Sirenia sak og debatt


Else-Mette Oscarsen

 
søndag aug 29, 2010

Gjengrodde Stier

Gjengrodde stier ja, snart blir FB en slik plass, hvor en kan rusle og mimre. Planene var der om å gå gjennom bloggene og redigere og slette. Men planer er noe annet enn gjennomføring, så bloggene får bare ligge som de gjør, ufullkomne som så mye annet i livet. Sånn var Sirenia, på godt og vondt.

På tide å takke for meg, for mange gode møter i tekst og virkelighet, for mindre gode møter og læringen som ligger i det, for læring om tekst og god respons fra trofaste følgere. Jeg vil også takke FB for at dere har gitt plass og rom for det meste, i lys av etterpåklokskap var takhøyden stor og friheten større. Takk for meg!

Jeg finnes nå her og der, bla på FL og her i eget hus hvor jeg nettoppp skrev om andre gjengrodde stier:

http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/

lørdag jul 17, 2010

Min Kamp bok 5 - K.O.Knausgård

 Livet, døden og kjærligheten

Hylle eller hate? Hva er det ved Knausgård som vekker slike følelser i folk, enten det er hos litterater eller vanlige lesere, er det den grenseløst utleverende delen, er det misunnelse, empati eller gjenkjennelse? Bok fem er lest, den er nytt og den gir nok engang ettertanke. En ettertanke jeg gjerne deler og vil vise gjennom hans egne ord, i sitater.

Hovedpersonen KOK velger å vise oss, vekslingen mellom å ha storhetstanker og drømmer om å skrive nærmest guddommelig og en skriveselvtillit som er så lav at han går med selvmordstanker. Han gjør som andre, sammenligner seg med andre, som han synes får det til, som er så mye bedre, og som krymper han så veldig. Da synker motivasjonen og også læringen, han står fast og kommer ikke videre.   

Når jeg så det gjennom Tores øyne, forsto jeg hvordan det kunne virke, i de få ukene det ville ta før han virkelig kjente meg, og forsto hvordan det virkelig hang sammen, at jeg var en wannabe som egentlig ikke kunne skrive, fordi jeg ikke hadde noe å si, men som ikke var ærlig nok mot seg selv til å ta konsekvensen av det, og derfor forsøkte å få en fot innenfor den litterære verdenen, for enhver pris. Ikke som en som skapte noe selv, en som skrev og  ble publisert, men en snylter, en som skrev som de andre skrev, et sekundærmenneske.

Hans store skrekk, er å bare kunne skrive om litteratur og ikke skrive den selv. Igjen denne dobbeltheten, denne rivningen mellom behov og evne, som sliter i hans plagede sinn.

Jeg kunne skrive om litteratur, se om den var god eller dårlig, og på hvilken måte den var det, men ikke bevege meg ut over det. Det sto en vegg av glass mellom meg og litteraturen: jeg så den, men var adskilt fra den.

Men så plutselig løsner det, nesten helt uten grunn, det bare kommer og kommer uten stans og avbrudd.

Følelsen jeg hadde, var fantastisk. Jeg hadde gått i over ti år uten å få til noen ting, og så plutselig, ut fra ingenting, var det bare å skrive. Og det jeg skrev, var av en slik kvalitet, sammenlignet med det jeg tidligere hadde holdt på med, at det overrasket meg hver eneste kveld jeg leste det jeg hadde skrevet natten før. Det var som en rus, eller som å gå i søvne, en tilstand hvor man er ute av seg selv, og det underlige med akkurat den erfaringen var at den pågikk kontinuerlig.

I bok fem løsner det, i bok fem dør faren han hadde et svært komplisert forhold til, to sentrale temaer i bøkene hans, prosessen med faren og prosessen med skriving. Et menneske og dets dannelse, et menneskes frigjøring fra en vond fortid, hvor summen blir både en dyktig forfatter og et friere menneske. Hva som kommer først og hva som betyr mest, se det kan vi lure på? 

 

lørdag jul 10, 2010

Den gode Bloggen - En Illusjon eller Mulighet

FB skal legges ned, dessverre, FL skal oppgraderes og LB skifter nettsted, profil og jeg vet ikke hva. Vi vet oftere hva vi ikke vil ha enn hva vi vil ha, men hvis vi tenker nøye etter hva vi vil ha og noen jobber eller kan tenke seg jobbe i kulissene for å få til noe, hva ønsker vi oss da? Her er min liste:

Jeg ønsker meg en blogg:

-         Som ledes av trygge, rause og varme mennesker

-         Som ønsker seg mangfold, nyanser og saklighet i tekster og kommentering

-         Som har åpne vide dører for alle og stor høyde under taket

-         Som har god design, viser innlegg og kommentarer tydelig

-         Som stimulerer til god skriving og aktivitet

-         Som bruker ros og konstruktiv kritikk

-         Som stimulerer til ansvar for bloggen som vår felles boltreskriveplass

-         Som viser respekt for andres både skriving og væremåte

-         Som kan gi hint når sakligheten blir borte og personkarakteriseringer flommer

      Som kan bruke bloggnekt en periode som virkemiddel om det er nødvendig

      Den gode bloggen en Illusjon:

      http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/den_gode_bloggen_en_illusjon

Dette innlegget vil også legges ut på blogspot, slik at de som velger å være anonyme også kan bli hørt. Ellers beklager jeg hyppige innlegg for tiden, jeg er bare så engasjert for å få til et alternativ til FB.

 

fredag jul 09, 2010

Min Kamp av Karl Ove Knausgård – Betraktninger før Bok 5

Boka har endelig kommet, boka mange har ventet på. Og enten vi er besatte av fiksjonen han skaper eller av den selvbiografiske delen, besatte er noen av oss. Å være underveis med forfatteren, ikke vite hva som kommer, sitte med egne forventninger og antagelser, det skaper en ekstra spenning.

Hva kan vi oppsummere så langt? Hva kan vi tro er bøkenes tema og hensikt?  Og hva kan være forfatterens motiv for å skrive selvbiografiske selverkjennelser og selvutleveringer være?

Kan det være at hans kamp er våre kamper og kampen mot den autoritære oppdragelsen gjennom tilpasning? At Hitlers Min kamp er den ytterste konsekvens av den autoritære oppdragelsen? Kan det være at den autoritære oppdragelsen skapte og skaper flodhester i hus det er vanskelig å rydde ut? Kan det også være at flodhester kan skape storhetstanker? Og kan det være at flodhester er nødvendig for å skape stor litteratur? Disse spørsmålene vil jeg undersøke i de to siste bøkene til KOK.

De fire forrige bøkene viser mer enn godt nok at det er den autoritære oppdragelsen som står på tiltalebenken. Sett gjennom sønnens blikk på faren, redd, sårt, ulykkelig, krenket og sinna. En far som brukte psykisk vold, særlig nedvurdering og latterliggjøring,  og fysisk vold særlig ørefiker og ørevridning. Når kjærlighet og oppdragelse blir synonymt med tukt og straff , skyld og skam, får det konsekvenser for barnet i oss. Det gjemmer seg bort i redsel for å framprovosere noe og det fryser nesten ihjel. Flodhesten har kommet i hus.

En flodhest som tar all plass. Som regel er det avhengighet som skaper flodhester og medavhengighet, men det kan usunn barneoppdragelse også. Når Knausgård er i denne prosessen, en prosess han skriver glimrende om, beskriver han seg selv som en usympatisk, klengete, selvhevdende, krypende og tiggende person: Elsk meg, se meg, lik meg, bekreft meg, anerkjenn meg. Særlig farens anerkjennelse lengter han besatt og uoppnåelig etter. Disse trekkene i oppførselen hans får følger sosialt, han blir utestengt og ikke godtatt. Slik kommer han inn i sosiale aksjoner som stadig bekrefter et allerede smadret selvbilde.

Det er vel også her, i bok fem, at storhetstankene kommer tydeligs fram.  Gamle krenkelser fra faren gjennom usynliggjøring velter opp og framprovoserer en annen ytterlighet. Grenseløshet med alkohol og fyll, mangel på eller overdreven empati, grandios selvhevding, overdreven selvopptatthet og selvkjærlighet,  bruk og kast av venner og kjærester, sterk tro og vilje til å lykkes i livet sammen med bunnløs redsel for å bli taper mm. Jeg vil tro at bok 5 kan forlenge listen.

Snart i gang nå med bok fem, hvor jeg skal fråtse i ungdommelig prøving og feiling på å ble et helt menneske. Og ikke bare et helt menneske, men et helt skrivende menneske. Han har greid skriveprosjektet sitt så langt, greid berømmelse, fått anerkjennelse men vil han greie å skrive seg fri fra fortiden? Vil han endelig oppleve anerkjennelse fra faren, han som først nektet ham det?

Tilsist, jeg leser KOK`s bøker som fiksjon eller kanskje faksjon, fordi han gir oss et glimt av en virkelighet, en virkelighet han vil vise fram og som er betydningsfull å avkle fordi samme virkeligheter gjelder mange. Er det forresten derfor flere menn lar seg provosere av boka, fordi det er lite maskulint å avkle en mannerolle og vise den fram i all sin skrekk, gru og ynkelighet?

 

Mer om ”Flodhästen i vardagsrummet” av Tommy Hellsten:

http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/flodh%C3%A4ster_lesehester_og_litteratur#comments

Mer om Knausgaard og Min Kamp:

http://www.forfatterbloggen.no/roller/emp/entry/vaare_besettelser_knausgaard_mm

Om autoritær oppdragelse: Alice Miller: "I begynnelsen var oppdragelsen"

”Den største grusomhet man tilføyer barna, består vel i at de ikke får lov til å gi uttrykk for sin harme og sin smerte uten å riskere at de mister foreldrenes kjærlighet og sympati.”

 

lørdag jul 03, 2010

Betraktninger over ”Herrer i åndenes rike” av Stian Landgaard

- ... en distinkt odør - gammelt tau, treverk og olje, for ikke å snakke om en eim av råtten fisk. Slik åpner "Herrer i åndenes rike". Odør eller eim av råtten fisk, har du hørt maken? Gamle fiskebuer og bryggerhus har vel verken odør eller eim av råtten fisk.

Det er stille ved sjøen i kveld, svermere svermer, flaggermus svirrer og natten er varm og lys. Bare potensforsterkere bryter av og til stillheten sammen med uvettig ungdom som herjer i den glemte gamle kystkulturen, som morer seg med å splitte grågåsfamiliene og kjøre over årets kull.

En må bevege seg vestover eller nordover for å finne genuin kystkultur i våre dager. Der buene ennå er i bruk og lukter mat. For jegere som flerrer frakken av hjorteskrotter, for fiskere som sløyer fisk og legger den i salt, de spyler gulvet etter seg. Det lukter ikke råttent, det lukter matauk og livsbetingelser.

Studier over rekruttering til lærerskolene viste i sin tid, gud vet når den forskingen var fra, at den laveste rekrutteringen var fra fiskere og sjøfolk, den høyeste fra akademikerhjem. Så det er vel her det ligger, konflikten mellom akademia og folket.  Når akademia setter seg over eget lands kultur, feks kystkulturen, da bærer det galt av sted.

Enhver akademisk forankring må ha rot i en virkelighet, den må ha rot i en respekt for kulturene som levde og fortsatt lever, den må ha en kommunikasjonsbevissthet som når ut til mange. Ikke bare til en elite som ser ned og ironiserer over et folk den har fjernet seg fra. Og nyere forskning som feks aksjonsforskning, den setter eleven like høyt som professoren fordi all læring skjer i aksjoner, for dem begge.

Jeg er stolt over blodet og genene fra kystkulturen, der kystkvinnene levde aleine mens mannen var på sjøen. Aleine med unger, hus og heim, kvinner som var selvstendige, stolte og sterke. Som ikke lot seg plukke på nesa av verken prest, fut eller akademia. Jammen er jeg det. Og det lukter det ikke råtten fisk av heller.

Forøvrig synes jeg spørsmålet : Er det mulig å bli et overmenneske og samtidig bevare sin menneskelighet? er interessant, så jeg sitter nå med nesa i boka, boka som åpner med eim av råtten fisk.

 

torsdag jul 01, 2010

"Det kjempende menneske" av N.K.Monsen

Vi unngår sjelden å komme i konflikt med maktutøvelse og maktroller, både i oss selv og i andre, enten det er på nett eller i virkeligheten. Da er det godt å ha kunnskaper om makt og ikke minst maktetikk, for bedre å forstå andre og oss selv og finne alternativ, om det er det vi vil.

Det kan også godt nevnes at vår gamle autoritære oppdragelse, tilpasningssosialisering med passiv uselvstendig lydighet, fremmer maktstrukturer som kan være destruktive fordi vi underlegger oss maktsystemer og maktpersoner som har grumsete motiv for å søke makt. La oss se på rollene.

Omniarollen – Er Vinneren, Guden, Herskeren, Verdensmesteren og søker seier og makt gjennom følgende: Seier gjennom dominans, viten, trivsel, ledelse, visjoner og vilje til seier.

Nemorollen – Er ingen, nullet, offeret, martyren og søker makt gjennom følgende: Seier gjennom usynliggjøring, omsorgsfullhet, lidelse, uskyld, moralisme, snillhet.

Omnia og Nemo kan godt begge finnes i oss og rollene kan skifte. Kampene kan også pågå med andre, med blødende sår og skader som konsekvens. Spiller man disse rollene, vil ingen vinne, kun tilsynelatende og kortsiktig.

Språk og makt: Vi kommuniserer med andre gjennom både kroppsspråk og ord. Formen vi velger å kommunisere med avslører kunnskap, motiv og ambisjoner. Vanligst med omnia/nemorollen følger disse formene, dessuten utstrakt bruk av stråmannsretorikk: Tilsnakk, motsnakk, medsnakk, forbisnakk og forhørssnakk.

Noenrollen - Alternativet til omnia og nemorollen, er å være noen. Noen verken reduserer eller opphøyer seg selv eller andre, men tenker jeg er Noen, du er Noen og vi er begge likeverdige.

Gevinsten ved å være Noen er et realistisk og sunt selvbilde med en trygg integritet. Noen setter grenser og viser andre samme respekt som seg selv. Noen søker sannhet, godhet og skjønnhet, har klare verdier og ser sin plass på jorden under en høy himmel. Noen tenker og opptrer selvstendig, tar ansvar for egen og andres dannelse og har høy bevissthet rundt konsekvenser av valg.

Språket Noen søker er dialogen, å snakke sammen i åpenhet og trygghet med felles behov for å trenge dypere, lære mer og utvikle seg og den andre. I denne kommunikasjonen er det to vinnere og ingen tapere.

Boka til Nina Karin Monsen "Det kjempende menneske" om maktens etikk ga meg innsikter som var viktige, den ga bekreftelse på det jeg tror på og hvis jeg kan inspirere andre også, ja da kan jeg ta helgefri med god samvittighet og nyte nattergalens sang i kveld også.

http://httpwwwgooglecomaccountsveser-sirenia.blogspot.com/2010/06/det-kjempende-menneske-av-nkmonsen.html

mandag jun 28, 2010

Flodhäster, Lesehester og Litteratur

Finnes det en sammenheng mellom flodhester, lesehester og litteratur? Skaper flodhest i huset, lesehest og siden forfatter? Er en flodhest i huset en forutsetning for å skape litteratur? Hva slags flodhest? Skaper avhengighet og medavhengighet behov for strategier og tenkning som skaper ord og erkjennelser i en stadig spiral av gjensidige aksjoner, i oss og med andre, som det kan bli litteratur av?

Lesing og skriving er en viktig del av prosessen i dannelsen av mennesket. Prosessen er aktiv, den er spennende og den er kreativ. Særlig når vi finner bøker som bekrefter gamle erkjennelser og skaper nye. Som lar oss oppdage sammenhenger og innsikter, som før lå i skyggen, bli bragt fram i dagen og lyset.

”Flodhästen i vardagsrummet” av Tommy Hellsten om medberoende ock om mötet med barnet inom oss. Boka handler om ulike avhengigheter og hvordan det påvirker barnet. Når barnet møter voksne som sliter med avhengighet, enten det er alkohol eller annen rus, arbeid, religion, trening, intellektualisering, materialisme osv, og ikke blir sett, bekreftet og møtt på sine behov, utvikler det strategier for å overleve psykisk.

Det fryser til for å beskytte seg mot svik, mot avvisning, mot overgrep. Barnet kan utvikle tvangsmessig kontroll, benekting/skjønnmaling, virkelighetsflukt/forvrengning, mangel på tillit, isolering/ensomhet mm. Barnet blir medavhengig og får en flodhest i huset og fører avhengigheten og flodhesten videre til nye generasjoner på ulik måte.  

”Det kjempende menneske” av Nina Karin Monsen om maktens etikk og omnia(hersker), nemo(offer) og noen(den likeverdige)rollene. Vi kan godt tenke oss at grunnen til at vi utvikler omnia eller nemo mer enn noen, er usunne mestringsstrategier og medavhengighet. For noen kjemper mer enn andre med både seg selv og sine omgivelser, de lever i en konstant kampsituasjon som sliter dem ut.

Veien ut er kunnskaper og erkjennelser og ikke minst la det tilfrosne barnet få rase, grine, sørge og la de fortrengte følelsene få slippe ut. Først da kan vi utvikle noen, den rause likeverdige, og gi slipp på omnia og nemo.

”Et annet liv” av Per Olof Enquist en selvbiografisk bok om barndom, utviklingen til forfatter og alkoholavhengighet. Han forteller ikke hvorfor livet blir som det blir, det overlater han til leseren å spekulere over, men han beskriver en religiøs straffende mor og en farløs barndom på landsbygda i Sverige 1930-40 tallet.

Enquist skriver tørrvittig, knapt og konsist. Han beskriver seg selv med ironi og ærlighet. Han beskriver ikke bare egen skriveutvikling til forfatter, men han åpner sosialdemokratiet med skarpe hugg. Boka er både en ren selvbiografi og en tidsberetning fra Sverige  etter krigen.

”Hundre år” av Herbjørg Wassmo en selvbiografisk bok om slektens kvinner og den påvirkning de hadde for hennes forfatterskap. Boka er både selvbiografi men også fiksjon sier hun selv, da hun må skape og male sine formødre i egen fantasi. Male ja, oldemor blir malt av presten i kirken, så kan vi tenke resten selv. Bildet eksisterer i dag og henger nordpå i Lofotkatedralen.

På operaen under litteraturuka for to år siden leste hun et utdrag fra boka om båra, før den ble utgitt. Båra som metafor for de kreftene som sliter og river i oss og utenfor oss. Hvordan brudd med kvinnerollen kunne skape konflikter som ikke var til å bære, nesten, som bårer over et lite skjær etter forlis.

”Meg eier ingen” av Åsa Linderborg en selvbiografisk bok om barndom med arbeiderklassepappa og avhengighet. En særdeles varm beskrivelse av kjærligheten mellom far og datter. Tross ytre annerledeshet, små kår og alkoholmisbruk, beskriver Åsa sin barndom og far som rik, varm og god. Men også forbundet med skam og ansvar.

Hun avslører også løgnen om at klasseskillene i sosialdemokratiet er borte, de er høyst reelle ennå.  Boka er ei viktig bok, for den forteller at annerledhet kan bli en kilde til rikdom og ikke til fattigdom, hvis vi tenker antimaterialistisk.

Det skulle nesten være unødvendig å si at de tre siste bøkene her er forløpere til Karl Ove Knausgårds selvbiografiske bøker. KOK skriver i en allerede eksisterende trend, og er ikke nyskapende på det. At vi kan finne røde tråder mellom de fem nevnte her og KOK seksbindsprosjekt mer enn aner jeg  mulighetene for. Finnes det så en sammenheng mellom flodhester, lesehester, forfattere og litteratur? Har du en flodhest i huset eller har du jaget den ut?

 

mandag mai 10, 2010

Glade Gutter og stutte Hoder

Ut på tur aldri sur, ler jeg og kommer med et humoristisk stikk til stutte gutter (og damer).

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bildet er fra inngangen til en residens i Tivoli utenfor Roma. Tolk fritt! Og om noen har en forklaring på statuen, hører jeg gjerne.

lørdag mai 01, 2010

Humlestikk og andre Stikk

Det blåser en sterk sønnavind her ved havet i dag men det er god temperatur og sola skinner. Jeg tenker over hva som er en god tekst og de svarene jeg fikk og ikke fikk på det for lang tid tilbake.

Jeg kan forstå at en god tekst er som sønnavinden, som stryker gjennom sundet uten motstand og griper tak i oss, enten vi vil eller ikke. At den er språklig elegant og seiler avgårde på sine våryre bølger og viser alle verden hvor selvsikker og flott den er. At den bak ordene forteller mer enn det som står der, at den har rom for høyere løft enn det som står.

Det kan jeg forstå, men jeg kan ikke forstå at ironien er så verdsatt. Særlig ikke ironien som sparker nedover. Som humlestikket jeg fikk her om dagen da jeg var uoppmerksom nok til å tråkke på et digert beist. For sarte allergikere eller oversensitive  var det mer enn nok i mange dager. Slike stikk, og ironiske sleivspark, tross sine elegante knapt synlige innhold, huskes lenge.

Ironi og sarkasmer nærmer seg ofte mer mobbing enn humor i mine øyne, uansett hvor trendy de er. Med populære humorister i spissen forleder det folk til å tru at det er både tillatt og akseptert å sparke nedover. Og språk gjenspeiler ikke bare språklige evner, det gjenspeiler like mye forfatterens holdning til andre.

For de som bruker språket til å inkludere noen og ekskludere andre, de som snakker i faglige koder for noen få, de viser en forakt for de som utelukkes som opphøyer dem selv og nedvurdererer andre. Sterke sønnavinder derimot river alle med seg, sola skinner på alle og havet rommer de aller fleste. Akkurat slik det bør være.

tirsdag mar 30, 2010

Den gode Bloggen - En Illusjon

Vi har vel alle noen tanker om hva som er den gode bloggen, særlig den gode litterære bloggen. Selv om tankene og meningene rundt det kan være like mangfoldige om hva som er god litteratur. Hvis vi allikevel prøver å spørre hva som skaper skrivelyst og hva som blokkerer den, hva får vi til svar da? Hva slags kultur frambringer de gode, mangfoldige og interessante innleggene? Som kontrast viser jeg fram tre typiske trekk ved ukultur, uavhengig bloggforum.

Gruppepresset er til tider stort. Du skal mene slik og slik ellers blir du stående alene. Du skal følge den og den ellers skjer det samme. Den største straffen er at vi overser deg. Hvem som har makten til å lede flokken er ofte vanskelig å se, men her finnes både synlige og usynlige lover å følge. Hos noen skal det være veldig høyt under taket, det meste skal være lov å si under ytringsfrihetens fane. Men er det slik? Hva med litt sunn kritikk, er den lov og hva slags svar får vi på det?

Rangering av bloggere og litteratur. Siden litteratur, gjerne Nobelprislitteratur, står som det høyste idealet, rangeres bloggere etter sin skrivekompetanse og sin vellykkethet som forfatter. De seriøse skjønnlitterære forfatterne står øverst, siden kommer krimromanforfattere, diktskrivere og serieforfattere. Den som ikke har gitt ut noe, ei heller har store ambisjoner om det, står lavest og regnes knapt med.

Denne rangeringen har altså ikke med åpne belønninger som stjerner oa styrte ting å gjøre. Denne rangeringen er den vi ikke snakker om som skinner gjennom som den røde tråden vi alle leter etter. Dersom dette har et snev av sannhet i seg, kan vel skrivere uten ambisjoner bare holde seg vekk da? De teller jo ikke, annet som nikkende sovedukker for den litterærer elite og de like under?

Paranoide trekk stimuleres på nett. Ja det vet jo vi som har vært på nett en stund, at nettet stimulerer mørke og mistenksomme tanker avhengig av respons eller mangel på den. Taushet kan lett tolkes som at en er en dårlig skriver, at en er mislikt, at en er utsatt for gruppekrefter osv.

Kritikk kan oppfattes på samme måten, og særlig kritikken som ikke er klart rettet på tekst, oppfattes personlig. Fra der oppstår konfliktene og kranglene, forsvar og angrep. Fordi vi lar følelsene styre ordene og handlingene, vi blir såret, skuffet, rasende og særlig krenket. Det pussige er at det ofte er slike innlegg som sanker mest oppmerksomhet og kommentarer. Hvorfor? Og det mest effektive mot(offer)trekket er å rope mobbing, stalking, slett meg fra bloggen, jeg vil ikke være her.

Jeg kunne nevnt flere trekk som kontrast til den gode bloggen, men det er den gode bloggen jeg er ute etter å bevisstgjøre oss på å medvirke til å skape. En blogg som gir trygghet, tillit og respekt for hvem vi er og ikke burde være, både som forfatter og menneske. En blogg som gir god mening, god bekreftelse og god selvfølelse. Den som gir opp å ha det som mål, den blir offer for tolking av andres motiv, den blir offer for å la andre ta makten over egne følelser. Vil vi det?

Etterord: Dette innlegget fikk mange kommentarer på Litteraturbloggen av ulike ukjente grunner. Jeg legger den ut her også fordi innlegget er viktig. Hvorfor er vi egentlig på nett når det til tider gir så lite tilbake? At blogging kan være mer destruktiv enn konstruktiv?

 

 

 

torsdag mar 11, 2010

Mørkemenn og Mørketall i Skolen

Se der ja, vanskeligere var det ikke å være på plass, på plass med ny gnist til å skrive. Et gammelt prosjekt skal nå sluttføres mens gnisten er der.

Møter på rehab, trening og godløft gir nye krefter. Prosjektet som skal i havn er "Mørkemenn og mørketall i skolen". Et prosjekt om virkeligheten som mange vil lukke øynene for. Både de som led, de som påførte og de som sto og så på. Og det handler om så mye mer enn mobbing selvom det er ille nok.

For det verste er ikke enkeltindividene men når overgrep og misbruk skjer ovenfra med systemets velsignelse. Ikke bare velsignelse men dirigert.

Se oss
Hør oss
Husk oss

Gi våre liv
våre historier
ord

Gjør våre smerter
våre lidelser
verdt å bære

Bær flammen
tenn faklene
vær Herostrates

Se oss
Hør oss
Husk oss

mandag jan 25, 2010

Våre Besettelser - Knausgård mm

- Mer mer, jeg får ikke nok, jeg vil fylles, berøres, forføres igjen og igjen. La meg glemme tid, sted, fortid og framtid og bare være nå nå.

      Besatt og besteget, samme følelsen, ler jeg og tilstår gjerne, ja, jeg er besatt for tiden, besatt av Karl Ove Knausgård. Dvs ikke av mannen men av ordene, av teksten, av tankene han har, av erkjennelsene han får og av følelsene han beskriver underveis. Besatt i den forstand at han er med meg hele tiden, om dagen om natten, han hengir meg i en tilstand av manisk opptatthet av de prosessene han er i både som menneske og forfatter, han hengir meg i en tilstand av høy aktivitet og lese og skrivelyst, jeg må ha mer mer, stadig mer. Og han er der, tilgjengelig lenge, antagelig for godt, og det er godt, det var på høy tid å slippe den andre besettelsen. Han har oppnådd det han vil, forfatteren, å hengi denne leseren i samme tilstand av manisk lykke som når han får det til med skrivingen sin.

 

Vi har alle, eller har hatt, våre besettelser, vil jeg tro. Enten det er gammel kjærlighet som ikke ruster, litteratur eller kanskje det vanskeligste, nemlig tankene og følelsene knyttet til oppveksten? For mens noen tviholder på bildet av en streng og kritisk far som trykker dem ned og gjør dem små, tviholder andre på bildet av en streng men god far som står der som en trygg og kjærlig bauta. Fedrene kan være ganske like men vi har opplevd dem ulikt. Hvorfor ligger trangen til å skjønnmale dypt hos noen mens trangen til å svartmale ligger minst like dypt hos andre? Er det følelsene de har etterlatt, mon tro?

Er det trangen til å bli sett og elsket som overskygger det meste eller illusjonene om at det er slik som er nødvendige for å opprettholde et livssyn og menneskesyn som er til å leve med? Mens hos de som tviholder på at de ikke har vært elsket og sett, trenger den illusjonen for å opprettholde et negativt bilde av seg selv slik at de kan slippe unna? Bruke det som unnskyldning for å slippe delta og slippe gjøre noe med livet og seg selv?

Og hvor går grensen mellom besettelser og tvangstanker? Gammel kjærlighet, hva ligger det der? Behovet for å tro på kjærligheten? Eller behovet for å relatere oss til en sjelevenn, en som er oss lik og forstår oss, som gjør oss mindre alene og ensomme? Og hva når illusjonene brister, hva skal vi erstatte dem med? Livsløgner sitter jo ganske fast, hva skjer når vi gjennomskuer dem? Når sannheten står der i all sin gru? Når sannheten er at vi står helt alene, blir vi sterkere da eller svekket?

Og hva med besettelsen til litteraturen, er den sunn eller usunn? Tåler vi at den  illusjonen brister? At besettelse av litteratur er et substitutt for å fylle et tomrom?  At litteratur er en flukt bort fra oss selv, fordi vi og livet mangler mening? Eller er besettelse for litteratur en sunn måte for å oppnå tilstand av lykke? En nesten manisk tilstand av å glemme oss selv og bare nyte og flyte med ordene?  

 

 

 

 

torsdag des 31, 2009

Nyttårs-Tanker

Årets siste dag, i første tiåret av nytt hundreår og nytt årtusen. Mine femtiår, stort sett. Jeg har lyst til å dele noen tanker og undringer med dere fra en som har blitt satt utenfor arbeidslivet, frivillig/ufrivillig eller midlertidig/permanent. Siste dag fortjener noen refleksjoner på en slik dag om et slikt emne.

Ikke alle, om enn noen, havner i arbeidsledighet og uførhet av fri vilje. Noen eller noe medvirker så sterkt at så skjer. Noen pga innstramninger og omorganiseringer og andre grunnet nettverksmisbruk hos arbeidsgiver. Det er til å bli syk av om enn ikke var det fra før. Er du det fra før, blir det siste salven før dødsstøtet.

Dette har blitt tydeligere og verre siste tiåret. Det er helt i tråd med tre/fjerdedelssamfunnet samfunnsvitere allerede på syttitallet forutså/sa. Det er altså både politisk styrt og styrt av mekanismene rundt vår globale avhengighet.

Allerede nå ser vi konturene av en enda hardere virkelighet for syke, eldre og utsatte for kreftene. En lege går ut og snakker om sortering etter alder når det gjelder å behandle sykdom og lidelser. Er man over en viss alder, får det gå som det går uten hjelp fra det offentlige. Eller er det for tidlig fødte som skal nektes liv? Eller slankeoperasjoner for overspiste?

RimiHagen går ut og snakker om de late og syke og mangel på solidaritet med kollegaer og bedrifter. De som er friske skal få bonuser syke ikke kan få. Slik skaper han stigmatisering og press som på sikt vil presse enda flere ut av arbeidslivet. Vi trenger mange Fuggelier for å motsi slikt.

Det inkluderende arbeidslivet med tilrettelegging, når hadde vi det? Annet enn som festtalefloskler og valgflesk? Og hvor går vi? Kan du og jeg medvirke til noe annet? Eller er vi hjelpeløse nikkedukker i et kynisk og hardt arbeidsliv? Med dette takker jeg for året som gikk og ønsker hver en av dere godt nytt år, med god helse og mye glede!

 

 

 

torsdag okt 08, 2009

Siste Sommeren i Sola

Siste sommeren var mettet og rik. Reiser med løft og bevegelse, møter med undring og nærhet, gode blikk og gode hender. Hun levde i nuet og sugde til seg sulten. Men etter oppgang, kommer nedgang. Naturlovene kan ingen sette seg over.

Det begynte med taushet fra en hun hadde sluppet innenfor. Deretter ble flekken på nesa veldig tydelig. En flekk som raskt vokste til utvekst. Da hun gikk til legen i uke 35, var den to millimeter ifølge han. Men den var større. Mistanke om hudkreft. Henvisning til hudlege.

Henvendelse til de to nærmeste, ventetid på minst tre måneder. Mens flekken vokser og vokser og blir mer og mer vondt og i veien. Midt på nesa som den er plassert. Igjen besøk hos fastlege i uke 37. - Da får vi prøve nabosykehuset, foreslår han, der har de plastisk/kirurgisk avdeling.

Hjem igjen og vente på brev. Vente mens panikken stiger. Fortvilelsen øker og nervene blir mer og mer tynnslitte. - Nå klarer jeg ikke vente mer, tenker hun i uke 38, jeg blir gal av det. Prøver privat klinikk i hovedstaden men de har datatrøbbel den dagen og hun kommer ikke rett plass. Da kommer tårene, det renner over.

Til slutt ringer hun nabosykehuset og spør hvordan det går med henvisningen. Joda, hun har time om fjorten dager i uke 40. Sukk, endelig skal det skje noe. - Du kan også ringe å snakke med nn, så er det mulig du får framskyndet avtalen. Som anbefalt, så gjort.

I morgen skal det skje. I uke 39. Hun fikk en avbestillingstime. Utveksten skal bort og hun må vente videre på resultatet. Kreft? Etterbehandling? Hva nå? Skal det bli siste sommeren? Trøttheten overmanner henne, følelsene svinger opp og ned. Har hun krefter til å kjempe seg opp enda en gang. Eller må hun gi etter for lengselen etter den lange hvilen.

Utveksten ble ikke borte. Det ble kun tatt prøve. En bit som krevde sting etterpå. Hjem å vente på svar. Gammeldamevorte eller hudkreft? Nye fjorten dager å vente mens ”tingen” vokser midt i fjeset. Vondt og stygt. Mange tanker og følelser skifter plass. Tenk positivt, minimaliser ”tingen” så kanskje den faller av av seg selv.

Etter fjorten dagen ringer hun sykehuset, det får være grenser for seigpining. Men legen opererer. I går kom telefonen. - Kan du møte på sykehuset i morgen? Til kontrolltime? Uke 41. Kontrolltime av hva liksom? Hun spør mistenksom men vet jo at ikke sykepleieren kan si noe. Tenker først det verste men roer seg igjen.

Det var det nest verste. Ikke det verste, bare nestverst. Det må skjæres preventivt en centimeter rundt ”tingen” over hele nesa. ”Tingen”, nå kreften. Hud må hentes fra halsen og dekke til det som blir borte. Kan hende de må ned til bein eller brusk, de vet ikke.

Bare vente to eller tre uker først. I kø. I verste fall blir det i uke 44. Mens kreften vokser dag for dag og krever større inngrep for å bli fjernet. Mens kreften eter dag for dag og kanskje sprer seg videre. I mens får pasientene være glad for å bo i verdens beste land, være glad for at noen gjør noe i det hele tatt, være glad for at hun ikke er ovelatt til seg selv. Glad og takknemlig ja. Bare det. Mens hun venter. I kø.

Etterord: Jeg deler dette med dere fordi jeg vil rette søkelyset mot norsk helsevesen som lar folk stå i kø med alvorlig sykdom. Folk som får redusert livskvalitet mens de venter. Som må bære større konsekvenser etterpå, grunnet forverret sykdomsbilde og større inngrep. Slik er det. Denne gangen gjelder det meg.

 

 

fredag sep 11, 2009

Den inkluderende Skolen i Valgår

Det hogger litt i henne nå om dagen. Dagene med skolestart og glade unger i sundet i kystkulturprosjekt, med unger på sykkel og store hjelmer på vei til aktivitetsdag i skogen rett ved. Gamle kollegaer i bil som ikke hilser, som snur seg vekk og later som de ikke kjenner henne. Hun er en av de uønskede, de utstøtte etter et langt liv i skolen. De er mange. Ikke alle lever lenger.

Vi vil ikke ha deg, sa stemmene etterhvert. Noen og nær de som satt med makt. Du krever for mye og gjør ikke som vi vil. Vi klassestyrerne, skal bestemme alt. Timeplanen, pedagogiske retninger, sosial læring eller mangel på den. Vi liker ikke at du har egne behov som vi må ta hensyn til.

Du er brysom, hvisket de samme, fordi du er for mye syk. Fordi du må ha tilrettelagt dagen slik at du kan yte ditt beste. Det passer oss ikke fordi byrdene på oss blir flere og friheten vår mindre. Vi vil ha fri fredag eller mandag og ha ovale weekender, slik at vi kan dra på hytta eller forberede selskaper i helgene.

Du er uønsket, sa noen av blikkene, fordi du er uenig i vår måte å se ungene og behandle dem på. Vi vil fritt kjefte på unger og slik være anførere for at klassen mobber medelever. Vi trenger ingen kritikk på det, vi trenger ikke at du bryr deg med oss.

Du er en belastning for oss andre, sa de, vi tror på ryktene om deg. Det går ikke an å trå over slike grenser, det vet vi da alle. At du kunne, vi som stolte slik på deg. Vi trodde du var som oss og en av oss. Ikke som de andre vi kan se ned på å forakte.

Du er konfliktskaper, sa de, noen. Fordi vi ikke tåler uenighet og andres vilje til det beste for elevene. Å innta elevenes synsvinkel kommer i annen rekke for oss. Egne fordeler, egne behov, egne synsvinkler, står over idealer og verdier.

Jo, det hogger i henne. Det er sårt å ikke være ønsket og være til nytte mer. Også serien ”Blanke ark” trigger sårene. Fordi de der bruker samme tilnærming til elevene som hun tror på. ”Egenvurdering av læringsforutsetninger”, lagde hun et ark om. For å bevisstgjøre ungene på hva de var gode til og for å heve selvfølelsen.

Det trigger sårene ja, men trygger henne at det kommer nye krefter til som får gjennomslag for elevsyn og pedagogiske prinsipper hun lenge har visst har vært avgjørende for skolens framtid. Først da kan den ekskluderende skolen bli det den skulle være, inkluderende.

Det er vårt valg hva vi vil ha: Den konservative individualistiske selvhevdingsskolen eller den sosialistiske solidariske fellesskapsskolen.

 

 

 

lørdag sep 05, 2009

Jan Mehlum`s ”Det ingen vet”

Da jeg gikk ut på terrassen i morges, var den hvite marmorsteinen på nederste trappetrinnet flytta på. Hvorfor, hva, hvem? Noen som fucker med hodet mitt igjen, fòr det flyktig gjennom tankene.

Jeg har en stein på trappa for å vise nederste trinnet på murtrappa når jeg famler meg ut i mørket for å ta en røyk. Skrekk og gru hvis den var på en annen plass i mørket. Tankene går automatisk til en annen tid. Da ting ikke lå der de skulle, da ting ble borte, da noen gjorde det svært vanskelig å leve der, så vanskelig at jeg måtte flykte vekk.

Tankene går også til boka til Jan Mehlums ” Det ingen vet”. Der hovedpersonen i plottet gjør akkurat det. Tukler med folks virkelighetsoppfatning. Bare akkurat nok til å få de til å tro at de er overvåket og utsatt, men at det er deres eget hode det er noe feil med.

Nitidig utplukking av ofre, enslige mødre med små barn i utleieboliger, nitidig planlegging av angrepet, nitidig forberedelse før angrepet, som å ta seg inn i leilighetene å flytte på feks skoene eller tøflene, gjør denne boka spennende og aktuell. Enslige mødre og mulige psykopater, er gode å mikse sammen.

Jan Mehlum er en krimforfatter etter min smak. For han forener psykologi og sosiologi med genren på en god måte. Spenning og  samfunnsengasjement i skjønn forening. At han er en lokal forfatter som bruker stedsnavn fra Tønsberg/Nøtterøy, gjør det enda mer virkelighetsnært.

Jan Mehlum er også Rivertonprisvinner, han har vunnet anerkjennelse for sitt forfatterskap. Han har gitt ut 10 krimromaner og denne første jeg har lest, blir neppe den siste. Hva dagens opplevelse har med Mehlum å gjøre, er kanskje mer enn noen vil få vite. Dessuten, hva vet vi egentlig om vårt naboskap? Det ingen vet ...

 

 

 

 

 

 

onsdag aug 26, 2009

Blogghensyn

JEG SPØR IGJEN. ER DET SLIK VI VIL HA DET HER?

Jeg vet at mange ergrer seg over at noen tar for mye plass og skyver andre ned på lista. Det har vi hatt før og det har vi nå. Og jeg har nok ofte vært en av de "plagsomme" posterne.

Hva med å drøfte noen felles interne koder vi kan leve med? Som handler om å ta hensyn til andre?

Jeg er for mangfold, nye bloggere og vitalitet. Men hva med å stille minstekrav til rettskriving, godt språk og allmen interesse på innhold? Minstekrav altså?

Når vi har hatt og om vi får en liten utlufting, skal jeg selvsagt straks slette "innlegga" på Sirenia faksjon.

Slik som det er nå minner det jo mest om kupping og spam. Og det vil vi vel ikke ha?

mandag aug 24, 2009

Feminist - Gnål i Valgår

Det ene gnålet er ikke verre enn det andre, enten det kommer fra kvinner, menn eller feminister. Gnål er gnål, sett knappen på repeat repeat. Gnål er ord uten handling, ord uten betydning, ord uten makt. Så hva er gnål og hva er saklige meninger innpakket i ord noen hører på? Hvilke saker og ord er av betydning for å løfte og endre?

Økt bevissthet om at vi lever i en verden vi alle har ansvaret for å endre. De store utfordringene i verden idag er relatert til økonomi. Skjev fordeling og økt fattigdom, fortsatt befolkningsøkning og mangel på mat, store miljø og energiutfordringer for å nevne noe. Hvorfor skal vi kjempe for fortsatt fordeler og makt til de ressurssterke hjemme? Når de globale utfordringene står i kø og skriker etter løsninger?

Norske ressursterke kvinner med makt og posisjoner, har de ikke nok? Eller skal vi fortsette å utvide svangerskapspermisjoner, kontantstøtte ol og høre på sutring om trippelarbeid og tidsklemme? Skal solidariteten med dem stå over solidarititeten med de arbeidsledige, de arbeidsuføre, de som lever på lite og nesten ingenting? Hva med deltidsansatte, hva med sliterne i utsatte næringer og lavtlønnsyrker? De som lever både utsatt, utrygt og smått?

Hva med våre nye landsmenn som står i de samme gruppene, uten særlig nettverk og med få ord? Hva vet de om norske rettigheter og goder? Ikke alle lærer seg det først, fordi de er glade for å ha en jobb. For å kunne sende penger hjem. Til blodpris.

Økt bevissthet på livsstil, identitet og selvfølelse. - Det er typisk norsk å være god, sa landsmoderen. - Det er typisk norsk å være rik og sutre for at vi ikke er rikere, svarer jeg. Unger vokser opp i trua på at alt kan kjøpes for penger det være seg lykke eller identitet. De som ikke kan det, faller utafor allerede i småskolealder. Økomisk status er blitt identisk med god selvfølelse og god identitet.

Så faller de utafor da, tidlig, pga de økonomisk sosiale forholdene de er født inn i. Med lav selvfølelse og usikker identitet, fortsetter spiralen. Jenter i denne gruppa er lettvinte byttedyr for hormomstyrte eldre gutter. Litt alkohol og pene ord så brytes motstanden ned og jentene fanges. Voldtekter blir nesten ikke anmeldt, kun 10 %. Av dem igjen så er det 10% som får dom. Det gir store mørketall og store familiære og personlige problemer siden.

Guttene faller lett i hendene på høyreekstremisme og kriminalitet. Hva som helst kan gjøres for å oppnå status og gruppetilhørighet. Et klapp på skulderen for å føle litt anerkjennelse.

 Så har vi volden i nære relasjoner. Blandt disse gruppene mye men også i andre grupper med høyere status. Hvor blir anmeldelsene av, hvorfor blir avhørene rosa når de fortelles blodrøde, hvorfor blir så mange saker der også henlagt?

Gnål og repeat ja, sannelig blir det vel det denne gangen også. For vi taler for det meste for døve ører. Vi har det så bra i Norge, verdens beste land å bo i, folk står i kø for å slippe inn. Og joda vi har det de fleste, også vi som har falt utafor arbeidslivet. Vi som har en trygg og god pensjon å leve av. Men det gjelder ikke alle. Og dette må vi gnåle om, snakke om og tåle å ta inn over oss og gjøre noe med.

I mens løfter jeg skjørtene og tar meg en tur med den italienske motorsykkelen på Balkan. Om ikke med vinløv i håret, så ihverfall varm luft i den blonde hårmanken. Uten hjelm. For gammelmodige overmodne gnålete femister gjør noe. De har iallfall lært seg det. Å gjørra noe. Og om det nyttær, tja tja..

Etterord: Det nytter i hvertfall såpass at jeg etter over tjue år fikk en byggmester til å gjøre opp gammel gjeld. En dom og erstatning ble fornyet hvert 10. år. Fordi jeg nødig ville han skulle påføre andre samme skiten som mot meg og flere andre. Etter tre rettsrunder nå, til og med til høyesterett, så han seg nødt til å gjøre opp. Så det nytta ja. Smiler jeg lurt med penger på lur. Med fornyet tru på rettssystem, rettferdighet og gnål (utholdenhet).

søndag aug 16, 2009

Reiselektyre på Balkan

Mens Sirenia ligger i havn på Balkan og venter på pendleren, får hun tid til å lese og skrive. Og bare det. Bortsett fra turer til by og land i Alfa Romeo`n.

Det var gode bøker jeg hadde med i kofferten som ble lest med glede. Og sorg.

Per Petterson ”det er greit for meg” 1992: Boka handler om Auduns barne og ungdomsår. Om tilbakeblikk på en vanskelig barndom. Om å legge bak seg og gå videre i livet.

Denne smertefulle prosessen er skrevet vart og sannferdig. Her er Petterson mesterlig. Han sier mye bak linjene uten at det er påtrengende og forklarende. En forfatter som vinner seg jo mer jeg leser han.

Audun Flaaten ”Skyggen av Isabelle” 2004: Et psykologisk dypdykk i kriminalform om narsissisme. Troverdig, rystende og spennende om hvordan narsissisme kan oppstå og utvikle seg videre.

Bokas tre hovedpersoner, Isabelle som søker hevn, fortelleren og etterforskeren Leo som søker rettferdighet og innsikt, Fabian som søker beundring og kjærlighet, er alle tre interessante personer som utfordrer dobbeltnaturen i oss.

Hanne Ørstavik ”Kjærlighet” 1997: En fortettet bok om mor og sønn. En lengtende, usett og optisistisk 9-åring og hans like lengtende, usette og selvopptatte mor. Vi følger dem noen timer i ett døgn.

Bokas styrke er hvordan vi bygger vår egen begrensede virkelighet gjennom tanker og språk. Forfatteren klarer dette med glans. Sårt, spennende og vondt.

Disse tre bøkene har til felles barns oppvekstvilkår. Hvordan disse påvirker tankene, følelsene og personlighetene våre. For en sosialpedagog i fag og hjerte, er disse bøkene vel verdt å anbefale videre. Hvilke rammer påvirker oss til å bli de vi er?

 

 

 

 

 

 

onsdag aug 12, 2009

Kystkultur over Landegrenser

 Kystkultur mellom Landegrenser

En liten hilsen fra Kroatia til dere. Den lokale fotografen fra Rovinj i Kroatia har laget dette. www.markomrse.com er linken dit. Håper han tåler litt reklame for sitt verk.

Teksten på bildet er som følger:

RIBAR

"Sea and wind crush against stones and the boat, leaving their mark. They do the same to fisherman, but instead of leaving marks, they strengthen his soul."

Reiser gjør dobbelt inntrykk når det også vekker gjenkjennelse i det ukjente. Kystkultur er seg selv lik mange plasser.

 

onsdag jul 22, 2009

Sirenemyten

Fra gresk mytologi satt sirenene ytterst på klippene og sang så vakkert at sjøfolkene seilte for nærme og forliste. Sirenemyten er også metafor for sjelen.

bkrs.biz/eDLmsc/sirene.jpg

Jeg kom i kontakt med myten første gangen i Hellas, der en gresk forteller fortalte om henne. I forbindelse med en båttur, der Cohen lød på øret sammen med bølgesprut på huden og vin på leppene.

Myten fascinerte meg, rent metaforisk, og det var derfor jeg tok nicket Sirenia. Jeg ønsket å lokke med ord, ikke sang, slik at jeg kunne medvirke til større bevissthet rundt valg og endringer. Høy ambisjon kanskje?

For slik jeg tolker myten, er både kjærligheten og livet en risikosport. Når vi velger å leve ut sterke følelser og sterke liv. Noen gangen dansende på kanten av Besseggen spillende russisk rulett, sterkt, intenst og besettende.

For i alt, også kjærligheten og livet ellers, ligger alltid kontraster. Som oppvokst ved havet vet jeg det. Godt/vondt, lys/mørke, storm/stille, lune havner/ville kast på åpent hav, ut/inn, opp/ned osv.

For dem som søker annet enn bare tryggheten og stillstanden, er myten fascinerende. På søken etter dypere lag, sannere innsikt, margen og sjelen. Intet mer eller mindre.

lørdag jun 20, 2009

Konflikt og Endring - Montenegro og FB

Sumarnatta er så ljos, sjøfuglene så våkne. Syrinene er ennå i blomst og dufter tungt i fuktig havluft. Sannelig vil nattergalen også være selskap. Hvem kan og vil legge seg da? Hvem kan og vil være sint å skjelle da?

Tankene går til FB, konfliktene og ufreden der, til en samtale med den norske ambassadøren i Serbia og Montenegro, om konfliktene og ufreden der. En samtale, en dialog, en sen kveldstime i godt lag med andre.  Etterat Josten Gaarder fikk en pris i Beograd samme dag. En filosofisk dialog om konflikt og endring, forutsetninger og begrensinger.

Et møte, en bekreftelse og et løft, som snakket om verdighet. Om å møte andre med det, uavhengig av handlinger som måtte være begått. Alle har rett til å møtes med det. For i blikket til andre, andres blikk av verdighet og i verdighet, ligger kimen til endring.

Møte med Snåsamannen en kveld, ga også en bekreftelse og et løft. Der han snakket om ydmykhet, vilje og krefter, indianernaturfilosofi, åndskraft og sjeleføde. Krefter som gir nestekjærlighet og raushet, vilje til godhet og bedre liv.

For hvorfor er vi så redde for konflikter? Vi lever jo med dem og i dem hele tiden. Enten det er i oss selv eller i samhandling med nær og fjern. For meg er konflikt kime til undring og refleksjon, til større bevissthet og klokere valg. Valg som fører til endring, endring og utvikling, gjerne løft.

Små glimt av nuet, små glimt av nær fortid, de gode øyeblikkene, de gode blikkene, de gode tankene og de gode valgene, gir løft. Løft og håp i det nære og fjerne, enten det er FB eller landene i tidligere Jugoslavia. Kan Balkan bli viktig for det nye Europa, gjennom sine mange prosesser med endring? Kan FB bli bedre av sin endringsprosess med nye og mer rause blikk?

Akkurat nå skal nattergalen få øyeblikkets oppmerksomhet og nytelse. For når feriegjestene ankommer i slutten av uken og uroen med dem, blir nattergalen borte for i år. Dens vakre sang forstummer.

 

 

 

 

 

 

 

torsdag jun 04, 2009

Perast i Montenegro – Kirken på Øya

Perast i Montenegro – Kirken på Øya

Tilfeldigheter eller forutbestemte spor? Noen ganger kan vi lure på det. Denne reisen min, til nettopp Montenegro, hadde neppe funnet sted om ikke jeg ble venn med min voksne elev på norskkurs engang. For det var hun som inviterte meg med til Montenegro. Det var hun som tok meg med til Perast og til øyene der. Og ikke stopper det der.

Perast i Montenegro – Kirken på Øya

 

Perast fotografert fra ”OUR LADY OF THE ROCKS” copyright by Turisticka naklada d.o.o.Zagreb

Innerst i Kotorbukta ligger to små øyer, den ene naturlig, den andre bygget over en stein i sjøen. To brødre var ute og fisket en natt da de fant et bilde av jomfru Maria  som de tok med seg hjem. Dette skjedde før 1450 tallet, da de tidligste sporene av kirken kan dokumenteres.

Perast i Montenegro – Kirken på Øya

Jomfru Maria fotografert etter postkort/foto: D. Babovic

 Da den ene ble alvorlig syk, ble det sendt mange bønner til Gud om å bli frisk. Og da mirakelet skjedde, at han ble frisk, ville de bygge en kirke rundt steinen der de fant bildet. Bildet skulle få plass i kirken. Slik ville de vise sin takknemlighet til Gud.

Øya ble bygget. Av senkede skip fyllt med stein, og øya ble formet som et skip. På øya ble kirken reist, en liten og bekjeden kirke på avstand. Men da guiden åpnet døren inn til kirken, ble jeg overveldet av den guddommelige skjønnheten i rommet og historien som med ett virket så nær. Veggmaleriene malt av en lokal kunstner i samarbeid med erkebiskop og kongen av Serbia, viste gammeltestamentet. Andre flater nytestamentet.

Perast i Montenegro – Kirken på Øya

Kirkerommet avfotografert etter turistbok.

En av verdens største samlinger med sølvplater gitt av takknemlige troende, fem slag marmor i det elleve meter høye alteret, rom med antikviteter som sjøfarende hadde tatt med hjem, en stor samling malerier over nesten skipsforlis, bildet brodert av sjømannskonen, første båtpropellen hånddrevet med sveiv og tannhjul, alt sammen like stort og vakkert.

Og det slo meg at kystbefolkningen verden over hadde og har mye til felles. I sin søken ut til nye kyster og horisonter, både i ytre rom og indre. Og at reisen er målet, søkingen og undringen. Takknemligheten og ydmykheten kan bli konsekvensen.

Det slo meg også at troens kraft skaper skjønnhet og varige spor for etterkommere og ettertid. Jeg var bak alteret, i en liten passasje mellom alteret og kirkeveggen hvor vi kunne be. Jeg ba en stille bønn i takknemlig ettertanke. Den tar jeg med meg videre. At jeg i dag møtte en person som var født i Perast, på min egen eiendom, er det tilfeldig?

 

torsdag mai 28, 2009

Montenegro - De store småøyene i Perast

En sann fortelling om tålmodighet, tro, håp og kjærlighet. Eller legende, vi får tro hva vi vil. Bildet er nå der.

 

Bilde tatt fra innsiden av kirken på den kunstige øya. Vi ser mot den andre øya og Perast. 

-  Jeg skal be bønner for deg, sier hun til sjømannen sin som skal ut på en lang reise i tre år.

- Og mens jeg venter, skal jeg lage et fint bilde som takk for at du får vende trygt hjem igjen, fortsetter hun og omfavner mannen en siste gang.

Slik begynner fortellingen om sjømannshustruen i Perast. Hun skal brodere et bilde av Jomru Maria etter et funn på en stein ved siden av en liten øy. Rundt steinen ble det bygget ei kunstig øy av skipsvrak og steinblokker, og de to små øyene ligger omkranset og beskyttet av høye fjell.

Etter utkast til bilde, begynner hun broderingen. På noen partier bruker hun silketråd hvor stingene teller 250 pr cm2. I andre partier bruker hun sitt eget lange hår som tråd, sorte sting i begynnelsen og gråere etterhvert som tiden går og sjømannen ikke vender hjem. Stingene av eget hår teller 700 pr cm2. Etter tredve år, er bildet ferdig, kvinnen har blitt blind og mannen har ikke kommet. Men hun har trofast ventet, brodert et bilde i ventetiden, og sendt bønner til sin Gud i håp om å få kjærligheten sin tilbake. I mens la hun kjærligheten i bildet, som lever for evig etter henne.

 

Jomfru Mariabildet brodert av sjømannshustruen av silketråd og eget hår.

Dette er bare en av skattene i den lille kirken på den lille kunstig lagde øya. Kirken inneholder mer, mye mye mer.

 

 

 

fredag mai 08, 2009

Gode Oppvekstvilkår for barn, hva er det og hvem har ansvaret?

Hva skaper gode oppvekstvilkår for barn? Hvem har ansvaret for å skape dem? Og hva skjer når vilkårene ikke oppfylles? Foreldre, samfunn, venner, skole og media har ansvaret for oppvekstvilkårene for ungene våre, gjennom sosialiseringen. De skaper sammen oppvekstvilkår for barn.

Som med det meste, finnes ulike teorier og forskning på hva som er ideelle oppvekstvilkår for barn. Akkurat som det finnes ulike meninger om hvem som har det største ansvaret i å oppdra barn. Oppdragelse til å bli dugelige samfunnsborgere. Jeg velger meg Habermas tredelte livsverdensyn og mener at en god stimulering i de tre verdenene gir optimale oppvekstvilkår.

Den subjektive verden: Her dannes personene og identiteten formes som ressurs. Dersom en person får både primærbehovene dekket, samt Maslows behov for trygghet, kjærlighet, respekt og selvaktualisering, vil identiteten kunne bli sunn og trygg. Sammen med personligheten gjennom balanse mellom arv og miljø.

Den sosiale verden: I interaksjon mellom individene og samfunnet dannes ressursen solidaritet. Her kommer nettverkslæren inn som en god tilleggskunnskap. Hvor individene kan inngå i positive spiraler med andre og løfte både seg selv og andre. Gode, nære og trygge, nettverk, kan danne både empati og solidaritet.

Den objektive verden: Kulturen finnes her, og personer får meningsressursen stimulert og formet. Kulturen gjennom  litteratur, musikk og kunst ellers. Også naturopplevelser gir næring til meningsressursen.

Dette tredelte verdensbildet, sammen med troen på dannelsessosialisering hvor individet danner seg selv og samfunn aktivt i samspill med andre, kan skape både gode samfunn og gode borgere.

Så hvorfor har vi da økende kriminalitet, økende prostitusjon, skyhøy øking av mobbing i skolen (70%) og andre symptombærere på at samfunnet ikke skaper optimale oppvekstvilkår, men det motsatte? Jeg har noen svar på det, utfra teorien overfor. La meg ta noen av dem. 

-  Vi lever i ei tid hvor det som engang var dødssynder har blitt vår  vestlige livsstil og dyder. Grådighet, egoisme, selvopptatthet og misunnelse kjennetegner manges livsstil. Vi er oss selv nok. 

-  Personer som lever under fattigdomsgrensene øker, og fattigdommen øker. Skjev fordeling, stigmatisering og fordommer, skaper frykt og aggresjon og redsel for utstøting.

Særlig gutter som utsattes for sosioøkonomiske forskjeller kan få preget sin identitetsdanning og selvbildeoppfatning. Willi Aagre holdt på med en stor studie (-01)som kunne tyde på det.

- Mange nok mangler kulturbiten som gir ressursen mening. De er fanget av forbrukerpress og er bevisstløse forbrukere av underholdning, og billig dop som ytre ting er. Bruk og kast livsstil.

Dersom vi tenker oss at Habermas tredelte verden blir ulikt stimulert, hva da? Kan vi tenke oss at de som beveger seg mest i sin subjektive verden, blir narsissister? Vår tids svøpe og dilemma? Per Gynter, Keisere og Konger? Vår tids ideal?

Kan vi tenke oss at de som beveger seg mellom den subjektive og sosiale verden havner i en av disse kategoriene, som enten mainstream de fleste er, tradisjonell, trendy eller motkulturell? Enten inkludert etter konformitetspress eller ekskludert for ikke å passe inn noen steder.

Til sist kan vi kanskje tenke oss at de som aller helst vil oppholde seg i meningsdelen, den kulturelle, har evig nok med det? At kultur og skaping oppsluker all både tid og oppmersomhet, at den livsformen har evig nok med seg selv? At alt annet og alle andre blir underordnet det?

Mine svar på hvorfor barn mangler gode oppvekstvilkår ligger her, for mange barn i Norge har ikke gode oppvekstvilkår. Enten de kommer fra fattige hjem eller ikke. Og hvem bærer ansvaret for  de mangelfulle oppvekstvilkårene? Er det samfunnet, foreldrene, nettverket, skolen, media eller du eller jeg.

Litteratur: Bent Madsen ”Sosialpedagogikk og samfunnsendring”

 

 

 

 

 

 

 
© Sirenia sak og debatt