Mannen fra Mo I Rana 2

Haha. Takk. For en fantastisk innlegg. Takk for hilsener også. For de som lurer på hva sangen om Erik Bye heter så er det altså "Kommer tid, kommer råd". Den er også blitt spilt inn ganske nylig av Trond Granlund, grei nok den, men selvfølgelig ikke av samme standard som Erik selv. For de som ønsker å høre Thor Vigeland - mannen fra Montana synge - så er det mulig på dette radiointervjuet. http://www.nrk.no/programmer/sider/paa_livet_laus/ Hvis dere går inn på 31.5.

Posted at 08:29AM jun 05, 2009 by Henriksen in Diverse  |  Kommentarer[5]

Mannen fra Montana

Jeg tenker på Thor Vigeland, og at denne reisa egentlig
startet med en sang jeg hørte da jeg var 16. Natta
ligger foldet ut over Texas som et stykke speilfløyel, og
lysene fra flyene over oss er som bortkomne Betlehemsstjerner
mens lukta av eksos blander seg med en søtladen
eim av blomster, og jeg undres på om Thor Vigeland var
like spent da han kom motsatt vei fra Montana for 35
år siden.
Jeg kan se ham for meg, den første hippien i hjembygda
mi. En norskamerikaner med langt hår, et fuglerede
av et skjegg og en klesstil som etter alle disse årene
fortsatt får enkelte av sambygdingene mine til å påstå at
han kunne skremme fanden sjøl på flatmark.
Thor Vigeland kom alene, men akkurat som mange
av de gamle utvandrerne sendte han bud etter sin kvinne
da han var kommet litt i orden. Historiene om ham er
nesten like mange som det er innbyggere i bygda, og i en
av yndlingshistoriene mine fortelles det at da kjæresten
Madge kom med toget, var det ikke møtt fram noen på
perrongen for å ta imot henne. Thor hadde bare spikret
opp et primitivt kart på stasjonsveggen som skulle vise
vei. Den gang var ikke engelsk noe man frivillig snakket
på Granli (det er det for så vidt ikke i dag heller), men
da en innfødt fant en bortkommen dame i rare klær som
ikke kunne et ord norsk traskende langs veien, ble hun
raskt tatt med til den andre utlendingen i bygda.

Jeg må svelge, fortsatt blir jeg rørt ved tanken på det
de to hadde sammen på den lille husmannplassen oppe i
åssida langt inne i skogen. Nettopp det er noe av grunnen
til at jeg har tatt med min egen kone og våre barn på
denne turen, at vi mange veikryss fra nå vil kunne se oss
tilbake og forhåpentligvis vite at vi opplevde noe viktig
sammen som familie, noe som alltid vil ligge inne i oss
som et eget sted bare vi kan dra.
Men det er en annen grunn til at jeg har tatt dem
med også. Jeg har aldri vært flink til å være modig på
egenhånd. Da jeg var journalist, var jeg helt avhengig
av å ha med meg en fotograf for å våge å banke på hos
fremmede. Jeg jobbet alltid best når jeg hadde noen å
støtte meg til. Så nå står jeg her på flyplassen i San Antonio
sammen med familien min. En mann med et klart
mål om å finne Thor Vigeland, men med en veldig diffus
plan om hvordan jeg skal få det til. Det siste brevet Thor
sendte sin tante på Granli, var poststemplet Missoula,
Montana, og jeg har skrevet flere brev til denne adressen
og lurt på om jeg kunne komme på besøk. Men jeg har
ikke fått et ord tilbake. Jeg har ringt gang på gang til
nummeret jeg har fått oppgitt av tanta, men det er aldri
noen som svarer. Bare en metallisk stemme som ber meg
legge igjen en beskjed.

 

...Slik starter altså "Mannen fra Montana" som i disse dager slippes på Gyldendal. En veldig god følelse å slippe en ny bok, og mottagelsen så langt har vært veldig veldig bra:

 Les mer:

 

 http://www.dagbladet.no/2009/05/24/kultur/litteratur/levi_henriksen/anmeldelser/6373505/

http://www.dagsavisen.no/kultur/boker/article418306.ece

http://www.dagbladet.no/2009/06/02/kultur/levi_henriksen/usa/litteratur/kongsvinger/6446968/

Posted at 04:41PM jun 02, 2009 by Henriksen in Diverse  |  Kommentarer[8]

Montana - Skogli - Litteraturhuset - Polk Salad Annie - It's a cold night for alligators - Levi Henriksen vs Roky Erickson med en liten touch Jesus

Dette er en invitasjon til middag og en aldri så liten forhåndslansering av "Mannen fra Montana" som kommer i begynnelsen av juni

 

KOK EN BOKORM

«som å begynne på rekruttskolen. Nei forresten, det var som å debutere
som elitesoldat!» Slik beskrev forfatteren Torgrim Eggen sin opplevelse
da han var den første gjestekokken på Litteraturhusets Kafe Oslo.
Nå er serveringen blitt en tradisjon. En rekke profilerte bokormer – ikke
bare forfattere, men bokelskere av alle slag – har siden kokkelert på Kafe
Oslo. Her får du spise gjestekokkenes favorittmat, samt gleden av å se kjente
bokormer i aksjon på en ny og spennende arena.
Lørdag 30. mai kl. 1800: Levi Henriksen
Når Levi Henriksen får på seg kokkejakken, kan vi forvente barsk og
erkeamerikansk mat, ettersom forfatteren tidligere har sagt at han drømmer
om å åpne en restaurant i Lousianas sumper. I mai utkommer han med
sin ellevte bok, Mannen fra Montana, der det etter forlagets sigende finnes
skildringer av matopplevelser som bringer tankene til Bjørneboes legendariske
sådanne. Denne kvelden får vi høre Levi Henriksen snakke om både
bøker og mat, og selvsagt spise hans egenkomponerte meny.

Menyen blir som følger


Aperitiff: Håndbrygget amerikansk øl

Meny

Polk salad Annie
varmrøkt alligator, mangochutney og stekte grønne tomater

Babylon badlands
Cajunklippfisk med hvit bønne chilli, ovnsbakt gresskar og baconvinaigrette


Jambalaya med bbq grillet indrefilet av kongsvingervillsvin
Chorizopølse, gambas og asparagessalat


American breakfast dessert
Små pannekaker, appelsinkrem, karamelliserte macadamianøtter
Mapelsirup og appelsinsorbet

Posted at 07:59AM mai 19, 2009 by Henriksen in Diverse  |  Kommentarer[3]

Et 8. mars tog til himmelen.

Mitt første minne av kvinnedagen er at en av onklene mine sier at kvinnfolk som går i tog 8. mars, det er kvinnfolk uten kofferter. Den gang forsto jeg ikke hva han mente, men i dag er det på en merkelig måte en veldig god karakteristikk av de kvinnene livet mitt har omgitt meg med. Jeg vokste opp i et ganske fundamentalistisk miljø der det var veldig klare regler for hvordan kvinner skulle oppføre seg, og definitive begrensninger for hvordan de kunne se ut og hva de kunne gjøre. Allikevel er det slik at noen av de sterkeste kvinnene jeg kjenner kommer fra slike omgivelser, og den stammen som er min familie har alltid hatt kvinnelig høvding.

                               Kvinnekampen jeg opplevde som gutt handlet derfor aldri om likelønn, rett til fri abort eller barnehageplass for alle. Det var først og fremst en kamp mot hykleriet. Når diskusjonen om hvorvidt muslimske kvinner skal få bære hijab offentlig eller ikke har blusset opp den siste tiden, har jeg derfor flere ganger fått en sterk følelse av deja vu. Hos pinsevennene som jeg vokste opp hos var det så sent som på 70-tallet meget strenge bestemmelser for hvordan man kunne se ut. Ja, det hersket nærmest noe av den samme klesskodeksen som de ortodokse jødene praktiserer, dette med at man blant annet ikke skal rundskjære håret sitt. Det pussig var at disse reglene bare gjaldt kvinnene våre.

 En kvinne skulle alltid ha hodet tildekket under møter, og da jeg var liten betydde det å være pinsevennchique å ta på seg noen merkelige hatter som så ut som kokoskaker. Men det stoppet ikke der. Kvinner kunne heller ikke bære håret som de ville. I menigheten hadde derfor samtlige kvinner hår langt ned på ryggen, som de til daglig bar rullet stramt opp i en topp i nakken. Ut fra dette stammer begrepet pinsevenntopp. Selvfølgelig måtte også alle kvinnene gå kledd i kjoler. Hadde jeg som liten gutt sett en av kvinnene i forsamlingen i langbukser vil jeg tatt det som det endelige tegnet på at vi var gått inn i endetiden. Det vil si, det var noe jeg ville trodd før min mor innledet sitt korstog eller private 8. mars tog, om du vil. Hun var den første kvinnen i menigheten som klippet håret kort, og også en av de første til å begynne å gå i langbukser.  Og jeg kan fortsatt huske møtet vi var på etter at hun hadde vært hos frisøren. Noen av de andre kvinnene flokket seg rundt henne og spurte om hun var blitt frafallen fordi hun hadde klippet seg. Men blikket til mamma vek ikke en tomme, og når jeg ser for meg denne scenen i ettertid så blir den alltid blandet sammen med Jeanne d’Arc, og måten hun kneiste stolt og gjenstridig med hodet på når de tente fakkelen for å brenne henne for hekseri å ha gått i mannsklær.  Min 85 år gamle mor vil i dag garantert fnyse av en slik karakteristikk, men for meg vil hun alltid på sin lille måte være en stor feminist.

Hun var sterk nok til ikke å la en rekke menns støvete tolkning av Bibelen stå mellom henne og Gud. Derfor er frafallen det styggeste ordet jeg vet, og jeg blir lettere uvel hver gang religion dikterer hvordan kvinner skal gå kledd.

                               I dag føler jeg derfor for å løfte glasset for alle kvinner som er modige nok til å være kjerringa mot strømmen. Som en og en, og hver på sin måte blir et helt tog alene for det de tror på. Ja, hatten av om du som min mor sitter på et 8. mars tog til himmelen, eller gjør som Rosa Parks. Den vevre fargede kvinnen som i desember 1955 i Montgomery, Alabama, nektet å gi fra seg bussetet sitt til en hvit mann, og på den måten var med på å sette i gang flere protester mot segregeringen i Amerika.  Det er slike kvinner som er mine helter.

Posted at 03:11PM mar 08, 2009 by Henriksen in Diverse  |  Kommentarer[7]

Den siste

"Så løper jeg gjennom utkanten av Astrid Lindgrens barndomsby, mens jeg føler at jeg slåss mot Darwin og hele utviklingslæren. Armene mine blir lenger og lenger for hvert skritt, og jeg lurer på om de ikke har rett, de som påstår at folk burde gjennom et kurs før de får lov til å bli foreldre. (...) Fornøyelsesparken syder, barna flyr til alle retninger. Du mister dem i køene, spetakkelet og ropene om is og bleier. Dette er det berømte øyeblikket da blodet fryser. `Hvorfor gråter pappa?´ spør minstejenta på hotellrommet etterpå." Den prisbelønte forfatteren Levi Henriksen har skrevet 28 historier om turbolivet med barn og frykten for ikke å strekke til, men også om de fine og ømme øyeblikkene med samtaler om de store tingene i livet; om cowboyer, bibelhistorie, skihoppere, Elvis' plutselige død og hvorfor kattemat er farlig for mennesker. Levi Henriksen mistet sin egen far like før førstemann ble født, og skriver om forsøkene på å fylle hans sko - mannen som alltid når han kom til innkjørselen lot sønnen få sitte på fanget i førersetet og kjøre de siste meterne hjem.

Keep on rockin' in the free world. "De siste meterne hjem" lanseres i begynnelsen av september, tror jeg. Har vært utenlands med et annet prosjekt i fem-seks uker

Posted at 11:24AM aug 15, 2007 by Henriksen in Diverse  |  Kommentarer[55]

The sisters from Skogli

En fin dag har i innlandet. Sommeren har kommet. Er for andre gang gjennom romanmanuskriptet, og fra Gyldendal kommer beskjeden om at WordsWithousBorders vil gi ut novellen "Søstrene Bergkvist" på engelsk,så nå regner jeg med at det bare er et tidsspørsmål før jeg får en telefon fra Sean Penn, og på stotrende engelsk må si yes, of course you can buy the option to this short story and turn it into a major Hollywood movie. Og mens jeg venter på telefonen fra Sean, så er jeg meget fornøyd med at Motlys hr overtatt opsjonen på "Snø vil falle over snø som har falt". En svensk manusforfatter er veldig tent, og jeg elsker jo svensker.

Keep on rocking in the free world

Posted at 01:39PM jun 05, 2007 by Henriksen in Diverse  |  Kommentarer[8]

Hjertet er fortsatt sin egen soldat

Tre personer, tre dramatiske hendelser bundet sammen av historien og familiebånd. "Hjertet er sin egen soldat", ny bok av Levi Henriksen ute nå.

Posted at 03:32PM mai 25, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[12]

MARKUS GRUDE OG SPØKELSESFLYENE 2.

Klokka var 12 fredag da Gordon Blixtnes parkerte bilen foran avishuset til Glåmdalen.

- Jeg heter Gordon Blixtnes og er formann i UFO-NoVA, presenterte han seg for ei ung dame i resepsjonen.

Dama nikket uinteressert.

- Jeg er på jakt etter en av Glåmdalens journalister, eller mest sannsynlig, tidligere journalister: Narve Hemingby. Vet du hvor jeg kan finne ham? Jeg fant ikke navnet i telefonkatalogen.

- Han har jeg aldri hørt om. Er du sikker på at han har jobbet her? spurte damen.

- Han gjorde i hvert fall det i 1946.

- I nittenførtiseks! Den unge damen ristet på hodet. - Han må ha sluttet her for lenge siden. Det er ikke noe rart du ikke finner ham i telefonkatalogen. Han er sikkert død!

- Kan du være så snill å sjekke det. Jeg skulle gjerne ha snakket med ham, ba Blixtnes.

Damen ristet de mørke krøllene på nytt før hun bøyde seg over callingen.

- Jødahl, det er en UFO-fyr her og spør etter en Narve Hemingby som visstnok har jobbet her. Har du hørt om ham?

Tydeligvis måtte Jødahl tenke seg godt om, han brukte i hvert fall lang tid på å svare.

- Narve har ikke jobbet her på i hvert fall 15 år, skurret svaret gjennom callingen.

- Vet du om han fortsatt lever? spurte damen.

- Ja, han lever, hvis du kan bruke det uttrykket. Han har bodd i flere år på Holt Aldershjem.

Gordon Blixtnes takket for hjelpen, og fulgte veianvisningen til gamlehjemmet som lå midt  i byen.

 

Narve Hemingby bodde på et lite enmannsrom. Gamle aviser lå stablet i store pappesker på golvet. Den ene langveggen var dekket fra tak til golv av ei bokhylle. Hemingby selv satt og slumret i en stol borte ved det ene vinduet.

Blixtnes kremtet diskret. Hemingby kvapp til, og boret et par merkelig klare og kattegrønne øyne inn i UFO-spesialisten fra hovedstaden.

- Ja? sa Hemingby spørrende. På hodet hadde han en eneste hårtust igjen. Den sto rett opp og fikk Blixtnes til å tenke på en løk som spiret. Ansiktshuden til Hemingby hang i lag på lag som hos en St. Bernhardshund, og det virket som om selve kraniet hans hadde krympet.

- Herr Hemingby, jeg er formann i UFO-NoVa og er interessert i opplysninger ...

- om hva som egentlig skjedde på Skogli i 1946, fullførte Narve Hemingby.

- Ja...., sa Blixtnes overrasket.

- Du trenger ikke være forbauset. Det er ikke nødvendig å ha studert i utlandet for å skjønne hvorfor formannen i landets største UFO-forening plutselig dukker opp på gamlehjemmet hos en nesten mumifisert gammel bladfyk! Hva vil du vite? spurte Hemingby.

- Hvordan opplevde du personlig det som skjedde?

- Det var noe av det mest spennende, samtidig noe av det mest vanskelige jeg var innom i løpet av min tid som journalist. Selv så jeg aldri noen UFO, men jeg intervjuet flere mennesker som, uavhengig av hverandre, påsto at de så uforklarlige fenomener over Skogli, sa Hemingby.

- Kunne det ikke være snakk om en slags massesuggesjon, spurte Blixtnes.

- Jeg tror ikke det. De to første som tok kontakt med meg kjente ikke til hverandres opplevelser. Den siste henvendelsen jeg fikk fra Skogli kom riktignok etter den første artikkelen i Glåmdalen, men jeg tror ikke han bare hermet etter de andre. Historien hans var litt forskjellig, sa Hemingby.

- Hva slags sted er Skogli?

- Jeg liker ikke å generalisere, men slik jeg ser det er ikke Skogli bare et sted - det er også en sinnsstemning. Da Skogli kirke hadde 100-års jubileum i 1950 skrev den daværende kapellanen: "Folk fra Skogli har en langsom rytme, og de liker ikke bråk og braut. De har for meget av skogens egen stille susen og sang i sinnet til det". Dette høres riktignok ut som europeiske oppdagelsesreisendes beskrivelser av negrene i Afrika i begynnelsen av forrige århundre, men kapellanen har rett: Folk på Skogli liker ikke bråk, eller å bli blandet inn i usannsynlige historier. Derfor var jeg sikker på at de som tok kontakt med meg, virkelig hadde sett noe på himmelen, sa Hemingby.

- Ble saken forsøkt dysset ned, lurte Blixtnes.

- Både ja og nei. Folk fra Forsvaret var på Skogli uten å finne ut noe som helst. Fenomenet ble døpt "spøkelsesfly" eller "spøkelsesraketter" av ekspertene, som mente at observasjonene skyldes at folks nerver fortsatt var i høyspenn etter krigen. Snart ble  varemangelen og dårlige tider et langt viktigere spørsmål, og spøkelsesflyene på Skogli gikk i glemmeboka, sa Hemingby.

- Lever noen av de som kontaktet deg ennå? spurte Blixtnes.

- Nei, de er døde alle sammen.

- Har du noen gang hørt navnet Dorthe Vargnes?

- Nei, aldri, sa Hemingby.

Blixtnes fant frem datautskriften med Dorthes observasjon og rakte den til Hemingby. Den gamle journalisten skummet gjennom arket, og ga fra seg en hvesende lyd som sannsynligvis skulle forestille en plystring.

- Enten har hun rotet rundt i gamle aviser, eller kanskje spøkelsesflyene er som Haley's komet og dukker opp med så og så mange års mellomrom. Det er 54 år siden forrige observasjon, sa Narve Hemingby.

 

Posted at 04:00PM apr 05, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[9]

MARKUS GRUDE OG SPØKELSESFLYENE

1.

Klokka var litt over 22, da telefonen ringte hjemme hos lensmann Markus Grude på Skogli en torsdagskveld.

- Jeg har nettopp sett en UFO, ropte Dorthe Vargnes inn i telefonrøret.

- Ja, du har vel det, sa Markus Grude. På TV-skjermen var en fetladen, sivilkledd politimann i ferd med å avsløre en drapsmann. Markus Grude lurte på hvordan det var å jobbe med slike saker.

- Hva er det du har sett, spurte han.

- Et merkelig lys over åsene bak huset til Wessel Eikeberg, fortalte Dorthe oppskjørtet.

- Mmmm, sa Markus Grude.

- Det minnet om et slags prosjektil, og strålte ut et gulrødt blendende lys, sa Dorthe.

- Mmmm, sa Markus Grude.

- Hva har du tenkt å gjøre, lurte Dorthe.

- Det var ikke utelampa du så da, spurte Markus Grude.

- Utelampa! Lyset rørte på seg, og etter hvert fikk det en nesten blålig farge, sa Dorthe lettere fortørnet.

- Det kan ha vært lommelykta til noen som var ute og gikk tur,  foreslo Markus Grude.

- Da må de ha vært 15 meter høye. Lyset svevde over åskammen, sa Dorthe og slengte på røret.

På skjermen var den fetladne politimannen i ferd med å banke en tilståelse ut av den mistenkte drapsmannen. Markus Grude trykket på fjernkontrollen. Fjernsynsapparatet sukket tungt og de to mennene ble sugd inn i mørket.

 

- Nei, jeg har ikke sett noe lys, sa Wessel Eikeberg, da Markus Grude banket på en halv time senere.

- Ikke har du sett noe sett noe annet mistenkelig heller? Ingen biler eller turgåere? spurte Markus Grude.

- Nei, ingenting. Hør her, hvis det er Dorthe som har ringt deg, så skjønner jeg ikke at du gidder å sjekke. Når fikk du sist et tips fra henne som innebar noe annet enn en bortkastet kjøretur? lurte Wessel.

- Det er stund siden, sa Markus Grude.

 

Markus Grude kjørte ut på fylkesveien igjen, før han svingte inn på den gamle skogsbilveien som snirkler seg opp åsene bak huset til Wessel, fortsetter forbi Bevermyra og kommer igjen ute på riksveien til Kongsvinger. Deler av området bar fortsatt arr etter fjorårets skogbrann, men gress og blomster spiret på skogbunnen og forsøkte å fortrenge det dystre, livløse inntrykket nedbrente trær gir. Et inntrykk som ble forsterket av at et par halvveis forkullede furuer bare hadde fått ligge der de hadde stupt overende.

Heldigvis hadde brannvesenet fra Kongsvinger vært raskt tilstede, og forhindret at ilden spredde seg nedover mot Thorvald Skioldhammer og sentrum av Skogli.

Like før Markus Grude nådde toppen av åsen la han merke til at flere busker i et kratt ved siden av veien var knekt.

I lyset fra lommelykta så han tydelig sporene etter en større bil som hadde snudd på tvers av veien. Føreren hadde hatt åpenbare problemer på moseunderlaget, og det måtte ha tatt tid å få buksert bilen rundt.

Markus Grude satte seg inn bilen og slo nummeret til Vargnes. Det rakk så vidt å ringe en gang før Dorthe bjeffet inn i røret.

- Det er Markus Grude. Nå har jeg kjørt skogsbilveien nesten til topps på åsen. Jeg tror jeg vet hva du så.

- Hva da? spurte Dorthe.

- Jeg har nettopp undersøkt sporene etter en større bil som holdt på å kjøre seg fast. Sjåføren har nok holdt på en stund før han klarte å snu, forklarte Markus Grude.

- Men lysene beveget seg frem og tilbake, dessuten svevde de over åsen, innvendte Dorthe.

- Det var nok mørket som fikk det til å se slik ut. Frontlysene har vel lyst opp i lufta etter hvert som sjåføren har buksert bilen rundt, sa Markus Grude.

- Det var ingen bil jeg så, sa Dorthe.

- Dorthe! God natt, sa Markus Grude.

Den kvelden blandet Markus Grude ut kaffen sin med litt whisky, og satte på en slitt gammel Charlie Parker-plate. Den hese saksofonen til "The Bird" fylte ham bestandig med en slags vemodig visshet om at livet passerte sakte, men at det passerte. På slike kvelder ble Markus Grude gjerne sittende å fingre med klaffene på sin egen saksofon mens Charlie Parker blåste nytt liv i punkterte drømmer. En gang hadde Markus Grude drømt om å bli musiker, men med en far og en bestefar som var lensmenn hadde det vært vanskelig å pense livet inn på et mer kreativt spor.

 

Klokka var litt over sju fredagsmorgen da telefonen ringte.

- Jeg har sett en UFO, sa Dorthe Vargnes.

- Hva! Hvor? Hvem er du? spurte Gordon Blixtnes, formann i UFO-NoVA.

- Jeg heter Dorthe Vargnes og bor på Skogli. I går kveld så jeg noe over åsene her som må ha vært en UFO, forklarte Dorthe.

- Hva var det du så da? spurte Blixtnes, som var vant til å bli oppringt til alle døgnets tider.

- Det så ut som et prosjektil som fôr over åsene. Gjenstanden holdt hele tiden samme høyde og beveget seg horisontalt. Den strålte ut et gulrødt lys, forklarte Dorthe.

- Har du sett UFO'er før? spurte Blixtnes.

- Nei, aldri.

- Hvordan kan du da være så sikker på at det var en UFO? spurte Blixtnes.

- Hva annet kan det være som oppfører seg slik? sa Dorthe.

- Nei, du sier noe. Hvordan kom du på å kontakte meg?

- Jeg så deg på et debattprogram på TV, sa Dorthe.

- Var du sammen med noen når du gjorde observasjonen? lurte Blixtnes.

- Nei, men jeg har meldt fra til lensmannen.

- Hva sa han?

- At jeg hadde sett en bil som snudde oppe i åsen.

- Det er ikke så rart, politiet er bestandig skeptiske til slike iakttagelser. OK jeg skal undersøke litt nærmere, så ringer jeg opp igjen, sa Blitxnes og noterte telefonnummeret.

 

Gordon Blitxnes logget seg inn på PC'en.

Dorthe Vargnes:

Ingenting.

Hun hadde ikke vært i kontakt med UFO-NoVA før.

Skogli:

Ingenting, men det var noe kjent med navnet.

UFO-NoVAs database var foreløpig ikke oppdatert lenger tilbake enn 1972. Blixtnes måtte derfor bla seg gjennom en ringperm for å studere observasjoner under 60-tallet, men der var det heller ingenting om Skogli.

50-tallet var like blankt.

UFO-NoVAs arkiver gikk tilbake til slutten på 2. verdenskrig. Slutten av 40-tallet hadde imidlertid vært magre år for UFO-fantaster i Norge.

I 1947 rapporterte ei budeie om et møte med haugfolket, og en fisker fra Nordland så en sølvtallerken over båten sin.

Blixtnes slo opp på 1946.

Han fikk frysninger nedover ryggen.

Posted at 11:30AM apr 04, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[5]

Hvis meteroitter kan styrte - Den store norske bloggromanen

 Ja, her er den altså starten på den store norske bloggromanen. Jeg har tatt min gode venn Tom Egelands oppfordring alvorlig, og da venter jeg at han skriver neste kapittel? Kan det i hentydningen til Fader vår muligens legges inn en skummel kode, eller hva med all denne vinen, kan Torgrim Eggen ta med Jorulf til Cuba? Dukker pulverheksa opp, ender Jorulf i den spanske borgerkrigen eller på en hagemansk institiusjon, roter han seg bort i håndballjentene i Larvik? Jeg er spent på neste kapittel, og hvem som helst som føler seg kallet... be my guest

"Hvis meteoritter kan styrte, hvordan kan vi være sikre på at ikke hele jorda plutselig forsvinner inn i et svart hull?Kanskje er vi døde allerede, og livene våre bleke blaff av noe som var-- slik som skinnet til stjernene.

            Det var en bra begynnelse. Jorulf Digernes lente seg fornøyd tilbake i stolen. Men hva skulle hun hete? Han kastet et blikk på korktavla over skrivemaskinen. Erik Bye og Sitting Bull. Hva ble det? Bine Bull? Nei, det var et navn for militante feminister. Ernest Hemingway og William Faulkner. Eh .... Dylan Thomas. Ja! Dyveke Thonander. Et flott navn. Han kunne se henne for seg. Hår som var mer svart enn brunt, og som krøllet seg i tuppene. Senene i halsen som strammet seg når hun kastet hodet bakover og lo. De blågrønne smale øynene som ga henne et utenlandsk utseende. Måten hun spisset munnen på når hun snakket.

            Jorulf la fingrene over tastaturet, omtrent som en pianist legger an åpningsakkorden i et vanskelig stykke. Rachmaninov eller noe. Jorulf foretrakk å skrive akustisk. Tapp - tapp. Fra hjerne til fingertupper til ark, ikke noe kødd gjennom en forskrudd datahjerne. Han ville uansett ikke ha klart å hakke ned et eneste ord, hvis han skulle sitte å stirre inn i et slik blindt fasettøye.

           "De sto og stirret etter halen på kometen. Bak den var det noen som trodde at det skjulte seg en UFO. Og Hopi-Indianerne, de  hadde et gammelt sagn om at kometen varslet verdens ende.

            Dyveke begynte å svaie, som hun plutselig holdt på å bli sugd ut i verdensrommet. Han tok et skritt fram, og hugg tak i henne overfor albuene. Dro henne inntil seg, som et fullstendig kollaps i tyngdekraften var nært forestående".

Moren dunket kosteskaftet i gulvet under ham. Var det middag alt? Jorulf brukte ikke klokke av prinsipp. Det virket bare distraherende å ha en slik kyklop stirrende på seg hele tiden.

           "De hadde bodd i fjellene hele høsten. Like nedenfor tregrensen. Hver dag så de vinteren krype litt nærmere. Rigor Mortis var i ferd med å sette inn. Den frosne mosen brast som bobleplast under støvlesnutene deres. Dvergbjørkene hadde noe utlevd - eller kanskje snarere utslitt over seg. Som maratonløpere fullstendig sugd for krefter, som allikevel fortsetter å sette det ene beinet foran det andre på en stiv og mekanisk måte. Han tenkte, nei.... xxxxxx. Han strakte seg. Nei, nei. Han.... Han xxxxxxxx"

             Jorulf klarte ikke helt å få tak i han. Det var sikkert en motbydelig type. De pleide å være det, fyrene som stakk av med damene han likte. Jorulf følte instinktmessig en dyp motvilje mot hele mannen. Det var garantert en slik pappagutt som hadde kommet lett til det. En 4WD-Romeo som aldri hadde måtte bøyd seg for noe annet enn å knyte skolissene, og knapt nok det. Jorulf ønsket å bli kvitt hele fyren så fort som mulig. Kanskje han skulle la ham brekke beinet, falle ned trappa og bli sendt på sjukehus. Så kunne Dyveke få litt tid for seg selv. Han innbilte seg at hun trengte det.

            - Jorulf, brølte mora i døråpningen, og fikk ham til å trykke ned så mange taster samtidig, at a, s, ø og æ tanglet seg inn i hverandre.

            - Hvorfor kommer du aldri når jeg roper. Sitter her og dunker på de knottene hele dagen. Hadde det ikke vært for meg hadde du ikke fått i deg mat, ja, du ville ikke hatt mat en gang, minnet moren ham om, slik hun gjorde minst en gang om dagen.

            Jorulf labbet lydig etter henne ned trappa, og satte seg ved bordet. Stuede poteter og spekeflesk. Det var godt, men spesielt eksotisk var det ikke. Han lurte på hva Dyveke ville hatt på tallerkenen? For det første ville hun neppe ha spist så tidlig. Det var bare på Skogli og institusjoner folk spiste middag klokka tre. Det var ikke sikkert Dyveke spiste middag en gang. Kanskje slanget hun seg bare foran peisen med kjeks, franske oster og rødvin fri for bunnfall?

            - Nå får du spise, ikke bare pirke i maten, sa moren, og Jorulf gaflet i seg et par skikkelige munnfuller. Hun hadde vært irritabel helt siden faren måtte inn igjen. Egentlig var moren en kvinne med et romslig hjerte, men Jorulf skjønte at hun hadde hatt noen tunge stunder i det siste. Stunder når hun fryktet at han kanskje hadde arvet mer enn sin del fra farens side av familietreet. Moren kom fra en familie der folk hadde levd av å grave i jorda, og hardt arbeid var det 11. bud. Jorulfs knatring på skrivemaskinen var riktignok lovlig, men rent moralsk var det bare marginalt bedre enn virksomheten faren hadde begynt i kjelleren og etter hvert flyttet inn i det gamle sagbruket.

            - Når skal du på arbeidskontoret igjen? spurte moren, og skjenkte opp mer mjølk i glasset hans.

- Jeg må levere stemplingskortet neste fredag.

            - Rart de aldri ringer om noen ledige jobber. I avisene står det at arbeidsledigheten er lavere enn på mange år, og du har jo handelsskolen og alt.

            - Det er det mange andre som har også, sa Jorulf, og takket for maten. Han skylte av tallerkenen under springen, før han la det i kummen med de andre koppene og glassene. Så skyndte han seg opp på rommet.

Han hadde stått i vinduet på nabohytta, da de kom. To rødkledde ambulansepersonell, en som sikkert var legen og to politifolk. Jorulf  syntes ikke politiet skulle ha byttet ut luene sine. De utstrålte ingen myndighet lenger, så mer ut som lastebilsjåfører i bevernylonjakker. Hva ble det neste? At de militære skulle begynne å løpe rundt i slike capser også?

            Da de kom tilbake var han spent fast til båra. Jorulf kunne se det gikk et belte både rundt beina, brystet og magen. Det så ut som han sov, for hodet fulgte viljeløst hver bevegelse båra gjorde nedover stien. Hun hadde gått bakerst. Det svarte håret hengende ned på hver side av ansiktet. Vanligvis måtte han nøye seg med små stjålne øyekast når han trodde hun ikke så det. Nå kunne han la øynene dvele ved henne helt til hun forsvant inn i ambulansen.

Dagen etter sto han igjen i vinduet. Hun hadde nettopp kommet tilbake. Jorulf hadde håpet hun ville banke på døra hans, men hun fortsatte forbi. Han ble stående i vinduet til parafinlampa ble tent inne på den andre hytta. Hvit røyk strakte seg som hendene til Gud mot himmelen. Jorulf kom plutselig til å tenke på Kain og Abel, på hvordan det var å drepe sin egen bror. Hvordan det var å drepe uansett hvem det var. Jorulf hadde aldri tatt livet av noen, ikke på orntli, ikke en eneste liten fugl eller ekorn. Luftgeværet han hadde fått av faren var aldri blitt brukt på noe annet enn fyrstikkesker.

            Utenfor hytta hennes nølte han. Tok tak i dørvrideren men slapp den. Fant hånda igjen og førte den som en knyttneve mot døra. Ble stående og vente. Vinflaska hang som et uvant arbeidsredskap i den venstre hånda.

            - Jorulf, sa hun hverken som et spørsmål eller en invitt. Snarere som et barn som gjentar navnene på alt det ser.

            - Ja, unnskyld, du vil sikkert være alene, men jeg tenkte du kanskje trengte hjelp. Og så fant jeg denne. Dere kan jo drikke den sammen en gang. Det er en ordentlig Rijoja, sa Jorulf og rakte henne flaska.

            -Rioja.

            - Hæ?

            - Det uttales Rioja, sa Dyveke, og foldet hendene rundt flaska.

            - Ja, uansett så kan den brukes til nesten alt. I prislista var det tegning av både en høne, okse, sau, hare og ost. Noen gris så jeg ikke, men man drikker kanskje ikke så mye vin til gris? sa Jorulf.

            - Joda, det er mange som drikker vin til gris, sa Dyveke og slo døra opp. - Du får komme inn.

            - Hva var det egentlig som skjedde? sa Jorulf, og lukket igjen døra etter seg. I peisen spraket og peip det i veden, og han kunne kjenne den søte lukten av tyri helt ut i gangen.

            - Vi lå og sov middag, og han våknet av at døra hadde blåst opp. Jeg vet ikke helt hvordan han fikk det til, men han falt eller skled med beinet under døra. Doktoren trodde begge beina i leggen var av.

            - Slo han seg bevisstløs også?

            - Nei.

            - Hodet hans slang så rart da de bar ham bort.

            - Han fikk noe smertestillende. Beina stakk fram gjennom huden.

            - Men hvorfor var politiet her?

            - De viste vei, sa Dyveke, og satte seg i en kubbestol borte ved peisen. Jorulf sto midt på gulvet og hadde fortsatt to hender han ikke visste hvor han skulle gjøre av.

            - Du får sette deg, sa Dyveke.

            - Jeg trenger meg på. Jeg bør gå.

            - Det er ikke du som bør føle at du trenger deg på. Det er jeg som burde føle at du trenger deg på, men det gjør jeg ikke.

            Jorulf sa ingenting. Hva mente hun, og hvorfor hadde han tatt med seg rødvin til noen som nettopp hadde fått ektemannen sin på sykehus. Det var upassende. Han  burde tatt med konjakk, eller latt være.

            - Det jeg mener, sa Dyveke, som skjønte han ble usikker - er at egentlig føler jeg ingenting. Det som skremte meg aller mest i går, var at jeg ikke ble skremt. Jeg ble lettet av at han brakk beinet.

            - Jamen, det er vel ikke noe rart. Det kunne jo ha vært noe alvorlig.

- Jeg ble lettet fordi jeg nå ville se ham mindre, sa Dyveke, reiste seg opp fra sofaen og trakk opp Riojaen med et plopp. Hun kom tilbake og satte to fulle glass på hver sin ende av bordet. De satte seg samtidig.

- Når vet man egentlig at en kjærlighet er død? Når den man har levd med senkes seks fot under? For noen er det kanskje slik. Det verste med Knut er ikke alt han har vært, det er alt han ikke slutter å være. Damene han har vært sammen med før meg, ble aldri gamlekjærester. Knut ønsket ikke å såre noen, og ville derfor fortsatt ha dem som venner, sa han. Jeg vet ikke hvor mange ganger han sa at armene hans hørte til rundt meg, og at det aldri hadde føltes helt rett og holde rundt andre. Det siste var tydeligvis noe han trengte å overbevise seg selv om og om igjen.

            Dyveke lo tørt, og Jorulf ble bare sittende der med fingrene foldet rundt stetten på det urørte rødvinsglasset. Han hadde aldri hørt en kvinne legge så mange ord etter hverandre før. Plutselig kom han til å tenke på moren som spilte kabal, kortene som flommet utover kjøkkenbordet. Jorulf klarte aldri å konsentrere seg om kabal. Det ble for mange kort å holde rede på. 

           - Kommer du til å gå fra ham nå? sa Jorulf.

           - Ja, bare jeg finner meg et sted å bo.

            -  Kan du ikke bo her?

            -Det blir nok litt stusslig om vinteren.

            - Si ikke det. Jeg blir på nabohytta.

            - Det har du ikke sagt før.

            - Du har aldri spurt, sa Jorulf, og tok en slurk fra glasset. Han var ikke helt sikker på om han kjente igjen de eikepreget det hadde stått om i prislista på polet.

            De ble sittende en stund uten å si noe. Ute fikk vinden fart, og bølgeblikktaket på utedoen ga fra seg en klaprende lyd. Det var så å si stjerneklart. En perfekt natt til å glo på himmelen.

            - God vin, sa Dyveke.

            Jorulf nikket. Han hadde ikke så god greie på vin, men så lenge den ikke var sur var han fornøyd. En av naboene hans på Skogli hadde på slutten bare klart å drikke hvitvin blandet med sitronbrus. Jorulf grøsset. Han håpet han aldri ville synke så dypt. Han håpet at skikkelig rødvin ikke ville lede ham ut i fristelse. Plutselig kom han til å tenke på en sak han hadde lest i avisa, om at den linja i "Fader Vår" egentlig var: "Led oss inn i fristelse, og frels oss fra det onde". Visstnok hadde et kirkemøte engang i forrige årtusen lagt til dette lille ordet ikke. Jorulf lurte på om det var sant.

            - Skal vi gå ut å se etter kometen? sa Dyveke.

            Jorulf nikket igjen. Hun dro en høyhalset genser over hodet, trakk en baseballcap ned i øynene og tok med seg glasset og resten av flaska. Jorulf lurte på hvordan det ville være å stikke pekefingeren inn mot nakken hennes, og liste håret opp fra genserhalsen. Han innbilte seg at det ville føles omtrent som å dra fingrene under lunkent, hardt vann i springen.

            - Hvis meteoritter kan styrte, hvordan kan vi være sikre på at ikke hele jorda plutselig forsvinner inn i et svart hull? Kanskje er vi døde allerede, og livene våre bleke blaff av noe som var - slik som skinnet til stjernene, sa Dyveke og begynte å svaie. Kometen var ekstra tydelig i dag. Som en obsternasig stjerne blafret den litt sør for Karlsvogna.

            Jorulf viste ikke helt hva han skulle si, men hvis han allerede var død så likte han det.

            Dyveke begynte å bevege armene mot himmelen, som hele stjernehimmelen var et særdeles fruktbart epletre. Jorulf tenkte på den første gangen han husket å ha sett snø. Han hadde også stått med hendene strakt opp mot himmelen, og forsøkt å ta i mot flest mulig av snøfnuggene for så å kaste dem tilbake igjen.

            - Hva tenker du på? sa Dyveke, og kom bort til ham. Hun stakk armen i hans, og fant hånda hans inni jakkelommen.

            Jorulf ble blank. Et øyeblikk glemte han hvem han var, hvorfor han var der.

            - Jeg vet ikke, sa han. - Jeg vet ikke hva jeg tenker på, men du er så pen at jeg ikke klarer å konsentrere meg om kometen.

            Hun leide ham med seg inn i hytta, og førte ham bort til peisen. Plagg for plagg, som han var et lite barn, begynte hun å kle av ham. Så dro hun noen tepper ned fra sofaen, og ba ham legge seg. Selv beholdt hun alle klærne på, og da hun begynte å vise hvor godt hun likte ham, fikk berøringen av genseren huden hans til å nuppe seg. Han forsøkte ikke å tenke på morens vaskeklut da han var liten. Etterpå da også hun var naken, tenkte han på meteoritter som styrtet på en stor snødekt vidde. Han tenkte at nærmere dette kommer jeg aldri lykke.  Ekte kjærlighet vokser ikke på trær, men jeg er der nå. Hvis tiden skulle stoppe. Hvis Gud stjeler pusten min, vil jeg dø som en lykkelig mann. Jeg vil dø som en hel mann, og øadfs

            - Jorulf. Nå får du slutte. Jeg har dytta øra fulle med sov i ro, men det er plent umulig å få blund på auga. Klokka er 11. Godnatt, sa mora, og slengte igjen døra til rommet hans.

            Jorulf la seg til å sove med klærne på, så han ville være klar til å skrive det første han gjorde når han våknet. Jorulf lurte på om faren også sov med klærne på i fengselet?

Posted at 06:23PM mar 13, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[6]

Det store norske anslaget 4

Det har vært en hektisk tid i Elvis Presley Boulevard, våren har begynt sine bakholdsangrep på vinteren og Kerouac har besøkt meg siden sist. Opfylt av hans ånd har jeg skrevet ferdig hele min neste troman i et eneste langt hyl, i et eneste langt stup. Mens jeg har sett min generasjons beste forfatterhjerner la seg gå til grunne i kosekroken til F. Skavlan har jeg skrevet, og som jeg har skrevet. Rart i grunn. Trodde jeg var ferdig med Kerouac, og helt siden jeg leste at Flannery O'Connor døde noen måneder etter at jeg ble født - og ikke minst etter at jeg fant ut at vi begge lider av bindevevssykdom (hun hadde den dødelige varianten riktignok) - har jeg trodd at det var hennes ånd som hadde tatt bolig i meg. Så har altså gamle Jack, min romantiske tenåringshelt, første dikterforbilde og portner til nattens hemmelige hus, sittet vaglet opp som en papegøye på skulderen min mens jeg har hamret løs på tastaturet.

            Sjefen min Einar I., er kjempefornøyd, og jeg har hengt opp telegrammet hans over skrivepulten min. "En klassiker Stopp Allerede Stopp Vi smiler og ler Stopp Så glad er vi Stopp Så glad er vi Stopp Vi svinger oss i ringen Stopp Og bukker Stopp Og neier Stopp". 

Romanforfatteren i meg sniker seg ofte til å se på det telegrammet når novelleforfatteren snur seg en annen vei, for sistnevnte har ikke bare hatt det lett i det siste. Greit nok at hans mor, søndagsskolelærerinnen, helt siden barnsben har innprentet ham at misunnelse kanskje er noe av det verste et menneske kan føle, men det er ikke alltid like lett å praktisere det man har lært. Mens romanforfatteren poserer på bilpansere, smiler rett inn i kamera på TV, blir spurt om hvilken deodorant han bruker i avisenqueter og villig vekk forklarer forskjellen på det å være skittenromantiker og skittenrealist, så føler novelleforfatteren seg like etterspurt som Terry Jacks, han som hadde den store hiten med "Seasons in the sun" på midten av 70-tallet. Det er bare det at for novelleforfattere så finnes det ikke noe Momarked de kan reise til for å sole seg i glansen av den hiten de hadde way back then. Det er blitt mange slitsomme diskusjoner i det siste.

            "Sell out", kan novelleforfatteren si for så å fure pannen på askildsensk vis. "Jeg hadde trodd du satt deg høyere kunstneriske mål".

           "Det er vel ikke noe mindre kunstnerisk å skrive romaner enn noveller", innvender romanforfatteren litt forutrettet.

            "Romaner er drøvtygging. Langhalm! Kjenner du det uttrykket? Langhalm er slikt de brukte å fylle opp avisene med i gamle dager".

            "Det er mye vanskeligere å skrive en roman enn en novelle, tenk på alle trådene som skal veves sammen".

            "Da kunne du b'ynt med kunstbroderi. En roman er bare noe folk driver med når de ikke har tid til å skrive kort. En roman er bare en novelle med ekstra mye soving og eting".

            "Men hør nå her", forsøker romanforfatteren. "Dette blir akkurat som historia om hva som kom først av høna og egget. Det er umulig¿"

           "Du har gitt deg hen til popstjerneriet", avbryter novelleforfatteren. "Hvor er ambisjonene dine. Viljen til å blø for kunsten".

            Romanforfatteren sier ingenting med en gang, men synes dette mer og mer minner om en diskusjon fra 4-2-4, der sure Vålerenga-supportere snakker om at spillerne må yte mer. Romanforfatteren liker ikke Vålerenga, og samme hvor mange tatoverte prester de har som ber for spillerne, så framstår laget like mye tøffe og bohemaktig som vestkantungdommer på interrailtur som drikker seg fulle på grava til Jim Morrison i Paris.

            "Hemingway skrev både noveller og romaner, og hva med Richard Ford og Chris Offutt?", sier romanforfatteren.

           "Raymond Carver ville snudd seg i grava, han skrev aldri en eneste roman. Ja, og hva med Bjarte Breiteig?"

            "Bjarte Breiteig er da ikke død, jeg snakket med ham før jul på Sting og..."

            "NOVELLEN SKAL LEVE. NOVELLEN SKAL LEVE", brøler novelleforfatteren, stuper ned på golvet og forsøker å lenke seg fast til datamaskinen.

            - Hva i all verden driver du med. Ligger du og tar på deg selv? bjeffer min kone fra døra.

            - Eh nei. Jeg feirer bare at jeg fikk til det store norske anslaget, at jeg endelig er ferdig med boka. Post traumatisk roman psykose kalles det, sier jeg.

            - Jeg tror det har gått til hodet på deg at du har vært med på Frokost-TV. Det er din tur til å hente barna, sier hun.

Posted at 05:59PM mar 13, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[4]

Det store norske anslaget 3.

Spenningen stiger når det gjelder den store norske romanen jeg forsøker å skrive på. Mitt svenske agency melder at forlag både fra Usbekistan, Moldova, Færøyene og Belgia er meget interessert i boken bare etter å ha lest anslaget.

 

Det har vært noen hektisk dager i Elvis Presley Boulevard og jeg driver og rydder inn etter vinterferien. Samtidig rydder jeg tid til å skrive, skrive den store norske romanen. Jeg har alt begynte å glede meg til sommeren. Sommeren har alltid virket forløsende på meg. Skrev jeg ikke halve debuten min nattetider på et lite toalett i Vimmerby, mens familien tilbrakte sommerferien i Astrid Lindgrens Värld kanskje? Jeg har derfor latt hovedpersonene mine, Hans Parker og Knut Woody, få drive med sine egne greier oppe i huet mitt, uten at jeg har forsøkt å begrense handlingene deres gjennom å få noe ned på papir. Da jeg går inn på kontoret mitt med utsikt til gullregnen (egentlig er det et rognebærtre, men litt Hamsun-ballast er ikke å forakte), tar jeg med meg et knippe blyanter med hardhetsgrad nummer 2 (når jeg har slitt ned sju av blyantspissene kan jeg som Hemingway være fornøyd med en god dags arbeid). Jeg lokker katta til å legge seg i stolen ved siden av meg, slik jeg har sett bilder av Dylan Thomas i den blå skrivestua i Laugharne. Så er jeg klar. Klar til å riste på ketchupflaska. "Jeg stuper", skriver jeg og kjenner årene bli fylt av helium. Dette kommer til å bli bra. Dette kommer til å sparke. Jeg kan se for meg smilet til sjefen min, Einar I., når han vil snakke om boka til pressen. "Kongen av skittenromantikken" vil han si, eller "Erik Bye og land hand i hand". Kanskje kommer forlaget til å børste støvet av den første karakteristikken de satte på meg, "en moderne Prøysen". En karakteristikk som var ment som en morsom greie innad, men som allikevel slapp ut til en avis helt i begynnelsen.

           

Da min kone kommer med ferske aviser og rundstykker fra byen har jeg allerede halvveis slitt ned spissen på den første blyanten, og synes jeg fortjener en kopp pulverkaffe, "instant Amerika" som jeg kaller det. Fin tittel forresten, og noe jeg muligens har tenkt å bruke på en diktsamling en gang, en diktsamling i Raymond Carvers ånd.

-Hvordan går det? spør hun.

-Min nye roman blir den reneste åpenbaringen, sier jeg. - Hemingway møter Prøysen slash Hunter S. slash Mark Twain med en dæsj Annie Proulx og Flannery O¿Connor tilført aldri så lite Cormac McCarthy og Ola Bauer.

Så minner jeg henne på merkelappen til Gyldendal om meg som den moderne Prøysen.

- Ja, du må vel finne deg et skap å krype ut av du også, da, sier hun.

Oi. Det hadde jeg helt glemt. Diskusjonen for noen år siden om Prøysen som homofil.

            Å skrivevegring! Det går plutselig opp for meg at jeg har begått et av de mest homoseksuelle anslagene i norsk litteraturs historie. "Jeg stuper". Hva annet kan den handle om eller bokstavelig talt å kaste seg ut i det. Jeg kommer til å bli avslørt. Jeg kommer til å bli avkledd. Allerede da jeg hadde en litt ænsles dresskode på ungdomsskolen ble jeg stemplet som homse i min bredskuldrede hjemby, så det gjør meg ingenting, men diktingen min da mann, diktingen! Hva vil røsbakerne nå si? Ja, for jeg ser det plutselig selv, utrolig at dette har gått meg hus forbi tidligere. Bare ta titlene på mine første bøker "Feber" og "Ned Ned Ned" opplagte homsekoder, og som om ikke det var nok, hvilken farge var det på debutboka mi? Jo, nettopp: gul! Den eneste andre boka jeg har sett med en slik farge var ei bok jeg fikk som tullepresang av Vidar Kvalshaug for mange år siden. Og tittel? "A gay guide to San Francisco". Ja, og har ikke samme Kvalshaug og jeg vært på fisketur på Averøya sammen. Kleppet sei på størrelser med småunger, og nedklint av blod gitt hverandre en karslig klem over fiskelykken. Er det ikke noe veldig homo over dette også. Hah. Hører du til de som trodde på Hemingway da han forsøkte å få folk til å tro at den fisken i "Den gamle mannen og havet" bare var en fisk. Fisk, my ass. Dette er et oppgjør Hemingway holder med sin egen homoseksualitet, et forsøk på å kaste masken. Er ikke min egen novelle "Søstrene Bergkvist" der en hjemvendt sjømann blir gruppeforført av de vakre nabosøstrene, rett og slett så overdreven at den handler om det stikk motsatte av hva den gjør. Er ikke moren til de åtte søstrene, Ellen Bergkvist, egentlig et bilde på den mørkeste skam hovedpersonen føler, en skam over ikke å klare å mestre sin egen legning. I "Ned Ned Ned" har jeg riktignok en historie der en gammel homofil norskamerikaner vender tilbake til hjembygda for å stå frem etter 40 år, men dette åpenbart et røykteppe. Jeg ser det helt klart nå. Jeg forstår plutselig hva Leonard Cohen mente da han ble spurt om hva en av sangene hans handlet om, og han repliserte: "Hvordan skal jeg vite det. Jeg har bare skrevet den". Gjennom å skrive denne historien om norskamerikaneren, gjennom liksom å late som jeg er åpen for litt skitten homsing, så har jeg forsøkt å ta oppmerksomheten bort fra det faktum at det går en åpen homoseksuell tråd gjennom hele mitt forfatterskap. Se bare på titler som "Mannen som aldri gråt i brylluper", "20 centimeter og det stiger" og "Hjemover", snakk om å stille seg laglig til for outing.

            - Hvorfor sitter du og gråter, spør min kone, da hun kommer ut for å hente avisene.

            - Jeg stuper, sier jeg. - Jeg stuper inn i skapet. Så griper jeg etter henne på utstudert litterært heteroseksuelt vis.

 

 

 

 

 

Posted at 04:03PM mar 07, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[11]

Det store norske anslaget II

En Forfatteren klassiker til glede for nye lesere, eller tvilen-man-har-som-aldri-forsvinner-hver-gang-man-begynner-på-en-ny-roman-følelsen.

 

 

Det har vært en hektisk tid i Elvis Presley Boulevard og jeg er nettopp tilbake fra vinterferien. Sjøl rydder jeg tid til å skrive, skrive den store norske romanen. I noen hjerteslag følte jeg hele verden bli sprettet åpen som sidene i en ny bok, men så har det gått litt i stå igjen. Jeg har ikke klart å følge opp det fantastiske åpningsanslaget "Jeg stuper." Det hjelper riktignok litt på humøret at været begynner å bli bedre utendørs, men selv i solen har jeg evig sne. Forventningspresset føles mer og mer lammende, men det kan jeg selvfølgelig ikke la meg merke ved. Jeg har derfor sendt et optimistisk brev til Gyldendal og indirekte bedt dem rydde plass til et nytt oljemaleri mellom Jonas Lie og Knut Hamsun. "Nå snakker vi butikk" skrev jeg. "Denne gangen er til og med jeg nødt til å få en eller annen pris". Hvorpå sjefen min, Einar I., telegraferte tilbake: "Det er med betydelig glede og forventning vi mottar underrettelsen stopp Vi ser frem til at lese stopp Gjett om stopp Hepp stopp Hepp stopp Einar stopp".

Å lese telgrammet gjør meg oppglødd, og jeg lurer på om det er litt tidlig å be om forskudd? Jeg er nemlig litt redd at Einar I. skal reagere som før nevnte Hamsun en gang Olaf Bull ba ham om penger. Hamsun svarte: "Kjære Ven, du vil ikke kunne faa en Øre paa mit Navn, naturligvis. Du skulde gjort som jeg sa i fjor: slaat dig til i en Avkrok da du var nordover og saa fatt færdig noget. Slik maate jeg gjøre, og jeg gjorde det med glæde. Er du for kjær i Bylivet gaar det ut over Arbeidet".

            Nå kan riktignok Einar I. neppe beskylde meg for å være for kjær i bylivet, men et avslag på forskudd vil virke distraherende og nedstemmende. Jeg lurer derfor på om jeg skal sende et kort telegram: "Anslag klart stopp Glimrende stopp Jeg stuper stopp Send penger stopp Levi stopp"

            Problemet er at jeg kanskje bør pusse mer på anslaget før jeg sender det fra meg. I perioder alene kommer tvilen over meg. Jeg blir redd noen skal tro jeg forsøker å kopiere Bjørnstjerne Bjørnsson. Gamle Kinnskjeggs siste ord ble meldt å være: "Jeg seiler, jeg seiler med hodet mot Norge!" I ettertid har det vist seg at Bjørnsson var så borte at han aldri ytret noen siste ord på dødsleiet i Italia, i hvert ikke noen slike siste ord. Det var datteren som fabrikkerte denne avskjedshilsenen som unektelig var en dikterhøvding verdig. Jeg er imidlertid usikker på om datterens involvering er formildende for meg, tenk om noen får det for seg at jeg har forsøkt å plagiere frk. Bjørnsson. Huff.

            Jaja, lurer forresten hva jeg skal lage til middag, eller kanskje jeg skal bake brød? Jeg har fått en oppskrift av Knut Faldbakken som er veldig bra, men er usikker på om kjøkkenmaskinen er stor nok. Knut har forresten eget hus i Spania - eller var det Italia - lurer på hvor mange anslag det har kostet? Eh, nei, altså: "Jeg stuper". Er hovedpersonen svømmer? Nei, kanskje forfatter? Ja¿ NEI!!! Utrolig hvor mange hjørner det er mulig å male seg inn i. Jeg har sverget dyrt og hellig aldri å skrive om og skrive ("Kremt, kremt", sier samvittigheten som sitter Timothy Gresshoppe-aktig på skulderen min. "Hva er det du gjør nå?").

            Ok, jeg får forsøke å finne ut hva personene skal hete i stedet. Jeg prøver det gode gamle trikset med å sette sammen navn på folk jeg har bilder av over skrivepulten. Skal vi se, Rolf Jacobsen og Elvis Presley. Presley Jacobsen? Vel. Elvis Rolf? Ja? Eller tja. Eller nei. Det låter for mye som Ernst Rolf. Knut Hamsun og Woody Guthrie da. Knut Woody? Ja, den var ikke dum. Commanchehøvdingen Quanah Parker og Hans Børli? Hans Parker? JA! Genialt. Hans Parker - hvis du leser fort Han Sparker. Det er enda bedre enn Jo Nesbøs pseudonym da han sendte inn manuset til sin første bok: Kim Erik Lokker, altså kimer i klokker. Supert! Nå begynner ting å falle på plass. "Jeg stuper", og hovedpersonene heter Knut Woody og Hans Parker.

            Det er ingen landevei tilbake nå, jeg begynner å skrive et brev til Einar I. for å invitere ham til E. P. Boulevard. Jeg er sikker på at han vil smelte når han ser hva jeg har fått til så langt. Og når Harald Grieg klarte å finne Hemingway på Cuba, må vel Einar I. finne fram til Kongsvinger? I sin lille bok "På fisketur med Hemingway"skriver Grieg: "Da vi den kvelden gikk hver til sitt, stakk Hemingway til meg en stor konvolutt med 50 maskinskrevne flak. Sjelden, eller la meg like godt si: aldri har jeg vært så spent på et manuskript. Det har alltid vært godt skikk i forlagsvirksomheten at en ny bok av en stor forfatter skal være innhyllet i hemmelighetsfullhet helt til bomben springer. Men så meget må jeg vel ha lov til å si at det avsnitt jeg leste, det handlet bare om en gammel kubansk fisker, hans båt og en fisk".

            Det er disse ordene jeg finner slik trøst i - eller fortrøstning som Harald G. ville sagt. Jeg begynner å le. Kan se for meg hvordan møtet mellom Einar I. og meg vil bli omtalt i hans selvbiografi.

            - Hva gjør du? sier min kone som passerer ute i gangen.

            - Baker brød til Knut Woody og Hans Parker, sier jeg.

           

 

 

Posted at 09:55AM feb 25, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[7]

Det store norske anslaget I.

En Forfatteren klassiker til glede for nye lesere, eller tvilen-man-har-som-aldri-forsvinner-hver-gang-man-begynner-på-en-ny-roman-følelsen.

                                                                                                                                                   Det har vært en hektisk tid i Elvis Presley Boulevard og vi har nettopp ryddet ut jula. Sjøl rydder jeg tid til å skrive, skrive den store norske romanen. Ja, ingen vei går utenom har jeg forstått på sjefen min, Einar I. Jeg har i det lengste forsøkt å snakke ham til fornuft. "Se på Jesse Owens" sier jeg. "Han var sprinter, en god sprinter, sprinterkongen. Jeg er bare en hvit nigger, og akkurat som mine fargede brødre har jeg ikke det genet som gjør at jeg klarer å stå de lange distansene ut." Argumentene mine har så langt falt på steingrunn. Siste telegram fra Einar I. lød: "Vi gjør oppmerksom på at Kenya for tiden dominerer 10 000 m feltet stopp De er OGSÅ negere stopp Og får medaljer stopp Som deg stopp Hold ut stopp Hepp stopp" (Egentlig kom meldingen som en e-mail, men jeg føler meg mer betydningsfull hvis jeg innbiller meg at Gyldendal har sendt et telegram). Og jeg er avhengig av all den hjelp jeg kan få, jeg trenger ryggen full av dytt for å hale et romanprosjekt i land, ikke minst fordi jeg i fjor, i et anfall av overmot utbasunerte til alle som ville høre (og enda flere som ikke ville) at vi lever i et romanregime og at novellen er den norske litteraturens stebarn.

                                                                                                                                                 Det er derfor ikke fritt for at jeg føler forventingspresset maure litt ekstra oppover bukveggen, for dagene er onde slik før en bok kommer ordentlig i gang. Jeg har en lei følelse av å delta i et hopprenn, der jeg med lavere fart må hoppe et par meter lengre enn konkurrentene for å ha sjanse på pallplassering. Anslag. Jeg trenger et anslag som spenner beina under folk. "Ja, ja," trøster jeg meg sjøl, "nå blir det i hvert fall lettere å få fortelle om førstelinja mi i "Det var en gang" i Magasinet." Når man skriver noveller er det liksom ingen som bryr seg om åpningslinjene på samme måte som i en roman. Jeg fikk riktignok pukket meg til mine 15 sekunder i Magasinet for å snakke åpning like etter at debutboka kom, men det var bare fordi jeg hadde vært på IJ-kurs i Fredrikstad med desksjefen. Da bok nummer to ble utgitt hadde jeg brukt opp denne kontakten, og hadde ingen sjanse til å framstå dyp og ettertenksom på halvglanset papir mens boka var noenlunde ny. Det siste jeg hørte nå, er at jeg kanskje skal slippe til hvis en kokebokforfatter trekker seg, og det er da jeg kommer på det: HEGE DUCKERT. Jeg tror det var hun som hengte seg til de grader opp i åpningen på Petter Høegs "Kvinnen og apen". "En ape nærmet seg London". Aha. Det er en slik åpning Dagbladet vil ha. Hmm. Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor den apen nærmet seg London, men det får heller stå sin prøve.

                                                                                                                                                 Jeg føler noe varmt og godt løsne inne i meg, men flommen stopper plutselig opp, ordene vil seg ikke. Jeg fortsetter på ren trass men etter å ha pløyd meg gjennom store deler av zoologien og forkastet både antiloper, zebraer og beltedyr, og så kjørt meg fullstendig fast i noe med reinsdyr og Rena, må jeg motvillig innrømme at det hele var et blindspor. Det føles dessuten feil å la seg styre av Hege Duckert, selv om Stephen King mener det er viktig å forestille seg en bestemt person når man skriver. King ser alltid for seg kona si. Jeg forsøker å tenke på min, men blir bare distrahert, kjødet holder på å seire over ånden. Ny framgangsmåte. "Står du fast, finn noen linjer du liker hos andre forfattere, kopier dem og start derfra," sier Steve Martin. Kanskje ikke så dumt. Ulf Lundell har ikke vært sjenert i så måte, og da mener jeg ikke bare en linje her og der, men hele åpningen på "Hjärtats ljus": "Ni vet hur det kan vara i stan i slutet av januari när vintern aldrig vill bli till nånting annat än råkyla från Östersjön och slask på gatorna och trottoarerna fulla av gruvligen instängda ryggkrökare" minner mer enn litt om "You know how it is there early in the morning in Havana with the bums still asleep against the walls of the buildings, before even the ice wagons come by with ice for the bars?" Hemingways åpning på "To have or have not". Men dette kan kanskje bli for mye av det gode? Det er fort gjort å bli avkledd når et slikt anslag havner i Magasinet. Hemingway sa forresten at hvis du vet hvor du skal, vet også leseren det. I så fall blir dette en ytterst spennende bok, jeg vet ikke hvordan jeg skal åpne en gang.

Jeg er tilbake på femmeteren i fjerde, da en gal lærer skulle tvinge meg til å stupe enda jeg knapt kunne svømme. Den gang måtte jeg snakke meg sjøl modig. Jeg våger stupe, jeg våger stupe. Jeg prøver det samme nå: Jeg kan skrive, jeg kan skrive, jeg er erobreren, jeg er Pan, jeg er gutten som ville være en av jentene.

                                                                                                                                                     Hva holder du på med? sier min kone som passerer ute i gangen.

            - Jeg stuper, sier jeg, og det knirker i hodet som ei gammel dør blir åpnet, jeg danser med Gud.

            Jeg har det. Jeg stuper! Ikke mot Rena eller London. Bare: Jeg stuper!

                                                                                                                                                     Keep on rocking in the free world and to be continued

Posted at 06:14PM feb 14, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[17]

Gråt for meg Charlottenberg eller norsk kulturimperialisme i praksis

Posted at 03:39PM jan 12, 2007 by Henriksen in Bøker  |  Kommentarer[14]