Hanne Halvorsen Haugen


-skål for i morgen

 
søndag aug 01, 2010

Tusen takk

Jeg syns det er fryktelig trist at forfatterbloggen stenger ned. Forfatterbloggen har gitt meg mye inspirasjon og skrivemot. Det har vært lærerikt å lese alle skrivetipsene forfatterne har lagt ut i bloggene sine. Jeg skal henge meg på de ved å følge eventuelle andre blogger de holder. Å få et innblikk i en forfatters hverdag, har vært spennende, og at det ikke er alltid ordene flyter fritt hos de heller, er en trøst. Det får meg til å kjempe videre når det har gått dager uten at et ord har blitt foreviget på papiret og det stopper meg fra å gi opp håpet om å bli forfatter noen gang i fremtiden.

Mine medbloggere som ikke enda har fått realisert drømmen om å bli forfatter enda: stå på! Det blir postet utrolig mye fint på den høyre siden av forfatterbloggen også, og jeg er ikke i tvil om at mange av dere får drømmen realisert snart. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg synes dere gir meg litt vel hard konkurranse den dagen jeg skal sende boken min ut til forlagene. Uansett ønsker jeg dere lykke til!

Tusen takk for inspirasjon, lærdom, mye fint lesestoff og gode kommentarer! 

Min nye blogg finner du på: http://hannehalvorsenhaugen.blogg.no/ 

Ha en fin dag! 

søndag jan 31, 2010

Mennesker av betydning

 

Man tenker vel først og fremst på mennesker som står oss nære når man tenker på mennesker som har betydning i livet vårt. Selv er jeg velsignet med mange mennesker som både bryr seg om meg og som vil gjøre en forskjell.

De jeg tenker på i dag er profesjonelle hjelpere. Fordi jeg i utgangspunktet ikke har vært så heldig med helsen min har jeg hatt behov for hjelp av noen som forstår seg på plagene mine. Det tok noen år, en dyp depresjon og mange tårer før jeg møtte den personen som gav meg et vendepunkt i livet.

Jeg var til vurdering på Sunnaas sykehus og var gjennom en rekke forskjellige konsultasjoner hos lege, sykepleier, ergoterapeut, fysioterapeut og ikke minst en psykolog. Det var hos sitstnevnte jeg fikk mitt vendepunkt. Jeg kom inn i rommet bindt opp av engstelighet for at de ikke skulle se hvor syk jeg var. Så satt han der, jeg husker ikke hva han het, en hyggelig mann med en bok ved siden av seg. Jeg dro kjensel på den med en gang. The Secret, boken som lærer deg at du er forfatter i ditt eget liv. Jeg hadde ikke lest den, men var nysgjerrig. 

Konsultasjonen kom og gikk, men jeg var blitt litt anderledes. Vi hadde snakket om boka og  jeg var omvendt allerede. Jeg gikk nedover sykehusgangen og det føltes liksom om jeg svevde på skyer. Skulle vel tro at jeg hadde vært på et vekkelsesmøte i en eller annen menighet eller noe, men det var håpet og møtet med en person som ville hjelpe om det så bare skulle vare i tre kvarter. 

Halvveis nede i gangen møtte jeg en gammel dame som slet litt med å få av seg kåpen. Jeg hjalp henne og hun var veldig takknemlig. Hun strålte, og takket, hun sa at jeg var nydelig. Samtalen tok slutt og jeg gikk videre. Den gleden smilet hennes gav meg satt seg. De var som om hun var sendt ditt for å fordype budskapet for meg om kraften jeg har i mitt eget liv.

Dette skjedde meg for halvannet år siden. Siden har jeg lest boken, tatt ordene inn i hjertet mitt og oppdaget at man  får mye igjen for å håpe og fokusere på positive ting. Siden den gang har jeg fått flere mennesker inn i livet mitt som har villet hjelpe. I dag sitter jeg høygravid, og lykkeligere enn noen sinne. Jeg har håp, glede og kontakt med tankene mine. Om to års tid har jeg i følge min psykiater fått hjelpen jeg trenger og kan bryne meg på arbeidslivet igjen. 

Med nettverket av velvillige hjelpere rundt meg har jeg mye å takke for. Mange vil kanskje si at de bare gjør jobben sin. Plikt eller ei, dette er mennesker som har gitt stor betydning for mitt liv og fortjener en stor takk. 

torsdag sep 17, 2009

Makten i en menneskeliv

Jeg hørte ett sitat her om dagen. «Vinnerne gjør alt det taperne ikke er villige til å gjøre». Dette var et usedvanlig oppklarende utsagn. Hvor mange av oss har vel ikke gått hardt ut for å få til noe og lagt prosjektet på is da man nærmet seg den kjedelige biten av arbeidet. Jeg må si at jeg følte meg truffet av utsagnet, så til de grader, jeg har per dags dato to bøker, sikkert femten artikler og fire malerier som alle er uferdige. Jeg er forelsket i idèmyldringen og starten på arbeidet og siden jeg gir meg selv den friheten til å gi opp, så blir det med dette.

Nå blir det andre boller. Psykologen utfordret meg i dag. Nesten så jeg ble provosert. Jeg sa jeg skulle bli journalist, og han spurte om jeg hadde gjort noen krafttak i riktig retning. Jeg kunne ikke med ren samvittighet si at jeg hadde gjort stort annet enn å skrive hjemme i sofa kroken og medelte defor straks at jeg ventet på å starte et opplegg jeg hadde planlagt å sette igang gjennom nav om et halvannet år, når jeg var ferdig med mamma perm (er fire mnd på vei:). Han bare blåste det bort og kom med den krasse og allerede meg bekjente informasjonen om at journalist yrket var beintøft og at det var ca ti pers per jobb der ute om dagen.

Argh! Tenkte jeg med det samme, skal du bryte meg sønder og sammen, jeg hadde store planer her altså! Men jeg forstod straks etter at komentaren kom med baktanken om å lære meg ett og annet. At man må jobbe for det man ønsker seg. Rett og slett det samme budskapet som i utsagnet jeg startet med. Han var hyggelig resten av timen, og forventet at jeg skulle hoppe ut i frilanslivet med det samme. Det gikk fra forargerlse til stå-på-mot i neste minutt og nå står det å skrive og sende inn artikler til ulike medier på tapetet!

Det er da fantastisk å tenke på at jeg sitter med makten i mitt eget liv jeg kan bestemme at jeg skal gjøre dette og jeg vet at jeg kan bestemme for meg selv at jeg må tåle arbeidet for å komme dit jeg skal. I got the power!!

fredag aug 21, 2009

Sørgelige mennesker

Jeg observerte et godt over middelaldrene ektepar her om dagen. Har forresten sett situasjonen fra flere hold med andre mennesker også. Det handler bare om mannen, han haler det han orker for å dra til seg oppmerksomheten, til tross for at han er et eksepsjonelt kjedelig menneske. Det er iallefall bra at han selv synes han er interessant, tenk å måtte holde ut med seg selv å være klar over hvor kjedelig og umystisk man er. Mulig jeg støter noen her ved å sette mennesker i bås, men onkel Henry, det er begrenset hvor interresant den frimerkesamlingen er, eller hvor innbydende det er å høre deg underholde med sanger fra mannskoret, som du maner frem med en stemme hentet lengst nede i buken.

Nå er det ikke onkel Henry som er problemet mitt, jeg kan da saktens holde ut de to timers referatene om de nyeste frimerkene dine de få gangene vi treffes i året, det er din kone jeg føler med. Hun elsker deg enda, det kan jeg se selv om det for meg kan virke litt underlig, men hun er lei av deg. Ser du det ikke?

Hun er ikke deg, ja, hun er et fasade menneske, hun ville nok ikke tillate støv på gardinstangen, men det er da ikke dette hun lever for. Hun har hatt drømmer, men hun har skjøvet de til side. Hvem kan vel forestille seg hvem hun hadde vært om hun bare elsket en som lot henne blomstre. Til tross for sine drømmer, rømmer hun heller til arbeidet hver gang du skal ned å hente din dype røst i buken.

Så kan du heller slippe billig unna med å rose henne for alt det strengt tatt unødvendige arbeidet hun har gjort når du er ferdig og har sunget deg hes.

Det er så trist å se, det er like før jeg feller en tåre. Som om et menneskeliv er i ferd med å tapt på grunn av kjærlighet og gammeldagse forventninger. Men hva kan man gjøre? Jeg kan ikke uten videre gå bort å riste liv i henne for så å få henne til å forlate mann og hus for å bli frittenkenede kunstner og poet i en alder av 60?!

Er det et kompliment når de kaller deg fotogen?

Selv er jeg ikke uovertruffent pen, men det hender jeg treffer meg selv i vinkler der jeg er nokså fornøyd med utseendet. Men når det gjelder fotografier er jeg heller tvilsom til resultatet. Nå er det heldigvis ingen som har kalt meg fotogen noen gang, og jeg takker mine guder for det, for da hadde selvbildet sunket rett i bunn. Nå skal jeg ikke si at det ikke finnes et eneste bilde av meg selv med som jeg er fornøyd med, om profilbildene mine hadde sett ut som noe av gjennomsnittet av bildene jeg har av meg selv i bunken min så skal ingen komme å si at jeg har satt min beste fot forrerst.....håper jeg.

Men når jeg tenker fra et annet utgangspunkt så kanskje hva menes med fotogen egentlig ikke betyr «herregud så pen du blir på bilder. Hvem kunne ane det ved synet av deg», men egentlig er det bare ment som at ditt vakre vesen fanges lett opp av kameraet. Selv har jeg mine misstanker om dette såkalte komplimentet oftest blir brukt som det første jeg nevnte. Rett og slett en spydighet forkledd som et kompliment. Jeg har sett det der jeg har sløvet foran «Top model» på TVen mange ganger. De får godordene om sitt fotogene jeg strødd om seg gang etter gang, selv synes jeg mange av de ser ut som om de har kommet ut fra en fangeleir. Jeg er fult klar over at dette er selve poenget med programmet, de kan jo simpelthen ikke bli modeller uten å være fotogene. Og selvfølgelig er det alt for mange skjønnheter med i bildet også, uten at jeg har lyst til å nevne de, dette av ren sjalusi.

Jeg har fortsatt ikke kommet til noen konklusjon om emnet,jeg er nok rett og slett litt for subjektiv til å foreta noen ordentlig analyse. Jeg skal i alle fall herved love at jeg aldri noen sinne skal kalle noen fotogen.

søndag aug 16, 2009

Inger likte lyserosa nelliker best

Inger likte lyserosa nelliker best ut av alle de vakre blomstene hun omgav seg hver dag. Nora underet seg over dette, hvorfor akkurat nelliker? Kanskje de minte henne om noe, noe fra en lykkelig fortid, kanskje et menneske hun holdt godt av. Uansett så var det lyserosa nelliker Nora skulle komme til å elske også, i for etter hvert skulle denne tiden i blomsterbutikken til Inger bli en av de beste stundene hun hadde hatt i livet.

Inger var godheten selv, trygg, kjærlig og hun hadde ingen hast med å få Nora til å åpne seg.. Visse ting begynte jo å bli synelig, hun var  jo tre og en halv måneder på vei nå, og magen kunne rett og slett ikke holdes inne til å se normal ut lenger under den tettsittende uniformen til hvert eneste tidspunkt i løpet arbeidsdagen.

Nora trodde nå fortsatt at hun gjorde en god jobb i å skjule det og følte at hun hadde denne grusomme avsløringen hengende over seg konstant.  Ikke viste hun at Inger i sitt stille sinn bare gikk og ventet å tenkte på den dagen da Nora skulle ta mot til seg å legge kortene på bordet. Hun skulle åpne armene for den blivende mor, la henne gråte ut, også fortelle henne at alt skulle gå så fint. 

Dette er en liten skildring fra boken min, den avslører ikke mye, men det sier litt om måten jeg vil formidle historien på. Jeg tror at skildringer er de viktigste virkemidlene man kan bruke for å skape et tettere forhold mellom leseren og hovedpersonen. Jeg er bare interessert i å se om det er noen som har ris eller ros i forhold til dette siden det er slike skildringer jeg har lyst til å basere historien min på.

Mon tro om det er henne som kommer?

Jeg ble forelsket i barnet mitt i natt. Jeg så henne for tredje gang i drømmene mine i natt. Hun hadde tykt gyllent hår som bølget seg over hodet og inn i en stor krøll mot nakken. Hun var nokså lik meg selv da jeg var liten, men med større kjaker og de store røde leppene som hun har arvet fra sin far.

Jeg skal bli mamma i februar. Jeg er i trettende uke av svangerskapet og kjenner at morsinstinktet begynner å snike seg på meg. Jeg kjenner gråten er nær, bare ved tanken på henne….jeg er så tullete. Frem til nå har jeg følt det på meg at det skulle bli en gutt, helt til disse drømmene begynte å komme. Mon tro om det er henne i drømmene mine som kommer..

Nytt skoleår og flunkende nye kladdebøker

Jeg er så fryktelig misunnelig på alle de som begynner på skolen nå etter ferien. Det finnes ingenting som et nytt skoleår, ny giv og lærelyst – og ikke minst nye kladdebøker. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen det finnes ikke noe bedre enn blanke ark eller flunkende nye skrivebøker!

Nå har jeg heldigvis den friheten til å kjøpe meg en ny kladdebok og ta den i bruk, til tross for at jeg ikke trenger å lære noe. Og det har jeg gjort, jeg har kjøpt meg en deilig kladdebok som er inndelt i tre avdelinger. Det skal bli en fornøyelse å skrive i den, samtidig som jeg er vel vitende om at den boken ikke virker fult så innbydende etter at et er par sider med tekst er nedtegnet på det stripete papiret. Derfor nøler jeg med å begynne på den.

De første sidene i en ny kladdebok er helt avgjørende for om jeg kommer til å skrive den ut eller miste helt lysten neste gang jeg tar den opp, for så å gå til anskaffelse av en ny en.

Denne flotte kladdeboken som altså er delt i tre, med plastikkpermer på og det hele, fortjener et spektakulært innhold. Der kommer prestasjonspresset inn på banen og jeg er dermed dømt til å holde meg på dataen til setningene kommer som perler på en snor. Her har man jo heldigvis en delete knapp!

søndag apr 19, 2009

Hvordan blir jeg frilans skribent?

PÅ frilans.no står det at man kan bli medlem og bli ført inn i katalogen dersom man oppfyller kriteriet at man har minst to faste oppdrags givere. Men hvordan i det huleste lander man de første to avtalene?! Jeg meilet noen magasiner for et par år siden og spurte hvordan mulighetene var for å få solgt artiklene sine til de uten å ha noen erfaring. Et par av de svarte og kunne melde om at sjansene var ørsmå fordi de brukte faste databaser som frilans.no til å finne skribenter til sine magasiner.

Er det noen som har noen erfaring med dette eller som har et par tips i ermet? I fremtiden har jeg et ønske om å jobbe opp til 50%, er frilans journalisten avhengig av å kunne jobbe minst 100% ?

mandag apr 13, 2009

Skulle hatt en åndelig opplevelse.

Nå kjenner jeg sinnet brer seg igjen.. Kanskje jeg skulle skrevet en krimnovelle. Få utløst litt vrede på et stakkarslig offer. Et makabert mord, gjøre alt jeg ikke ville gjort i virkeligheten. Nei, off det kan ikke være bra, tenk om jeg blir et monster!

Jeg dveler ved dette å bli forfatter får ikke jobben gjort. Det er faen ikke enkelt. Enten så blir det uutholdelig kjedelig i lengden eller så er man briljant. Jeg lurer meg selv noen ganger til å tro at det en gang vil komme ut av meg og ned på skjermen nesten av seg selv, som om det nesten skulle vært en åndelig opplevelse. Noen har vel kanskje sånn. Missunnelig.

Noen ganger får ikke fingrene danset fort nok over tastaturet. Det er da jeg lar meg lure til å tro at det vil bli enkelt, en deilig opplevelse å forfatte en hel bok. Jeg vokser enda. Alt jeg har skrevet ser jeg nå med mer kritiske øyne enn det jeg gjorde da jeg skrev det ned. Jeg av-genialiserer meg rett og slett, jo mer jeg lærer jo tydeligere blir manglene. Kravene blir større og jeg klarer noen ganger å holde tritt, men ikke ofte. Men det er kanskje et godt tegn. Sånn i samla sum så må jeg vel ha blitt bedre.

Øvelse. Sånn som nå. Dette her er ”øvelse i å skrive det jeg tenker nr4.” Det åpner jo for muligheten til noen gull korn som kan brukes senere når jeg virkelig får klekket ut det gode plottet.

Skriver nå egentlig i håp om å få holdt stresset unna. Kjenner panikken begynner å krype oppover ryggen på meg. Jeg ser en nær framtid med veldig.. velidg lite penger, med mindre jeg får klekket ut et knallbra plott, blir noen anelser bedre i helsa og skaffer meg et nettverk litt brennkvikt. For ikke å snakke om den åndelige opplevelsen som må til for å få kickstarta hele greia.

Faen. Unnskyld uttrykket. Banne ord er bare hjelpe ord for de som ikke har godt nok ordforråd, har jeg hørt, men FAEN! Det er jo så delig å si, det er forbunnet med så mye jævelskap at det skulle vel kreves flere bøker for å beskrive akkurat den følelsen man vil formidle med dette ordet noen ganger. Ikke det at jeg har for vane å ville kalle på selveste djevelen, jeg holder meg heller til den himmelske siden.

mandag jan 12, 2009

Jeg vil også være mystisk

Jeg er gift med en forunderlig mystisk mann. Ikke i den forstand at han ikke kan gjøre rette for seg, for hva han har foretatt seg når han har vært utom hus. Nei, han er av det slaget som reiser til enn annen planet så fort han får en stund for selv, skjønt det hender han reiser i både tid og rom når hele verden (meg) står utenfor og lurer på hva vi skal ha til middag også. Akkurat det der er det vel flere enn meg som kan kjenne seg igjen i. Uttrykket "jorden kaller" har vel ikke blitt oppstått sånn helt uten grunn..

"Men tankene mine får du aldri" Er ikke det en bok..eller en film? Er ikke det en fantastisk tittel?! Vel, jeg vet ikke hva boka eller filmen handler om, og det er fult mulig jeg beveger meg i helt feil retning med dette uttrykket, MEN det minner meg uansett om min skjønne mann. Han har gjort det helt klart for meg at jeg har havnet dypest inn i hjertet hans og har derfor ingenting å bekymre meg for. Hjertet hans har jeg fått, men alle tankene hans har jeg ikke nødvendigvis eneretten på å få vite.

Det plager meg kan du tro. Hans mystiske skjønne vesen gløder av noe helt spesielt, det syns i øynene hans når han er vekk. Jeg misunner ham min forundring. Hvorfor forundrer ingen seg over meg? Så fantastisk å kunne være litt mystisk!

I nærværet av mennesker som min kjære vakre.. blekner alle mine fargerike hobbyer som kunst, sang og skriving. Jeg syns i det minste noen burde bli forundret over mine skriverier, jeg som ikke en gang kan stable ord sammen til å bli en fullverdig setning når jeg skal snakke for meg..

Kanskje det er sånn at den som søker forundrings-verdigheten aldri oppnår den fordi man avslører for mye av sitt indre på veien dit?

onsdag sep 17, 2008

Hjernevask meg!

Jeg så filmen "You can heal your life" i går. Jeg gikk og la meg etterpå med hodet pompet full av inspirerende utsagn fra folk som levde på den positive måten. Elsk deg selv. Du kan få til alt du vil. Si det om og om igjen. Se ting på den lyse siden, og lykken vil gripe om livet ditt.

"The law of attraction" et gyllent budskap om at man kan snu om livet sitt ved positiv tankekraft. Vi har hørt noe veldig nærliggende denne ideen før. ¿Tro kan løfte fjell¿. Vi ser det for oss. Det er jo ment som et bilde, men blir sjeldent akseptert som noe mer enn en oppløftende replikk..

¿You can heal your life¿ skildrer en kvinne som støter på ideen om positiv tankekraft på en helt vanlig dag på vei til den nitriste jobben sin, etter å ha sittet i den forbannede rush trafikken, og etter å ha gjemt seg på huk i bilen i håp om at ikke drømmemannen skal legge merke til hennes skrukkete og slitne ansikt. Innen hun rekker halvveis frem til jobben har hun allerede konstatert at dette var og ville forbli enda en møkka dag i hennes nitriste liv.

Et øyeblikk, en tilfeldighet, skulle komme til å snu helt om på livet hennes. Hun fant budskapet trykket på en lapp som noen hadde mistet på bakken rett foran henne. Hun var skeptisk, som oss alle. Tro kan ikke i realiteten løfte et fjell. Det er jo umulig.

Vi er skeptiske av natur, vi har brent oss før. Ingenting har før bevist at vi kan endre noe ved tankegang. Ikke før vi tenker godt etter hva utsagnet kan bety. Sist noen smilte til deg helt uten oppfordring, ble du ikke litt glad da? Ikke direkte lykkelig akkurat, men jeg må si at en liten handling som dette kan løfte dagen min enormt. Bare en positiv tanke. Smil, så smiler verden til deg.

Kvinnen i filmen går igjennom de fleste stadier av negativ tankevirksomhet, som vi lider av de fleste av oss. Jeg vil virke tåpelig. Kan ikke love noe for jeg kan ikke risikere å miste ansikt hvis jeg ikke klarer dette.

Jeg elsker meg selv. Jeg elsker meg selv. Jeg elsker meg selv!

Ah, jeg viste det, dette kan jo ikke funke. Jeg kjente ingen forandring i det hele tatt. Dette blir bare tåpelig. Skal jeg gå å si til meg selv hvor vidundrlig jeg er hele tiden? Jeg jo ikke det. Rynkene mine svinner jo ikke akkurat hen ved tanke på hvor nydelig jeg er. Ironisk..p>

Hvis jeg tenker positivt mister jeg kanskje muligheten til å fortelle verden hvor jævlig jeg egentlig har det til tider. Hvem skal redde meg da?

Det er nettopp da ideens "budbærere¿ griper inn i filmen og serverer et tankevekkende utsagn. Du kan være din egen helt. Bare deg selv kan redde deg fra en ond sirkel av nedbrytende tankekraft. Jeg vil ikke være så syk hele tiden. Er min messende tanke. Jeg har sagt det og strukket meg mot himmelen så mange ganger at ordene ringer som ekko i hodet. Hva om jeg hadde sagt at jeg ville bli frisk i stedet?

Ordenes kraft er mektig. gjentas de negative ordene som "Syk" mange nok ganger er det dette som til slutt blir sannheten din. jeg er syk, det er alt jeg er. Et messende budskap som bringer meg ned. Jeg vil bli frisk.. Det lyder fint i ørene. Håpefullt. positivt. Kraftfullt. Kanskje jeg ikke blir frisk, Men jeg har håp. Og resultatet kan kanskje være. En lysere hverdag, en bedre måte å leve rundt sykdommen. En livsstil man kan lære å akseptere og være fornøyd med.

Hjernevask meg gjerne hvis det er det man blir lykkelig av.

Høstmorgen

Morgensolen, langt i det fjerne, legger glitter på hvert frossne, nå så hvite gresstrå. Tåken letter over jordene og visker bort nattens mulm og mørke. Den slipper til solen, men en kjølig luft vil forbli en stund til. Tiden står stille, alle tanker klarnes.

Stillhet, friske åndedrag, og solen som glimter til under slørede vipper, som små krystaller av alle regnbuens farger.

Verden er vakker.

Et kvitter, fuglene livner til og lokker deg tilbake til virkeligheten. Dagen begynner..

mandag aug 04, 2008

Hallo. Jeg er Prinsesse Vil Ikke.. Prinsesse Vil Ikke Være Voksen..

Som en liten prinsesse føler jeg meg i denne verden. Vanskelig å akseptere voksenlivet, oppdage at ingen er perfekte, selv om det er mennesker som står deg så nær at du aldri kunne tro hadde at de mulighet eller evne til å være noe annet enn det du så de som, gjennom et filter av kjærlighet.

Når voksenlivet kommer for krast på med sine realiteter er det som om den lille prinsessen i meg vil dra meg tilbake til barndommens uvitenhet. Rundt og rundt går det i en sløret rosa tunnel, som om det går bakover i tid. Hver gang ender jeg opp på stuegulvet til mormor, helt tilbake, og syns nesten jeg kan kjenne at hun prøver å stryke bort en stikkende "kløe" på ryggen min.

Kanskje en metafor, som sier at hun hadde vært god å snakke med om dette voksenlivet som presser på, om hun bare levde.. Det har jeg tenkt så mange ganger.

Eller kanskje er det bare jeg som lengter tilbake til det som en gang var, det som kunne være.. Nå er det ikke realistisk lenger.. Sannhet var det uansett.. Hun var god.

Skuffelsen over meg selv, den lille prinsesse følelsen som stadig drar i meg, som om alle andre har fått en lærdom opp gjennom livet som jeg har blitt skjermet fra, noe som gjør at de bare kan akseptere verden som den er. Nesten grunn til misunnelse..

Jeg har hatt en bedre barndom enn de fleste og ville nok valgt å bli skjermet, slik jeg har, opp gjennom livet og for så å skulle takle verden når jeg ble litt mer moden for det. Logisk.

Men nå sitter jeg her og er voksen for det blotte øye, men inni er jeg fortasatt en prinsesse som nekter å se verden for det den er..

 
© Hanne Halvorsen Haugen