Strøtanker på en påskeaften om romanfigurers dynamikk og selvstendighetstrang

Jeg pleide før å smile litt overbærende når jeg hørte forfattere snakke om hvordan romanfigurene de skapte, ofte tok over styringen selv og kanskje utviklet seg i en helt annen retning enn opphavsmannen hadde tiltenkt. Koketterende og jålete dilletanteri , tenkte jeg.  Nå som jeg snart er ferdig med reskrivingen av roman nummer to (Domino Indigo), vet jeg bedre.  Mange av de figurene man  skaper, er faktisk så plagsomt levende at de ofte helt går sine egne veier. Ta Kirsti Scott, som jeg nå har slitt med i flere måneder. Jeg fant henne opp for fem år siden (da jeg ennå ikke var helt ferdig med min første bok !), og jeg skrev ned noen fengende setninger om henne som kanskje kunne brukes ved en senere anledning. Egentlig hadde jeg ikke tiltenkt Kirsti noen rolle i Domino Indigo, men hun har presset seg på og krevd å få selve hovedrollen. Og når hun først fikk den, minte hun meg etter hvert på at det som skjer med henne underveis i romanen , ikke er sannsynlig med mindre hun fra naturens side er født med.... Yeah, you wait and see until you've read the damned thing....  Når Domino Indigo om et år leses og diskuteres over det ganske land (lov å drømme : ) vil leseren nikke gjenkjennende til hva jeg sier her. Denne damen har så mye krutt i seg at hun mang en gang tar innersvingen også på forfatteren. Jeg liker å tro at jeg har styringen på de personene jeg skaper, men det er altså en sannhet med store modifikasjoner, iallfall hvis man som skaper er åpen for den dynamikken som finnes i enhver historie hvor to eller flere mennesker er involvert¿. Litteratur handler jo om å være menneske, og livet er kompliserte saker -  alle er  vi jo veldig spennende skrudd sammen.

Så her har jeg sittet en påskeaften mons alene med mitt tastatur og skrevet om Kirsti og Karen og Julian og Henrik og Marielle og alle de andre marionettene mine, og jeg synes plottet og personene sitter bra nå. (Det gjenstår å se om konsulentene er enige). Det føles noe kjedelig å tilbringe en slik kveld med å skrive roman og se på Notting Hill, men skal en roman bli bok og ikke bare drømmeri, må man være beinhard med seg selv og gi avkall på andres selskap til tider.

For øvrig er kroppen sånn behagelig sigen her jeg sitter - jeg kjørte bil i fem timer i dag (Skien- Rauland t/r) for å stå på slalåm i fire....  

Om det var verdt det ?

Tja.... Skyfri himmel, men kaldt som pokker. (Jeg lærer jo aldri å kle meg) Kø som det bare kan være på en solfylt påskeaften (køing og heis tar nitti prosent av  tiden ), mye løssnø og dertil hørende groper, men først og fremst: friskt, fartsfylt og gøyalt !! (Jeg kjører uten bremser på grunn av en noe begrenset teknikk og er nede på nesten no time...) Litt ensomt alene der i bakken, men en dag dukker vel også Kvinnen i mitt liv opp. Jeg krever for øvrig ikke annet av henne enn at hun er søt, slank, blond, blåøyd, sporty, intelligent, litt mystisk, har pen stemme og en viss style (og at hun selvsagt ikke er harry).  Det eneste kravet hun stiller til meg, er vel at jeg skal bli høyere og mørkere....

Så ja, jeg lar under tvil dagsturen til Rauland være verdt de ni timene, strevet og de seks hundre kronene i bensin og heiskort.

Og i morgen skal jeg skrive videre - hvis ikke Kirsti Scott har tatt livet av meg i løpet av natten...

Posted at 01:28AM mar 23, 2008 by Flaaten in Bøker  |  Kommentarer[13]