kommer klatrende nedover, litt mer omstendelig enn på vei opp. Til slutt dumper de ned på bakken, Sivert med stilisert Telemark- nedslag, som vekker beundrende latter fra de andre.
            - Sånn, oppdrag utført, erklærer han og gjør tegn til de andre at de skal røre på seg. Bjarte kaster et siste blikk mot den urovekkende mørke fasaden på våningshuset, blir stående et par minutter uten å klare å rive seg løs. Det fikk ham til å føle seg litt som Hans og Grete måtte ha gjort da de skjønte at de ikke kunne slippe unna heksa i pepperkakehuset.

            Han småløper etter de andre som alt har kommet nesten på den andre siden av stabbursåkeren, sidetung med den sprekkeferdige posen i den ene hånda og et påbegynt eple i den andre. Han ser ryggene deres der borte, de nærmer seg de tunge granene ved veien inn mot campingplassen, han prøver å sette opp farten, løfter beina høyt i gresset som for lengst er klart for slåmaskinen.
            - Hei, vent på meg, roper han så høyt han tør, men ingen av de tre hodene der fremme snur seg, Reidar og Jon Helges mørke, Siverts lysende hvite.
            - Vent da, sier Bjarte igjen og stopper: De tre skyggene glir stadig lenger vekk fra ham, løper de? I et desperat forsøk løfter han armen, sikter det beste han er kar om, og lar eplet han har spist på suse gjennom luften og forsvinne foran seg i mørket.
            - Au!! Helvete!  Bjarte treffer og han treffer godt. Gruppa der framme stopper opp, og han tar raskt innpå dem.
            - Faen, han traff meg midt i hodet, hyler Jon Helge der fremme. Han ligger på bakken mellom de to andre, som bøyer seg bekymret over ham. Det lyder en sammenhengende jamring, buuuh- uuuuh- uuuh, der nede fra. Bjarte stopper et par meter unna, usikker på hva han skal gjøre, hva har han stelt i stand nå?
            - Går det bra, spør han redd.
            Ansiktet til Sivert snur seg sakte mot ham forvridd av raseri, smale, hatefulle øyne.
            - Om det går bra?? Du traff ham rett i huet, din idiot!
            - J… jeg mente ikke… Bjarte stotrer, og det gjør han forgjeves, her har han ikke noe lydhørt publikum for sine unnskyldninger.
            - Det her skal du få igjen, din jævel! Kaste stein! Du er like gæ’ærn som fylliken i Bekkelia!
            - Det var ikke en stein, hvisker Bjarte, helt nytteløst selvfølgelig. Skaden er ikke mulig å rette opp, Bjarte har strøket så det synger på opptaksprøven.

            Bjarte blir stående igjen i den våte enga som en ensom satellitt mens de tre andre trekker seg unna med armene omkring hverandre. Sivert snur seg innimellom og slynger ut ett og annet skjellsord, som for å forsikre seg om at den utstøtte ikke følger etter. Men han kan føle seg helt trygg, Bjarte har skjønt tegninga. Helt til de andre er fullstendig ute av syne, står han urørlig.
            Når han er sikker på at de andre ikke ser ham, vrenger han genseren over hodet, sparker av seg de grisete skoene og til slutt buksa. Som våte lefser ligger klærne i en haug i gresset, bare trusa har han igjen. Fuktig den også, og verre blir det når han langsomt legger seg bakover så lang han er. Han lander mykt, og ligger som ei sjøstjerne med armer og bein strukket ut og blikket mot den matte, mørke himmelen. Det er fullstendig overskyet, lummert og tungt. Ikke et eneste, lite stjerneblink møter de søkende øynene til Bjarte.
            - Hent meg, hvisker han. Hent meg…

            Men Bjarte er overlatt fullstendig til seg selv og skammen, og tårene hans blander seg med doggen på syregras, smørblomster og marikåpe.

 

 

søndag jul 04, 2010

Verdens mest oppskrytte forfatter?

Eller er det bare meg som ikke skjønner tingen?

Jeg pleier nesten alltid å lese ferdig bøker jeg begynner på, med få unntak. Men når det gjelder Paulo Coelho, ser jeg rett og slett ikke ut til å få det til. Jeg har lest halve Alkymisten, halve Zahir og hørt halve Pilegrimsreisen på lydbok, uten at det har gjort saken bedre på noen måte. Siste nytt er at jeg prøvde å ta med meg "Elleve minutter" på jobb til å lese i i lunsjen. Hans mest lidenskapelige og erotiske bok, står det på omslaget.

Men det samme skjer. Jeg har kommet 1/3 ut i boka, jeg synes stilen er kjedelig refererende, holdningene overtydelig etiske (-Jeg er bare en hore ... / -Men jeg ser ditt indre lys...!)  og erotisk? Den mest erotiske skildringen jeg har lest der foreløpig er "Hun sprikte med benene"...

Det er godt mulig det blir mer rørende, intimt, direkte og nært etter hvert, men det har jeg ikke tid til å vente på.

Gjesp.

Værsågod neste.

Er det bare meg som opplever det slik, har jeg så dårlig smak at det er bare meg som ikke får til verdens mest leste forfatter?!

torsdag jun 24, 2010

Bloggbokturné: Jeg har lest "Evig Din" av Elizabeth Gilbert.

 

Dette innlegget er en del av "bloggbokturneen", og i går var det Astrid som sa sin mening her: http://asdri-sin.blogspot.com/

I morgen kan dere lese en ny bloggpost om "Evig Din" her: http://elefantzonen.com/

Hva er nå "Evig Din" for en bok? Den er oppfølgeren til den internasjonale bestselgeren "Spis, elsk, lev" (Eat, pray, love) som kom for noen år siden. Derom hersker ingen tvil. Hva handlet DEN om? Jo, det var Liz Gilberts personlige historie om hvordan hun overvant sin lammende depresjon ved å reise til tre ulike land og lærte å elske livet på nytt gjennom mat, meditasjon og kjærlighet. Boken var en revolusjon for mange, tror jeg. Jeg leste den, og likte den. Befriende lett og ærlig på en måte som  jeg antar de aller fleste kvinner og mange menn vil kjenne seg igjen i.

Så over til denne boken, "Evig din". Hun fortsetter å fortelle sin personlige historie, blant annet avslører hun at hun er svært nervøs for å nå skulle slippe sin neste bok, etter den store suksessen er det så mange hun kan skuffe.

Og det gjør hun nok, dessverre. Og hva er det som gjør denne boka til så mye mindre interessant enn den forrige, når det fortsatt er den samme, friske trivelige fortellerstemmen vi møter?

La meg først fortelle litt om hva boka handler om: Elizabeth har funnet kjærligheten i den noe mer voksne Felipe. Hun er snart førti, HAN er godt over femti. De har det enkelt og ukomplisert sammen. Begge har tøffe skilsmisser bak seg og har bestemt seg for at de aldri skal gifte seg igjen. Ekteskapet er ikke noe de har positive assosiasjoner til. SÅ skjer det ironiske: Hennes kjære Felipe fikk ikke innreisetillatelse til USA, hennes hjemland, etter at reglene plutselig ble så mye strengere. Hva kan de gjøre, hva er den eneste metoden for at de begge skal kunne få et hjem sammen i USA?

Jo. De må gifte seg.

Elizabeth fordyper seg dermed i studier om hva ekteskapet er, i den vestlige og i andre kulturer, samt dets endrede rolle opp gjennom tidene. Vi deler opplevelsene til paret mens de frustrerte venter på prosessen med innreise og giftermål, og får innblikk i alle Elizabeths innsikter, tanker og følelser underveis. Selvfølgelig også diverse familiemedlemmers og venners ekteskap eller mangel på sådanne. Når dagen endelig kommer, har Elizabeth lært seg å bli glad i ekteskapet på nytt.

Så hva er det som gjør at denne ikke er en like stor suksess som hennes forrige? Jo, den blir både for privat, og for smal. Veien ut av depresjon og motløshet, som "Spis, elsk, lev" dreide seg om, er et mye mer allment tema enn "Veien ut av angsten for å bli gift for andre gang".

Med det sagt, er boka til tider gjenkjennelig, lystig og humoristisk, jeg er veldig glad i stilen hennes, og kjedet meg ikke mens jeg leste den. Men den satte seg ikke i hjertet mitt. Alt i alt får denne boken, som er veldig vanskelig å sjangerbestemme (roman, reisebrev, sevhjelpsbok, doku-prosa åndelig underholdning) terningkast tre. Jeg liker deg Liz, tipper du kan bedre.

mandag jun 14, 2010

Tredje gjennomskriving... finpuss!

Det går framover med romanprosjektet. Redaktøren var svært fornøyd med den omfattende utbroderingen og fargeleggingen jeg gjorde i andre runde, og nå er jeg omtrent halvveis i denne finpussingen.

Men makan så vanskelig det skulle være å finne skrivetid med ny samboer, ny bolig som står på halv tolv, ny jobb og ny rolle som stemor! Moro er det, men skrivingen blir redusert til en time nå og en time da, ikke disse sammenhengende, gode øktene på 4-6 timen som jeg fikk presset inn før. Nuvel. Jeg ville ikke akkurat byttet. Kanskje får jeg etterhvert strukturert meg bedre, og nå har jeg i det minste fått ryddet kontoret og skaffet meg en skriveplass som iallefall ikke er foran en TV...

Er spent på hva som skjer etter denne runden. Redaktøren antydet på alle måter at det ikke var langt igjen nå... Det føles deilig...! Livet er rikt, spennende og flott.

Et lite utdrag et sted i handlingen:

 

Også når de satt nede ved Nilen om kveldene ble hun ofte sittende og vifte bort insektene dersom hun hadde glemt å spraye seg med myggspray før de dro. Hun hadde ikke trodd at myggspray noen gang skulle komme til å bli den toalettartikkelen hun skulle bruke desidert mest av. Og som hun klødde! Hun syntes ofte det krøp overalt. For å holde de små vampyrene unna gikk hun i langermet t-skjorte og jeans, men det ble til gjengjeld ubehagelig varmt og klamt.

 

            -Du burde prøve å gå med galabeya, sa Kareem bekymret en morgen hun hadde klødd seg til blods på anklene. –Det er tross alt en grunn til at vi går kledt slik vi gjør, fortsatte han; vi kler varmen ut, slipper luft inn til kroppen, og siden den er fotsid og med lange ermer slipper vi den insektsplagen! Han rynket pannen. Lene nikket langsomt, og kjente prinsippene sine sakte gå opp i røyk mens hun studerte de hovne og blodige anklene sine. When in Rome, do as the Romans, tenkte hun. Det ville nok heller ikke skade å kunne gli litt mer inn i omgivelsene. Det ville jo bare være noe hun hadde på seg mens hun var ute, tenkte hun, hjemme kunne hun jo fortsatt bruke sine egne klær.

           

Allerede neste ettermiddag kom Amira på besøk, sjokkende inn gjennom dørene med begge døtrene i hælene og favnen full.

            -Presents, sa hun ivrig og bredte utover flere galabeyaer, matchende hijaber og et helt arsenal med nåler. Amira og Yasmina kledte av og på henne som om hun var en forvokst smårolling, snudde henne rundt, klappet og skrøt. Det var en fem- seks forskjellige typer, alt fra en solid flaskegrønn sak med detaljer i kordfløyel, til en lett, silkeaktig og svart abaya med lyseblå kantebånd. Hijaben festet Yasmina kjapt og stødig, først under haka og så rundt hodet, og uten å stikke henne en eneste gang med de tallrike nålene.

            Det Lene møtte i speilet var i grunnen en positiv overraskelse. Hun kom neppe til å bruke den hijaben noe særlig, men galabeyaene var fine og dessuten deilige å ha på. Hun svingte seg sakte rundt og kjente hvordan stoffet fulgte kroppen. Dette skulle de hjemme ha sett! Nåvel. Hva var egentlig hjemme? Lene småsmilte for seg selv. Norge virket ubegripelig langt unna.

            Når hun sto slik og kikket på det usminkede ansiktet sitt, som ble så blekt mot det marineblå stoffet som nå rammet det inn, følte ikke Lene seg dekket til i det hele tatt. Hun følte seg naken, avslørt. Hvor mye vi egentlig skjuler oss vi også, tenkte hun, gjemmer oss bak frisyre, hårfarge, sminke, moteklær. Nå kunne hun ikke det. Hun var lik som de andre, likeverdig, og hvis andre her nede nå skulle gjøre seg opp en mening om henne måtte de nå kanskje gå ut ifra handlingene hennes og ordene. Ikke jeansen. Ikke håret med blonde striper. Naken. I hijab.

 

 

fredag jun 11, 2010

En SMS

Den forestående nedleggelsen fører ikke bare til negativt heller tydeligvis. I går fikk jeg en usedvanlig hyggelig SMS fra en trofast bloggleser! Håper vedkommende vil tilgi meg at jeg forteller dette, men jeg ble bare så glad.

I SMS-en sto det at det var trist bloggen legges ned, og hun håpte det var ok at hun hadde søkt opp nummeret mitt. Hun ville bare si ifra om at hun har kopiert innholdet (antagelig fortrinnsvis diktene) på hele bloggen min, selvfølgelig kun til eget bruk, men skulle slette det dersom jeg hadde noe imot at hun tok vare på det...

Hadde noe imot, liksom... Jeg ble jo kjempeglad, tenk at bloggen min virkelig har betydd noe for noen...!

Jeg regner med at alle dere andre også har fått mail fra bokklubben. SVAR på den, krev forklaring, protester! Ikke sikkert at det har noen effekt, men la oss vise at vi misliker dette i det minste.

Bokklubben eier bloggportalen, men er det virkelig greit at de dermed eier, og kan slette, alle bloggene, hver og en? Hvilke aviser kan være interessert i å trykke en artikkel om dette? :S

 

onsdag jun 09, 2010

Et dytt i baken fra skjebnen...!

(Som en del av dere kanskje vet er jeg nylig slankeoperert, jeg prøver å skrive dagbok om prosessen min her: http://hiddenagenda.vgb.no , dette er dagens innlegg derifra. Jeg har nå gått ned 13 kilo.)
I dag skjedde det noe merkelig. På kjøpesenteret her vi har flyttet (nå er det ganske nøyaktig en måned siden flyttingen) finnes det et sånt lite helsesenter, de selger kosttilskudd, gir gratis kroppsanalyse og slike ting. Hver gang jeg har vært i nærheten har det vært stengt og med gitterporten nede, men i dag var det en hyggelig dame der. Jeg var tøff i trynet og slang innom. “Hva er det som foregår her da,” spurte jeg kjekt. Joda, der var det mulighet til å få samtaler om helse, råd, oppfølging og kroppsanalyse. Jeg slo til.
Kanskje dere har prøvd sånn kroppsanalyse før? Du går på det som ser ut som en vanlig badevekt, men den ikke bare veier deg, den måler fettprosent, vannprosent, beinvekt, muskelmasse og gudene vet hva. Jeg var litt nervøs, fortsatt føles det noe skammelig å veie seg foran noen, men damen var så åpen, forståelsesfull og hyggelig at det gikk helt fint.
Kjempespennende!!! Og hva enda bedre er, jeg skal få ukentlig oppfølging, komme tilbake og bli målt hver onsdag. Kjempemessig motivasjon for meg, virkelig noe jeg føler jeg trenger.
Så hva var så merkelig med det?
Jo, damen spurte blant annet hvor jeg bodde. Og det forklarte jeg jo, og sa navnet på husverten min, eller rettere sagt husvertinnen. Så viser det seg – tro det eller ei - at damen er MOREN til husverten min, og til alt overmål for ikke lenge flyttet UT av samme hus som jeg bor i nå!! Tilfeldighet eller skjebnemøte? Et positivt møte var det i allefall, og jeg er sikker på at hun vil gi meg god drahjelp på veien ned!

Om å våkne opp og smake på livet...

Det var en venn som fikk meg til å forstå det, til å stanse opp og kjenne etter, se, og glede meg.

-Men, gratulerer!! Det er jo fantastisk, sa han til meg da jeg fortalte ham at jeg skulle bli samboer. Og visst var det det, visst var det fantastisk, et øyeblikk jeg hadde ventet på siden jeg skjønte hvilken vei jeg var forventet å gå gjennom livet, å flytte sammen med en mann— Ikke for første gang, dette, men for første gang med en mann som elsker meg.

Visst er det fantastisk, men er det ikke slik det fungerer for oss alle? Vi ønsker oss noe, det være seg ting, et hjem, en partner, bare for å se at Soria Moria, lykken, luftspeilingen, flytter seg foran oss… Målene er oppnådd, og vi venner oss til det. Så denne lille setningen fra min kamerat vekket meg opp, jeg åpnet øynene.  For en gave han ga meg med disse små ordene? Dette er en måned siden, og så lenge har jeg bodd sammen med min kjære i det idylliske vesle huset vi leier.

Kan jeg unngå det som skjer de fleste? Kan jeg fortsatt om ett år, tre år, ti år se min kjære som han er, og ikke gjennom hverdagens grå briller?

Noen vil si at det er realiteten man møter når fjellet av frustrasjon over oppvask, sure sokker og hybelkaniner bygger seg opp mellom to mennesker. Men bestemmer man ikke i stor grad sin egen realitet? Er det ikke mulig å slippe taket i frustrasjonen og heller bare leve og elske…

Tenk på begravelser. Hvor ofte har man vært i en begravelse hvor vedkommende avdødes vaner omkring oppvask har vært nevnt? Og om han eller hun pleide å re senga? Eller for den del hvor fokuset har vært på hvor slank vedkommende var, eller hvor stor garasje hun hadde? Det er ikke det som er viktig nå.

Jeg husker min egen situasjon ikke mange år bak i tid. Hvor jeg misunte mine jevnaldrende venninner som hadde alt klart med mann, barn og husbankhus. De hadde alt klart, noen som brudde seg om dem, noen å bry seg om. Var de lykkelige? Satte de pris på det de hadde? Elsket de? Jeg kan ikke huske at det så slik ut. Og nå er det jeg som er her. Hver kveld sovner jeg med de varme armene hans rundt meg, og jeg kan bore nesen inn i halsgropa hans når jeg våkner. Jeg kan se det glade ansiktet hans når jeg kommer hjem, og han gleder seg til å se meg bli glad over at oppvasken er tatt.

Og jeg vet hvordan det er å være uten dette. Å være på besøk, en liten flyktning i andres hjem, nyte varmen av deres samvær, for så å komme hjem til denne Ingen. Ingen som venter, Ingen som bryr seg, Ingen som har fyrt i ovnen eller kokt kaffe. En dag ble det greit å være alene. Ukomplisert, fritt for forpliktelse. Da dukket HAN opp. Kavaleren med stor K. Jeg oppnådde drømmen om kjærligheten så snart jeg sluttet å springe etter den, slik som gamle tanter alltid hadde sagt.

De gamle tantene hadde sine tider. Men det er jeg som er i tiden nå, og jeg akter å bruke den godt før jeg leverer den fra meg.

fredag mai 14, 2010

Jeg leste "Hestenes Klan" av Live Bonnevie

 

Dette blogginnlegget er en del av bokbloggturneen, som du kan lese mer om her: 

http://www.bokbloggturneen.com/

Dette er lørdagens anmeldelse, litt prematur grunnet at jeg nyss har flyttet og ennå ikke har nett selv hjemme.

www.miaisabella.blogg.no   -  Fredagens omtale

og på søndag kommer en ny omtale av "Hestenes Klan" her:    

http://ungdomsboka.blogspot.com

 

"Hestenes Klan" handler om Amanda, 17 år, konkurranserytter og datter av den velstående Wilhelm Fivel. Hestesport er hennes lidenskap og den kyniske faren hennes, som har en hang til gambling, har etterhvert begynt å sette penger på hennes prestasjoner på banen.

En dag inngår han imidlertid et veddemål som på ingen måte kan kalles veloverveid: Han setter hus og hjem på at Amanda skal kunne vinne hva som helst innen ridning. Og dette "hva som helst" viser seg å være gangartsridning på islandshest, - Amanda kjenner ikke til hverken dyret eller sporten.

Amandas fordommer mot "hårete ponnier" svinner fort hen ved møtet med den stolte islandshingsten Ægir. Med ulovlige midler lykkes det henne og faren å få Ægir til Norge med falsk identitet, og den uventet tøffe prosessen med å "temme" hingsten og få ham til å underkaste seg kan begynne.

Etterhvert forstår Amanda, med gode venners hjelp, at det ikke er hesten som gjør noe feil, det er henne.  Hun får assistanse fra uventet hold. En trener for islandshester og hans kone, Ægirs tidligere eier og ikke minst Ægir selv lærer Amanda noe om hester, om henne selv, og om selve livet.

Men kan hun få faren sin til å åpne øynene i tide?

 

***

Jeg har spekulert mye på hva jeg skal skrive om "Hestenes Klan", men la meg begynne med det aller mest elementære: Jeg storkoste meg da jeg leste den. Den var lett og lese, og ganske spennende med en del uventede vendinger mot slutten som gjorde den ekstra interessant.

 

Som de aller fleste jenter var jeg i de tidlige tenår medlem av "Pennyklubben", hvor jeg kunne få utløp for to lidenskaper på en gang: Kjærligheten til bøker, og også kjærligheten til hester, som i det virkelige liv fikk sørgelig lite fysisk manifestasjon. Og det var den første tanken jeg hadde når jeg satte meg ned med "Hestenes Klan"; Scenene fra paddocken og ridebanen, stallen og beitet, ikke minst dynamikken hestejentene imellom, var nesten sørgelig likt de hestebøkene jeg pløyde meg igjennom hver måned da jeg var tolv- tretten år.

Men så skjer det noe: Hesteboka forvandles til noe nær en roman om åndelig oppvåkning, selv om den fortsatt holder på den spennende ytre historien. Jeg skal ikke avsløre hva denne klanen som er nevnt i tittelen egentlig er for noe, men jeg vil fortelle at jeg ønsket meg mer av akkurat det, at mer av handlingen skulle dreid seg nettopp om klanen.

 

For meg som voksen opplevdes "Hestenes Klan" som sagt som en lettlest og spennende historie, selv om den ikke akkurat rokket ved virkelighetsoppfatningen min eller tok meg til de helt store følelsesmessige høyder. Terningkast fire. Men noe sier meg at om jeg hadde lest denne som tenåring, hadde den blitt hos meg i lang, lang tid. Jeg mener at til ungdomsbok og hestebok å være står den i en særstilling, og jeg håper at alle som er, har vært, eller en gang har ønsket å være rytter tar seg tid til å lese denne romanen.

 

PS: Dette er Live Bonnevies debutbok, noe som gjør meg spent på hva mer som kan komme fra hennes skrivehånd fremover.

søndag apr 04, 2010

Jeg leste "Aldri Alene" av Lori Lansens

 

(Som medlem av bokelskere.no ble jeg invitert til å lese denne boken som blir utgitt på Juritzen forlag 16. april og si min mening om den.)

Denne boken var jeg utrolig nysgjerrig på før jeg leste den. Den er framstilt som en selvbiografi skrevet av Rose 29 år, en jente med forfatterambisjoner. Så hvorfor tenker en 29-åring allerede på å skrive selvbiografi? Jo, Rose er tvilling. Ikke bare det, men såkalt siamesisk tvilling, sammenvokst i hodet med sin søster Ruby, og i en alder av 29 er de allerede verdens eldste craniopagus-tvillinger noen sinne.

Hvilke slutninger kan man trekke ut av det?
Jo, for det første er man da allerede en verdenssensasjon. For det andre kan man ikke regne med å bli så svært mye eldre. Pådriveren for å dokumentere dette ekstraordinære livet er Rose, hun er den litterære tvillingen. Men under press fra søsteren har også Ruby gått med på å skrive noen kapitler fra sitt ståsted.

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg skulle lese denne boken, men den var iallefall annerledes enn jeg trodde. For hva skal man tro om en roman om sammenvokste tvillinger? Jeg hadde vel tanker om noe ganske sært, kanskje litt ekkelt, og om ikke annet så i alle fall en roman om hvor vanskelig livet kan være når man er handikappet.

Slik var det ikke. Tvert imot; jeg vil si det var en roman om hvor vakkert livet kan være når man er spesiell. Og dette "aldri alene" som tittelen sier, var ikke negativt. Av og til vanskelig, ja, men likevel ikke negativt. For for Rose og Ruby er ordene "Til døden skiller oss ad" ganske bokstavelig: Hadde legene prøvd å skille dem, ville de dødd.

Man blir godt kjent med bokens to hovedpersoner og menneskene rundt dem, og man blir glad i dem. Boken byr på en del overaskelser som best kan beskrives som "Jaw-dropping", man får hakeslepp! Men vakkert er det, og jeg syntes det var litt trist å skilles fra jentene på bokas siste side.

Det er blitt argumentert med at boka er for enkelt skrevet og for lettlest, jeg velger å tro at dette er et bevisst grep forfatteren bruker, da den skal forestille å være skrevet av to relativt unge jenter uten særlig skriveerfaring. Jeg vil si det slik at dette er ikke Kafka, men det er gripende underholdning, og det er det ikke noe galt med.

Hvis jeg likevel skal nevne noe negativt, og det må man jo, hvis man skal anmelde bøker (ikke sant?), så er det beskrivelsen av jentenes reise til Slovakia- fosterfarens hjemland. Jeg synes det slovakiske folk ble ganske ensidig og fordomsfullt beskrevet. Jeg skjønner virkemiddelet, men det hadde gått an å gjøre det noe mer balansert.

Alt i alt var dette en flott og gripende bok jeg er helt sikker på at jeg kommer til å lese igjen. Løp og kjøp!

mandag mar 15, 2010

Jeg leste "Tirsdag Morgen" av Renee Toft Simonsen

De siste par ukene har jeg kost meg med Simonsens roman "Tirsdag Formiddag", som jeg tror det er trygt og riktig å kalle en skikkelig kvinneroman. (Jeg har hatt den med meg overalt og kost meg i den grad at boka skled ned i vasken på badet hvor kranen står og drypper. Dette førte til en omfattende redningsaksjon og tørkeprosess, men for den nå bekymrede leser kan jeg berolige med at romanen nå er fullt lesbar, om enn dobbelt så tykk...)

"Tirsdag Formiddag" handler om Iben, som lider av angst. Hennes hverdag lider sterkt under hennes tilstand, og hun klarer hverken å jobbe eller kommunisere med samboeren sin, som etter hvert har fått betydelige alkoholproblemer. En dag bestemmer hun seg for å ta ett lite skritt på veien ut av sitt mentale fengsel, og prøver å gå i svømmehallen. Her overhører hun en venninnegjengs samtale i badstuen, og deres samtaler om problemer og gleder blir en hjelp for Iben til å ta livet sitt tilbake, skritt for skritt.

Forfatteren vever kvinnenes historier fint sammen med badstumøtene tirsdag formiddag som "rød tråd". Den omhandler varierte temaer fra menneskers privatsfære, fra de dype og alvorlige som angst, vold og rusproblemer, til de "lettere" emnene som sexleketøy, venninneforhold og flørt. Venninnene er like nakne og ærlige i praten sin, som de er blottlagte og fysisk nakne i badstua.

Dette er nok ingen nobelprisvinner, men likevel en god og viktig fortelling om problematikk som rammer mange i vårt samfunn, spesielt angst, som forfatteren skildrer på en svært god måte. En lesverdig og god roman.

onsdag feb 24, 2010

Jeg leste "RAMSTEIN PENSIONAT" av Sigrid og Guri Sørumgard Botheim

"Ramstein Pensionat", tenkte jeg, for en spennende tittel og et spennende cover. At boka i tillegg er skrevet av to søstre i min aldersklasse gjorde det ikke mindre spennende. Bildet av Guri og Sigrid bak på boka er dritstilig: De står mot hverandre med hver sin skrivemaskin som til skriftlig duell. Jeg kjøpte boka straks jeg fikk øye på den, og den har fått godgjort seg litt i hylla mens den ventet på tur. Det ble fort dens tur.

Bak på boka står det å lese:

"Sigurd tek opp den gamle hobbyen sin: å spionere på storesyster Debbey.
Han avlyttar rom og telefonar, tjuvkopierer brev og dagbøker og spionerer på godt gammaldags vis. Så arvar Debbey Ramstein pensionat.
Ikkje berre dukkar det opp ei rekkje mannlege beundrarar, Debbey avdekkjer òg gradvis løyndommar frå fortida til tante Margrethe, den tidlegare eigaren av pensionatet. Og kven er den mystiske Humbrent?"

Ramstein Pensionat ligger etter sigende i Romsdalen et sted, og mange andre steder jeg kjenner godt er omtalt i boka: Trondheim, Oppdal og Åndalsnes for eksempel. Jeg kan også relatere meg til universet i boka: I likhet med Debbey i boka har jeg også hatt en grandtante med pensjonat.

Av alle de ovenstående grunnene gledet jeg mag masse til å lese denne romanen. Men så åpnet jeg boka og da ble jeg usikker. Er det egentlig en roman i det hele tatt? Teksten består nemlig av avisutklipp, replikkvekslinger, telefonsamtaler, tekstmeldinger, brev, dagboknotater, - ja til og med en dødsannonse og et minneord har de klemt inn. "Fiffig", tenkte jeg!

Igjennom alle disse kanalene får vi historien om Debbey som arver pensjonatet til sin grandtante Margrethe, og dermed forlater sin ustabile eks og det urbane liv i Trondheim, til fordel for storslagen natur, bygdekultur, originale naboer og mange friere i Romsdal.

Min mening: Formen er veldig kul, stilig, intelligent. Den er liksom så fiffig at hele historien, som egentlig er god den også, drukner litt i det. Jeg sliter med å finne flyten i lesingen, føler ikke at jeg kommer godt nok inni det, fordi jeg hele tiden er nødt til å TENKE PÅ hva forfatterinnene har gjort og hvor gøy de sikkert hadde det da de fant på "den" og "den" vrien på verket.

Det morsomste av alt er avslutningen. Det siste i boka er et refusjonsbrev. Debbeys bror Sigurd har levert inn et bidrag til en konkurranse. Svaret han får er at librettoen "Ramstein Pensionat" er alt for rotete og oppstykka, blant annet. Med dette avslører Guri og Sigrid at de kjenner til ankepunktene mot romanen sin, men velger å gjøre det slik likevel. Dermed tok de effektivt livet av all kritikk. Genialt, jenter.

Anbefaler denne romanen som har aldri så lite "Flåklypa Tidende" over seg. Den huskes like mye for formen som for innholdet!

lørdag feb 20, 2010

Yacoubian-bygningen ... En bokomtale.

Midt i det sentrale Kairo finnes Yacoubian-bygningen, en staselig bygård oppført på tredvetallet. På taket av denne bygningen finnes en god del små rom, som opprinnelig var boder og oppbevaringsrom, men som i årenes løp er blitt tatt i bruk som boliger for de mindre bemidlede.

Igjennom noen av Yacoubian-bygningens beboere, både de fattige på taket og de mer bemidlede i etasjene under, får vi oppleve det egyptiske samfunnets skjønnhet og lidelse- skremmende realistisk, det kan jeg skrive under på.

Vi møter portnerens sønn Taha, som i årevis sliter hardt for å få gode nok karakterer til å komme inn på politiskolen. Når alt kommer til alt, spiller slitet ingen rolle: Han er sønn av en dørvokter og har ingen penger til å bestikke offiserene med.

Ungdomskjæresten hans, Buseyna, er tvunget til å ta seg en butikkjobb for å kunne forsørge tre yngre søsken. Lite vet hun om hva jobben innebærer av ekstratjenester.

Vi møter Zaki Bey, den sentimentale og bereiste kvinnebedåreren, som møter problemer når han ikke ønsker eller makter å oppdrive den ønskelige verdighet for hans alder, og Hatim Rashid- som rikmannsønn ble han overlatt til tjenerskapet som utnyttet ham seksuelt, som voksen lever han som homofil avsredaktør, alltid på jakt etter kjærligheten og omtanken fra et annet menneske- om han så må kjøpe det.

Så mye kan ta livet av deg i Egypt; gudsfrykten, kjærligheten, hevnlysten eller korrupsjonen. Dette var en flott, vond og deilig roman som bringer en annen del av virkeligheten tett innpå. Anbefales!

I tillegg vil jeg nevne at Gyldendal denne våren kommer med en ny bok av samme forfatter: novellesamlingen "Jeg skulle ønske jeg var Egyptisk". Løp og kjøp, men få med deg "Yacoubian-bygningen" først!

tirsdag feb 02, 2010

Andre gjennomskriving.

Jeg har lest igjennom mine eldre blogginnlegg, og tenkte det var på tide med en liten oppdatering på hvordan det går med meg og mitt romanmanus.

Da førsteutkastet var vel gjennomskrevet og korrekturlest av meg selv (Jeg VET at det ikke er det som har betydning, men jeg synes det er så forferdelig flaut å bli tatt i stavefeil eller og/å-feil.), lot jeg et par av mine litteraturinteresserte kjente lese igjennom det. Det uforutsette som skjedde, var at en av dem sendte det inn til et forlag.

Et godt, norsk forlag. Et som har et godt rykte, og som jeg neppe tror jeg hadde tort å sende manuset mitt til. Og jeg ble antatt.

Eller, jeg har ingen kontrakt enda. Men jeg ble vurdert, fikk en tresiders konsulentuttalelse som (jeg følte) fortalte meg at jeg hadde gjort alt feil, og- fikk spørsmålet om jeg var villig til å jobbe sammen med dem med mål om utgivelse.

Jeg har fått en redaktør, og jeg har vært på møte med vedkommende. Hun var så utrolig hyggelig og grei!! Hennes mening var at historien er spennende og bra, men den mangler litt kjøtt på beinet. Jeg hadde tegnet historien. Nå måtte jeg fargelegge den. Så nå er jeg midt i andre gjennomskriving, uten noen tidsfrist på meg eller noe press, men den folder seg ut, nå har den begynt å smake og lukte, og manuset mitt har økt fra 37000 ord til 66000 siden før jul. Jeg er litt over halvveis i gjennomskrivingen, samt at jeg har ideer til 3-4 nye kapitler som skal flettes inn.

Det er kaldt her i min lille stue. Ute er det minus 16 og det blåser så småfuggeln ikke makter å klore seg fast til meisebollene. Inne sitter jeg med dyne, pledd og laptop og skriver om dager i et annet og varmere land.

 

Men faren hennes forsøkte alltid å hale ut tida de hadde ute, han følte seg helt tydelig malplassert og utilpass hjemme hos datteren i landsbyen.

            Etter noen få dager fikk han imidlertid en idé som skulle forandre på dette til en viss grad: Han kjøpte noen engelske aviser av en selger på gaten, og da han kom hjem, satte han seg inne hos Amir for å lese dem. De to mennene hadde ikke noe felles språk, men krøplingen lo og viste med all tydelighet at han satte pris på selskapet og gliste tannløst når nordmannen viste ham bilder fra avisa. Den litt ubehagelige lukten der inne så ikke ut til å sjenere far til Lene, og det falt henne inn at han sikkert hadde tilbrakt utallige timer ved sengen til moren hennes selv om Lene alltid i minnene sine var alene på sykestua med skikkelsen i senga som var Mamma, men var i ferd med å bli gjennomsiktig og grønn om munnen. Med sin voksne fornuft skjønte nå Lene at denne situasjonen var en faren hennes følte seg trygg på og vant med.

 

lørdag nov 28, 2009

På denne tiden av året...

November måned og jeg går utrolig dårlig sammen. Det er så mørkt overalt, så svart, og ute er det vått og blanke veier i alt det svarte. Husene gløder med gylne øyne og jeg innbiller meg at folk koser seg sammen der inne, tuller seg sammen i førjulskosen sin, mens jeg er alene med det store mørket utenfor.

Så går jeg inn til meg selv. Men det er noe som ikke stemmer, og dette “noe” stirrer inn på meg fra det svarte utenfor vinduet. “Noe” er like i nærheten, og det kommer fra meg selv, det er svarte ormer i hjernen min som tygger tanker knapt hørbart. Det trives, og det yngler som rotter i kjøkkenskapet, det er en, det er tretten, det er hundreogtredve, det er tretten tusen, det tyter opp langs veggene, det renner ned fra taket. Jeg kryper under dyna og trekker den over hodet.

Jeg prøver å sove og la søvnen hjelpe meg glemme DET, at noe er galt. Tjue minutter senere våkner jeg av et mareritt, det er brann, flom, svik, hånlatter, og våkner igjen til nærværet av ingen, og det får meg til å hikstegråte meg i søvn på nytt.

November. Snart er denne måneden over, og bare sola snur begynner symptomene å gjøre det samme. Mot slutten av februar er jeg nok helt kvitt det igjen. Og jeg tenker, som så mange ganger før: NESTE år reiser jeg utenlands!

tirsdag okt 27, 2009

Mi casa, su casa (Et utdrag fra midt i ett eller annet- kommentarer ønskes!)

-Jeg skal heller vise deg hvor du skal bo, sa han og pekte ivrig mot tivoliets bakre del. Vi passerte gjennom Grillmesterens sky av matlukt, forbi spøkelseshuset og karusellen, og bak den store utescenen. Der fantes en hel rekke med husvogner. Den som sto lengst bort, helt borte ved berg- og dalbanen, skulle jeg bo i.  En nedgrodd trepall fungerte som trapp, og døra skrek stygt på hengslene idet gutten galant åpnet døra for meg. Jeg tråkket innenfor- direkte opp i noe som så ut som en haug gamle tyllgardiner- Den Beskjeggede Damens kjoler.

            -Usj, har hun ikke hørt om skittentøykurv, bemerket jeg surt. Jeg var nok stygt redd for at dette samboerskapet fort ville gå meg på nervene.

            Gardiner fantes det ikke foran noen av de tre vinduene. Den Beskjeggedes seng opptok over halve arealet inne i vogna, og mellom den og veggen var tre stumtjenere inneklemt og overlesset med florlette teltaktige kjoler, på et lite sminkebord sto røde lebestifter, rød neglelakk samt et tefat fullt av sigarettsneiper som truet med å velte seg over kanten. Det stinket. Det sprukne speilet over bordet var tydeligvis laget for å vise et slankere bilde enn realiteten. For et selvbedrag, tenkte jeg.

            Jeg ble stående litt tafatt og måpe, og Billettgutten kikket forventningsfullt på meg;

            -Ser du etter noe?

            -Ja, hvor er senga mi? Si ikke at jeg må dele seng med utysket også, fortvilte jeg. Den nye kompisen min hadde tydeligvis ventet på dette øyeblikket. Stolt som en hane spradet han forbi meg og bort til noe som mest så ut som et strykebrett hengt opp på veggen.

            -VOILÁ, ropte han fornøyd og brettet ned den smale fjøla så hybelkaniner og fluer flyktet for livet. Strykebrettet viste seg å være senga mi. En smal hylle polstret med skumgummi.

            -Se her, sa Billettgutten fortrøstningsfullt og foldet ut bena på undersiden og prøvde å feste dem ordentlig. Med det samme han slapp taket smalt senga tilbake i utgangsposisjon og holdt på å gi ham en durabelig ørefik i forbifarten. Han kikket slukøret på meg som om han hadde håpt jeg skulle gå glipp av den fadesen- men så heldig var han nok langt ifra. Jeg sto bredbent og triumferende og kikket på ham.

            -Jo, takk for hjelpen, ironiserte jeg.

            -Du skal vel hjem uansett og hente tingene dine? Jeg kan fikse senga til da. Men prøv nå å legg deg på den mens jeg holder den, sa han sta.

            Jeg stjal en pute og et pledd fra den store dobbeltsengen i den andre enden av rommet og prøvde å gjøre meg så komfortabel som mulig.

            -Se så, sa jeg til Billettgutten, -Jeg skal nok få sove, men noe elskovsrede er det ikke!

            Blikket hans møtte mitt, og det gikk opp for meg hva jeg hadde sagt. Kinnene hans ble med ett like flamingorosa som den Beskjeggedes kjole hadde vært.

 

 

 

            I det samme begynte husvogna å skake. Var det jordskjelv? Det tiltok i styrke.

-Hva er det som skjer? Jeg sperret øynene opp. Det ristet, det hoppet, askebegeret tok sats og styrtet utfor kanten før det spredte innholdet utover golvet. Jeg klamret meg fast i kanten av senga. Et brøl tiltok i styrke utenfor vinduet, jeg skrek, og Billettgutten skrek av latter idet vognene på berg og dal-banen raste forbi med blinkende lys og hylende barn- bare førti centimeter bak ryggen min, der jeg lå på min nye plankeseng.

-Herregud! Hjertet mitt dundret, jeg strevde for å komme til hektene igjen.

-Heldigvis for deg har vi ikke åpent lenger enn til ni om kvelden. Liker du dyr?

Kalles inn, redes ut

Endelig da! Jeg har fått innkalling til utredning! Nesten et år er gått— bare noen dager mangler, faktisk, på et år fra jeg skrev mitt første innlegg på denne bloggen, da jeg tok avgjørelsen om å be legen min henvise meg til Gastric Bypass. Utrolig mye har skjedd på dette året: Jeg har flyttet tilbake til hjemkommunen min, jeg har møtt Kavaleren, utviklet meg masse på mange plan, fått meg ny, FAST jobb, flyttet for meg selv i drømmehuset jeg leier, fullført mitt første roman-manus, begynt å trene og jobbet med å lære å spise riktig.

Men EN ting har jeg ikke gjort : Gått ned i vekt. Og det bare illustrerer for meg hvor viktig og riktig det er for meg å ta imot dette tilbudet, HVIS jeg går igjennom og får operasjon. Aldri har jeg vært mer opptatt av dette enn i år, gjort forsøk på å snu vaner og gjort meg erfaringer som vil bli utrolig nyttige i tida omkring inngrepet - og etter.

Fortsatt er det jeg gruer meg mest til de to ukene før operasjonen hvor man må leve på pulvershake. Kjenner at jeg er redd for å ikke klare det, at jeg skal svikte når det virkelig gjelder. Men nå er jeg ikke kommet riktig dit enda da.

Jeg var på besøk hos en venninne da Mamma sendte melding. “Kan jeg ringe?” sto det, og da pleier det være noe. “Hva da?” spurte jeg. “Brev fra sykehuset”, sa hun. Jeg ringte med en gang og ba henne åpne brevet, og dette er hva det sto:

“Vi har nå mottatt og vurdert dine svar på skjema. Vi ber deg møte på overvektspoliklinikken, kirurgisk poliklinikk, Sykehuset Namsos. 12.11.09 kl 08.15 til samtale med sykepleier. Videre utover dagen er du oppsatt på timer til ernæringsfysiolog, anestesilege, og kirurg. Timen til kirurg og ernæringsfysiolog vil foregå i gruppe. Dagen avsluttes ca kl. 14.00. Påregn litt ventetid mellom konsultasjonene. Ta blodprøver + EKG hos egen lege ca 1 uke før timen her.

Mvh…”

 

Så det skal bli spennende! Jeg har fortsatt litt uvirkelig forhold til det, som om det ikke skjer. Det skal bli godt å komme dit, snakke med dem og se seg omkring, kanskje går det et lys opp for meg da. Til slutt må jeg få sende en stor takk til Fetter Endre, som har tatt seg fri for å kunne være med meg. Du er en KNUPP!

 

 

p.s… http://www.vinnentoyota.no/?CID=3178   ….  gå inn på siden , trykk “anbefal”, og hjelp Kavaleren å vinne en bil :)

mandag okt 19, 2009

En forfattermyte- alt handler om oss

I dag snublet jeg og mitt nyskrevne, første romanmanus borti en myte. Jeg hadde med meg manuset til Fetter Endre, hvor jeg kunne føre inn noen avsnitt mens fårikålen trekte. 

-Jasså så det er dette som er boka di, sa Fetter Endre og gav seg til å lese på kapittel 13 som lå og slang;

-Lene, det er vel deg det da, sa han etter en stund.

-Lene er hovedpersonen i boka mi, sa jeg, ellers har hun nok lite med meg å gjøre.

-HAHAHA, sa Fetter. -Det sier alle forfattere; de har skrevet en bok, men den handler ikke om dem altså.

 

 

Er det virkelig slik? Skriver vi alltid om oss selv? Det er klart at jeg bruker egne erfaringer når jeg skriver om Lene, handlingen foregår jo i Egypt. Men nå har det seg slik at jeg vet mye mer om Luxor enn om Aberdeen, så det er klart jeg beskriver stedet bedre, jeg har vært der, sett det, luktet på og smakt det. Men jeg opplevde ikke alt det som min kjære hovedperson Lene gjør.

Hva med mitt neste manus, som utspiller seg på et gammelt tivoli? Handler den også egentlig om meg?

 

Og til slutt: Tror virkelig folk flest at det er slik?

fredag okt 16, 2009

Sosial Angst

I dag tidlig sto jeg foran speilet. Jeg hadde våknet av et smell, ute et sted, aner fortsatt ikke egentlig hva det var. Men det var på tide å stå opp, jeg skulle jobbe litt... Bare bitte litt.

Og når jeg våknet var du ikke der, du er nesten aldri der fysisk, men nesten alltid mentalt, og jeg kan åpne øynene med et smil. Men i dag var huset helt vaakuum, helt sugende, påtrengende tomhet. Og jeg sto der foran speilet og torde ikke å gå ut.

Jeg tenkte at jeg måtte sminke meg, legge på en tapper og selvsikker maske. Men tårene rant og rant, og ansiktet mitt fløt stadig utover for meg i speilet. Jeg tok en våtserviett og tørket det av igjen.Og jeg skulle egentlig vært på det oppdraget alt, fire timer til det var over nå, jeg kunne kanskje få meg med noe av det. Om jeg døde i dag, hvem ville bry seg, utover at det ble mye prakk med begravelsen?

Telefonen lå der - død og stille. Jeg hadde lyst til å ringe deg, men visste at du var oppe allerede, våken og opptatt med livet ditt, sånn som normale, sunne og friske mennesker er på denne tiden. Og jeg vil også være normal, sunn og frisk, og ihvertfall ikke hindre deg i å være det. Så jeg ringer deg ikke. Jeg blir sittende i senga med telefonen i hånda og tenke til deg. Vær så snill å ringe, vær så snill å ringe, men så tenker jeg vær så snill å ikke ringe, jeg kommer til å gråte i telefonen, men jeg vil ikke det, jeg vil ikke vise deg dette, jeg vil være en gave i livet ditt og ikke en byrde. Så jeg tenker Vær så snill å sende en SMS. Men telefonen er taus.

Jeg kom meg ut, og jeg følte meg bedre etter hvert, dødssliten men i det minste oppe av hølet.

Så kommer meldingen fra deg: Hvordan har dagen din vært, skatt??

Helt fin, svarer jeg og slenger på en smiley. Tårene renner fortsatt.

tirsdag okt 06, 2009

Om å være ferdig

     Jeg er ferdig. Jeg har skrevet første utkast til min første roman. Jeg har fullført et manus. Men føler jeg meg FERDIG? Å langt der ifra. Jeg føler meg klar til å sette igang, i beste fall. 

Ikke noe er gjort med manuset så langt. Det er bare skrevet. Ikke en eneste konsulent har sett på det, ingen korrektur er gjort. Det er som jeg ønsker meg et fint møbel, og det jeg da måtte gjøre først, var å plante et tre. Og i en god del måneder nå, har treet vokst. Det jeg nå må gjøre er å kontakte et snekkerfirma, som forhåpentligvis vil synes at treet mitt er stort nok og fint nok til å lage et bra møbel av. Kanskje en sengebenk eller en sofa som mange kan ha glede av.

Jeg gruer meg masse. Gruer meg til å bli refusert- jeg synes det virker som om det er det som skjer med de aller fleste. Så vi koser oss litt alene så lenge, fornøyde med hverandres selskap.

Snart skal jeg sende. Og mens jeg venter på svar, kan jeg leke litt med et nytt frø til en ny bok. Tror jeg går ut i hagen og graver.

Under følger en bitte liten smakebit og noen hint. Kryss fingre for meg, folkens?

      

Lene tok pennen og studerte arket foran seg. Det hadde et slags våpenskjold på seg, plass til to passbilder – og mye tekst. Linje på linje med for henne uforståelige ord fra det arabiske skriftspråket. Noen få bokstaver kunne hun skille ut. Den krokete k-en for eksempel. Tidligere på dagen hadde hun klart å lese et skilt over døren på et supermarked.

            - Sh-m-s. Shams. Il shams.  Solen!

 

Tilfredsstillelsen hadde vært voldsom, og hun følte seg som en førsteklassing igjen, som opplevde vidunderet ved at bokstavene for første gang fikk liv og mening på nytt.

            Kareem dultet utålmodig borti henne igjen, og hun skrev det fulle navnet sitt med pyntelig løkkeskrift, og lurte på om den tykke advokaten på den andre siden av bordet var i stand til å tolke det. Han studerte skriften hennes, sammenlignet med passet, og nikket forretningsmessig. "

 
© Gunn Marit Nisja