Sommerskisse

Han har stråhatt og blå skjorte, ser ut som et stille maleri, bare shortsen som flagrer lett i brisen røper at dette faktisk skjer, ikke er noe som henger på veggen i et hjem med litt uengasjert estetisk smak. Bølgene dupper om anklene hans. Barnet er på vei ut i sjøen, vassende, det er langgrundt, vannet når henne aldri lenger opp enn til de myke, skrubbsårdekorerkte knærne. Hver gang det kommer en bølge, skriker hun til, i fryd. Kinnene er lett solbrente, sandkorn er limt fast til det runde ansiktet, festet av en lim av solkrem og sø. Under den rosa hatten er det blonde krøllene svette og salte, de står som en skitten krone om kvelden.
Han vokter over henne, som en tinnsoldat står han stødig i vannet, det rolige blikket observerer alle smårollingens innfall

Det andre barnet sitter ved siden av meg i sanden. hun har glemt hvor vi er, i dyp konsentrasjon eksisterer bare søsterens utrop fra sjøen, de monotone skrikene fra måsene, varmen i nakken, den solvarmke sandne som glir gjennom fingrene hennes og ned på håndduken jeg ligger på. Lavs nynner hun, en improvsert versjon av Fader Jacob, jeg ser på henne og smilet glir over munnen min, hun titter plutselig opp og ler. Og jeg tenker at bedre blir det ikke.

Om kvelden fylles badekaret av sand.

Posted at 11:28AM jun 18, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[0]

Sorpesnikkarar og svangerskap

Sistnevnte fører til en kronisk trøtthet som gjør det komplett umulig å opprettholde arbeidsevnen på det forventede nivå i en bransje som fremdeles sliter med etterslep etter det Herrens år 2009. Kl 1330 segner man om. Kl 14 tar man tastaturet fatt etter å ha fortært uanstendige mengder Bixit sjokoladekjeks fra skapet. Jeg skal ikke kjede dere med detaljene rundt hva "å ta tastaturet fatt" faktisk innebærer her i gården, men kan si såpass at særlig konstruktivt er det nå i alle fall ikke. Hyppig frekventering av sosiale medier. Leser stillingsannonser i australske aviser.

Problemet er at saken som skal skrives for en gangs skyld er en sånn moro en. En sånn jeg egentlig gleder meg til. Ikke minst fordi ordet "sorpesnikkar" dukker opp på blokka mi. Jeg humrer. Begynner strengt tatt å bli en liten stund siden dette intervjuer, men takket være en upåklagelig evne til å lese min egen håndskrift (noe som ikke skal tas for gitt; en klisjé, jeg vet, men like fullt en sannhet) og godt minne, samt at det hele har surret i bakhodet mitt en stund, er ikke dét noe problem. Men fordelen med å ha latt det gå en tid, er jo at jeg blir direkte lykkelig når jeg også kommer over et sitat som: "De kan ikke gjøre noe fornuftig uten å ha kastet noe veldig hardt, veldig langt, først." 

Så utgangspunktet er så absolutt til stede. Kan bli gøy, dette her. Men svangerskap gjør som kjent søvnig. Og tiden går. Og nå er klokka 40 minutt på gå hjem. Jeg har mann, avtaler og 2 1/2 barn (temmelig nøyaktig akkurat nå, 19 uker på vei) og kan ikke lenger sitte og pusle og småfnise meg selv på et ellers mørklagt kontor. Man Må Forholde Seg Til Rammer. På 40 minutter klarer jeg kanskje å få sving på en ingress. Og føre timer. 

Utenfor går en dame i hvit kåpe og røyker mens hun ser ettertenksom ut. Røyking kan man ikke ha noe av i svanger tilstand. En uting sånn generelt, så klart, men uvanen har allikevel sin plass. Til tider. Som denne. Bixit gjør ikke nytten. Jeg har kastet bort tiden. Det eneste jeg har god samvittighet for, er dette innlegget her. Hva jeg fører det på? "Idéarbeid", så klart. I sorpesnikkarkategorien. 

Posted at 03:26PM apr 15, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[1]

Noen som vet noe om barnebøker/manus/forlag?

Jeg har et barnebokprosjekt på trappene sammen med en illustratør. Vi har god tro på prosjektet, men ingen erfaring i å forholde oss til forlag helt fra scratch. Med voksenromaner leverer man jo et ferdig manus. Er det likt med barnebøker? Bør vi skrive og tegne ferdig hele boka før vi kontakter et forlag, eller bør man diskutere prosjektet først? Levere skisse?

På forhånd takk!

Posted at 09:22PM mar 09, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[8]

Pytt, pytt, og gleden over våte tær

Jeg hadde aldri trodd det, virkelig, at jeg skulle kjenne meg lykkelig over synet av sølepytter. Jeg husker det ikke som et spesielt vårtegn; i min barndoms dal (som slettes ikke var noen dal, det var en vik på ei øy, men til ære for klisjeene på denne klisjeenes dag kan vi kalle det en dal) var det kaldt når det var vår, og det var vel således snarere det å sykle over det tynne, tynne islaget som lå over sølepyttene (med solblink på) som minnet meg om at våren var her - for på et tidspunkt tok naboungene ut syklene, og da fikk vi ut våre, og så enkelt var det: En ny årstid var introdusert. Iskalde, røde fingre på sykkelstyret. Det sammenfalt gjerne med ny anorakk, fotballtreninger ute og nylig avsluttet påskeferie. Og det var i alle fall sjelden i begynnelsen i mars, det er nå helt sikkert, allikevel har jeg latt meg påvirke av folkene på disse breddegrader som har sukket og mast om våren siden ca 19. januar, sytpeiser, og kjenner at jeg også trekker et lettelsens sukk når jeg nå ser sølepytter, selv om altså verken datoen eller sølepyttene burde ha noe de skulle ha sagt for fremkallelsen av vårfølelsen, sånn for min del.

Uten at jeg helt vet om Harald Eia eller noen som helst andre har bedrevet noen utstrakt forskning på dannelsen av barndomsminner og deres betydning for ens virkelighetsoppfatning under resten av livsløpet, men jeg går i alle fall rundt og innbiller meg om at sånn som verden var da man var, tja, 12? - slik fortsetter den å være, og alt annet er feil og at man overhodet våger å tenke i andre baner kan skyldes en ugunstig påvirkning fra f.eks. blaute søringer.

Men uansett, snøen smelter, og jeg tenker:
Etter å ha stavret meg frem og ramla overende så det sang,
kjøpte jeg brodder for å kunne gå støtt.
Med de dandert under sålene trengte jeg ikke lenger se hvor jeg gikk
kunne la armene dingle skjødesløst langs siden
tenke på andre ting
la knapt merke til at noe skjedde med veidekket før jeg en dag for første gang kjente den skrapende følelsen av asfalt under stål
litt samme følelsen man får under stavene når man går på ski på en hovedvei med litt for lite snø
og fra å hoppe over asfaltbitene (fordi jeg ikke orket den ovennevnte lyden/følelsen) for å virkelig utnytte broddenes potensiale til fulle
innså jeg en dag at jeg faktisk kunne hoppe over isen, at asfalten nå var blitt så prominent at det var den som regjerte
og alt var som før, jeg gikk støtt
med broddene pent brettet sammen i lommen på den dyre skinnveska jeg fikk av mannen til jul i forfjor (håper ikke de ødelegger skinnet)
det var som om ingenting hadde skjedd
som om snøen aldri hadde ligget der
som om det aldri hadde vært glatt.

Posted at 10:02PM mar 08, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[6]

Løsning.

Og så, den formiddagen, på andre siden av jordkloden, etter å ha fortært en kaffe i solstek og felt en tåre ved synet av 100 spente treåringer på vei til barneforestilling i operaen og gått på feil trikk og kjøpt en hemmelig pakke sigaretter, der, plutselig, med gnagsår mellom tærne og en papirpose som truet med å revne hvert øyeblikk takket være et litt for optimistisk innkjøp av bøker, bang, sa det, jeg satt på en ny kafé, det var formiddag, ungene var prekeverte hos ansvarlige slektninger og hadde det utvilsomt himmelsk, og mannen gjorde sin egen lykkelige grej, og plutselig kjente jeg blodet som raste i brystet og hele torsoen, og plutselig fikk jeg lyst til å løpe, og plutselig flørtet jeg med begge kelnerne (kelnerene?), og plutselig skrev jeg et fire sider langt brev til søsteren min, og WAM, sa det, og jeg tenkte "huh?" og så tenkte jeg (ja, jeg tenkte i en smiley, er jo barn av min generasjon) og så ble det nesten litt for mye av det gode, og da jeg tre timer senere spiste lunsj bestilte jeg "harmony-tea" og prøvde alt jeg kunne å puste inn i magen, men greia var: Jeg var glad. Og jeg var tilbake.

Sånn som jeg var en gang, husker ikke når, husker bare at de siste årene har gått fra sliten til slitenest, så gradvis at jeg ikke engang har merket det, bare merket symptomene, en etter en falt ting fra: Kreativt overskudd, flørtelysten, treningslysten, mannelysten, og helt til sist, latterlysten, og så gikk det som det jo gikk.

Så da er det ikke småtteri, dette, å kjenne seg som en 22-åring igjen, å boble over, å ikke klare å skrive fort nok for å få ned alle ideene, å igjen kjenne hvor eksistensielt viktig det er med knall leppestift og rå sko, å sende tekstmeldinger på 2000 tegn, å fortelle vitser som får fremmede til å le seg fillete, det er SØREN ikke småtterier, når man i over et år har gått rundt med pliktskyldig mascara, jeans fra før-gravid tilstand, likegyldige joggesko, og det kreative tilsnittet på jobben har forduftet til ren sekretærfunksjon (noe man selvsagt har klart å skjule, gudskjelov for rutine, men inne i hodet har man følt seg som intet annet enn en glorifisert sekretær).

Det ble for øvrig med de tre forbudte sigarettene av Marlboro light-pakken denne ferien; de resterende ble kastet i søpla bare et par dager senere, sammen med en Clearblue og syv eggløsningstester jeg aldri fikk bruk for. Jeg har et mirakel (ja, virkelig, et godt råd jenter: Stol ALDRI på "sikre perioder"!) i livmoren og vet at alt blir bra til slutt.   

Posted at 08:58AM mar 05, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[3]

tilbake

Jordomseilingen, eller jordomflyingen, er overstått for denne omgang. Vi har vært around the world and back, levd i et annet univers, så langt fra virkeligheten som det går an å komme på alle måter, 65 grader i temperaturforskjell mellom meg og min bror (fremdeles i gamlelandet) på det meste!

Og jeg har skrevet som en gal og har en plan. Hurra!

Posted at 08:11PM jan 19, 2010 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[5]

Om hekker og jordomseilinger.

Jeg hører på en sang på Spotify som jeg ikke klarer bestemme meg for om jeg liker eller synes er helt pyton.

Og så har jeg vært ute og tatt en smugrøyk og sett på hekken. Og funnet ut at det fine med denne kjipe årstiden er at man slipper å klippe den. Den står der, ryddig og ferdig dandert slik enten jeg eller mannen forlot den i, tja, august? September? Og jeg tenker at jeg godt kunne vært litt sånn selv. På et eller annet tidspunkt tenke "sånn, nå er jeg tilfreds med det meste, sånn kan det egentlig holde seg nå de neste månedene." Og så skjer det ikke mer på en stund. Ingenting som må jobbes med. Ingen grener som suser avgårde før man får sukk for seg, og som gjør at man ikke har utsikt til noe lenger og gjør at hagen er full av skygge hvis man ikke går drastisk til verks.  

Ikke at jeg ikke liker sommeren, bevares. Jeg elsker sommeren og er helt feilplassert i Norge. Virkelig; helt på trynet at jeg bor her og fryser. Til og med mannen min sier det. "Du er bortkastet i et vinterland, du." Han tenker nok mer på hud og miniskjørt vs skjerf og düffelcoat, men dog. Jeg er helt enig.

Og så tenker jeg på at det har vært så stille i det siste. For min egen del, altså. Jeg boblet over, og vips, så ble det taust. Igjen. Lokket på. Men det er vel en øvelsessak. Jeg må være disiplinert igjen. Tiden har gått med til julekort og presanger og planlegging av en jordomseiling.

Men rødvin, smugrøyk (tom nå), røkelse og Ryan Adams er i alle fall min medisin i kveld. Mens jeg prøver å håndtere hekksaksen i mitt indre uten å forvolde for store skader.

Posted at 09:00PM des 08, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[1]

Det er dette jeg stjeler:

Jeg går i veska di i et ubevoktet øyeblikk,
plukker ut et lykkelig minne og putter det i lommen
det ligger der blant tyggispapir og småpenger
Du har så mange minner
Du vil ikke savne det
Jeg går forbi huset ditt om kvelden
i blomsterbedet ditt nikker peoner av lykke
i trærne henger frukter av latter
Jeg har snart nok til en hel bukett
Men jeg har ingen vase å ha den i

I stua di kan jeg klatre opp i sofaen
plukke ned kjærlighetserklæringer som bare henger der og dingler
mens du er på kjøkkenet og setter over kaffen

jeg sprayer meg med parfymen din 
en dusj av søte barnekyss
i sminkeskrinet ditt har du rouge av kjærtegn fra skitne never
badekaret ditt fylles med oljer av plutselig glede
og du har etterlatt dugg av latter på speilet.

Det er dette jeg stjeler.

Posted at 11:44AM nov 24, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[3]

skrivekurs

Er det noen som kan anbefale noen gode skrivekurs? Helst over noen dager - 1 uke eller så - og med gode lærekrefter . Og gjerne i utlandet!

Posted at 10:18AM nov 24, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[7]

en sånn ting som skjer og som man blir forbauset og litt ør over, og glad.

Det var sist lørdag kveld, vi satt og humpet fra Gloucester Road (og der har du en helt egen fortelling, som jeg skal komme tilbake til en gang), på vei til Charing Cross, det høljehøljeregnet ute og det surklet i de kule, men billige, og i alle fall ikke vanntette ankelstøvlettene mine. Han, mannen, leste bok, humret av og til, viste meg pussige passasjer i teksten, hetta hans hadde vrengt seg, og jeg så det, men jeg glemte helt å si det til ham. Jeg var skrubbet; håret var ennå vått, jeg kjente følelsen av fersk foundation i ansiktet, jeg duftet av shampo og Chanel og body butter samtidig og kjente det selv, og han var overrasket over at jeg ikke leste noe. Jeg leser alltid noe, i alle fall på tuben. Om det så er et gjenglemt Metro. Men jeg trengte ikke å lese, for jeg stirret. Hva er det med Gloucester Rd, det skjer søren meg alltid noe der (for min del, ikke sånn generelt), og denne gangen skjedde det igjen: Hun kom på toget.

For i fortellingen min, den på harddisken, i hodet, og i halvt uleselige notater, befinner det seg fire personer, og en er Victoria. Jeg så henne en gang på tuben - faktisk, ja - for to, tre år siden, og siden har hun surret rundt i hodet mitt og etablert seg en plass (nærmere bestemt i leiligheten over, sammen med Paul).
Og her var hun igjen.

Altså, det var ikke samme damen som for tre år siden, og sant å si så vet jeg ikke helt om jeg husker hvordan hun så ut, nøyaktig. Bildet av henne har blandet seg med min egen oppdiktede versjon, og før jeg har skrevet det helt ut vet jeg ikke selv helt hvordan hun ser ut, men jeg vet hvordan hun er, jeg har typen på plass, både kroppstype og mennesketype, det gjenstår bare detaljer som hårtype og hudfarge og klesstil.

Jeg kan vel ikke si det på en mindre banal måte: Jeg ble sittende og stirre på denne jenta, eller, jeg forsøkte alt jeg klarte å se så mye som mulig på henne uten å stirre på henne, det er ingen lett jobb. Uansett - det var min Victoria, og aller helst ville jeg gå opp til henne og spørre om hun ikke skulle være med og ta ei øl, eller kanskje et glass vin eller to hadde passet bedre, helst på en myk bar med lav musikk, et sted som formelig oppfordrer til litt overivrig deling av personlige detaljer til mennesker man ikke kjenner. Sånne barer har vi jo alle vært i, og jeg visste hvilken bar jeg skulle tatt henne til også. Ikke at jeg skulle bli bestevenninne med henne, men jeg ville bare snakke litt, få et inntrykk i hvordan det var å være Victoria, å være henne, for er det en ting jeg ikke er, så er det en Victoria, ikke på den måten, og jeg kan dikte alt jeg vil, men jeg skulle så gjerne kommet under huden - om så jeg bare kunne få et par detaljer som ga meg noe å bygge videre på; noe som ikke kom 100 prosent fra meg selv et sted.

Så jeg satt der, og stirret, og noterte meg i minnet: Den knallrøde munnen, det flotte håret, holdningen, måten hun hadde kledd seg på - som viste at hun var 100 prosent klar over sin egen (vakre, ja, det må jeg si, selv om jeg er 100 prosent heterofil kvinne) figurs fordeler og svakheter. Og dette gjorde at jeg fikk lyst å gi henne en klem, for det hun tydeligvis syntes var en svakhet, var det som jeg nettopp syntes gjorde henne til min Victoria.

Og jeg ble nesten flau, og jeg måtte komme ned på jorden igjen, si noe tullete til mannen, lese litt i et gjenglemt Metro, pille på en negl, tenke på noe prosaisk, og tuben humper seg av gårde og stopper på neste stasjon, og jeg ser til min forferdelse at Victoria går av (jeg hadde visst fått det for meg at vi skulle av på samme stasjon; at jeg kunne følge etter henne og få ytterligere innblikk i detaljer som ganglag, fysiske preferanser (heis, rulletrapp eller trapp), evt røykevaner hvis vi kom ut av stasjonen, evt sosial omgangskrets hvis hun møtte noen, men dette ble med håpet).

Og så sperrer jeg opp øynene, for nå ser jeg hvilken stasjon vi er på: Victoria.
Og Victoria forsvant i mengden på perrongen.
Og jeg ble ganske enkelt glad.

Og dette er helt sant.

Posted at 10:30AM nov 23, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[8]

for eksempel dette:

fuktige hender i jakkelomma, et fossende nordlys du et øyeblikk stopper opp for å se på, det er grønt og lilla og skyller over himmelen, det er så stille her at du nesten hører susingen, og den hvite, runde fjelltoppen ligger rolig og betrakter, trekker på skuldrene, tenker "dette har jeg da sett i tusenvis av år", men du stopper. 
og så går du igjen, nåla til refleksbrikken stikker deg i fingeren, iskuldeluft, du har forlatt halvgjorte lekser på jenteromgulvet, hvordan var det nå igjen, var det nå du begynte å bli sulten eller kom det først noen år senere?, kiosken ligger firkantet og av mur på et hjørne og har mopeder utenfor, de står der, noen bryr seg om at du kommer.

og senere: den litt trange loppemarkedjakken, hansker på, et palestinaskjerf funnet på et loft hos en venninnes mor, en hemmelig tipakning lucky i lomma, igjen dette iskalde mørket, bilspor i snøen, du tråkker på vei til den kalde hybelen i kjelleren til den uintelligente dama, snøklumper gnir ned i skoene og lager en langsom dam under sokken din, definitivt sulten nå, tekster i hodet og lei deg, lei deg, men du visste ikke det, du bare kjente det, for alle følelser er så store og uartikulerte første gang man har dem. jeg vet ikke om dette er bra eller dumt.

det er for eksempel dette du kommer fra.

Posted at 07:58PM nov 18, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[6]

det skjuler seg

Noe har skjedd, for når jeg tenker over de glassklare morgenene nå, så brister det ikke inne i meg lenger.

Det pleide alltid å briste, på en god måte, bare jeg hentet frem følelsen av nye sandaler som ga gnagsår mellom tærne, kaffen i hånda, bussholdeplassen i sol, eksamensnotatene som fløy gjennom lufta og ble fulle av sand. Jeg skrev, mange år senere, halve noveller om lukten som seg innover leiligheten vår i 40 graders varme og lyden av markeringstusj som gled over kompendieheftene; skrittene fra leiligheten over oss og den tjukke damen med ihjelplukkede øyebryn som alltid kom ut fra bensinstasjonen med bæreposer fulle av iskrem og den brune kjolen strammende over baken.

Det var så mye lukt den sommeren; det var kadaver på gaten som bare lå der og lå der og lå der; det var intense dufter fra trær som ikke vokser på disse breddegrader; det var en rett og slett uutholdelig eim i oppgangen våre i ukesvis, ingen ante hvor den kom fra, men vi snakket for første gang med naboen vår og fant ut at alt kom fra den mystiske kineseren i leiligheten på andre siden av gangen. Han viste seg aldri i dagslys, men en dag forsvant stanken. Eller: Vi hadde kanskje bare vent oss til den.

Trikken som hamret forbi utenfor. Sykkelturene til universitetet om morgenen. Marlboro og cola (begge light) på en benk i pausene. Sovende asiater på lesesalen. Og disse ryddige notatene mine, med fargekoder og plettfri skrift. Og alle disse politisk korrekte oppgavene. Jeg leste om feministisk teori og var forbannet før jeg gikk for å sjekke leppestiften og hestehalen på do. Fakta faen. Jeg så meg selv i speilet tusen ganger om dagen, men var fremdeles like blind for denne selvmotsigelsen.

Og disse ryddige klærne mine, og denne evige tynnheten, og denne masete penheten, en evigvarende plettfrihet som ble nøysommelig vedlikeholdt etter alle reglene vellykkete piker i begynnelsen i 20-årene behersker til fulle, og som gradvis, gradvis glipper, glipper.
Rødvin og drinker. Byturer av en annen verden. En gang satt det en homofil dverg i et skap på et utested. Jeg sverger. Jeg skvatt da jeg så ham, gikk på dass og spydde, og festet ufortrødent videre. Taxiturer gjennom universer av natteliv. Fornuft og rangling, hånd i hånd.

Og så: var det slutt.

Men jeg var der igjen, bare ved tanken. Den kinesiske naboen med stanken ble til en nokturn råner med dyr Mercedes, som kjørte rundt i byen på natterstid, uten at jeg noen gang fant ut hva han holdt på med, jeg orket ikke skrive mer. Den tjukke is-damen med øyebrynene inviterte på fest, jeg forførte mannen hennes, minglet med de voksne vennene hennes, jeg og mannen hennes, på altanen. Hvor er det blitt av den historien, kan jeg fortsette på den nå, eller er alt glemt?

Alltid disse ensomme, tynne jentene, barbente og med tapte anrop på telefonen. Alltid disse byene der alle forsvinner og alt skjer. Kanskje har jeg slettet alt. Kanskje ligger fortellingene fremdeles på en harddisk et sted; på en notatbok fylt av ryddig, lesbar skrift (nå er den ødelagt etter årevis som yrkesskrivende; skriften altså). Men kan jeg fortsette på disse, nå som jeg ikke lenger kan hente frem følelsen av de glassklare morgenene, ikke lenger husker lukten av råtnende kadaver i 40 grader? Blir det like ekte som da jeg begynte på historiene med minnene klart i bevisstheten; blir det kanskje enda mer ekte nå som jeg har distanse til det; eller blir det løgn?

Posted at 03:19PM nov 18, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[7]

det var ikke slutten, det var bare en ny begynnelse

- Jeg tror ikke du trenger flere behandlinger, sa terapeuten. Hun var tjukk, i seks måneder hadde jeg sittet i stolen ovenfor henne og tenkt at tjukkheten hennes var god å være nær; den mørke stemmen, det frisyreløse håret, de bomsete genserne. Som om hun ikke hadde handlet noe nytt på årevis. Rommet vi satt i var offentlig. Slitsom belysning, en falmet plakat på veggen, et eller annet billig kunstmotiv. Hver gang jeg gikk inn på venterommet, var jeg redd for å møte noen jeg kjente. Jeg så en gang en bekjent gå inn, det lå jo midt på campus, det var like lett å stikke seg vekk for å gå inn der som i en forelesningssal. Jeg så  meg kjapt rundt og snek meg inn, to minutter før timen, for å forkorte ventetiden. Jeg husker ikke hva vi snakket om, nesten ikke en eneste samtale, men det virket.

Så gikk jeg ut for siste gang. Jeg hadde gyllen hestehale, flat, stram mage, brune biceps, trange jeans, hvite joggesko og jeg var glad, og jeg var overrasket over at jeg faktisk VAR glad. At det gikk an å ha et liv jeg kunne identifisere meg med, uten å ha den ekle, men befriende hemmeligheten, som jeg tydde til når alt var kaos. Og alt hadde vært kaos. I mange år. I så stor grad at hele hemmligheten hadde blitt meg, at jeg ville kvitte meg med den, men ikke turte, ikke kunne forestille meg at jeg kunne ha et godt liv uten den. Tross alt 

Jeg har flyttet gjennom tre land siden da, hatt tre biler, giftet meg, fått barn, blitt småbarnsmor, blitt "en nøkkelperson for firmaet", blitt interessert i barnehagedekning og foreldrepolitikk. Hemmeligheten har jeg knapt ofret en tanke siden den dagen jeg i naiv optimisme sa "hadet, da" til den tjukke terapeuten og løp avgårde, rett på trening og ut av universitetet. Magen er ikke like stram som da, bicepsene er redusert til et minimum, og brun? Haha. Uten at det bryr meg nevneverdig. Det er dette som er å være voksen: å ikke ha tid til evinnelig egodyrkelse. Jeg var ei jente da, jeg er en dame nå.

Og langsomt har alt sneket seg tilbake på meg, mens jeg har beholdt den naive optimismen fra den gang og trodd at jeg ikke faller tilbake til gamle mønstre, for dette har jeg jo vært igjennom før.

Og nå sitter jeg her, og er redd, for jeg vet ikke hvordan jeg skal gi slipp, hvordan jeg skal ha et godt liv uten å handle som jeg gjør. Hemmeligheten fra den gang er blitt avløst av andre symptomer, men mekanismen er de samme, og jeg er forbannet og trist og rister oppgitt på hodet over den naive idioten jeg er, og av min fullstendige mangel på innsikt. Alle terapitimene fra den gang til tross.

Er og blir jeg den samme?

Posted at 12:19PM nov 17, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[2]

sydensmykker og depresjoner

De er brune og magre og rynkete og har hekla gensere i syntetisk materiale, lange halser, store smykker. De halvgamle damene på venterommet har møtt på hverandre, slik vi treffer på hverandre på kafé eller på kino eller på bussen, jeg husker i alle fall ikke sist jeg møtte en kjenning på legekontoret. Og hadde jeg gjort det, hadde vi sannsynligvis vekslet et par setninger, og med unnskyldende smil sunket sammen bak hvert vårt blad, i en slags gjensidig forståelse av at dette er et legekontor, folk er syke her, og våre høylydte oppdateringer lik dem vi tar på kafé eller på utesteder ikke sømmer seg her.

Men de halvgamle damene tenker ikke på slikt, snart skal de hjem til kaffen og kabalen, men akkurat nå må de vente her. De snakker høylydt og ukritisk om egne og andres diagnoser, viser stolt frem mms-er med bilder av barnebarna, diskuterer livene til felles kjente. "Er hun like rund?" spør den med lengst hals, striper i håret og sydensmykke rundt halsen (korallaktig) når de diskuterer en fjerde venninne som forhåpentligvis ikke befinner seg innenfør hørevidde ; "legger han på seg, da?" spør hun når det er snakk om en nabos datters baby , og "Er du sikker på at du tåler det frisørdama gir deg for håret ditt?" til den tynnhårede venninnen. Tenåringsjenta ved siden av dem kryper sammen, stikker haka ned i boblejakken, trekker de spisse knærne opp mot brystet, taster på mobilen bak panneluggen. Fire tjukke innvandrerkvinner i skaut og heldekkende frakker fyller plutselig hele området foran luka, de snakker høyt og fort på et fremmed språk seg i mellom, banker på ruta der legesekretæren sitter i telefonen og holder en avventende pekefinger opp mot dem, to av dem gynger, de tar sånn plass.

***

"Er du trist?" spør legen, midt oppi det hele, jeg har falt helt hen i min egen nervøsitet, har gitt opp alle gode miner til slett spill. Jeg har vridd på gifteringen, og hvisket ut ord jeg synes er ubehagelige å si, jeg har unngått å se henne i øynene, jeg har brukt lang tid mellom ordene, snublet i setningene og vært tørr i halsen og varm i ansiktet og mest hatt lyst til å reise meg og gå. Men legen min er ung, hun ser snill ut, hun har et godt håndtrykk og er av den typen som verken snakker over deg eller til deg, men med deg, og jeg tenker at jeg håper noen sier til henne at hun er akkurat slik leger skal være. Først tyve minutter etterpå, der jeg går hjem igjen med hendene i lomma og en måneds ytterligere sykmelding i  veska og en diagnose i journalen, kommer jeg på at jeg kunne sagt det selv.

Posted at 03:11PM nov 16, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[9]

ikke tenk på oss!

... sier kollegaen, og sender meg en mail med spørsmål delt i punkter nedover siden. Og jeg, like selvmotsigende som henne, svarer "nei, jeg tenker ikke på dere, og for å ta det du spør om: 1....."
Jeg lyver til mannen og sier jeg ikke gjør noe, når det jeg gjør er å i hemmelighet skrive ferdig sakene som skulle vært gjort. Sender dem avsted, men kjenner at jeg - faktisk - ser rødt og får pusteproblemer når jeg er innlemmet i en diskusjon om hvordan løse en jobb. Jeg logger av.

"Ikke tenk på oss," sa kollegaen i en sms, sendt kl 2143 i går, søndag, kveld, "men kan jeg ringe deg nå og diskutere neste uke?" Den hadde jeg i alle fall vett nok til å ikke svare på.

Jeg kjente et snev av energi i går og satte sporenstreks i gang med støvsuging, klesvask, julegavelaging med de små, mekling når julegavelagingen førte til angrep på sivile (toåring vs toåring - not a pretty sight), turgåing, sms-ing, opprydding og listeskriving. Før jeg tok meg i det, men da hadde det jo gått mange timer og jeg var kake.

Jeg skal til legen og gruer meg. Redd for å ikke rekke å si alt, at det skal komme feil ut, at jeg skal misforstås. Gruer meg til å ringe sjefen etterpå, som han har bedt om, hva er galt med mail, og hva hendte med å la folk være i fred.
Vurderer rødvin.

Posted at 11:48AM nov 16, 2009 by LaLa in Diverse  |  Kommentarer[2]