Bokliste


 

bloodymary


"marianne furumo"

 
fredag aug 20, 2010

Bloody fredagsposten ver. 2.0.

Her er fredagsposten og mine eventuelle fremtidige bloggudgydelser:

http://marygoessolo.wordpress.com/2010/08/20/bloody-fredagsposten-ver-2-0/

-Velkommen inn!!!!!!

bm, over og ut. 

tirsdag aug 10, 2010

Som å vente på en buss på en stille landevei

Jeg er en busser. Jeg vokste opp uten privatbil i familien, og husker godt mine første bussturer alene. Den svette femkroningen i hånda. Bussjåføren som sa reiser du aleine, du a?  Jeg reiste aleine. 

Jeg ventet ikke bare på bussen når jeg skulle reise selv. Flere kvelder i uka ventet jeg på å få et glimt av bussen som skulle frakte moren min hjem fra jobb. Den kom halv seks. Om vinteren var det så mørkt at det kunne være vanskelig å se forskjell på bussen og bilene. Jeg klemte nesetippen mot ruta og forsøkte å se om det var mamma som hadde gått av når bussen blinket ut og kjørte videre. Som regel var det henne. Og et par andre. Da var det bare ti minutter til hun var hjemme. Noen ganger rakk hun den ikke. Da var det en halvtime til neste buss. Jeg tror jeg var ganske tålmodig.

Tålmodighet er en nøkkelegenskap når man venter på bussen. Ikke sjelden har det slått meg, særlig når jeg venter på en buss bortefra og hjem, at det ligger en ekstrem tillit i den aktiviteten. Om man kan kalle venting en aktivitet. Man har konsultert en tabell utarbeidet av et busselskap. Der står det for eksempel at bussen hjem skal være på den angitte holdeplassen kl 14.24. Klokka blir 14.24 og 14.25. Det er for eksempel bitende kaldt eller trykkende varmt, og klærne du har på deg hadde du på deg i går kveld, gjerne i en helt annen temperatur, og du har kanskje vondt i hodet etter et glass for mye eller en time eller to for lenge. Du vil hjem. Kan du i grunnen vite, selv om det står svart på hvitt i tabellen, at denne bussen virkelig kommer? Hvilken garanti har du? Ingen. Annet enn at du har gjort dette hundrevis, kanskje tusenvis av ganger før, og at det alltid skjer. Bussen kommer, den, og du kommer deg hjem.

Men denne mellomtiden, hvor du står og speider og minuttene går, og du sier til deg selv at joda. Den er bare forsinket. Selv om det omtrent ikke er en bil på veien, for det er en stille søndag. Den tiden er du full av tillit til folk du ikke kjenner. Til et system du ikke kontrollerer. Det er litt fint og rørende.

Omtrent som å skrive innlegg på forfatterbloggen i disse dager. Skuta er et spøkelsesskip. Ingen leser, ingen skriver, verken innlegg eller kommentarer. Likevel holder jeg på. Det er på tide å takke for seg, traske over veien og hoppe på bussen mot byen. Vi sees der. 

torsdag aug 05, 2010

Lærerferie

Noen lærere jeg vet om tar seg sommerjobb om sommeren. Gærninger, tenkte jeg, og tenker du kanskje, men etter en nesten hel lærerferie med tre barn som har fri like lenge, begynner det å gå opp for meg at jobb ofte er mer avkobling enn dette. 

Det går vel ikke an å si, og når sant skal sies sier jeg det ikke heller. Herregud. I skoleåret jobber jeg hver søndag, minst tre kvelder i uka, samt minst halvparten av de misunnede høst- og vinterferiene (for ikke å snakke om romjula) med retting og forberedelser. Jeg er tilgjengelig for meldinger på sms og epost 24-7, og skolen forventer at jeg skal svare. Så for all del. De åtte sommerukene er vel fortjent.

Likevel: i dag oppdaget jeg en flunkende ny side ved meg selv. Jeg hadde tilbudt meg å skure huset (vi forsøker å holde lodottene unna etter en fresh start på sommeren, da vi hadde hovedrengjøring før sommerutleie). Jeg tar alt, hørte jeg meg selv si. Jeg tar alt. Badet, kjøkkenet, kjelleren, loftet, soverommene. Stua. Alt. Bare dette, at jeg tok på meg denne oppgaven, var flunkende nytt nok i seg selv. Mannen forsvant ut med nyslått barnehagebarn på ryggen og kamera på magen. Jeg skrudde volumet på nesten helt fullt (når sant skal sies er heller ikke det særlig likt meg. Jeg er en skjør person og tåler som regel ikke så mye høy lyd på en gang. Med mindre jeg er på konsert.), og satt i gang. 

Fylte vaskebøtta, tørket støv (!), skurte bad, hengte opp tøy, støvsugde (jeg hater å støvsuge. Lyden.), flyttet på møbler, vasket gulv og lister, pusset speil. Jeg tørket til og med støv av bildene på veggen. Det er nesten flaut,  merker jeg. Jeg vasket trapper, luftet dyner, plukket opp spenner og hårstrikker fra de utenkeligste steder (og vi har bare vært hjemme i huset i tre dager...). Og ja, det er dette som er det rare. Jeg elsket det.

Jeg aner ikke om det var musikken som gjorde det, eller tankene som fløt motstandsløst i hodet, eller fraværet av intenst nærværende avkom. Eller selve arbeidet. Kroppsarbeid! Arbeid i det hele tatt! Ah! Det var perfekt.

Men, som man vet, alle ting har en ende (pølsa den har to, pannekaka har ingen, men enda er den god (beklager)), og idet jeg skulle slenge den lykkelige enden min ned for å nyte fruktene av mitt arbeid (gullende ren parkett og en lett odør av svette) med kanskje en flaske øl, kom mannen og barnet på ryggen og fotoapparatet med etthundreogseksti bilder (det er så herlig lett å bare skyte i vei med slike digitale kameraer, og alle harddisker fylles opp av de beste bildene, og jeg tror at de ungene som vokser opp i dag går glipp av noe ved å aldri se på barnebilder av seg selv som er bittelitt uskarpe eller kuttet ved issen (det feteste bildet jeg vet fra julaften hjemme hos besteforeldrene mine, er ett der de hadde satt akevittflaska eller cognac eller hva det var, under stuebordet, slik at de ikke skulle synes på bildet, men så synes de likevel, for fotografen har ikke tatt hensyn til dette. Dermed flyttes fokuset fra rødmussede, stivpyntede barn, til dette rare forsøket på å skjule det faktum at man tar seg en dram litt sent på julaften.)).

Dermed var trolldommen brutt, og man var tilbake i virkeligheten. Som slett ikke er verst. For å si det mildt. 

torsdag jul 22, 2010

Nydelig!

Goddag. Dette er fra Tønsberg politikammer.

Lød en damestemme i telefonen min forleden dag. Jeg ble instant svett. Svettet oppover, baklengs, sidelengs og på skrå. Utenfra og inn. For slik er det, merket jeg, at når øvrigheta ringer på min egen private telefon, kan selv den minst kriminiminelle føle seg mistenkt. For ikke å snakke om når øvrigheta ringer på min egen private telefon og det er dagen etter dagen etter en festivalavslutning som inneholdt minst fire øl og tre drinker for mye, kan svetteutskillelsen få hjelp fra kroppens eget kjemiske laboratorium. Jeg tok en dusj.

Festivalen på Slottsfjellet har i årenes løp utviklet seg til å bli min og mannens egne lille frirom i somre som i stadig økende grad dreier seg om grytidlige morgener (med mer og mindre morgengrettent avkom),sand-management etter enkeltes ivrige rulling rundt på strand straks etter bading, skorpeplukking fra kjøkkengulvet, vasking og tørking av tøy, plasterpåsetting, sikring i båt, hyling i bil, og på grunn av dette og litt til, riving i hår (mitt eget). 

I fjor lå lillemor klistret til brystet fra morgen til kveld, og selv om det sikkert ikke hadde vært farlig i betydningen livstruende, kunne ikke mor (jeg) få seg til å rive seg løs og komme seg på festival. Dette er merkelig, har jeg tenkt. Jeg husker for eksempel da eldstejenta var ny, og jeg var fireogtjue, og jeg og mannen (den forrige) dro både på restaurant og teaterjubileumsfest og alskens, helt uten skrupler. Det har da virkelig blitt folk av henne også, som det heter, men altså ikke med denne vesla, eller den moren jeg har utviklet meg til å bli (som er ti hakk mer hønete). Men i år! Yay!

Meg til mann: det var virkelig en fin festivas i år, altså. (Festivas-uttrykket fungerer utmerket, og har kommet for å bli)!

Mann til meg: ja. Hva så vi, egentlig?

Meg til mann: ja. Altså. Fredag, da vi kom, så vi først... Ehm. Jeg går i surr. Traff vi Trude og Ole? Helene? Ja. Vi gjorde jo det, men ikke med en gang. Du så Shimmering. Ja, på toppen. Men da gikk jeg for å se Giggs. Det var kjedelig.

Mann til meg: først så vi jo Kråkesølv

Jeg til mann: ja! Det var nydelig (det var virkelig perfekt. jeg er sikkert lettrørt, jeg begynte tilogmed å grine på et standupshow forleden (jeg lo desto mindre), men det er noe rørende med så innmari flinke folk som spiller så flott sammen og er så unge og flinke. Vi har noen venner som mener det var litt kjedelig, men jeg tror de bare er misunnelige. De har et nytt band. Igjen.)!

Mann til meg: ja, og SÅ, da?

Jeg til mann: jo, altså. Vi traff J-Ø, og det ble jo mye greier. Men. Donkeyboy?

Mann til meg: mm.

Jeg til mann: så begynte det å regne? Vi fikk sånne ponchoer. Og Ole pynta Helene med hårspenner. Fantastisk! Og hun derre Juliett Lewis (ikke med hårspenner. Hun hadde et nydelig kostyme som så ut som en blanding av discodress og sm- outfit, og hun hadde litt sånne aerobic-moves og slang seg rundt på scenen. Hun er jo flott, men musikken var dørgende kjedelig, og vi ble stående og snakke om en scene fra Natural born killers, der hun etter å ha mottatt oralsex skriker "that was the worst piece of head I ever had", hvorpå hun skyter fyren).

Mann til meg: hva med Kelis? Henne fikk vi ikke med oss.

Jeg til mann: joda. Men vi var opptatt med å snakke med søstera di på telefon.

Mann til meg: åja.

Så var det nesten natt.

Og det ble morgen neste dag. Og frokost. Egg. Bacon. Pannekaker. Øl. Prosecco. Intet morgengrettent avkom. Ingen skorper å plukke opp. Ingen syltetøybart å vaske. Og det var sol, og det var varmt, og da vi kom inn på festivalområdet sto det en liten flokk der fremme ved matkøen. Vi stimlet sammen. Først var det dette, så dette. Og har du ikke for vane å sjekke ut lenker i blogginnlegg, foreslår jeg likevel at du gjør det nå. På det sterkeste. For det var så nydelig (jada! alt er nydelig), og vakkert, og det kom så plutselig, som en liten festivalpresang. For Lissie hadde selvsagt egen konsert senere, og jeg hoppet opp og ned, slik man gjør når man blir glad av musikk, og på klubbkveld, i spritbaren, støtte jeg på trommisen hennes og elsket konserten og syntes det var det beste på hele festivasen, og det mener jeg altså virkelig, you were awsome! hvorpå han sier you have to talk to Lissie, shes over there, og jeg så gjorde. Jeg imiterte ovenikjøpet min lille datters dans til hit-coverlåten bad romance, og hun sa som amerikanere flest, thats sooo cool, i´m so glad you liked it, I´ll definately come back!

Det var Kvelertak (tusen jævla takk mellom hver låt), det var Dinosaur jr, det var Navigators, Teenage Fanclub og det overraskende flotte Ou est le swimmingpool.

Så ble det altså slik klubbkveld, og det ble øl på øl og skjønndans,  tissing bak baren og spektakulære stunts (ett som resulterte i at undertegnede deiset i bakken, uten at det la noen demper på stemningen), det ble hjemtur i bar overkropp for enkelte, som avstedkom en del plystring og tilrop á la "er det virkelig SÅ  varmt?", og det var det tydeligvis, for å si det sånn. Det ble helt grei kebab.

Frirom, absolutt. Ferie for mor og far? Tja. Vet ikke riktig. Kroppen var nokså kranglete et par dager etterpå. Også da denne polititjenestekvinnen ringte. Ja? sa jeg. Vi har funnet noe, sa hun. Et pennal. Med en leppepomade og en mascara. Du  kan komme og hente det her*.

*Da jeg mistet det inneholdt det også slike bonger for omtrent seks hundre kroner. Jeg tør ikke å tenke på hvordan kroppen hadde kranglet hvis de ikke hadde blitt stjålet. Nå: brødsmuler, tøytørking og vanndrikking.

Fortsatt god sommer, alle! 

fredag jul 02, 2010

Blooody Fredagsposten

Æhhredde foorsamlingg, ledsere, scriivere, oc anddre interressentttter. Velcommen til sommerens fførdste fredacspudst, der hoovedfoocus, som vvanlig icke vil vaere focusered i det heele tatt, derimot spredt udoover mit gansce hverdagslif, som, dessverre for mange, ikce inneholder meeget at folydste sig ofver. Liicevel. Redactrisen podster ufortrødent viidere:

1. Jeg skylder å nevne at jeg har en frisk chardonnay i glasset. Ikke for det. Jeg er ikke akkurat full eller noe. Men det kunne jo kanskje være på sin plass å utbringe en skål eller to. For sommeren, selvsagt, fordi den er varm og gjør oss gladere til sinns, for den fotballturneringen som folk følger med på, men som jeg (gnir seg i hendene) har vært forskånet fra, all den tid vårt fjernsynsapparat kun tar inn statskanalen (en raus skål der, altså), for Min Kamp 2, som er strålende lesning, for at båten straks er klar på vannet, for alle som fortsatt jobber og holder hjulene i gang, for alle læreres velfortjente ferie (her går vi og slenger uke etter uke og kan ikke annet...), for at vi har fått leid ut huset en uke, slik at vi har penger til salt i maten (og Rom til mojito-en),  for all den fine, fine sanden som marinerer huset vårt fra juni til september, for fredagskvelden som er varm og blid. Skål.

2. Dette kunne kanskje allerede vært nevnt under punkt 1, men jeg gir det et eget punkt. Neste gang blir en triumfferd, sa tannlegen. Eller om det var meg som sa "triumfferd", og liksom snakket ferdig setningen. Det vet jeg ikke. Jeg snakker aldri så mye som hos tannlegen. I begynnelsen av ren nervøsitet. Siden fordi det ble litt sånn løs jakke, og det eneste som var ekkelt var lyden av boret i hodet. Det er fortsatt ekkelt. For noen år tilbake gikk jeg hvileløst rundt på plenen mens jeg strigråt av smerte. Det eneste som lindret (jeg hadde prøvd alt. Vært på bøgda og fått paralgin forte som var utgått på dato, hatt vill og uhemmet sex, lagt på kalde omslag, alt fånyttes (kanskje bortsett fra sexen som hadde en viss effekt på motparten)) var skylling av munnen i vodka. Jeg skylte, spyttet og trakk et lettelsens sukk i fem minutter. Så var det ny skylling. Sånn holdt jeg på hele natta, og neste morgen ringte jeg et tannlegekontor. Det var ti år siden sist. Jeg falt på et kontor som hadde en tannlege som het Tandmann (i ettertid har jeg fått høre at etternavnet var resultatet av et veddemål). Denne Tandmann var veldig opptatt. Men tannlegen min var ledig. Det har gått slag i slag. Og nå, altså, sikkert fem år etter, skal kronen på verket settes (hahaha. bokstavelig talt. beklager ordspillet, men det er ikke verre enn det han serverte etter å ha skrudd ut en skrue av et implantat forrige gang (dere kan gjette. Den som vinner får heder og ære og en signert gullbikini)). Jeg er vant til å være tannløs nå. Jeg har alltid ledd med veldig åpen munn. Nå skal det tannløse bli tannfylt. Lurer på hvordan jeg kommer til å se ut. Jeg er jo allerede veldig søt. Kanskje jeg blir helt uutholdelig vakker med alle tennene på plass. Det er lov å håpe....

3.  Veslejenta er ute og løper for tiden. I den anledning kastet hun seg uti en sinkbalje fylt med vann i hagen i dag. Den forskrekkelsen! Ubetalelig! Det ser ganske fett ut å være ett år. 

4. Jeg gleder meg, selvsagt, siden jeg liker sjø og hav og vann (smør på flesk? Neida!), men jeg må innrømme at det er med et stikk av spenning jeg ser for meg båtferien i år. Lille trille i en liten reiseseng. Får hun sove? Får vi sove? Det er ikke en liten del av livet som dreier seg om primærbehov når man har slike småfolk i hus. Her om dagen tok jeg meg i å glede meg til sommeren om to år. Da er hun tre. Sånt går selvsagt ikke an. Alle aldre har sin sjarm. Men likevel. Herregud. Da nærmer jeg meg førr.


Da gjenstår det bare for meg å ønske alle lesere en riktig god fredag og helg. Måtte den bli dere til glede!


bm 

tirsdag jun 22, 2010

Fest og ferie

Sommerferien kommer brått hvert år. Omtrent like brått som skolestart. I år likevel litt bråere enn ellers, siden jeg liksom nettopp var kommet i gang da eksamensrushet satt inn (for både meg og elevene), og syntes jeg var i en god stim da all undervisningstid smuldret opp i hellig- og lesedager. Man skal ikke klage, har jeg hørt. Dette er da heller ikke en klage. Det er et blogginnlegg.

Siden vi aldri er ute og reiser (ikke av prinsipp, men la meg bare si at å leve på en inntekt ikke nødvendigvis fører til at det er penger igjen når lønningsdagen nærmer seg), er det fineste med ferien, slik jeg ser det, de lange, døsige frokostene. Med kaffe og aviser og bøker og tegnesaker og perlebrett og plastelina. Og ungene kan valse rundt i pysj, og jeg slipper å stå som en annen sekundant og rope tre minutter igjen til dere må gå til bussen. Sekundant? Er det noe? Er det egentlig en slags militær? Vel. Dere skjønner hva jeg mener.

På lørdag feiret vi. Ikke oss selv, det hadde vi allerede gjort. Eksamensfesten inkluderte sangbøker og knotete gitarspill. Det beste jeg vet, nesten. La meg ikke en gang begynne å tenke på hva som virkelig er det beste jeg vet, for det aner jeg ikke. Det er så mange kategorier. Men jeg liker altså for eksempel å drikke vin med gode studentvenner og synge tostemte viser akkompagnert (eller helst ikke, kanskje) av mitt eget gitarspill. Kall meg hva dere vil, men slik er det. Så slik ble det. Avslutningsfest I på jobb inkluderte en tale. Det vil si, den inkluderte flere taler, for sjefen skulle pensjoneres, og dette var en sjef som var avholdt. Så da jeg satt og klorte hendene fast i bordplaten og gjentok mantraet "ikke reis deg og si noen ord" (jeg hadde på dette tidspunktet helt i meg en flaske vin i rekordfart, spør meg ikke hvorfor), ble jeg liksom trassig overfor meg selv, og reiste meg likevel. I ettertid har sidemannen fortalt at hvis han ikke hadde holdt en stødig hånd på korsryggen min, hadde jeg gått i gulvet med et brak. Dette kan også ha hatt noe med skotøyet å gjøre. Altså. Jeg sa noen ord. De skal ha vært pene, men jeg sa dem med foldede hender og lukkede øyne, og er det noe som irriterer meg, er det folk som lukker øynene. Som om de ikke orker å se dem de forsøker å formidle noe til. Det er ikke umulig at det var tilfellet. Kjære T. Du er en flott mann.  Kanskje jeg sa. Du bryr deg om de du jobber sammen med, kan det hende at jeg sa, men i så fall sa jeg ikke noe som ikke allerede var sagt av langt med forberedte talere enn meg. Etterpå danset vi, så han kan ikke ha blitt fornærmet i det minste. Jeg fikk dessuten kilt inn en samtale med sjefens sjef (et mylder av mellomledere, ja...). Den bekymret meg i grunnen mer, all den tid det var henne som eventuelt skulle ansette meg i fast stilling uka etter, noe hun også gjorde, så det kan ikke ha vært helt ubrukelig. Det jeg sa. Om elever og vurdering og praksis i  pedagogutdanninga. Men sikker var jeg altså ikke. Kvelden gikk via brygga i Tønsberg, der mannen feiret sin eksamen, og der jeg strødde skoene mine rundt meg og danset barbeint med hendene over hodet til sannsynligvis helt ubrukelig musikk. 

Men lørdag, altså. Feiret vi noens tredveårsdag. Så lenge man fortsatt blir invitert i tredveårslag, og det ikke er ens egne unger som inviterer, tenker jeg at vi tross alt ikke er så gamle likevel. Selv om jeg nå altså har pådratt meg tre jentunger og en fast jobb i skoleverket. Først slo det meg hvor dannet et tredveårslag kan være. Folk konverserte. Og det er ikke det at jeg går av veien for konversasjon. Jeg forstår at det må til, men jeg må innrømme at jeg tilhører den delen av befolkningen som virkelig må anstrenge seg for at konversasjonen skal gli lett og ledig. De som gleder seg til kvelden blir litt mer sånn løs jakke. Det ble løs jakke. Vi grillet tusenvis av pølser fra et slakteri på Torshov, og man ble budt et søtt, sort brennevin, en årviss tradisjon, som gjør at mange av oss (selv jeg) har lært å nyte klisset med måte. Han som satt overfor meg begynte på et tidspunkt å drikke rett fra flaska, noe som imponerte meg, all den tid han klarte å gå oppreist hjem utpå natta. Klok av skade (?) lot jeg være å gå ned i bro, men jeg tok en svingom med mannen, hoppet opp og ned til Robyn, og brøt håndbak med en sveiser. På morgenkvisten kom en mann i hvit lindress fra en bryllupsfeiring på den andre siden av veien. Den var full av rødvinsflekker (dressen, ikke veien). Han snakket om den gangen vi var naboer som om vi hadde rent ned dørene hos hverandre. Jeg sa ja, det var kjempekoselig. På den andre siden av hekken var det nachspiel. Kjærsten til sveiseren fulgte meg på do for å vise meg hvordan den fungerte (ingen skikkelige mennesker har vannklosett på hytta). Det var sære greier. Et slags enormt kaffefilter man skulle putte oppi før man tisset. Jeg holdt på å le meg ihjel. Doen slukte filteret når man trykket på en knapp. Det er mulig det sto "ferdig" på den knappen. Evt. "ok". "Ok. nå er jeg ferdig. da kan jeg trykke på knappen". Under andre omstendigheter hadde dette vært selvforklarende. Vi vinglet hjem da halvparten av selskapet gikk for å ta morgenbad, og resten (blant annet han i rødvinsdressen) lot seg synke inn i en opprivende diskusjon om være eller ikke være for øysamfunnet etter skolenedleggelse og fandens oldemor. Vi orket ikke mer. 

Nå ser jeg frem til åtte uker med frokoster som varer til middag, og middager som varer til kvelds.  

onsdag jun 16, 2010

Retrobølgen er over oss.

Jeg tenker ikke på fargede tights anno skrikende åttitall eller ditto skulderputer og dobbeltspente blazere, heller ikke på storblomstrete maxi-size-kjoler, fletter og blomsterkrans. Når det gjelder klær har jeg blitt så gammel at jeg ofte velger komfort fremfor estetikk, helst begge deler, men dersom det skal være estetikk, kan det godt være førti-femtitallsestetikk. Litt høyt hår, litt smal silhouette, for å tale fransk, noe som vel passer når det er snakk om klær. Men dette skulle altså ikke handle om klær. Eller møbler. Eller lampeskjermer. Eller tapeter. Det skulle handle om forfatterblogg-retro. En bølge som vel må kunne sies å være skapt av trusselen om en ende på herligheten.  

Petronella postet nettopp et godt, gammelt innlegg. I kommentarrekken til det samme innlegget ble det foreslått at Frida skulle finne frem et av sine første, som jeg så hensynsløst sablet ned. Bring it on. For det er vel slik da, at man, når man vet at noe går mot slutten, får man behov for å se seg tilbake, selv om det gjør noe til stein. Et minne er noe annet enn det det er et minne om, den aktuelle diskusjonen, de følelsene den vakte, det sinnet eller den gleden man diskuterte med. Dette er vekk. Bare minnet om det, altså ens egen konstruksjon, er tilbake. Slik fungerer bevisstheten. Som et slags arkivskap med på forhånd definerte kategorier, der det som hender oss katalogiseres etter prinsipper vi ikke helt overskuer. Etter fire år med blogging er det ikke mye konkret jeg kan hente frem. Det er mer en fornemmelse av et merkelig fellesskap, merkelig fordi jeg ikke hadde trodd at fellesskap kunne frembringes med mennesker jeg ellers ikke kjente eller hadde truffet.

Jeg har skrevet om veldig mye. Om livet mitt, om utdanningen min, om små detaljer knyttet til oppgaver jeg skulle levere, om fester jeg har deltatt på, om uformelige truser, om bøker jeg har lest, om opplevelser i klasserommet.Om gullbikinier (hvilket avstedkom den villfarelse at jeg skal ha posert i denne på en bloggfest, noe jeg vil benytte anledningen til å dementere. Jeg er, overraskende nok, ingen posør). Om sorger, om gleder, om frustrasjoner, om blogging, ikke minst.  

Vi vet, av erfaring, at forfatterbloggen er et stille rom når sommeren kommer. Folk holder på med helt andre ting. Derfor ser jeg for meg at det er nå, i disse siste dagene før skoleferien setter inn, at det kommer til å være noe som likner på aktivitet her. Så da. Ehm. Synes jeg det kan være på sin plass, ikke fordi dette nødvendigvis er mitt siste innlegg her, men likevel, det er ikke sannsynlig at folk kommer til å fortsette å lese og snakke med meg her utover sommeren, så. Ah. Jeg suger på det greiene her, men altså. Det er vel riktig å si takk og at det har vært veldig fint og at jeg kommer til å savne dere, og at det sikkert aldri kommer til å bli det samme å blogge på solobloggen, som dere kan finne her.

Æsj. Ja. Takk. For pokker.

mandag jun 14, 2010

Noen ganger gir også jeg meg hen

Det har vært et par hektiske måneder. Tilbake på jobb i ny klasse, innspurt i studier for både meg og han andre (den signifikante, som det heter), hvilket har betydd skriving, skriving, lesing, lesing. Avstandstagende, analyserende, vurderende, revurderende. Hele tiden dette blikket (mitt eget, indre) som forsøker å trenge inn i og gjennom de fenomenene som til enhver tid krever å bli lagt under lupen: elevarbeider, elevintensjoner, kollegauttalelser, fagartikler, teoriserende artikler, estetiserende artikler, klasseromspraksis. Ja, selv praksisen, kanskje særlig den, er blitt gjenstand for teoretisering. Jeg liker det ikke. Jeg elsker det. Og noen ganger elsker jeg det så fordømt intenst og graver meg så langt inn i det, at det blir nesten mørkt. Slik ser jeg det for meg noen ganger. At jeg er så helsikes langt inne i en materie, at strimen av lys veien inn dit etterlater blir svakere og svakere, til mørket når et metningspunkt. Da er det bare å forsøke å rygge langsomt tilbake til start. Kanskje med større innsikt, slik at utsikten utvides. Det var i alle fall hensikten. Innsikt+ utsikt=hensikt. Eventuelt Hensikt = (utsikt + innsikt) opphøyd i etellerannet. Det skal jo være så viktig å finne formler.

Etter en diskusjon på jobben om Knausgård eller ikke Knausgård, Min Kamp eller ikke Min Kamp, der de herrer mente at dette var det vel bare å la være å lese, ærlig talt, MÅ vi virkelig lese det, hvor jeg sa nei, bevares, dere kan godt la være, men kom ikke luskende ti år etter med halen mellom bena og bind 1-6 i pocket. Noe sånt kan jeg ha sagt. Jeg ble helt plutselig en talskvinne for bokprosjektet som har fylt kulturspaltene opp og ned så lenge at de litteraturlesende herrer var lei før de en gang hadde startet. Les, for pokker, nærmest brølte jeg. Dere kommer ikke til å angre (hva kunne jeg vite om det? Og forresten; var det ikke meg som, etter å ha lest det første bindet, erklærte at jeg måtte ha en pause? At dette ble for mye? For langt og ja. For svært?)!

Jeg vet ikke om jeg var overbevisende nok. Likevel lusket jeg selv samme dag inn i en bokhandel og snappet med meg toern. Jeg har lest en tredjedel av den, og la meg advare dere; dette er ingen anmeldelse eller analyse (slikt var jeg jo ferdig med for en stund). Dette er meg som leser noe jeg virkelig liker, og jeg vet litt hvorfor, men orker ikke å snakke eller skrive om det ennå (hvorfor, altså). For nå er jeg bare overgitt. Og hvor deilig er det ikke, sånn en gang imellom, å bare gi seg over, til noe som får meg til å le og gråte på bussen, som får meg til å føle et slags slektskap, som gir meg et slags forvrengt speil. Når sant skal sies er det ikke så rent lite deilig.

Etter en muntlig eksaminering hadde min eksterne medsensor noe veldig fint å si til en av elevene. Jeg har tenkt mye på det. Mannen har vært i skolen i sikkert over tretti år. Han er faglig svært dyktig. Vedkommende elev ga en lesning av "Et dukkehjem" som var langt fra analytisk. Den var tvert imot svært inderliggjørende, på (eller over) grensen til ufaglig. Likevel sa han, i begrunnelsen for karakteren, at hun hadde en sjelden evne til innlevelse i tekster, og at dette var en svært viktig egenskap for å kunne bli en god leser. Dette kan sikkert virke innlysende, og da han sa det, med ikke lite beundring i stemmen, sank det inn i meg som svært sant. Jeg håper jeg ikke har glemt det når jeg skal i gang med å lese litteratur med elever igjen i august. I så fall: minn meg på det! 

 

 

torsdag jun 10, 2010

Å forstå eller ikke forstå. Og en advarsel mot øyenbrynsfarging.

Man sier det er forståelig at forfatterbloggen legges ned, og selv jeg (den uforståelige) forstår dette. Med den delen av kroppen som går under navnet hode. Eventuelt den delen av bevisstheten som går under navnet fornuft. Men: hjertet! Ah! Men: følelsene! Aaahhh! 

Da jeg begynte å blogge her satt jeg og kjedet meg i støvsugerposebutikken og rev meg i håret over alle gullbuksedamene som skulle ha vanskelige spotskinner eller helst ikke, kanskje, hva med lampeskjermer, hva??? HAR dere ikke lampeskjermer??? Jeg hadde i min store visdom funnet ut at det ikke gikk an å skaffe seg arbeid med et mellomfag i teatervitenskap i skjærgårdsfylket, og dermed hadde jeg begynt å lese nordisk for å bli lærer. Jeg hadde en åtteåring og en fireåring. Nå er de elleve og seks, og har fått lillesøster og alt. Altså. Det har blitt noen år, og mye av det som har betydd noe for meg de årene, har jeg delt med mange av dere på forfatterbloggen. Det har jeg tenkt til å fortsette med frem til det er helt slutt.  Slik er det. Det får dere bare finne dere i.

Det er tett med blader på eika til Abrahamsen nå, og sjøgløttet er erstattet av grønt, grønt, grønt. Syrinene blomstrer allerede av. Krukkene på portstolpene er tomme. Men nå får vi ferie. Mannen, han som kjørte søppelet, og som jeg hadde medfølelse med hver bidige morgen klokken fem, avla sin siste ingeniøreksamen i dag, og skal ha meg til å kalle ham ing. Pedersen. Selv hadde jeg siste runde med muntligeksaminering av elever på onsdag, og alt som gjenstår på arbeidet er å rydde pulten og hyllene, samt å legge noe klart til skolestart. Jeg starter med høytlesning. Skuta kom på vannet i dag. Hun ligger i brygga og trutner. Mynten spirer i hagen.

Det er nye tider uansett, så hvorfor skal man ikke legge ned forfatterbloggen? Jeg vet ikke hvorfor. Men jeg liker det ikke. Jeg innser at jeg kanskje må begynne å bruke solobloggen min, men det har vært en seig affære fra starten.

Jeg angrer dessuten på at jeg farget øyenbrynene mine. Jeg ser ut som chaplin. Ikke et vondt ord om chaplin, men han hadde enorme sorte øyenbryn. Man burde kanskje tenke seg at slike bryn ikke nødvendigvis passer sammen med et stadig blondere sommerhår, men det er ikke alltid slik psyken fungerer. Man tenker kanskje heller at man ser helt konturløs ut i ansiktet, og biller seg inn at litt øyenbrynsfarge skal gjøre susen. Så feil kan man altså ta. Susen gjorde det i alle fall ikke. Et hell i uhell kanskje, at jeg har holdt meg unna platinablonderingen så langt, på tross av sterkt press fra overraskende ulike hold.

 

torsdag mai 27, 2010

Om fortelling og hukommelse

Det er kvelden før eksamen, og mor legger datter. Etter å ha lest en snutt og sunget hundre snutter og kilt og holdt på slik hun pleier, sier hun (i mangel av en voksen samtalepartner): jeg gruer meg litt til eksamen i morgen. Seksåringen ser bekymret ut, og mor angrer allerede, men nå er det for sent. Hva gruer du deg til, sier hun. Ja, sier mor, og modererer seg. Jeg gruer meg jo ikke akkurat, men det er litt spennende, for jeg har eksamen. Vet du hva eksamen er? Jentungen rister på det bekymrede ansiktet. Nei. Det er en sånn snakke-eksamen. Jeg skal på skolen min, ikke den skolen jeg jobber på, men den andre skolen, og der skal jeg snakke med to lærere om alt jeg husker (upresist? ja, det skulle jo vise seg). Oj, sa hun. Det er sikkert mye, for du har jo levd veldig lenge. Ja, sa mor. Jeg husker kjempemye, jeg, sa seksåringen. Hva husker du, da? sier mor. Jo, jeg husker at vi plukket poteter i barnehagen, og at mamman til L matet meg i barnehagen, jeg husker at Jeg og M pleide å sitte på klatrestativet, og at B leste om Teskjekjerringa ( det er et helt år siden hun sluttet i barnehagen, og å huske alt dette er en slags bragd, tenker mor at hun tenker). Hva var det med teskjekjerringa, da? sier mor. Litteraturpedagogen. Hun skulle plukke blåbær, sier jentungen. Åja. Var det noe som var spesielt med henne? Ja. Det var sånn atte. Noen ganger. Helt plutselig, så (gjør en dalende gest med armen) datt hun bare ned. -Datt hun? Ja. Og ble så lita som ei teskje. Jøss, sier mor, og tenker at hun må ile til med en ytterligere forklaring på denne eksamenen. Det er ikke sånn at jeg må huske alt i livet mitt. Jeg må huske det jeg har lest i bøker. Husker du noe fra bøker? Ja, sier jentungen. Jeg husker at Eureka ble skjært i biter i den rulletrappa, og at pappan hennes ble lei seg, men at alle oppfinnerne klarte å sette henne sammen igjen. Det var jo bra, sier mor. Ja, sier seksåringen. Og så husker jeg at hesten til Pippi heter lille gubben. Ja, sier mor, og gnir seg i de mentale litteraturpedagoghendene. Hva var det med vennene til Pippi? Tommy og Annika?, sier jentungen. Ja, sier mor. Det var ikke noe med dem. De var med Pippi i en ballong. Oj, var det gøy? Ja, de så kling og klang. Hvem er det? Poltimennene. Hva skulle de? Ta Pippi. Klarte de det? Nei, for Pippi er mye lurere.

Om tolv timer er jeg ferdig med en avsluttende eksamen i didaktikk. Den skal handle om hvordan vi underviser i litteratur. -The irony!

torsdag mai 20, 2010

når det hoper seg opp

Når det hoper seg opp, eller rett før det hoper seg opp, alt det man skal og må (stå opp og dra på jobb og lese til eksamen og skrive eksamensoppgaver og sette plaster på sår og lese tredve fordypningsoppgaver) og kanskje egentlig burde (pakke votter og luer pent vekk, sette på en klesvask, lese en bok, handle inn mat for hele uka, skaffe oversikt over livet), tenker jeg at det eneste rette er å utnytte hver ledige stund. Rette mens jeg spiser frokost, bade to unger i slengen, vanne plantene mens jeg bretter tøy, lese pensumlitteratur på bussen, ringe en venn mens jeg går fra buss til jobb. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det er slik de fikser det hele, de som fikser det. Hvis det finnes slike. 

I stedet blir jeg overveldet og legger meg på gulvet. Eller stirrer ut av vinduet på bussen mens jeg forsøker å få med meg siste nytt fra ymse videregåendeelever (medpassasjerer), angående kollegers strenghet eller lemfeldighet, problemer med russebussen, siste tur på byen, der J klina med T enda J visste at T var dritforelska, skjønneru? mens han egentlig ikke mente noe med det. Som om "noe" menes, og det gjør det kanskje ofte, men regelen er nok mer at hvis man kliner på fest eller på byen, med noen man ikke ellers kunne tenkt seg å kline med, i tillegg ikke ubetydelig påvirket av alkohol (for J hadde visst satt til livs to flasker sprit i en viss fart)  så er det mest klining man mener, og ikke så mye annet. På den annen side kan man kanskje ikke klandre T for å ha tenkt at J mente noe, for eksempel at hun var søt, eller til og med at han likte henne litt, eller var litt glad i henne. Slik var det altså ikke, i følge mine hese medpassasjerer, og det ble betraktet som sjofelt. Dette grunnet jeg over der jeg satt med blikket fiksert på en artikkel om pedagogisk- filosofiske tradisjoner, der artikkelforfatteren gikk langt i å hevde at pedagogisk filosofi var likt med pedagogisk praksis. Nå husker jeg ikke en gang hva vedkommende heter. Det er jo også over en uke til eksamen, så det bekymrer meg ikke nevneverdig.

Det var denne rettebunken og apatien. Jeg har en slags (idiotisk, skal det vise seg) overbevisning om at det ikke er etisk å rette nynorskstiler i en tilstand av apati. Derfor sitter jeg nå, trass i at det ligger et lite knippe slike foran meg på bordet og roper, orsak, ropar, på meg: no må du rette meg! Rett meg mens jentungen sover! Rett meg no! Vel. Man kan muligens ikke forvente at inspirasjonen skal komme smygende når det gjelder slike arbeidsoppgaver. Det er ikke umulig at den apatiske læreren bare må brette opp ermene og sette i gang. Hun skal bare se på alt det grønne og gule (hun har ikke plukket løvetennene ut av plenen ennå) og hvite der utenfor vinduet, mens hun lurer på om det rett og slett er slik at hun må forsone seg med at strandtelt og sykler og solhatter og plastikkleker ligger strødd i villahagen.For bestandig, kanskje. I alle fall så lenge hun har denne rettingen. Og apatien. Og eksamenen. Ispedd frustrasjonen over at våren har flyttet inn i henne på et svært ubeleilig tidspunkt. 

I den andre enden av juni ligger sommerferien. Og sand på parketten. 

onsdag mai 05, 2010

Om den vemmelige smaken i munnen/pennen ved å si/ skrive "litteraturens vesen", men likevel ikke orke/klare/makte å la være.

Litteratur med stor L. Diktning. Digtning. Poeisis. Ja, dere veit. Dette som skiller det skjønnlitterære fra røkla, fra all annen tekst. Dette som gir litterære opplevelser en annen funksjon enn andre opplevelser. Hva er Dette? Med stor eller liten d. dette?

Etter å ha vært litteraturlærer, ja, norsklærer, selvfølgelig, med alt dett innebærer av andre elementer i norskfaget, som språk og språkhistorie, talemålsvariasjoner, skrivetrening, sjangerlære, fraværsføring, elevsamtaler, vurderingsskjemaer, alt det der, men mye litteratur. Særlig i videregående skole overtar litteraturlesing mye av tiden i norsktimene. For elevene skal bli litterater. De skal ikke bare lese litteratur, de skal skrive om litteratur, diskutere litteratur, foredra om litteratur. Noen vil til og med at de skal sette pris på å lese litteratur. Ja. Etter å ha vært en sånn i noen år, har jeg kommet til å spørre meg (slik elevene spør meg, men med en annen intensjon, ofte): hva er vitsen?

Det er et trettende spørsmål, for ikke å si kvalmende,og før det dukket opp i mitt eget hode, tenkte jeg på det som en bitter fiende, som noe jeg kjapt måtte parere med eksempler på eksamensoppgaver og henvisning til andre store kulturer der diktningen har hatt og har en mer sentral plass enn i den samtidsnorske. Så leste jeg en bok om det. Og noen artikler. Og flere bøker og debattinnlegg. Så tenkte jeg litt på lesing og lystbegrepet. 

Først tydde jeg til Atle Skaftuns prosaiske (sic!) litteratursyn i boka Litteraturens nytteverdi , der han tar til orde for en dreining av litteraturarbeidet i skolen fra estetikk til kommunikasjon. Det vil si at han tar til orde for å se/ lese litterære tekster på samme måte som vi leser andre tekster, med blikket rettet mot deres kommunikative funksjon. På den måten kan vi både appellere til elever gjennom nytteargumentet, altså, vi leser litterære tekster for å bli gode til å avsløre kommunikasjonsstrategier, og derigjennom bli rustet til å møte det tekstrikeste samfunnet i menneskets historie med et øvet, analytisk og kritisk blikk. Skaftun støtter argumentasjonen sin både på frigjøringspedagogikk, bourdieusk tankegods og (jepp, slik tverrfaglighet) Bakthins flerstemmighetsbegrep.  Endelig ser det ut til at litteraturundervisningen kan kaste av seg sitt estetiske åk, og gå rett til kjernen, som altså er litteraturens kommunikative funksjon. Man jubler.

Etterhvert som jeg orienterer meg i dette landskapet, forekommer det meg at Skaftuns posisjon er svært utbredt i litteraturdidaktiske fora. Det kommer temanummer der emnene kretser rundt en oppgradering av sakprosa, ikke bare i og for seg, men på bekostning av skjønnlitteraturen. Den litterære kanon er for eksempel forkastet med begrunnelse i mer vekt på samtidslitteratur og litterære tekster som er mer elevtilgjengelige. På den annen side er det dannet en gruppe som har hatt som oppgave å utpeke et knippe sakprosatekster til en ny sakprosakanon. Sjangergrensene vakler, og løsningen ser ut til å være å forkaste det ene (fiksjonen) til fordel for det andre (fakta). Jeg aner ugler i mosen. Jeg aner trend. Jeg aner forenkling. Jeg aner et langt, pinefullt selvmord for litteraturdidaktikken. Litteraturen som litteratur skal ut. Litteraturen som kommunikasjon skal inn. Det er symptomatisk at elever allerede blander kortene. "Wildenwey bruker patos-argumentasjon, og bygger opp etos ved hjelp av enderim". Jeg river meg i håret og lurer på hva som går galt.

Jeg tenker det må være en annen vei å gå, for er ikke dette å likne med et grunnlagsproblem? Har ikke litteraturen en plass i opplæringa som nettopp opplæring i en estetisk sjanger? Er ikke litteraturen nettopp egnet til å gjøre det saktekstene ikke er egnet til? Er det ikke nettopp dette som kan legitimere deres plass i skolen? Er ikke en forskyvning i retning av kommunikasjonsteori en undergraving av det litterære, og dermed et skritt i retning av å forlate det? Hvordan skal jeg i nyttetenkningens ånd forsvare lesningen av hele Ibsenverk til fordel for gode referater? Er vi på vei mot en slags readers digest-didaktikk, der litteraritetet (vond smak), litteraturens "vesen" (puke!), estetikken (you elitist!!!) ofres?

Jeg bare spør (og har tenkt til å fortsette å spørre i en lengre artikkel som skal leveres til eksamen i norskdidaktikk om ei drøy uke). Takknemlig for svar.

 

 

torsdag apr 22, 2010

Hun er tilbake.

En bunke med regninger, en bunke med bokmålsstiler, en bunke med skittentøy, en bunke med pensumbøker. En bunke med notater til hjemmeeksamen. En kopp te og en flaske med vann.

Likevel kan det hende at det jeg leser ikke er saktekstanalyser eller dikttolkninger eller artikler om litteraturundervisning eller skjønnlitteraturens marginaliserte plass i det nye norskfaget. At det jeg vasker ikke er gymtøy eller sokker eller uleselige notater. At det som slukker tørsten ikke kommer fra verken kopp eller flaske. At prisen jeg betaler ikke er for telefonbruk eller kulturskole eller sfo eller dopapir fra skolemusikken.  

På mandag ble jeg kastet ut i det vanlige igjen. Eller det som har vært vanlig. Plassere unger, matpakke, bussen med alle damene og skoleungdommene (det er overraskende få voksne menn som kjører buss, ikke at det gjør noe, men er det ikke litt merkelig, eller i det minste påfallende? Kan det ha noe med biologi å gjøre?), den sure kaffen på personalrommet, klasserommet med tavla og fraværsføringa og hender i været og seksti øyne på meg og seksti ører og jeg snakker litt fort, for jeg er litt nervøs, og jeg sier at det kan hende jeg snakker litt fort, for jeg er litt nervøs, men det kommer til å gå over i løpet av dagen, og  det gjør det, og jeg sier at jeg ikke er nervøs for om de kommer til å klare seg gjennom avgangsåret, for jeg har snakket med læreren deres, den forrige, og hun har sagt at de er så arbeidssomme og har lært så mye og i  det hele tatt er veldig fine og gode på alle måter, og på spørsmål om jeg er en sånn som er god på å få elever gjennom svarer jeg at jeg er god på det hvis de byr på sine egne ressurser selv om det er vår og de helst ville sitte i sola eller i rundkjøringer med russedress.

Det er et lite sjokk, men en ganske stor lykke å være tilbake. Lykke, faktisk. Jeg er visst kommet på rett klode. 

tirsdag mar 23, 2010

Jeg så naboen smile

Det er over nå. Nå pusser han gjengene til korken til der man skifter olje på bilen. Det er mer likt ham. Men dette smilet, altså. En liten latter til og med, med en liten gutt som var innom med en litt større gutt som kan ha vært pappaen. De kastet snøball på låvetaket. Det smalt skikkelig høyt. Så lo de. Ikke så høyt, men de lo. Ikke alle ler så høyt som meg. Det er helt i orden. Kanskje det også er et vårtegn.

Nabolatter og snøklokker.

Hestehov.

Akebrett, ski, staver, miniski og spark i en haug ved portstolpen.

Nå ruser han jaggu bilen. Vi får krysse fingrene for at verden står til påske. 

onsdag mar 17, 2010

Når det våres

Når det våres dukker grillen opp. Den sto nedsnødd utenfor bislaget, og ja, jeg sier bislaget, for huset er fra den tiden man sa bislaget i annenhver setning og ingen løftet et øyenbryn eller tenkte på gamle tanter av den grunn. Der står den, heldigvis med trekket på, slik at vi kan håpe på at den ikke har rustet i stykker. Etter at grillen har vist seg, stikker eføykvistene opp, og det vil ingen ende ta ettersom snøen smelter eller synker sammen. Nå er det så mye eføy at fire sultne rådyr har slått seg ned i hagen vår for å vegetere. En har pelskledde horn. I morges oppsto det en nesten gemyttlig uenighet ved frokostbordet om forskjellen på dådyr og rådyr.  Det kan se ut til at svigerfar får ha hekksaksa for seg selv denne sesongen.

Den veien som fører opp til huset er ellers en sand- og grusvei. Den er rett nok full av hull som bilkjørerne (jeg regner meg ikke blant dem) irriterer seg over, og noen ganger sier folk skal vi fylle opp hullene, så gjør de det, og så går det to uker, og så er hullene tomme igjen. Som ved trylleslag, eller i det minste litt mirakuløst. Så humper vi likevel helt frem til porten. Men nå er det en gjørmevei, og hullene er små innsjøer og jeg må ha høye gummistøvler og veslejenta slenger hit og dit oppi vogna når vi kjører over.

I hagen kunne vi i går skimte bakdelen på en olabil, styret på en sykkel, den største, ryggen på hagestolene som riktig nok er trykkimpregnert en gang på åttitallet eller deromkring, men det er vel måte på. Det er i alle fall fare for at det er måte på. Helt inntil husveggen mot sør er det grønt, langt gress og en og annen halv plastspade. På balkongen: en kasse med sortbrune rester av margeritter og ei sinkkanne med nesa ned i snøen.

I speilet en og annen fregne over de mørke ringene, i hodet en og annen klar tanke. Så blir det april. 

 
© bloodymary