Tuttifrutti-liv


Liv, leven og alt det andre

 
torsdag jul 01, 2010

Katten og den gamle damen

Den gamle damen elsket katten sin, mens katten elsket kun seg selv. Den stirret ofte på den gamle damen med et misfornøyd blikk, og den gamle damen tok seg i å tenke at hun hadde gjort noe galt. Men de var som en liten verden i seg selv, i den lille leiligheten de hadde bodd i sammen de siste 7 år. Katten het Black og var sort som natten. Den gamle damen het Sofie og var lys som snøen i håret. De fylte opp hverandre. Katten trengte den gamle damen til mat og varme, og katten ga den gamle damen mening i livet, en slags trygghet i det mørket som bodde langt langt der inne. Noenganger tenkte den gamle damen at den sorte katten var det sorte, sorte inni henne som hadde fått en katt å bosette seg i. Katten måtte taes godt vare på, den måtte bli mild og male, like henne, godta henne, ellers ville det sorte bli en fiende, katten ville drepe henne, overmanne henne, la henne gå til grunne. En dag våknet den gamle damen og følte seg syk. Katten brydde seg ikke, alt var som før for den. Den mjauet, var sulten. Den gamle damen krøp ut av sengen, ga den mat og krøp tilbake. Hun var redd, hvorfor er jeg syk? Har jeg gjort katten noe galt? Blir jeg straffet? Katten lå og mønstret henne, gjorde henne enda mer syk, også sjelen følte den ikke hadde det bra. Hva skal jeg gjøre nå, tenkte den gamle damen. Katten reiste seg fra den dovne stillingen og gikk ut av soverommet. Den gamle damen slappet mer av. Hvorfor er jeg så redd og samtidig så glad i katten, tenkte den gamle damen. Dagen gikk sakte, timene tikket inni den gamle damen og katten kunne klokken. Mørket kom inn i huset, katten lå sammenkrøllet, den var sort som mørket, de var en helhet. Den gamle damen var ikke frisk. Den gamle damen havnet på sykehus. Hun hadde våknet neste natt og fikk ikke puste. Med en gang trudde hun katten hadde lagt seg på brystet hennes, at den ville nærmere det mørke hun bar på. Da hun så katten på gulvet, visste hun ikke om hun skulle føle lettelse eller sorg. Hun ringte etter hjelp og havnet på sykehus. Der var alt hvitt, alt for hvitt. Mørket hadde ikke noe steder å gjemme seg. Angsten ble sterkere hos den gamle damen. Katten var der ikke til å passe på. Den gamle damen sa lite. Mumlet litt, men de hvitkledde gadd ikke mase og lot henne være i fred foruten undersøkelsene. En dag gikk, så to dager, så tre…. Katten. Katten var alene i huset. Maten var inni skapene. Vannet i springen. Den gamle damen visste dette, sa ingenting. Hun følte en slags undergang som gledet henne. Mørket ville visne hen, dø til slutt. Men den gamle damen viste også at da var døden der også for henne. Hun kunne ikke leve uten den sorte katten. Den var hennes halmstrå som hadde gitt henne en vilje til å stå opp hver dag, den var en slags trussel om hva den som ville skje hvis ikke. Nå var stupet der, katten var helt alene, mørket ble en brummende summing inni hodet til den gamle damen. Hun tenkte i sekunder, minutter, timer. Katten ville ikke overleve lenge, den måtte ha vann og den gamle damen ville ikke gi den vann. Øynene til katten syntes overalt, den gamle damen begynte å lukke øynene, først litt, så mer og til slutt var de helt lukket, mørkt. Katten døde en pinefull død, den var redd for første gang i sitt 7. årlige liv. Den gamle damen visste dette og lå der helt stille med lukkede øyne og ventet. Den 10. dagen døde katten. Den gamle damen merket mer mørke enn noensinne, den var full av angst og kloremerker. Det rare i dette, var at da de fant den gamle damen død, hadde hun et smil om munnen, hun så fredfull ut. Da de fant katten, hadde den lagt seg i den gamle damens seng, på hodeputen. Det virket som den søkte trøst, trygghet for første gang i sitt liv. Det var for sent.

torsdag jun 24, 2010

Gleden over de små ting

Jeg liker de små ting. Som å glede seg til en dusj fordi det har kommet en ny dusjsåpe i butikken. Som å kjenne svetten renne etter en løpetur. Gleden, den ekte gleden barn har. Hunder. De logrende små lykkepillene. God mat, da helst søt mat, søtmonsen er jeg kalt. Gleden over snøen som daler ned. Solens varme stråler. Lykkelige historier. Rettferdige slutter. Rynker som snart dukker opp. Ja. Det betyr at jeg lever. Gleden over friskheten. Positivheten. Gleden over de små ting. Og det er mye. Mye å være takknemlig for i en kald verden. Ja, verden kan være ond. Men gleden over de gode ting overkjører ondskapen. Jeg liker de små ting i livet. Ja. Nemlig.

onsdag jun 23, 2010

Urettferdighetens vei

Nei, nå går det over alle støvelskafter! Jeg bare gråter. Jeg blir misforstått og urettferdighetens vei stopper aldri. Blir helt satt ut. Ekser kan være ordentlig slemme. Hekseekser:) Har lyst å helst ikke forholde meg til hekse-eksen, men ikke lett. Barn inn i bildet. Dra til h.....Jeg syns tårer er oppskrytt. De trøster ei. Svir bare i øynene.

lørdag jun 12, 2010

Utstilling

Utstilling. Hundeutstilling. En merkelig greie egentlig. Der går man rundt i ring med den lille hunden i slep. Om den koser seg. Slettes ikke. Den ville vel helst ha ropt: "Slipp meg løs da galninger". Ja ja. Hvorfor vi drasser hunden med på utstilling? Tja, si det. Egoisme er en ting. Show er en annen. Og drømmen om å vinne, vinne er en annen. Få sløyfe. He he, sløyfe. Hmm, vi er rare. Gå der rundt i ring med hunden på slep. Den lille hunden som helst ville springe i skogen og kose seg. Vår lille, bittelille hund er oppkalt etter Lars Monsen. Mia Monsen. Hun er 2 kg men elsker skog og fjell. Hun bader når vannet er iskaldt, hun putter hodet inn i alle hulrom hun ser. Hun er merkelig, men søt. Hun skal på søndag ikke i skog og mark, men springe rundt og rundt i en ring. Vi er slemme vi. Men i dag skal vi på fisketur. Da er vi snille. Hundeutstilling er rare greier:)

torsdag jun 03, 2010

Ul

Det ulte i skogen. Et langt, krevende ul. Selv de store, trygge og fastgrodde trærne hørte det. Jeg lå i skogen, jeg satt ikke el stod, jeg altså lå. På bakken. Ikke i telt el hytte, men i sovepose. Hva var det, tenkte jeg, mens jeg lå der og titta på den sorte, sorte himmelen. Stjernene var fraværende i natt. Å titte på en sort himmel er en fin følelse. Den lillenheten du kjenner da, er en smeltedigel av herlig kroppslig sammensurium. Jeg klarer ikke å sove i natt. Det ulet var for oppkvikkende. Ja, oppkvikkende. Jeg ble ikke redd. Tvert imot. Fascinert er ordet. Å merke at selv de store, trygge trærne skjelver er tøft. Om jeg er tøff? Nei. Et ulvehyl? Det var det ikke. Den muligheten av å finne svaret er ikke i form av et ulvehyl. Kanskje skogen selv ulte? Det såkalte jordiske, råe ul? Nei. Jeg bare undrer. Svaret trengs ikke letes opp. Trengs ikke. Det ulte bare i skogen en natt når jeg var der på besøk. Nok det.

tirsdag mai 18, 2010

China

China. Ikke landet China. Men en liten, liten hund. Som jeg ikke kjenner. Ennå. Muffin. En liten hund jeg hadde, kun to dager. Den ville jeg glede noen med. Den får kjærlighet i bøttevis, trygghet og varme. Den gir det samme tilbake. Hunder. Befriende ekte. Herlig.

Naturen

Jeg liker naturen. Sånn er det blitt. Jeg verdsetter skog, fjell og sjø mye mer enn jeg gjorde i ung alder. Nå er jeg ikke kjempegammel, men en dame i sine beste år kan man si:) Jeg er blitt like avhengig av å komme meg daglig ut i naturen, som en som er avhengig av musikk feks. Jeg kjenner kropp og sjel får en dose med ro, fred og en oppkvikkenhet som jeg kjenner jeg trenger. Jeg har daglige trimturer om morgenene, enten løping el sykling. De gleder jeg meg til hver kveld. Jeg priser min friskhet og sprekhet(huff, nå hørtes jeg litt skrytete ut). Jeg har hilset på rådyr, elg, rev og en hare i vinter. Kom dere ut i naturen:) Stillheten, renheten, det er ord man kan beskrive naturen med. Ikke misforstå, jeg liker byen og det sosiale liv. Jeg er til tider bittelitt redd for at jeg ender opp som en værbitt gammel dame som kun går i turklær og fnyser av byen:( Hjelp, slik vil jeg absolutt ikke bli. Men tror ikke det er noen gedigen stor fare i det. Jeg liker å gå i skjørt, har vandret mang en skogssti iført skjørt. Så turklær kun på tur. Jeg har hunder. De regelrett elsker naturen. Da er de i sitt rette element som det heter. Snuten, ører og øyne er i aktivitet konstant. Voff:) The forest, the mountain, the see, i am loving it:))))))

onsdag mai 12, 2010

Forhistoriens endelikt

Da er det slutt, over, endelighetens stoppested. Jeg gidder ikke mer. Jeg er sliten. Pappas svik er der. Han ser det ikke, selvsagt. Kanskje. Men lar det bare skje. Jeg gidder ikke mer, sier jeg! Det er nok. Skulle latt det skje for mange, mange år siden. Men hadde ikke en sjanse. Redselen. Det å slippe den var viktigere. Mørkets skjulested virket ikke trygg. Hva føler jeg? Nå. Sinne, en stor urettferdighetsfølelse. Senere. Sorg, savn, følelsen å ha mistet noe jeg har hat/elsket i mange, mange, mange år. Men endelig, endelig, endelig FRI!

tirsdag mai 11, 2010

Sol

(Dette skrev jeg når jeg var 10, i full fart da og, som nå, fort og gæli:)) Sol, sol kom nå fram, husk da blir det varmt i by og land. Når du skinner da blir det godt, du er en venn som aldri drar bort.

søndag mai 09, 2010

Snillhetens bakholdsangrep

Snill eller dum. Uansett går jeg i fellen. Frivillig, men like overrasket hver gang. Fellen er der, synlig for alle og enhver, selv for meg. Jeg går rett inn, like sørgefull etterpå. Aner ikke. Bevisstløs i gjerningsøyeblikket? Kanskje man kan kalle det sånn. Men jeg vet ikke. Snillheten fanger, lokker. Den er en styrke, men oftest en uvenn. Sånn er det bare. Så står man der da, med hodet i postkassen, mørket, men man ser jo alltid et lysglimt. Snill eller dum? Ja, takk, begge deler. Men intellektet er det ikke noe feil med. Slettes ikke. Bare trofast mot hjertes øyeblikkelige instinkt. Snill.

søndag mai 02, 2010

Det snør

Det snør, det snør, tiddelobom, for svarte, det er det det gjør. Smiler litt, jeg liker snø, til forsvar, men ikke i mai! Jeg vil kjenne solens befriende varme da, vi bor jo i Norge, vi må utnytte solen når den er her. Ta godt imot den, vise vi er glad i den. Men snø da, den boikotter jo! Hm, kanskje jeg skal ut og fordømme den sunder og sammen. Eller skal jeg ut og lage en snøsol?? Snø da gitt, i mai!

torsdag apr 29, 2010

Alene

Evy var helt alene. Men ikke ensom. Hun følte barndommens grep gi henne en kvelende, varm følelse i hele kroppen. Hun hadde følt seg trist. Hun hadde bare vært snill. Men tilbake hadde hun fått hat og sinne. Hun gråt inni seg. Hver dag. Mørket kom fortere, ble litt lengre. Noen hadde sagt hun er egoistisk. Men hun hadde bare hatt det vondt. Hun hadde gitt ifra seg noe hun var veldig veldig glad i. Som hun savner med hjertet. Hun blir sint. Byråkratiske mennesker med ingen følelser. Tenker kun på sine egne behov, sine og barnas. Barn som vokser opp med den tro at man kun skal tenke på seg selv. Omsorg, respekt, toleranse er ord Evy liker å tro de fleste har langt inni seg et sted. Evy er blitt sterk. Sterk på at motganger ikke skal knekke. Slettes ikke. Hun vil ikke finne seg i urettferdighet mer. Aldri. Nå skal stemmen si fra. Kroppen kan stritte imot. Nei, jeg syns det er urettferdig. Jeg finner meg ikke i dette. Ja, Evy vet. Hjertet er sterk, hun kjenner det inni seg. Redd ja. Men sterk. Nå er det nok! Evy setter seg et mål. Mål om å følge hjertets trofasthet. Ikke være redd mennesker med stor kraft, kraften kan skade. Stille krav til de som nærmer seg. Yes. Evy er på vei inn i trygghetens ro. Ikke lett, et steg ad gangen. Savn blir til matthet. Er lov det. Lov til så mye. Ja.

lørdag apr 24, 2010

Forsvant

Den lille jenta bare forsvant en dag. Pappa fortviler. Hun ble bare borte. Hvorfor? Man aner fragmenter av hvorfor. Men savnet er der. Urettferdighet. Lengsel. Sinne. Fortvilelse. Tomhet. Hvor er du? Du skulle vært her. Fått varme, trygghet, bli sett. Isteden forsvant bare den lille jenta en dag.

onsdag apr 21, 2010

Jeg liker

Jeg liker å stå opp tidlig. Jeg liker morgenstunden. Jeg liker kaffe akkurat da. Jeg liker løpeturene, lenge, og la tankene bare fly. Det liker jeg. Jeg liker frokosten etterpå. Dusjen. Jeg liker følelsene av renhet. Jeg liker søtsaker. Jeg liker sjokolade. Ja, det liker jeg. Jeg liker å føle meg vel. Liker tanken på å være lett, ren og sunn. Jeg liker hunder. Jeg liker deres tillit, glede og tanker i nuet. Jeg liker solen. Jeg liker regnet. Jeg liker at jeg er kvinne. Jeg er heldig. Jeg liker livet.

søndag apr 18, 2010

Kvinnen

Jeg stod og ventet. Stille. Det var kaldt ute. Jeg frøs ikke. Jeg sitret. Der. Skritt hørtes like ved. Avventende. På jegersvis. På vakt. Jeg lyttet. Kom de hitover? Ja. Jeg stivnet. Av glede? Ja, og av ulidelig spenning. En kvinne? Ja, en kvinne med liten k. Selvfølgelig. Jeg stod og ventet. Jegeren stod og venter på kvinne med liten k. Hvorfor? Lett. Jeg var sint. På kvinne med liten k og på alt og alle. Hvorfor? Jeg vet ikke. Sinnet bare dukket opp en dag, uventet. Fiende. Men rart. Sinne roer meg ned, fjerner meg fra verdens virkelighet. Det omfavner meg som et kjærlig monster. Kveler meg. Ja. Der. Der så jeg henne. Snart tar jeg henne. Sinne vet du. Ikke så enkelt. Man tar ikke kvinner med liten k. Man overmanner, omfavner, man tar ikke. Unnskyld? Ja? Hun svarer på mitt unnskyld. Da stopper alt. Det suser. Jeg blir stum, målløs. Øynene. Store, mørke og sterke. Ja, sterke. Da ser jeg det. Det er en kvinne med stor K. Hva? Min livsløgn. Jeg kjenner sinnet ramle av meg. Som snø i håret. Jeg rister det vekk. Fri. Jeg skjelver. Stor K. Endelig. Jeg elsker henne. Hun elsker meg. Øynene. Store, mørke, sterke og ømme. Hjemme. Man omfavner. Vinner. Jeg har vunnet en kvinne med stor K. Jeg, mann, henne, kvinne. Sammen. kjærlighet.

 
© Tuttifrutti-liv