Min mat


Slik Knausgård ville sett det

 
torsdag jul 22, 2010

Vannvittig eller vannlig ?

De fleste går i vannet av og til. Kun de færreste går på vannet. De som går i vannet er ofte de samme som tråkker i salaten, tramper i klaveret eller driter på draget. De siste tre og en halv fenomener har jeg liten forstand eller erfaring med. Men likevel...


De jeg har sett gå på vannet er noen kjappe og svært målbevisste insekter som gjennom troverdige nær-spagaten-bevegelser spankulerer uhemmet på overflatehinna på vannet. Fy flate! Dyktige!


Jesus, vil noen si da, refleksivt. Om ikke historiens mest kjente vannvandrer... for korthets skyld for å gjøre dette enda lengre; vanndreren, kan vi kalle ham... så er han i hvert fall bibelhistoriens mest kjente. Tror kanskje ikke det var flere heller, men har jeg pløyd bibelen på jakt etter vandrere? Nei. Moses er knappast relaterbar her. Han pløyde vannet, lagde ei lang antirenne og brukte kanskje mye energi på å komme seg over Dødehavet eller hvilket hav det nå var. Det gjorde han fordi han (og Gud) i all sine lumske tanker fant ut at de kunne oversvømme og drukne de jævlige egypterne som skulle ta rømlingene.


Dette tror jeg selvfølgelig fint lite på som en historisk og reell hendelse. Enten tror man alt i en bibel, eller så tror man ingenting. Ikke noe midt i mellom har bibelpolitiet bestemt. Det er fundamentalistiske moromenn som anser tvil og vinglete fortolkninger som absurditeter i ordets latterligste forstand. Og så er det folk som tror at 1% - 38% - 88% er rett, som om dette er noe å velge eller velg bort.


- Jeg tror Jesus hadde 3 disipler, bare ! .


Har dette med vann å gjøre? Vet ikke..

tirsdag jul 13, 2010

Min frokost

Jeg – og da snakker vi om at…, i hvert fall jeg sjøl, og jeg er den første til å omtale det jeg skal omtale, og det er jo ikke reint lite – er sulten. Sult; et ord som beskriver alt, selve berikelsesgjerningen og hovedbestanddelen, grunnbegrepet i eksistensen, prossessen for alle organismer, den biologiske syklus’ start og endemål, i seg selv det vi med et lite ord kan kalle liv, men det ville i denne sammenheng virke fattigslig. Enten eter man, eller så blir man ett. Så snart våre første to celler knyttes sammen på vår veg til et selvstendig livsløp, etter at vår far og vår mor har utvekslet stoffer er kampen om føde i gang. Myriader av mikroorganismer – også kalt sædceller – går til grunne lenge før dette skjer. Alle er vi vinnere, og alle var vi heldige som klarte å sette oss til bords ved det første måltid, som slett ikke var grovbrød, leverpostei, frokostblanding, egg, smør, kaffe eller te. I hvert fall ikke te. Til bords… en overdrivelse, spør du meg. Vi sto til knes, i hvert fall jeg. Uten tilfang på eller tilgang til næring stopper livsprosessen opp, og dette er et ufravikelig faktum helt fra de minste små celleansamlinger som skal bli til fiolinster eller potetbønder til de mest enorme beistene av noen blåhvaler. Om vi skal bli små eller store, gode eller onde… mat må vi ha. Bare de færreste av oss kan kjøpe Big Mac med overdoser ketchup, og takk for det. Hvor mange levende vesner finnes det på jorda? I hvert fall to, det beviser vi nå, i og med at jeg har skrevet dette og du kan lese det. Alt annet kan være bare illusjoner, skjønt… vi later som om det finnes 45.993.635.232.997.113.929.001 andre eksistenser også. Maur, grashopper, jøder, muslimer, klegg, giraffer, hvalross, den lille fetteren din som alltid får sjokoladepudding servert før deg og tar altfor mye…pluss alt annet. Trær og… gresstrå og, mikroorganismer i de store havdyp…. i det hele tatt kan dette trekkes så langt at vi kan si hele jorda inneholder liv. Gamle Gudrun på Kveldsgløtt alders- og sjukeheim lever også, selv om hun sitter helt i ro på sin dertil egnede stol, med øynene igjen. Og et 3760 år gammelt furutre som har stått der det står i Wyoming i USA, helt siden lenge før USA ble USA. Hvor var jeg nå? Jo, det var den sulten, ja… jeg er sulten og skal sette meg og spise frokost. Jeg retter det ene beinet foran det andre og plasserer foten ned med tåballen først fordi jeg ellers ville plassert hælen ned med et dumpt drønn som ville kunne vekket andre og langt mer sovende mennesker i min nære omgivelse, og det er ikke sikkert morgenprossessene er likedan fungerende hos alle om morgenen. Ta nå for eksempel meg, som på slaget 7, men ikke hver morgen, bare i dag… og i går, husker jeg; da var det sannelig ikke før nærmere halv åtte, og det fikk jeg straks kunnskap om ved å trykke på den ene knappen som sitter øverst på høyre side av mobiltelefonen min, for på det viset lyste displayet opp med en sirkelrund klokke, virtuell og slett ikke fysisk, men uansett med en slik naturtro virkelighetsillusjon at jeg kunne se begge viserne og de partielle timemarkørene som dannet tallskiven, og der så jeg i går at klokka ikke var mer enn halv åtte. Faktisk mindre. Ikke meget, men et par minutter, kan jeg anslå. I dag måtte jeg selv gripe tak i det buete håndtaket som var til å gripe tak i på den metalliske kjøleskapdøren, og håndtaket selv var også metallisk, men i en annen finish enn kroppen og døren på kjøleskapet, som var av børstet stål. Det forrige kjøleskapet vårt var ikke av børstet stål, men i et kjedelig, emaljert hvitfargepreg slik trenden var på 90-tallet, da jeg og min kone sist valgte kjøleskap ut fra Elkjøps bgrensede assortement. Min kones fargevalg har alltid vært en ledertråd i våre valg – noe som for min del kan skyldes en indre, hypotetisk fargeblindhet -, og fra hennes fødsel og tidlige oppvekst i den nordvestlige del av landet går det klare linjer tilbake til hennes far på sørvestlandet og fra hennes mor enda lenger nord enn der vi i dag tilbringer våre år sammen. Farens barndom, og han var en av til sammen ni søsken i en stor flokk, var preget av samhold, spartanske overlevelsesrutiner og gudfryktighet, mens morens barndom var preget av samhold, bonderomantikk, høyhesjing og nordmørsk frodighet. Hennes minner om hvordan krigen hadde satt sitt preg med hyppige besøk av tyske soldater og infrastruktuelle føringer kan i ytterste konsekvens ha hatt avgjørende betydning for vårt fargevalg av kjøleskap, hvem vet? Smerten fra et lite sår på lillefingeren, der jeg hadde fått en flis i går, er fortsatt merkbar. Jeg tror jeg har en liten bit av trestykket igjen inne i det midterste fingerleddet, men jeg kan ikke se hovenheten, kan bare føle den under plasteret. Ut fra kjøleskapet tar jeg en flaske lettmelk, halvveis full og irriterende nok med åpen klaff. Hvem som til stadighet lar være å lukke igjen melkeklaffene har jeg ennå ikke bragt opp i familieråd, men dette har gjentatt seg flere ganger det siste året. Som om ikke melken blir litt fortere ufrisk der den drar til seg odør og aroma fra andre matvarer inne i det store kjøleskapet, der av og til også kaviartuber er uten kapsel eller halvt overskårede tomater eller paprika kjemper om å erobre luftrommet, det stille, mørke og kjølige univers av tilstrebet holdbarhet innenfor de isolerende flatene. Jeg tar også ut en makrellboks, der lokket allerede i går kveld ble åpnet, slik at det gaper i en stor, metallisk bue med ringen stikkende ut. Den rødorange sausen glinser og ligger nede i bunnen, tett omslyngende de store stykker med makrell som ennå ikke er spist. Alltings mening er jo å bli spist, og disse makrellbitene – hvis de hadde kunnet tenke – ville ha utstøtt høylytte jubelrop av lykke over i denne stund å nå sitt paradisiske mål, å ende opp i en livgivende, mettende frokosten. På mitt fat. 13 stykker skåret trønderfår ligger blygt ventende inne i sin plastforpakning, og lite vet disse flak av nirvanisert sau at jeg om litt skal plassere de to fremste av dem på et laken av majones, mykt beredt på en seng av speltbrød og endelig omsorgsfullt bredd over med en dyne bestående av to skiver offwhite jarlsbergost. Men først makrellen, og i vår familie har vi alltid inntatt den kraftigste og mest smakfulle delen av måltidet først. Også i tidligere tider, da vi kronet ethvert middagsmåltid med en søt dessert, men det er en annen historie som jeg skal skrive en hel bok om seinere. MIN MIDDAG. …og om desserten; MIN DESSERT. Den ene biten etter den andre blir tygget av skivene, og jeg arbeider aktivt og lenge med hver bit slik at jeg kjenner bestanddelenes enkeltsmaker, nyanserikdommen, gå sammen og omfavne hverandre i små nytelsesfestivaler, som symfonier, melodisnutter, nordlys, fyrverkeri av eksploderende lysglimt for mine smaksløker. Tungen leker med tennene og sender leveranser hit og dit i det store, indre festivalområdet, i munnhulen, i livets grotte… Rislende bekker av flytende lykksalighet i form av livgivende melk, ofret fra pliktoppfyllende kuer med sine stinne jur fullender dagens intro-seremoni til livet, frokosten. Kaffen smaker ikke så verst heller. Men om det skal jeg skrive en egen bok . MIN KAFFE.

 
« september 2010
mationtofr
  
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
   
       
I dag
 
© Min mat