Bokliste


 

Tom Lotherington


Epistler

 
tirsdag feb 23, 2010

Dødsattest for en diktform

De etterlatte oppfører seg ikke alltid rasjonelt. Det vet rettsmedisineren. Det er derfor han aldri stiller i begravelser. Den som skriver ut dødsattesten, og den som foretar obduksjonen, vil altfor ofte få skylden for dødsfallet. Sorgen vendes til raseri, og brått blir den høytidelige seremonien avløst av et stormløp mot den objektive, nøytralt iakttagende forfatter av dødsattest og obduksjonsrapport. Bemerk likevel at disse formelle, nøytrale dokumenter ikke inneholder noe om avdødes mulige liv etter døden, og enda mindre om utsiktene til gjenoppstandelse. Vi har prester og yppersteprester til å preke om den side av saken.

 

Slik jeg ser det, tok enderimet farvel med verden på denne måten (1915):

            In the room women come and go

            talking of Michelangelo.

 

På norsk blir dette, i Paal Brekkes versjon:

            Der inne vandrer kvinnene to og to

            i samtale om Michelangelo

 

Det er vanskelig å finne noe å utsette på denne gjendiktningen. Verdt å merke seg er T.S. Eliots sterke tilknytning til åndelige strømninger i tid og evighet, så som katolisismen, og gjendikterens uavklarte åndelighet som gudløs sønn av en protestantisk prest.

 

På fransk grunn ville jeg ha fremhevet Blaise Cendrars’ Påske i New York (les Pâques à New York, 1919), enda et åndelig nødsskrik inn i den moderne verden, fra den åndeligste av alle franske modernister (Cendrars kalte seg selv en ”brahman”). Her og fra da av gikk rimet i oppløsning.

 

Det forhindrer ikke at Ole Paus kan skrive gode visetekster som rimer så det smeller. Det kan jo også Bertold Brecht. Innimellom er det en og annen norsk lyriker som tar enderimet opp og får til noe i forbifarten. Harald Sverdrup, Paal Brekke, mange andre, selv Jan Erik Vold har lekt med enderimet, men innsett, antagelig, at det ikke lar seg hente inn igjen fra dødsriket. Don’t look back! Både Orfeus og den bibelske hustru Loth fikk denne klare beskjeden. Se deg ikke tilbake.

 

 

søndag feb 21, 2010

Fødselshjelp for dødfødte dikt

Det er en stor misforståelse å tro at moderne diktning er formløs. Diktekunsten er som annen kunst, den har sine krav, konvensjoner og regler. Det meste som skrives og utgis, forholder seg til disse konvensjonene, ja, overholder dem, lydig. Små avvik fra det gjengse ønskes velkommen og kalles egenart eller originalitet. Men det som bryter så sterkt med kunstens etablerte regler at man kan mistenke forfatteren for uvitenhet om reglene, blir vanligvis ikke utgitt. Unntaket er meget sjeldent og kalles genialitet.

 

Det er lett å forstå at kontrasten mellom de siste sensymbolistenes faste mønster for strofebygging, versemål og rimmønster – skal vi ta den strenge Valéry som eksempel – og la oss si de første surrealistenes produkter av automatisk skrift, at denne kontrasten kan få den uskolerte leser til å tro at det bare er å sette seg ned og skrive med manuelt linjeskift, så blir det dikt. Eller tilsvarende uforstand omvendt vei: Det er mange som ser et urimet dikt og lurer på hvorfor det har rett til å kalle seg dikt. Ikke lett å svare på, særlig fordi vedkommende som spør, gjerne er sinna.

 

Det gamle versemønster – og de gamle mønstervers – døde ut på norsk grunn med generasjonen fra 1885, bortsett fra noen etternølere og overgangsskikkelser (Boyson, Bjerke, Hagerup, Moren Vesaas mfl) og bortsett fra at det også finnes en vise- og sangdiktning som holder seg med andre kriterier enn den rene poesi, eller kunstdiktningen. Enderimet er så godt som utryddet, bokstavrimet er en vits, heksameteret utelukker seg selv, og slik kunne man fortsette å snakke om utdødde former, mens det er mye vanskeligere å snakke om de nålevende formene, fordi det knapt nok er satt navn på dem.

 

Men jeg sitter ikke her for å skrive et essay om norsk lyrikk, nei, jeg skal prøve å si noe om hva det er som gjør slett poesi slett. Om jeg hadde klart å formulere dette i form av en lov, en termodynamisk refusjonslov, kunne det blitt et nyttig redskap ikke minst for forlagsbransjen; jeg ser for meg at loven kunne vært sendt ut til alle håpefulle dikterspirer på forhånd, og på den måten avverget den strie strømmen av ubrukelige manus inn til norske forlag. Alle forfatterne der ute vil også bli spart for den såkalte pinebenken de legger seg på idet de sender manus inn til forlaget, dette torturinstrumentet de frivillig utsetter seg for mens verket deres ligger i forlagets langsomme hylle for utgående B-post.

 

Men når det kommer inn et manus som lydig innordner seg de forventninger vi har til lyrikkens formspråk, og når vi ser at det som meddeles på linjene, i linjeskiftene og mellom linjene, ikke er ulidelig trivielt eller hårreisende fjollete eller på annen måte avvikende fra den alminnelig aksepterte fornuft, da nærmer vi oss et stadium der det bare er snakk om å rette tegnsetting og tastefeil, før det hele går til trykking og oversendelse til innkjøpskomiteen i Kulturrådet. (Forresten går bøkene ut til bibliotekene først, og etterpå til vurdering, og eventuelt nulling. Men det er en annen historie.) Det utgis en del lyrikk som ikke er særlig god, men heller ikke særlig dårlig.

 

Mens disse manuskriptene jeg nå har liggende i bærepose, i diverse ringpermer, de vil aldri komme dit. Og hvorfor ikke? Det er jo dikt, i hvert fall er det dikt å se til, slik de står på papiret: Ikke mange ord på linjen, uventede linjeskift, ujevn høyremarg o.a. Men de er formløse og eier ikke liv. Jeg tenker på en jordmor som må fortelle den fødende at ungen hennes aldri ble noe mer enn et dødt foster. Det jeg lurer på er hvordan man skal få sagt det.

 

Når man besøker museet for Art Brut i Lausanne eller studerer en katalog derfra, blir man slått av hvordan disse uskolerte pasientene har skapt et uttrykk som mange disipler av Picasso kunne misunt dem, noe de da også gjør. De sinnslidende nærmer seg urbildene. De vet ikke hva eller hvorfor, men de tegner ut av sitt innerste. Slik Braque og Picasso ble slått av gjenkjennelse da de for første gang så de afrikanske maskene utstilt i Paris, slik vi alle gjenkjenner et barns spontane hodebeining, slik gjenkjenner vi tegningene de psykiatriske har satt på papiret. Men hvorfor er det ikke slik med diktet?

 

[Det spørsmålet får vi ikke svar på. Essayet slutter her. Skrevet 6. februar 2007, til langt på kveld. Så sent må det ha vært at jeg ikke klarte å se at det er forskjell på psykiatriske pasienter og alminnelig friske diktskrivere. Dessuten glemte jeg helt Ellen Einan, det eneste eksempel jeg vet om på dikterisk art brut. Svaret på det åpne spørsmålet må være at skriverne ikke er gale nok. (Notert februar 2010.)]

 

 

torsdag feb 18, 2010

Tradisjon og egenart

André Malraux – eller var det Roland Barthes? – bemerket en gang at kunstner blir man ikke overfor en vakker kvinne, men overfor avbildningen av en vakker kvinne. Han tenkte åpenbart først og fremst på mannlige kunstnere; det er mulig de kvinnelige må finne andre inspirasjonskilder. Det er altså bilde som avføder bilde, bøker som avføder bok. En nyskrevet tekst er en kommentar til verdenslitteraturen, enten forfatteren vet det eller ikke. Og vet han det ikke, er det antagelig en dårligere tekst enn om han hadde visst hva han gjorde. Den store bunken manuskripter, den som går ulest i retur, den er anelsesløs.

 

Kunsten har to kilder, grovt sett, og de to skal helst flyte sammen. Det er tradisjonen, hvori opptatt samtidskunsten, og kunstnerens egenhet. Når vi sier at verket må forholde seg til tradisjonen, betyr ikke det at tradisjonen skal imiteres, at kunstens oppgave er å etterligne det som allerede er gjort. De betyr heller ikke at det er obligatorisk å bryte over tvert. Begge disse strategier er en måte å forholde seg på, og de er ytterpunkter. Mellom ytterpunktene finnes det mellomløsninger, men hovedsaken er at en kunst som ikke kjenner sitt forhold til tradisjonen, enten er en ”art brut” eller et uttrykk for en ulidelig naivitet. Disse diktene jeg nå har fått i hus, de ligger der et sted. De er ikke engang det som heter et document humain.

 

For det er jo en annen sak. En viss formell ubehjelpelighet, en anelsesløshet overfor tradisjonen, begge deler kan være tilgivelig og passabelt når produktet skal leses som et document humain: et vitnesbyrd om menneskelivet, autentisk og gjerne helt rått. Ofte vil likevel redaksjonen gripe inn og rette de verste skrivefeilene, kanskje til og med redigere litt. Helt rått får det ikke være. Men akkurat rått nok til å virke helt rått, det er kunsten. Helt rått er kunstfremmed og nærmest uleselig. Det orker vi ikke. ("Art brut" betyr egentlig "rå kunst".)

 

Man vil kanskje tro at størst originalitet oppstår der ingen anelse finnes om hva kunsten forlanger, men dette viser seg å være en feilslått antagelse. Folk som ikke vet hva de gjør, og heller ikke hvorfor de gjør det, de gjør omtrent det samme alle sammen. Hvis man samlet alle landets bygdeoriginaler til kongress, ville man bli forbauset over hvor like de var. Det er ikke dermed sagt at de nødvendigvis ville forstå hverandre. Deres originalitet er basert på et brudd med den gjengse kode for kommunikasjon. De svarer gjerne økseskaft når noen sier goddag. Man kan tenke seg en slik kongress der alle holder innlegg om sine økseskaft, der det nødvendigvis må bli taust under plenumsdiskusjonen, fordi alle har snakket om det samme, likevel uten å skjønne hva forrige taler mente. Det hender nok ofte at man forveksler kreativitet og originalitet, i betydningen særegenhet.

 

Vi tror kanskje på naturbegavelsen. Men er det noen som har sett et geni komme gående ut av skogene i det siste? Eller: noensinne? Med granbar i håret? Ethvert bygdegeni har gått i lære. Det gjelder treskjærere, felespillere og rosemalere så vel som diktere, og de dikterne som ikke har hatt lærere over seg, de har hatt det likevel, for de har lest. Verdenslitteraturen, gjerne i et lite, subjektivt utvalg, er en professor med kateter overalt.

 

Du kan neppe skrive din hjembygds historie uten å vite at Herodot skrev sin. Jo, det kan du nok beviselig gjøre, men det blir ikke så bra. Det blir beviselig ikke så bra.

 

tirsdag feb 16, 2010

Dødshjelp for manuskripter

Det meste av det som skrives er så dårlig at forfatteren får det ulest tilbake. Men hvorfor tar det tre uker?[Les mer]

torsdag sep 17, 2009

Prisspekulasjoner

Goncourt er ingen pris for norske forhold. Men vi vet hvem som får den i år.[Les mer]

onsdag aug 19, 2009

Debutantvarsel

Noen debutanter går det bedre for enn andre.[Les mer]

søndag jul 26, 2009

Ufeilbarlighet er en last

Per Egil Hegge kan norsk. Men han kan også ta feil.[Les mer]

søndag jun 21, 2009

Romanvemmelsen

Historiske personer lar seg ikke beføle uten at nålevende amanuensiser føler vemmelse.[Les mer]

tirsdag jun 09, 2009

Forfattersentrumsak

Det er lett å forstå hvorfor ting er som de er, vanskelig å gjøre noe med det.
[Les mer]

tirsdag jun 02, 2009

Bestigninger

Hjemlige høyder kan bestiges i dikt og annen virkelighet. De som er med: Jan Jakob Tønseth. Petrarca. Wergeland. Og jeg.[Les mer]

lørdag mai 23, 2009

En glemt bohem

Forut for Hans Jæger: Doffen Dahl. Bohemforfatterens urbilde.[Les mer]

torsdag mai 07, 2009

Zola fra Sauda

Fløgstad er en Zola fra Skandinavia, står det i fransk presse.[Les mer]

søndag mai 03, 2009

Et degenerert organ

Trosorganet vårt er degenerert. Men unnsetning er underveis. Gud lar seg ikke avlive. Ikke uten kamp.[Les mer]

torsdag apr 30, 2009

Menneskelykke

Det erotiske og det religiøse ligger ved siden av hverandre i sjelen. Noen ganger går de i ett.[Les mer]

mandag apr 27, 2009

Menneskenes hjerter

På loppemarked finner man nytt om menneskenes hjerter til femti kroner posen.[Les mer]

 
© Tom Lotherington