Bokliste


 

Tom Egeland


......tanker fra skrivestuen

 
onsdag jun 02, 2010

Her finner du meg!

Et hektisk år er gått siden jeg sist publiserte noe her på Forfatterbloggen. Tiden flyr!

Jeg blogger nå på min høyst private blogg. Hvis du er interessert i å følge meg på sosiale medier, finner du meg her:

BLOGG: http://tomegeland.blogspot.com/

FACEBOOK: http://www.facebook.com/tom.egeland

"FEDRENES LØGNER": http://www.facebook.com/group.php?gid=300475761243&ref=mf 

TWITTER: http://twitter.com/tomegeland 

HJEMMESIDE: http://www.tomegeland.com/no/

onsdag mai 20, 2009

Lucifers evangelium

Fra tanke ... til bok ... til "produkt".[Les mer]

mandag apr 27, 2009

-... .-.. --- --. --.

Kort om blogging - på Morses fødselsdag.[Les mer]

tirsdag apr 21, 2009

Dan Brown klar med skjulte symboler

Dan Browns nye thriller er ferdig - etter fem år.[Les mer]

søndag apr 05, 2009

Trollspeilet

Om Radioteatrets påskekrim - med bonusspor.

[Les mer]

fredag apr 03, 2009

Nordisk Råds litteraturpris til Per Petterson

Gratulerer, Per Petterson![Les mer]

søndag mar 22, 2009

Lest og likt

Fem bøker jeg nylig har lest og likt. [Les mer]

fredag mar 20, 2009

En kriminell krabbe (II)

Bonusspor: Historien bak innlegget.[Les mer]

En kriminell krabbe (I)

Dagblad-innlegg.[Les mer]

fredag jan 23, 2009

I Lucifers fotefar

Om Lucifers evangeliums forlagsferd og litteratur som språk alene. [Les mer]

fredag jan 16, 2009

Kort rapport om brikker

Rapport fra skrivestuen.  [Les mer]

onsdag des 31, 2008

Godt nytt bokår!

Nyttårshilsen til medbloggere, lesere, kolleger, ukjente, sinnatagger og saktmodige ... 

[Les mer]

lørdag des 20, 2008

"En parodi på Gaudís visjon"

Fire hundre spanske intellektuelle vil stanse byggingen av La Sagrada Familia. [Les mer]

mandag des 15, 2008

Cymbalenes tale

Innimellom alt alvoret her på bloggen er det på sin plass med en advarsel.[Les mer]

Ut av tiden

Før eller siden skal vi alle gå ut av tiden.[Les mer]

søndag des 14, 2008

Aforismer

Det snakkes stadig om "one-linere" her inne - altså "én-linjere" - som betegnelse på fyndord. La meg minne om at det finnes et mye bedre, mer presist og treffende ord: aforisme.

 

Aforismer fra helvete: Første side av William Blakes "Proverbs of Hell"  fra rundt 1793. 

 

Siden jeg er altfor lat til å tenke selv i dag, og siden Wikipedia har en utmerket artikkel om temaet, begrenser jeg meg til å sitere:

En aforisme er en kort setning, et løsrevet sitat eller en strøtanke som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, en læresetning eller allmenn sannhet, særlig om vitenskap, kunst, moral og psykologi. Aforismer minner både i form og innhold om ordspråk, men aforismene har kjent opphav, enten de er sitater fra litterære verk og taler eller de er nyskrevet. Aforismer er ofte humoristiske, men ikke like komiske som vitser. Aforismediktning eller -kunst regnes av flere som en egen litterær form innen prosasjangeren. I litteraturvitenskaplig teori blir imidlertid en aforisme definert snevrere enn den gjør i dagligtalen. Ordet aforisme kommer fra det greske aforismós som er avledet av aphorizein, det vil si «å avgrense». 

Her er noen eksempler:

François de La Rochefoucauld (1613-1680), fransk tenker og forfatter:

Alle klager over sin dårlige hukommelse, men ingen over sin dårlige forstand.

Det er godt løgnen fins. Tenk om alt du hørte var sant!

Å avvise ros er et ønske om å bli rost to ganger.


Benjamin Franklin (1706-1790), amerikansk forfatter, vitenskapsmann og diplomat:

Alle vil leve lenge, men ingen vil bli gammel.

Tidlig i seng og tidlig opp er nyttig både for sjel og kropp.

Fisken og gjesten lukter vondt den tredje dagen.


Georg Christoph Lichtenberg (1742-1799), tysk naturforsker og satiriker:

Ekteskapet er en romantisk fortelling der helten dør i første kapittel.

Mange mennesker leser rett og slett bare for å slippe å tenke.

Mange mennesker setter heller sin ære i å angre sine synder enn i å unngå dem.


William Blake (1757-1827), engelsk maler, mystiker og poet:

Overmål av sorg ler, overmål av glede gråter.

Alt som lever er hellig.

Sannheten blir trodd, bare den forstås.


Lev Tolstoj (1828-1910), russisk dikter:

Å si at du kan elske en person hele ditt liv, er som å si at et lys vil fortsette å brenne så lenge du lever.

Historie er bare en samling mynter og unyttige bagateller, pyntet med en rekke unyttige skikkelser og merkelige navn.

En mann vil ofre sin familie for en idé, en kvinne aldri.


Mark Twain (1835-1910), amerikanske forfatter og humorist:

Vi burde alle være opptatt av fremtiden, for det er der vi skal tilbringe resten av vårt liv.

Ryktet om min død er betydelig overdrevet.

Det finnes tre slags løgn: løgn, forbannet løgn og statistikk.


Friedrich Nietzsche (1844-1900), tysk filosof:

Man må ennå ha kaos i seg for å skape en dansende stjerne.

Kvinnen var Guds andre feiltakelse.

Det som ikke ødelegger meg gjør meg sterkere.


Oscar Wilde (1854-1900), irsk forfatter og dikter:

Egenkjærligheten er begynnelsen på en livslang romanse.

Å leve er det sjeldneste i verden; de fleste mennesker bare eksisterer.

Livet er altfor viktig til at man kan snakke alvorlig om det.


Winston Churchill (1874-1965), engelsk politiker og forfatter:

Den beste måten å få et arbeid til å virke vanskelig på, er å utsette det.

Dette er ikke slutten. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen.

Demokrati er den verste styringsformen som finnes, bortsett fra alle de andre som er blitt prøvd opp gjennom tidene.


Karl Krisrian Kraus (1874-1936), østerrriksk forfatter:

Det er med kjærlighet som med pannekaker. Den bør nytes mens den er varm.


Storm P (1882-1949), dansk tegner og humorist:

Livet er en gåte, løsningen står på baksiden.

Han nøt aldri alkohol - han tømte den rett ned.

Der skal stor karakterstyrke til for at sælge elastik i metervis.

Det er ubegripelig at noen gidder anvende et par år på å skrive en roman når man kan gå inn og kjøpe en for noen få kroner. 


Mae West, (1893-1980), amerikansk skuespiller og forfatter:

Ekteskapet er en fin institusjon, men jeg er ikke moden for en institusjon ennå.

Ta meg på alt, bare ikke på ordet.

En buet linje er den vakreste veien mellom to punkter.

Er det en pistol du har i lommen, eller er du bare glad for å se meg?  


Ambrose Bierce (1842-1914), amerikansk forfatter og journalist:

En brud er en kvinne med en lovende fremtid bak seg.

En populær forfatter skriver det folk tenker. En genial forfatter får dem til å tenke noe annet.

Å be om unnskyldning er å legge grunnlaget for enda en fornærmelse.


Kaj Munk (1898-1944), dansk dikterprest:

Mangt et feiltrinn tas ved at man står stille.

Kvinnen er det lure glimtet i Herrens blikk.

De tunge dagene har dypere livsvisdom å gi oss enn makelighetens og medgangens.


Stanislaw Jerzy Lec (1909-1966), polsk lyriker og satiriker:

Utsynet over verden kan man stenge for med en avis.

Er det fremskritt om en kannibal bruker kniv og gaffel?

For å komme til kilden, må man svømme mot strømmen.

Hvordan oppstår pessimisme? Når to optimister støter sammen. 

 

Og noen på engelsk: 

 

Good Art seems ancient to its contemporaries, and modern - to their descendants. — Plutarch

Lost time is never found again. — Benjamin Franklin

Mediocrity is forgiven more easily than talent. — Emil Krotky

Nothing great was ever achieved without enthusiasm. — Ralph Waldo Emerson

Death with dignity is better than life with humiliation. — Husayn ibn Ali

Those Who Sacrifice Liberty For Security Deserve Neither. — Benjamin Franklin

That which does not destroy us makes us stronger. — Friedrich Nietzsche

If you see the teeth of the lion, do not think that the lion is smiling at you. — Al-Mutanabbi

When your legs get weaker time starts running faster. — Mikhail Turovsky

Many of those who tried to enlighten were hanged from the lampposts. — Stanislaw Jerzy Lec

A mystic hangs a fig leaf on a eunuch. — Stanislaw Jerzy Lec

The psychology of committees is a special case of the psychology of mobs. — Celia Green

It is not uncommon to commiserate with a stranger's misfortune, but it takes a really fine nature to appreciate a friend's success. — Oscar Wilde

Hypocrisy is the tribute that vice pays to virtue. — Unknown, possibly French proverb, or authored by François de La Rochefoucauld

One death is a tragedy; a million is a statistic. — unknown, but has been attributed to Joseph Stalin

Only that which always existed can be eternal. — G. Antuan Suárez

Believe nothing you hear, and only half of what you see. — Mark Twain

It is better to be hated for what one is, than loved for what one is not. — André Gide

A lie told often enough becomes the truth. — Vladimir Lenin

Like a road in Autumn: Hardly is it swept clean before it is covered again with dead leaves. — Franz Kafka

Love the sinner and hate the sin. (Cum dilectione hominum et odio vitiorum.) — St. Augustine of Hippo

Truths are not relative. What are relative are opinions about truth. — Nicolás Gómez Dávila

Those who cannot remember the past, are condemned to repeat it. — "George Santayana's Aphorism on Repetitive Consequences," from "The Life of Reason," Volume 1: "Reason in Common Sense," 1905.

The true purpose of the stock market is to make, of the greatest number of men, the greatest number of fools. — unattributed 

 

Til slutt noen om kunst og litteratur:

A book is a mirror; if an ass peers into it, you can't expect an apostle to look out.
G. C. Lichtenberg
  
A classic is something that everybody wants to have read and nobody has read.
Mark Twain
 
 
A good novel tells us the truth about its hero; but a bad novel tells us the truth about its author.
Gilbert K. Chesterton
 
 
A man is a critic when he cannot be an artist, in the same way that a man becomes an informer when he cannot be a soldier.
Gustave Flaubert
 
 
A painting in a museum probably hears more foolish remarks than anything else in the world.
Edmond Jules Goncourt
 
 
Always read stuff that will make you look good if you die in the middle of it.
P. J. O'Rourke
 
 
An artist never really finishes his work, he merely abandons it.
Paul Valéry
 
 
Any time something is written against me, I not only share the sentiment but feel I could do the job far better myself. Perhaps I should advise would-be enemies to send me their grievances beforehand, with full assurance that they will receive my every aid and support. I have even secretly longed to write, under a pen name, a merciless tirade against myself.
Jorge Luis Borges
 
 
Anything that is too stupid to be spoken is sung.
Voltaire
 
  Art is a deliberate recreation of a new and special reality that grows from your response to life. It cannot be copied; it must be created.
Unknown
 
 
Art is anything you can get away with.
Terence Trent D'Arby
 
 
Art is making something out of nothing and selling it.
Frank Zappa
 
 
Art is the lie that makes us realize the truth.
Pablo Picasso
 
 
Dictionaries are like watches: the worst is better than none, and the best cannot be expected to go quite true.
Samuel Johnson
 
 
Every child is an artist. The problem is how to remain an artist after one grows up.
Pablo Picasso
 
 
Everywhere I go, I'm asked if I think the university stifles writers. My opinion is that they don't stifle enough of them.
Flannery O'Connor
 
 
Fiction is obliged to stick to possibilities. Truth isn't.
Mark Twain
 
 
I choose a block of marble and chop off everything I don't need.
François-Auguste Rodin
 
 
I didn't like the play. But I saw it under unfavorable circumstances -- the curtains were up.
Groucho Marx
 
 
I don't give a damn for a man that can only spell a word one way.
Mark Twain
 
I don't know anything about music. In my line you don't have to.
Elvis Presley
 
 
 
I live for books.
Thomas Jefferson
 
 
 
I would rather be attacked than unnoticed. For the worst thing you can do to an author is to be silent as to his works.
Samuel Johnson
 
 
 
If poetry comes not as naturally as the leaves to a tree, it better not come at all.
John Keats
 
 
 
If there is a gun hanging on the wall in the first act, it must fire in the last.
Anton Chekhov
 
 
 
Imagination, not invention, is the supreme master of art as of life.
Joseph Conrad
 
 
 
In a painting I want to say something comforting.
Vincent van Gogh
 
 
 
It is not necessary for the public to know whether I am joking or whether I am serious, just as it is not necessary for me to know it myself.
Salvador Dalí
 
 
 
Just the omission of Jane Austen's books alone would make a fairly good library out of a library that hadn't a book in it.
Mark Twain
 
 
 
Learning music by reading about it is like making love by mail.
Luciano Pavarotti
 
 
 
Let's have some new clichés.
Samuel Goldwyn
 
 
 
Love affairs have always greatly interested me, but I do not greatly care for them in books or moving pictures. In a love affair, I wish to be the hero, with no audience present.
E. W. Howe
 
 
 
Mir Bahadur Ali is, as we have seen, incapable of evading the most vulgar of art's temptations: that of being a genius.
Jorge Luis Borges
 
 
 
No sane man will dance.
Cicero
 
 
 
Picasso is a communist. Neither am I.
Salvador Dalí
 
 
 
Some editors are failed writers, but then, so are most writers.
T. S. Eliot
 
 
 
The difference between fiction and reality is that fiction has to make sense.
Tom Clancy
 
 
 
The writer, making every effort to appear innocent and noble, takes his revenge with the pen; while the murderer, less hypocrtical, takes it with the sword.
Christopher Spranger
 
 
 
There are some experiences in life which should not be demanded twice from any man, and one of them is listening to the Brahms Requiem.
George Bernard Shaw
 
 
 
There is no intellectual exercise which is not ultimately useless.
Jorge Luis Borges
 
 
There's many a bestseller that could have been prevented by a good teacher.
Flannery O'Connor
 
 
 
These are not books, lumps of lifeless paper, but minds alive on the shelves.
Gilbert Highet
 
 
 
Too many pieces of music finish too long after the end.
Igor Stravinsky
 
 
 
What is written without effort is in general read without pleasure.
Samuel Johnson
 

 

 

mandag des 08, 2008

Limbo: Mens jeg venter på dommen

Ventetidens purgatorium. [Les mer]

lørdag des 06, 2008

Om ytringsfrihet

Jeg har lyst til å skrive noen ord om ytringsfrihet. I tallrike innlegg og kommentarer her på bloggen henvises det nemlig til ytringsfriheten. Problemet er at noen tror og mener mye (delvis feilaktig) om ytringsfriheten og baserer sin retorikk på personlige oppfatninger av hvordan denne ytringsfriheten "burde" utøves. Når feiltolkninger og personlige vurderinger legges til grunn for en prinsipiell debatt, skjærer mange av debattene lett inn på sidespor der de intet har å gjøre. Her følger et lite forsøk på å rydde opp i begrepsforståelsen: 

Ytringsfriheten reguleres først og fremst av Grunnlovens paragraf 100: 

  
      Ytringsfrihed bør finde Sted.
       Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskab, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige Ansvar bør være foreskrevet i Lov.
       Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.
       Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.
       Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ud fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.
       Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale. 

Ytringsfriheten reguleres også av FNs menneskerettighetserklæring artikler 18-20: 

 Artikkel 18: Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
Artikkel 19: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
Artikkel 20: Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon. 

Her følger det helt sentrale poenget: Ytringsfriheten regulerer individets rettigheter i forhold til samfunnet. Hva betyr det? Ytringsfriheten skal bl.a. sikre oss retten til å ytre oss om f.eks. politikk uten å bli forfulgt. Ytringsfrihet skal sørge for at ikke myndighetene (eller konger, presidenter, statsministere, rikfolk, borgermestere, fyrster osv.) får begrense din og min rett til å ytre oss.

Her følger enda et sentralt poeng: Ytringsfriheten regulerer ikke de interne reglene for hva som kan publiseres i forlag, aviser eller blogger. Hva betyr det? En avisutgiver, et forlag eller bloggeier kan med all mulig rett lage et internt regelverk som, på sett og vis, innskrenker individets ytringsfrihet. Med andre ord: Ytringsfrihet henger ikke sammen med publikasjonsplikt. For å sitere Eirik Newth:

Nettkverulanter benytter seg det mest ytringsvennlige mediet som noensinne har eksistert, og det står dem fullstendig fritt å ytre seg alle andre steder. [...]din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt. [...] Bokklubbene har ingen plikt til å opptre som plattform for alle som måtte ønske det. Dilemmaer får man bare om reglementet er uklart. Er reglementet klart, gjelder det på nettet som overalt ellers: følg spillereglene, eller spill andre steder. 

Ytringsfriheten er nemlig full av begrensninger. Begrensningene er nedfelt i lovverket. Noen begrensninger er enkle å forstå og respektere. Jeg kan eksempelvis ikke - med henvisning til ytringsfriheten - opprette et nettsted der jeg distribuerer barnepornografi og narkotika. Det skjønner alle.

(Likefullt er selv slike ømtålige spørsmål undergitt debatt. I sin storartede dokumentarbok The Brethren: Inside the Supreme Court gjengir forfatterne Bob Woodward og Scott Armstrong hvordan USAs høyesterett har slitt med definisjonen av pornografi vs ytringsfrihet. I et puritansk og religiøst fundamentalistisk land som USA - der ytringsfrihet er en konstitusjonell bærebjelke med enda sterkere historiske tradisjoner enn i Europa - har lovmakere og høyesterettsdommere hatt store problemer med å trekke grenser mellom høyverdig erotisk kunst på den ene side og spekulativ, utnyttende pornografi på den annen.)

Tilbake til norske forhold. Ytringsfriheten er ikke ubegrenset. Men praktisering og utøvelse krever en juridisk fingerspissfølelse som jeg ofte savner i debattene her inne. Jeg kan eksempelvis ikke - med ytringsfriheten i hånd - offentliggjøre at Den-Og-Den er utro. Her kommer ytringsfriheten i motstrid med lovverket som regulerer privatlivets fred. Selv de argeste forsvarere av Ytringsfrihet Som Hellig Prinsipp vil være enig i at ytringsfriheten ikke gir meg rett til å publisere navn og bilder som dokumenterer hva NN og XX gjorde under (jule)bordet. Begrepet juristene bruker, er at noe slikt ikke er av allmenn interesse. Vi kan ikke, med ytringsfriheten som unnskyldning, (ære)krenke våre medmennesker. Men: Hvis en tenkt KrF-leder - en moralismens og familielivets fanebærer - innleder et utenomekteskapelig forhold til en like tenkt leder for f.eks. NHO, vel, så vil avisene faktisk kunne trykke en slik nyhet i ytringsfrihetens navn fordi de avslører allmenninteressante og vesentlige opplysninger om samfunnsvesentlige forhold (de avslører politikeren som dobbeltmoralist og løgner, de avslører politisk og økonomisk samrøre og så videre). La nå ikke dette helt teoretiske eksempelet lede til enda en debatt på sidesporet - jeg eksemplifiserer blott for å illustrere hvilke gråsoner og nyanser som eksisterer.

Selv om Grunnloven er alle lovers mor og fundament, er det ikke slik at Grunnloven alene regulerer samfunnet. Ei heller  norske aviser og nettsteders redaksjonelle profil, linje og regelverk. (Da jeg på 80-tallet arbeidet på nyhetsdesken i Aftenposten, opplevde vi at en sommervikar i ytringsfrihetens navn nektet oss å redigere - uttrykket han brukte var vel: "klusse med" - teksten i nyhetsreportasjene hans. Vel. Du har ikke sett bylinen hans i Aftenposten etter det. Var han et offer for mangel på ytringsfrihet - eller sin egen dumhet?) 

Et hvert medium har redaksjonell frihet til å definere alt fra innhold (Dagens Næringsliv handler først og fremst om økonomi og næringsliv, ikke strikkeoppskrifter) til tone og stil (av den grunn ser forsidene til Dagbladet sjelden ut som forsiden til Vårt Land). I Dagbladet og Klassekampen vil du finne innlegg - både hva gjelder innhold og ordbruk - du aldri vil lese i Aftenposten og Nationen. Avisenes redaksjonelle frihet er nemlig også beskyttet av lovverket.

Forfatterbloggen eies og driftes av De norske bokklubbene. Som bloggeier er det Bokklubben som definerer regelverket her på bloggen. Det er Bokklubbens rett og plikt. Vi som blogger her på forumet, plikter å respektere dette regelverket. Det er en del av den underforståtte kontrakten mellom Bokklubben som bloggeier og meg som blogger.

Vi kan selvsagt være uenige om reglene. Og vi kan være uenige i hvordan reglene praktiseres. Og vi kan gjerne diskutere disse spørsmålene, slik jeg ser det gjøres. Men vi kan ikke påberope oss ytringsfrihet her på bloggen - i strid med bloggreglene - uten samtidig å eksponere vår fundamentale mangel på forståelse for hvordan grunnlov, straffelov og et privatrettslige regelverk regulerer samfunnet vårt.

Med ytringsfriheten i hånd kan vi gjøre følgende: Vi kan finne et webhotell (altså en server) og opprette vår egen blogg. Det er nemlig dét ytringsfriheten gir oss rett til. Slik vår medblogger Pia har antydet at hun vil gjøre etter at hun trakk seg herfra i protest mot Forfatterbloggens regelverk (eller den noe brutale håndhevingen av regelverket). Eller slik den eminente forfatter, vitenskapsmann og pedagog Eirik Newth har gjort. Han foretrekker å stå utenfor en gruppeblogg som dette. Og han gjør det på et mangefasettert prinsipielt grunnlag.    

Hva betyr det ovenstående for "ytringsfrihet på en gruppeblogg"? Det betyr at bloggeier - trygt innenfor ytringsfrihetens rammer - kan definere regler som bloggens deltagere plikter å følge. En gruppeblogg om blomster kan - uten å bryte ytringsfriheten - forby innlegg om politikk, sex og colombiansk heklekunst og si: På denne bloggen skal alle innlegg handle om blomster (og litt om bier). For eksempel. En bloggportal om samfunn og politikk kan likeledes definere følgende "diktatoriske" regel: Innlegg som bryter med bloggeiers definisjon av takt og tone (definert i et regelverk), kan bli slettet. Bloggere som bryter reglene, kan bli utstengt.

Et slikt privatrettslig regelverk er ikke strid med ytringsfriheten.

At mange moderatorer er kløner, har ingenting med ytringsfriheten å gjøre. At bloggere og nettdebatanter noen ganger blir utestengt på grunnlag av feilvurderinger eller urimelige vurderinger fra moderators side, handler om helt andre forhold enn (mangel på) ytringsfrihet. Derfor er det viktig at vi ikke sauser sammen viktige prinsipper som nettopp ytringsfrihet med uenighet i et regelverk eller frustrasjonen over moderatorer som handler urettferdig eller urimelig.  

Det ytringsfriheten sikrer oss rett til, er å opprette vår egen blogg der vi selv kan definere reglene og der vi kan publisere akkurat hva vil vi (så lenge det ikke bryter med norsk lov). 

Det er kanskje lettere å forstå disse nyansene hvis vi forlater den lett anarkistiske blogg- og webverdenen og trekker paralleller til trykte medier.

Ytringsfriheten gir en politisk rabulist rett til å publisere de mest hårreisende ytringer (så lenge de ikke bryter loven). Men ytringsfriheten gir ikke Aschehoug, Gyldendal eller andre forlag noen plikt til å trykke rabulistens bøker. Det ytringsfriheten sikrer rabulisten, er retten til å utgi disse meningene sine på eget forlag - hvis ingen andre vil.

Ytringsfriheten gir ikke Aftenposten, VG og Dagbladet noen plikt til å trykke alle de hundrevis av innlegg som strømmer inn til avisene hver dag. Likevel møtes disse avisenes debattredaktører stadig av argumenter som tyder på at de refuserte mener at de - i ly av ytringsfriheten - har en slags rettighet til å få hva som helst på trykk. Slik er det ikke. 

Forlag, aviser, bloggsamfunn (som VG Nett, Forfatterbloggen og så videre) reguleres av et privatrettslig lov- og regelverk. Innenfor dette lov- og regelverket har "utgiverne" rett til å definere rammene for og tolkningen av de ytringer som finner sted i de bøker, aviser eller blogger som de står ansvarlige for.

Ved å gjøre oss til en del av disse "utgivernes" redaksjonelle produkter, godtar vi implisitt å underordne oss reglene deres. Velger vi å blogge på VG Nett, Sol eller her i Forfatterbloggen, underordner vi oss med andre ord nettstedets regelverk. 

Signaturen Sirenia stiller i et innlegg her på bloggen følgende spørsmål:

 En blogger uttalte på et annet forum at vi bloggere har ytringsfrihet, men ikke publiseringsrett. Det vil si at eiere av forum ikke har publiseringsplikt. Mulig det er slik, det kan virke sånn, men er det riktig at det skal være slik? Og på hvilket grunnlag? Er det riktig at de og noen skal få skalte og valte med bloggere etter eget forgodtbefinnende? 

Svaret er kort og godt: Ja, det er slik. Grunnloven og alle andre lover som regulerer vårt samfunn, sier at det er slik. På hvilket grunnlag? Lovverket! Er det riktig? Dét er et helt annet spørsmål, og det er dét spørsmålet en eventuelt får diskutere hvis en føler for det. Hvis det er uheldige erfaringer med dårlig moderering som ligger til grunn for spørsmålet, er det noe helt annet enn fravær av ytringsfrihet. Hvis bloggeier opptrer urimelig - for eksempel ved utestengelse - handler dette ikke om et spørsmål om ytringsfrihet, men er i ytterste konsekvens en privatrettslig konflikt om tolkningen av og utøvelsen av et gyldig regelverk. 

Vi kan - hvis vi er rungende uenige i regelverket - velge å forlate nettstedet. Vi kan - fordi vi har ytringsfrihet her i landet - opprette vår egen blogg med et helt annet regelverk enn den vi valgte å forlate.

Slik utøves ytringsfriheten.   

   

lørdag nov 29, 2008

Forfatter i kjeledress

Dette essayet ble første gang publisert i litteraturtidsskriftet "Nordahl & eftf." nr. 1-2 2008.[Les mer]

onsdag nov 19, 2008

En god nyhet

En strålende nyhet for alle som er opptatt av bredden i norsk litteratur.[Les mer]

lørdag nov 08, 2008

Å skrive en bok

Gamle linker - for nye lesere.[Les mer]

torsdag nov 06, 2008

Om stil og stemme

Enhver forfatter har ikke bare sin særegne stil, men kanskje enda viktigere: sin personlige stemme. Noe av det viktigste en aspirerende forfatter kan gjøre, er å finne denne stemmen. Den må både finnes og oppfinnes.

Hva en bok skal handle om, og hvilke skikkelser som skal befolke dens sider og slumre mellom dens permer, er viktig nok. Men uten språket og den riktige litterære stemmen til å formidle alt dette, vil romanen i beste fall mangle karakter og særpreg. Denne svakhet preger dessverre mange bøker – også mine egne – men det skal ikke stanse oss i å strekke oss etter det uoppnåelige.   

Stil og stemme

Først noen få ord om forskjellen på stil og stemme. Jeg skal prøve å definere ut fra mitt ikke spesielt akademiske ståsted, men jeg tør ikke love at mine definisjoner er riktige eller presise. Men jeg gjør et forsøk, og så får klokere og mer beleste hoder supplere meg i kommentarfeltet om de føler for det. 

Stil og stemme henger nøye sammen, som en sammenvevd enhet, men er like fullt ikke det samme. 

Stilen representerer forfatterens helhetlige kunstneriske uttrykksmåte. Stilen kan for eksempel være hardkokt og preget av mye dialog og få beskrivelser av mennesker og landskaper. Eller stilen kan være blomstrende, pompøs, med få dialoger og mange skildringer. Den kan være korthogd eller svulstig. For eksempel. Stil er en vid kategori. Man kan eksempelvis snakke om "kommersiell stil" og "kunstnerisk stil" uten at det sier så mye. 

Stemmen, derimot, representerer måten forfatteren ordlegger seg på innenfor sine stilistiske rammer. To forfattere kan derfor skrive i samme stil, men likevel fremstå med svært ulike stemmer. 

     


Ett eksempel er sydstatsforfatterne William Faulkner (Larmen og vreden, Absalom, Absalom) og William Styron (Sofies valg, Nat Turners bekjennelser)  Bare smak på den stilistiske likheten i titlene på to av forfatteres mesterverker: As I Lay Dying (Faulkner) og Lie Down in Darkness (Styron). Nobelprisvinneren Faulkner regnes som en større forfatter enn Styron, som alltid så opp til (og etterlignet?) sitt forbilde. Stilen deres er lik. Så hva er det som først og fremst skiller dem? Stemmen. 

      


Den litterære stemmen er ofte vel så viktig som, eller viktigere enn, stilen. Det er i den litterære stemmen forfatteren – ved hjelp av blant annet vokabular, syntaks, setningslengde, innskudd, tegnsetting osv. – skaper ikke bare tekstens figurer og handling, men først og fremst den språklige tekstur som kjennetegner forfatteren. 

Mye av det jeg sier om stemme, kan med en viss rett også sies å gjelde stil. Så jeg håper vi ikke henger oss altfor mye opp i begrepsbruken.   

Stemme

En forfatters litterære stemme er (tror jeg) hans viktigste særpreg. Selv innenfor en hardkokt actionsjanger – der språket strengt tatt ikke er "viktig" utover å formidle "det som skjer" – kan forfatterens stemme bety forskjellen på suksess eller fiasko, lesere eller makulatur. Innenfor den språkdrevne kunstlitteraturen er stemmen alfa og omega. Alt. Stilen kan være viktig nok, men stemmen er det som teller aller mest. 

Hva er en litterær stemme? 

Jeg kan prøve å sette noen fine ord på det, men når alt kommer til alt, vet jeg egentlig ikke hva jeg skal si. Annet enn at jeg vet det når jeg ser det. En amerikansk høyesterettsdommer ble engang bedt om å definere porno (i debatten om porno versus erotisk kunst). Da han ble utfordret til å definere pornografien, svarte han noe i retning av: I know it when I see it.

Slik du som leser know it when you see it hos din favorittforfatter.  

       


Mange elsker – og noen grøsser av – den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafon. Hans roman Vindens skygge er (i langt større grad enn den blekere oppfølgeren Englenes spill) en merkverdig blanding av det kommersielle og det kunstneriske, av treffende metaforer og svulstige klisjeer. Litt sånn Danielle Steel møter Gabriel Garíca Márquez, hvis jeg kan være flåsete. 

Slik kunne boken, rent teoretisk, ha åpnet:

Jeg husker den gangen far tok meg med til et bortgjemt og spennende bibliotek av glemte bøker. Det skjedde en sommerdag i 1945, og vi gikk gjennom gatene i Barcelona mens solen skinte over Rambla de Santa Monica. 

Men sånn begynner den ikke. Og når du sammenligner de to avsnittene, ser du hvordan Ruiz Zafóns særegne stemme (oversatt av Kari og Kjell Risvik) skiller de to versjonene:

Jeg kan ennå huske den morgenen da far for første gang tok meg med til De glemte bøkers kirkegård. Det var en av de første i den lange rekken av sommerdager 1945, og vi vandret gjennom gatene i et Barcelona som var fanget under en askegrå himmel og en dampende sol som strømmet over Rambla de Santa Monica i en girlander av flytende kobber.     

Jeg skal ikke forsøke å analysere de to avsnittene, for ulikhetene og hvordan de fungerer synes nokså selvforklarende. Enten man nå elsker denne stilen eller synes den er pompøs.   

En av mine litterære favoritt-førstesetninger lyder – radbrukket – slik:

Mange år senere måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen. 

Noe mangler. To ord.

Ser du hvilke uten å kikke på fasiten?


Slik lyder åpningen med mesterens – og vi snakker selvsagt om Gabriel García Márquez (oversatt av Kjell Risvik) – egne ord: 

Mange år senere, foran eksekusjonspelotongen, måtte oberst Aureliano Buendia tenke på den ettermiddagen for så lenge, lenge siden, da faren tok ham med for å vise ham isen. 

Legg merke til hvordan de to ordene i sin eksplosive styrke og narrative genialitet både setter en tone og skaper en spenning og forventing som gjør åpningen mildt sagt perfekt. 

   


Over til et annet litterært fyrtårn, Vladimir Nabokov. I hendene til en talentløs pornograf kunne mesterverket Lolita – som dessverre og ufortjent har gitt navn til en hel pornoindustri – kanskje ha åpnet slik: 

Jeg husker den sommeren i 1952, da jeg i en blanding av ømhet og råskap knullet en vill og villig ungpike på vår halsbrekkende flukt gjennom Amerika.

Eller noe enda verre. Hvordan åpner Nabokov? Smak på dette (oversatt av Odd Bang-Hansen): 

Lolita, mitt livs lys, mine lenders flamme. Min synd, min sjel. Lo-lo-ta: tungespissen tripper tre trinn nedover ganen for til slutt på det tredje å tromme mot fortennene. Lo. Li. Ta.
   Hun var Lo, rett og slett Lo om morgenen når hun sto der, 1,54 på sokkelesten. Hun var Lola i slacks, hun var Dolly på skolen. Hun var Dolores når hun signerte på den prikkete linjen. Men i mine armer var hun alltid Lolita.   
   Hadde hun en forløper? Ja, faktisk, det hadde hun. Det var kanskje ikke blitt noen Lolita om jeg ikke en sommer hadde elsket som en innvielse en viss småpike i et fyrstedømme ved havet.

Enten man nå liker disse forfatterne og eksemplene eller ikke, kan man ikke unngå å legge merke til forfatterens karakteristiske fingeravtrykk. Hans stemme. 

Egne eksempler

Jeg har gitt dere noen eksempler på store, internasjonale forfattere. Her kommer noen eksempler fra en norsk forfatter. Hans begavelse er dessverre lysår unna de før nevnte. Jeg snakker selvsagt om meg selv. 

Grunnen til at jeg vil bruke meg selv, er fordi jeg er den eneste forfatteren jeg kjenner som vet hvordan jeg tenker. Selv om jeg ikke er noen stor stilist, er jeg (håper jeg iallfall) en bevisst bruker av språk, stil og stemme. 

Jeg forestiller meg at stilen min er gjenkjennelig og karakteristisk. Men jeg har mer enn én stemme. 

Noe av det viktigste jeg gjør før jeg går i gang med en ny bok, er å søke etter denne stemmen.

Å finne en stemme handler om å definere romanens karakter og fortellerens ståsted (samt hans lever og nyrer). En bok skrevet i første person entall – altså en jeg-forteller – får nødvendigvis en helt annet karakter enn en kollektivroman med ulike fortellerperspektiver. 

 


Thrilleren Ulvenatten (2005) er ett eksempel. Ulvenatten er en politisk og til en viss grad internasjonal actionthriller om en gruppe tsjetsjenere som kupper et direktesendt norsk tv-debattprogram. Boken har tallrike fortellerperspektiver: programlederen, politiet, politikere. Med ett unntak er disse fortellerperspektivene skrevet i en naken, "ikke-litterær" stil som ligger tett opp til nyhetsjournalistikkens usynlige språk. Et eksempel:

Ramzan Jevlojev foldet armene over brystet med høvdingaktig verdighet. "Tsjetsjenia er en stolt nasjon! Og vi er et ærerikt og fryktløst folk!" Han snakket engelsk med tykk aksent, men med et rikt ordforråd og feilfri grammatikk. "Vi tsjetsjenere –" han uttalte ordet på sitt eget språk, nokhtsje, "er villige til å ofre alt for vår frihet. Vi er ulver. Det stolteste av alle dyr! Vi er ulvemennesker! Berzloj." Stemmen hans ble mer og mer intens. "Vi frykter ingen. Ingenting stanser oss!" 

Innlysende nok pretenderer ikke dette å være stor litteratur. Språket er usynlig og motstandsløst, deskriptivt. Det tjener først og fremst én funksjon: Å drive handlingen fremover. Ambisjonen var ikke å skrive litterært. Min litterære stemme skulle være like gjennomskinnelig og kaldt observerende som den journalistiske dekningen av en tilsvarende, løpende nyhetshendelse. At stilen og stemmen er som den er, er et bevisst og manipulerende valg.  

Men noen av kapitlene i Ulvenatten har et helt annet fortellerperspektiv. Her er språkleiet og stemmen annerledes:

Ved daggry lettet tåken som hver natt kom sigende fra fjellene. Huset vårt lå på et høydedrag, med utsikt over den frodige dalen og elven og tindene. Fra gårdsplassen kunne jeg se utover åstoppene som stakk opp lik øyer i et hav av bølgende dis. Fjellvinden var full av tagger. Jeg pleide å våkne før de andre i familien, og hver morgen satt jeg for meg selv på benken ute på gårdsplassen mens den iskalde snoen klorte meg i ansiktet. 

Selv om jeg ikke skal påstå at dette er spesielt høylitterært, vil den observante leser umiddelbart få med seg forskjellen i toneleie og tekstur. Ikke minst innenfor rammene av en actionthriller der språket underordner seg handlingen, var min intensjon å la disse (kursiverte) kapitlene bryte opp. Ikke bare i handlingen (gradvis presenteres en helt ny forståelse av det som skjer i nåtiden), men også litterært og språklig. Og metoden jeg brukte, var rett og slett å finne (opp) en helt annen stemme enn den som preger resten av romanen. 


En annen av bøkene mine, Sirkelens ende (2001), er i seg selv et litterært eksperiment. Den handler om en arkeolog som finner et to tusen år gammelt manuskript som endrer vår forståelse av kristendommen. Jeg ville skrive en kriminalroman uten en forbrytelse. En spennende bok uten ytre dramatikk. Ingen blir drept i Sirkelens ende. Den mest dramatiske forbrytelsen i boken, er et brudd på kulturminnevernloven. Ikke særlig sexy, med andre ord. I større grad enn mine andre bøker, hviler Sirkelens ende i stor grad på språkets kraft. 

Et eksempel fra bokens "fortale" (prolog): 

I dagboken skriver jeg om alt som hendte meg i sommer.
   Hadde det ikke vært for skorpene og den sviende kløen, ville jeg ha trodd at sommeren var en sammenhengende vrangforestilling. At jeg befant meg på rommet mitt på klinikken. I en tvangstrøye. Proppet full av Stesolid. Muligens ville jeg aldri skjønne noe som helst av det som hendte. Det gjør ikke noe. Det lille jeg har forstått, eller ikke forstått, holder lenge for meg.
   Dagboken er en tykk perm av skinn. Nederst til høyre på omslaget er navnet mitt trykt i gull. Bjørn Beltøs bok. 
  Det finnes to typer arkeologi. Den historiske. Og den sjelelige: utgravninger i hjernen.
  Pennen skraper mot papiret. Stille vever jeg mitt spindelvev av minner. 

I denne boken er stemmen – både jeg-personens fortellerstemme og min egen litterære stemme – forhåpentligvis både synlig og karakteristisk. Språklig har jeg stukket et sugerør ned i hjernen og nervesystemet til den nevrotiske, selvopptatte, engstelige og selvironiske albinoen Bjørn Beltø. 

Ikke minst er leserreaksjonene på antihelten Bjørn kostelige. De fleste lesere og anmeldere er begeistret for ham. Men noen avskyr ham og tonen hans. De kan ikke utstå ham. Det forteller meg at jeg gjennom språket har lykkes i å forme en figur som vekker følelser. At de er blandete, er bare morsomt. Selv liker jeg Bjørn. Men jeg kan godt skjønne at noen finner ham slitsom og anmassende. Slik jeg tolker det, er han iallfall levende. 

Jeg har mange favoritter. La meg avslutte dette innlegget med to sitater – til glede og inspirasjon – fra storslåtte bøker som i alle fall for meg rommer denne udefinerbare størrelsen som kalles stemme. 

 


Hun har pleiet ham i flere måneder, og hun kjenner kroppen hans godt, penisen som slumrer som en havhest, de magre, stramme hoftene. Samme hofteben som Jesus, tenker hun. Han er hennes fortapte helgen. Han ligger rett ut på ryggen, uten pute, og stirrer opp i løvverket som er malt i taket, sengehimmelen av grener og ovenfor den, blå himmel.            
 Hun heller galmeievann i striper over brystet, hvor han er minst forbrent, og hvor hun kan ta i ham. Hun elsker gropen under det nederste ribbenet, hudens bratte stup. Idet hun når opp til skuldrene, blåser hun kjølig luft på halsen hans, og han mumler noe. 
   Hva? spør hun og rykker seg opp av konsentrasjonen.
  Han vender det mørke ansiktet med de grå øynene mot henne. Hun stikker hånden i lommen. Med tennene river hun skinnet av plommen, tar ut steinen og putter fruktkjøttet i munnen hans.
  Han hvisker noe igjen, drar den unge pleierskens lyttende hjerte dit hvor han har tankene, ned i den minnenes brønn som han stadig dykket ned i de siste månedene før han døde. 
(Michael Ondaatje, Den engelske pasient, oversatt av Kari og Kjell Risvik)

 


- Men først får du skyve meg i gang, Sidner.
  Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff. Solveig setter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småsten spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene, fra trær og grøftekanter, trekker inn duften av mjødurt og gulmaure og prestekraver, og Sidner piler tvers over gården, kommer ut på den bratte kanten rett ovenfor svingen og han roper: "Hei …" og ser kyrne, ser faren, ser hvordan Solveig stemmer føttene mot bremsen, ser at kjedet hopper av, ser at hun ikke kan svinge unna, ser hvordan de forreste av kyrne kaster seg til siden for denne pil av fart, ser hvordan de som dilter etter ikke rekker det, ser at hun farer rett inn i grotten av kjøtt og horn og klover, ser henne falle og bli liggende, mens det tramper og tramper over henne, lenge etter at ikke lenger er til – "Det finnes" noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn "øyeblikk som aldri tar slutt.
(Göran Tunström, Juleoratoriet, oversatt av Per Qvale)

Det er når man leser slike tekster man føler sin egen utilstrekkelighet som forfatter. Men å gi opp? Aldri i verden.  

tirsdag okt 28, 2008

Nesten ferdig - om fem måneder

Å bite tenna sammen og tvinge seg selv til å skrive, dag etter dag etter dag, har iallfall én gunstig effekt: Det blir bok av det til slutt.

Denne høsten har jeg tvunget meg selv til å skrive tusen ord om dagen. Jeg kunne ha tatt et bilde i stedet - det sies at et bilde sier mer enn tusen ord - men det er sant å si noe sprøyt, det der med bildene og de tusen ordene. Hvis et bilde sier mer enn tusen ord, så vis meg et bilde av De ti bud. 

 

Ikke akkurat the real thing, hva? 

Saken er den: Boken jeg begynte å skrive for et drøyt år siden, er ferdig.

Og samtidig er den bare såvidt påbegynt ... Skjønner?

Tusen ord om dagen ... Mye eller lite? For en lyriker er det latterlig mye. For en seriebokforfatter er det håpløst lite. For meg er det akkurat passe. Noen dager har jeg ikke greid mer enn fire-fem hundre ord. Andre dager runder jeg femtenhundre. Men jevnt over har jeg funnet ut at tusen ord passer for meg. 

Okay. Jeg hører den våkne lesers utålmodige grynting: Kom til saken! Er manuset ferdig eller såvidt påbegynt? Kan du bestemme deg?

For å si det slik: Manuset kommer aldri til å bli publisert i den formen det har nå. Det som er ferdig, er råteksten.Kladden, om du vil. Begynnelsen, midtpartiet og slutten. Handlingen. Plotet. Personene. Strukturen. Tempoet. Men jeg er langt fra ferdig. Jeg har deadline om fem måneder, og bare tanken gir meg åndenød. Fem måneder! Men jeg skal klare det. 

Den fasen jeg er ferdig med nå, er den tyngste. Å rå-skrive teksten kan være et ork, et slit, en maraton. Jeg mener ikke å klage. Jeg går til skrivingen med glede hver eneste morgen. Men: Det er nå moroa begynner. Å skrive om ... og om ... og om. Og om. Å kutte, kaste, stryke. Å foredle. Å snekre overganger, å gnikke på dialogene, å rentegne utydelige karaktertrekk. 

It's a dirty job, but somebody's gotta do it! 

Andre forfattere jobber på en helt annen måte. De gir seg ikke før hver setning, hvert avsnitt, hvert kapittel er akkurat slik de vil ha det. Først da fortsetter de. I timevis kan de sitte og perfeksjonere en eneste setning. Slik driver de manuskriptet fremover ... setning for setning ... side for side. Så når førsteversjonen er ferdig, er den nesten klar for publisering.

Selv presser jeg meg selv fremover lik en bulldoser med turbo. Tusen ord om dagen! Selv om jeg av og til stanser og lurer på om det jeg nettopp skrev var bra, tvinger jeg meg selv videre. Kvalitetskontrollen kommer senere. Da forsøker jeg å lese teksten som om jeg aldri har sett den før.

Da jeg fortalte en kollega av meg om mitt mål på tusen ord, steilet han. For ham ville noe slikt bli en tvangstrøye og bare utløse stress.   

Hvilken metode er riktig? Jeg mener svaret er enkelt: Den som passer for deg!

Manuskriptet mitt er fullt av tegnet # . Jeg legger inn en # som markør hver gang jeg ser at jeg må tilbake og fikse på noe. På den måten kan jeg søke meg fra # til # og rydde opp i ettertid. I bakkant av #-ene ligger korte beskjeder til meg selv: # HER MÅ HAN GI EN BEDRE BEGRUNNELSE. # FIKS DENNE DIALOGEN. # JOBB MER MED KARAKTERUTVIKLINGEN HER. Nesten litt sånn paint by numbers. 

Manuset mitt er fullt av lakuner. Enkelte ganger, når jeg har skrevet meg inn i et hjørne og ikke kommer videre, blir jeg så oppgitt at jeg lar problemet ligge og fortsetter et kapittel senere. Og så, når humøret er lysere og hjernen mer medgjørlig, går jeg tilbake og gyver løs igjen. Før eller senere kommer løsningen på plass. Problemer som før syntes uløselige, og som i teorien kunne ha utløst writer's block, nervesammenbrudd og nervøs eksem, lar seg alltid løse når solen skinner. Sånn er det bare: Et bokmanuskript er fullt av problemer. Som du må løse. Hvis du lar deg stanse av problemene, blir det ingen bok. Enkelt og greit. Så de problemene jeg ikke klarer å løse, lar jeg ligge. Jeg fortsetter. Og så løser jeg dem etterpå.

 

Jeg nevner dette fordi mange nybegynnere uti forfatterfaget er hysterisk opptatt av metode. Hvordan skriver man en bok? Skriver man best om morgenen eller kvelden? Skal man planlegge eller la ordene flyte fritt? Skal hver side være "perfekt" før man fortsetter? Og svaret er såre enkelt: Det finnes ikke noe svar. Det som passer for meg, passer kanskje ikke for deg. Jeg skriver best før klokken 12 og så på kveldstid. Ettermiddagene er ingen god skrivetid for meg - selv om jeg tvinger meg til å jobbe da også. Om natten sover jeg. Sånn er det med meg. Andre skriver best om natten og sover til langt på dag. Jeg planlegger detaljert, andre aner ikke hva som skal skje i neste kapittel. 

Litt mer metode: Hovedhandlingen finner sted i Oslo, Juvdal og videre rundt om i verden våren 2009. En del-handling - som løper parallelt gjennom hele boken - finner sted i Roma i 1970. Roma-kapitlene skrev jeg i sammenheng før jeg begynte på resten. Så har jeg flettet dem sammen med hovedhandlingen etter hvert som handlingen skred fremover. Men for å kunne skille disse kapitlene fra hverandre - og å kunne manøvrere kjapt frem og tilbake i manus - er alle Roma-kapitlene skrevet i blått. Mens alle synopsisavsnitt og handlingsbeskrivelser som ikke er skrevet ut som tekst, samt alle beskjeder til meg selv (type: # SJEKK OM DENNE OPPLYSNINGEN ER PRESENTERT TIDLIGERE), er skrevet i rødt. Dermed har jeg alltid et klart bilde av hvor jeg befinner meg, og jeg kan manøvrere kjapt rundt i manus og "kjenne meg igjen" uten å lese et ord.

Senere, når jeg begynner å linjeredigere teksten, bruker jeg en annen visuell metode for å hjelpe meg selv. Alle ord jeg har en mistanke om at jeg bruker litt vel ofte, kjøres gjennom Words Søk og erstatt-funksjon. Jeg erstatter dem forsåvidt ikke, men jeg får dem satt i VERSALER. På den måten lyser de opp i manus, og jeg kan vurdere om jeg vil beholde eller erstatte dem. Når du har en liste på kanskje hundre ord som du uthever på denne måten, blir du ikke blind for "usynlige" ord i teksten.

Til slutt - ta-ra! - en aldri så liten "nyhet" eksklusivt for dere på Forfatterbloggen. Tittelen på den neste boken min  blir Lucifers evangelium.  

     

 

  

 

    

  

 

 

torsdag okt 09, 2008

Nobelprisen i litteratur: Jean-Marie Gustav Le Clezio

I dag kl. 13 kunngjøres vinneren av årets Nobelpris i litteratur. 

Og vinneren ble: Jean-Marie Gustav Le Clezio

http://en.wikipedia.org/wiki/Le_Clezio 

Jean-Marie Gustave Le Clézio, or J.M.G. Le Clézio (born 13 April 1940 in Nice) is a French novelist and Prix Renaudot winner and the 2008 Nobel Prize in Literature Laureate.

[edit]Biography

His family emigrated from Brittany to the Île de France ¿ today's Mauritius ¿ in the 18th century. The island came under British rule in 1810, settlers being allowed to retain their property and the use of the French language while claiming the British nationality. The family lived for a time in Africa where his father served as a surgeon in the British army [1]. During the second world war, the family was separated, his father being unable to join his wife and children in Nice[2] where Le Clézio studied at the Collège littéraire universitaire. After graduation, he moved to the United States as a teacher.

A great traveler, J.M.G. Le Clézio has been writing since age seven or eight. After majoring in French literature, he became famous at 23 with his first novel, Le Procès-Verbal (The Deposition), which was shortlisted for the Prix Goncourt and for which he was awarded the Prix Renaudot in 1963.

Since then he has published about thirty books, including short stories, novels, essays, two translations on the subject of Indian mythology, countless prefaces and reviews as well as a few contributions to collective publications.

His writing career may be divided into two main periods:

  • From 1963 to 1975, Le Clézio explored themes like insanity, language, writing, devoting himself to formal experimentation in the wake of such contemporaries asGeorges Perec or Michel Butor. Le Clézio's public image was that of an innovator and a rebel, drawing praise from Michel Foucault and Gilles Deleuze.
  • In the late 1970s, Le Clézio's style underwent a drastic change; he abandoned experimentation and the mood of his novels became less tormented as he broached themes like childhood, adolescence or traveling, attracting a broader, more popular audience. In 1980, Le Clézio was the first winner of the newly created Prix Paul Morand, awarded to Désert by the Académie française.

In 1994 a survey conducted by the French literary magazine Lire showed that 13% of the readers considered him to be the greatest living French language writer.[3]

Awarded The Nobel Prize in Literature 2008.

[edit]Bibliography

 

Her var spillselskapet Ladbrokes rangering og odds:

Claudio Magris 3/1
Adonis 4/1
Amos Oz 5/1
Joyce Carol Oates 5/1
Philip Roth 5/1
Don DeLillo 7/1
Haruki Murakami 7/1
Les Murray 7/1
Yves Bonnefoy 10/1
Inger Christensen 14/1
Jean Marie Gustav Le Clezio 14/1
Michael Ondaatje 14/1
Thomas Pynchon 14/1
Arno¿t Lustig 20/1
Ismail Kadare 20/1
Ko Un 20/1
Mario Vargas Llosa 20/1
Thomas Transtromer 20/1
A.B Yehousha 25/1
Assia Djebar 25/1
Milan Kundera 25/1
Cees Nooteboom 33/1
Gitta Sereny 33/1
Harry Mulisch 33/1
James Ngugi 33/1
Margaret Atwood 33/1
Alice Munro 40/1
Antoni Tabucchi 40/1
Bei Dao 40/1
Carlos Fuentes 40/1
Peter Carey 40/1
Umberto Eco 40/1
Chinua Achebe 50/1
Cormac McCarhty 50/1
Herta Müller 50/1
Ian McEwan 50/1
John Updike 50/1
Mahasweta Devi 50/1
A. S. Byatt 66/1
David Malouf 66/1
Ernesto Cardenal 66/1
F. Sionil Jose 66/1
Marge Piercy 66/1
Maya Angelou 66/1
Salman Rushdie 66/1
Willy Kyrklund 66/1
Adam Zagajewski 100/1
Beryl Bainbridge 100/1
E.L Doctorow 100/1
Eeva Kilpi 100/1
John Banville 100/1
Jonathan Little 100/1
Julian Barnes 100/1
Mary Gordon 100/1
Michael Tournier 100/1
Patrick Modiano 100/1
Paul Auster 100/1
Rosalind Belben 100/1
Vassilis Aleksakis 100/1
William H Gass 100/1
Bob Dylan 150/1

mandag okt 06, 2008

Frokost hos Falkberget - 2

Etter at jeg la ut mitt forrige innlegg - Frokost hos Falkberget - fikk jeg tilsendt et par bilder fra Åse Berg. Siden teknologien her på bloggen beklageligvis ikke gjør det mulig å publisere disse bildene i et eksisterende innlegg, gjør jeg et nytt forsøk her:

 

 Frokost hos Falkberget: Kari Sverdrup, Arne Egil Tønset og undertegnede. Dette bildet er tatt i spisestua, og bak Kari skimter du kjøkkenet. Kjøleskap, komfyr og alt utstyr er - i likhet med møblementet i huset - akkurat slik det var da Falkberget bodde her frem til sin død i 1967. (Foto: Åse Berg)

 

 

"Snøstorm" på Ratvolden. Her kommer vi ut fra Falkbergets "gamle" hus - et steinkast fra det nye huset han bygde etter krigen. (Foto: Åse Berg)

For Falkberget-interesserte på besøk i Røros-traktene organiseres det besøk og omvisning på Ratvolden. På www.falkberget.no finner du opplysninger om sesongen, åpningstider - og mye annet snadder om Falkberget.  

Frokost hos Falkberget

 

 

I går morges hadde jeg gleden av å spise frokost hjemme hos Johan FalkbergetRatvolden en drøy tur utenfor RørosHer - i nyhuset han bygde noen år etter krigen for pengene han trodde han skulle få for Nobelprisen han aldri fikk - benket vi oss sammen, et knippe forfattere, entusiaster fra Falkberget-ringen og arrangørene av Litteraturfestivalen i Røros


Dessverre har jeg ikke lest så mye av Falkberget. Men det skal jeg gjøre noe med. Vi kjenner alle høydepunktene fra hans forfatterskap - romaner om småkårsfolk (og rikfolk) i og rundt gruvene i Røros-området: Den fjerde nattevakt, An-Magritt, Christianus Sextus og Bør Børson, for å nevne noen få.

 

"Gjeldsfengslet" ble nyhuset kalt. Falkberget hadde ikke penger til å betale for det. Alle ryktene om at han ville få Nobelprisen i 1948, gjorde bonden, journalisten og forfatteren på Ratvolden en smule overmodig. Men mannen som hadde hjulpet fattigfolk med penger gjennom hele sitt liv, skulle endelig få takk for sin gavmildhet. Året etter mottok han "Hjertenes Nobelpris" i Aulaen i Oslo - penger samlet inn av Falkbergets støttespillere. Han kunne tilbakebetale sin formidable gjeld - og satt igjen med penger til overs. (Penger som, forøvrig, forsvant i årets løp. Folk trodde Falkberget var så forskrekkelig rik. Og han var for snill til ikke å hjelpe dem som skrev og tagg om penger).

Nyhuset står akkurat slik det sto da Falkberget døde i 1967. Derfor gjør det inntrykk å sitte ved Falkbergets bord, se ut av vinduet på Falkbergets utsikt og fornemme de inntrykk som preget Falkberget før han tok fatt på dagens skrivedont.Mens snøen lavet ned utenfor vinduet, fortalte vertskapet på Ratvolden, ekteparet Åse Berg og Jon Ryen, om hverdagen på gården. Om slitet, om kulden (Falkberget kunne begynne skrivedagen i minusgrader - innendørs!), men også om alle gledene og oppturene. Jeg vet ikke hvordan det er med dere. Men selv fylles jeg alltid av monumentale inntrykk når jeg får et glimt inn i et stort menneskes tilværelse på denne måten. Fremdeles, et døgn senere, sitter denne intense følelsen i meg. Jeg kan ikke helt beskrive den. En følelse av innlevelse? Av nesten å ferdes bakover i tid - slik at Falkberget selv kunne ha kommet ruslende inn i spisestuen og ønsket oss velkommen? Av tanken på hans vinterfrosne skrivetimer, med bena på et varmejern som med tiden smeltet sålene i skoene hans?

Mange lesere mener Falkberget er fullt på høyde med, eller bedre enn, Hamsun. Selv har jeg ikke lest nok av Falkberget til å mene noe om det. Forfatter Tore Renberg uttalte i sommer: "Jeg har forferdelig lyst å anbefale en ufyselig bra forfatter jeg oppdaget nå i vår, en mann som en bedre enn Hamsun, men som ubegripelig nok har nærmest forsvunnet ut av vår kanon, nemlig Johan Falkberget. Den fjerde nattevakt er rett og slett en fullkommen roman."

Selv har jeg tenkt å finne ut om Tore Renberg har rett.

Falkberget var ingen brautende, selvtilfreds forfattertype. I Sturle Kojens store biografi leser vi at Falkberget betrodde sin venn, musikeren Sven Nyhus: "Visst je inte ha' vørte journalist, tru jeg det ha' vørte smed tå mi!"


For Falkberget var også en svært habil smed. Det fulgte naturlig av årene hans i de dype malmgruvene.

Fra grua hentet han også et bilde som han - akk så feilaktig - mente karakteriserte sitt forfatterskap. Vi er nok mange forfattere som kjenner oss igjen i følgende karakteristikk:  

 "I smien hos alle grovsmeder blir det alltid liggende noen jern rundt om, de har vært i varmen og blitt hete, men aldri blitt glødende." 

  

mandag sep 08, 2008

Djevelsk bokanbefaling

Jeg sniker meg innom med en kjapp bokanbefaling. Jeg ser at verdens undergang diskuteres hos Masha. Pussig nok er det nettopp dét temaet jeg sitter og skriver om i dag. Nok om det. Livet er et sammensurium av tilfeldigheter.

 


 

I (mer eller mindre) samme forbindelse leser jeg en bok jeg tenkte å anbefale. Den heter I, Lucifer (klikk på linken t.v. for å lese et utdrag) og er skrevet av Glen Duncan (som indirekte låner Satan sin kropp i boken). Her forteller Satan sin versjon av Historien. Den med stor H, du vet. 


 

Såvidt jeg vet, foreligger boken kun på engelsk. Ikke akkurat et enkelt engelsk, det skal sies - Duncan høres tidvis ut som Douglas Adams på syre. Vanvittig morsom, med andre ord. Absurd humor. Diabolske skråblikk på alt fra bibelhistorien til (u)virkeligheten som omgir oss.

Anbefales!     

søndag aug 31, 2008

Skrivestuene

Hvor skriver forfattere sine bøker og sine filmmanus? Ja, hvor - ikke hvordan. Strengt tatt spiller omgivelsene liten rolle for andre enn forfatteren selv, men det er alltid interessant å gløtte inn i andres liv, andres rutiner, andres metoder, andres tanker. I så fall vil du kanskje ha glede av denne reportasjen fra www.dagbladet.no

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/31/545036.html

Her kan du blant annet lese hvordan roman- og filmmanusforfatter Harald Rosenløw Eeg drives fra skanse til skanse i sitt eget hjem, at Vigdis Hjort (hvis hun ikke skriver i utlandet) gjerne rusler fra hjemmet sitt på Nesøy til "Fellini" i Sandvika for å skrive noen timer, og hvordan Erlend Loe har valgt et kontorfellesskap for å kunne konsentrere seg og kunne "late som han har en ordentlig jobb å gå til". Her på bloggen har vi tidligere lest at Caterina Cattaneo har fått seg en splitter ny skrivestue i en bortgjemt del av hagen. Selv skriver jeg i en kjellerstue som er omgjort til kontor og bibliotek.

Flere eksempler, altså: 

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/31/545036.html



tirsdag aug 26, 2008

Troll i ord

Med interesse - og en smule undring - har jeg fulgt litteraturdebatten i tråden som fulgte Else Berit Kristiansen/Pias innlegg om romanen Tusen strålende soler. I stedet for å oppsummere synspunktene og frontlinjene, foreslår jeg at du leser innlegget og kommentarene. 

Undring? Det slår meg at dette er en debatt som aldri vil ta slutt - rett og slett fordi "alle" har rett. Iallfall litt rett. Jeg sier ikke dette for å glatte over uenigheten eller opptre som bloggens fredsmekler - men i et lite (og i egne øyne: tappert) forsøk på å analysere debatten per se.

I all korthet: Pia etterlyser de velskrevne romanene som, for å sitere Hemingway (som strengt tatt siktet til orgasmer), får jorden til å skjelve (okay, ordvalget er mitt). Hamsun. Undset. Hemingway. De geniale forfatterne som ikke bare hadde et Budskap og en Historie, men som også maktet å formidle det hele ved hjelp av et gudbenådet Språk:

"Jeg etterlyser ikke den gode fortelleren. Jeg vil ha mye mer enn det. Jeg vil ha nye Ibsener og Hamsuner og Undseter! Jeg vil ha kvalitetsbøker som griper tak i folket og endrer verden. Det er altfor lenge siden vi så slike forfattere! For at det skal skje er minstekravet at forfatterne kan "bestselgerkoden" og har litterær kvalitet. I tillegg må de være visjonære og tenke større. "

Signaturen Knuthjeltnessomslank (i hverdagen kjent som Slankeknut fordi ingen av oss orker å skrive så mange konsonanter etter hverandre) er en reflektert og oppegående debattant som synes mange verdensbestselgere er så formelbaserte og forutsigbare at han ikke gidder å bruke tid på dem:

"Og det er her skillelinja virkelig går, jeg gidder ikke bruke tid på å stappe i meg puddinger som "Vindens skygge","Den blå sykkelen","Den trettende fortellingen", eller en eller annen MankellNesbøHoltLindellLarssonkrim. Hvorfor skulle jeg det? Ikke er de bedre historiefortellere enn mer dyptpløyende romanskrivere. Ikke har de et originalt litterært uttrykk, eller et originalt perspektiv. Ikke har de noe interessant å fortelle, bare politiske plattheter jeg kan få gjenfortalt til det kjedsommelige i enhver avis." 

 

Caterina Cattaneo - som den søkende sjel hun er - er litt enig og litt uenig med alle:

"for ordens skyld: jeg mener at marklundlindellholtnesbømankell kommer i en litt annen kategori. de gir seg ikke ut for å være noe annet enn det format og sjanger som blir levert, det handler om formel og oppsett, «what you see is what you get», og det er helt strålende. det jeg har problemer med er den andre typen besteselgere som presumptivt skal være fantastisk litteratur, men som i de fleste tilfeller viser seg å være pudding."

Nå var dette helt sikkert en overfladisk og lite representativ gjennomgang - det er derfor jeg anbefaler interesserte lesere i å følge debatten i sin helhet.

Her er mine 5 cent: 

Selv skriver jeg den type litteratur som spesielt Slankeknut må dypt ned i bøtta av invektiver for å karakterisere. Er jeg dødelig fornærmet? Tross alt får jeg - og mine tallrike kolleger i den kommersielle delen av litteraturen - så hatten passer. 

Nei, tro meg, jeg finnes ikke fornærmet. Jeg respekterer Slankeknuts perspektiv. Jeg deler ikke hans smak og synspunkter, men jeg forstår dem. Han vil ha en bøker som utfordrer ham på en helt annen måte enn en "flyplassroman" klarer. Og det er  hans fulle rett. I den grad jeg rynker på pannen over Slankeknuts lett generaliserende argumentasjon, skyldes det hans desavuering av lesere som liker bøker han selv avskyr:

"Kanskje litteraturlight utfyller et behov som finnes i en viss del av befolkningen? Et behov for lett avslappende lesning? Uten for mye nyskapning? Uten for mange store tanker og perspektiver? Bare det ganske vanlige, og ganske så bekreftende for hvordan man allerede tenker? Det finnes forøvrig mange stort tenkte og enkelt tilgjengelige bøker, feks Tom Wolfe (les "En helstøpt mann" ), men selv slikt blir for krevende for lightleserene. De vil ha noe mindre. En reise. Litt kjærlighet. Litt konflikt. Litt spenning. Før avgang."

I mine øyne er "folk flest" mer oppegående enn det Slankeknut gir uttrykk for. Men selv om jeg får følelsen av at Slankeknut her (litt ertende, kanskje?) snakker ned til såkalte light-lesere - fordi de ikke har skjønt det han har skjønt - er det samtidig hans fulle rett å mene og ytre det. Ikke minst i et forum som dette. Academia har siden Platons tid næret en viss nedlatenhet til de simple og uopplyste masser.

Slankeknut representerer den skolerte leser - en leser med tung akademisk bakgrunn, kanskje med litt-vit i studiesekken, med et allsidig litteraturteoretisk begrepsapparat og tallrike historiske referanser. Han har en Blindern-professors tilnærming til litteraturen (såvidt jeg vet, er han ikke det), han verdsetter det nyskapende, det søkende, det eksperimentelle, det originale, det krevende. Kort sagt: bøker som ikke selger i store opplag, men som vinner priser og som fremheves av litteraturens feinschmeckere.

Det er flott at den smale litteraturen har sine iherdige forkjempere. For: Dette er bøker litteraturen - ja, "markedet" - trenger. Det beste av det smale vil, før eller siden, kommersialiseres. All kunst utvikler seg på denne måten. Noen må brøyte vei, prøve seg frem. Sult var eksperimentell i sin tid. Hemingway fornyet romanen. Og det er - antar jeg - nettopp denne søkende, letende, famlende prosessen Slankeknut liker å følge. Mens Markedet med stor M ofte synes disse bøkene er kjedelige, uforståelige, uengasjerende. 

Ja, selv forfatter-Pia svinger svøpen over dagens forfattere:

"Jeg har en mistanke om at dagens forfattere er for beskjedne i sine budskap. Visjonene mangler. Dette som kan forandre verden er helt borte. De som har de litterære kvalitetene inne tenker ofte nært og mener f. eks. at det er viktig at folk får vite hvor dyrebart vennskap er, de som har teft for å skrive bestselgere forsøker å være visjonære og skriver ofte fra et bredere perspektiv, men faller igjennom fordi de ikke har nok kunnskap om å skrive." 

Det er jo ikke vanskelig å si seg enig i en slik påstand. Men det hun etterlyser, er geniene. Ingen forfatter setter seg ned for å skrive en dårlig bok. Mangler man språklig og filosofisk innsikt, og mangler man livsvisdom, mangler man noe å si - vel, så vil bøkene preges av disse manglene. 

Dessverre er jeg ikke et geni (selv om jeg senest i dag ble utropt til et i et innlegg på hjemmesiden min - lucky me). Men det er nok ikke grunnen til at jeg skriver det Slankeknut ville omtalt som puddingbøker. Jeg skriver, for å gjenta en banal frase, bøker jeg selv ville likt å lese. Ja, tro meg eller ei, men jeg synes Vindens skygge var en storartet roman -spennende og velskrevet. For å bli enda mer banal: Jeg elsker jobben min. Jeg elsker å konstruere intriger, skape personer, leke med språket. På min måte. Som ikke er spesielt nyskapende, det skal medgis, men som likefullt ikke gjør det bare lett for leseren. Jeg krever, på min måte, også en innsats fra min leser. Jeg er en håndverker, ingen gudbenådet dikter. Jeg skulle gjerne vært et geni som preget verdenslitteraturen. Men det er jeg ikke. Sånn er livet. De færreste av oss er genier. Men vi gjør så godt vi kan.  

Lar så alle disse perspektivene seg forene? Selvsagt. På samme måte som Slankeknut ikke trenger meg som forfatter, trenger jeg ikke Slankeknut som leser. Og jeg sier ikke dette med bitterhet og retorisk snert, jeg konstaterer bare et faktum. Jeg forstår og respekterer at hans foretrukne forfattere er helt andre enn dem som dominerer bestselgerlistene. Noen liker pop. Og hater jazz. Noen elsker jazz. Og avskyr pop. Og noen har sans for begge deler. Disse motsetningene er en helt naturlig og riktig del av musikken og litteraturen, ja, alle kunstformer.

Jeg har, med viten og vilje, holdt meg unna den klisjefylte "smak og behag"-debatten. Selvsagt vil smaken prege vårt litteratursyn, men det er like selvsagt at enkelte romaner - kvalitativt om enn ikke målbart - er bedre enn andre. Helt uavhengig av leseren.

Hva nå disse tankene munner ut i, er ikke godt å si. Annet enn at det i litteraturen er plass til smått og stort side om side - syltynne prosatekster og bestselgende mursteiner - selv om det ikke nødvendigvis er rettferdig at én bok selger i tusen eksemplarer og en annen i hundre tusen. Slankeknut skal (i relativ ensomhet) fortsette å la seg utfordre og begeistre av forfattere som, med tiden, kanskje vil knipse litteraturen i en ny retning (og uansett skape ny erkjennelse). Og de som liker å synke ned i en myk stol (!), tenne i peisen (!) og kose seg (!) med den tradisjonelle romanen som gleder titusenvis av andre lesere, skal fortsette med det. Og innimellom burde begge parter prøve seg på nettopp den boken de aldri trodde de ville gidde å lese. Vi kan alle oppnå ny erkjennelse ved å utfordre våre egne fordommer - enten det gjelder "vanskelige, kjedelige bøker" eller "forutsigbare bestselgere".

tirsdag aug 19, 2008

"Tilbake på jobb"

Sommeren er snart over. I ettermiddag har jeg (med en smule vemod) kjørt sønnen min, studenten, til Oslo S. I skrivende stund er han tilbake på NTNU i Trondheim. Yngstedatteren min har begynt på det krevende sisteåret på ungdomsskolen. Og eldstedatteren er - i likhet med kona og meg selv - tilbake på jobb.



Skjønt for min del er begrepet "tilbake på jobb" litt ullent. Hva er ferie for forfattere? "Ferie" og jobb fletter seg i hverandre. Iallfall for min del. I hele juni og juli har dagene vært bemerkelsesverdig like. Litt skriving på formiddagen. En titt opp på solen. En tur ut i solstolen i hagen, ahhhhhhh, fulgt av litt solcruising i sportsbilen, deretter noen kalde øl fra kjøleskapet, en god bok, en film. Slik har dagene hektet seg i hverandre i bedagelig monotoni. Livet er et kjede av øyeblikk, og sommeren er full av dem.

Skjønt - jeg har hatt ferie også. Sånn ordentlig ferie. De to siste ukene har familien vært på tur - fra fantastiske Barcelona, via Rivieraen og italienske Toscana til katakombene i Roma, videre til Palermo og tilbake til Barcelona. Og etter en uke i denne spanske byen må jeg bare konstatere at jeg må legge enda en by til listen min over favorittbyer.

Etter to seige, langsomme sommermåneder er skrivingen i gang for fullt igjen. Et bluss av glede luet opp i meg da jeg - etter to ukers fravær - igjen kunne klikke frem Word-manuskriptet på skjermen. Hjørnet jeg hadde skrevet meg inn i før vi dro, var ikke noe hjørne lenger, men inngangen til en ny korridor. Etter to dager "i fullt arbeid" (kremt) er jeg oppe i et (høytidelig utregnet) gjennomsnitt på 1500 ord per dag. For en produktiv serieforfatter er det nok langsomt. Men for meg er det faktisk ganske mye. Den nye boken er oppe i 43 168 ord nå, og da er jeg vel sånn omtrent halvveis i manuset. Så om ingenting stopper opp, skal førsteversjonen - den rå, ubearbeidede og foreløpige - være ferdig før jul. Så har jeg frem til påske og vår på å revidere, polere og omskrive. Og med litt hell, blir det bok neste høst.

 

Jeg har en anelse om hvordan boken skal ende. Men bare en anelse. Ingenting blir helt slik jeg hadde planlagt. Mennesker jeg forestilte meg var bipersoner, maser seg inn i historien. Ferden bringer meg til steder jeg ikke hadde tenkt meg. Slik lever boken sitt eget liv - i en absurd symbiose mellom min egen fantasi og bokens eget liv. For ikke-forfattere flest lyder slike påstander latterlige og koketterende. Tross alt er forfatteren herre (eller frue) og mester. En bok kan, ærlig talt, ikke leve sitt eget liv løsrevet fra forfatterens fantasi. Kanskje ikke. Likevel. Jo dypere du skriver deg inn i historien, desto mer mister du kontrollen. Planene dine må revideres. Løsningene du trodde var enkle og åpenbare på synopsisstadiet, viser seg å være verdiløse. Slik snirkler romanen seg fremover.

Jeg har ikke hatt så mye å melde i sommer. Og når jeg leser gjennom det jeg nettopp har skrevet, innser jeg at jeg ikke har så mye å melde nå heller. Det får stå sin prøve. Selv om jeg har stjålet et verdifullt minutt eller to av ditt liv. 

 
© Tom Egeland