Hvem blir ny kulturminister?

Det er mange kulturarbeidere som i dag puster letta ut etter valgthrilleren i natt. Men hvem blir ny kulturminister?

Posted at 09:38AM sep 15, 2009 by LundEriksen in Diverse  |  Kommentarer[9]

Kurtby for alle

Erlend Loes til tider hysterisk morsomme "Kurtby" har fått enkelte lærere å se rødt. Tidligere har Batnfjord skole i Møre og Romsdal advart ungene mot boka, og nå synes også en lærer i min fødeby Bodø boka er for drøy kost for sjette- og sjuendeklassinger. Jeg mener boka egner seg ypperlig fra seks år, i alle fall.

Posted at 09:33PM jun 07, 2009 by LundEriksen in Bøker  |  Kommentarer[6]

Tre dager med Robert McKee

Nylig var jeg i New York på den kjente Hollywood-dramaturgen Robert McKees berømte Story-seminar.

Posted at 02:17PM mar 30, 2009 by LundEriksen in Diverse  |  Kommentarer[5]

Førstemann som pissa på månen

"Førstemann som pissa på månen" forteller hva som egentlig skjedde da Apollo 11 reiste til månen og et menneske for første gang tråkka rundt på månens overflate.

Posted at 08:45PM mar 11, 2009 by LundEriksen in Bøker  |  Kommentarer[17]

Forfatterskoler ødelegger litteraturen?

Dagbladets kritiker Cathrine Krøger sier til nrk.no: "For å si det spissformulert så tenker jeg at forfatterskolene har vært ødeleggende for det litterære liv de siste 15 årene."

Bakgrunnen for den originale uttalelsen, er at en tidligere student ved Forfatterstudiet i Bø har kritisert ledelsen ved skolen for å legge for sterke føringer på hvordan studentene skal skrive. Cathrine Krøger sier: "Med bakgrunn i det jeg har lest de siste ti årene, vil jeg si at forfatterskolen i Bø har ødelagt mer enn bygget opp de forfatterne som har gått der."

Et raskt søk på wikipedia fører til en lang og sterk liste over forfattere som har gått Forfatterstudiet i Bø: Merete Morken Andersen, Bjørn Espen Almaas, Trude Marstein, Geir Gulliksen, Jonny Halberg, Eva Jensen, Tone Hødnebø, Sigmund Løvåsen, Lars Ramslie, Hanne Ørstavik, Ragnfrid Trohaug osv.

Mener Cathrine Krøger at dette A-laget i norsk samtidslitteratur har blitt dårligere av å gå Forfatterstudiet? Ville de blitt bedre uten studiet?

Jeg tror tvert imot at disse fine forfatterne i løpet av studiet har lært et og annet om sjangre, stil, språk og seg selv som har vært med på å gjøre dem til de gode forfatterne de er i dag.  Noe av det viktigste jeg selv lærte da jeg gikk Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø var å ta kritikk - å innse at andre kunne ha gode innvendinger mot en tekst, og gode forslag til hvordan den kunne forbedres. Og det er en egenskap jeg skulle tro at en kritiker satte pris på. For det må vel være hensikten med kritikk - å gjøre noe bedre?

Krøger mener tydeligvis at forfattere som har gått forfatterstudier skriver så likt - tematisk og formmesig. Men det er jo bare å slå opp i bøkene til de ovennevnte forfatterne for å se at det ikke stemmer.

Eller man ta en titt på bøkene som kommer i høst fra studenter som har gått Forfatterstudiet i Tromsø. Ellsiv Lindkvist har skrevet korttekster, Jens K. Styve en roman, Morten Wintervold lyrikk, Kristin Auestad Danielsen hylningsdikt til nynorsken og jeg selv en roman for barn og ungdom om Jim og Pitbull-Terje. Det eneste disse bøkene har felles, i tillegg til at de er skrevet av tidligere studenter ved Forfatterstudiet, er at de har humor.

 Men jeg tviler på at det var noe vi lærte på Forfatterstudiet.

Posted at 07:29PM okt 23, 2007 by LundEriksen in Bøker  |  Kommentarer[12]

Ny Pitbull-Terje...

I dag leverer jeg manuset til den tredje boka om Jim og Pitbull-Terje til produksjon, og her avslører jeg tittelen og omslaget...

Tittelen er: "Pitbull-Terje blir ond". Omslagsillustrasjonen er også denne gang tegnet av Ella K. Okstad.

Kameratene har nå begynt på ungdomsskolen, og Terje er i ferd med å bli innblanda i litt av hvert. Jim gjør alt han kan for å redde han... 

Det blir en råere og mørkere bok enn den forrige.

Boka blir hovedbok i Bokklubben Ungdom i september.

Posted at 07:30AM jul 30, 2007 by LundEriksen in Bøker  |  Kommentarer[11]

Den nye Beatles

Sturle Brustads troman "Anarchy in Åmot" har i de siste ukene fått meg i samme gode stemning som "Beatles" av Lars Saabye Christensen tidlig i ungdomstida. Vi følger 15-åringen HP og noen jevnaldrende som i 1978 starter punkband i østlandsbygda Åmot, og med det setter seg sjøl i sentrum for et litt naivt opprør som setter bygda på hodet. Egentlig har boka alle de tradisjonelle ingrediensene i en oppvekstroman: noen gutter som vil starte et band, mislykka forelskelser, ungdommer som føler seg på utsida, drikker seg fulle osv. Men det er gjort med en friskhet og et språklig overskudd som gjør dette til en herlig leseopplevelse. Særlig det muntlige språket og det frodige persongalleriet gjør dette til en höydare innen oppvekstroman-sjangeren.

Posted at 02:38PM jun 19, 2007 by LundEriksen in Bøker  |  Kommentarer[3]

Det var da voldsomt, Øystein Hauge

Under 24 timer etter at jeg oppretta denne bloggen, har jeg allerede havnet ufrivillig i dagbladet.no og VG Nett, og i tillegg skumpa i gang en litteraturdebatt her på forfatterbloggen.no.

Den sympatiske poeten Øystein Hauge retter i sin blogg et verbalt lyskespark mot meg etter at jeg i bloggen i går fortalte at oppklaringa av Apenes-mordet i Fredrikstad ga meg en bok-idé. Han mer enn antyder at jeg gjorde dette for å få oppmerksomhet. Hadde han hatt rett i det, ville jeg kanskje følt meg truffet. Det ville vært på kanten om jeg hadde ringt Dagbladet og VG og bedt dem skrive om meg i anledning Apenes-saken. Det gjorde jeg altså ikke. Jeg visste ikke at nettavisene overvåka forfatterbloggen og satt parate ved telefonen, klare til å skrive om en BOKIDÉ. 

Jeg skjønner at formuleringa mi om å komme først til mølla har gitt Øystein Hauge vann på mølla. Den kunne gi inntrykk av en sensasjonshungrig tabloidforfatter som hasta av gårde til åstedet. Når jeg begynte å skrive innlegget, trodde jeg nok at det var Apenes-saken, fra 13-åringens synsvinkel, jeg ville skrive bok om, og følte behov for å si: hei, dette vil jeg skrive om. Men etter hvert som jeg begynte å fabulere, innså jeg to ting: 1. Det som trigga meg, var tanken på å skrive om en 13-åring som har begått et mord uten å bli tatt, ikke den konkrete saken. 2. At det å gå inn i den konkrete saken ville vært på tvers av ønskene både til de etterlatte og 42-åringen, som har bedt om ro og fred.

Og selv om jeg utgangspunktet for innlegget forandra seg mens jeg skrev det, lot jeg det stå slik det var blitt til, i bloggens skisseaktige form. Jeg prøvde ikke å smi mens liket var varmt, men mens ideen var varm. Vanligvis gjør jeg det på pc-en eller i en notatbok. Denne gang på bloggen. Jeg ser ikke bort i fra at jeg neste gang holder det for meg selv¿

--

Før jeg forsvinner fra cyberspace og ut i pappapermisjon for en stund, vil jeg benytte anledningen til det jeg egentlig hadde tenkt å bruke bloggen til: Å anbefale gode bøker og filmer. I dag en film som også er interessant med tanke på debatten om man kan lage fiksjon med utgangspunkt i en faktisk tragedie. Den japanske filmen Nobody knows er løselig basert på en sann og ganske sensasjonell historie fra Tokyo: En mor etterlot sine fire barn i en leilighet mens hun selv flyttet sammen med ny kjærest. I flere måneder levde ungene i skjul i leiligheten, før de ble funnet. Ett av barna var da død, drept av en venn av den eldste av ungene, og de andre var underernært og preget av det som hadde skjedd. Ungenes identitet har aldri blitt avslørt. Filmen av Hirokazu Koreeda tar utgangspunkt i den faktiske hendelsen, men Hirokazu Koreeda har diktet opp karakterer og en historie som er lavmælt og verdig, og viker unna føleri og sensasjonsmakeri.  

Posted at 09:45AM apr 05, 2007 by LundEriksen in Film  |  Kommentarer[8]

Mordet som forandret mitt liv

All erfaring tilsier at man ikke skal røpe en romanidé for tidlig, men noe sier meg at det akkurat nå sitter mange forfattere rundt omkring i Norge og surfer nettet for alt de kan finne om Apenes-saken. Så her gjelder det å være først til mølla... 

I går offentliggjorde politiet i Fredrikstad at en nå 42 år gammel mann har tilstått at det var han som drepte Inger Johanne Apenes i 1978, da han var bare 13 år gammel. I følge Aftenposten var han på dette tidspunkt i ferd med å starte det man kaller en kriminell løpebane. Han tok seg inn i det ulåste huset til Inger Johanne Apenes, på jakt etter penger og verdisaker. Men så kom plutselig Apenes hjem. I panikk grep gutten til kniven han hadde med, og stakk henne ihjel. 

Guttens historie er særdeles interessant. Plutselig har han drept et menneske, han er blitt morder. Det verste har skjedd. Han har blitt det verste han kan bli, og han er bare 13 år. Alt er tapt, fra nå av blir det bare verre.

Han kvitter seg med kniven, men han vet det må være spor etter han i huset til Apenes. Han går og venter på at politiet skal komme. Kanskje ringer de på en dag, og han tenker: nå skjer det, de har funnet fingeravtrykkene mine. Men politikonstablene går bare en dør-til-dør-aksjon i nabolaget og spør alle om de har sett noe, de spør ikke engang gutten, de ber om å få snakke med en voksen.

Og kanskje tar han sjansen på å tenke: hva om de ikke finner meg? Det er både en skremmende og frigjørende tanke.

Tida går, han leser om saken i avisa og det er ingen ting som tyder på at han er mistenkt. Så kanskje er ikke alt tapt, ingen vet det er meg. Og så lenge ingen vet det, har det ikke skjedd for dem. Jeg er den jeg var. Og jeg kan bli noe annet enn den jeg var. 

Han slutter med innbruddene, han trekker seg unna de eldre guttene som han har begynt å henge med, han begynner å gjøre leksene, følger med i timene. Og på skolen er det ingen som vet hva han har gjort, de kødder med han, forteller vitser, spør om han vil være med på festen i helga.

Men hele tida plages han av skyldfølelse, av anger, det går ikke en dag uten at han tenker på det. Han vet han ikke kan si det til noen, ikke til en sjel, men det han har gjort er i han hele tida, det spenner seg i han: frykten for å bli oppdaga, sorgen over hva han har gjort, minnet om blodet.

En dag sier han det til faren sin: "Det var jeg som drepte fru Apenes." Han hadde ikke planlagt det, i alle fall ikke at det skulle skje slik. Han tenker: Nå er det for sent, nå er jeg en morder. 

Men faren tror han ikke, han sier han bare prater sprøyt, og selv om det er en tvil i blikket til faren, er det også en dør på klem i det at faren ikke vil tro han. Nei, selvfølgelig var det ikke jeg som gjorde det, jeg bare kødda.

--

Og sånn kan man fortsette å spekulere. Så det er nok lurt å slutte her. Jeg kommer ikke til å skrive en roman om Apenes-saken. 42-åringen, som nå er familiefar og i følge advokaten en respektert samfunnsborger, må få være i fred. Han har sonet nok. Og Apenes-familien må også få ro.

Men det jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å gjøre, er å skrive en roman om en 13-åring som  blir morder, og som "slipper unna". Han slipper unna politiet, men ikke det han har gjort.

Posted at 11:02AM apr 04, 2007 by LundEriksen in Bøker  |  Kommentarer[19]

Connected

Hallo? Ett-to, er den på? Kan noen høre meg?

Som om ikke det allerede var nok med lunderiksen.no og pitbullterje.com hiver også jeg meg på bloggebølga. Jeg gjør med andre ord som Sven Nordin: Sprer møkka mi overalt.

Posted at 12:00AM apr 03, 2007 by LundEriksen in Diverse  |  Kommentarer[20]