De små, de rare

De ser ikke hva som skjer

de små

de rare

Andre bare bruker

andre for å oppnå

andre goder en de andre

De vet ikke at de skal leve i lidelse

de små

de rare

Leve etter andres svik

leve knapt, uten å tørste

leve, bare leve til siste stikk

Posted at 05:11PM apr 16, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Narkomane tanker

Jeg har lyst til å ruse meg skikkelig. Syre eller 2CB. Kroppen vil kjenne noe annet. Hodet vil strekke ut hjernen, den er støl nå. Stiv og støl. Den trenger å komme seg ut litt. Kjenne på livet.

Lurer på hvem som har. Vanligvis må det bestilles i forveien.

2CB er bra. Grei å dosere, lite bivirkninger etterpå. Bare en shot med sprit, som de har blanda ut 2CB’en med. En time, halvannen etterpå kjenner man virkelig at noe er i gjære. Bølger med rus skyller inn over deg. Hver gang litt kraftigere en den forrige. Det blåser opp til storm inni hjernen. Inntrykk suser hit og ditt. Timer kan oppleves på sekunder, sekunder kan bli døgn. Tid opphører og går i sirkler, øyeblikk kan oppleves etter at de er opplevd, fortid blandes med fremtid og nåtid, alt er relativt. Du kastes mellom intens varme og ballekrympende kulde. Du ser huden på hånden din bli gammel, rynkete og skrukkete for så å bli babyung og gå gjennom syklusen en gang til.

Tapetet på badet dunker i takt med musikken fra stua, i speilet forvandles ansiktet ditt til en demon. Verden kan i det ene øyeblikket virke vakker, harmonisk, snill og man tenker at alt kommer til å gå bra. Ingenting slutter, ingen dør, alt bare er. Og med ett forvandles alt til dritt, eder, galle, vold, spy og betennelse. Alt som lever er skapt til å utslette noe annet. Alt er ondt.

Men så høres fuglesang ute. Jeg går ut selv om det regner. Jeg finner meg en glipe i regnet. Står der og soler meg i den ene solstrålen som var tiltenkt meg. Gresset på bakken elsker med jorda den vokser opp av. Røsslyngen knuller blåbærbuskene. Trærne pulserer ut regnbuestøv over alle, synkront med mine hjerteslag. Bakken puster og stønner, elsker å bli tråkket på. Så glir alt over til hat. Alle begynner å sloss. Jorda går til angrep på plantene. Trærne prøver å flykte fra hordene av demoner som velter opp fra avgrunnen. Alt håp er ute. Den lille tiden du har blitt tildelt er omme.

Da jeg drakk fra ølflasken inne i stua ble tatt av et øyeblikks innsikt. Flasken fanget blikket mitt, jeg ble sittende å stirre på den. Da jeg så ekstra nøye etter kunne jeg merke at hele flasken vibrerte svakt. Nei, det var atomene i flasken som beveget seg. Etter hvert ble det klart at atomene ikke var runde som jeg hadde sett for meg før. De var mer som strenger eller tråder. Hvis jeg bare konsentrerte meg nok ville jeg kunne greie å ta gjennom flasken. Forsøket ble mislykket for jeg klarte ikke å holde samme ”frekvens” på atomene i hånden min som den de hadde i flasken. Tyngdekraften i de dimensjonene jeg er klar over mister energien sin til andre dimensjoner og deres tyngdekraft virker inn på objekter vi kan sanse igjen. Det er en storm av gravitasjon, et dusin ulike perspektiv som noen ganger utligner hverandre for så å kjempe om herredømmet atter en gang. En evig ikke likevekt sørger for kontinuitet i vår opplevelse av de lover som Newton oppdaget.

Da er det kanskje mer trygt med litt filmsyre. "Star Wars" er god. Onsdagsfilmen på TV Norge blir et mesterverk. Hjernen er på høyoktan, empatien går på kokain. Du skjønner alt hva karakterene i filmen gjennomgår, hva skuespilleren må gjøre for å sette seg inn i rollen, hvordan manusforfatteren har fanget øyeblikket, hvordan fotograf har brukt lyset og hvordan regissøren står der som den største dirigent. Veiver formaninger, setter stemninger, formidler følelser. Alt føles med en inngående forståelse og innlevelse.

Eller E. Har bare prøvd det en gang. Det var helt fantastisk. Jeg måtte love meg selv å ikke prøve igjen på en lang stund. Dette var litt for fett. Prøvde en med grønn firkløver. Jeg satt bare hos noen kamerater og spilte poker. Skulle ikke ut den kvelden. På slutten av spillet så trekker Dan frem en liten pose og spør om jeg heller ikke bare skal ta en pille i stedet for de hundre kronene han skyldte meg.

En time etter at jeg hadde svelget pillen var det som om noen tok av meg solbrillene jeg hadde gått med hele livet. Sansene vokste seg sterke. Jeg følte alt. Alt hva andre følte, alt hva asfalten følte. Med den erkjennelsen ble jeg utrolig selvsikker. Gikk bort til den fineste dama jeg så og fortalte henne hvorfor hun måtte gi meg et kyss. Jeg forklarte at det var viktig at hun ble med hjem den kvelden og at vi hadde sex.

Jeg argumenterte for øyeblikkets skjørhet og tidens brutale utelatelse. Vi måtte bruke de sekundene vi hadde i kveld til å føle oss vel. Det funka som faen. Jeg var supermann i et univers jeg kontrollerte. I hverdagen er det bare meg selv som setter opp veisperringer. De finnes ikke. Det er bare å kjøre på.

Man blir litt sliten etter en sånn tur. Uansett om det er syre eller 2cb, salvia, shrooms eller E. Hjernen får strekt seg litt. Tøyd ut. Du vet det blir en stund til neste gang, men det var gøy. Ingen trodde at de kunne fly. Ingen døde eller ble skadet for livet. Ingen tippa. Man sitter bare igjen med noen gode erfaringer og erkjennelser. Og litt lettelse over at det gikk bra.

Posted at 07:44PM apr 13, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[4]

Gullsmeden

Egentlig ville han bare slutte, men han satt ved frokostbordet som vanlig klar til en ny dag. Hans litt for skravlete kone stod og ventet på at kaffen skulle trakte ferdig mens hun oppdaterte mannen om dagens planer og gjøremål. Hun snakket i vei om hva ei venninne hadde gjort med elskeren sin og hva en telefonselger hadde prestert å si.

Bjørn Evenes hørte som vanlig ikke etter, han bare satt i et velltimet ”jøss” og et ”sier du det” når det ble et opphold i kakklinga. Bjørn satt i andre tanker, han hadde slitt en del den siste tiden, mye underskudd i bedriften og få kunder på grunn av finanskrisa hadde fått Bjørn til å tenke nytt.

Han hadde i den siste tiden vannet ut gullet han solgte i gullsmedforetningen, han solgte falske diamanter og edelstener, det er ingen som sjekker slikt i våre dager.

Det var kanskje finanskrisa som startet det, eller kona, eller bare Bjørn Evenes manglende glød over et arbeid han ikke lenger likte. Han hatet det nesten. Spesielt hatet han å omgås kundene. De kunne være svært plagsomme, spesielt unge kunder, konfirmanter og nyforelskede gjorde særlig inntrykk.

Etter at han hadde spist frokost og sagt farvel til sin kone dro han ned til den lille gullsmedforetningen i byen. Etter å ha låst seg inn satt han seg ned ved arbeidsbenken og tenkte på hvordan han skulle få denne dagen til å gå. Hvordan han skulle takle alle kundene. Det var konfirmasjonstid, gode tider for alle gullsmeder, men Bjørn Evenes ønsket ikke våren velkommen. Og snart kom den verste dagen av dem alle. Handelens dag.

Første gang Bjørn hadde sex var med kona. Han var tjueen år og hun var atten. De hadde seg i bilen hans og når de kom hjem var det nybygde huset til Bjørn brent ned.

Bjørn lurte ofte på om han luktet ”gammel mann”. Han hadde en litt lav, utydelig stemme.

I dag var det en slik dag der alt gikk galt. Bjørn var sint, skikkelig sint. Han klarte ikke å holde en tankerekke på grunn av alle forstyrrelsene. Han forbannet alle inni seg. Hvorfor kunne de ikke bare la ham være i fred. De nøkket og dro han ut av bobla. Bjørn lot deg gå ut over hunden, kjeftet litt og satt seg tilbake ved arbeidsbenken. Det hadde hopet seg opp med regninger til firmaet og til han som privatperson. Netcom hadde sendt en sms tidligere på dagen der de advarte om at de snart stengte abonnementet hvis han ikke betalte regningen. Bjørn ga faen. Alt raknet snart alikevell. Det var ikke vits å prøve å redde stumpene. Det fikk bare ryke å reise inn til svarte helvete, tenkte Bjørn da han plasserte en falsk diamant i ringen han jobbet med.

Butikken var nå full av kunder, noen skulle handle og andre skulle bytte. En av damene kommer mot Bjørn i et voldsomt tempo, hun ser forferdelig sint ut der hun klasker en liten eske på glassdisken. Hun skriker ut, hyler anklagelser, sier at ringen er falsk, hun har sjekket med en gullsmed i Tromsø. Bjørn prøvde å stå stille, prøvde å ta i mot, men mørket kom over ham. Han stod og ristet, han ble rødere og rødere for han langet ut mot den hissige kvinnen. Slaget traff ikke. Bjørn bommet og snublet i tøflene han hadde bak disken og falt over glassmonteret slik at det knuste. En forundret folkemengde var først stille, så litt etter litt begynte en jevn surring før noen begynte å ringe i mobilene sine, noen skrek mens andre løp ut. Småjentene så forferdet ut og pekte på Bjørn der han lå på en seng av knust glass, smykker og juveler.

Da han våkner på sykehuset blir han fortalt om sin tilstand av en sykesøster. En dag etterpå kommer kona på besøk. Hun forteller om hvordan politiet har hatt razzia i foretningen og i huset. De fant mange greier som de bar ut. Det blir nok tiltale, rettssak og fengsel tenkte Bjørn for han sovnet.

Det finnes bare en bok på nattbordet i cella, til Bjørn. Det var en bok han hadde lest i siden han var tenåring, den enste boka som hadde rørt noe, sagt noe av betydning, fått han til å se på livet med interesse og nysgjerrighet var Spinoza’s Etikk.

Herregud for en verden jeg lever i, tenkte Bjørn. Uteliggere leser Proust og Ulven mens høyesterettsdommere leser Donald Duck, selv om de heller ser på Doktor Phil eller Judge Judy.

Jeg hater alt det amerikanske. Bokhyllene og filmreolene var fullpakket av søppel fra USA og England. Hele verden hadde blitt syk og alle de feite hamburgerspisende våpenelskerne var parasittene som infiserte planeten.

Den eneste måten å få fred på er å bli alkoholiker. Skikkelig alkis som drikker rødsprit og bor under en pressenning under ei bro. Det er faen meg livet.

Bjørn tenker at å komme i fengsel var det beste som kunne skje. Endelig får han tid for seg selv, tenker han.

Bjørn likte seg på cella de gangene de var innlåst for kvelden. Helt alene kunne han kikke ut av vinduet og se på landskapet for seg selv, uten å måtte dele eller forklare det med noen andre. Han kunne tenke fritt nå fordi alt var slutt. Han tenkte ofte på at han ville ta kontakt med sønnen den dagen han slapp ut. Det var vel ti år siden de hadde sett hverandre sist, det var i sønnens bryllup en aprildag. Dette var første gangen jeg deltok på noe sammen med min sønn, tenkte Bjørn da han barberte seg en morgen. Nå var sønnen skilt og arbeidsledig. Bjørn hadde hørt at han satt mest inne og ikke var sammen med de to barna han hadde. Jeg må da kunne få han til å bli glad i livet, tenkte Bjørn før han legger seg den kvelden.

Bjørn tenkte på å ta livet sitt. Han følte at han burde ha lyst til å ta selvmord. Han tok en genser og kvelte seg selv litt. Bare for å kjenne på følelsen. Bjørn ville ikke dø, han ville bare være i fred.

Bjørn tenkte at han måtte se sønnen sin snart, det var jo tre uker siden løslatelsen. Han hadde følt seg litt som Egon Olsen der han hadde gått ut av fengselsporten. Det var så mye han som skjedde, så mye han måtte få gjort og med et hadde det gått en uke, snart to og nå tre. Men de hadde snakket sammen på telefonen, de hadde avtalt møte på en brasserie noen dager senere.

Bjørn hadde ingen penger nå, ingen som ville ta ham inn. Han hadde bare gullet han bar. Gullet som han opp gjennom årene smeltet om til briller, klokkereimer, håndtak på stokken og beltespennen. Det var alt som var igjen, siste rest av et langt liv. Alt han var verd hadde han på seg. Tingene var en del av ham.

Fangevokteren sitter i garderoben. Han støtter hodet i hendene der han sitter i underbuksa. Shiftet er akkurat ferdig. Hvorfor tok jeg denne jobben, tenker han. Hvorfor valgte jeg denne veien. Jeg er ikke verdig til å bestemme over andre, låse dem inne, be dem holde seg til reglene. Jeg burde sittet der inne. De burde låst meg inne. Han vil ikke hjem og han vil ikke bli på jobben. Han vil ikke komme tilbake neste dag.

Bjørns venn: Han hadde store problemer med autoriteter. Han kunne fly på en fangevokter bare han ble bedt om å fjerne bena fra bordet. Det virket på Bjørn som om han var redd for å slippe ut. Ingen midler ble etterlatt uprøvde. En gang stakk han en medfange med en filt tannbørste. Fangen overlevde og tok en grusom hevn noen år senere.

Posted at 07:28PM apr 11, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Undertekst

Jeg må forholde meg til verden som hesten på et sjakkbrett. Det handler om å se alt opp ned og hoppe over hindringer. Jeg blir bare fri hvis jeg klarer å glemme, hvis jeg klarer å kaste alt som er gitt over bord. Må alt oppdages på nytt? Kan jeg stole på det som er sant?

Hovedgrunnen til at jeg prøver å bli vellykket er penger. Jeg hadde ikke sittet her om det ikke var for spenna. Om det ikke var for tanken, nei håpet, om at det en dag skal gå så bra at folk gir meg masse. Millioner. Da skal jeg få det som jeg vil. Jeg skal designe huset selv. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det. Snøhetta skal være arkitekter og sammen skal vi finne gode løsninger. Jeg vil ha det fint og mørkt. Litt japansk, litt gammelt britisk, eik og kirsebær. Litt chesterfield, litt italiensk, dansk og norsk design. Tredobbel garasje som leder inn til hovedhuset. En stor bil, en konebil og en sportsbil.

Hovedhuset skal ha fin stue, stort kjøkken med spiseplass, syv soverom, fire bad, loftsstue med tv- krok. Stort bibliotek.
Skrivestue med gang til hovedhus. Utsikt over hav, vann.
Dette er sannheten. Det er derfor jeg gjør dette. Prøver å produsere. Klæsjer på maling. Kaster ut ord. Jeg har ingen tanker bak det jeg gjør.

Jeg vil egentlig bare se på tv. En film eller noe. Jeg vil tenke på noe annet. Ta ferie fra meg selv. Ta ferie fra alle selvpålagte forventninger. Det huset og de bilene kommer ikke av seg selv. Du må jobbe.

Du har til og med valgt et yrke som er fritt. Du kan gjøre som du vil. Hva du vil. Og allikevel lager du bare dritt. Og det er de gangen du får ræva opp av sofaen. Som oftest ligger du bare der. Røyker dop og ser på hjernedød informasjon. Oprah, Doktor Phil, Den sjette sansen, Paradise Hotel, Hjernevask, Norske Talenter, Skavland og Senkveld.

Du burde lest i stedet for og se på den idiotboksen. Du burde lest Lolita, Blood Meridian, Black Boy, Joyce’s Ulysses, Dostovjeski, Tolstoj, Shakespeare, Spinoza, Gadamer og Elliot.
Du burde velte deg i kunst, Gogh, Vinci, Picasso, Rembrant, Monet, Dali og Matisse. Du burde høre på klassisk musikk, Wagner, Bach, Mozart, Vivaldi, og Grieg. Du burde høre på jazz, men du ligger bare på sofaen. Noen ganger sitter du, men bare de gangene du spiller Moderen Warfare som om du kunne satt kill/ death ratioen på cven.
Du er helt idiot.

Jeg vil gå i de små gatene på Korsika. Der de serverer cappuccino hver morgen på hvert gatehjørne. Noen går på jobb, men de fleste sitter og drikker kaffe før de skal videre for å handle dagens frokost. Et fersk brød og litt fin ost. På vei hjem blir det tid til enda en kopp og noen sider i en bok.
Frokosten består av fersk, lokal juice, aviser og utsikt over havet med en nydelig, ung pike i forgrunnen. Ei som elsker meg på tross av mine missdannelser. Ei mørk, deilig jente som snakker akkurat passe, som er fornøyd og glad. Ei med langt, fyldig, blafrende hår som danser lett i den salte vinden.

For å komme dit må jeg skrive. Skrive og male. Det må ut. Og det må bli bra.

Posted at 02:39PM mar 24, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[3]

Løgn

Jeg lever i en tid der alt er oppdaget. Det finnes ingen svarte felt på kartet. Intet ukjent kontinent, intet nytt under himmelen. Det finnes ingen oppdagelsesferder. Ingen ekte ekspedisjoner.
Hva er igjen til meg? Hva skal jeg gjøre med min eventyrlyst?

Reis av gårde, min sjel, min kropps søken. Begynn denne ferd, dette utakknemlig ærend. Ikke frykt de som vet bedre. Sannheten skal være din garanti. Gå nå, fordi jeg må dø. Gå ut i verden og fortell dem at de lyver.

Fortell alle dommere at deres rettssaler skinner som råtne planker. Si til kirken at de forteller hva som er hellig, men de gjør aldri godt. Hvis de svarer deg så fortell dem at de lyver.

Fortell alle i makthavere at de lever av andres handlinger. At de ikke blir elsket hvis de ikke gir. At de ikke er sterke. Og hvis de svarer deg så fortell dem at de lyver.

Fortell alle sjefer, alle som tenker høyt om seg selv; At de drives av sine egne ambisjoner og praktiserer bare hat. Og hvis de svarer deg så fortell dem at de lyver.

Fortell alle modige, de som tror at de tør; At de bare egentlig vil bli godtatt, at de bare vil passe inn. At de vil bli sett som gode av andre. Og hvis de svarer deg så fortell dem at de lyver.

Fortell kjærlighet at den egentlig er lyst. Fortell tid at den bare bevegelse. Fortell alle legemer at de er støv. Og håp at de ikke svarer. For du må si til dem at de lyver.

Fortell alder at den visner dag for dag. Fortell ære om hvordan den forandrer. Fortell skjønnhet hvordan hun falmer. Fortell tjeneste at den tar feil. Og etter hvert som hver og en svarer, fortell alle at de lyver.

Fortell visdom hvor mye hun ødelegger, hvordan hun fyller men med falskt mot. Fortell hvordan hun vikler seg i selvhøytidelighet. Og når de så vil svare, kast løgnen rett tilbake.

Fortell fysikken om hennes overmot. Fortell evner de er pretensiøse. Fortell bistand om dens hjerteråhet. Fortell retten at den kun er tolkning. Og når de svare, fortsett og si at de lyver.

Fortell formue om dens tomhet. Fortell naturen om forråtnelse. Fortell vennskap om fiendtlighet. Fortell rettferdighet om timing. Og hvis de vil svare, fortell dem at de lyver.

Fortell kunsten om dens galskap. Fortell skolen at de feiler. At de bygger alt på antagelser. Og hvis de svarer så fortell dem at de lyver.
Fortell tro at den har rømt landet. Fortell hvordan staten forvitrer. Fortell mennesket at det skjelver av frykt. Og hvis de våger å svare. Vis dem løgnen.

Så når du har stoppet din meningsløse plapring. Hvis du fortsetter dine løgner. Så er det ingenting mer jeg kan gjøre for deg. Han som fortsetter løgnen fortjener tuppen av en kniv. Så stikk dere som fortsatt lyver. Intet kutt kan drepe sjelen.

Til minne om Raleigh og Marlowe

Posted at 07:30PM mar 12, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Hva er sant?

Kjenner vi virkelig historien? Vet vi hva som skjedde for 14000 år siden? Slutten på istiden. Slutten for mammuten, sabeltanntigeren og alle de store dyra. Slutt på isen. Kontinentene flytter på seg.

Gamle landområder forsvinner og nye dukker opp. De som var mennesker kunne ikke skrive (konkluderer vi med fordi vi ikke finner noe), de var sannsynligvis ganske dumme (konkluderer vi ut i fra hvor smarte vi selv synes vi er, i dag, den moderne tidsalder). Tenk om det var helt annerledes. Tenk om de var meget smarte. Tenk om at kunnskapen skulle eskalert fra dette punktet, men leddet har blitt kuttet av diverse uinvidde, diverse maktsyke mennesker.

Nå sitter vi her i dag som små foster. Hjelpeløse spedbarn som ikke har kunnskap i det hele tatt. Vi overlater tenkningen til filosofene, forskningen til vitenskapsmennene, politikken til politikerne, finans og handel til børs og meglere. Vi overlater alt til andre, vi gjør oss avhengige. Vi lar andre bestemme hvilke meninger og holdninger vi skal ha, vi lar andre bestemme hva som er politisk korrekt. Vi lar andre diktere historien. Vi lar andre være dommere for vår sannhet.

En god karakter i o – fag, brukbar karakter i nyere historie og religion, en B, et par C’er en D, en E og en stryk i filosofi, litt selvstudie av ”godkjent populærvitenskapelig litteratur” gjør meg ikke i stand til å se sannheten i historien. Hvordan stjernene står i forhold til menneskers forståelse av verden.

Ved å skille vitenskapene blir vi frarøvet det store bildet. Geologi, astronomi, fysikk, psykologi, filosofi, musikk, drama, historie, litteratur, geografi, mattematikk, geometri, kryptografi, sosiologi og språk er alle fag man må kunne for å se en litt større flik av virkeligheten.

De magnetiske polene flytter seg, kontinentalplatene flytter seg, flytende oppå et lag av varm magma som sirkulerer rundt en hard jernkjerne, hele solsystemet flyter rundt i verdensrommet, skifter lokasjon, de nye omgivelsene har forskjellige påvirkninger på sola og jorda. Soleksplosjoner, solstormer, gammaglimt, asteroider og meteorer. Vi fiser og promper, slipper ut eksos fra biler, spiser kjøtt, som igjen har spist masse dyrket mat og selv fist og prompet, denne dyrka marka slipper også ut gasser mellom høsting og såing, vulkaner og varme kilder, skyer, is, lyn og torden alt påvirker klimaet på jorda. Og så blir vi overrasket når temperaturen i år ikke er helt lik med temperaturen i fjor. Rart at vi har en medfødt antakelse om at været skal være konstant. Sommeren i år skal være som sommeren i fjor, det er jo derfor vi kaller det sommer. Dumme klima.

Hvem tjener på at jeg tror at det er min skyld at planeten lider. Hvem får spenna til slutt? Jeg må redusere mitt lille forbruk slik at industrien kan få billigere strøm. Nok om det.

Tenk hvis Bacon, Platon osv har rett. Tenk om det har vært storslåtte sivilisasjoner som gikk under på slutten av istiden. Når landområder forsvant og havet steg så måtte de flytte på seg, splitte opp. Noen havnet i Egypt, andre havnet i Mexico og Amerika, de ble etter hvert spredt til alle verdenshjørner der religion, vitenskap, medisin, kunst og rituell praksis utviklet et kulturelt særpreg over tid.

De fleste myter, sagn og trosretninger er direkte forbundet til hvordan de så stjernene som bakgrunn for sola oppstandelse på visse tidspunkt av året (vårjevndøgn, vintersolverv osv). Kalender og tidsregning ble beregnet ut i fra hvordan stjernebildene bak sola flyttet seg over tid (derav ”age of aquarius osv) Mange bygg og monumenter er satt opp i forhold til hvordan stjernehimmelen så ut på den tiden, hvilke hendelser de skulle minne etterkommerne om vites ikke. Men vi kan finne ut av det. Sammen som et tverrfaglig, nysgjerrig folk, som investerte i vitenskap, historie og filosofi. Alt det andre blir jo bare uinteressant.

Hvilken metode er best når man skal undersøke et mørkt rom?

Metode 1: Med en lommelykt. Med en rettet stråle kan man se et utsnitt av virkeligheten, et punkt blir opplyst, klart og tydelig, men resten av rommet ligger i mørket. For å danne et fullstendig bilde av rommet må man huske det man tidligere har sett i lys av den tynne strålen.

Metode 2: Med et stearinlys. Med en lyskilde som stråler i alle retninger vil rommets sanne natur åpenbare seg i sin helhet. Styrken på lyset avgjør hvor klart du ser rundt deg, men ingen energi går med på å huske fragmenter av bildet. Hele bevisstheten er rettet mot å observere og sanse.

Jeg finner aldri ut av det. Er det ikke bare dumt å tro at lille jeg kan finne ut av noe som ingen andre før meg har greid? De var mye smartere, mye mer tålmodige, de brant mer for det de trodde på. De hadde grunn til å være opprørte, de hadde noe å skrive om, noe å synge om, noe å male. Jeg er bare litt sinna, men ikke nok. Vet litt, men ikke mye. Kan mindre og evner intet. Jeg er toppen på evolusjonstreet (eller en liten avlegger som snart faller av og visner bort)

Posted at 08:35PM mar 09, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[6]

Fred Scaboda

Er det bedre å skrive under pseudonym? Slippe å ta ansvar? Noen ganger er det kanskje nødvendig. Skaffe seg en stråmann. En som kan ta støyten. Er det eneste mulighet til å skrive fritt? Er forholdet mellom virkelighet og individ så sterkt at det ikke går an å skrive oppriktig under eget navn.

Jeg kunne levd i et land der jeg hadde blitt forfulgt for det jeg skrev. Jeg kunne bodd i et land der jeg aldri hadde fått utgitt noenting. Er det et liv verd å leve? Å ikke ha muligheten til å leve av sine tanker og meninger, det å måtte slite i en gruve eller på et jorde. Dyrke og grave for noen andre sånn at de kan oppleve pengenes frigjørende natur. Penger som gir mulighet til alternativer, til utfoldelse og frihet til å gjøre som man vil i sitt eget tempo. Bunner det hele i at jeg ikke gidder å jobbe? At jeg ikke gidder å kverne for noen andre?

Det føles som et paradox de gangene jeg ikke evner å få noe ned på papiret. Jeg gjør det jo for meg selv, for at jeg skal ha det bra. Da burde jeg kunne skrive konstant i alle former, skuespill, dikt, romaner og noveller. Det burde rent ut av meg og det burde vært bra. Bra nok til at jeg kan leve av det, men ikke så bra at jeg kun blir anerkjent etter min død. Da er vel hele poenget borte?
Eller skriver jeg fordi jeg tror at jeg har noe å komme med. At jeg har skjønt noe som kan være til hjelp for andre. Tror jeg at jeg kan forandre verden? Gjøre den litt bedre? Hvem faen tror jeg at jeg er?

Jeg burde skrive dikt. Det virker hederlig. Alle som skriver dikt vet at de ikke kommer til å selge mye. De skriver fordi de tror. De tror på noe. Ser noe. Vil dele. De gjør det ikke ut i fra et håp om at de skal kunne leve av det. De gjør det for diktets skyld.

Vil jeg bli gammel og bitter? Forbannet for at ingen ser hvor bra jeg er? At ingen skjønner hva jeg vil fortelle dem? Kommer jeg til å sitte ved skrivebordet, arg og frustrert og skrive paranoiainfiserte setninger som prøver å forklare mangelen av ros? Jeg som ikke ble sett som barn, blir oversett (ikke oversatt) i min storhetstid. Vil jeg være skilt, vil mine barn ikke ha noe med meg å gjøre?

Hva er da vitsen? Da er det bedre å jobbe på et lager eller som håndverker. Få seg et lån, begynne å betale på noe. Vise damene at jeg er trofast, lojal og arbeidsvillig. Da vil de komme i flokk med sine barnevogner for å finne seg et nytt hjem. Da vil de bo hos meg, da vil de at jeg skal hjelpe til med oppdragelsen, være med på foreldremøte. Det jeg får igjen i denne ”byttehandel” er sex og kanskje en familie. Noen som kan sitte i kirka å høre på presten når jeg ligger i kista.

Tanken på å ligge der død i det store kapellet helt alene er så forferdelig. Så uønsket at jeg lar meg forme til å passe inn i maskineriet. Jeg vil ikke være død alene.

Posted at 10:12PM mar 08, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[4]

Yonder

Der hvor jeg ikke er. Der borte hvor jeg er på vei, men punktet (der borte) flyttes bare jo nærmere jeg kommer. ”Der borte” hvor jeg aldri kan nå, bare se bort til. Lengte til. Håpe på. Men ”der borte” blir alltid der borte. Et helt annet sted.

Da jeg var liten trodde jeg at alt kom til å ordne seg bare jeg ble eldre, men ingenting skjedde. Hvis jeg bare kom inn på befalskolen ville alt ordne seg, men ingenting skjedde. Bare jeg fikk en sivil jobb ville alt gå bra. Men ingenting skjedde. Så trodde jeg at bare jeg fikk meg dame ville livet bli bra, men ingenting skjedde. Bare vi fikk oss bil ville alt bli mye greiere, men ingenting skjedde. Hvis sjefen gav meg den forfremmelsen ville vi klare oss, men ingenting skjedde. Bare vi fikk barn ville livet få mening, men ingenting skjedde. Hvis barnet fikk en bra utdannelse ville alt gå bra til slutt, men ingenting skjedde. Hvis jeg bare kan slutte å drikke så vil alt ordne seg, men det greide jeg ikke.

Nå er det neste stedet døden. Endelig et sted jeg kan komme til. ”Der borte” er ikke så langt unna. Det stedet kommer til meg nå.

Posted at 01:54PM mar 08, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[4]

Hjernevask

Har de jobb i morgen? Det er det store spørsmålet etter å ha sett Eias Hjernevask på NRK.

Stakkar den som ansatte en av de Norske kjønnsforskerne som ble intervjuet av Eia. Hvem vil ha en forsker som ikke leser bøker eller internasjonale publikasjoner? Hvem vil ha en forsker som ser bort fra resultater fra et av verdens beste universiteter? Hvem vil betale lønn til en ansatt som har en dogmatisk tro på egen hypotese og ikke evner å skifte mening når bevisene lyser mot ham?

Stakkar den sjefen som satt maten i halsen da han så sin forsker legge ut om sin tro på NRK.

Posted at 10:31PM mar 01, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Fragmenter fra min fars siste dager #2

Da han våknet ute på bakken i den kalde natten prøvde han å huske hva som hadde skjedd, mens han strakte hånden ned i bukselommen for å sjekke om den fremdeles var der.

Dager lange som år hadde gått. Dager fylt med selvmotsigelser og paradokser, Som en svulst på tankene. Han lå der som paralysert, redd for å bevege seg. Lammet av frykten. Redd for at virkeligheten var sann.

Lyset som gradvis kom til syne i øst bar med seg en visshet om at det ikke var slutt. Han stabbet seg opp på beina og strakk ryggen så den knaket. Lydene fra motorveien lokket og han begynte å gå nedover mens han børster seg fri fra jord og råtne blader.

En bil stoppet for det triste synet av en man. Døren åpnet seg og en hyggelig stemme sa: Hvor skal du? Han satt seg inn uten å si noe.

Da han kom til leiligheten så han at alt var som før. Han hadde forventet noe helt annet. Nøkkelen passet så han låste opp og gikk inn. Stanken av søppel vitnet om tiden han hadde vært borte. Fiskene levde så han slo på lyset i akvariet og gav dem en etterlengtet matbit. De glupske munnen brøt overflaten og minnet ham om sultne fugleunger. Ingen hadde vært her, det kunne han se. Alt lå slik han husket.

Døren inn til barnerommet stod på gløtt. Han gikk inn og så at sengen var tom. Det var ingen andre der. Alle var borte, men de hadde latt fiskene bli igjen. Overlatt til seg selv.

En time senere satt han i sofaen. Han la fra seg det han hadde i lommen på skrivebordet mens han skrudde på dataen. Ingenting kunne gjøre noe fra eller til, men han ville skrive ned det som hadde skjedd.
De hadde tatt fra ham alt. Alle illusjoner om håp, all tro og all fremtid hadde de knust og lagt øde.

Det var en hage utenfor hans bestefars hytte hvor han som liten hadde sittet under et pæretre og spikket trefigurer. Han ville lage en løve av selje, men hodet knakk alltid av før han ble ferdig. Bestefaren satt ofte ved en steinbenk rett ved siden av og jobbet med sine treskjæringer. Flotte bilder, av og til historiske eller bibelske tema kuttet ut av gamle trestykker de sammen hadde funnet på stranden. Den gamle mannen så alltid ung ut der han satt i en bustete lusekofte over grå tweedbukser. Han hadde en ung mans glede for livet den gangen. En glede kun håp kunne gi.
Dette var det beste minnet han hadde fra barndommen. Nå viste han at han aldri ville få oppleve gleden av barnebarn. Og den gang da lukten fra bestefars sigarillo blandet seg med pæretreets duft var så bra som det kom til å bli.

Han satt der i lyset fra skjermen. Det han hadde opplevd etterlot et tomt hull i hjernen. Var det noe poeng i å prøve? Hvordan skulle han formidle det han hadde opplevd?

De hadde tatt ham med til en annen tid, et annet sted. De hadde vist ham hva som kommer til å skje, hvordan det vil ende. Han hadde fått svar på alle de spørsmål han hadde. Men alt han satt igjen med var spørsmål. Spørsmål han ikke ville vite svaret på. Han tenkte at han måtte skrive det ned. Andre kunne ha nytte av det. Han følte seg forpliktet.

Min fars uskyldige lek med fremtiden er årsak til alt dette, tenkte han.
De viste meg hvordan det sluttet. De tok meg tilbake til begynnelsen. Lot meg overvære skaperverket. Tilblivelsen. Hvordan livet kom til Jorda. Vann sendt fra dem på asteroider. Sendt fra et sentrum. Frø som ble sådd.
Vi trodde at vi forandret oss, men følelser dikterte verdenspolitikken. Det gikk galt. Helt til det ikke var så mange igjen.
Kan det endres det som skal skje? Er det mulig?

Han reiste seg fra skrivebordet. Han ville ut. Han ville ikke ha dette ansvaret, disse tankene. Snøen falt der ute. Dekket bakken og bygningene. Brøytebilene skuffet iherdig og stablet snøen i store huger på parkeringsplasser og andre ledige områder. Ingen var ute bortsett fra brøytemannskapet. Snøen gjorde himmelen grå. Månen hadde en grågul glorie av misstro.

Den natten sovnet han i stolen. Han drømte om familien. De stod foran ham i en sirkel. Det eneste han ville var å være der med dem, men de så ham ikke. Et tidløst sted.

Da han våknet igjen tok det litt tid før han skjønte hvor han var. Fremdeles fanget i drømmen. Han gnidde seg i øynene og så mot dataen. Han hadde ikke skrevet noe.

Posted at 04:54PM feb 28, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Italiensk for nybegynnere

Det var da han satt og så på TV at han skjønte hva han følte for sin kone. Hun stod ute på kjøkkenet ok kuttet løk.

John visste godt at de skal reise på ferie i morgen.

"Når skal vi reise?"

"I morgen, vi reiser i morgen klokka tre, det vet du jo."

Forholdet mellom plikt og frihet. Virkeligheten ligger midt i disse konseptene. John er bare fri til visse grenser, plikten gjøres kun for å oppnå friheter. Alt i Johns verden ligger i et skille. Ordene er ikke presise redskap for å disekrere livet.

Ordene er ikke gode beskrivelser av følelsene John opplever. Han vil føle seg som Drew Bree. Han vil ha den følelsen Saints måtte hatt da de vant Super Bowl. Han vil ha det ansiktsutrykket der de løfter trofeet over hodet, der de peker til publikum, der de smiler i konfettiregnet, der de kysser sine vakre koner og vet at de får pult i kveld. John vet ikke hvordan han skal få det til. Han vet bare at det er sånn han vil føle. Han har hatt den lengselen så lenge han kan huske. Han har drømt om at det må finnes noe mer. Drømt om alt det fine som skal skje. Alt han skal ta seg tid til. Alle han skal hjelpe. Meningene han skal ha. Beskjeden han skal si til verden gjennom tv kameraer. Da vil han bo et sted der alle smiler sånn. Der han kan være i fred, men allikevel vite at alle elsker ham. Der han vet at han er ønsket. Der han kan være seg selv. Der han kan virke uten å passe seg. Uten å være redd for å gjøre noe galt.

Snart må John pakke. Kjæresten hans har lenge mast om at de må reise på ferie. ”Vi har aldri reist noe sted sammen”, sier hun. John har gått med på å reise til Korsika en langhelg. Og denne langhelgen starter i morgen. John vil heller være hjemme. Der har han alt han trenger. Beskyttelse, regulert temperatur, komfortable klær, informasjon, tilgang til media og Mac – en. Hvis han reiser med kjæresten vil han bli stående i et land uten sikkerhetsnett. Og det er farlig. Det føles farlig.

Hun elsker når John snakker ”tulleitaliensk” til henne.

”Totti”, sier han.

”Bella donna, pizza margherita, pasta spagetti”. ” I morgen skal vi treffe min mamma og mine onkler i Toscana, så skal vi spise middag i Venezia i kveld, Tutti Maldini”.

Hårene reiser seg i nakken hennes når han planlegger ting. Hun føler seg ivaretatt på en litt ekkel måte.
John gjør dette for å få noe igjen. For å holde freden. For at da har han gjort sin plikt og kanskje han får pule.

Posted at 04:46PM feb 28, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Hva skjer?

Ingenting finnes etter døden. Alt bare er. Ingen mening. Bare væren. Det eneste som endrer seg er kalenderen, årene som går, dagene som forsvinner, men som er der. Alt er der. Ingenting er ikke.

Jordens tilt. Rotasjon. Solsystemets piruett i galaksen som snurrer rundt i noe større som bare beveger seg, roterer, ekspanderer, akselererer. Holdes sammen og rives fra hverandre. Kaos, der noen vage mønster av og til kan vise seg. Fenomener som synelig gjentar seg. Lurer oss til å tro at det finnes mening i kaoset. Trygghet i alt det tilfeldige. Vi ser noe som vi vil se. Alle vil vel velge mening hvis de kan. Velge at deres tilværelse skal være meningsfull. Dette er en ønsketenkning, som vi vil få bekreftet. I oss selv. I vitenskapen. I musikken. I kunsten.

Religion prøver ofte å forklare oss hvordan alt dette kaoset henger sammen. Hvordan alt begynte og hvordan alt ender. Men ingen som har levd før deg har hatt svaret på disse spørsmålene. Ingen. De viste det i hvert fall ikke for to tusen år siden. Da de også trodde at jorda var en flat sekstusenåring. Det er jo faen ingen som benytter seg av to tusen år gammel medisin når barnet deres ligger for døden. Ingen velger to tusen år gammel teknologi. Ingen velger to tusen år gamle byggeteknikker. Men to tusen år gammel religion, den bruker vi. Dog reformert og omtolket. Det er helt sykt.

Posted at 09:40PM feb 23, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[1]

Sivil soldat i Afganistan

To menn dukker frem fra mørket noen meter fra hverandre i den månebelyste gaten. Helt stille står de der som om de har overvunnet natten og ser på hverandre før de tar frem hver sin Sig Sauer P229 Elite.

Lyddempere blir skrudd på, magasin byttes og våpnene avsikres før de rolig, men bestemt smyger langs husveggene. Hver eneste mørke krok og dunkle skygge blir nøye gjennomsøkt av de to skikkelsene som sveiper våpnene sine langs husveggene, rundt hjørner, inn gjennom lukkede vinduer og bak hindringer som om de har et kamera på pistolen og skal filme hver centimeter av nærmiljøet.

Sammen har de søkt over hele området på bare noen sekunder og de beveger seg videre i formasjon inn i en blindgate mens de sikrer hverandre fra alle vinkler. Alt blir nøye undersøkt og selv om de går fort frem så har de en oppførsel som skulle tilsi at de er redde for å overse en eller annen viktig detalj.

De beveger seg med et saktere, begge begynner å flytte fokus over på det eneste som ikke er undersøkt. Distansen fram til målet tas med forsiktige skritt, hver minste stein blir snudd mens de går fremmover helt til veien stopper opp foran en låst dør.

Den ene går ned på kne samtidig som han tar frem to firkantede, flate små pakker som festes på hver dørhengsel. Uten at et ord blir sagt oppnår de to øyekontakt, de nikker til hverandre tre ganger i takt og hengslene sprenges opp med et brak. I samme øyeblikk som ladningen detoneres står de klare til å sparke inn døra og storme rommet.

De vet begge hva de skal gjøre, hvilken rute de skal gå gjennom rommet etter entring for best rydding, hvordan de skal dekke hverandre, dette har de gjort hundrevis av ganger før. Disse rutinene sitter i ryggmargen, de har blitt drillet inn i kroppen.
Hender, våpen og vilje er en egen organisme som beveger seg på autopilot. Ingen ting kan stoppe dem. De nekter å gi opp.

”Kontakt høyre!” Munningsflammen til en revolver lyser opp i rommet. Ilden blir kontant besvart fra de to som nettopp har sprengt seg inn gjennom døra. De fyrer av tre skudd hver mot målet og alle seks kulene slår inn i mannen der de leverer sin dødelige kinetiske energi. Blodet renner som mørkt vann ut av fire hull i brystet og ut av to i hodet, mannen er død før kroppen treffer betonggulvet. De to mennene fortsetter sin ferd innover i lokalet og fyrer av et skudd hver i liket i det de passer den døde kroppen.

Uanfektet sjekker de hvert rom i fabrikken før de beveger seg mot trappen ned til kjelleren. I bunnen av trappen ser de den doble ståldøren som skiller dem fra lagerhallen. En svak knirking høres, noen på den andre siden må ha hørt skuddene som ble løsnet. Inntrengerne presser seg inn til veggen med pistolene klare. Ståldøren blir åpnet sakte fra lageret av noen som er tilsynelatende uvitende om hva som venter rett på utsiden.

Løpet av en Kalashnikov AKMN føres nølende ut av den lille dørsprekken nesten som et periskop på en ubåt. Sterke hender tar tak i munningen på geværet og rykker eieren brutalt til seg. I en bevegelse er han fanget i et kvelertak, glimtet fra en skinnende knivsegg er det siste han ser før han kjenner at alt blodet forlater ham gjennom to store kutt på innsiden av lårene. Det tar bare sekunder før han er tom og han slippes som en våt sementsekk i gulvet. Samtidig kan de høre aktivitet i rommet over dem, noen har funnet sin venn. Han med åtte hull i seg. Det er bare sekunder igjen før et unngåelig helvete bryter løs.

De må slå til fort, de er undertallige og vet at de må kompensere for sitt lave antall med rå aggresjon. Den ene snur seg og setter seg ned på kne mens han retter pistolen opp mot trappegangen for å dekke den sektoren. Partneren stiller seg helt inn til jerndøra og gjør klar en flashbanggranat samtidig som han sikter pistolen inn mot lagerhallen klar til å skyte hver og en som måtte befinne seg innenfor.

Nå er alt stille. Ikke en lyd kan høres. Føtter som haster forbi. Røyk som letter. Smerte. Hender som griper. Holder fast. Han kjenner at armene blir stripset sammen på ryggen, det er nytteløst å gjøre motstand. Ingen krefter. Kulde. Alt blir svart i det en hette tres ned over hodet og festes med teip rundt halsen.

Våt betong, mugg og insekter. De siste dagene glir inn i hverandre. Cellen han våkner opp i kan ikke være større en fire kvadratmeter. Helt naken ligger han i fosterstilling på gulvet. Det tar noen minutter etter at han har våknet før han husker hva som har skjedd. På tross av at han har fått medisinsk behandling, sårene har blitt renset og hullene har blitt sydd sammen igjen så føler han seg døden nær.

Tanken på et nytt avhør er nok til at han vrir seg i smerte. Krampeaktig gulpes gråt opp fra magen. Panikken har ikke tatt tak i ham før nå. Av en eller annen grunn så har han greid å fokusere seg selv utenfor situasjonen, all misshandlingen var bare mot kroppen, han selv kunne de ikke skade så lange han vendte seg innover. Det er som om virkeligheten har innhentet ham. Smertene er så store at han ikke kan ignorere dem mer. Pinen hindrer ham i søke tilflukt og han blir hele tiden minnet om at døden er eneste utvei. Eneste metode som sikrer at torturen opphører.

Posted at 09:29PM feb 23, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

Doktoren og hennes mann

Legen min er bare tre år eldre en meg. Hun har halvlangt, mørk hår og frøkenbriller. Forrige time så hun tissen min. Den var fryktelig liten siden jeg hadde tatt et par linjer med amfetamin kvelden før. Den skulle sjekkes, tas på og strekkes i, arrene etter operasjonen skulle inspiseres. Jeg var bekymret for at hun kunne lukte kjønnet mitt da hun stod så nærme.

Nå spør hun hvordan jeg har det. Om jeg virkelig har det bra eller om det bare er noe jeg sier. Jeg må huske at jeg kan fortelle henne alt. Hun sier at hun bryr seg. Timen er snart slutt. Hun gir meg en liten konvolutt.

- Åpne den senere når du kommer hjem. Ta vare på deg selv Rune. Jeg tenker ofte på deg. Ha en fin dag nå.

- Takk. Du også. Tenker på deg jeg også. Håper du har det bra. Vi snakkes om to uker da.

- Snakkes ja. Ha det fint da.

Tenk å ha en lege til kone. Som tjener gode penger. Som vil ta vare på meg. Som skjønner meg.

Dette skal være vår siste konsultasjon. Han som hun er vikar for kommer tilbake på jobb om et par uker. I konvolutten jeg fikk lå det et lite kort hvor hun ytret et ønske om at vi skulle holde kontakt, hun ville at jeg skulle ringe henne hvis det var noe og i hvert fall oppdatere henne på situasjonen min. Hun signerer med en klem og telefonnummeret til jobbmobilen. Det ligger en liten konvolutt i lommen min nå der jeg forteller hvor mye hennes hjelp har betydd for meg, hvor mye jeg setter pris på våre samtaler og at hun bryr seg, hvor mye godt jeg ønsker henne fremmover.

Venterommet er fullt av syke mennesker og pårørende. De fleste har på seg joggebukser med en tykk ytterjakke over. Noen babyer gråter. Tjukke husmødre trøster små gutter i fotballdrakter. De eldste har fått sitteplasser. Jeg må reise meg, det kommer to gamliser til.

- Hversågod, bare sitt. Jeg skal inn snart uansett.

- Takk du. Kom nå Magda. Sett deg du.

Jeg bare lener meg inntil veggen så lenge. De andre synes sikkert jeg ser kul ut nå. Litt James Dean aktig støtter jeg det ene benet inntil veggen bak meg, skuler over øyenbrynene og fikler med telefonen.

- Øvensen til Bragde, det var Øvensen til Bragde.

Se det, nå var det min tur. Det lukter så spesielt med en gang jeg kommer vekk fra venterommet og inn i korridoren. Litt som steril avføring. Bildene på veggene er heller ikke særlig fine, de kunne like gjerne hengt på et sleazy hotell i Ålborg eller noe. Der står hun i døra og smiler mot meg. Hun løfter hånden og blunker med et øye mens hun smiler litt kraftigere før hun tar et par skritt bakover for å slippe meg inn på kontoret. Vi setter oss i hver vår stol, hun ser på meg hele tiden og smiler.

- Så, hvordan går det?

- Jo, bare bra. Litt trist at det er vår siste time i dag da. Takk for kortet forresten. Her, jeg skrev et tilbake.

- Takk. Du hadde ikke trengt det.

Vi gir hverandre en klem. Timen er over. Jeg sender henne en melding i kveld. Lar henne vite at jeg tenker på hvordan hun også har det. Jeg har så lyst til å pule henne. Se hvordan hun ser ut under legefrakken. Hun er så smart og ordentlig, hun ble sammen med typen på ungdomskolen, nå er de gift og har to barn. Han er den eneste som har ligget med henne. Hun er så skjør i mine tanker, så ubesudlet.

Kunne det blitt oss? Kunne det funket i praksis, i hverdagen? Lurer på hvilken farge hun har på brystvortene. Kanskje hun tror at jeg har liten kuk, hun har jo sett den på sitt minste. Vil hun i det hele tatt ha meg eller er det bare det at hun har et veldig forsterket morsinnstinkt, som tvinger henne til å føle omsorg for alle stakkars tapere. Vi som ikke har hus, ikke har bil, ikke har noe liv eller fremtidsutsikter. Hun synes syndt på meg fordi ingen andre gjør det. Nå bare lurer hun meg til å tro at det er noe mellom oss, hun bare lurer meg for å gi meg litt selvtillit. Sånn at jeg skal ha høye tanker om seg selv bare fordi jeg blir lagt an på av en lege.

Posted at 10:00PM feb 19, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]

1814

Jeg har fire roboter hjemme. De er som tatt ut av en Milo Manara tegneserie. Nettsiden jeg bestilte fra kunne tilby femtito forskjellige utgaver av den modellen jeg var på utkikk etter. De hadde en funksjon der man kunne designe siden egen og sette på det ekstrautstyret man ønsket.

Min første ble en BDN 64 SYS, med rødt hår, lys, fregnet hud og små stramme pupper. Hun kom med ”kama sutra pakke” og ”husmorpakke” inkludert samt at jeg bestilte henne med ti års garanti og jeg slang på en ”filosofiske samtaler” og ”meningen med livet pakke”, jeg tenkte at det ville være fint å ha noen å snakke med.

Etter hvert følte jeg behovet for en til. Valget falt på en ny modell som kunne handle å gå tur med hunden. Nå ville jeg ha en lystig og glad blondine, ei som kunne muntre meg opp, ei som jeg kunne le av inni meg og riste litt oppgitt på hodet av. Hun var et godt kjøp som jeg har mye gled av den dag i dag.

Min neste ble en mørk modell, helt siden jeg var liten har jeg fantasert om mørke damer fra andre land, med andre væremåter, andre skjønnheter. Hun var så vakker der hun stod, fremdeles innpakket i emballasje. Jeg kunne ikke vente til at budgutta skulle stikke. De fikk sine tips hurtig og ble nesten jagd ut døra. Hun var noe av det vakreste jeg hadde sett. En egyptisk gudinne, en nubisk prinsesse iblandet litt indisk mystisisme og litt asiatisk etikette samt et hint av det latinske temperamentet. Jeg kunne sitte å se på henne i timevis. Hun hadde alt ekstrautstyr, mange tilleggspakker, hun hadde til og med en ”kreativsex chip” som gjorde henne i stand til å klekke ut nye fantasifulle metoder får å gi meg nytelse.

De gikk alle på service selv. De hadde rotasjoner slik at det alltid var to hjemme hos meg til en hver tid. Den tredje kunne gå diverse ærender. Hun kunne assistere den roboten jeg hadde gitt til pappa. Pappas robot var ikke særlig pen, men desto flinkere som sykepleier, hushjelp, kokk og fysioterapeut.

Som alle andre donerer jeg sæden min til statskassa. Det ser ut til at prosjektet fungerer. Mye bedre at de som har kunnskapen setter sammen de beste ”gen parene” og ikke overlater det valget i hendene på idioter. De er særdeles vakre og smarte de barna som blir statsproduserte. Perfekt natur.

Penger finnes ikke, de er bare et gammelt minne. Lydighet og medgjørlighet gir deg privilegier. Hvis du gjør som forventet får du alt du trenger. Jeg er såpass lydig at jeg har fått fire roboter. Egen leilighet med bil. Jeg får større valgfrihet når det gjelder mat, jeg har større friheter i samfunnet. Livet er godt. Mine fire skjønnheter sørger alltid for at jeg skal ha det bra. De vet alt om meg, de kan støtte, trøste, elske. De kan være mor, datter, venninne, søster, kone, elskerinne og en bestevenn. De kan diskutere historie, filosofi, fysikk, astronomi. De er direkte koblet opp i mot all tilgjengelig informasjon. De sørger for at jeg er frisk, de tar blodprøver. De elsker meg. Allikevel er det noe som mangler.

Posted at 02:10PM feb 18, 2010 by gammis in Diverse  |  Kommentarer[0]