Siste innlegg

Bokliste


 

Damien de Villiers


- den blå pimpernell

 
søndag nov 15, 2009

En treårig pause er muligens over

Da har jeg omsider begynt å skrive skjønnlitterært igjen, etter tre års opphold. En novellkonkurranse om løsrivelse gir meg det nødvendige puffet til å skrive denne typen tekster. En novellesamling har ligget på idéstadiet lenge, mens en historisk roman har vært påbegynt og skal fullføres når jeg prioriterer dét.

Imidlertid, når man har talenter innenfor flere områder, kan det ikke alltid forutsees hvor inspirasjonen vil ta veien. Etter en periode med arbeidsnarkomani og høy lønn innenfor et yrke jeg egentlig aldri ville ha, tok et annet kreativt område overhånd. Dette er jeg pt. sånn litt i det skjulte (for den generelle offentlighet, Skavlan-segmentet etc.) i høyeste grad i ferd med å utvikle meg innenfor, med internasjonal debut denne vinteren.

Imidlertid kom den skjønnlitterære inspirasjonen tilbake til meg i sted, etter å ha virvlet litt rundt i hjernen et par måneder. Attpåtil mens jeg satt i badekaret. Fortalte ivrig om mine ideer til samboeren, som støtter skrivingen, men ikke innholdet (familiens reaksjon har vært det man kaller øredøvende taushet). "Må du alltid skrive om sånne homo-greier?" (jeg skriver vel 50-50 fordelt på hovedlegninger). "- Og grusomheter?" "Bret Easton Ellis skriver jo om slikt." "Men det er jo ikke marked for det i Norge. Her er det jo det politisk korrekte som vinner novellekonkurranser og blir utgitt." "Da får det i så fall bli noe av det siste jeg utgir på norsk."

Men det er faktisk et viktig poeng. Her sitter folk og har én promilles sjanse for å bli utgitt. Når så skjer, får kanskje noen få oppmerksomhet, men knapt nok lesere blant allmuen & alt det der. I et marked like stort som Hamburg eller noe ...

fredag okt 30, 2009

Å kle seg inn

Jeg gleder meg alltid til maskeradeball, karneval og Halloween. Da kan jeg kle meg ut som den jeg virkelig er.

torsdag aug 20, 2009

Neida, jeg er slettes ikke død

... jeg bare holder på med veldig mange andre prosjekter for tiden og har gjort det i over et år. Ergo er jeg ikke engang teknisk sett noen forfatter, ettersom jeg p.t. følger andre kreative spor.

Neste post vil vies åpningen av samtidsbiennalen på F15 neste helg. - "Kvalmende elitisme" eller "Ingen nåde med samtidskunsten"?

lørdag mar 29, 2008

Perfekt timing, eller mitt møte med Snømannen

I oppveksten brukte jeg sne aktivt for å herse med mine omgivelser, og da på et litt mer avansert nivå enn arbeiderbarnas primitive kryning eller forutsigbare snøballer, helst med innlagt sten. Tvertimot likte jeg å lage skremmende figurer, gjerne slike som stirret inn til de utvalgte ofrene (den narsissistiske delen av meg gleder seg også over at det har gått historier om undertegnede på grunn av dette). Når jeg så hørte rykter om snemenn med innlagte likdeler er det klart jeg ble nysgjerrig.

Men jeg er nok ikke blant dem som er villig til å betale flere hundre kroner for underholdningslitteratur som gjerne blir lest én gang. Derfor velger jeg gjerne pocketalternativet eller biblioteket i slike tilfeller. Og dermed fikk jeg en utfordring. Jeg mener å huske at Jo Nesbøs Snømannen utkom sist sommer, men det ble også veldig feil for meg å lese en slik isnende bok med solskinn og varme som bakteppe. Ergo måtte jeg vente lenge på å nyte den, eller "det" som det (!) så uhyggelig omtales som i boken. - Verden være preget av nysne i dette etterlengtede øyeblikket.

Som tenkt, så gjort, og dermed ble boken notert i min mentale huskeliste. Snømannen skulle legges på is til den første sneen viste seg, for en perfekt match av det indre og det ytre. Premature snefall i både oktober og november hindret selvasgt ikke at det stod flere hundre potensieller lesere foran meg i den deichmannske lånekø. Meldingen om tilgjengelighet kom først i mars, da våren ikke engang var i anmarsj, men hadde befestet seg. Boken ble hentet allikevel, og passende nok var det et kaldt drag i luften den ble fraktet til det devillierske hjem. 

Man varmet opp, altså kjølte seg ned, med The shining på Cinemateket den dagen. Bela Bartoks dystre toner i kombinasjon med Colorados høstlandskap skapte en mørk forventning frem til snestorm og galskap (mer om dette følger, for å unngå en total avsporing fra blogginnleggets tema). Påsken ble for øvrig i stor grad viet arbeid, men på de såkalte helligdagene konsentrerte man seg heller om kulinarisk og intellektuell fråtsing.

- Langfredag morgen kunne jeg fornemme den kalde stillheten, selv gjennom ørepropper og sort sovemaske. Den jomfruelige sneen hadde lagt seg som et perfekt bakgrunn for min lesning. Fortrengt var både nettavisene og deres forutsigelige sutring over været, nå var det bokstavelig talt bare å legge seg tilbake og nyte det hele. Og det ble gjort. Her er det bare å kaste frem den evinnelige terningen og sørge for at den havner på femmeren. Ettertrykkelig.  

lørdag mar 15, 2008

Kort og vondt, eller h...s arrogante dr...kjerring

Siden ingen visstnok drøfter meningsfylte ting her på Forfatterbloggen skal jeg fylle på med litt meningsløst hverdagsdrama, ironisk nok fra stasjonen oppkalt etter Nationaltheatret. Sjanger: Ikke akkurat beat-poesi, heller fjernsynsteater inspirert av den amerikanske filmen Falling down fra 1993.

Forord:

Kjære offentlige-transportselskap-som-myndighetene-vil-ha-oss til-å bruke-til-og-fra-jobben. Kan dere være så snill å ansette mennesker som 1) Ikke er nedlatende ovenfor kunden? 2) Konsentrerer seg om kunden, fremfor å sitte og le av e-postspøker sammen med kolleger? 3) Klarer å taste inn riktige opplysninger i datasystemet? Til dette kreves både IQ, konsentrasjonsevne og vennlighet. Det er muligens ikke egenskaper man mottar statsstøtte for?

Første og siste akt:

(Person neddynget av handleposer m.m.:) "Hei! Jeg skulle egentlig fornye månedskortet, men så har jeg glemt kundekortet hjemme ..."
"Ho ho ho."
"... kan jeg fornye det allikevel hvis du bare finner meg i systemet?"
"Mmm." (himler lett med øynene)
"Her er legitimasjon, så har du navnet mitt også."
(Nedlatende, leter i datasystemet:) "Nei, det kundekortet er gått ut."
"Jeg skaffet meg kundekort hos dere så sent som i fjor høst, det har f... meg ikke gått ut!"
"Det gikk ut 13. mars."
"Nei, det ukeskortet jeg hadde gikk ut 13. mars."
"Det var jo kundekortet du bad om å fornye." (Arrogant blikk, dog er øyekontakt  oppnådd:) "Det har gått ut, det kan ikke jeg gjøre noe med."
"Nei, jeg hadde et ukeskort som gikk ut da og ønsker å fornye det til månedskort! Kundekortet mitt ligger hjemme og er selvsagt gyldig."
(Sukking kombinert med øyenbrynsløft)

...

"Da skal jeg altså fornye periodebilletten med en måned, herfra til ...."
(Uttrykksløs tasting)
"- Ja, du kan egentlig sette Oslo S. i stedet for Nationaltheatret. Det er jo samme prisen uansett."
(Falskt smil:) "Mmh. Det skal jeg gjøre."

Og joda, kunden fikk kortet sitt til slutt. Gyldig reisestrekning: Fra Nationaltheatret stasjon* ...
 
Moral: Hersketeknikker er åpenbart ikke reservert herskere, eller: Falling down ble ikke skapt i et vakuum. 

God påske til hyggelige og oppegående mennesker fra Damien, ubevæpnet.

* Sjangertypisk først oppdaget timer senere.

tirsdag mar 04, 2008

The fop - kokotte og tyrann

Vi kjenner ham alle fra spesielt britiske TV-serier og filmer; den maktsyke adelsmannen med et opppsyn som en marsipankake og en personlighet som vinaigrette - halvt åleglatt, halvt skarp og syrlig. Tross Norges mangel på noe reelt aristokrati lever han også her, i verste velgående.

Denne fopen er både glatt og knuselig (Metropolitan Museum).

Fop er et begrep i den angloamerikanske språkverden som dessverre savner sitt norske motstykke. Ikke engang "greve" eller "baron" uttalt med amatørteateraktig ekkel stemme og overdreven mimikk kan illustrere avskyeligheten godt nok (kanskje "marki" passer bedre?). Parykker og pudder på menn i kombinasjon med begreper som "eneveldets tidsalder" skaper jo visse assosiasjoner. For begrepet forbindes med den karikert arrogante og forfengelige aristokrat fra 1600- (f.eks. slik og slik) og 1700-tallet. Men det blir også brukt om jålete oppkomlinger, som Molieres Le bourgeois gentilhomme, for øvrig skrevet i den passende sjangeren komedieballett (...).

En avart er macaronien (!), 1700-tallets mildt sagt metroseksuelle posør - som en typisk nordmann feilaktig ville kalt for en dandy, selv om dette begrepet er nyere. Særlig 2. halvdel av århundret var denne mannstypens blomstringstid (men så kalles da også 1700-tallet for elegansens tidsalder), med sine figurfremhevende klær, rougiserte kinn og høye pudderhår. Han ser jeg imidlertid på som et mer uskyldig og hedonistisk fenomen.

Maktfopen derimot har i dag endret klesdrakt, men bevart personligheten. En lys blå eller Holmenkollen-rosa skjorte i kombinasjon med klubbjakke og/eller et maritimt silketørkle i halsen, samt hvite bukser med press, vil gjøre samme nytten. Et bydende stemmeleie og en intimiderende personlighet, så har du ham liksom. Og det er ikke spesielt vanskelig å vekke monsteret bak den borgerlige masken:

Det verste man kan gjøre mot en fop er ikke å ha mer penger enn ham, men å være ung og attraktiv, faglig dyktig, veltalende eller populær, som en påminnelse om at meritokrati og gode gener kan erstatte aristokrati og depravasjon. Er flere av disse tingene til stede på én gang har man skaffet seg en fiende for livet, for fopen har kun rikdommen og makten å spille på. - Både i dramaet og i virkelighetens verden vil han da spenne sin rødhælede silkesko under foten din, bare for å få demonstrert hvor klossete du er, etterfulgt av hånende latter, nær sagt among his peers.

Latteren stilner på tomannshånd, da feigheten ofte er like fremtredende som narsissismen og maktbegjæret. Det eneste negative en fop kan gjøre mot en under fire øyne er å komme med dulgte trusler, for øvrig en av hans favorittsysler. Som arbeidsgiver kan han, nær sagt pakket inn i egyptisk bomull, gjerne true en med sparken for den minste "overtredelse". "Jeg har forbindelser i denne byen" er også en (u)populær frase.  

Hvis jeg skal driste meg til freudianske spekulasjoner vil jeg blant mange mulige forklaringer anta at det hele kan skyldes fortrengt biseksualitet: I stedet for å (diskrét) omfavne denne muligheten for dobbelt så mye dekadense perverteres den ut i feminisert og kunstlet opptreden. Dette igjen vekker mer tradisjonelt maskuline menns latente (og aggressive) homofobi, men siden fopen har fysisk lite å stille opp med ovenfor potensielle voldsmenn kan han i stedet la vreden, angsten og forurettetheten over dette "sublimiseres" i form av overgrep mot kvinner. 

Den onde markien i Rob Roy står her frem som et skrekkeksempel. Moralrelativistiske minoritetsforkjempere har forresten karakterisert dette middelmådige 1990-tallsdramaet som homofientlig (!), dette til tross for at vedkommende nettopp voldtar ... kvinner. Men det er jo helt i fopens ånd: Selvmotsigende, som dressing basert på olje og syre.


Fopen man får lyst til å henrette in effegie:

Archibald Cunningham ("cunning" betyr jo utspekulert eller noe slikt) fra Rob Roy. Han har selvsagt egen side på movievillains.com.

Colonel Sir Henry Simmerson i TV-serien om den mer sympatiske (og mandige) major Richard Sharpe. Skuespilleren, Michael Cochrane, beskrives slik hos IMDB: "... this actor has always been somewhat typecast as upper class business men or members of the British gentry. He has a menacing on-screen presence in villainous roles."

Den tildels herlig onde varianten:

Baronen i Jeppe paa Bierget, spesielt 1981-filmatiseringen, very cunning indeed.

Den tidligere nevnte vicomte de Valmont, spesielt i åpnings-/pudderscenen i 1988-versjonen.

Den charmante, eller i det minste lattervekkende fop:

Kronprinsen i Blackadder III (senere den ubrukelige George IV, som mest huskes for sin ekstravagante livsstil).

Sir Percival Blakeney (Sir Percy blant oss kjennere), det sommerfuglaktige skalkeskjulet for Den røde pimpernell, "considered to be the most foppish man in London" (iht. www.blakeneymanor.com).

lørdag mar 01, 2008

Flaskepost II, eller Pføy!! om De vil

Jeg har denne gang valgt en litt visuelt masete bakgrunn som understreker hvem som er den dominerende nasjonen når det gjelder selve eksistensgrunnlaget for Flaskeposten [et trenet øye (som mitt?) vil også kunne merke seg at laubærkransen matcher motivet på flasken med Napoleon-cognac]. Denne gang er budskapet at det går opp og ned her i livet.

Nesten til venstre (som personen den er oppkalt etter?): Baron de Montesquieu (Moelleux, 2001): En fransk opplysningsfilosof i Distrikts-Noreg.

Det hender sosiale og familiære konstellasjoner tvinger en til å oppsøke steder man ellers og i beste fall kunne ha definert som "fly over-country". Handleturer på slike steder er sjelden blant de mest stimulerende. Av frustrert nyfikenhet oppsøkte man dog det lokale vinmonopol. "Har dere sauternes?" Nei, slikt hadde de ikke. En halvtime senere, dertil en passant, blir man lett hoiende opplyst om at de allikevel hadde en flaske på lageret, i form av en bestillingsvare som hadde gått over til hittegods. Mitt følge var nok mer begeistret over funnet enn meg, i den tro at noe slikt ville ha reddet dagen for den surmulende urbanist. Det kom den ikke til å gjøre, akkurat som en pakke med metalltape ikke ville forhindret Titanic fra å synke; sannsynligvis hadde flasken vært lagret stående, for smaken var liksom degenert på feil måte. Besk og uegnet til det meste, fra gåselever til kaker og desserter. Mannen bak L´Esprit des Lois ville forhåpentligvis snudd seg i graven av det hele. Selv hadde jeg ikke nådd begravelsesstadiet ennå.

Helt til høyre: Château Ducla (2005): Ikke akkurat et slott, men kanskje en liten paviljong?

Denne knøttlille (187 ml) flasken ble meg servert gratis på Air France. En gullbord som gav assosiasjoner til fleur de lis, et impresjonistisk gatebilde og påskriften "Grand vin de Bourdeaux" levnet ikke akkurat tvil om opphavslandet. Den gikk relativt greit sammen med det overraskende gode flymåltidet; kyllingspidd (uten bløtt skinn, trevler og annen styggedom) og salat bestående av terningskåret tomat og agurk i en noe som fortonte seg som en blanding av vinaigrette og sweet chili sauce, også kjent som asiatisk ketchup. Men metallkorkminiatyren var kanskje en smule stram, og ble latt i fred etter det lille måltidet. Dog hadde innholdet en søvndyssende effekt, i kategorien komatilstand tross solen som kom stekende inn flyvinduet, med sluttresultatet sikkel på haken. Takket være vanligvis fortrengte fattigmannsgener fra farssiden ble resten stukket ned i bagen. - Ikke bare var flasken gratis, men man hadde også et par desiliter igjen på det som på folkemunne kalles for Kvota ...

Passer ikke vinen til maten, kan man dog tilpasse maten til vinen: Forleden laget jeg et crossover-sandwich, heretter kalt Damiens Stilbrudd, med ingredienser både fra Rimi og hippe/eksklusive/dyre Fouchon i Paris: Man tar et par skiver loffesandwich-brød, av typen firkantet og lett fuktig, erstatter smør med aïoli, fyller på med båter av smakssterk tomat og grove skiver stekt kyllingfilet. Dernest kan man, for å si det med en av Kristian Valens morsomste figurer; "toppa heile driden" med litt balsamico glaze. Dette er jo ikke det mest tilgjengelige produktet her til lands, så et par småflasker ble innkjøpt i Paris i stedet. For å balansere den litt sure vinen, lot jeg nemlig eddiksausen fungere som ketchup (?!). - Det er jo ganske meningsløst å ut fra vanetenkning kun bruke noe slikt til dekor. Hele seansen skal visstnok ha forårsaket lett vinegarisk lukt ved spisebordet, men med sulten som en god kjøkkenassistent og lett fordreide smaksløker i forkant av årets influensa gled det hele ned (og ikke opp som nedenfor).

En rett venstre: Monastier (2006) - en vin å gå i kloster for?

Jeg har en appell til dem som gjester det devillierske hus heretter: Skal du absolutt kjøper med deg en gave, så - med mindre den har fått 5 eller 6 av anmelderne - vær så snill og ikke kjøp viner til under 100-lappen. Og kjøp aldri-aldri-aldri viner med myk plastkork i stedet for kork-kork, det hele gir assosiasjoner til Australia og det som verre er. Jeg vet for øvrig ikke riktig hva smaken gav assosiasjoner til, balsamicosaus var det i hvert fall ikke. For denne mørke surhet smakte hverken godt alene eller til biff. Til likeså anbefalte ost gikk den heller ikke så raskt ned, for å formulere det like rundt og mildt som en edamer eller noe. Neste porsjon ble inntatt i forkant av et mini-vorspiel forut for en medieomtalt trendnissefest inne i sentrum. Blant annet Cipp fikk følge med i prosessen da jeg valgte å la den få velfortjent følge av klissen saltlakris i kommentarfeltet til forrige flaskepost. Men kvelden var ennå ikke over:

Ikke avbildet: Jeg angrer ikke på litterært hån av Freixenet ...

... men jeg angrer på å i det hele tatt ha konsumert noe slikt i ellers noenlunde bevisst alder. Jeg må påny henstille potensielle husgjester om å ikke undervurdere mine smaksløker. Joda, man mottok en flaske Freixenet som gave tidligere her i vinter. Det er ikke å nekte for at jeg var temmelig stram i masken (under den vanligvis hyggelige masken som lå utenpå, altså); Freixenet kan knapt defineres som cava, men som sjampanje for harryene - en luksus slike kanskje vil unne seg ved større Keno- og Joker-gevinster. Den ble liggende en god stund, og til nød vurdert som fremtidig punchingrediens. Dog trengtes vorspielfluidier den dagen, og siden man ikke hadde noe å feire falt valget på vinkjøleskapets mest uønskede gjest.

Kvelden var fortsatt ikke over. Her til lands florerer det av dumme tips, gjerne omtalt som kjerringråd, altså råd for kjerringer (som i mitt vokabular ikke betyr "kjær ting"). Å innta fett før større alkoholinntak er ett av dem. Tidligere på dagen hadde man nytt hjemmelaget issjokolade (formet som florentinske liljer, for liksom å være på den sikre siden imagemessig). Denne fikk ligge og smelte i et slags flytende grenseland oppå en forstoppelse. Der fikk den senere følge av boeuf à la Henri IV (biff kronet med stekt gåselever), "vinen" og ovennevnte danskebåt-taxfrebrus, som en slags Dante-aktig helvetesvisjon av et juleselskap.

Når garderobelappen fungerer som et omen for det kaos som senere måtte komme?

Ikke avbildet: Jacobs Creek Rosé, eller fullstendig prinsippløshet?

I se og bli sett-arrangementets VIP-avdeling var det ironisk nok så som så med champagneeutvalget, i hvert fall hvis man var interessert i avkjølte varer. Som en følge av dette kom mitt følge med følgende glimrende idé: Vi kjøper bare en flaske med ovennevnte (eneste kalde musserende deri) på deling, så slipper vi alt styret med barkøståing. Det enkleste er ofte ikke det beste, og én flaske ble raskt til flere, på reneste Majka-vis. Hukommelsen syntes å ha forlatt den bebrusede like før kveldens fjerde. Senere kom både den og de andre flaskene opp igjen, symbolsk sprutet ut så nært vår såkalte nasjonalforsamling som mulig (om det ikke var direkte på Løvebakke-murene). Det er heller ikke så festlig å spare penger på taxi når forklaringen kommer i form av et visittkort funnet blant ens etterlatenskaper dagen etter: "Du fikk bistand av Natteravnene i natt. Vil du vite mer om oss ..." osv. En slags kombinasjon av mavesyre og sjokoladesaus, tilsatt ufordøyet brokkoli og biter av en for øvrig perfekt stekt indrefilét, dertil spredt utover bl.a. en perm med bilag* understrekte at dette hadde vært en aften med stil. Den selvutnevnte vinspaltist følte så absolutt for å gå i kloster etter dette, endog oppsøke sitt siste hvilested eller noe.

* Ligningsmynmdighetene er derfor velkomne til å etterse undertegnedes firmaregnskap når de måtte ønske.

Nesten til høyre (som keiseren den er oppkalt etter?): Otard Napoléon - eller en mulig perle som trillet bort

Men hva med den lille keiseren, da? Nei, flasken ble ofret til fordel for en nær venn som ville smøre (i dette tilfellet altså også å skjenke?) en annen person i forkant av en kontraktsinngåelse. Det ble selvsagt ingen kontrakt, selv om gjesten var så kraftig imponert (av noe som i sin tid ble innkjøpt på Strømstad-fergen *ler foppish*) at han drakk hele innholdet selv, - slik at jeg som var vert ikke engang fikk/rakk smake. Hmm, har jeg nevnt uttrykket "perler for svin" i det siste? Så jeg aner virkelig ingenting om innholdet. Som en kuriositet kan jeg heller bringe en oversikt over fluidiumets næringsinnhold - blant annet inneholder den sink, kalk og noe de kaller brødenheter. Hva man ikke lærer i løpet av et par timer på nettet ...
 
Hilsen Munken, med barskap og flasker i behold ("- De havde Champagne, men rørte den ei."?)

PS: De neste flaskepostene vil omhandle hittil unytte nytelser, deriblant nye objekter i jakten på en god sauternes til rimelig pris, samt et av småsøsknene til en Piper-Heidsieck som falt utfor Aker Brygge i fjor sommer (det er nesten så en blir fristet til å påny sitere Welhaven: "I Søens dybe Grunde gror Tangen bred og frisk;/Derunder vil den blunde,/- Der bor den stumme Fisk.").

lørdag feb 16, 2008

Flaskeposten

Dette er nok en nokså upretensiøs øl-/vin-/brennevinsspalte. Ikke vil den komme ut regelmessig, og den er relativt fri for både innviklet fagterminologi og forbruksfremmende publikumsvennlighet. Derimot byr Flaskeposten på personlige og varierte smaksopplevelser fra Kong Alkohols rike.

Med fleur de lis til kalkunpålegget (helt til venstre): Les Caves de la Bergère Muscadet 2002 er utstyrt med franske liljer og det hele. - Ja, det hender enkelte ganger at jeg kjøper prøver en ny vin på grunn av utseendet, altså etter samme prinsipp som sjekking. Men på samme måte som et sjekkeobjekt kan avsløre ucharmante personlighetstrekk ved nærmere testing, viste det seg at denne faktisk smakte litt vel "sommerlig og friskt". Alle kan ha en dårlig dag, og jeg gjorde det man bør gjøre: Sjekker hva fluidiumet faktisk passer til. Nå ligger inntaket et stykke tilbake i tid (sommeren 2006), men for j...-stadiet gjaldt fylt rødspette med hollandaise (ja, den ferdigkjøpte fra frysedisken). Man hadde jo tenkt på primitivt vis - hvitt til fisk bør jo gå greit ... Da muscadetvinen senere ble inntatt til sandwiches med kalkunkjøtt hoppet den berømte terningen på nesten magisk vis fra 2 til 5. Jeg husker ikke hvordan jeg kom frem til dette med kalkun ("alle" anbefaler den til skjell og skalldyr), men godt var det. Og det er vel nesten det viktigste.

Rett fra slaktehuset (til høyre for flasken til venstre)?: Jeg befant meg i en vakker nordfransk 1700-tallsby da jeg kjøpte denne følgesvennen med litt for knallblå etikett (flasken gav liksom assosiasjoner til en søt, men litt for overpyntet kvinne som kunne tatt av et par kilo). "Cuvée prestige" stod det litt luksuriøst. Med dårlig tid og prinsipiell motstand mot alkoholinnkjøp på Oslo Lufthavn Gardermoens ankomst-taxfree tyr undertegnede nemlig til lokale forhandlere når dette er mulig. Når det hverken er vinbutikker eller supermarkeder å skimte i nærheten, må man gjerne ty til en nødløsning: I dette tilfellet en slags salgshall fylt med rått kjøtt i alle varianter. Senere minnet Hannibal Rising meg om stedets eksistens, og det var på høy tid å åpne flasken efter et par års lagring. Eftersom den hadde vært en del av de dekorative innslagene på det devillierske kjøkken en tid og ikke blitt tilbudt opphold i vinkjøleskapet, var ikke forventningene så høye. Det hadde de heller ingen grunn til å være.  

Tsjekkisk keiser (til høyre for den til høyre for venstre): Dette ølet er slettes ikke blant de sjeldne. Men av prinsipielle årsaker ble Krusovice Imperial innkjøpt i Praha. Da smakte det liksom enda bedre enn det det i utgangspunktet gjør (og det til max. en fjerdedel av prisen hjemme). I tillegg kan bryggeriets hjemmeside fortelle om drift allerede fra 1500-tallet, samt at det også produserer en lager ved navn "Musketeer" ... 

Svineri ved Svinesund (vi er nå inne på høyre billedhalvdel): Denne umerkede rødvinen, Chatelle, ble kjøpt i Strømstad (det er ikke noe systembolag på Svinesund, men dette ble nevnt for ordspillets skyld). Halvflasken var sogar dekorert med et bekronet villsvin, noe undertegnede stundom kan identifisere seg med. Her slapp man også nitidige nettsøk efter den perfekte match i matveien, da dette var tilrettelagt på baksiden: På svensk, uten at dette ødela for smaken. Dette lille villsvinet fra Languedoc passet perfekt til ... svin (uff, nå fikk jeg en ny assosiasjon til slaktehallen i Hannibal Rising. Jeg har tydeligvis abstinenser efter et eller annet). Her er en link, for sikkerhets skyld på svensk i og med at vi er inne på dette med flesketurer. Eller flasketurer, om De vil.

Franske slott (moderate Høyre i bildet): Château Myrat er den sauternesen jeg pleier å kjøpe her i Norge. Navnet gir assosiasjoner til en av Napoleons toppfolk (Murat), og ikke bare er etikettdekoren forgylt og passe historisk tresnitt-aktig, men innholdet passer fint både til gåselever og søte desserter. Dette er bedervethet (og dermed også dekadense) på sitt beste, eller i hvert fall nest beste (vinslottet ble klassifisert som 2er cru under den store klassifiseringen av Bordeaux-viner i 1855): Sauternes brygges nemlig på soppangrepede druer ... 

Pop-"kultur" (høyreradikalt her): I takt med at store deler av luksusbransjen begynte å fri til tenåringer rundt årtusenskiftet, har champagneprodusentene begynt med det jeg vil kalle for Odeon-brus, små champagneflasker tilpasset posører og yngre årsklasser (helst en kombinasjon). Pommery er en av disse. Man har sogar kalt produktet "POP" (!). Det er nesten synd å ødelegge en såpass vakker flaske med et så dumt navn. Innholdet er nok heller ikke det beste (jeg pleier vanligvis å kjøpe Brut Royal). Konseptet med bittelillesjampis er imidlertid velegnet dersom man 1) bare har lyst på ett glass eller 2) skal ut på byen og hverken vil utsette seg selv for noen perler for svin-problematikk ved å dele med andre, eller risikerer å bli full ved å styrte en helflaske alene.   

Det 1600-tallet, det 1600-tallet (høyreekstrem plassering): Strasbourg-baserte Kronenbourg regnes visstnok som det franske nasjonalølet, og har ikke noe spesielt godt ry i Norge, muligens fordi det ikke er konkurransedyktig på smak eller på grunn av vanetenkning (de kan vel ikke være gode på øl når de er eksperter på vin?!). Det er absolutt helt greit, stundom godt - spesielt om sommeren, men skiller seg liksom ikke ut (en bekjent av meg plasserer det i klassen "Pføy!"). Men når vi velger produkter, kjøper vi også en merkevare og ikke minst forestillingene rundt den. Dette er fransk, det er blått og årstallet gir naturligvis assosiasjoner til solkongetiden. Det holder for meg. 1664 får man også kjøpt på velassorterte skjenkesteder her i Ville Vesten. 

Neste utgave av Flaskeposten vil hete "Pføy!" og vil dreie seg om et ulykksalig Sauternes-kjøp og plastkorkens forbannelser (noen ganger kan man f.eks. ikke gi ut terningkast: Det er når terningen forviller seg utfor bordkanten og ned i søppelbøtten).

mandag jan 14, 2008

En lidelseshistorie

Det sies at man ikke skal dømme en bok på omslaget. Dessverre gjorde jeg nettopp dét for en tid tilbake, og trodde jeg sto foran en litterær skatt da jeg fant en for meg ukjent Dostojevskij-roman, De fornedrede og krenkede. På baksiden av utgaven fra Solum Forlag står det nemlig: "I fyrst Valkovskij møter vi mannen som vil leve som en gjennomført egoist, uten tanke på sine medmennesker, uten tanke på Gud [...] innrettet på nytelse, hemningsløs nytelse inntil sadisme."

Man leste Forbrytelse og straff som en del av pensumet på litteraturvitenskap, men dengang var det øyensynlig bare undertegnede som skydde slutten og syntes den gamle pantelånersken fortjente å bli myrdet. Sett bortsett fra den i mine øyne litt vel kristen-sosialistiske løsningen, nemlig anger og alt det der, var det et glimrende stykke prosa, så jeg bestemte meg for å gi forfatteren en ny sjanse da jeg snublet over dette verket med den interessante omslagsteksten.

Den formelig ropte mot meg: "St. Petersburg, med sin nød og sine fattigkvarterer, sine utsvevende aristokrater og sine brave slitere, danner bakgrunn for den spennende handlingen i De fornedrede og krenkede. I fyrst Valkovskij møter vi mannen som vil leve som en gjennomført egoist, uten tanke på sine medmennesker, uten tanke på Gud. Det er ingen naiv, godmodig egoisme. Den er reflektert og raffinert, og den er innrettet på nytelse, hemningsløs nytelse inntil sadisme."

Tross min forkjærlighet for tsarveldets gamle hovedstad, tok det meg vel halvannet år å komme gjennom historien. Ikke på grunn av manglende motivasjon mht. leseferdigheter eller en form for litterær polyandri (hvor p.t. blant annet Proust er involvert), men på grunn av den for meg fraværende spenningskurven, i tillegg til det faktum at de drøyt 450 sidene er fylt av 1) fattigdom og 2) søtladenhet, altså den motsatte av hva jeg selv var ute etter; 1) luksus og 2) en solid dose menneskelig kulde og ondskap. - Jeg hadde nesten sett for meg en krysning av vicomte de Valmont i Farlige forbindelser (personlighet) og prins Felix Yusupov, en av Rasputins aristokratiske mordere (utseende). Kanskje med en "normaliserende" dash av Henleigh Grandcourt (begge deler) i Daniel Deronda-dramatiseringen fra 2002.

Men den fæle Fyrsten gjør egentlig ikke så mye annet enn å bli avskydd av fortellerstemmen og skake opp mennesker som er svakere og mindre intelligente enn ham selv. Historien går omtrent slik: En gammel, mystisk stamgjest dør på en kneipe i St. Petersburg. Hovedpersonen, en overfølsom forfatter ved navn Ivan følger etter hunden til avdøde (!). Den leder ham til en loftsleilighet i et strøk enhver sjampismegler ville ha skydd, dengang som nå.

Vel installert der oppsøkes han av en taus og ufordragelig jente, Elena, som selvsagt ikke vil vise sorgen over bestefaren, men som opptrer som en blanding av servilt tyende og et slags gatebarn i stadig opposisjon til autoritetsfigurer. En sentimental leser ville vel allerede her bli spent på om jeg-personen, en Vanja som altså samtidig heter Ivan, ville nå frem til henne. Personlig syntes jeg dette elementet bare forstyrret fremdriften. Det er også mulig jeg foregriper den noe.

Vi følger også en "snill" godseier som har vært i konflikt med Fyrsten. Godseieren har en datter, Natasja, som forelsker seg i dennes sønn Alosja (jeg måtte stadig bla frem og tilbake for å bekrefte kjønnet på personene, en ikke uvant problemstilling for en frankofil germaner i møte med den kyrriliske kulturkrets) og naivt nok rømmer med ham. Fyrstesønnen er for øvrig veldig godt skildret, som en vimete og ganske søt fjortis som hverken kjenner til sine egne eller andres grenser, sammenhengen mellom løfter og gjennomføringsevne, lommeur og avtaler osv.

Han har nemlig både en affære med Natasja og en mer representativ/lukrativ kandidat (med det assosiasjonsvekkende navnet Katarina) som faren har plukket ut for ham. Med fare for å ødelegge den spenningen som ikke er, kan jeg røpe at dette naturligvis resulterer i mange tårer, symptomatisk mest fra den fattigste beilersken, som da har mest å tape ved et uteblitt giftemål. Denne "intrigen" ender med at de to rivalinnene sitter og gråter (...) og holder, for ikke å si klamrer rundt hverandre. Evig vennskap og forslag om en delt samværsordning med lille Adonis har på dette tidspunktet allerede vært diskutert. Og Mørkets fyrste eller hva man nå enn skal kalle ham har selvsagt sabotert for det dårligste partiet hele tiden, noe jeg anser som ganske naturlig når man er i en rettstvist med en potensiell svigerfar.

Tilbake til det irriterende barnet. Vi blir godt kjent med hennes kaprisiøse væremåte, noe som forsterkes av epilepsi og ufordragelig opptreden i forbindelse med medisineringen mot en eller annen hjertelidelse som hun selvsagt også har. På nesten detektivromanaktig vis nøstes sammenhengen mellom proletariske Elena og Fyrsten opp: For noen år tilbake forlot hennes mor sin fars hus på grunn av ... ja, gjett hvem osv. Fyrsten skal ha berøvet den lettlurte kvinnen for alle hennes midler, og hun kom tilbake til faren - sirkelkompositorisk nok den gamle mannen med hunden - med en liten datter på slep ... (gjett hvis avkom). Mor og datter levde som tiggersker ute på gaten, og Elenas mor døde naturligvis før hennes far rakk å tilgi henne.

Hele sammenhengen i denne lidelseshistorien nøstes opp på et ovennevnt gods, hos familien Snill (bare de typisk østlige gråtekonene manglet under opptrinnet). Lille Elena blir deretter adoptert av disse snille som fyrsten hadde vært slem mot, for så å dø like etterpå. - Da romanen kom ut i 1861, fikk den dårlige kritikker nettopp på grunn av sin sentimentalitet.

Hadde boken overhode noen positive sider? Vel, språket er godt. Det pleide det å være på 1800-tallet. Diverse undergrunnsfigurer, kneipegjengere og kriminelle typer er også grundig beskrevet. Mange realister/naturalister oppsøkte jo selv slummen for å skildre underklassen, og jeg ble litt nysgjerrig på forfatterens bakgrunn for å kunne skildre disse tingene såpass levende. - En åndssnobb ville vel bli sjokkert over at jeg som har litteraturvitenskap i fagkretsen, ikke kan denslags på rams. Til dét er det bare å svare: På et universitetsstudium gis det slettes ikke forelesninger i alle temaer, og biografier over forfattere var heller ikke pensum i min såkalte tid (noen ganger kan man lure på om disse menneskene egentlig har studert selv?).

Nok om slike, ifølge Wikipedia, den upålitelige kilden flere og flere av oss støtter seg til (på grunn av latskap hos de kildekritiske, på grunn av et-eller-annet hos resten, Aftenposten- og Dagbladet-journalister inkludert) vokste Dostojevskij opp i de verste kår, med en voldelig alkoholiker til far, attpåtil bosatt mellom et barnehjem, en kirkegård og et sinnsykehus. Som om ikke dette var nok, tilsluttet han seg siden en anti-tsaristisk gruppe og ble både lure-henrettet og deretter fengslet for sine meninger. Denne elendigheten ledet for øvrig igjen til en ganske påtrengende kristendom hos forfatteren, et ganske masochistisk trekk, spør De meg (hvorfor i all verden vende seg til en gud som har forlatt en?).

Utrolig nok har De fornedrede og krenkede fått både 4 og 5 i leserterningkast hos Bokkilden. Jeg vil dog sitere den ene leseranmeldelsen: "Boken ble ifølge oversetteren en publikumssuksess og russiske damer likte den spesielt godt. Boken er rørende og sentimental. Det kan være et av dens svakhetstegn. Den er etter min mening den mest publikumsvennlige boken til Dostojevskij. Et annet svakhetstegn er fortellerstemmen. Hans opptreden synes fjern og hans offervillighet har ingen grenser." Det er kanskje der det ligger?

Kilder:

http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=136361&rom=MP

http://en.wikipedia.org/wiki/Dostojevskij

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Insulted_and_Humiliated

lørdag nov 03, 2007

En gullforgylt kulturweekend der halvparten viste seg å være doublé

Denne helgen har jeg vært på to premierer, først på Elizabeth - the golden age og deretter på Den norske operas fortolkning av Händels Julius Cæsar. Den første var definitivt verdt de 85 kronene jeg gav for billetten, den siste ødelagt av krampemodernistisk eksperimentering.

Overlesset epoke, og takk for dét!

Av naturlige årsaker, som personlighet og fryktelig mye smak, er jeg en fan av høyrenessansen. Premierebillett ble innkjøpt så snart de ble lagt ut, og på flere måter var Elisabeth - the golden age tilpasset undertegnedes preferanser:

Enkelte av scenene var vakre som malerier, blant annet da den spanske armada nærmet seg den britiske kyst for fulle, korsprydede seil mot den mørke, truende himmelen. Under opptakten til krigshandlingene var det også en annen scene som vakte inntrykk på en estetiker med sans for historiens skyggepartier: Det var blant annet grafisk stilig å se den spanske kongen og hans følge som sorte silhuetter mot hvite seilduker prydet av gigantiske, røde trebladskors.

Kort sagt var det mange kreative kameravinkler her. Personer og scener ble gjerne introdusert ved å vise ansiktet på den nyankomne som reflekser i gjenstander. Fugleperspektivet fikk en ny dimensjon ved hjelp av hyppig kameraplassering under taket (og i gotiske bygninger er dette gjerne høyt). Et brennende skip sett undenfra, med synkende, katolsk krimskrams og den samme vinklingen på en svømmende, ekstra påfallende uskyldig hest er også noe som sitter igjen nå et døgn etter.

Mannskostymene var flotte og tidsriktige, men de kvinnelige så ut til å være av mer ymse kvalitet. Noen ga meg assosiasjoner til en liten mini-renessanserevival slik den kunne sees på Thomas Gainsboroughs sosietetsportretter fra 1770-tallet, andre virket nåtidige på et vis. Som forventet var imidlertid androgyne Kate Blanchett et syn i sin blanke rustning (skuespillerprestasjonene hennes er nesten unødvendige å nevne). Maria Stuart ble velfortjent gestaltet som ustabil, arrogant og hysterisk, mens Sir Walter Raleigh (som jeg forresten har en biografi over, under det smukke navn The great Lucifer) alias Clive Owen fremsto passe viril, farlig og primitiv - kort sagt maskulin nok blant tåpelige spanske ambassadefolk og mindreårige, fyrstelige friere - til å skape erotisk spenning. Denne ble av naturlige årsaker, rettere sagt standssamfunnets (u)formelle krav til dronninggemaler, kanalisert i retning Elizabeths marengsnusselige hoffdame Bess.

De slemme, i dette tilfellet spanskekongen og hans medhjelpere, ble heller fremstilt som eksentriske enn direkte onde, og noe ved deres religiøse fanatisme og ønske om å frelse folk gav assosiasjoner både til Al Quaida og ekstremkonservative krefter bak Bush "korstog" (for å for en gangs skyld ta en islamittisk feiltolkning i bruk).
 
VGs anmelder har gitt filmen terningkast 3. Ut i fra sin generelle kulturelle image har en slik avis liten troverdighet som smaks- og fagdommer. Men jeg vil allikevel si meg langt mer enig i denne enn Eirik Alvers særs surmagede "Gyllen kalkun" i Dagbladet, tornekronet med en 2 nærmest kastet ut i forakt. Vedkommende har åpenbart liten greie på begrepet kalkunfilmer, og anmeldelsen fortjener samme karakter som den selv søkte å gi.

Shekhar Kapur briljerte nok litt mer i "moderfilmen" fra 1998, kort og greit kalt Elizabeth. Blant annet var fargebruken mer gjennomført og blodig renessanseaktig, og komposisjonen virket strammere. Personlig ville jeg ha gitt Elizabeth - the golden age en 4 (ikke basert på noe terningkast, men heller en karakterskala). Aftenposten er enig, men beskriver verket blant annet slik: "Synker nesten under vekten av all sin prakt." Vel, vi snakker om renessanse og hoffkretser, gjør vi ikke? Her skal det være praktfullt og overlesset, det er nettopp dette som er charmen med århundrene mellom den råtne potet-aktige middelalderen og den sosialdemokratiske tidsregning.

Avsatt keiser

Lørdag var det klart for Julius Cæsar, som hadde urpremiere i London i 1724. Når man både har sans for Rommerriket, det gamle Egypt og 1700-tallet, er det klart at forventningene hadde bygget seg opp på forhånd, etter samme prinsipp som å førstegangsdate noen som har lagt ut et pent, i realiteten altfor flatterende bilde av seg på nettet. At anmelderiet allerede var halvt ferdigskrevet før forestillingen slutter kl. 22.15 er også forklaring god nok.

Alt under overtouren hadde man tatt seg modernistiske tåpeligheter ("frihet" har blitt et utslitt begrep, og kan i mange tilfeller oversettes med "frekkhet"), litt à la den gang jeg så Tryllefløyten i Berlin og man hadde forvandlet det hele til et slags diskoshow for å appellere til ungdommen (undertegnede ungdom lukket øynene og forestilte seg operaen i mer tidsriktig versjon. Og sovnet).

Noe som fortonte seg som naive Ap-velgere med etterkrigsnøysomme klær (og tykke legger), iblandet et og annet overklasseelement igangsatte det som skulle forestille handlingen, som en slags allegori over Folketeatrets intensjoner (se nedennevnte om Operaballet).

Men så dukker det opp et slags lyspunkt; en hvit og sølvfarvet menneskepåfugl, forkledd som en 1600-tallsmann i 1700-tallsfortolkning, komplett med strutsefjær på hodet, allongeparykk og pannierer (de to siste begrepene oversatt til et mindre fancy språk: Lang, krøllet parykk og skjørtestativ som går ut fra hoftene etter et kurvprinsipp det også er oppkalt etter), hvite strømper og matchende sløyfesko.

Noe senere satte påfuglmannen seg overskrevs på en slavelignende, langhåret mann med bar overkropp. Kanskje jeg får inspirasjon allikevel? flirte jeg stille. Men handlingen tok seg ikke opp, selv da Kleopatra dukket opp i noenlunde tidsriktig kostyme og forkynte 1700-tallisk: "Tilbe min pannes gylne diadem". Når så hennes bror foretok en fiktiv, dog svært schausk runking (!) på scenen noe senere, forsvant den igjen som dugg for solen og alt det der. Puddeldrakter (...), tause sangerinner i dyretrykkjoler og med forsøkvis mystifiserende kattemasker, en bronsefarget slengbukse ... Dette hadde passet bedre i en Andrew Lloyd Webber-forestilling fra sent 1970-tall enn restene av norsk opera. En slags hybrid mellom romskip, lysekrone og kapsel ble nesten et behagelig avbrekk fra alle tåpelighetene som utspant seg på scenen.

Jeg fant dog mer trøst i Rebers Amadeus Trüffel marc de Champagne, som ble solgt i den lille kiosken ved orkesterinngangen (høyre flanke naturligvis). Jeg satt og tenkte på den boken jeg knapt nok har tid til å skrive (og som jeg egentlig var der for å hente inspirasjon til), på grunn av mitt p.t. frivillige slaveri under Mammon. Siden ble musikken liksom pompøs og gullforgylt, og vi fikk i det minste beskuet et par 1700-tallsskikkelser, hvorav den hvitkledte assemblerte Louis d´Argentons falske duggfriskhet (ikke som morgenduggen, men heller på et nypisket krem-lignende vis). Dette kunne kanskje vært en pederast-aktig onkelskikkelse denne mannlige golddiggeren kunne ha svindlet, for så ta av dage? funderte den bittelille Lucifer.

Alt det Lloyd Webber- og moderne kunst-messige nøytraliserte imidlertid hele tilløpet til inspirasjon. Er operaforestillinger blitt til en slags type musikkvideoer man liksom skal underholdes av, uavhengig av librettoens meninginnhold, ja, av logikk overhode? - Her snakker vi ikke om noe før-mytisk stadium i menneskets utvikling, snarere et post-logisk. Hva blir det neste? Østeuropeiske bygningsarbeider-ballett i Bjørvika? Sjangeren, om jeg skal kalle den for det, minner om det folkelige stedet Tryllefløyten ble urfremført på i Amadeus, og Operaballets utvalgte folkeforlystelser, eh ... operaforestillinger, hvis "humor" og "kreativitet" liksom skal vekke allmuen kulturelt.

Allerede under første (og for mitt vedkommende siste) akt nådde jeg stadiet hvor jeg ikke lenger gad å høflighetsklappe. Dette var definitivt ikke verdt de 500 kronene jeg betalte i tillegg til infrastruktur og bevertning. - For å avslutte à la stilene fra barneskolens første trinn: "Så gikk jeg hjem."

fredag okt 12, 2007

Slakt på ymse vis - eller hva det er mulig å gjøre med Beowulf

Jeg skal tillate meg å være litt besk i kveld, dog ikke som del av noen blogg-/nettikette-/-anarkidebatt. Tvertimot rasler jeg med kården mot en konseptuell voldtekt av europeisk kulturarv: Det er nemlig mulig å gi en film strykkarakter allerede i anslaget, især når man trekker en gammel legende ned i B- eller C-filmsølen. Jeg snakker om 1999-filmatiseringen av Beowulf.

Når den i tillegg til å ha et cover hvor det spilles hemningsløst på kvinnelig sex-appeal og hovedrolleinnehaveren er avbildet i moderne skinnjakke, visste jeg på forhånd hvor det kom til å bære hen. "Don´t judge a book by its cover," påstås det. Jeg har imidlertid aldri hatt troen på klisjéer og visdomsord fra folkedypet. Ikke fikk jeg forhåndsdømt filmen ut fra coveret heller, da den i sin tid ble bestilt via nettet (på tilbud, bare så dét er sagt). 

Tilbake til ovennevnte anslag, altså disse første minuttene man får et inntrykk av personer og miljø, samtidig som spenningen angivelig skal settes igang: Det er natt. Store bål brenner i en sirkel rundt en fremdeles usett borg (gildehallen Heort?), hvis silhuett for øvrig kan minne om sjørøverskipene fra Pirates-filmene (litt av samme ulla, for å ty til et klisjé fra folkedypet, men i hvert fall mer underholdende). Strobeblå, hvirvlende tåke, moderne, jevnt sirkulære gassflammer og et og annet lik gir varsler om det som måtte komme. Akkompagnert av forsøk på skummel tenåringsrock kombinert med en slags technomusikk jeg synes å ha hørt for mange ganger før marsjerer noen metallsoldater à la aliens taktfast gjennom den mørklagte borgen. Dette skal nok forestille rustninger, og det er altså meningen at seeren skal forstå at det pågår noe veldig ondt.

Noens datter ser ut til å ville ta opp kampen mot dette onde, men blir jaget ut av en mørklagt farsfigur mens nedslaktningen pågår. 13 av på dusinet-hollywoodskuespillerbrunetten flykter derfra først utpå morgenkvisten, men blir fanget av noen fiendlig innstilte, ubarberte & ubehøvlede menn på veien. Klærne hennes blir passende revet i stykker, muligens for at seksuelle avvikere skal få noe å fantasere om; blir det gruppevoldtekt nå, liksom. Hun blir deretter bundet fast til en lem, og ligger der og vrir seg med jazzballettaktig jevne mellomrom, mens publikum kan beskue både en blottet, veltrent mave og at hun har strømpeholdere på. Og blodrøde strømper, forresten. Fienden har nemlig satt opp en gigantisk slaktekniv til henne og enhver annen "besatt" borgbeboer som de måtte støte på. En ond seremonimester hvis hodeplagg kan minne om helvetesversjonen av en vær beordrer så henrettelsen av henne (eller ofringen, om du vil - det lyder jo mer ancient). Innbyggerne i den omkringliggende militærleiren roper "Kill the beast, kill the beast!". Dette skjer uten engasjement eller troverdighet, som når typisk distriktsnorske folkemengder sier "Yeah!" (...) høyt i kor når Norge Rundts kameraer er i nærheten. "Kill the director" (eller producer) ville jeg heller ha sagt.

Som leseren nok allerede har gjettet, blir hun reddet (slik at vi også kan se henne i typisk 1990-talls lærkorsett med spiler etterpå). Hestevrinsk avslører nemlig at en handlekraftig helt er på vei, selveste Beowulf. Det er Christopher Lambert med vannstoffbleket hår (for å understreke det gammelsvenske?). Med techno som lydteppe tar helten av seg hele bunten/hurven (...). Her får vi både sett moderne knivvåpen og kampsportduellering à la typisk asiatisk møl noen vestlige mennesker av en for meg fremmed grunn har fått sansen for. 

Etter å ha slått av lyden og viet oppmerksomheten mer mot PCen noterer jeg meg dog at mennene på "den riktige" siden har såpass firkantede kjevepartier og brede skuldre på sine kostymer at jeg får assosiasjoner til anabole stereoider. Kombinert med altfor tøffe og seriøse, men utroverdige ansiktsuttrykk assosierer jeg videre til dårlig science fiction og opphavet til begrepet pathetic. Borgens våpenmester har i mellomtiden blitt drept av Inntrengeren, selveste monsteret Grendel slik jeg tolker det ut i fra originalkonteksten. Her får vi dype replikker som "Jeg er lei for det, Will, du er våpenmester nå." Den nye våpenmesteren viser deretter noen følelser. Ahistorisk nok gestaltes han av en afroamerikaner, for å understreke den noe uheldige typecastingen. 

Dette er historie for slike som synes "Charmed", "Angel", "Ghost whisperer" og annen kvasiokkult tidtrøyte er åndelig, og tror at Indiana Jones- og "Mumien"-filmene er sanne. eller synes "A knights tale" er en kvalitetsfilm. Jeg får nok heller ikke vite hva som skjer med blondinen fra coveret (med bustete, kreppet hår, Pamela Anderson-øyenbryn og beige lebestift, samt store silikonbryster og gjennomsiktig brynje minner hun mer om fetisj-katalogen til Orion postordre, evt. et pornografisk dataspill som markedsføres som "medieval", ikke "fornalder"), simpelthen fordi jeg neppe orker å se hele filmen.

Den har fått 3,5 poeng av 10 på Imdb.com, vel å merke basert på et gjennomsnitt av gitte stemmer. Dette tilsvarer altså en 2 i de etterhvert så velbrukte terningens verden. Den har dessverre ikke syv sider. Nå var ikke tallet 0 innført i Europa på det tidspunktet filmen skal ha handling fra heller, så jeg kan strekke meg til en 1, også i medlidenhet over at noen faktisk har brukt tid, krefter og penger på prosjektet og muligens vært litt stolte av resultatet etterpå.

PS: Beowulf filmatiseres påny i år, med en noe mindre San Pornando Valley-utseende Angelina Jolie som Grendels mor. At også Anthony Hopkins og John Malkovich spiller i filmen skulle borge for (...) et mindre blodig resultat fra min hånd.

mandag aug 13, 2007

Teknokraten

Jeg har nylig vært inne på dette med sosial posisjonering. De som bruker teknologien til å skille seg ut i mengden, må stadig følge med: For eksempel vil feil mobiltelefon nærmest kvalifisere til sosial utestengning blant slike som bruker andres oppfinnelser til egen selvhevding. Her følger en sikkert utdatert seriemonolog (i gamle dager kalte de det vel for dikt?):

"Herregud, den gamle tutegrammofonen deres er jo helt avleggs! - Ikke engang noe tyskera ville tatt i med jerntang! Mye bedre med denne platespilleren her. Den kan jeg ta med meg i baksetet og høre på Beatles og Stones med hele veien selv om opphavet protesterer litt underveis!"


"Nei, telefon har vi ennå ikke fått, men vi står ganske høyt oppe på ventelisten. Nåja, vi bor i alle fall nærmere telefonboksen enn dere - det er vel litt lengre avstander ute på landet?"

"Vi har skaffet oss 8 mm og eget lerret for å vise frem ferieoppplevelsene våre. - Bilferier til Europa. Kun Polaroid-kamera og et skarve album blir ikke helt det samme, spør De meg."

"Radiokabinett er for gamlinger! Denne transistorradioen her går på batterier og kan spille musikk på stranden, ja, hvor du vil!"

"Ja, nå har vi fått oss telefon vi også. Vi ble prioritert på grunn av stillingen i banken, skjønner dere."

"Smalfilm? Er ikke det heller for, ja ... blåfilm og sånt? Det er jo ingen som fikser disse apparatene heller, og dermed går det fort en time av geburtsdagsselskapet, vet du. Nå har vi fått oss Beta-spiller i tillegg til farvefjernsyn. - Topp hjemmekino. Og vi er selvsagt først ute i gata. - Skulle bare mangle, egentlig."

"Vinyl er jo temmelig kjipt og gammaldags, også må du snu platene hele tiden og vippe stiften hvis du vil spole, for å si det sånn. Nei, kassetter er tingen! Du kan til og med ta opp Ti i skuddet rett fra radioen! Og får du en du ikke liker eller det er mange treige låter, limer du bare litt tape over de firkantede høla i den ene enden. Jeg kan godt ta opp en romantisk hit-samling for deg, forresten. - Deilig å kline etter i bilen ..."

"Ja, nå har vi skaffet oss en slik datamaskin på kontoret. Teleks har vi også. Tipp topp moderne utstyr. Det gjelder å henge med i tiden, vet du."

"Beta?! Det er kun VHS som gjelder nå! Har du parrabol, da? Ikke dét, nei ... Ja, god bedring, he he he!"

"Har dere den gamle, grå greia der fortsatt? Vi skaffet oss tastafon for lenge siden, vi. Gammelrosa oppe og tomatrød i gangen. Det passer jo best med farvene, også slipper jeg å knekke neglene hele tiden. Ja, er de ikke lekre? Har nettopp fått dem støpt nede hos Tone Lise. Og en lekker, sort en med telefonsvarer på hjemmekontoret. - Å, har dere ikke hjemmekontor?"

"Bare enkel kasettspiller? Nei, du, en skal ha dobbelt kassettdekk nå. Da kan du kopiere kassetter fra kompiser også og spare penger på plater. Du må også ha deg en walkman hvis du vil henge med. Fra Sony. Vannsikker og greier."

"Du må få deg personsøker, vet du."

"Har dere ikke faks!?! Skal vi liksom sende dokumentene med brevdue, da?"


"- Ghettoblaster såklart."

"Vi skaffet oss trådløs telefon for lenge siden, vi."

"Kassetter? Ho ho! CD er fremtiden! Mye bedre lyd! Kjøpte mine først alt ganske tidlig på 1980-tallet, jeg. Skaffet meg CD-walkman i går, forresten. Kostet vel rundt 1500 kroner, tenker jeg."

"Her i huset har vi multimedia-maskin. Barna har fått den gamle PCen."

"Du må skaffe deg mobil, vet du."

"Hva skal du med alle de gamle VHS-kassettene? Du får knapt kjøpt videospillere nå lenger. Nei, du får gå over til DVD. Du har ikke surround heller? Ho ho ho."

"Ha ha ha, faks?! Nei, her går det kun i epost. Du har kanskje ikke så greie på IKT? Nå har jeg forresten kjøpt meg en lekker Mac som matcher interiøret. Bruker den mest til surfing. Kostet riktignok noen tusen, men ..."
 
"Du behøver jo ikke å dumpe henne face to face. - Det er jo bare å sende en SMS."

"Diskett? Tjihi ..."

"Har dere ikke DVD-opptaker?"

"Mac?! Du får jo knapt programmer til den heller. Nei, du får gå over til Windows." Noe senere: "Windows er noe dritt. - Jeg hater Bill Gates. Og  Mozilla er langt bedre enn Explorer."

"CD?! De holder maks 10-15 år. Du får heller rippe dem over på PCen og kaste dem etterpå! Ikke dét, nei? Selg dem i en brukthandel, da vel! Tar jo så mye plass. Du er passe teit som ikke laster ned fra nettet, forresten!"

"Mail? Det er jo rimelig utdatert. Det går mye kjappere å overføre filer via MSN!
Du behøver ikke å reise ut og treffe folk heller, det er jo bare å bruke webcam. Det kan jo brukes til mye, dét ... Ikke? Er du prippen, eller?"

"Kontantkort?"

"Du er passe dust som kaster bort livet ditt på å følge med i timen. Sitter heller og koser meg med MP3-spilleren, jeg. Plager ingen med det.
Hæh?"

"Det er ingen som har stasjonært nå, vet du. Skaff deg en bærbar! Selv har jeg en super-portabel. State of the art. Du vet ikke hva dét er, nei ...?"

"Jeg var vel en av de første som fikk meg mobil med kamera her i Norge. Siden har jeg vel hatt en ni-ti stykker. Kjempekjekt - du kan sende bilder direkte fra telefonen til bloggen. Eller deiligst.no. Der har jeg egen profil."

"Ærlig talt; du kjøper ikke DVDer? Det er jo bare å bruke Pirate Bay!
Og få den der antikke, 90-talls-TVen ut av huset, er du snill. Det er faktisk flatskjerm som gjelder nå."

"Hva skal du med mobil hvis det ikke er kamera på den?"

"Min blogg er visstnok blant de mest populære, enda den bare har noen tusen treff om dagen."

"Selvsagt har vi prosjektor hjemme."

"Du betaler ikke for MP3-nedlasting? Herregud, det ligger jo gratis ute overalt! Eller sponser du  platebransjen, liksom?"

"Er du ikke på Facebook??!"

---

""Om få år vil datamskiner kunne erstatte den menneskelige hjerne." - Kan ikke påstå at det plager meg direkte. Tenk på alt det arbeidet du sparer!"
 

søndag aug 05, 2007

Sosial sjablon: Forakt og misunnelse eller Er det ikke det ene, så er det det andre

Norge har et komplisert landskap, ikke minst på det sosiokulturelle plan. En og samme ting kan utløse både forakt og misunnelse - eller gjerne en kombinasjon - hos andre mennesker. Du kan samtidig både være for fin på det og ikke rik nok, for boklærd og ikke engang doktorand, festbrems og en ryggesløs Casanova - når du ikke befinner deg i middelmådighetens uangripelige origo.

Både forakt og misunnelse er normale, eller i hvert fall utbredte menneskelige følelser. De uttrykker ikke bare samfunnets normer - i vårt land i stor grad ensbetydende med midtsøking - men også individets mer eller mindre velbegrunnede følelser av overlegenhet eller utilstrekkelighet. Det er imidlertid ikke alle følelser vi for både dannelsen og den allminnelige trivsels skyld behøver å uttrykke ovenfor det utpekte offer.

Enten eller & både og

La oss tenke oss en vertikal linje, nærmest en skala. Øverst står misunnelse, siden de som ofte befinner seg der er litt penere, litt rikere, litt mer foretaksomme og siden mer suksessfulle - og i hvert fall mer omsvermet - enn de som uttrykker misunnelsen. 

En kan imidlertid dra folk ned fra pidestallen ved å gjøre dem fullstendig perplekse ved spydigheter og/eller finne et eller annet kritiserbart ved dem. - Grav gjerne etter et svakt punkt slik at de kan puttes ned i foraktobjekt-sekken.

Et menneske kan faktisk med lik oppførsel og fremtoning oppleve både misunnelse og forakt, gjerne i løpet av en og samme dag. Same shit, different wrapping, med andre ord. Jeg har lagt merke til ulike posisjoneringsstrategier blant kvinner og menn:

Konger og dronninger på haugen

Såkalte kvinner kan dra hverandre ned ved hjelp av seksualmoralistiske begreper (til og med ovenfor voldtektsofre) og gruppere mødre etter hvem som føder "naturlig" og ammer offentlig. Man kan også posisjonere seg ovenfor andre jenter ved å indirekte skryte av hvor omsvermet man er og antyde egen markedsverdi ut i fra hva menn spanderer på en. Også priser på klær - og ikke minst hvor disse er kjøpt - er en måte å putte folk i forakt- eller misunnelsebåsen.

Menn er visstnok mestere på økonomi og teknikk. Ytelse over og under panseret ser derfor ut til å være sentralt. Her kan man gjøre narr av jomfruer av eget kjønn og skryte på seg kvinner (og dermed dra dem ned i forakt-båsen etterpå) eller en ekstra centimeter der nede. For noen later livet å være en pissing contest. Klarer man ikke å tisse langt nok selv, kan man alltids la det gå utover naboens bukseben i stedet.

Også fysisk styrke og erfaring brukes for å sette potensielle konkurrenter på plass, i tillegg til argumenter som Jeg har en viktigere jobb enn deg, eller Du har en jobb du ikke fortjener (kvinnene er imidlertid langt heldigere: De blir jo alltid forfordelt. Hvis ikke ligger de seg til topps).Tjener du såpass lite?, eller Dette kan han umulig ha tjent på ærlig vis. I takt med den såkalte likestillingen har også kvinner begynt å etterape menns parametre. Et granskende "Eier eller leier?" kan nå liksågodt komme fra dem.

Arbeid

Her vil jeg illustrere ved hjelp av et overeksponert eksempel fra bakvaskelsenes mangeslungne og verden: Lærerne. Dette hovedsaklig på grunn av deres 8 uker lange sommerferie og mange fridager. Nå kunne jo klagerne blitt lærere selv, men de drar heller yrkesgruppen ned i egen søle ved å påpeke inkompetanse hos hele standen og ikke minst dra frem gamle skrekkhistorier fra barndommen. Ergo fortjener lærerstanden ikke sine privilegier, men bør jobbe i samme 9 til 4-tvangstrøye som resten av "oss".

Eget firma

Som etablerer kan man få mange nyttige råd av selvutnevnt ekspertise. Det er bare å kjøre på med en reklamefilm, vet du. Ikke råd? Nei, da er nok ikke denne businessen liv laga. Det finnes dog en løsning for deg som er så dum/svak at du ikke har en kjempestor egenkapital: Men herregud, du må jo ta noe svart! (fra menn). Metoden blir gjerne nøytralisert av et Fy f..., driver du svart? (fra kvinner). Og når gründeren siden får ansatte utsetter han seg selv for mye ved å bli sjef, den utvilsomme lederen i begge ender av den tenkte skalaen. 

Fattig og rik

Siden slutten av 1990-tallet har eiendomsbasillen virkelig grepet om seg, og leieboere blir nærmest betraktet som annenrangs samfunnsborgere. Standardfrasen "Eier eller leier?" kan imidlertid raskt skille klinten fra hveten. I Norge skal man nemlig være vellykket, men da helst ut i fra et middelklasseperspektiv. Går man for langt, kan en imidlertid få mistenkeliggjørende spørsmål som det her: "Hvordan har dere råd til dette?

Offentlige skattelister er visstnok unikt for Norge. Foruten å fungere som veivisere for innbruddstyver er dette også en fin måte å gruppere mennesker på, siden tallene der helt sikkert er identiske med vedkommendes levestandard. For lite inntekt og formue? Ha ha. For lite skatt? Fy faen, en jævla nullskatteyter. For mye inntekt og formue? Ja, det er noen som har det!

Bilinnkjøp

Blant menn er det ganske vanlig å kamuflere misunnelse gjennom skepsis, som igjen kan skjules bak tilsynelatende tekniske spørsmål. Det heter ikke "Gratulerer med ny bil! Den er kjempefin!", men "Denne bruker vel mye på mila?"

Data

Det finnes knapt en kommentarfeltsdebatt om IT der folk ikke blir hetset for såkalt manglende datakunnskaper. Dette er nemlig nerdenes hevn. Ut i fra et brutalt, darwinistisk dyrerike-perspektiv burde de egentlig selv vært mobbeoffere, men nå bruker de sin egen omfangsrike datasjargong til å sette folk på plass fremfor å hjelpe dem. Får du virus, trojanere eller spam er det naturligvis din egen feil. PS: Velger du Mac må du for Guds skyld ikke nevne det blant slike. Maskinene er for nybegynner-brukervennlige og ergo for dem som ikke skrur PC selv, altså idioter. 

Dress for success?

Her kan jeg nevne Premiegrisen, en selvutnevnt "partyfixer" på Champagneria, som med sedvanlig høy decibel prøvde å sjikanere en person som både var (og er) penere og mer velkledd enn ham selv: "Jasså, så du har tatt på deg slipset i dag? Ho ho ho." Det angres fortsatt over at vedkommende ikke fikk en vond, gammeldags omgang juling, bare for å trekke inn det dyrerikeaktige igjen.

Å, er jeg pen?

Da jeg vokste opp på 1980-tallet fantes det et fast uttrykk blant jentene på skolen; å tro seg deilig. Dette var ment for å håne kjønnsfrender som var pene/sexy og som visste om det selv. Her i landet er det nemlig tillatt å være attraktiv, såfremt man nærmest skjemmes over det og kompanserer gjennom å være ekstra snill (har man vennlige, brune øyne slipper man dog unna med meget ...). Og når jeg først er inne på kvinnelig misunnelse: Det finnes visstnok to typer kvinner - de som synes dype utringninger er vulgært - og de med store, flotte bryster. Jeg har også en teori om at blondinevitsene opprinnelig ble skapt av mindre omsvermede jenter (vi brunetter er jo så uendelig mye mer seriøse enn de hjernedøde horene der?).

Anti-skandinavisme på høyt plan

Svenskene har tradisjonelt hatt mer makt, penger og høykultur enn kolonien/provinsen Norge. Og hva er så nordmennenes edle revansj? Joda, svenskevitser. Av en eller annen grunn er danskene langt mer akseptert. Men ikke alltid. En gang hadde jeg med meg en jyde på studentvorspiel. Han var såpass høy (195-200 cm) og muskuløs at han kunne gå for en alpha-male (altså misunnelsesobjekt), noe som ble understrekt av kraftige kjever og militærkort hår. Samtidig så han ikke så veldig intellektuell ut, og dermed et lett bytte for de som nettopp kun har hjernen å spille på. "Dette er NN. Han er fra Danmark," sa jeg og folk smilte hyggelig til ham. Men ikke den rundt 175 cm høye og litt for slanke gutten i sofahjørnet. Han sa det rett ut: "Jeg hater dansker." Det ble også sendt ut en rekke giftpiler utover kvelden. Jeg sender dem herved tilbake.

Ferie som lakmustest på sosial vellykkethet

Noen synes sikkert  at jeg er en snobb som drar såpass ofte til Frankrike. Andre uttrykker positiv misunnelse og skulle gjerne besøkt Paris, Champagne-regionen m.m. selv. Men tro nå ikke at Nord-Frankrike er bra nok. Nei, den landsdelen er visstnok regnet som harry og Provence/Côte d´Azur er mye bedre, ja faktisk nærmest det eneste som er verdt å besøke. - Både i følge en helt allminnelig mann og en norsk milliardær av den gamle skole.

Nå har jeg forresten lest at nordmenn pleier å lyve om egen ferie på postkort. For skulle en oppleve dårlig vær, lav hotellstandard, magesyke, svindel eller ran på turen skyldes det nok utelukkende ens egne feilvurderinger, altså personlighetsbrister. Men se på oss, vi velger fornuftig, vi. Solrikt, barnevennlig, rimelig, næringsrik mat og hyppig kontakt med den hyggelige lokalbefolkningen, og alt dette er naturlignok vår fortjeneste.

Forfatter?

Det spørsmålet jeg selv ofte har fått, altså nærmest et FAQ (her uttalt fuck) på grunn av Kolofon-utgivelsen er "Du har vel blitt refusert alle andre steder?" Naturligvis kommer dette fra litteraturinteresserte som selv aldri har fullført et skjønnlitterært verk. "Skriver du bøker for å dra damer?" er også søt. Projisering er tross alt en del av hele bildet. 

Jeg har tidligere fortalt om en person som er mer interessert i salgstallene mine enn Den utvalgte. Man kan undres på hvorfor. Selger man for lite er en nok en mislykket forfatter, mens påfallende høye salgstall trolig kun skyldes markedsføringen. Eller?

PS: Forakt og misunnelse kan brukes til mye konstruktivt. Av forakt kan det bli humor, satire og usympatiske romanskikkelser. Og misunnelse? Bli heller som dem man misunner! Og hvis ikke er det jo bare å sette seg ned og skrive om det livet man gjerne skulle ha levd ...  

torsdag jun 28, 2007

Utklippsboken internett?

Internett kan i mange tilfeller minne litt om ville vesten. Eller en merkelig blanding av kommunisme og anarki: Tekster, bilder og videosnutter kopieres flittig (og dét er greit, såfremt det er til privat bruk) og brukes ofte helt fritt, som om alt som ligger der ute automatisk er alles felles eiendom. Det er det definitivt ikke.

Forfekter man noe så "utdatert" som opphavsrett, åndsverksloven eller nettikette er motstanden både massiv og mangeslungen, selv når Forfatterbloggen har bestemmelser om nettopp dette. Nå har jeg til og med blitt bedt om å slutte å mase om denne problematikken, derav et forhåpentligvis oppklarende innlegg. Den beskrives ikke bare i vår egen lov om åndsverk, men også i beslektede lover - og i internasjonale konvensjoner.

Hvem gjelder det?

Den som skaper et åndsverk, det være litterært (blogginnlegg inkludert), vitenskapelig eller kunstnerisk, har automatisk opphavsretten til det. Opphavsmannen kan naturligvis delegere fra seg denne rettighetene, delvis eller helt - f.eks. til et forlag, et plateselskap eller et filmselskap (eller via ulike fototjenester på internett, for den saks skyld). Da overføres kun økonomiske rettigheter, det vil si at mellomleddet kan tjene penger på åndsverket, mens opphavsretten blir igjen hos den som har skapt verket. Dersom det er interessant å formidle verket i f.eks. andre medier må det inngås nye avtaler med opphavsmannen.

Hva er åndsverk?

Åndsverksloven gjelder flere typer verker, som:
1) Tekster (alle typer)
2) Muntlige foredrag
3) Teaterstykker, hørespill, danseforestillinger o.l.
4) Musikk - tekster inkludert 
5) Fotografier
6) Billedkunst
7) Skulptur
8) Arkitektur (fra tegninger til ferdige bygg)
9) Kunsthåndverk (fra billedvev til motedesign)
10) Kart, grafiske plansjer m.m.
11) Dataprogrammer
12) Oversettelser og andre bearbeidelser av forannevnte verk.

Denne listen er ikke uttømmende, og også andre typer verk kan regnes som åndsverk dersom de faller innenfor betegnelsene litteratur, vitenskap eller kunst. Hovedregelen i Åndsverkloven er at skaperen av verket har enerett til eksemplarfremstilling og annen tilgjengeliggjøring ovenfor allmennheten. Dette forklarer blant annet hvorfor bootlegs er forbudt og mange band/arrangører forbyr konsertopptak.

Det er for øvrig utformingen av verket som vernes, ikke de ideer, teknikker, kunnskap eller metoder som har blitt brukt underveis (i USA har de forresten noe som heter business method patents, men det blir egentlig et annet saksfelt).

Når blir en idé et åndsverk, og hvor går skillet mellom offentlig og privat?

Loven gjelder imidlertid ferdigfrembrakte produkter. Tanker og idéer er derfor ikke beskyttet, mens improviserte åndsverker er det. Det er opphavsmannen, evt. den, det eller de vedkommende har overdratt rettighetene til som har enerett på å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, via eksemplarspredning og offentlig fremføring.

Hva skiller så det offentlige fra det private? "Privatheten" omfatter enkeltpersoner med familie og omgangskrets og andre lukkede fora. Gjør man en annen persons åndsverk tilgjengelig for en ubegrenset mengde mennesker har man dermed forbrutt seg mot loven hvis tillatelse ikke er innhentet på forhånd. Dette gjelder også om tilskuer- eller leserskaren er begrenset eller om man ønsker å "hjelpe" noen med publisitet. Her er det altså en differensiering mellom lukkede nettjenester som krever passord og en vanlig blogg eller hjemmeside.

Når etikette møter jus

En egen paragraf omfatter den såkalte navneretten, som går ut på at opphavsmannen i alle tilfeller har krav på å bli navngitt «slik god skikk tilsier» (i motsatt fall kan man f.eks. risikere strykkarakterer som elev/student på skole eller universitet, tapt anseelse som forsker, journalist m.m.). I tillegg skal man ikke endre på eller offentliggjøre et verk på en måte som virker krenkende for opphavsmannen eller verkets anseelse, for eksempel ved å sette det inn i sammenhenger som kan skade opphavsmannens gode rykte (her kan jeg vise til Vigrids misbruk av flere norske artister).

Hva med bearbeidelser av andres verk?

Åndsverkloven § 2 gir opphavsmannen visse eneretter til verket sitt, ikke bare i dets opprinnelige form, men også endret eller bearbeidet. Har man imidlertid bare latt seg inspirere av noens verk og laget et nytt, selvstendig et gjelder ikke loven. Dermed kan man faktisk skrive en nyversjon av Peer Gynt, så lenge den befinner seg et godt stykke unna originalen. På samme måte har en oversetter opphavsrett til sin oversettelse, men kan ikke utgi dene uten samtykke fra opphavsmannen til det opprinnelige verket. Man kan altså ikke oversette hvilken som helst bok og bare publisere dette (dette ville jo blant annet hatt store konsekvenser for engelskspråklige bestselgerforfattere).

Hva er unntatt?

§ 9 forteller at "Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne lov. Det samme gjelder forslag, utredninger og andre uttalelser som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Likeledes er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne lov". Her kommer vi altså innpå politikken og byråkratiets verden, hvor man imidlertid kan støte på andre problemstillinger (politikere som tar æren for hverandres arbeid, dokumenter unntatt offentlighet osv.).

Men hva kan egentlig brukes?

Man kan altså fritt privatkopiere til eget formål, og heldigvis også sitere (herunder komme med utdrag når kilden oppgis), uten å gi opphavsmannen noe økonomisk vederlag. I tillegg er det tillatt å gjengi fotografier og kunst i forskningspublikasjoner (eia var man forsker!), samt ifm. med tilrettelegging av verket for funksjonshemmede. Se også andre avsnitt i innlegget.

OBS:

Hvis man for eksempel har laget en ny oppfinnelse, en logo etc. som ansatt et sted kan man være ille ute hvis en mangler kontrakt, i hvert fall dem som går i egen favør: En visstnok ulovfestet regel sier "at opphavsretten i mangel av avvikende avtale automatisk går over på arbeidsgiver så sant dette er nødvendig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål, og skaping av åndsverk er en del av arbeidstakerens oppgaver i arbeidsforholdet."

Gjelder opphavsretten til evig tid?

Her i Norge utløper vernetiden for et åndsverk 70 år etter opphavsmannens dødsår (den internasjonale Bern-konvensjonen sier 50 år, et tidsrom som kan forlenges i de enkelte land). Står flere personer bak et felles verk regner man fra den lengstlevende av opphavsmennenes død. På grunn av de så å si utallige involverte gjelder særlige regler for film: Her telles manus- og dialogforfatter, hovedregissør og komponisten av filmmusikken som juridiske opphavsmenn.

Er det snakk om antalogier er det seperate vernetider for hver enkelt del. Er opphavsmannen  ukjent, regner man 70 år etter første kjente offentliggjørelse av verket. Også her er det kun de økonomiske rettighetene som bortfaller. Opphavsretten må fortsatt respekteres, slik at man plikter å navngi opphavsmannen.

Who cares?

Vi har mange i praksis hvilende lovbestemmelser her til lands, men strafferammen for brudd  på åndsverksloven er faktisk bøter eller fengsel inntil 3 måneder, om det så skyldes uaktsomhet. Dersom det foreligger forsett og "særlig skjerpende forhold" kan denne økes til 3 år. Også medvirkning er straffbart.

Hva med fotografier?

Ikke all fotografering defineres som kunst eller åndsverk. Det er uansett fotografen som har eneretten på mangfoldiggjøring og tilgjengeliggjøring for allmennheten. Publisering i en avis eller på internett krever fotografens samtykke, også om det dreier seg om avtegning eller visse former for billedmanipulasjon (grensene er noe vage her). Vernetiden er kortere enn i åndsverksloven: I utgangspunktet 15 år etter utgangen av vedkommendes dødsår, men minimumstiden er likevel 50 år etter at bildet ble laget. Det finnes for øvrig flere fototjenester på internett, med varierende frislipp for bloggere, ulike vederlag for kommersiell bruk osv.

Hva med fotografier av en selv?

Her kommer vi inn på personvernet, og etter hva jeg har lest også trykkeriloven e.l. I utgangspunktet skal man ikke gjengi/publisere bilder eller film av personer uten disses samtykke. En forelder kan samtykke på vegne av egne barn inntil disse når myndighetsalder, nær sagt dessverre (mange bruker f.eks. bilder av egne barn for å gjøre seg interessante på Blink). Hovedunntaket er når  "avbildningen har aktuell og allmenn interesse" (her tror jeg mange tenåringer tolker lovverket ganske fritt, om de overhode kjenner til eller bryr seg om det). Bestemmelsen er imidlertid ment på regulære nyhetssaker o.l. Praksis her i Norge at mer kjente personer fotograferes fritt på offentlig sted, men at man ikke publiserer bilder som forstyrrer privatlivets fred (det kjøper man heller på dobbeltmoralistisk vis inn fra utlandet). Vernetiden gjelder i 15 år etter utløpet av den avbildedes dødsår, mens fotografen fortsatt har rettighetene. Av praktiske hensyn kreves heller ikke samtykke når avbildingen av en person er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, som konsertbilder og reportasjer fra 17. maitoget.

For ordens skyld:

Kildene er http://no.wikipedia.org/wiki/Opphavsrett og http://no.wikipedia.org/wiki/Fotografirett, som også har linker til relaterte temaer. Dette innlegget er også basert på et foredrag jeg har holdt om opphavsrett.

Og så da?

Å påpeke problemet møtes gjerne av mange merkelige, gjerne svært korte argumentasjonsrekker:

- Alle gjør det uansett.
- Det er ingen som merker det allikevel.
- Vedkommende får jo bare ekstra PR, så dette er en win win-situasjon.
- Det er du som er moralist.
- Internett er unnatt lovverket (!).

På grunn av vanskelig håndhevelse, siden syndene er såpass omfattende, kan hele problematikken nesten sammenlignes med ryktespredning eller kasting av søppel ute i naturen: Ofte vanskelig å forfølge, men definitivt ikke positivt slik jeg ser det. For hva er egentlig poenget med å viske ut skiller mellom rett og galt, mitt og ditt?



lørdag jun 16, 2007

Dønn seriøs intellektualisme: Leseprosessen som bestigelse

Det ligger jo litt i tiden å sammenligne nær sagt hva som helst med ditto. Med nattens utelivsstøy som lydteppe (med tilhørende, for undertegnede mindre hørbare parringsritualer) lanserer jeg herved en ny teori som ingen behøver å ta alvorlig: At det å anskaffe en bok og lese den kan anses som en god (eller mindre god), gammeldags bestigelse.

Torgrim Eggen har riktignok laget en vellykket analogi mellom kvaliteten på litteratur og kvaliteten på vin, sidenhen en tilsvarende metaforisk sammenheng mellom påskekrim og pizza (selv om  nordmenn spiser Grandiosa året rundt). Senere tøyde litteraturfestivalen på Lillehammer utroskapsbegrepet nær sagt til bristepunktet, blant annet ved å antyde at Hamsun svek egne holdninger/idealer ved at han egentlig foraktet hunkjønnet, men allikevel beskrev sterke kvinneskikkelser. Eller at utroskap har noe med litteraturanmeldelser å gjøre. Og når vi først er inne på anmeldere: Vi har nylig også lært litt om padder og onani, men her er det nok ikke mulig å legge ut noen link lenger.

Til den såkalte saken:

Her er syntesen mellom de to antitesene boklesning og bestigelser:

1: Man ser seg ut objektet/boken etter først å ha vurdert det opp mot andre objekter/bøker. Dette betyr ikke at man går til anskaffelse av det/den med én gang, men at en eller annen lyst er vekket. I mange tilfeller kan et fint omslag lokke, jfr. uttrykket to judge a book by its cover, andre later til å være mer interessert i det indre.

2:  Anskaffelsesprosessen (om det dreier seg om brukt, lån, kjøp eller en fremprovosert gave) kan kanskje sammenlignes med sjekking og forførelse. Noen utsetter dette punktet til de er ferdige med forrige nummer i rekken (ordspill tilsiktet), andre er mer utro (det er visstnok så in om dagen, og iht. en av landets løssalgsaviser tilgir forfatterne utroskap) og bare påbegynner en ny prosess uten at den eller de forrige er avsluttet. Andre vil kanskje avslutte en onaniprosess (skriving av egen roman), eller lar planlagte eller påbegynte forføreri inspirere til nettopp sistnevnte aktivitet.

3: Til slutt når en et punkt der man enten glemmer hele saken, lar den fortrenges av andre fristelser eller rett og slett tar med seg det begjærte objekt hjem. Dersom interessen fortsatt er høyt oppe på en eller annen endorfin-kurve åpnes boken, og den potensielle et-eller-annet begynner å lese så å si med én gang. Her er det selvsagt mulig å trekke seg ut før det er for sent, jfr. villet ereksjonssvikt eller lett uforklarlige luremusstrategier. - Det kan være at boken er for tørr, slapp, kjedelig, dum, overavansert eller på andre måter viser seg å ikke tilfredsstille de krav man har til en god opplevelse av den ene eller andre sorten.

4: Har man bestemt seg for å fortsette er det bare å kjøre på. Er boken interessant nok kan en holde på hele natten, nær sagt fra perm til perm (soldatanalogi utilsiktet). Jeg har hatt denne opplevelsen med både Ingvar Ambjørnsen og Jo Nesbø det siste året. Metaforisk altså. Proust bruker jeg litt mer tid på, han er liksom litt mer utilgjengelig og plundrete tross den udiskutable skjønnheten ved hans verk. Sammenlign det gjerne med et godt, gammeldags korsett - det er pent og attraktivt, men tar litt tid å snøre opp.

Men stans nå litt: Hvorfor bestigelse? Det ligger jo nesten en utfordring i selve ordet; det fordrer både evner og en
viss anstrengelse, i motsetning til det å bare bli penetrert (som å høre på en lydbok med lettfattelig språk). Kopulasjon er utdatert, penetrasjon nesten for grafisk rambukkaktig og de andre ordene tilhører ikke undertegnedes aktive vokabular uansett.

5: Litterært anmelderi kan sammenlignes med den etterfølgende skryt eller slakt - eller pinlige taushet - i en mer eller mindre innvidd krets.
Er boken/objektet veldig kjent er det større risiko for en offentlig evaluering. Da får man også betalt for det, enten som anmelder eller "kilde" for sladderpressen.

6: Deretter kan objektet gis til(bake til) noen andre (seg selv), selges (hvis man er inne på trafficking og denslags), inkluderes i samlingen (1001-1002-1003 ...) eller brukes som trofé i hjemmet, etter samme prinsipp som coffee table books.

Fikk dere noe ut av dette? Forhåpentligvis ikke. Parallelleksempler regnes nemlig som skjult, altså litt snuskete argumentasjon, selv i åpenbare tilfeller som sier sex, for å bruke et særs harry ordspill. Parallellismer, som jeg heretter velger å kalle det, fungerer når likhetene er mange og leseren sitter igjen med økt forståelse for et eller annet tema, ikke når det hele virker utstudert som i dette spøkefulle eksempelet.
- Kall det gjerne 1700-tallssofisteri i 2000-tallsdrakt.

Neste utfordring blir å sammenligne barnelitteratur med påskeegg eller chic lit med marengs, eller kvinner med sykler uten fisk.


Uansett. Ha en fruktbar sommer!

søndag jun 10, 2007

Når det hele synes å koke ned til sosiologi

Jeg er ikke akkurat den typen som må ty til hjelpesendere for å forsvare - eller tilsløre - ethvert poeng jeg måtte ha, men samtidig frydes hver gang jeg støter på teoretikere og vitenskapsmenn som formulerer mine egne meninger bedre enn det jeg selv evner eller har tid og krefter til. I dag vil jeg konsentrere meg om hvordan vi definerer oss selv gjennom smak, siden det finnes de som antyder at dette er det eneste kriterium i de pågående kvalitetsdebatter.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu formulerte i sin tid en klasseinndeling basert på dette. Verket heter Distinksjonen og tilhører nok ikke de mest tilgjengelige med tanke på leservennlighet (få teoretikere har vel sin styrke på det formidlingsmessige). Dog er budskapet hans siden forenklet og popularisert. Blant annet benyttes hans teorier innenfor økonomiske fag og særlig når det gjelder segmentering, eller differerensiering mellom ulike kundegrupper ifm. markedsføring.

Skjematikken nedendfor er ment å illustrere et ufullstendig grovriss. De fleste vil ha en livsverden og personlig smak med elementer fra flere grupper, hvorav en eller to sannsynligvis vil utmerke seg. For det er ikke nødvendigvis noen motsetning i det å både like Guns n´ Roses og 1920-tallsjazz, eller Dostojevskij og Sven Hazel - i hvert fall ikke i dette huset.  Mennesker bør ikke være sjablongfigurer, og de som er det fordi de tror det forventes av dem synes jeg ikke engang synd på.

1: Høy kulturell kompetanse, dertil bemidlet

Dette oser av gamle penger, enten de opprinnelig stammer fra adelsskap eller høyere embetsmannsklasse. De mest snobbete er ofte kvinnene, mulig for å skjule den klassereise de selv har gjennomgått - fra flyvertinne, modell, luksusprostituert eller representativ sekretær, noe som ofte forklarer relativt velskapte avkom - til Fia Fiinbeck:  Det rette svaret på "Hva driver dine foreldre med?" kan være avgjørende for om man godtas i det gode selskap eller ei (mennene er i mange tilfeller litt mer avslappede og kan finne på å driver med forefallende arbeid på egen eiendom eller går i Dressmann-plagg tross millioner og milliarder).

Jeg har inntrykk av at denne gruppen ikke avføder så mange kunstnere og forfattere som den under, men heller utmerker seg som kulturkonsumenter. De påtreffes ofte på Nationaltheatret i sine dresser og pelser og later for øvrig som om de ikke interesserer seg for politikk, selv om så godt som samtlige stemmer Høyre. Man vil også finne en del av dem i Riksmålsforbundet, KNS og naturligvis ulike beslutningstagerfora innenfor shipping.

Antikviteter og arvegods synes å være en del av estetikken, og brukes aktivt for å skille ut nykommere (Italian House er visstnok ikke vel ansett). Det er også lett å spotte journalister som stammer herfra - eller utgir seg for å gjøre det (i sin tid var det blant annet en norsk, kvinnelig journalist som omtalte House & Garden som et middelklassemagasin. Akkurat dét har jeg vanskelig for å forstå når nevnte publikasjon på den tid gjerne omtalte herregårdshaver, byleiligheter i 15-millionersklassen og gardindusker til 1500 kroner. Per stykk. Bonytt er et middelklassemagasin, spør De meg).

Å drikke cola på formiddagen, nyte sjokolademelk i voksen alder eller verdsette wienerpølser er ikke helt comme il faut her. For eksempel anses metal som arbeiderklasseaktig (tross f.eks. den høye kvaliteten på musikken til Dimmu Borgir, som de neppe uansett har hørt om), desto tryggere er det med en liten operette eller Holberg-komedie selvsamme stand ville ha fordømt for 2-300 år siden. - Innovatører kan man ikke beskylde dem for å være.

Her aksepteres nymotens fiksfakserier kanskje 100 år etter de lanseres, så det er fullstendig trygt, for ikke å si påkrevet, å uttrykke beundring for impresjonistene nå. Unnskuyld: Nu. Og: Det blir ikke akkurat ansett for god tone å baksnakke Wenche Foss i disse kretser [de forhåndsskrevede nekrologene hennes er vel forfattet av noen i gruppe 2?]. Burde man ikke kokettere litt med Provence-kunnskaper i stedet? Eller er De kanskje flink til å spille piano?

2: Ditto, men svakere økonomi

Denne gruppen er overrepresentert i Norge, med sin inkluderende utdanningsmodell og hyppige klassereiser i nyere tid. Mange stammer fra bondestanden, hvorfra de gjerne har beholdt jordnære etternavn. Andre synes å være nært beslektet både åndelig og genealogisk med Kristiania-bohemen og andre radikale 1800-tallskunstnere. Tross manges likhetsidealer er det noe meritokratisk over denne gruppen, som verdsetter individualisme og kritisk tenkning mer enn penger og familiebånd. Noen ganger i overmål, selv om statsstøtteordninger "sikrer kulturlivet"..

Eksperimentell jazz, radikale sprogreformer (herunder fonetisk skrivemåte), målrørsla, Venstre og SV er noen av de assosiasjonene jeg umiddelbart får. Naturmaterialer, enkel design og etniskinspirerte pyntegjenstander er gjerne typisk for interiørestetikken, som gjerne også omfatter reproduksjoner av Dali i studenthyblene og Munch i mer møblerte hjem.

Og de velfylte furureolene kommer fra BBS eller Ikea. Debattbøker, stemmer fra den tredje verden, nyere norsk skjønnlitteratur ... Her omfavnes Bjørneboe, Fløgstad og Solstad, Nordahl Grieg og Olav H. Hauge. Moralismen i Kristin Lavransdatter kan man fritt hånle av, og krimlitteratur er helst noe man gjemmer bort på hytta (bortsett fra visse svenske krimforfattere. For de har jo tatt standpunkt mot USA), fjellhytta.

3: Lav kulturell kompetanse, sterk økonomi

Her finner man de som kjøper samtidskunst fordi det anses som investeringsobjekter (det samme forholdet har de til boliger. Og kvinner). En bekjent av meg som verdi- og utdannelsesmessig tilhører denne gruppen er for øvrig ikke så interessert i hva jeg skriver om, men spør "Hvor mye selger boken din?" hver gang  jeg møter ham. Penger og tall  er jo essensielt, siden man ofte ikke har så mange andre verdimålere å benytte seg av (for eksempel tradisjon, kultur og moral og annen  utrendy crap) .

Innholdet i de eventuelle bokhyllene er like minimalistisk som resten av innboet. Ved å ribbe  interiøret for all pynt kan man jo skjule dårlig eller uutviklet smak ganske godt. Dessuten fremhever hvitt dyre enkeltobjekter. En ekte Le Courbosier-lenestol (man kan også kjøpe relativt troverdige kopier på Italian House) vil dessuten avlede all oppmerksomhet. Kanskje det hadde vært på plass med et maleri av denne Aulie også - alle snakker jo om henne (i hvert fall på supertirdagen på Odeon).

Også når det gjelder påkledning og bespisning er pengeverdi og status avgjørende. Iransk kaviar,  trøffel-Martini (det finnes, og det smaker helt ... jævlig), kokain og de dyreste flaskene på menyen  kan imponere sammen med åpen sportsbil og altfor unge, kvinnelige hangarounds fra Underskog eller Facebook. Hvis noen fortsatt ikke skulle helt få tak i hva jeg mener her, er American Psycho anbefalt lesning. Wonderboy likeså.

4: Lav kulturell kompetanse og svak økonomi

"Sitter du med nesa di nedi ei bok igjen?" vil være en standardfrase her og man anses som sprenglærd dersom en har pløyet seg gjennom hele Isfolket eller Heksemesteren. - Velkommen til Folk Flest. Begrepet harry behøver ikke akkurat utdypes. Moderne folkediktning som limericks og grisevitser står sterkt her, sammen med VG, Se & Hør og mannfolkblader med innmari godt krimstoff. Og kanskje den boken der den avdøde prinsesse Diana kommuniserte via automatskrift med et norsk, selvutnevnt medium  (siden representert i den "åndelige" bokklubben Energica).

Gruppen utmerker seg gjerne med fiendlighet ovenfor personer som befinner seg høyere oppe på  den økonomiske og allmenndannelsesmessige næringskjede, noe jeg antar skyldes en blanding av uvitenhet og selvforsvarsmekanismer. Hvis Folk-Flest møter folk som er mer intelligente og lærde enn dem selv, fraskrives disse som dumme, snobbete eller simpelthen gale. Eller "sinnsjuk" om De vil.

Plebsen (som gruppe 1 ville ha karakterisert dem som) erobrer stadig nye skanser, både på grunn av den allmenne velstandsøkningen, billigere og mer tilgjengelig teknologi og ikke minst det nedoversnobberi den innflytelsesrike gruppe 2 ser seg ideologisk forpliktet til (selv om de i bunn og grunn forakter arbeiderklassens smak). Dessuten føder de flere barn pga. konkurransedyktige trygdeordninger. - Filmen Idiocracy gir skremmende perspektiver i så måte.

Det er her nye kles- og interiørtrender manifesterer seg sist. Støter man på personer med "D & G"-t-skjorte, bred sosiolekt og sliten hjemmepermanent er det altså ikke fordi disse har begynt å  interessere seg for klesdesign, men fordi de fant førstnevnte billig i Syden, sammen med "Rolex" og "Adidas". Nå får man forresten også Gant-kopier fra Ellos-katalogens interiørsider. Jeg vil anta at de fleste av de potensielle kundene ikke engang har hørt om merket.

En nesten nusselig undergruppe er de fattigfornemme. Den hardtarbeidende proletar med  høy moral og ambisjoner for seg sjæl, kjerringa og onga. På 1800-tallet kunne disse finne på å bortreservere det ene rommet i leiligheten sin til ubrukt finstue 364 dager i året og la familien sove på kjøkkenet, hvorav babyene faktisk i skuffene mens man nesten lydløst lagde nye på brisken. I vår tid byr de andektig på After Eight i små serveringsvogner i sølvplett, plassert oppå maskinbroderte og/eller hjemmeheklede duker. Disse har en forkjærlighet for vulgærrokokko iblandet nasjonalromantikk mota en bakgrunn av gammelrosa eller kaldt brun tekstiltapet, og dersom det skulle være noen tvil: "Vi har da varm mat på boLet hver dag".

lørdag jun 09, 2007

Sennepsmannen

Noen ganger støter jeg på personasjer i det virkelige liv som overgår mine verste barneskolestil-skurker (av typen som ikke nødvendigvis forbindes med noe konkret brottsverk, men som ved sin blotte væremåte og ikke minst utseende bare var med for å skape ubehag i tekstene - og latter hos de som leste dem). Her om dagen åpenbarte noe slikt seg utenfor et samtidskunstgalleri her på verstkanten.

Jeg merket meg den arrogante utstrålingen allerede før jeg noterte meg påkledningen. Ikke nok med at han utseendemessig kunne minne om en blanding av Phil Spector (bla litt nedover på siden) og en normalisert, yngre utgave av Jahn Teigen, men han hadde også en omhyggelig dandert, gul og dertil 1960- eller 70-tallsinspirert frisyre som gav assosiasjoner til foreldregenerasjonens platesamlinger (linken viser en ekstremt moderert utgave av hva jeg så:). Kort pannlugg med innoverkrøll, ditto sidehår og hele coiiffuren liksom gående oppover i en spiss. 

Den fremmede ble raskt døpt ... Sennepsmannen:

- Den varme fargetonen ble tatt opp i klærne, som kan beskrives som en estetisk utfordrende, allikevel gjennomtenkt blanding av sennepsutvalget hos Ica Gourmet og en haug med høstløv: Den rustbrune skinnjakken, ditto skreddersydde sko (jeg mener å erindre det var i smakløst krokodilleskinn) og ikke minst benklærne:

Sennepsgule. Her snakker vi ikke om en diskret nyanse inspirert av Dijon-sennep på glass, men den samme fargen som man finner på generiske, norskproduserte sennepsflasker (Idun eller noe slikt), tilsatt en sprut Prix-gult. Dette matcher IKKE tørr, jevnt rosa hud. 

Jeg tror også skjorten tok opp den høstlige, alternativt sennepsaktige koloritten, men det har jeg fortrengt. Han merket nemlig at jeg så (det vil si stirret) på ham, og sendte meg et kaldt og vurderende, men samtidig noli me tangere-aktig blikk. Gjennom brilleglass omkranset av tynne, kresne gullinnfatninger. Samtidig blåste han sigarettrøken sin i min retning, med den samme selvfølgelighet som han muligens fremviste dersom han nettopp hadde gått til anskaffelse av et aktmaleri i opart-stil eller noe slikt. Til noen millioner.

Tross varmen gikk det liksom et kuldegys gjennom meg, og jeg følte meg nærmest som en nyromantiker på grunn av den sterke diskrepansen jeg følte ovenfor en skikkelse jeg ikke engang vekslet et ord med. Hamsun nevnte jo i sitt essay om blodets hvisken og benpibernes bønn en ellers normal mann som hadde drept sin nabos hest fordi denne hadde stirret på ham ...

Foreløpig funderer jeg på hvordan og hvor jeg skal bruke Sennepsmannen litterært. Det er nesten synd at jeg ikke er smart nok til å skrive en gnistrende god krim. Eller parodisk agentthriller der skurken gjennom sitt konglomerat av babes med pasjeklipp prøver å oppnå verdensherredømme -ved å passivisere all motstand med sennepsgass ... 

fredag mai 25, 2007

Da fjernsynet kuppet romanlesningen min

For omtrent halvannet år siden oppdaget jeg en bok hvis ingredienser pirret min nysgjerrighet: Den skjønne linje av Alan Hollinghurst. Her var det både britisk overklasse, 1980-tallets høyrebølge, kokainsniffing og ymse seksualitet.

Stor var derfor gleden da jeg mottok boken i julegave, selv om en og annen slektning nesten umerkelig hevet på et øyenbryn eller fniste litt da jeg refererte omtalen på støvomslaget.

Under bokdagene i Spikersuppa i fjor høst fant jeg dessuten boken i engelsk versjon og dertil på tilbud. ned i handlekurven med den. - Man kan jo liksågodt lese kvalitetslitteratur på originalspråket, tenkte jeg, som da heller ikke hadde rukket å lese den på norsk. Som om ikke dette var nok dukket en fjernsynsfilmatisering opp før jeg hadde kommet i gang med lesningen.

Det vil si; jeg fikk fulgt med fra episode 2 og utover. Siden ble serien sendt i reprise, slik at jeg også fikk med meg starten. Jeg innser i hvert fall nå at jeg er nokså hektet på 1980-tallet; Omtrent 75 % av soundtracket, som gjør meg giret bare ved de første tonene, det være seg den dvelende og lengselsfulle, dog litt tomme I´m in love with a German filmstar eller favorittbandet New Order, finnes i herværende CD-samling.

Serien har egentlig ikke skuffet meg. - Her er jo mange devillierske ingredienser med. Og jeg ser på den i skrivende stund, nærmere bestemt en herregårdsscene der man diskuterer et 1770-tallsmøbel. Kort fortalt handler det om en ung og kultivert skribent som nærmest blir "adoptert" av en overklassefamilie, på grunn av sitt vennskap med sønnen i huset, som han har et godt øye til.

Hovedpersonen Nick blir etterhvert boende i herskapsleiligheten på Notting Hill og får nærmest en barnepasserrolle i forhold til den mentalt ustabile datteren i huset. Han kommer inn de "rette" sirkler og grunnlegger et kulturmagasin, samtidig som han har en homoseksuell affære i skjul.

Akkurat noen av de tilhørende sex-scenene føles litt for direkte. På den annen side synes jeg det er positivt at også de "skjeve" har blitt mer representert i mainstream-filmer (jeg hadde også utbytte av serien Smaken av fløyel - sapfisk victoriana kan man si), fordi heterofile kjærlighetseventyr på film rett og slett har blitt så j.... klisjé!

Duran Duran (Planet Earth) og blå strobelight har overtatt for konversasjonen blant 1700-tallsmaleriene. Siden blir det kokainsniffing, fyll og brutte forventninger. Episoden har også mange av disse mer eller mindre finstemte britiske replikkene som rommer en hel verden av klasseforskjeller og sosiale distinksjoner.

Serien er dessuten interresant for dem som interesserer seg for politisk-sosial historie (sosiopolitisk høres for sosiologisk ut, og sosiopatisk passer ikke helt ...). Her er vi i kjernen av høyrebølgen i Thatchers England, blant annet udødeliggjort i TV-serien The new statesman (neste Amazon.com-kjøp). Sentral i Den skjønne linje er også en Tory-politiker med en velpolert fasade, stygt hår og et mindre polert privatliv (utroskapssex i Parlamentsbygningen og denslags).

Jeg kan trygt anbefale den. Og for dere som har gått glipp av første episode: Kjenner jeg NRK rett vil man nok kringkaste serien en fjerde gang ... (og kjenner jeg meg selv vil jeg nok lese boken, før eller siden).


tirsdag mai 22, 2007

En litt forsinket filmanmeldelse: Goyas gjenferd

Jeg har beskuet en spennende, gruoppvekkende og farverik film regissert av Milos Forman, Goyas gjenferd. Her er det ingredienser som religiøs fanatisme, dobbeltmoral, uuttalt kjærlighet, overgrep, uoppfylt håp, galskap og gjengjeldelse.

Anmeldelsen skulle jeg selvsagt ha skrevet umiddelbart etter jeg var på førpremieren* for godt over en uke siden, men hektiske maidager får ta sin del av skylden. Hvorom allting er: 

Forman har også begått 1700-tallsfilmene Amadeus (det midtre 1980-tallets motefilm som noe irriterende tar for seg mytene om Mozart, ikke sannheten) og Valmont, basert på Choderlos de Laclos´ brevroman Farlige forbindelser og dertil overskygget av en annen tilsvarende film fra 1989 med en iskald Glenn Close og en uforglemmelig utspekulert John Malkovich som nettopp Valmont ...

Jeg skal ikke dvele ved dette, men naturlignok konsentrere meg om Goyas gjenferd. Som tittelen antyder foregår dette i Goyas samtid, nærmere bestemt i Spania på slutten av 1700-tallet og ut Napoleonstiden. Den engelske tittelen er for øvrig Goya´s ghosts (altså mer tydelig i flertall), og dette gir litt mer mening: 

Kunstneren har nettopp udødeliggjort franskmennenes fryktelige invasjon i Spania, men forbindes også med sosietets- og kvinneportretter, folkeliv, satire og religiøse skrekkvisjoner. Goya fremstår som langt mer normal enn mange av kunstverkene hans skulle tilsi. Han spilles av Stellan Skarsgård, men fungerer mer som et bindemiddel i denne sammensatte historien, som også spinner rundt flere av Goyas modeller.

En av dem er Natalie Portman, i form av den unge skjønnheten Ines. Kunstmodellen blir urettmessig anklaget for jødisk praksis da hun nekter å spise et særdeles uappetittlig stykke svinekjøtt på en taverna. Ung og ikke spesielt talefør som hun er, redder hun seg heller ikke unna de "pinlige" avhørene som følger. Selv synes jeg det kanskje virker en smule overdrevet at det å grine på nesen over en sprikende, helstekt smågris skulle resultere i å bli torturert - dertil naken - av inkvisisjonen, og filmen har nettopp blitt kritisert for noen ahistoriske innslag.

Desto bedre er det at de færreste av oss er eksperter på Spania i perioden 1792-1814 og heller kan la seg oppsluke av det menneskelige dramaet. Kostymene er absolutt tidsriktige og det historiske bakteppet spennende for en som har begynt å interessere seg mer og mer for Napoleonstiden. Invasjonen skildres i all sin gru, delvis illustrert ved kunstnerens egen grafikk, og man kan nærmest føle soldatene komme over åsene. - Utfallene av dét kjenner vi fra de nesten altfor grafiske trykkene hans.

Unge Ines forfaller raskt under fangenskapet, fysisk og psykisk. Siden føder hun et pikebarn som ender opp som en frekk og usympatisk prostituert i Prado-parken, også hun tolket av Natalie Portman, som her får et langt større spekter å spille på en sin relativt uinteressante rolle i Star Wars.

Filmens mest interessante skikkelse er imidlertid fader Lorenzo, halvt radikaler, halvt religiøs fanatiker. Han fremstår tidvis som god, tidvis som særdeles oppurtunistisk og ikke minst nokså degenerert. Her har man vært heldig med type-castingen: Javier Berdems både mørke, grove og sensuelle ansikt passer perfekt til rollen som en av inkvisisjonens ledere og Ines´ "trøstende" hjelper i fengselet. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men den inkluderer blant annet en særdeles velfortjent hevn etter øye for øye-prinsippet ...

Rulleteksten akkompagneres av musikk som illustrerer de ulike stemningene i filmen og ikke minst Goyas bilder, som med dette har fått tilført nytt liv. Jeg ble sittende hele tiden ut, og den berømmelige terningen vipper et eller annet sted mellom 5 og 6.

Filmen har ordinær premiere i Oslo 25. mai.

* Ikke en slik pretensiøs førpremiere som er utilgjengelig for andre enn norske B-kjendiser, gjerne mindre filminteresserte i utgangspunktet, men desto ivrigere etter å bli avbildet i Se & Hør/Her og Nå, så dette har undertegnede og ubetalte anmelder dekket selv. Det var altså verdt hver krone.

fredag mai 18, 2007

Sen blomstring - eller de Villiers´ 17. maifeiring

Jeg er ingen stor tilhenger av fløyter, ballonger og køståing - kort sagt lyd- og synsforstyrrende elementer i kombinasjon med ineffektivitet -, enda mindre klisjépregede taler eller korpsversjoner av fra før av overeksponert popmusikk på en nasjonaldag. For mitt vedkommende starter derfor 17. mai-markeringen et godt stykke utpå kvelden.

Etter to perioder med søvn mellom frokost og lunsj og deretter etter lunsj, ble min aften innledet med hjemmelaget treretters, dels laget i særs lett champagnerus (Pommery POP). Til forrett var det grillet kamskjell med ingefærsmør og ruccula, hentet fra apertif.no´s "Meny for en vellykket 17. mai". - Simpelthen fordi jeg ønsket å bli kvitt noe fersk ingefær jeg hadde hatt liggende i kjøleskapet en stund, og fordi kamskjell er orgasmisk godt.

Denne retten krevde også relativt store mengder usaltet smør, noe man selvasgt ikke kunne tilby på nærmeste butikk. Fire knapt løftbare bæreposer av merkelappen "blytung" oppfordret heller ikke til omveier en lett stressende 16. mai, og en runde nr. 2 var jo helt uaktuelt for en som ikke bare forventer, men som også krever effektivitet.

Hvorom allting er; forretten, dvs. ingefærsmøret - nå i en ekstra saltet utgave - var nøyaktig like kvalmende som fryktet. "Æsj", konkluderte jeg og kastet smørinnsauset ruccola i vasken.  Kamskjell uten en touch av syre er vel i utgangspunktet et nokså dødfødt prosjekt. Dessuten var huset tomt bår både sitron og lime, eller balsamico for den saks skyld. En ørliten touch epleeddik fikk fungere som surrogat (under krigen lagde de jo kaffe av brente erter, så man har i grunnen lite å klage over i vår tid). Og man fikk i hvert fall i seg skjellene, godt hjulpet av en lett umatchende champagnetype jeg begynner å bli lei av, men som de selger i praktiske småflasker rundtomkring (rene brusen med andre ord).

Hovedretten ble mindre eksperimentell: Indréfilet, smørstekt sopp og perfekt bakte poteter fulgt av henholdsvis en egenkomponert, kruttsterk paprikasaus og et velsmakende kompromiss mellom hvitløsdressing og ditto smør. Det hele fulgt av en italiensk rødvin som kanskje var en anelse for syrlig. Men det hele gikk så absolutt ned.

Stilbrudd er også en form for stil: Desserten bestod av halvfabrikata sitronmousse. Her i huset er det nemlig et skremmende dessert-potensiale: Feilinnkjøp på et varehus i Kiel har medført stor_-husholdningspakker med dessertpulver, slik at man har mousseer og fromasjer for et par år fremover. Dersom undertegnede hadde spist dessert hver dag og kanskje ikke bare et par ganger i måneden. En halv skål mousse fant uansett veien til en velfylt mave, resten ble avhendet i oppvaskkummen sammen med ingefærsmøret.

Siden ble det en luftetur til en nærliggende skjenkestue, hvor man for én gangs (jeg har vært der rundt fem ganger i løpet av en tiårsperiode) skyld nærmest snublet i kjente. Ellers varierte klientellet, som forventet, fra freak show til det egenkomponerte vestkant-modellbyrået Visage fra Den utvalgte. Utendørs var det sogar gratis "underholdning", både fra et skrålende lag og et særs bedugget enkeltindivid som med sang avbrøt samtalen på bordet rundt seg. - Kanskje vi skulle ha slengt bort noen mynter? 

En av de bekjente, for anledningen kalt "Peik" på grunn av det ekstremnorske, bunadkledte og nokså troskyldige utseendet, hadde for øvrig nettopp unnsluppet homoerotiske tilnærmelser på en fest. Med sin 1780-tallsinspirerte vest og vevede strømpebånd var vår sterkt berusede venn riktig så søt, og jeg konkluderte at det kanskje ikke var så rart, "det kostymet tatt i betraktning". Vi får håpe han ikke fikk varige mén. For å kjøpe seg nye halvlitere før de forrige er ferdigfortært gjør noe med hukommelsen. - I morgen, det vil si i dag, er forhåpentligvis allting glemt.

Like etterpå kom han vi egentlig hadde avtalt å treffe, en av omgangskretsens mest underholdende elementer og dertil en mester i Oslo-sosiolekter, la oss kalle ham "Wilhelm fra Nordstrand". Og med ettermiddagens "Aldri annet enn bråk" på NRK1 i ferskt minne ble konversasjonen akkurat så morsom som forventet. Han fikk for øvrig jaget en selvinvitert gjest fra bordet vårt med blant annet replikker som "Vi er her for å dyrke den gode samtale, så her passer nok ikke du inn. [Pekende på en nærliggende, keitet plassert stol:] "Men du er selvsagt velkommen til å innta kommentatorboksen." ...

Kvelden utartet seg deretter til å finne et annet utested som alle likte, og etter å ha gått langt om lenge (for å uttrykke meg typisk norsk) endte vi opp på Hammertson i Bygdøy Allé, hvilket minner meg om noe som nylig ble sagt av en ikke fullt så bereist svenske om nabolokalet, gourmetrestauranten Bagatelle med sin forgylte og vinrøde fasadeestetikk: "Är det der et bordell?

mandag mai 14, 2007

Nye verdensdelsbetegnelser i kjølvannet av denne evinnelige Grand Prix-finalen

Jeg la merke til det allerede i helgen, da en eller annen masseproduserende og skuffet Grand Prix-komponist omtalte Vest-Europa som "Vesten". Nå roter også avisene med geografien. Underforstått er Øst-Europa nå blitt til Østen, for Midtens rike kan disse konspirerende eks-østblokklandene neppe være?

- Tross det forferdelige "kuppet" av Eurovisjonens sangkonkurranse, mener jeg. Rene stalinismen. Også
Aftenposten.no (grunnen til at jeg ikke engang nedverdiger en krone på papirutgaven mer) omtaler vesteuropeisk presse-sutring som "Vestlig presse negative" (notér Dem den fantastiske syntaksen). Slik jeg har tolket det er Vesten Europa, USA, Canada og til nød Australia (tross beliggenheten), som en slags etnisk-kulturell fellesbetegnelse, NATO-landene (unntatt den asiatiske delen av Tyrkia) en annen. Andre inkluderer kanskje Latin-Amerika og tenker mer hemisfærisk.

Begrepene "vesten" og "vestlig" vs. "østen" og "østlig" er også flittig benyttet og nytolket i kommentarfeltene i debatten om de negative pressene eller hva man nå skal begynne å kalle det. Jeg må få sitere noen innskrivere: "
Vestlige land her er medlemmer av gammelgpklubben Andorra, Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Island, Israel (hehe), Kypros, Malta, Nederland, Norge, Portugal, Spania, Storbritannia, Sveits, Sverige, Tyrkia, Tyskland, Østerrike", eller hva med "Østerrike omtrent er østlig..."? og "østblokklandene med sine mange og patriotiske medlemmer stemmer jo bare på sine nermeste naboer." Oops, der hang visst noen opp Jernteppet igjen.

Det skal åpenbart ikke mer enn en kitchy sangkonkurranse til før grensene risses opp påny. Maken har vi vel knapt sett siden
Jalta-konferansen. Så nå er de fæle østeuropeiske finalistene i prinsippet plassert sammen med Kasakstan og det som verre er. Østen, - bare smak på ordet. Klinger det liksom ikke litt av orientalsk parfyme, kastemerker, "æresdrap", glorete butikker på Grønland, sexturisme, barnearbeid, piratkopier og det som verre er? 

En annen forklaring på det vesteuropeiske nederlaget - enn gamle allianser og nabostemmer (noe Norge aldri har praktisert?) - som har dukket opp er de store tyrkiske minoritene i "Vesten". Disse har jo stemt frem sine egne osv. osv. Aner vi ikke en konspirasjon her? Av eks-kommunister og muslimer som har rottet seg sammen i en konkurranse som i mine øyne ikke er noe særlig mer enn en tevling i mer eller mindre utsøkt dårlig smak ...

 

fredag mai 11, 2007

Fra nettjournalistikkens enkle verden: Merkelig verdifastsettelse - eller hvordan husmoreri plutselig ble verdt 800 000 i året

Som kjent bringer avisene "forskningsresultater" fra den ene tendensiøse undersøkelsen etter den andre. Lett-, unnskyld nettutgaven av Aftenposten/forbruker.no har nå publisert en ny, amerikansk studie basert på svar fra til sammen 40 000 hjemme- og utearbeidende mødre. Poenget er å kalkulere verdien av omsorgs- og husarbeidet, og resultatet er heri oppsummert under overskriften "Mamma er verdt 800.000 i året".

Den gjennomsnittlige hjemmeværende moren jobber 92 timer i uken - vel å merke ut fra de svarene respondentene har gitt, hvorav 52 timer regnes som overtid. Dermed skulle hun angivelig ha tjent mer enn 800.000 kroner i året (betalt av hvem kan en jo spørre seg). Undersøkelsen viser også til at "En mor som jobber fulltid utenfor hjemmet, gjør husarbeid for mer enn 500.000 kroner årlig i gjennomsnitt." Hmm; det blir jo litt merkelig om husarbeidet (deltid) da skulle overstige inntektene fra lønnsarbeidet?

Argumentet for de overraskende resultatene er at en husmor er "Hushjelp, kokk, sjåfør, vaktmester og familiens administrerende direktør i én og samme person." I tillegg inneholder hjemmearbeidet elementer av førskolepedagogikk, psykologi, vaskeri-, maskin- og IT-tjenester. Men dette har vi hørt mange ganger før, fra mennesker som prøver å lage humor ut av sin i stor grad selvpåførte offerrolle.

Dersom summen er basert på profesjonelle satser blir regnestykket veldig galt: En selvlært psykolog får ikke ansettelse eller bevilning med medfølgende psykologlønn, men driver i praksis ofte enkeltmannsforetak under den mer tåkelagte merkelappen terapeut. En ufaglært barnepasser (altså au pair/praktikant, dagmamma eller barnehageassistent) kan ikke sammenlignes med en utdannet førskolelærer lønnsmessig, og jeg kan heller ikke forestille meg at lønnsnivået til autodidakte kokker er noe særlig høyere enn en gjennomsnitts kantinearbeider, særlig dersom resultatet av matlagingen ikke er på profesjonelt nivå ...

Hva gjelder hjemmets adm.dir. består vel denne av blant annet logistikk (jeg aner ikke lønnsnivået, men det kan neppe være særlig høyt?), ferieplanlegging (ergo reisebyrå-lønnsnivå), shopping (utgiftsdrivende i slike tilfeller) og husholdningsregnskap (ufaglært  regnskapsmedarbeider). - En adm.dir. i virkeligheten har gjerne høyere utdannelse eller bygget opp eget firma fra grunnen av (og sikkert brukt vel 90 timer i uken på dette). Vedkommende setter dessuten bort forefallende arbeid til andre ...

Tidligere har man basert seg på satsene til yrkesutøvere i de aktuelle fagområdene og kommet frem til et "lønns"-nivå på 450 000 kroner. I dét regnestykket er det blant annet lagt til grunn en  hushjelplønn på 137 kroner timen. I praksis (det vil si svart) er den i overkant av halvparten ... Her opplyser man også at gjennomsnittslønnen for norske kvinner er på 316.800 kroner i året. Dette stemmer heller ikke, særlig med tanke på alle de deltidsarbeidende (en statistisk kuriositet: Man skal ikke gå lenger tilbake enn rundt ti år før kvinner med en årslønn på over 250 000 kroner befant seg på deres kjønns øverste ti-prosent!).

Innlagt i artikkelen er også en link til en kalkulator der man kan regne ut "lønnen" (mine anførselstegn). Til hvilken nytte? Be om husholdningspenger tilsvarende en direktørlønn?

Et annet spørsmål som reiser seg blir jo det husarbeidet som single og barnløse faktisk utfører for seg selv. Skal de da logisk sett overføre penger fra lønnskonto til husarbeidskontoen, selv når hjemmearbeidet overstiger den inntekstsgivende jobbingen? Og hva med seksuallivet? For dét bør jo inngå i alle disse profesjonelle tjenestene. Skal for eksempel en enslig da få betalt for onani (i dette tilfelle fra det offentlige, siden en evt. inntektsgivende partner ikke er involvert)?

I kjølvannet av artikkelen med den lett misforståelige tittelen "Mamma slår pappa" har det dukket opp mange treffende kommentarer. "Nissen" konkluderte med "Jeg skjønner ikke hvordan en del skribenter i norske aviser tørr å kalle seg journalister." Og jeg er helt enig. "Mann" tilføyer: "Trenger virkelig kvinner slikt journalistisk vås for at de skal føle seg vel? Ikke de aller fleste kvinner jeg kjenner iallefall. Dette bidrar bare med å senke respekten for kvinner."

Jeg vet ikke hvem som har motivasjon for å lage en slik undersøkelse. Om det er kristenfundamentalister som ønsker å oppvurdere morsrollen, for så å sende kvinnen tilbake til kjøkkenbenken, eller om dette føyer seg til rekken av en del amatørfeministisk bullshit. Jeg kan tilføye: Slikt tull bidrar vel neppe til noe annet enn å skape unødige motsetninger mellom kjønnene. Misbruk av forskning er det uansett.

Men kanskje det fører til flere klikk (inkludert mine) på nettavisene, noe som igjen genererer høyere annonseinntekter. Moral 1: Ikke tro på alt du leser og 2: Ikke klikk på annonsene i nettaviser ...

mandag apr 16, 2007

Når knebuksene matcher stjernehimmelen?

Nå har jeg omsider påbegynt (eller kanskje begå er det rette ordet?) en ny bok, etter lengre tids mental planlegging og en utvalgt roman som har stått i veien for all annen litterær virksomhet. Dette skjedde langfredag, et av årets mest intetsigende dager, og allerede første påskedag hadde jeg produsert 20 sider med førsteutkast. Temaet denne gang er nemlig forførerkunster, lurendreieri, juveltyverier og meget annet; dette er historien om Louis Reichborns velkledde forgjenger og dennes hemningsløse ferd oppover i den franske sosieteten på slutten av 1700-tallet.

Det 18. århundre har interessert meg langt før jeg så Den røde pimpernell for første gang, og har fulgt meg i varierende mengder frem til i dag. I tenårene påbegynte jeg sogar noe som skulle forestille en roman fra epoken. Imidlertid ville jeg vente til etter jeg hadde fullført hovedfag i historie for å få detaljene riktige. Ironisk nok kunne ikke universitetet tilby veileder i aktuell epoke og interessesfelt, og noen ganger kan man bli offer for egen perfeksjonisme ...

Uansett: Jeg har nå tatt frem de gamle notatene for om mulig hente inspirasjon derfra. Ungdomsskribleriene vil jeg karakterisere som halvt begavede/velformulerte, halvt særs amatøraktige (språklige anakronismer og en forfatterstemme som bedømmer karakterene fremfor å overlate dette til leseren. "Den usympatiske kusken fikk som fortjent" om en mann som fikk en urne i hodet osv.) - og jeg forstår utmerket hvorfor jeg ikke vant novellekonkurranser på den tiden ...

Noe relativt besynderlig er at jeg i disse skissene bortsett fra oppdiktede steder har nevnt Paris (selvfølgelig), et eksisterende slott og en i våre dager nokså uinteressant landsby, og at jeg over ti år senere nettopp har vært på disse stedene uten å tenke over sammenhengen. - Kall det gjerne subtil selvhypnose.

Forøvrig er internett gull verdt når det gjelder research. Dengang bygget jeg steder i notatene til dels på beskrivelser i en engelskspråklig guide om franske slott. Blant annet sammenlignet jeg et oppdiktet château med Chantilly. Det stod ingenting i guideboken om at dette slottet ble radikalt bygget om og utvidet på 1800-tallet, etter å ha blitt ødelagt under revolusjonen. Takket være reiseplanlegging via internett fikk jeg selv kommet meg til stedet, som bla. utgjør noe av settingen i James Bond-filmen View to a kill, og konstatert at det i denne aktuelle sammenheng er litterært ubrukelig. Mye oppstor for en enkelt setning, med andre ord ... Men bevares, i dette paradiset hadde estetikeren en av sine beste dager noensinne.

Med minst 50 relevante (da kun de faglitterære) bøker - på et litt høyere nivå enn den ovennevnte -  i hjemmebiblioteket er det nå mindre fare for å tabbe seg altfor kraftig ut på steder, drakt- og våpenhistorie, begivenheter i samtiden, formuleringer, sosiale koder osv. Og så får man bare lære seg litt om mål og vekt, postvesen, fekte- og rideuttrykk og en god del annet underveis. Det skal dessuten bli artig å finne opp helt nye floskler som jeg kommer til å putte i munnen på karakterene, så slipper jeg å stå til ansvar for dem selv ...

onsdag apr 04, 2007

Bistand til de p.t. usynlige røster

Da var det altså avklart, at det heller ikke er min PC det er noe galt med. Innleggene på "høyresiden" er totalt usynlige, med mindre man holder dem "varme" ved å kommentere dem.

Inntil de tekniske problemene er løst kan dere godt legge ut linker til nye innlegg i kommentarfeltet under (dette er ikke et billig PR-triks i disse forfattermerkevarebyggingstider, kun den blå pimpernells lille skjerv for å holde forfatterbloggen aktiv av andre årsaker enn en pågående debatt om å smi mens tilståelsen er varm osv).

Hilsen en som overhode ikke er redd for intens påskesol i fjellet, men heller burde frykte strålingen fra PC-skjermen i sin behagelige & innendørs bypåske ...

mandag apr 02, 2007

Sjampismegleren

Anbefaler en nettside (egentlig en reklamekampanje, dertil årets beste) som gjør narr av eiendomsmeglere, boligstyling, en viss type vestkantkultur, hiphet og glamourmodeller:

http://www.sjampismegleren.no/main.html. Hot or not er ubetalelig, i likhet med introvideoen og ganske mye annet. Som På visning: Ledelse, etikk og jus ...





Foto: Miroslav Sárika, Slovakia

"Det er tre ting som teller i eiendomsbransjen, vet du. Location, takst og gebyr."


Mvh. hobbysosiologen, som i samme åndedrag anbefaler Mogens Glittertuns dikt RETT VEST, samt en artig beskrivelse av burj al arab, "verdens eneste 7-stjerners hotell", på NA24.

lørdag mar 31, 2007

Morgenfuglen

Jeg er i den situasjon at jeg både er B-menneske og liker morgener, noe som kan avføde den merkeligste døgnrytme. Men morgener skal jo starte når jeg vil de skal starte, og i hvert fall ikke før seks ... Onsdag våknet jeg av marggjennomborende byggestøy nettopp klokken seks, torsdag var det en sangglad og høyrøstet fugl som vekket meg lenge før innstilt vekkerklokketid.

Denne fuglen fremførte sin halve melodi om og om igjen, som et hakk i en gammel CD. - Noen av dem elsker jo å repetere sine enkle, egenkomponerte verker, mens andre underholder med nærmest atonale triller. Først irriterte jeg meg over lyden, men deretter tenkte jeg over hvor søtt det hele egentlig er; her myldrer det nemlig av småfugler. Og da tenker jeg ikke bare på standardstørrelsen, men også noen som nærmest er miniatyraktige (omtrent på størrelse med egg).

Om sommeren sitter jeg gjerne ute i haven og leser. Da flokker de seg om meg, minst et snes av dem, på møbler, i trær og busker og på plenen en halvmeter fra meg. En brå bevegelse skaper unison blafring med bittesmå vinger, og så er de tilbake igjen femten sekunder senere. Småfuglidyllen vakte forresten denne kommentaren i fjor: "Så idyllisk! Dette er jo helt Disney-aktig!" Og det hadde vedkommende helt rett i.

Hilsen en som gleder seg til våren er over og frem til forsommeren med syrinduft og utendørslesning. 

tirsdag mar 27, 2007

Fortsatt ledige plasser på den forgylte & blodstenkte

Vi har fått noen avbud i siste liten på litteraturaftenen i Oslo i morgen onsdag 28. mars kl. 19.00. Det er derfor rom for ytterligere påmeldinger (innen 15.00 samme dag til litteraturaften@damiendevilliers.com). 

Stedet er altså Hammertsons (tidl. Lille, nå fullstendig ombygget) i Bygdøy Allé 5 ved Solli plass, nærmere bestemt i det separate VIP-lokalet Sakristiet, innredet i en utradisjonell cocktail av 1960-/1970-tallsestetikk, gotikk og renessanse (mens det nærliggende toalettet faktisk også gir assosiasjoner til romerbad og jernjomfruer ...). Parallelt med romanpresentasjonen kan man dessuten kjøpe fluidier fra Sakristi-baren eller sikre seg et eksemplar av Den utvalgte til påskeferien..

Under en rekonstruksjon av sesongaktuelle Jesu siste måltid vil publikum bli nærmere kjent med en selvutnevnt Lucifer-skikkelse fra verste vestkant: En ambisiøs, men udisiplinert 19-20-åring, utseendemessig omtrent i grenselandet mellom en ung Jude Law og den svenske skuespilleren Andreas Wilson fra Ondskan. Hovedpersonen bruker sin overklassebakgrunn og skjønnhet,  charmen, kroppen (inkl. penisen), hjernen og intellektet som argumenter for sin egen deifikasjon ("å gjøre mennesket til Gud"), som også kan forklares ut fra hans etterhvert høye rusmisbruk, spesielt av den nasale snorten ... eh, sorten.

Narsissismen, arrogansen og menneskeforakten bringer unge Reichborn opp i mange spesielle situasjoner og hans beskrivelser av andre mennesker er nådeløse. Fra å være partykonge utvikler unge han seg til "overmenneske" og seriemorder.

Festing og brat-kultur av en annen verden, et "renoverende" drap og narsissistens elleville nytolkning av kannibalismeprinsippet ("egoist" oversettes noen ganger til "sjølvetar") står på menyen under høytlesningen fra boken, som tross sitt til dels motbydelige, dels estetiserende innhold omtales som "svært underholdende" blant de som har lest den.

Bassen forplantet seg fra de røde
teppegulvene og helt opp til
testiklene mine da jeg skred ned
trappene med utstuderte,
langsomme skritt som jeg visste
fremhevet rumpeballene. De
andre gjestene kastet meg
anerkjennende, lange blikk, og jeg
smilte flørtete tilbake ¿ uten å gi
noen av dem den nytelse å oppnå
øyenkontakt. I det gamle Kina
var det tross alt dødsstraff for å
stirre inn i øynene på keiseren.

Flere smakebiter ligger her: http://www.damiendevilliers.com/smakebiter.html

mandag mar 19, 2007

Tagging, denne gangen litterær

Så godt at tagging ikke lenger forbindes med klønet-aggressive spraymalingsinitialer på t-banen, foretatt av 16-åringer med posebukser på knærne og lite velsoignert musikksmak. Og nå har det altså skjedd meg igjen, Cipp har bok-tagget undertegnede.

1) Hvor mange bøker eier jeg?

Anslagsvis et sted mellom 500 og 1000, 700 kanskje. Etter at en mannshøy og særdeles velfylt bokhylle kollapset over meg nå før jul har innkjøpsfrekvensen imidlertid begrenset seg noe.

2) Hvilken bok var den siste jeg kjøpte?

De fornedrede og krenkede av Fjodor Dostojevskij ["Handlingen i denne romanen er lagt til St. Petersburg. I fyrst Valkovskijs skikkelse møter vi mannen som vil leve som en gjennomført egoist, uten tanke på sine medmennesker eller på Gud." www.bokkilden.no]

3) Hvilken bok var den siste jeg leste?


Wonderboy av Henrik Langeland (og den er jeg svært fornøyd med).

4) Fem bøker som har betydd mye for meg, og som jeg har lest mer enn tre ganger.

Jeg har nok ikke lest noe særlig mer enn to ganger, med naturlig unntak for min egen roman, som ble gjennom
pløyet ti ganger forrige halvår .... Men altså lest to ganger, og det i ung alder (her var det mye å velge blant):

Parfymen
av Patrick Süskind
Lillelord, De mørke kilder
og Vi har ham nå av Johan Borgen
Mary Higgins Clark: Et skrik i natten (om en psykopatisk kunstmaler med mye herregård & snøføyke rundt egen iskalde person. Chilling, med andre ord. Det er mulig jeg har kommet opp i tre ganger i akkurat dette tilfellet).

Men skal jeg heller velge hvilke fem som muligens har betydd mest, vil jeg nok si:

Nevnte De mørke kilder, Agnar Mykles Sangen om den røde rubin, Torgrim Eggens Pynt, Anne Rices Vampyren Lestat og ikke minst Oscar Wildes Bildet av Dorian Gray.

- I voksen alder har jeg ikke hatt like god tid til å lese, og filminteressen har nok overtatt mye av oppmerksomheten. Bokutvalget hjemme er dessuten i stor grad preget av fagbøker, fortrinnsvis kunst og kulturhistorie.

5) Oppfordre andre til å svare på dette i sin blogg.

Oppfordring videresendes Stian M. Landgaard.


søndag mar 18, 2007

Småglimt fra gullkanten*, ført i pennen av en deltagende observatør

Takket være "Cheers" og scener fra britiske og amerikanske filmer - og ikke minst avisreportasjer fra "det ekte Oslo" (dvs. i hovedsak østkanten) forbinder folk gjerne nabolagspuben med et brunt og inkluderende sted, der alle - om de er truckførere eller direktører - kan dele sine kjærlighetssorger, små og store hverdagsproblemer og skryt om den førstefødte med bartenderen og oppleve hyggelige kvelder bestående av slapsticks, kjappe replikker i sjangeren "vennskapelig erting" og livemusikk som etterhvert glir over til allsang, fortrinnsvis irsk. Bor man på Frogner kan det imidlertid fortone seg noe annerledes.

Interiør, påkledning og styling er gjerne mer gjennomført (og påkostet) og man kan måtte risikere å måtte skyfle bort golddiggere underveis. Personlig har jeg en viss sans for 
No. 15 i Skovveien, på grunn av maten og den lekre innredningen. Derfor besøker jeg gjerne stedet på dagtid og på roligere kvelder (det var også her jeg opprinnelig hadde tenkt til å avholde litteraturkvelden, men av ulike årsaker ble nærliggende Hammertson valgt i stedet).

No 15 har imidlertid blitt omtalt som in-sted og har nok fått en del ekstra PR på grunn av en viss Dagens Næringsliv-reportasje om golddigging. Og nå har jeg for én gangs skyld besett (å)stedet en lørdagskveld. Det var fullt som et hermetisk glass foie gras, bestående av ulike sjatteringer av typisk vestkant - fra moderat og konservativ til gullgravende bling bling og overpriset neo-hippiemote. Hva disse menneskene snakket om anes ikke, om de egentlig kommuniserer verbalt med hverandre i det hele tatt.

Nede på toalettet fikk man imidlertid noe å konversere om, i en bydel som på disse tider av døgnet kan virke noe åndsforlatt (dermed er det slettes ikke sagt at de andre bydelene er noe bedre i så måte). Til dels manns- og til dels kvinneskikkelser (og til dels noen grensetilfeller) foran vasken skapte full forvirring. ""Eh, er det felles do?" Ja, det er det. Og hva så, egentlig? - Når avlukkene allikevel består av separate rom og ikke den litt vulgære pissoarvarianten ... "Girls who like boys who would be girls who like boys" eller noe slikt ble det symptomatisk nok sunget oppe i annen etasje noe senere (tilføyelse 19.03.07: Ved bardisken stod det forresten også en litt sliten, men ikke desto mindre livsglad hybrid mellom Runar Søgaard og Blomster-Finn, med oppsiktsvekkende, hvite solbriller på seg - inne om kvelden ...).

Betegnelsen "in-sted" krever tilstedeværeldse av om ikke hel- så i hvert fall halvkjendiser. "Er ikke det der Tor Milde?" spurte min følgesvenn. "Who cares?" svarte jeg - og mente det. Selv hadde jeg ikke sett andre enn stylisten Jojo Engh, og han kan ikke regnes som kjendis med mindre man tilhører den norske motescenen (et ikke tilfeldig valgt ord). Siden bivånet undertegnedes halvt edruelige vinbriller en opptrappende catfight med utspring i modellmiljøet. Den fornærmede er en av landets mest profilerte modeller, motstanderen langt mer perifer og den tredje, som spilte en tilbaketrukken rolle i dramaet såkalt up and coming (i hvert fall hos Nettavisens Side 2). De hadde startet kvelden med skrik og skrål og avrundet den med skrik like før de ble "anmodet om å gå".

Da jeg kom tilbake fra toalettet var mitt dresskledte følge motvillig beleiret av en kvinnetype blant annet Dagens Næringsliv har omtalt i det siste. Han prøvde, i og med at han er mer diplomatisk enn undertegnede, å signalisere at den barkrakken (og for øvrig resten av bordet) var opptatt. Dette nådde ikke helt igjennom. Jeg klarte derfor ikke å la være å falle for fristelsen da en gullforgylt søtsak hadde okkupert barkrakken min, blondert, sotsminket og med en utringning så dyp at den lignet en badedrakt snudd feil vei. 50 kilo er heller ikke så tungt ...  

For alle midler er tillatt når det gjelder å forsvare eget revir: Uten et ord løftet jeg resolutt den lille golddiggeren ned og bort fra min plass, lik en kombinert barnehageansatt
og heisekran. Hyggelig, men bestemt, med andre ord. På disse påstått hyggelige brun-pubene ville noe slikt kanskje utgjort opptakten til et "oppgjør utenfor", men den lille dukken var faktisk like blid etter min lille makt- og styrkedemonstrasjon. Men hvorfor så upåvirket, så smilende? Var det så morsomt for lillegull å bli løftet på? Er disse 22-23-24-25-åringenes viljestyrke svært lite utviklet, eller er den sosiale intelligensen omvendt proposjonal med inntaket av påspandert champagne?

Deretter kunne man fortsette konversasjonen relativt uforstyrret. Og med fortsatt dekning på våre respektive kort fikk vi oss i hvert fall en veldig god latter på hjemveien.   

* I disse golddiggertider den nye betegnelsen på vestkanten.

onsdag mar 14, 2007

Dels forgylt, dels blodstenkt - en litteraturkveld litt utenom det vanlige



Foto: Miroslav Sárika, Slovakia

Damien de Villiers: Den utvalgte, en roman om skjønnhet, erotikk og mord

Tid & sted: VIP-loungen/Sakristiet, Hammertson, Bygdøy Allé 5, onsdag 28. mars kl. 19

Denne elleville satiren utkom i slutten av desember 2006, som en slags  morbid julegave fra hovedpersonen L.A. Reichborn. Romanen omhandler nemlig en om ikke enn bare dekadent, så etterhvert også særdeles depravert ung mann. Fra å bare være en bortskjemt rikmannssønn og tenåringscasanova utvikler han seg snart til selvutnevnt overmenneske - og
seriemorder.

Pressen skriver for tiden om brat-kultur (jfr. "Slik fester den norske overklassen", papirutgaven av Dagbladet 3. mars 2007) og antikrist-psykoser (p.t. Britney Spears´). Dette er bare noen av ingridiensene man finner på de 313 sidene, som blant annet foregår i Bergen og på Oslos vestkant.

Den utvalgte vil bli presentert i lett gåtefulle omgivelser i et spesielt chambre separée, bak en gotisk dør skuer en vegglang  versjon av "Nattverden" utover gjestene ... - Bildet ville nok Louis Reichborn ha malt over og erstattet med en fototapet av seg selv.

Vil De høre mer om ham og romanen han har lånt sin fortellerstemme til, meld Dem på til:
litteraturaften@damiendevilliers.com.



Fri entré & åpen bar [ikke omvendt].

 
© Damien de Villiers