Bokliste


 

Thor-André Hanssen


Skriftlig...

 
tirsdag aug 31, 2010

FB RIP

 Takk for meg! :-)

onsdag nov 14, 2007

Gud er ikke stor...

... eller: "God Is Not Great: How Religion Poisons Everything", som den heter originalt.



Kom over en reportasje i Dagbla-bla-bladet her om dagen, hvor jeg måtte smile da jeg leste hvor fritt forfatteren av nevnte bok uttalte seg.  Og jeg må si, det føles godt for ytringsfrihetens sak i hvert fall.

Jeg greier ikke dy meg og siterer Hitchens(og jeg tør si at denne svir nok for enkelte. He he):

"Religion er delvis latterlig, delvis avskyelig. Ikke i noen av tilfellene kan jeg respektere dem som bekjenner seg til en. Hvis jeg møter en troende, reduseres respekten for ham umiddelbart. Og hvis jeg observerer et troende samfunn, tenker jeg at det er underutviklet på utallige måter. Ofte blir de en trussel mot oss fordi de eksporterer vold. Derfor kan du ikke være nøytral. Jeg ser på paven eller en rabbiner, og det eneste jeg er i stand til å se er patetiske sjimpanser som gjør seg til. Mennesket er bare et halvt kromosom forskjellig fra en sjimpanse, og det vises ekstra godt på konger, rabbinere og paver."
Christopher Hitchens

Forøvrig følg denne lenken og les resten selv.

Er det noen som har lest nevnte bok, eller andre bøker av Hitchens? Just curious.

torsdag aug 09, 2007

Hardyguttene... Yay!

Jada, jada, mange har lest dem. Mange har nok også gjort nummer av hvorfor man ikke skulle lese dem. Mange har sikkert lest dem, men ikke turt å innrømme det. Kanskje noen vil si at det er bøkene de elsket å hate. De er gjentagende, barnslige og forutsigbare, skrevet av ghost writers osv osv. (Og at dette er agurk-blogging? Et aldri så lite antiklimaks til de bøkene som diskuteres i media i skrivende stund?) Det får så være. Jeg følte akkurat nå likevel for å børste støvet av gutta boys.

 

Poenget er at bak disse syndikatene, som Stratemeyer Syndicate og deres ghost writers, så skjuler det seg forfattere, journalister, skribenter og litterære personer. Derfor altså, et lite blogginnlegg her, både til ære for ihuga fans og de som har slitt og svettet (selv om noen mener bøkene er gjort med venstre hånd) for å underholde oss da vi (jeg) var barn og ungdom. (Det er vel Harry Potter som har overtatt nå, uten sammenligning forøvrig.) Faktisk aner jeg ikke om det er mulig å få kjøpt bøker om Hardy guttene lenger? Det underlige er imidlertid at det stadig snakkes om å lage en film(en TVserie finnes), og hvis det skjer, så ramler vel bøkene inn i butikkene igjen?

 

Selv har jeg i intervjuer og på spørsmål fra folk ellers, svart at det som vekket min interesse for bøker og litteratur og lysten til selv å begynne å skrive, måtte være når jeg leste "De dødes tjern" første gangen (som bergtok meg, den gjorde det). Kanskje var det etter å ha lest "Sort messe" eller kanskje også "Pet sematary" av mister King? Alle på midten og slutten av 80-tallet. Disse bøkene husket jeg godt for ettertiden og de sitter der ennå og de inspirerte meg, selvsagt. 

 

Men, det begynte nok tidligere enn som så; for jeg husker hvor nysgjerrig jeg ble på navnet Franklin W. Dixon som sto på coveret av den første boken med Hardy guttene som jeg festet blikket på. Min bror hadde fått den til jul (rundt 1979 tror jeg) og det var vel denne ene utgaven som hektet meg. Det var "Hardyguttene og maskemysteriet" fra 1973.

Etter å ha lest den, så ble det de kommende årene kanskje (vet ikke om jeg tør si det en gang) slukt vel femti nye (gamle) bøker om eventyrene til Hardy guttene og vennene deres. Jeg spurte meg (og dette var jo lenge før Internett) hvem var denne Franklin W. Dixon? Og hvordan greide "han" å komme opp med alle disse spennende historiene? Sånn sett er det litt moro å blogge om dette nå, da man finner alle svarene man ønsket seg (men kanskje var det like greit å ikke vite)den gangen og mer til. Men, det er jo nå interessant å se personen bak de bøkene som gjorde mest inntrykk og faktisk også se at man leste bøkene i en rekkefølge som én person hadde skrevet dem(ikke at det betyr noe). Selv om et syndikat sto bak.

Dog kan det jo nevnes at forfatteren bak flere av titlene har gitt inntrykk av at skrivingen av disse bøkene var et pes som måtte gjøres for å greie å betale regningene og sette mat på bordet. Vel vel. Når sønnen hans på ti år fant ut at faren hadde skrevet flere av bøkene om guttene Hardy, så var det som å finne ut at faren var julenissen.
 

Hardy-bøkene mine står fortsatt samlet på en hylle i barndomshjemmet mitt. Sist gang jeg var der, kikket jeg på noen av dem, de jeg husket best. Mine favoritter (som jeg husker, det er jo tross alt mer enn tjuefem år siden jeg leste den første) er disse:
 
Hardyguttene i død manns hus.
Hardyguttene og den mystiske klokke.
Hardyguttene og den forsvunne arvingen.
Hardyguttene knuser spionringen.
Hardyguttene og vrakets hemmelighet


 
At disse bøkene gjorde meg leseglad er det ingen tvil om. I tillegg var det nok denne type spenningslitteratur (ja, jeg kaller det litteratur, om enn sikkert ikke høyverdig nok for noen og jeg tror kanskje teksten til tider kan ha lidd vondt under oversettelsene) som inspirerte meg til å begynne med å skrive egne tekster og (forsøksvis) bøker.
 
Samtidig som jeg hadde denne turen "down memory lane", sist jeg var innom mitt barndomshjem, så kom jeg over noe jeg så og si helt hadde glemt. Jeg fant eldgamle håndskrevne ark (opptil 16 sider på den ene tittelen) og andre maskinskrevne sider (hamret ned med en gammel Adler skrivemaskin jeg lånte av min mor), hvor jeg altså hadde begynt å skrive mine egne detektivromaner. Jeg tror jeg må ha vært rundt elleve år på det tidspunktet.
 
Disse "manusene" har jeg nå tatt vare på, og det er vel kanskje beviset på at jeg begynte å sysle med skrivingen min mye tidligere enn jeg selv har greid å erindre når folk har spurt meg i voksen alder.
 
Uansett, felles for de fleste av mine favoritter blant disse bøkene, som nevnt over (unntaket er Vrakets hemmelighet), er at de alle er fra 50-tallet (utgitt i Norge) og at trolig de fleste av dem er skrevet av mister ghost-writer-himself, Leslie McFarlane. Han skrev 19 av de 25 første i serien, mellom 1927 og 1946. I alt ble det 21 bøker, hvorav den siste var skrevet av hans kone.(!)  Dette er jo som kjent syndikert litteratur og solgt til de store masser. Likevel ble ikke McFarlane rik av dette, som vi kan lese av det som står om ham her.
 
85 dollar pr. bok dere... Ikke noe royalties der i gården, nei. Noen som føler seg kallet til å gjøre det samme i dag? I think not.
 
For mer info og nostalgiske minner tilbake til fordums barnerom, så kan man lese om kronologien til bøkene utgitt i Norge og se de herlige coverene (i hvert fall på de eldste utgavene) her. Og mer om McFarlane her.
 
Som jeg pleier å si, slipp lesegleden løs, på hva det måtte være. Og, er det nå noen som har noe de vil ha sagt om Frøken detektiv; Nancy Drew? De har jeg ikke lest, nemlig.

There are so many books and so little time...

fredag mai 04, 2007

Litteratur på reise

Det er nok for mange (vil jeg tro) viktig å ha med seg en eller flere (helst gode) bøker i bagasjen, når man er ute på reise. For meg, så har det vist seg de siste par-tre årene i hvert fall, at jeg har fått knyttet spesielle følelser og gode minner til de bøkene jeg har lest under himmelen i fremmede land. Dette kan selvsagt komme av en kombinasjon av at jeg føler jeg har vært heldig med mine opphold i utlandet; med det mener jeg for eksempel klimaet på reisen, vennene, møtet med kulturene og opplevelsene, men også, trolig, fordi jeg føler at jeg valgte riktig bok til riktig tur.

Om det er tilfeldig eller underbevisst at det har blitt sånn, er jeg ikke sikker på, men det har altså vist seg at bøkene jeg valgte, på en måte passet til reisen. Med det mener jeg at bøkene var litt eksotiske (for meg i hvert fall) og at bøkene var en reise i seg selv, at de minnet meg om de fremmede omgivelsen jeg befant meg i, det være seg palmen jeg satt ved, båten som vugget under meg, den tørre sanden som blåste rundt meg eller den stranden jeg var på, når jeg leste.

Jeg kan nevne: "The Rum diary", av Hunter S. Thompson,



som er en varm og svett bok med handlingen lagt til Puerto Rico, hvor Paul Kemp jobber som journalist og der begere med hvit Rom svinges heftig.

Likeledes vil jeg nevne "Bakgård" av Ari Behn.



Jeg følte meg nesten hjemme i den boken når jeg leste den, noe som kan skyldes at jeg selv befant meg i nord Afrika når jeg leste den.

Og "Med himmelen som tak", av Paul Bowles.



Også den slukte jeg under stekende sol på Afrikanske breddegrader, og levde meg inn i disse merkelige menneskenes liv, der de holder frem med sine skjebner i ørkensanden i Afrika. Forøvrig en gripende bok, som fulgte meg lenge etter at jeg hadde lest den ferdig.

Neste gang (i år), så skal jeg også ha med meg en bok på reise. Selv om jeg har sett filmen (to ganger! Kristin Scott Thomas er jo betagende i den, da!), så har jeg altså øremerket "Den engelske pasient" som min følgesvenn i år. (Trolig fordi den ble varmt anbefalt her på bloggen og at også den kanskje er en slik bok, som passer på reise?)


 
Men; er det andre der ute som vet om, og som kan anbefale, 'perfekte' bøker som følgesvenn på reise? Reisefølget mitt trenger nemlig boktips for late dager under solen i Hellas til sommeren.

God boksommer. :)

mandag apr 23, 2007

Illusjonenes bok

Leser for tiden, og er snart ferdig med, "Illusjonenes bok" av Paul Auster.

Det første jeg tenkte når jeg begynte å lese denne boken, var at den antakelig ville bli så tørr at jeg ikke greide å fullføre den; men jeg tok feil. Grunnen til at jeg først fikk den følelsen, var at jeg tidlig oppdaget at dette var en skikkelig bok-bok. Tett og tørt skrevet og med et emne og et utgangspunkt som virket mer enn snålt, i hvert fall med tanke på spenningskurven og hvordan den skulle greie å "fange" leseren (meg).

Hva den dreier seg om? Vel, store deler av boken beskriver filmskaperen Hector Mann og utførlig hvordan han produserte sine 10 stumfilmer på begynnelsen av 1900 tallet. Yessir.

Men, forut for alt dette har det skjedd en del, for hovedpersonen, voldsomme omveltninger. Hvor tilværelsen hans blir snudd på hodet (røper ikke noe her). Noe som medfører at han tilfeldigvis skal komme til å fordype seg i livet til denne mystiske Hector. Etter hvert får vi da også brettet ut en nokså pikant og særdeles original livshistorie til denne stumfilm regissøren.

Det viste seg altså raskt, at denne boken ble en ren nytelse å lese, for meg i hvert fall. Før jeg tok fatt på boken og underveis gjennom de første 200 sidene, så har jeg også registrert og lest litt om Auster sin siste bok: "Reiser i skriptoriet", eller "Travels in the scriptorium".

Det morsomme oppdaget jeg i kveld, på side 214 i Illusjonenes bok (i min versjon anyway), hvor vi får innblikk i ytterligere produserte, og frem til nå i boken og for hovedpersonen, ukjente spillefilmer av Hector Mann, hvor én av dem finurlig nok heter, ja;

Travels in the Scriptorium.

fredag apr 13, 2007

Bloggromanen: KAPITTEL 12

Aske kikket spørrende bort på Jorulf, som for å finne ut om det lå noe mer bak dette spørsmålet. Han frøs i sin stilling på stolen, med den ene hånden halvveis ned i jakkelommen.

"Eh... Har du fyr?" spurte Jorulf litt beklemt. Han fingret med den nesten flatklemte røykpakken som han hadde funnet frem fra skjortelommen. Et øyeblikk der var han nesten sikker på hvem denne pertentlige mannen var, før han plutselig ble innhentet av sterk tvil.

Aske hadde livnet til igjen på stolen. Han kunne vel nesten ikke tro sine egne ører. Det var kanskje av den grunn han derpå løftet inhalatoren på ny mot munnen og tok et magadrag.

Der fikk jeg den, tenkte Jorulf. Han bannet inni sitt stille sinn og skjønte at det kanskje hadde vært bedre om han hadde buset ut med hvem han trodde mannen var i stedet. For hvem faen fikk seg til å spørre en astmatiker om fyr til røyken sin uansett?

Det oppsto en veltalende taushet mellom dem.

En herre noen bord bortenfor kikket alvorlig over kanten på en dagsavis og bortover mot bordet deres. Jorulf så seg forlegent rundt. Han følte nesten at alle så dumt på ham, men det var visst bare nerver, for ingen andre der inne så ut til å bry seg en dritt om hva som pågikk ved hans bord.

Jorulf hadde til slutt greid å pirke ut en kroket nikotinpinne fra den myke røykpakken, som om han bare ville bevise at han faktisk mente det oppriktig, dette med at han trengte fyr. Han pakket ned røykpakken igjen og lot den urørte sigaretten ligge på bordet.

"Nå vel," sa plutselig Aske. Han hadde lagt ned inhalatoren og satt nå og gravde dypt nede i den andre lommen på dressjakken sin. "Her!"

Jorulf holdt på å ramle av stolen idet han måtte strekke seg ut etter fyrtøyet som kom farende skrått over bordet.

"Men ikke her...?"

"Heh?" Jorulf så på lighteren. Den var gullforgylt og hadde inngraveringer av noe som minnet om en sol, måne eller kanskje det var stjerner og meteorer?

"Ikke her inne, hva?" Aske nikket mot et 'no smoking' skilt, som var naglet fast til plankebordet de satt ved.

"Nei visst." Jorulf harket og kjente at han rødmet. Hvor dum gikk det an å bli?

"Vi går ut," sa Aske og bånnet konjakken. Deretter reiste han den store kroppen sin og han vinket ivrig til bartenderen.

"For å... røyke...?" spurte Jorulf forsiktig.

"Selvsagt," sa Aske og humret slik at korpusen hans ristet. "Men bare hvis jeg får bomme en røyk av deg."

"Men jeg trodde du..."

"...hadde sluttet?" sluttførte Aske.

Jorulf nikket, forundret. Han hadde reist seg, funnet frem røykpakken og holdt den frem til den store mannen.

"Man slutter vel egentlig aldri helt, når man en gang har blitt hektet på denne gifta? Dessuten, jeg har innsett at man fort kan være av med dagene -bli til aske - av helt andre årsaker enn de som folk ofte er redde for som følge av røking. "

"Du?" begynte Jorulf igjen.

"Ja?" Aske så på ham, men ble raskt vár servitøren, som kom bærende ut med et brett fylt opp av to glass konjakk, to flasker Carlsberg og tjue Marlboro.

"Jeg tror jeg vet hvem du er nå?" sa Jorulf.

"Gjør du?" sa Aske, uten å se på Jorulf. Han smilte vennlig  til servitøren og gav ham en neve med driks.

"Ja..."

"Da skåler vi for det," sa Aske.

De klinket glass. Supte. Tente nye sigaretter og så litt undersøkende på hverandre gjennom den blågrå røyken som innhyllet dem der utenfor puben.

"Jeg synes å huske at jeg leste om deg for en tid tilbake," sa Jorulf og kvalte en rap.

"Å ja?"

"Du kjenner... kjente... Strillebekk, hva?"

Aske skylte siste skvetten av den første konjakken ned i spiserøret. Han gjorde en liten grimase og så alvorlig bort på Jorulf.

"Dere skulle skrive den boken sammen, ikke sant?" Jorulf var ivrig nå.

Aske fikk en intens hoste kule, men lot seg ikke affisere av det. Han sugde hardt videre på sigaretten sin og nikket svakt anerkjennende.

"Dere ble intervjuet sammen en gang og fortalte at dere skulle samarbeide om... den... boken..." Jorulf så fjernt forbi Aske og ble vár personen som satt fem bord bortenfor dem nå. Han røykte ikke, men satt bare der, urørlig og med en dagsavis foldet sammen over askebegeret på bordet foran seg. Blikket hans hang på dem, som om han kunne lese leppene deres.

 
© Thor-André Hanssen