Ordenes makt

"Jeg er et rasshøl. En stor faen, og et monster. Jeg elsker meg selv, og det ville du også gjort. Jeg er ikke redd for å si at jeg elsker, og ikke trenger noen andre enn meg selv. Har aldri vært avhengig av noen, og har heller ikke tenkt til å bli det. Mennesker er svake vesener, og jeg ville så absolutt ikke kategorisert meg som noe svakt. Ergo; Jeg er ikke et menneske, jeg er en egen art. En sterkere art. Jeg er den arten som ikke trenger å spille et skuespill for å overleve. Likevel aksepterer jeg meg selv, jeg elsker meg selv, og det ville du også gjort om du kjente meg. Tenk over det, tror du virkelig noen oppriktig bryr seg om regnskogen og de sultne barna i Afrika? Jeg tror ingenting, jeg vet hva de tenker. Alle som enhver tenker at de vil oppnå en velvilje fra verden rundt seg om de bruker miljøvennlige handleposer, og ikke kjører bilen mer enn det som er akkurat nødvendig. Ingen gjør disse tingene for verden sin skyld. Det er egoistiske handlinger, et desperat forsøk etter å bli oppfattet som gode mennesker. Jeg heter Charlotte og er 19 år gammel. Jeg skal ikke fortelle deg hvordan jeg ser ut, men jeg kan røpe såpass mye at jeg er den jenta du ville hatt med deg hjem fra byen, og skryte til kameratene om dagen etter. Jeg er den jenta du ville tatt med hjem til foreldrene dine på familiemiddag, mens du satt der kry som en hane. Jeg er jenta som selv jentene ikke tør å hate, i frykt for at jeg ikke skal hilse på de ute i offentligheten. Selv lærerene elsker meg, for det de andre elevene ikke vet er at jeg blir igjen etter timen, og går opp til læreren og spør etter leksa til neste gang. Ja, jeg vet jeg er slu. Forskjellen på meg og deg er at jeg driver et skuespill bevisst, for å oppnå visse fordeler. Du derimot svever rundt i din egen lille boble i håp om å bli godtatt av de rundt deg. Du er avhengig. Avhengig av oppmerksomhet. Avhengig av aksept. Avhengig av kjærlighet. Det du ikke har lært deg er at om du kødder for mye med verden, klarer ikke den å kødde med deg."

Punktum. Hun stirret ned på det hvite arket, strakk seg bakover på stolen i en lang gjesp før hun så på klokka. Klokka var elleve. Elleve var ikke for tidlig. To timer til fristen gikk ut uansett, og hun hadde tross alt sittet her i tre timer allerede. Hun sukket dypt, skrev «Kim 2b» på toppen av arket, reiste seg fra stolen, gikk mellom pultradene og slengte stilen likegyldig ned på kateteret. Døra smalt igjen med et hult «dunk» etter henne da hun gikk ut av klasserommet. Det var ikke vanskelig å skjønne at hun var tidligst ferdig. Skolen var nesten spøkelsesaktig tom idet hun kastet sekken på ryggen og hørte fottrinnene som kastet ekko bak henne i den lange gangen. Ute blåste det surt, og det var akkurat nok fuktighet i lufta til at man så ut som en sau på hodet. Hun kneppet igjen jakka og trasket hjemover gjennom høstbladene som hadde begynt å falle fra trærne. På hjemveien begynte hun å tenke på de årene hun hadde hatt i Amerika. Det var tross alt der hun var født, selvom hun hadde norske foreldre. Hele familien hadde flyttet hit for et halvt år siden, med Elias, mamma, pappa og lillebroren hennes. Hun tenkte på Elias, og hvordan han måtte være verdens mest forståelsesfulle kjæreste. Etter de flyttet til Norge hadde hun sluttet å snakke. Hun hadde sluttet å kommunisere med omverdenen. Det var gått noen måneder siden det kom noen ord ut av munnen hennes nå. Snart et halvt år for å være nøyaktig. Klassen hennes var ikke engang sikker på om hun virkelig kunne snakke, eller snakket norsk for den saks skyld, selv om hun lå på en sekser i norsk skriftlig. Elias hadde heller ikke hørt et eneste ord fra henne de siste månedene, men han var like trofast og kjærlig som alltid. Han kom innom etter skolen, så de kunne se en film sammen, lese en bok, eller rett og slett bare sitte i stillhet med hverandre. Hun og Elias hadde oppnådd en utrolig kjemi sammen. De kunne sitte helt stille ved kjøkkenbordet, se hverandre inn i øynene og lese hverandres tanker. Likevel var det noe som skurret. Med en gang Elias var tilstede var det akkurat som om hun måtte kneppe opp den ekstra knappen på jakka, fjerne noe av glossen på leppene og legge beina i kors. Hun visste ikke hvorfor, men hun hadde alltid vært sånn med gutter til stede. Litt reservert. Reserverte Kim, tenkte hun for seg selv. Det hadde alltid vært sånn, og hun husket utallige episoder hvor hun hadde brekt seg over doskålen etter et tilfeldig kyss på en fest. Hun visste ikke hvorfor eller hva dette var, hun visste bare at hun ville glemme alt sammen. Hukommelsen hennes var blitt som en overfylt søppelkasse. Hva som helst kunne få skitten til å renne over. Når som helst, og gjerne satt i gang av noe ganske tilfeldig. Ofte en ren bagatell, som en plakat i vinduet til det fremmede landet hun nå bodde i. Hun hadde null kontroll, og hun var utslitt av frykten for de verste minnene. De som djevelen bare ventet på å slippe løs når hun ga opp. Hun måtte ikke gi opp. Det fantes bare to måter å flykte på. Slå seg selv i svime, eller dope seg sanseløs. Begge deler var midlertidige løsninger. Men det var pauser hun lengtet så sterkt etter at tårene sved i øynene.

Hun tok opp mobilen og skrev en melding «I need some of the strongest shit you have, as soon as possible. Meet me by the school, five o clock. I've got loads of money». Hun var ikke helt sikker på hvorfor hun skrev engelsk, men det føltes mer naturlig. Spesielt når det kom til folk i denne bransjen. Om man lot dem komme inn på seg var løpet kjørt, man måtte drive et skuespill. Vinne respekt. Hvis ikke var man ferdig. Med ett dukket Charlotte opp i hodet hennes igjen. Dumme Charlotte som nok en gang hadde stjålet tankevirksomheten hennes når hun skulle skrive norskstil. Det skjedde hver gang hun tenkte for mye, eller var konsentrert. Charlotte var som en parasitt i hodet hennes. Hun nektet å slippe taket, og kom alltid med sarkastiske kommentarer om hun oppførte seg dumt. Denne gangen storkoste hun seg virkelig «Svake menneske. Kim trenger dop for å komme gjennom hverdagen. Stakkars lille jenta som ikke kan prate. Men, dop, det er en annen sak». Hun begynte å gå raskere, og prøvde febrilsk å tenke på noe annet, for å jage Charlotte bort. Hun begynte å telle sprekker i fortauet på vei tilbake til skolen. Hun kom til litt over hundre, da det plutselig var en stemme som avbrøt henne. Forskjellen var bare at denne stemmen var mye høyere, og kom fra smuget rett ved siden av veien hvor hun gikk.

«Du kan ikke skru klokka tilbake. Men, du kan vende tiden»

var det en kvinnestemme som sa. Stemmen var rolig, bestemt, og utrolig skremmende på samme tid. Det kom en skikkelse ut fra søppelkassene. Det var ei jente, omkring tjue år. Hun hadde svarte tøysko, en slitt olabukse, og en ubestemmelig militærgrønn jakke med nips på. Håret hennes var svart, kort og ustelt. Øynene hennes var brune, og rett over det venstre øyet satt det en piercing med pigger. Likevel var hun fantastisk pen, på sin egen unike måte. Øynene glinset, og hun fikk en ufattelig glød over seg når hun strakk frem hånden og sa
«Hei, jeg er Thea. Det var Marcus som sendte meg, med de sakene du trengte. Jeg orka ikke gå helt til skolen, så derfor tenkte jeg at jeg bare kunne møte deg på halvveien. Du trenger forresten ikke si noe. Du er den jenta som ikke snakker, ikke sant? Du heter Kim og er fra Amerika.»
Hun var fortsatt litt sjokkert, så hun bare nikket svakt mens hun studerte denne jenta som hadde hoppet inn i livet hennes på denne måten. Hun var sikker på at om hun hadde snudd nå, så hadde hun likevel aldri fått disse brune øynene vekk fra netthinnen. De ble stående slik en stund. Det lå en tykk forventning i lufta. Det var akkurat som om Thea ventet på henne, ga henne en sjanse til å komme med noen ord. Men, ingenting skjedde. Hun bestemte seg for å tenne en røyk. Hun fisket opp hele pakken og rakk den mot Thea. De tok hver sin røyk, og sto tilbakelent mot veggen mens de blåste røykskyene opp mot den uendelige blå himmelen. Sammen.
Plutselig snudde Thea seg mot meg, og brøt stillheten
«Du, hør her. Jeg vet du ikke prater og sånn, men jeg har noe å si deg. Jeg ser deg, og jeg vet hvem du er. Du tror kanskje jeg ikke kjenner deg, men i det øyeblikket jeg så deg, så jeg gjennom øynene dine og rett inn i sjelen din. Jeg kommer ikke til å gi deg det dopet du har bedt om. Og vet du hvorfor? Det er fordi du ikke trenger det. Om du leter dypt nok inne i deg selv, så vet du selv hva du trenger. Og vi er begge to enige om at det så avgjort ikke er dop.»
Hun så Thea rett inn i øynene. Forsøkte å virke skremmende, men det så ikke ut til å ha noen særlig effekt. Når Thea begynte å le for seg selv, før hun fortsatte å snakke, skjønte hun hvertfall at det var temmelig liten vits i å prøve å skremme Thea. Det kom ikke til å fungere.
«Du fikk utdelt både gode og dårlige kort da du ble født. Det får vi alle. Spill for livet med de kortene du har. Ikke kast bort tiden med å sutre eller misunne andre. Ikke vær som alle andre og spill et skuespill. Husk; Du har bare et spill. Dine kort er kanskje dårligere enn andres, men jeg vet du har mot, kraft og fantasi. Bruk det til å vende tiden, forandre ditt liv, og andres».
Thea så henne dypt inn i øynene nå. Tok et langt trekk, så det glødet av røyken, og bøyde seg bakover før hun blåste det opp i luften. Røykskyen smuldret opp, og ble borte i intet. Hun kjente noe rart inne i seg. Hun hadde aldri følt det sånn ovenfor noen før. Det var akkurat som om noen fjernet håndjernene rundt hånleddene hennes og sa «Du er fri! Løp!». Hun kjente munnen trekke seg oppover i et usikkert smil mens hun så på Thea. Hun lurte på hvor hun kom fra, hvordan hun hadde blitt så smart, hvordan hun visste alt om henne, og ikke minst hvordan hun klarte å være så utrolig pen. Thea åpnet munnen igjen.
«Jeg skjønner hvorfor du ikke snakker. Du er redd for å si noe feil. Jeg ser poenget ditt. Mennesker snakker for mye. Vi er ikke klar over hvilken makt ord kan ha, og hvilken innvirkning et enkelt ord kan ha på andres liv. Jeg forstår at du ikke snakker, så lenge du ikke har noe viktig å si. Men, den gangen det er noe viktig, så håper jeg også du har vett nok til å velge dine ord med omhu».
Det var ikke stille mer enn noen sekunder før Thea pratet igjen. Det var ganske utrolig hvordan Thea klarte å prate med noen som ikke svarte henne, og likevel bare komme med visdomsord. Det var akkurat som om noen endelig hadde kommet inn i hennes verden. Thea forsto. Thea var ikke som alle andre, hun hadde funnet betydningen i verden. Thea visste hva hun snakket om.
«Du blir avstumpet og følelsesløs av hatet, hevnen og dopet. Du blir som et råttent tre. Tilsynelatende er det liv i de ytterste grenene, men lenger inn er alt helt dødt. Ikke engang sorg rammer deg. Det er det dopet gjør med deg. Egentlig døde jeg første gang jeg tok en pille.»
Hun så ned i bakken, tenkte seg godt om. Hun ville så gjerne si noe. Hun lette etter ordene, prøvde å åpne munnen, men skjønte at trøst bare ville virke fornærmende i denne situasjonen. Uten at hun hadde rukket å registrere det, hadde kroppen hennes tatt et skritt frem og stilt seg rett foran Thea. Hun så inn i de brune øynene, og lot hånden falle ned på den ene hoften hennes. Den venstre hånda dro gjennom det korte mørke håret, og med det samme hadde hun lent seg frem for å kysse henne. Leppene møttes, og tærne hennes krøllet seg. Det var en helt vanvittig følelse. Fornuften hennes ville snu å løpe i andre retningen, men følelsene hennes gjorde det umulig å rive seg vekk fra dette våte kysset. Likevel klarte hun til slutt å rive seg løs, og se Thea dypt inn i øynene. De sto urørlige i 10 minutter før hun snudde seg og gikk. Uten et eneste ord. På veien hjem tente hun en røyk, og for første gang var ikke Charlotte der. Hun lette i hodet, prøvde å konsentrere seg, men det kom ingen. Charlotte var sporløst forsvunnet, og med ett kjente hun seg ganske alene. I kveld skulle hun besøke Elias. Kjæresten sin. Hun trakk på smilebåndet og skyndtet seg hjem for å dusje.

Det var tungt å puste. Dyna hang tungt over ansiktet hennes. Hun kunne kjenne hvordan støvet fant veien nedover halsen hennes, hun følte seg kvalt, og fikk en enorm trang til å hoste. Det klødde. Ikke bare i halsen, men overalt. Hun svettet, men ikke av opphisselse. Hun kaldsvettet av rent ubehag. Det var ingenting ved denne situasjonen som føltes riktig. Lakenet krøllet seg under henne, og langt der nede et sted kunne kjenne en bevegelse. Den var distansert fra henne. Hendene som rørte seg under dyna tok ikke på kroppen hennes, for kroppen den rørte ved tilhørte ikke henne ikke lenger. Hun hadde hoppet ut av kroppen, og sjelen hennes hang nå livløst rundt i rommet her ett eller annet sted. Under dyna kunne hun høre gutten puste tungt. Det var tydelig at han var opphisset over situasjonen. Hun kunne kjenne hendene hans bevege seg oppover magen, som ikke lenger var hennes. Hun kunne kjenne leppene hans kysse oppover lårene som hun hadde kvittet seg med for noen minutter siden. Alt føltes så uvirkelig. Hun ville stanse hele greia, men kroppen ville ikke røre seg. Hendene hennes hang slapt ned langs siden, og selvom hun kjente at hotpantsen hennes var på vei nedover mot hennes vilje, ville ikke hendene gjøre den minste anstrengelse for å stoppe det. Hun skjønte ikke hvorfor alt føltes så galt. Sånn hun hadde forstått det så var dette noe alle jenter lengtet etter, og drømte om. For henne var dette absolutt ingen drøm, men et mareritt. Elias beveget seg oppover kroppen hennes. De to store brune øynene tittet mot henne fra under dyna. Han lente seg fremover i et forsøk på å kysse henne. Tungen hans presset seg gjennom leppene hennes, og selvom hun hadde mest lyst til å klappe tennene over den sleipe tunga hans, så gjorde hun det ikke. Hun var totalt livløs. Kapoff. Bortevekk. Mens han virvlet tungen sin rundt i munnen hennes, presset han hoftene ivrig ned mot låret hennes. Hun kunne kjenne at pikken hans hadde blitt stiv. Plutselig klarte hun bare fokusere på den harde klumpen i bokseren hans. Den dunket og presset mot låret hennes i harde støt. Pulsen hennes gikk fortere. Hun var kvalm, ville bare besvime og bli borte. Sporløst forsvunnet for alltid. Hun så sine egne hender på mirakuløst vis komme tilbake til seg selv igjen mens de dyttet han av seg, og kastet han ned på gulvet. De brune dådyr øynene hans så uforstående tilbake på henne. Han hevet det ene øyenbrynet og sa med rolig stemme
«Unnskyld.. Det var ikke meningen og presse deg. Jeg bare tenkte at du kanskje var klar snart. Vi har tross alt vært sammen to hele år nå..»
Med ett kjente hun noe som boblet i henne. Noe ville ut. Det presset frem, fra lungene, oppover luftrørene og ut i halsen. Hun lukket febrilsk munnen i protest for å stoppe ordene som så gjerne ville ut. Ordene som kom ut av henne for et halvt år siden hang fortsatt i lufta, de klamret seg til ryggmargen hennes, og de nektet å slippe taket. Det boblet, munnen klarte ikke holde igjen lenger, hodet var ikke engang med på tankevirksomheten før munnen hadde åpnet seg som en katedral.
«Elias, unnskyld. Det er noe jeg må fortelle deg. Ikke hat meg i all tid fremover, for jeg trenger din støtte, og du aner ikke hvor glad jeg er i deg.. Jeg er lesbisk.»
Munnen hennes hang halvåpen igjen. Hun kunne ikke fatte at hun hadde sagt ordene. De var ute.

Det var over.

Posted at 05:59PM mar 09, 2010 by KathinkaJean in Diverse  |  Kommentarer[1]

Prestekragens historie

Ansiktet hans lyste opp i sommersola, og det røde arret på det venstre kinnet sto i sterk konstrast med den lyse huden hans. Det svarte halvlanget håret var rufsete, og de blå øynene smilte mot meg. Den venstre hånden hans holdt en gul bøtte fylt med masse sand, blomster, kvister og små insekter. I den andre hånden holdt han en grønn spade. Buksene hans var brettet opp til over knærne, og t-skjorten hans bar tydelige preg av dagens gjørmeaktiviteter. Allerede i en alder av 5 år kunne jeg med hånden på hjertet si at jeg hadde funnet min første kjærlighet. Bak han løp alle de andre guttene i full panikk fra jentene som entusiastisk hadde startet med «kysseleken». Anders og Andreas sprang rett forbi oss, hoppet rett gjennom sandkassa og gjemte seg under et lite veltet fotballmål i hjørnet av barnehageområdet. Fotballmålene var den eneste sjansen til frihet, den eneste frisonen guttene hadde for de parringsklare småjentene. Mens Andreas og Anders lå under fotballmålene, lo de høyt av Thomas og Lukas som febrilsk prøvde å klatre opp i et tre, i håp om at jentene ikke skulle klare å følge etter. Fotballmålene var dessverre ikke store nok til å romme alle guttene i barnehagen. På denne måten var det alltid nok av småfisk for jentene og fange. Christian smilte bredt, og var nok veldig fornøyd med å ikke bli angrepet av en haug med jenter som reiv han ned i bakken i et forsøk på å stjele et kyss. Han visste like godt som meg hvor hodestups forelska alle jentene var i han, og han var fullt klar over at det ikke var noen av jentene som ville tørre å kysse en gutt de faktisk var forelsket i. Det var nok derfor Christian hadde vært freidig nok til å skaffe seg hele tre kjærester. Når jeg sto der og så han smile med den gule bøtta i venstre hånd, kjente jeg hvor lei meg jeg var for at jeg ikke hadde vært en av de tre utpekte. Kristine, Line og Ingrid. De tre jentene som hadde kapret hjertet til Christian. De tre jentene som alltid skulle legge sin madrass ved siden av hans under sovetimen i barnehagen. Jeg la meg alltid på en madrass ved siden av Anders, selvom jeg aldri kunne slutte å tenke på hvordan det hadde vært og flyttet madrassen noen meter lenger til venstre, legge den oppå ansiktet til Kristine og kjenne varmen fra Christian ved siden av meg. Christian begynte å gå med den gula bøtta i hånda. Han tuslet rett forbi meg, i retning av kjøkkeninngangen til barnehagen. Jeg kunne sverget på han smilte til meg i brøkdelen av et sekund. I dette korte sekundet banket hjertet mitt så hardt at det måtte ha syntes utenpå t-skjorten min. Jeg kunne ikke høre noe annet enn mine egne hjerteslag. Alle lydene fra de skrikende guttene og de fnisete jentene ble til en tykk tåke. Dunk. Dunk. Dunk. «Vil du være med meg å plukke bringebær? Jeg vet hvor sukkeret på kjøkkenet står, sånn at vi kan mose det sammen til syltetøy!» Han snudde seg og så på meg. Øynene hans gransket meg i noe som kjentes som en evighet, før leppene hans sakte men sikkert trakk seg opp i et smil. De hvite melketennene hans lyste opp i sola. «Ja, det kan vi vel!» Og dermed løp vi sammen inn mot kjøkkenet. Jeg tok med meg en stol, og klatret opp på kjøkkenbenken for å nå opp til de fine koppene helt øverst i kjøkkenskapet. Jeg hev en ned til Christian, og tok en til meg selv mens jeg hoppet ned på gulvet og lo høylytt mens vi løp ut i sommersola igjen. Helt i skogkanten ved barnehagen var det en lang rekke med store bringebærbusker, og vi plukket alle bringebærene vi kunne få tak i ned i koppene våre. Det var vanskelig og ikke falle for fristelsen til å putte bringebærene rett i munnen, så jeg var nesten mett allerede før koppen var halvfull. Likevel fortsatte vi å plukke bringebær, og jeg turte ikke si at jeg var mer enn mett nok, i frykt for at Christian skulle forsvinne ved den første sjansen jeg ga han. Til slutt ble koppene våre fylt til randen av store og mørkerosa bringebær. De blå øynene hans glitret mot meg, og de hvite tennene hans kom til syne under leppene igjen. Han smilte så fantastisk vakkert.. om jeg bare kunne blitt den fjerde kjæresten hans. «Kom! Så skal jeg vise deg hvordan vi lager syltetøy!» Han fulgte etter meg inn til kjøkkenet. Jeg åpnet en kjøkkenskuff, og fant frem to store skjeer. Deretter klatret jeg opp på stolen igjen, og fant frem sukkerposen som sto gjemt bak all havregrynen i kjøkkenskapet. Jeg må ha vært temmelig stolt da jeg snudde meg med sukkerposen i hendene, for Christian sitt smil var lurt, og gikk fra øre til øre. Jeg hoppet ned på gulvet igjen, og helte en stor porsjon med sukker i hver kopp. «Du må bare mose sukkeret sammen med alle bringebærene, så skal du se at det blir syltetøy.» Forklarte jeg entusiastisk. Snart sto vi der side om side og moste bringebær med sukker i hver vår kopp. Syltetøyet etterpå smakte syrlig og søtt på samme tid. Det var herlig. Alt var herlig. Neste dag kom jeg tilbake til barnehagen med den fineste kjolen jeg visste om. Kjolen blå med hvite ruter, eller hvit med blå ruter. Alt ettersom hvordan du ser det. I morgensamlingen satte Christian seg på benken ovenfor meg. Jeg kunne kjenne gleden spre seg i hele meg når han smilte lurt, og lo høyt i det han så meg. Barnehagetantene gikk rundt i ringen og delte ut grønnsaker til alle barna. Jeg tok en liten gulrot og knasket fornøyd på den mens jeg ventet på at vi kunne få gå og leke. Jeg satt og tenkte på at jeg skulle spørre Christian om han ville være med meg å tegne etterpå, eller klatre i trær, eller bygge sandslott, eller plukke bringebær igjen. Hva som helst bare han ville leke med meg. Christian reiste seg, gikk bort til Anders og mumlet et eller annet om at de skulle stikke til hytta rett ved barnehagegjerdet, fordi det var guttenes lekeplass. Hjertet mitt knøt seg i brystet. Før jeg visste ordet av det hadde jeg begynt å gråte, og hverken Christian eller noen av de andre barna eller barnehagetantene ante hvorfor jeg lå som en fisk på land og gispet etter luft mens jeg tutet som en brannbil. Christian forsvantut døra med Anders, og Line, Kristine og Ingrid gikk ut for å leke uten meg. Jeg endte opp med å sitte og pirke litt i sandkassa, lage sølekaker og plukke noen blomster jeg kunne ta med hjem til mamma. Jeg plukket flest prestekrager, ettersom jeg vet det er favorittblomstene hennes. En gang jeg og mamma gikk tur bortover teigveien plukket hun opp en prestekrage fra veikanten. Det var en solfylt dag, og så varmt at vi ikke klarte å gå noe særlig langt uten å ha med oss en flaske saft på veien. Mens vi ruslet innover i skogkanten begynte mamma å plukke bort et og et blad på fra prestekragen mens hun mumlet «Elsker, elsker ikke, elsker, elsker ikke.» for hvert blad hun fjernet. Jeg husker jeg så forundret på mamma, og spurte hva hun drev med. Og da snudde hun seg mot meg og sa «Kjære jenta mi, det er en regle som jeg lærte når jeg var liten. Det har seg sånn at du skal si elsker eller elsker ikke for annenhvert blad du plukker av prestekragen. Det ordet du ender opp med når du plukke det siste bladet som er igjen, vil fortelle deg om personen du elsker, elsker deg også.» Så smilte hun og kastet prestekragen ut i det høye gresset, mens hun hvisket «elsker». Noen uker senere flyttet Erik inn hos oss, i studenthjemmet på Lundebekken. Jeg tenkte ikke så mye over det på den tiden. Men, nå mens jeg sto her med prestekragen i hånden og et knust hjerte i brystet, begynte plutselig historien å fortelle meg mer enn det jeg hadde tenkt over tidligere. Jeg la fra meg blomsterbuketten på en stein, og plukket en prestekrage forsiktig ut av bunken. Så begynte jeg å rive det ene bladet etter det andre, mens jeg mumlet «elsker, elsker ikke..» inni meg. Bladene forsvant sakte men sikkert, og til slutt sto jeg igjen med et ensomt blad og en forferdelig sannhet som sa «elsker ikke». Jeg hev fra meg blomsten i frustrasjon, og trampet den ned i søla mens jeg skrek «Dumme blomst! Du vet ingenting! Du vet ingenting!». Så løp jeg inn i skogen. Skogen som virket som en uendelig jungel når jeg var barn, men har innsett bare dekker noen få kvadratmeter med trær når jeg ble eldre. Bak noen trær gikk Line og Kristine rundt med hver sin bøtte og spade mens de kikket rundt seg på bakken. «Hva gjør dere?» «Vi leter etter mark» Svarte Line. «Neii, vi leter etter biller. Og når vi finner de så legger vi de i bøtta og bygger et hus til de som de kan bo i. Så mater vi de med blader og sukker. Vi håper de kan bli tamme til slutt, om vi passer godt nok på de en stund.» Svarte Kristine hakket mer entusiatisk. «Jeg løper og henter en bøtte og blir med dere!» Sa jeg. Så løp jeg tilbake til barnehagen, og gikk ned trappa som førte ned i kjelleren. Det var igjen tre bøtter på hylla, så jeg tok med den gule bøtta med grønn hank. Den samme bøtta som Christian hadde brukt i går, når vi gikk for å plukke bringebær sammen. Så løp jeg tilbake til Line og Kristine. Vi trampet rundt i den fuktige skogen en stund, rotet med spadene i barnåler og hylte henrykt hver gang vi fant et lite kryp vi kunne putte i samlingen vår. Jeg prøvde å løfte på en stein, men den var så stor at Kristine måtte hjelpe meg å rulle den over ende. «Hiii!! Se på den lange marken!» Brøt jeg ut i en henrykt glede. Det var en mark så lang at jeg lett kunne trodd det var en slange. Den hadde blitt kuttet fra hverandre hele tre ganger, og hadde store hvite blemmer der hvor kuttene en gang hadde vært. Jeg bøyde meg ned og plukket den lange, slimete marken opp fra bakken og puttet den ned i bøtta sammen med resten av samlingen. Når vi skulle spise lunsj hadde vi samlet ti biller og tre mark i bøttene våre. Vi satt de fra oss utenfor døra, mens vi gikk inn og kledde av oss for å spise lunsj. Det var ikke stort vi fikk spist. Vi var så redde for at insektene skulle forsvinne mens vi hev i oss brødskivene med leverpostei. Når vi kom ut igjen sto ikke bøttene utenfor døra. Jeg så utover barnehagen, og borte ved klatrestativet sto Andreas og rekte tunge med en bøtte i hver hånd. Det oransje håret hans lyste som ild i sommersolen, og de blå øynene hans gnistret av spenning. «Om dere vil ha de, så får dere komme og ta de!» skrek han. Og med det samme løp både jeg, Kristine og Line målrettet mot Andreas. Dette skulle han ikke slippe unna med! Vi hadde jobbet i flere timer for å finne nok insekter til å starte vår egen lille insekthage, og nå skulle han ødelegge alt bare for å være rampete. Det var så typisk guttene i barnehagen vår. Alltid ute etter oppmerksomhet. Andreas løp mot sandkassen, og hev fra seg bøttene i sanden før han løp videre og forsvant inn i skogen. Billene og markene kravlet panisk for å komme seg unna insekthagen vi hadde så store planer for. Etterpå hadde vi bare fem biller og en eneste mark. Den store marken jeg hadde funnet med hvite blemmer var sporløst forsvunnet. Vi mistet selvfølgelig interessen for insektene etter noen få timer, og de ble glemt i skogen et sted. Insekthagen ble nok aldri en realitet. Midt i barnehagen vår lå det en liten dukkestue. Den var ikke mer enn noen få kvadratmeter stor, men den hadde en egen veranda, vinduer og et tak som var skapt til å klatres på. Dukkestua hadde et navn, det var stavet i store fargerike bokstaver formet av tre som hang utenfor døra. Treet var skjært ut og malt på den måten at det så ut som om det var bittesmå mennesker som formet ordet «Eplebo». Eplebo var hvit, hadde lysegrønne vinduskarmer og et svart tak. De bittesmå bokstavene som hang utenfor døra var knall røde. Mens jeg satt på trappa til Eplebo og pirket på en prestekrage, så kom Christian gående mot meg fra den andre kanten av barnehagen. De mørke krøllene hans fikk et gyllnt skinn helt ytterst av den varme sommersola, og de lyse dongribuksene hans hadde grønske på begge knærne. Han myste med det ene øyet, og holdt hånden foran øynene for å beskytte seg mot sommesola. T-skjorta hadde blitt så bløt av badingen i sprederen tidligere på dagen, at den satt klistret til han. Når han fikk øye på meg, smilte han bredt og løftet hånden han hadde brukt til å beskytte seg mot sola mye høyere og vinket entusiastisk. «Hei! Hva gjør du?» ropte han til meg. «Neii.. Jeg sitter bare her. Tenkte jeg skulle plukke noen flere blomster eller noe» sa jeg håpefullt mens jeg sparket bort smågrusen som lå foran meg på trappa. Christian løp over plenen, og bråstoppet foran meg. «Plukke blomster?» spurte han. «Ja!» «Jeg vet om noe som er mye morsommere» sa han med et lurt smil om munnen. «Hva da?» spurte jeg nysgjerrig. Han trakk armene litt usikkert opp i lufta, og klødde seg på høyre albue. Han sparket litt i grusen, og så ned i bakken før han svarte noe usikkert. «Vel, jeg vet ikke om jeg kan fortelle deg det. Det er liksom en hemmelig klubb jeg, Andreas, Line, Ingrid og Kristine har sammen. Vet ikke om de vil at det skal være med noen flere.. Kanskje du sier det til alle de andre?» Jeg kastet prestekragen min på han og rekte tunge. Ikke aner jeg hva som fikk meg til å tørre å gjøre noe slikt. Kaste en prestekrage på Christian virket helt utenkelig. Christian som fikk hjertet mitt til å banke. Christian jeg gjerne ville gitt hele matpakka mi til, uten å blunke så mye som et sekund. «Dumming! Selvfølgelig sier jeg ingenting til de andre. Jeg er vel ingen sladrehank?» sa jeg fornærmet. «Ikke vet jeg vel..» sa han. «Sladrehank skal selv ha bank!» var det plutselig noen som skrek. Jeg så opp, og der lå Kristine oppe på taket av Eplebo. Hun lå der og kastet små greiner ned fra taket mens hun så på oss. «Hei! Slutt opp!» skrek Christian. «Det er ikke morsomt!» Kristine bare begynte å le, og kastet enda flere greiner på oss. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg ble bare sittende på trappa mens greinene regnet ned over oss, og satte seg fast i håret. Christian begynte å bli mer og mer sint, til min store forbauselse. Han trakk seg unna, sto der med hendene i lomma og så rundt seg med håpløse øyne. Jeg hadde faktisk aldri sett Christian lei seg eller sint. Han var alltid i godt humør. En hvit perlerad fra øre til øre, med et rødt arr på venstre kinn. Plutselig begynte han å gå bot eplebo, satte den ene foten oppå gelenderet til verandaen og heiste seg opp på taket ved hjelp av armene. Så gikk han mot Kristine og prøvde å stoppe henne i å kaste mer smågreiner. Hun stoppet ikke, men fortsatte å kaste de rett på han. «Stopp sa jeg!» skrek han. Men Kristine bare fortsatte. «Det er slutt! Jeg vil ikke være kjæreste med deg lenger! Du er bare dum» skrek han mens han trampet i taket med foten. Eplebo ga fra seg en høyt brak, Kristine senket hånden og alt ble helt stille. Jeg sank sammen i skuldrene, sperret opp øynene og glante opp mot taket hvor Christian og Kristine sto. Jeg kunne ikke tro mine egne ører. Kristine er ikke lenger kjæresten til Christian. Kristine kastet fra seg greinene, skrek «Dumming» og hoppet ned fra taket før hun løp inn i barnehagen og forsvant ut av syne. Jeg sto igjen og smilte føre øre til øre idet Christian hoppet ned fra taket igjen og gikk mot meg ute på gressplenen. Han smilte tilbake, og åpnet munnen for å si noen ord jeg aldri kom til å glemme. «Vil du bli kjæresten min? Nå som Kristine ikke er det lenger, mener jeg..» «JA!» sa jeg, helt uten å tenke over saken i det hele tatt. Det kjentes ut som om jeg svevde. Alt rundt meg smakte som honning, og jeg hørte søt musikk i ørene. Jeg lo, og lo, og lo. Vi satt på trappa på Eplebo og snakket sammen mens sola kastet skyggene våre opp mot den hvite veggen bak oss. «Så, da skal du vel være med på det som er morsommere enn å plukke blomster da?» Spurte han plutselig. «Ja, kan jeg det?» spurte jeg tilbake. «Ja, det kan du! Men, du må love å ikke fortelle noen om det vi gjør der inne! Det er topp hemmelig. Om du sier noe, så er det slutt. For alltid. Skjønner du?» «Ja..» Svarte jeg. Litt mer nølende denne gangen, men likevel helt overbevist om at uansett hva det var så måtte det være fantastisk. Jeg var blitt en av kjærestene til Christian, og jeg hadde fått bli med i den hemmelige klubben deres. Line, Ingrid og Andreas kom gående mot oss fra klatrestativet borte ved gjerdet. Andreas plukket opp en edderkopp eller et annet lite kryp fra bakken og viste det til Ingrid. Hun satte straks i gang et overdøvende hyl og løp mot oss i full fart. Andreas løp etter henne mens han holdt det lille insektet i utstrakt hånd så alle kunne se det. Line løp etter Andreas igjen for å holde følge, og snart var de alle fremme foran Eplebo. Andreas sine hender løftet seg stille opp bak Ingrid, før han forsiktig slapp edderkoppen ned i nakken på henne. Hun skrek opp, og løp febrilsk rundt i ring mens hun slo seg selv nedover ryggen. Til slutt hev hun seg ned på bakken og dra av seg t-skjorten før hun gned seg mot gresset for å drepe edderkoppen. Til slutt lå hun stille igjen på plenen med et oppgitt uttrykk, t-skjorten krøllet sammen ved siden av henne og små gresstuster over hele seg. Sola forsvant bak en sky på himmelen, og hele barnehagen ble skyggelagt. «Ja. Skal vi gå inn i Eplebo eller?» spurte Christian en smule utålmodig. Da stoppet både Ingrid, Line og Andreas opp med de holdt på med. Alle øynene ble vendt mot meg. Ingen sa noe på noen sekunder før Andreas avbrøt. «Joda, men hva gjør hun her? Og.. Hvor er Kristine?» «Kristine er borte. Hun hev greiner på oss, så jeg slo opp og ble sammen med henne i stedet» sa han og pekte på meg mens han smilte lurt. «HÆ?» Svarte Ingrid og Line i kor. «Hvordan vet vi at hun ikke forteller alle sammen om klubben da?» Lurte Ingrid på. «Det er enkelt, vel! Sladrehank skal selv ha bank!» Svarte jeg så raskt jeg kunne. Alle så på meg igjen. Lange og mistenksomme blikk. Line plukket opp en stein og kastet den demomstrativt i bakken. Christian reiste seg, og gikk inn i Eplebo uten å se om noen fulgte etter han. Line og Ingrid så på hverandre en rask gang, og fulgte etter inn i huset. Andreas lo av dem, og gikk etter inn i huset. Døra ble stående oppe og knirke i den svake sommerbrisen. Det mørke hullet den åpne døra etterlot seg sto og gapte mot meg. Det så mørkt ut inne i Eplebo, sammenlignet med den lyse sommersolen utenfor. «Kom da!» hørte jeg Andreas rope inne i dukkestua. «Æsj, hu kommer ikke.. Glem hu!» Svarte Line ampert. Jeg så mot det mørke hullet foran meg. Hjertet mitt gikk over i galopp idet jeg reiste meg fra bakken og gikk sakte mot døra. Jeg stablet meg opp de to trappetrinnene, gikk over verandaen og inn i dukkestua. Når jeg var kommet inn lukket jeg døra omhyggelig bak meg. Christian gikk bort til vinduene og lukket de halvveis gjennomsiktige gardinene, og Anders stilte seg foran utgangsdøra. Det var veldig trangt der inne. Line og Ingrid satt og fniste på hver sin stol i det ene hjørnet av stua. Christian sto tilbakelent mot vinduet og smilte til meg. Andreas sto og gliste mot oss, mens han holdt igjen døra så ingen skulle komme inn. «Ja, da er det deres tur, jenter» lo Andreas. «Neii! Vi vil ikke først, det er deres tur først» fniste Line og Ingrid i kor. «Hva da?» spurte jeg nysgjerrig. Christian gikk triumferende midt ut på gulvet og så seg godt omkring på oss alle. Han sto en stund og trippet frem og tilbake på føttene, og kremtet litt for seg selv. Så tok han godt tak i toppen på buksa si, og dro den helt ned til anklene. Bokseren fulgte også med. Der sto Christian, splitter naken fra hoftene og ned og så på oss alle sammen. Jeg husker at beinene hans var splinkle, og veldig hvite i forhold til de mørke omgivelsene rundt oss. Huden hans var nesten like blek som det hvit smilet hans. Ingrid og Line satt og fniste borte i hjørnet, mens de hvisket noe jeg ikke fikk høre. Jeg sto for meg selv midt på gulvet, med den bukseløse Christian rett foran meg. «Andreas! Du skal også!» Hylte Line spent. Andreas så noe mer usikkert rundt seg. Han så på døra som var bak seg, og tilbake til os igjen. Blikket hans flakket litt, før han bestemte seg for at gulvet antageligvis var det tryggeste stedet og hvilke blikket. Han tok et steg ut på gulvet, og dro buksa ned til anklene. Litt saktere enn hva Christian hadde gjort, og ikke fullt så stolt heller. Jeg husker jeg tenkte at det ikke var noe særlig med forskjell mellom dem, og slo meg til ro med at alle gutter må se like ut mellom beina. «Eeen.. Toooo.. Treee.. Fiiire.. Feeem.. Seeks.. Sjuu... Åtteee.. Nii... Tii!» Telte Ingrid høyt. Med en gang hun hadde sagt ti, tok både Christian og Andreas godt tak i buksene og dro de på plass igjen. «Vel, da har dere sett våre. Nå er det vår tur til å se deres!» gliste Andreas. «Ja. Kom igjen!» fulgte Christian på. Jeg så over til Ingrid og Line, som begynte å hviske seg imellom igjen. Etter noen sekunder så de opp. Først til meg, deretter til Andreas før de endte opp med å hvile blikket på Christian. «Vi er redd for at hun skal sladre til de andre! Jeg syns hun burde gjøre en prøve for å få bli med i klubben» Sa Line bestemt. «Hva da?» spurte Christian litt usikkert. «Hun må vise sin til alle oss før vi gjør noe annet.» Sa Line. «Ja! Og hun må gjøre det gjennom vinduet.» Sa Ingrid. Og deretter lo de alle sammen. De lo og pekte på meg mens de sang «Sladrehank skal selv ha bank!» i kor. Jeg så bort på Christian. Men, han bare sang og smilte med de andre. Jeg så ned i bakken. Prøvde å tenke på den hvite perleraden til Christian, men fikk meg ikke til å tanke på noe annet enn sladrehank. Jeg ville ikke dra ned buksa foran alle sammen. Jeg hadde allerede sett det jeg var nysgjerrig på, og de hadde sikkert sett Line og Ingrid sine allerede? Hvorfor skulle jeg trenge å vise dem det samme. Men, jeg visste samtidig at Christian ville gjøre det slutt med meg om jeg ikke var med i den hemmelige klubben deres. Jeg kunne hverken være feig, eller bli en sladrehank. Derfor reiste jeg meg nervøst fra gulvet, og så rundt meg. Så mot døra som Andreas hadde åpnet på gløtt. Føttene mine begynte å gå mot døra og ut mot lyset. Idet jeg hadde kommet utenfor til den varme sommersola igjen, lukket Andreas igjen døren bak meg. Alle de andre barna hadde gått bak huset for å bade i sprederen, og ingen av barnehagetantene hadde fått med seg at vi satt inne i Eplebo. Jeg visste at det var nå eller aldri. Om jeg ikke viste Christian at jeg var tøff nok nå, så ville jeg aldri få sjansen igjen. Derfor plasserte jeg den ene foten foran den andre, og begynte å gå rundt hjørnet av Eplebo, til den siden av huset som var skjermet av et stort bjørketre. Etter jeg hadde rundet det første hjørnet snudde jeg meg mot barnehagen igjen. Det var fremdeles ingen å se. Bare forlatte bøtter og spader i sandkassa, og tomme huskestativ i utkanten av den lille skogen. Alle skrikene og all latteren kom fra den andre siden av huset. På trygg avstand fra oss. Jeg fortsatte og gå, og rundet hjørne nummer to. Der sto alle sammen klistret til vinduet og fniste mens de så forventningsfullt på meg. Jeg stilte meg opp rett foran vinduet, kikket meg raskt over skulderen og dro buksa mi raskt ned til anklene. Jeg tenkte at hvis jeg rev den ned like raskt som mamma dro av plaster, så ville det ikke gjøre så vondt. Mens jeg sto der med buksa ned på anklene, knep jeg øynene hardt igjen. Jeg telte til ti inne i meg, og når jeg åpnet øynene igjen sto alle fire og lo mens de pekte på meg gjennom vinduet. Jeg kjente et stikk inni meg, langt inne i brystet mitt. Jeg dro på meg buksene igjen, og løp rundt huset og frem til inngangsdøra. Jeg prøvde å åpne den, men det var noen som stengte igjen på den andre siden. «Slipp meg inn!» Ropte jeg så høyt jeg kunne. «Slipp meg inn, sa jeg!» På andre siden av døra hørte jeg bare masse latter, og hvisking om ting jeg ikke kunne forstå. «Du slipper ikke inn! Vi stoler ikke på deg. Sladrehank!» Hørte jeg Ingrid rope. «Jeg gjorde jo som dere ba om!» svarte jeg fortvilet. «Jeg har ikke sladret til noen!» Og nå kjente jeg at tårene begynte å velte seg frem i øynene mine. Stille trillet de nedover kinnet mens jeg sto og hamret på døra. «Stikk av! Du får ikke være med, har vi sagt!» ropte Line. «Dere er.. Dere er.. Dumme! Dere er superdumme, tenk!» Ropte jeg halvkvalt tilbake. Så snudde jeg, og gikk min vei. Orket ikke stå der og tenke på at Christian var inne i Eplebo og lo av meg sammen med Ingrid og Kristine. I løpet av så kort tid hadde livet mitt gått fra å være fullkomment, til å bli totalt bedritent. Det skulle ikke mer til enn et lite smil og noen gode ord fra Christian for å få meg til himmelen, og ikke noe mer enn en ond latter for å sende meg ned til helvete. Jeg tuslet rundt barnehagen, og fant alle de andre barna som lekte i sprederen. Forgrått tumlet jeg meg gjennom vannet og de skrikende barna, før jeg fant en barnehagetante. Siv het hun. Jeg sank sammen og fortalte henne at jeg hadde så vondt i magen. Så gråt jeg enda mer når hun la de store, myke og varme armene sine rundt meg og fortalte at det kom til å gå fint. Hun leide meg bort til en benk i utkanten av bråket, og lot meg ligge med hodet i fanget hennes. Så begynte hun å nynne på reglen «Har du vondt i magen, så gå til Per i hagen..» Jeg lukket øynene, og prøvde å følge med på hva hun sang. Etter en time med avslapping, sang og nyplukkede bringebær begynte jeg faktisk å føle meg bedre. Sola begynte å varme mer, bringebærne begynte å smake søtere og smilet kom sakte tilbake til ansiktet mitt igjen. Jeg sa takk, og løp fra Siv, inn i barnehagen for å tegne en tegning til mamma. Jeg tok opp en rød tegnestift, og skrapte den sakte mot det hvite arket. Etter noen minutter kunne man se at det var et stort rødt hjerte. Inne i hjertet limte jeg fast masse fargerike paljetter, og til slutt skrev jeg «Til mamma» så pent jeg kunne nederst i høyre hjørne. Nå kom hun sikkert til å bli kjempeglad, tenkte jeg. Resten av dagen gikk noenlunde vanlig, og plutselig var det på tide og begynne oppryddingen av bøtter, spader og andre leker vi hadde dratt med oss ut i løpet av dagen. Døra ned til kjelleren ble åpnet, og alle løp rundt for å samle sammen tingene på plenen, og legge det på plass nede i kjelleren. Eller, en dør ville vel vært å ta i. Det var mer som en luke, en sånn gammeldags kjellerlem. Den var mørkegrønn, og måtte åpnes fra innsiden. Når luka ble åpnet så gikk det en bratt steintrapp ned til en mørk kjeller med masse bokhyller. Det var i disse bokhyllene vi oppbevarte alle utelekene våre, når vi ikke lekte med dem. Jeg hadde vært nede med to bøtter allerede, og var da på vei med en sparesykkel ned i kjelleren da det skjedde. «Psst! Hei! Kom hit!» Jeg snudde meg, og til høyre sto Christian og vinket på meg. Han sto på en liten grushaug i utkanten av skogen. Den blå t-skjorten hans hadde blitt tørr igjen, men buksene var fremdeles fulle av grønske på knærne. Han smilte med åpen munn, og vinket med begge armene. Jeg satte fra meg sparkesykkelen og så overrasket opp på han. «Hva er det du vil?» Spurte jeg. «Hysj! Ikke la noen se oss. Kom hit!» Svarte han bare. Jeg ble stående og se meg fra side til side, og deretter tilbake til Christian. Jeg ville så gjerne komme bort til han, men jeg husket så altfor godt alt som hadde skjedd i Eplebo tidligere i dag. Jeg ville ikke at de skulle le av meg igjen. Jeg snudde ryggen til han, og plukket opp igjen sparkesykkelen igjen. «Hei! Hva er det du gjør? Kom hit da?» Spurte han. Jeg fortsatte og trille mot kjelleren. Fast og bestemt. «Vær så snill?» Hørte jeg plutselig at han sa. Jeg stoppet opp nok en gang. La sparkesykkelen nølende på bakken og så opp mot han. Denne gangen hadde han foldet hendene sammen under haka, og sto å så på meg med et valpeblikk. Det var nok. Det var den berømte dråpen som fikk begeret til å renne over. Jeg gikk nølende og sakte mot han, mens jeg kikket meg over skulderen for å være sikker på at ingen fikk med seg hva som foregikk. «Hva er det du vil?» Spurte jeg, når jeg endelig var fremme ved grushaugen. «Hysj. Jeg skal fortelle. Bare kom her. Bli med meg.» Så hoppet han ned fra grushaugen, og forsvant bak noen trær inni skogen. Forelsket som jeg var fulgte jeg selvfølgelig etter. Jeg så en siste gang bak meg, før jeg hoppet ned fra grushaugen og fulgte etter han bak trærne. Han bråstoppet, og snudde seg mot meg. Øynene hans studerte trærne rundt oss nøye, og munnviken hadde noen nervøse rykninger. Når han endelig klarte å se meg inn i øynene, åpnet han munnen. «Altså, unnskyld for de greiene i Eplebo. Du vet, jeg hadde ikke noe med det å gjøre. Det er bare det at Line og Ingrid er så gode venner med Kristine, også ble de vel litt sjalu på deg tror jeg..» «Sjalu? Hvorfor det?» «Vel, jeg har snakket om da vi plukket bringebær og sånn. Og, jeg pleier jo ikke å prate om kjærestene mine til de.» Sa han mens han sparket forsiktig til en stein som lå på bakken. «Og hvorfor har du snakket om meg da?» Spurte jeg. «Jeg liker deg vel!» Sa han opplagt. «Okei..» Trærne rundt meg begynte å snurre. Leppene mine begynte å prikke på en rar måte. Jeg følte meg svimete. Jeg følte at bakken ble myk, og jeg svevde noen centimeter over den. Hele meg ble fylt av en varm følelse, og munnen min smakte honning. «Så.. Vil du fremdeles være kjæresten min? Selvom Line og Ingrid er dumme med deg?» Spurte han, en smule mer tvilende denne gangen enn første gang. «Ja! Ja! Det vil jeg!» Svarte jeg mens jeg smilte fra øre til øre. «Fordi.. Hvis vi skal være ordentlig kjærester, så må vi gjøre sånn som de voksne gjør. Noe som jeg ikke har gjort med Kristine, Line eller Ingrid. Men, bare hvis du vil være den ordentlige kjæresten min da..» «Hva mener du?» Spurte jeg nysgjerrig. «Nei, altså.. Jeg har sett foreldrene mine ta av seg alle klærne og legge seg oppå hverandre. Det er visst sånn man må gjøre om man er ordentlige kjærester» Sa han. Jeg trampet med føttene mot den fuktige skogbunnen. Var ikke helt sikker på dette med å ta av meg klærne igjen. Men, Ingrid og Line var hvertfall ikke til stedet for å le av meg. Det var bare meg og Christian her i skogen. «Ja, jeg vil være den ordentlige kjæresten din! Men, denne gangen gjør jeg det først» sa jeg. Og før han rakk og reagere, hadde jeg dratt buksa ned til anklene, og sparket av meg skoene. Så dro jeg t-skjorta over hodet og sto igjen splitter naken. Alene med Christian, midt i skogen. Denne gangen lo han ikke. Han smilte til meg, og dro av seg sine egne klær. Han var kritthvit mot den mørke skogbunnen, og veldig spinkel sammenlignet med de tykke trestammene rundt oss. «Så kan du legge deg ned på bakken» sa han. Jeg så på han, og la meg sakte ned mot den kalde skogbunnen. Jeg begynte automatisk og tenke på alle billene og markene som fortsatt måtte ligge igjen her inne i skogen, og skjønte ikke helt hvorfor vi måtte gjøre dette for å være ordentlige kjærester. Det var kaldt og vått, ikke like behagelig som den varme forelskelsen jeg likte så godt å føle inni meg. Når jeg hadde lagt meg ordentlig til rette, kom han gående mot meg, og stilte seg rett ovenfor meg. Så smilte han, og senket seg ned over meg. Huden hans var i det minste varm, sammenlignet med skogbunnen under meg. Og, det var fantastisk og endelig få føle varmen til Christian så tett innpå meg. Sett bort fra det, så var det temmelig kjedelig å ligge sånn oppå hverandre inne i skogen. Vi lå helt stille i flere minutter. Barnålene i skogbunnen begynte å stikke meg i rumpa. Jeg begynte å miste følelsen i beina, og det var tungt å puste med hele Christian over meg på denne måten. «Vel.. Burde vi ikke gå tilbake snart? Mamma kommer sikkert og henter meg snart» brøt jeg den lange stillheten med. «Jo, det burde vi vel» Svarte han likegyldig. Vi sto opp, og kledde på oss. Ikke ante vi noe om hva vi hadde gjort. Det eneste jeg visste var at ved å gjøre dette kunne jeg kalle meg den ordentlige kjæresten til Christian. Han dro på seg dongribuksa full av grønske, som nå også hadde flekker av jord fra skogbunnen. Den blå t-skjorta tredde han også over hodet. Håret hans var blitt møkkete, så han tok hendene i det og rufset det til i et forsøk på å få ut jorden som satt fast. Det så bare enda mer møkkete ut, men jeg bestemte meg for å ikke fortelle han det. «Vel, takk for at du ble med» Sa han, mens han var på vei bort fra meg. «Ordentlige kjærester, da?» Spurte jeg håpefullt. «Ordentlige kjærester.» Svarte han. Og så forsvant han ut av skogen, og løp bort til barnehagen alene, så ingen skulle se at vi hadde skulket ryddetimen og vært i skogen alene. Jeg ventet noen få minutter, også ruslet jeg rolig ut av skogkanten og inn til barnehagen. Når jeg kom frem sto allerede mamma utenfor inngangsdøra og pratet med Siv. Barnehagetanten som hadde trøstet meg mot mageknip tidligere i dag. Mamma smilte og lo når jeg kom gående mot dem. «Jasså! Har du fått deg en kjæreste du da?» Spurte hun meg når jeg kom frem? «Hæ? Æsj. Nei, det har jeg hvertfall ikke!» Svarte jeg mens jeg rødmet og så ned i bakken. «Jeg går inn og henter sekken min jeg, mamma!» ropte jeg bare, og presset meg fordi Siv som sto i dørkarmen. Sekken min hang fremdeles på knaggen min i gangen. Alt var som før. Nesten. Borte i hjørnet sto Christian og pratet med Andreas og Lukas. Han ga meg et raskt smil idet jeg forsvant ut døra. Akkurat langt nok til at jeg klarte å oppfatte det, og akkurat kort nok til at guttene merket noe som helst. På vei hjem fra barnehagen tuslet jeg og mamma hånd i hånd. Vi plukket blomster på veien, som vi kunne gi til mormor når vi kom frem. Vi skulle nemlig på middagsbesøk i dag, og mormor var så glad i blomster. Mamma plukket for det meste blåklokker, mens jeg samlet alle prestekragene jeg klarte å finne. Men, nå trengte jeg ikke lenger og plukke av bladene mens jeg spurte meg selv «Elsker, elsker ikke, elsker..?»

Posted at 01:13PM mar 03, 2010 by KathinkaJean in Diverse  |  Kommentarer[1]