Small is all - og hvordan å takle negativ omtale

Jeg legger ved to lenker til bloggere som skriver oppegående om kreativitet, skriveprosessen og relaterte emner:

Orna Ross er en irsk forfatter:

http://www.ornaross.com/2010/01/go-small/

Og gjennom hennes anbefalinger på twitter fant jeg denne:

http://www.stumbleupon.com/su/6ikL42/behlerblog.wordpress.com/2010/01/27/reviews-they-just-dont-get-me//r:t

Jeg må si at twitter stadigvekk forsyner meg med interessante kilder og oppdateringer - samt tull og tøys fra humoristiske fiktive profiler som Ms. Stephen Fry. Going small fungerer også her: Det tar ikke mye tid å orientere seg gjennom de maks 140 tegn en tweet utgjør. Så kan du klikke deg videre til de angitte artiklene ved tid og interesse ...

Posted at 09:17AM feb 02, 2010 by masha in Diverse  |  Kommentarer[0]

Synestesi - mandager er brune

Hvordan ser du bokstaver, ord eller tall foran ditt indre øye? Har de hver sin karakteristiske farge? Da er du kanskje synestetisk anlagt, som meg. Jeg ser ord som fargelagte bokstavkombinasjoner, fordi hver lyd og bokstav har en distinkt farge. Når jeg leser, transformeres ordene i en hurtig prosess fra svart på hvit til en fargesekvens. Siden hvert tall har en farge, husker jeg telefonnumre lett : 33461 er lyseblått, lyseblått, mørkebrunt, rødt, hvitt. Det finnes ikke grønt eller gult i dette nummeret, derfor inneholder den hverken 5 eller 7 ...

En gang for lenge siden vurderte jeg å studere psykologi i Tyskland, og deltok på en forelesning om memnoniske teknikker, holdt av universitetets kapasitet innen hukommelsesforskning. Han spurte studentene i salen etter deres teknikker. Jeg fortalte om fargene som gjorde det svært lett for meg å huske tallsekvenser. Det hadde han aldri hørt om. Han visste ikke noe å si om dette, fniste faktisk litt. Der og da bestemte jeg meg for ikke å søke om opptaket i psykologistudiet, fordi dette holdt ikke mål i mine øyne .... Aldri hørt om noe så opplagt? Min søster og flere venninner hadde det likedan; også ukedagene og månedene hadde hver sin farge .... Dette hadde alltid vært slik, før barnehagen eller skolen viste oss kolorerte plansjer med alfabetet. Jeg husker nemlig at plansjene i skolen hadde feil farge for meg, de måtte jeg altså se helt bort fra .... bokstaven/lyden B er mørkeblå og ikke brun ...

I mellomtiden er synestesi/synaesthesia blitt et bedre dokumentert forskningsområde. Innen kunst og litteratur har fenomenet vært beskrevet eller tatt i bruk ganske lenge, og derfor overrasker det ikke at synestesi forekommer syv/åtte ganger oftere blant utøvende kunstnere og forfattere enn i befolkningen forøvrig, der snittet i følge Vilayanur Ramachandran ligger ved 1 av 200.

Siden fenomenet gjerne følger familier, antas en genetisk komponente. Ramachandran går ut fra at det dreier seg om et genuint sensorisk fenomen som kan spores til en abnorm cross-wiring i tilknytning til hjerneområdene gyrus angularis og gyrus fusiformis. Det finnes forskjellige genetiske varianter, derfor ser noen tall og bokstavene i farger, mens andre kan oppleve dette i forhold til abstrakte begreper på et kompleksere nivå, sånn som månedene. Hos noen er begge områdene involverte. Videre antar Ramachandran at synestesi forekommer i en mindre fremtredende grad hos langt flere enn han så langt har klart å dokumentere, og at dette er evolusjonsmessig betinget, fordi hjerneområdene utviklet  komplementære funksjoner idet adferdsmønstrene ble mer komplekse.

http://www.imprint.co.uk/pdf/R_H-follow-up.pdf

http://www.doctorhugo.org/synaesthesia/index.htm

http://www.ted.com/index.php/talks/vilayanur_ramachandran_on_your_mind.html

Posted at 02:39PM nov 29, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[13]

Er du en horisontal eller vertikal forfatter?

Legger du deg ned for å få flyt på tankene eller går du heller en tur når du trenger inspirasjon? Ifølge nyere forskning kan det være tilrådelig å holde kroppen oppreist hvis du holder på med en action-sekvens, mens det kan lønne seg med noen minutter på ryggen hvis du vil sette deg inn i tankestrømmen til en elskovssyk protagonist.

Så oppsiktsvekkende er dette vel ikke; resultatet gjengir nok erfaringer mange allerede vil ha gjort gjennom egne fornemmelser og iakktagelser. Som så ofte, prøver vitenskapen å tegne et fullstendig kart over et terreng der common sense forlengst tar i bruk de beste snarveiene. Men her er en artikkel om selve eksperimentet, svart på hvitt:

http://www.newscientist.com/article/dn17580-why-insults-are-better-taken-lying-down.html

Posted at 05:31PM aug 16, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[23]

E-boken kan få bein å gå på

Ved hjelp av en ny teknologi vil e-boken kunne gi deg fantomsmerter, spår jeg idag. Testpersoner i Sveits opplevde nemlig out-of-body-experiences gjennom virtuelle dobbeltgjengere; og Jane Aspell ved Laboratory of Cognitive Neuroscience i Lausanne antyder at metoden vil kunne få megetsigende følger for computerspill. Hvorfor ikke for e-boken? Jeg ser for meg en liten bevegelig avatar som spaserer rundt mellom linjene i din Kindle DX og tar deg med på nokså intensive leseropplevelser.

Jeg aner helt nye dimensjoner for vår selv-persepsjon: du kan "bok"stavelig talt bli ett med verden!

http://www.newscientist.com/article/dn17564-outofbody-experiences-help-bring-avatars-to-life.html

Posted at 08:49AM aug 12, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[2]

Råd fra en debutant

1. Hvis du ikke utvikler dårlig humør etter en uke uten å få noe ned på papiret, kan du gi opp skrivingen med det samme.

2. Hvis dette ikke tiltreffer, fortsett å skrive uansett hva andre sier.

3. Glem pengene.

Basert på et intervju med Florian Voss, Berlin, i " tip Berlin " nr. 31.

Han debuterer med romanen  " Bitterstoffe ". Tidligere har han publisert blant annet lyrikk.

http://www.tip-berlin.de/kultur-und-freizeit-lesungen-und-buecher/berliner-autoren-florian-vox

http://www.florianvoss.com/

Posted at 05:16PM aug 11, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[5]

Et uvented møte i Granada

.

Like ved " The Port of Justice " oppdaget jeg en grå steintavle med navnetrekket " Washington Irving ". Hva hadde den amerikanske forfatteren med Granadas festning Alhambra å gjøre? Guiden fortalte at han faktisk bodde der i en periode i 1829. Etter en omvisning i det forlatte og nokså nedslitte palasset overtalte Irving sine spanske venner om å muliggjøre et opphold i to av rommene. Advarsler om flaggermus, ugler, villkatt og omstreifere ble ignorert; og etter en provisorisk opppussing installerte forfatteren seg i to rom med utsikt utover de berømte sigøynerhulene og adgang til et romantisk atrium med hage. Mens jeg var i Granada kunne jeg iakkta hele prakten med egne øyne for to uker siden. Under ensome nattlige spaserturer utsatte Irving seg villig for palassets suggestive atmosfære : 

 " I was reminded of those hobgoblin stories, where the hero is left to accomplish the adventure of an enchanted house . ... A vague and indescribable awe was creeping over me. I would fain have ascribed it to the thoughts of robbers awakened by the evening’s conversation, but I felt it was something more unreal and absurd. The long-buried superstitions of the nursery were reviving, and asserting their power over my imagination. Every thing began to be affected by the working of my mind. "

http://ebooks.adelaide.edu.au/i/irving/washington/i72a/part11.html

Forfatterens heltemodige opphold i rommene til den mystiske Lindaraxa resulterte i boken " The Alhambra ", utgitt i London i 1932. Verket eksisterer også under tittelen ” Tales of the Alhambra ”.

http://ebooks.adelaide.edu.au/i/irving/washington/i72a/

En meget lesbar samling med selvopplevde, historiske og fantastiske fortellinger som er oversatt til mange språk. Jeg undres over hvor lett bildene, humoren og utrykksmåten når frem til meg.

Noen av fortellingene til Washington Irving er nokså humoristiske bearbeidelser av eldre folkelige eventyr, f.eks. ” Rip van Winkle ”.  ” The Legend of Sleepy Hollow ” satte sine spor i underholdningsindustrien, blant annet finnes det en Disney versjon, og mange kjenner nok filmen ” Sleepy Hollow ” av Tim Burton; der er imidlertid historien delvis forandret og mørkere enn originalen. Noen av de satiriske kvalitetene har allikevel overlevd ...

http://www.kirjasto.sci.fi/wirving.htm

"I am always at a loss to know how much to believe of my own stories." (from Tales of a Traveler, 1824)

Og nettopp det gjør ham så meget leseverdig!!!

Posted at 12:20PM aug 06, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[0]

Ludwig II. og Michael Jackson?

I en fornøyelsespark i Bayern kom jeg over en modell av Neuschwanstein, ett av byggeprosjektene som slukte formuen til Bayerns daværende konge Ludwig II. Senere satt vi i en snerten muslingaktig båt som kjørte gjennom en kopi av grotten ved slottet Linderhof, yndlingsstedet til Ludwig; originalen besøkte jeg ifjor. I grotten pleide Ludwig å lytte til private forestillinger av komponistvennen Wagner mens han svevde over vannet i sin egen lille gondol. Kunstige tåkeskyer forsterket visst opplevelsens intensitet. Ludwig skapte sitt eget Neverland, der han mottok kun få og utsøkte gjester. Han var vel orientert i tekniske spørsmål, blant annet fikk han lagd et spisebord som kunne heises rett ned til etasjen under, slik at han slapp å møte betjeningen når de satte fram maten. Foran føttene hans dukket så det dekkede bordet opp igjen ...

Jeg tror Ludwig prøvde å etterleve ideen om “ Gesamtkunstwerk “, et wagnersk konsept som revolusjonerte den konvensjonelle operaen. Uten Ludwigs støtte hadde derimot Wagner aldri kunnet fullføre alle verkene sine. Kanskje ideene hadde ikke vært de samme heller? Han skrev både  librettoen og musikken som en dramturgisk helhet, og jeg kom til å tenke på Michael Jacksons viktige rolle for utformingen av dagens musikkvideo gjennom den banebrytende ” Thriller ”.

Ludwig formet livet sitt etter estetiske premisser. Forskjellen mellom skinn, illusjon, og virkelighet eller ekthet ble mindre viktig enn det forvalterne ved det bayerske hoffet kunne tåle. Kongens forsøk på å definere sin egen virkelighet førte til at han ble erklært gal. Imidlertid var livslegen hans, Professor Gudden, uenig i denne diagnosen.

Like etter umyndighetserklæringen døde Ludwig under gåtefulle omstedigheter, der også livslegen er involvert. Begge ble funnet døde ved en innsjø etter at de ikke kom hjem fra en spasertur. Det har blitt spekulert på mord, selvmord, et mislykket fluktforsøk, en ulykke med medikamentet chloroform, hjertestans. Doktoren kan ha druknet i forsøket på å hjelpe ham, eller legen kan ha blitt skutt i etterkant siden han visste noe som skulle forbli en gåte ... Datoen er kjent: Ludwig døde den 13. Juni 1886.

Han etterlot seg ingen barn og var aldri gift. Forlovelsen med en prinsesse ble oppløst like før bryllupet, drømmen om ekteskapet var og forble et luftslott.

Er det rart at jeg assosierer Ludwig II med Michael Jackson? Ser jeg på portrettene til Ludwig med  lekent blikk, er jeg fristet til å si at jeg nå skjønner meg på det bakenforliggende  leitmotiv som guidet Jacko ved sine tallrike kosmetiske operasjoner.

Er det en slags clustering av omstendigheter som fremmer den evige gjenkomsten av gjenkjennelige mønstre, for å si det fritt etter Nietzsche? Reinkarnasjon?

Jeg kunne godt gi meg her, men så kommer jeg over en bokomtale i Sueddeutsche Zeitung. Alfons Schweiggert har kommet med en helt ny vinkling på Ludvigs kunstfoståelse. I et intervju med den amerikanske journalisten Lew Vanderpoole ga Ludvig utrykk for sin stor takknemlighet overfor Edgar Allan Poe, som, ifølge den konvensjonelle litteraturhistorien, først ble kjent i Tyskland etter 1904. Kongen snakket om en definitiv likhet mellom sin egen og Poes natur ... Ønsket om å møte dikteren ble aldri oppfylt, da denne døde når Ludwig var i fireårsalderen.

Det har altså skvulpet flere bølger frem og tilbake over atlanterhavet enn vår skolemesterlige forstand ville vedkjenne seg ... ( fritt etter Faust I ).

Ja kjære venner i denne vestlige verden, glem fascinasjonen for Dalai Lama en stakkel stund og få øynene opp for de bærende reinkarnasjonsrekkene i egen kultur!

http://sz-shop.sueddeutsche.de/mediathek/shop/Produktdetails/Buch+Edgar_Allan_Poe_und_Koenig_Ludwig_II_+Alfons_Schweiggert/4739398.do;jsessionid=09B7A0DAE741E4BB4F82BED11101EBEC.hesse:9009?extraInformationShortModus=false&currentExtraInformationTab=

http://no.wikipedia.org/wiki/Ludwig_II_av_Bayern

http://en.wikipedia.org/wiki/Ludwig_II_of_Bavaria 

Posted at 06:44PM aug 05, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[4]

Den usynlige koreografen

I en liten periode tidlig på åttitallet trodde jeg nesten at jeg var en fan av Michael Jackson pga. dansesekvensene i " Thriller " and  " Beat It ". Inntil jeg plutselig ble klar over at det var koreografen hans jeg var tilhenger av. I en lengre reportasje om fenomenet Jackson fant jeg vedkommendes navn:  Michael Peters, som i sin tid fikk en personlig hederstittel av Fred Astaire. 46 år gammel døde Peters av en følgesykdom av AIDS.

http://en.wikipedia.org/wiki/Michael_Peters

Fred Astaire, ja:  å se ham danse var blant de øyeblikkene i min barndom som jeg forbinder med ordet " åpenbaring ". Selv om det skjedde gjennom TVen. Jeg er min mormor evig takknemlig. Hvem var Astaires koreograf, eller utviklet han de fleste trinnene selv?

http://www.youtube.com/watch?v=j02k9t4rP50

http://www.youtube.com/watch?v=y1FjlVsZ-mk&feature=related

 Her fant jeg ett svar: Hermes Pan, eller Panagiotopoulos:

http://www.funtrivia.com/en/Celebrities/Astaire-Fred-15590.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Hermes_Pan_(choreographer)

Posted at 07:07PM jun 26, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[3]

Nekrologg

Idag kom jeg over et livsdyktig og vel gjennomført bloggkonsept: Siden 2003 har " The Blog of Death " blitt jevnlig oppdatert med nekrologer. Du kan sende inn forslag hvis du ønsker at en nylig avdød person blir omtalt der.

Selv kom jeg over siden mens jeg lette etter artikler om Susan Sontag.

http://www.blogofdeath.com/

Jo eldre jeg blir, jo nærmere kommer utfordringen om å bidra til andres ettermæle også i skriftlig form. Så langt har jeg bidratt med spontane muntlige kunngjøringer under begravelsene jeg deltok i. Mine nærmeste lever, unntatt min mormor som døde i en alder av 94. Hvis jeg skulle leve like lenge som henne, ville jeg nok oppleve en del bortganger, ja.

Selvsagt bidrar enhver offentlig diskurs rundt avdøde personers verk og virke til vedkommendes ettermæle; men å skrive med fokus på en persons livsverk og etterlatenskap i tilknytning til vedkommendes død er en genre/sjanger med stort utviklingspotensiale ... ;)

Er det noen som kan tipse meg om særdeles vellykkede, ukonvensjonelle, grensesprengende eller nyskapende nekrologer? 

Posted at 09:06AM jun 21, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[9]

shower power

( En resirkulering, utløst av årstiden og høyst aktuelle problemer med dusjkabinettet - jeg må tilkalle en rørlegger så fort som mulig, for mine amatørmessige forsøk på selvhjelp har medført lekasje ... )

In the middle of my morning shower
suddenly there was no power
in those pipes

Fresh and rosy after slumber
I received a helpfull plumber
Oh those vibes!

He came in behind his tower
just to help me with my shower
but he slides

on the slipp'ry bathroom floor
as he enters through my door
and those soapy foamy bubbles
cause such trouble!

I fell right on top of him
and his tower full of power
rose towards my budding flower
 - then within

Creamy soap and shiny bubbles
solving all the water troubles

in releasing once again

bursting rivers full of power
from the shower, from the tower

and the fountain in my mountain

Posted at 11:59PM jun 07, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[3]

your home is your castle

Så har jeg flyttet omsider; alt er i boks, eller skal jeg si pakket ut? Eskene står sammenfoldet i kjelleren for neste gang ( jeg har en bror som ordner den slags; dessverre er han reist tilbake til Tyskland ). Med stor lettelse kan jeg konstaterere at de daglige besøkene hos finnpunktumno er et tilbakelagt stadium. Min tidvise voyeurisme er reintegrert, skamgrensens terskel oppjustert til baseline-nivå. Forbi er de tider da jeg foretok meg daglige virtuelle turer i andre menneskers private rom.Noen av mine venninner er hekta for godt. Snakk om hvilket som helst hus i byen, og de er vel orienterte, selv om de ikke vurderer å flytte eller selge. Er det et slags dukkehjem-syndrom inn i bildet, der andre blir plassert prøvevis her og der? En reality-soap der jeg lager manuset? Sjangeren skifter alt ettersom jeg plasserer meg selv i en romantisk, jålete, konvensjonell eller minimalistisk, enda kunstmettet setting?

X. hadde alltid helt klare ideer om hvordan jeg og barna mine kunne finne oss tilrette i den eller den leiligheten. Jeg og flyttet inn prøvevis både her og der i tankene, og ett av husene savner jeg faktisk den dag idag. Jeg valgte det ikke fordi jeg fryktet for mye oppussing og hagestell. Sikkert fornuftig. Nå sitter jeg i resultatet av et meget fornuftig valg og vil slå ut vegger. Men konsekvent har jeg vært, det skal jeg ha. Tid til skriving kan det nemlig bli ... . Som mannen i banken sa, er jeg svært realistisk, en egenskap som sikkert kommer godt med når jeg skal begi meg i fiksjonenes vold. 

Videre slipper jeg å eksponere meg gjennom visninger i de egne fire vegger en god stund fremover, håper jeg. Det var en kraftanstrengelse det ... jeg hadde mange informelle visninger via nettopp internettet, og det var slik jeg solgte det gamle huset ... men gurimalla så utsatt man blir. Flytte grenser hele tiden .... 

Nå er jeg restituert igjen, my home is my castle and yours be yours.

http://www.law.suffolk.edu/highlights/stuorgs/jhtl/book_reviews/2003_2004/murray.pdf

Posted at 11:35AM jun 05, 2009 by masha in Diverse  |  Kommentarer[2]

Evolusjonen og jegerens endelikt, et dikt

Fiskeren la ut garnet sitt
Atter en gang
Lur som han var
Plasserte han beitet
Rundt omkring på forskjellige steder
Både dypt og lavt,
I stille og urolig farvann
For han visste ikke helt hvordan han kunne fange en havfrue
Og heller ikke hva slags fangst han egentlig ville ha

Da han fanget den ene havfruen etter den andre
Så han dem sprelle i garnet
Noen fikk små kutt etter kampen mot repet,
Og han mislikte hvordan nettets masker satte spor
På huden deres
Slik ble det at han kastet dem tilbake ad undas
En etter en

Imens hadde noen vakre havfruer
Grodd pels og bein å gå på; de levde blant trærne
Ja, langt til fjells til og med.
Så snart fiskeren fikk vind om det
Gjenskapte han seg selv som jeger
Snodige snarer la han ut i terrenget
Mange lot seg lokke
Men fellen satte skjemmende spor i fellet
Fangsten ble sluppet løs på viddene

Da hørte han sang og latter fra høyden
Fruene hadde kastet pelsen og grodd vinger
Han skjøt i vilden sky og sang med glødende røst
Ildregnet etter eget våpen mistok han for
Himmelens fyrverkeri
Hele jakten gikk opp i røyk
Og der i den grå dunsten svevde hun
Havfruen med pels og vinger, et fabeldyr!

Han sitter rolig ved bålet nå
For det meste
Og nøyer seg med higen etter ord
For å favne ånden til den stadig unnvikende
Denne erfarne skalden fortryller kun
Lyttere som går frivillig i garnet

Det er ikke det samme lenger

Fruen som steg fra havet, dyrker
latterperler i det frie (uni)versets trådløse nett
hun drømmer deg og meg på nytt
Helt uten hymnens lenker

Tenk deg det!

Posted at 11:23AM des 26, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[12]

... for de vet ikke hva de gjør ...

Eller? Det store eksperimentet ved CERN begynner på onsdag 10. september. Flere private initiativer har protestert mot en manglende offentlighet rundt vurderingene angående prosjektets sikkerhet. En tysk professor har forfattet et 52 sider langt dokument som dannet grunnlaget for en klage innfor den europeiske domstolen for menneskerettigheter ved Strasbourg. Det viser seg at et mulig apokalyptisk scenario ikke kan utelukkes, men settes tilside pga. probabilistiske beregninger som ser på denne muligheten som så liten at den kan neglisjeres ... Beregningene til Professor Rössler derimot tar en annen vinkling . ..

Jeg legger ved en del linker der du kan lese om Rösslers faglige og moralske argumenter.

http://www.telegraph.co.uk/news/worldnews/europe/2650665/Legal-bid-to-stop-CERN-atom-smasher-from-destroying-the-world.html

 " The man behind the world¿s biggest scientific experiment, which critics claim could cause the end of the world, is a Welsh miner¿s son who has admitted blowing things up as a child.

Dr Lyn Evans, who has been dubbed Evans the Atom, will this week switch on a giant particle accelerator designed to unlock the secrets of the Big Bang. "

Kilde:

http://www.dailymail.co.uk/sciencetech/article-1053091/Meet-Evans-Atom-end-world-Wednesday.html

http://www.lhcfacts.org/

Her er den tyskspråklige originalteksten til dokumentet på 52 sider som ble fremlagt ved klagen innfor den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

http://lhc-concern.info/

Også i Hawaii har en prøvd å sette en legal stopper for The Large Hadron Collider, jeg legger ved info:

http://www.lhcfacts.org/?cat=50

http://www.theregister.co.uk/2008/03/28/lhc_cern_hawaiian_botanist_lawsuit/

På den ene siden tenker jeg  på hvordan folk fryktet at den menneskelige kroppen ikke ville tåle hastigheten den ble utsatt for da jernbanen prøvekjørte de første togene.
Men jeg husker også at de tidlige atomare prøvesprengningene ved Mororoa-atollet ble gjort uten at man på forhånd hadde oversikt over kraften i sprengningene og omfanget av de miljømessige ødeleggelsene som medfulgte. Hele problemet med "atomic waste" ble ikke tatt på alvor av ildsjelene bak byggingen av atomkraftverk heller.
Så er det dette med statistikk og den dagligdagse logikken som ikke baserer seg på avanserte probabilistiske kalkulasjoner. Hvis en liten mulighet for store ødeleggelser er tilstede, kan jeg tøyle min nysgjerrighet på atomets indre og universets begynnelse. Og heller bevilge flere forskningsmidler til utvikling av trygge alternative energier ... Men jeg kan ikke huske at jeg har blitt spurt.

Posted at 09:49AM sep 08, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[40]

SHANTARAM av Gregory David Roberts

Hva kan en ettersøkt australsk kriminell gjøre uten falsk pass og penger i Bombay? Etter å ha flyktet fra fengselet i hjemlandet, der han var idømt nitten år for ran og narkotikaforbrytelser, blir forfatterens alter ego selv ranet på en landevei i India og kan naturlig nok ikke henvende seg til konsulatet. Ved hjelp av den blide drosjesjåføren Prabaker slår han seg ned i slummen og benytter sine kunnskaper i førstehjelp til å åpne en klinikk for de fattige, medikamentene blir skaffet gjennom svartehandel med byens lepra-koloni.

Dette er bare begynnelsen på en 900 siders opus basert på virkelige hendelser i forfatterens liv.Vi følger den fiksjonaliserte hovedpersonens ferd gjennom Bombays underverden, dens fæle, dens glamourøse og dens medmenneskelige ansikter. For det er skildringene av personlige møter som skiller boken fra en action-roman. Historien lever av samtalene som finner sted på bakgrunn av alle mulige scenarier med et rikt persongalleri. Jeg føler jeg var der selv, og leserreaksjonene på hjemmesiden hans viser at mange er nærmest skuffet når han insisterer på at alle personene i boken er fiktive. Selv om de store trekkene i handlingen og hovedpersonens filosofiske inklinasjon er autentiske, er boken ingen autobiografi. Og selv om romanen ikke er et stilistisk mesterverk, er dialogene, hendelsene og refleksjonene så interessante at de holdt meg gående. Enkelte svulstig-metaforiske beskrivelser fra hans møter med den sveitsiske skjønnheten Klara øker rett og slett underholdningsverdien. Og intensjonene bak metaforen er alltid en tanke verdt. Romanfiguren Klara selv er alt annet en svulstig, når hun åpner munnen, serveres den ene sarkastiske one-lineren etter den andre.

Enkelte avsnitt i boken kunne fungere som håndbok for kriminelle, men Roberts prøver å gå i dybden også her. Gjennom mafialederen Kader Khan blir vi kjent med en yrkeskriminelles moralfilosofi, som kontrasteres med hovedpersonens synspunkter og utvikling. Shantaram, " Fredens Mann ", blir fortelleren kalt av venner i en indisk landsby, men før han kan oppleve fred må han gjennom intriger, svik og krig. Det er visst flere fortsettelsesbind i vente ...

Jeg ser frem til filmen med Johnny Depp i hovedrollen, og er spent på om dialogene på lerretet matcher drivkraften i boken.

Her finnes et utvalg av anmeldelser og hjemmesiden til Roberts:

http://www.reviewsofbooks.com/shantaram/

http://www.shantaram.com/

Posted at 10:00AM aug 11, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[14]

Et sikkert tegn

Barna mine holder på å bli store: Istedenfor rolige kvelder har jeg fått rolige morgenstunder.

Posted at 09:15AM jun 24, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[20]

myte og virkelighet

Virkeligheten er den mektigste myten.

(skapt av et voksende antall forfattere

med kollektiv copyright)

Posted at 09:43AM jun 13, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[19]

I " Vindens skygge "

Jos inntrykk fra en påbegynt lektyre satte tankene mine i sving ...

Bildets herkomst:

http://www.fantasticfiction.co.uk/z/carlos-ruiz-zafon/shadow-of-wind.htm

Jeg likte det surrealistisk innviklede ved boken som gjenspeiles både ved vandringene gjennom byen, ved skildringen av intrikate byggverk, merkelige livsløp og lag av følelser, erindringer og meninger den oppvoksende gutten langsomt gjør til sine egne. Historien er så gjennomført konstruert at det blir gøy å være med på leken med elementer fra "gothic tales", detektivromanen, kjærlighetsromanen, utviklingsromanen, byromanen og romanen om romanen. For handlingen blir jo igangsatt av guttens dialog med en bok han finner på kirkegården av glemte bøker ... et uttrykk som alt har fått vinger. Og den spanske borgerkrigen kaster sin skygge over protagonistenes tilværelse, og gjør dem mottagelige for antydninger om hendelser som ikke må bli fortalt, individer som skjuler seg bak innfløkte gåter og mennesker som kanskje har inngått en pakt med det onde.

" Gabriel García Marquez meets Umberto Eco meets Jorge Luis Borges ", heter det i NY Times som står for en positiv anmeldelse:

http://query.nytimes.com/gst/fullpage.html?res=9F04E2D9143BF936A15757C0A9629C8B63

I tyske medier er anmeldelsene sprikende, den konservative Frankfurter Allgemeine tilgir ikke leken med elementer fra underholdningslitteraturen så lett, men det kann også hende at den tyske oversettelsen er flat. Die Zeit er mer positiv, anmelderen har tydeligvis kjennskap til Zafóns bakgrunn som manusforfatter i Hollywood m.m. :

http://www.zeit.de/2003/51/L-Zafon

Ifølge Martin Lüdge er Zafón opptatt av det tekniske ved skrivingen, selve håndtverket. Han sammenligner seg selv med en arkitekt og ser på bøker som ord-katedraler. Sånn sett rimer Zafóns uttalelser med min opplevelse av boken.

Jeg har lest den på engelsk og ikke kjedet meg, men jeg liker å vandre rundt i eldre og nyere bylandskap såvel som indre landskap, og den engelske oversettelsen lot meg gjøre det uten språklig hindring. Personlig vil si at jeg skjønner sammenligningen med de tre forfattere nevnt av NY Times, men boken har ikke samme format som forbildene lell ( hvis det nå var det de var?).

En bra bok for lune sommerdager, leses fortrinnsvis i skyggen av et tre eller en husvegg.

Her finner du flere omtaler av boken:

http://www.complete-review.com/reviews/espana/zafoncr.htm#summaries

Posted at 11:47AM jun 06, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[3]

locus amoenus

Posted at 06:29PM jun 04, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[5]

Om Dalai Lama og Thupten Ngodup

Det tibetanske statsorakelet er et av de største og best bevarte hemmelighetene i Dharamsala.
Når Dalai Lama trenger råd i et viktig anliggende, henvender han seg til Thupten Ngodup. Den 49 år gamle mannen svarer på spørsmålene under transe og husker ingenting etterpå. Han kan falle i transe når han ønsker.
Den beskjedne mannen har offisielt en stilling som viseminister og sier om seg selv at han til daglig er et vanlig menneske uten påfallende egenskaper.

Hvordan fungerer statsorakelet, og hvordan fant man frem til Ngodup?

Gjennom "Kuten", mediumet, kan Dalai Lama kommunisere med Dorje Drakden som er tibeternes viktigste beskyttelsesgud.
Orakelet har vært i bruk siden det åttende århundre. Enkelte ganger har man funnet frem til etterfølgeren av det tibetanske statsoverhodet på det viset.

Ngodup selv flyktet fra kulturrevolusjonen sammen med sine foreldre. Som tolvåring begynte han i et kloster, hvor han ble lagt merke til gjennom sin flid og sin begavelse for tegning og design. Det er Ngodup som har laget logoen i forbindelse med fredsnobelprisen. Han tegner også vaskeekte disneyfigurer.
En søker ikke på jobben som statsorakel. Men Ngodup hadde lenge hatt sterke drømmer om den tibetanske beskyttelsesguden, og ofte falt han i transe mens nesen blødde. Etter en langvarig utvelgelsesprosess ble han tilkjent funksjonen som orakel av Dalai Lama i 1987.
Ved hovedseremonien hvert år rundt Februar må orakelet få på seg en drakt/kjole som veier 41 kg. Mens safranfargete hvetekorn blir kastet i luften, innleder røkelse, trummer, simbaler og horn ved overgangen til den andre sinnstilstanden.
Orakelet begynner da å danse og uttrykke seg gjennom lyder og nærmest uforståelige anvisninger som blir tatt opp på bånd.

"Hjertet mitt slår fortere etter oppvåkningen fra transen, og jeg må gå på do gjentatte ganger", sier Ngodup. "Men etterpå husker jeg ingenting".

Dalai Lama sier til den tyske journalisten Erich Follath: "Jeg vet at orakelet virker fremmedaktig på deg. Men jeg har alltid spurt orakelet når jeg var kommet til et veikryss i livet mitt og har aldri blitt skuffet - det var orakelet som bestemte den gangen  jeg måtte flykte fra Lhasa, og avgjørelsene var like riktige da som senere under eksilen."

Så spør intervjueren:
Hadde Dalai Lama, som er opptatt av kvantefysikk, nevrologi og mekanikk - hadde han aldri tvil?

"Nei", sier han, "men jeg vil ikke lede deg bort fra skepsisen din. Det finnes ting jeg bare tror. Men jeg hadde dessuten alltid problemer med denne ideen om jomfruelig unnfangelse."

Kilde: Erich Follath, Der Spiegel, Nr. 29, 2007, Seite 90

Erich Follath har utgitt en bok basert på sine besøk hos Dalai Lama: " Das Vermächtnis des Dalai Lama. Ein Gott zum Anfassen ", 2007

http://www.amazon.de/Vermchtnis-Dalai-Lama-Gott-Anfassen/dp/3899103637/ref=sr_1_1/303-8044524-0575447?ie=UTF8&s=books&qid=1191113935&sr=1-1

Legger igjen ved denne artikkelen om en åndelig leders rollekonflikter i den aktuelle situasjonen i Tibet:

http://www.salon.com/books/review/2008/03/25/dalai_lama/index.html

I følgende innlegg fra forfatterbloggen kan en lese mer om Dalai Lamas biografi og om Panchen Lama, Tibets nesthøyeste inkarnasjon:

http://www.forfatterbloggen.no/roller/page/eriko?entry=dalai_lama_og_panchen_lama

Posted at 04:36PM mai 14, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[4]

The Secret - ingen hemmelighet

Som mange sikkert vet, beror boken av Rhonda Byrne på filmen " The Secret" som fikk sitt gjennomslag hos det store amerikanske publikumet gjennom Oprah Winfrey.
Filmen består i store deler av episodiske monologbiter, der forskjellige representanter for Coaching, Entreprenørvirksomhet, Filosofi og Naturvitenskap såvel som Rådgivere og forfattere kunngjør sin versjon av " The Law of Attraction ". Det dreier seg ikke om intervjuer eller samtaler der forskjellige tolkninger eller posisjoner eventuelt kunne møtes. Tilskueren blir rett og slett overlesset av eksempler og påstander med en intensitet som får meg til å tenke på hjernevasking.

Boken til Rhonda Byrne gjengir utsagn fra filmen i sitatform. Til og med bokens forord er identisk med filmens prolog. Sitatene i boken blir beskrevet nokså tautologisk, forfatteren nøyer seg med synonymer og parafraser. Ingen ting blir forklart eller satt i perspektiv gjennom drøftelser/diskusjon.. Det finnes maksimalt to/tre sider sammenhengende tekst i hele verket. De enkelte passasjene er skrevet i en forkynnende, belærende tone ... hva slags bok er dette? Ikke det jeg forstår med sakprosa. Kanskje en Coffee-Table Book? Som andre omtalere har antydet er ikke budskapet noe nytt, men innpakningen og marketingopplegget. Har dere sett The Official Website? Jeg ønsker ikke å legge ved link dit ...

Så mye om boken som bok.

Nå til innholdet:

The "Law of Attraction" henspiller til en gammel ide om at det ytre tilsvarer det indre og at "likt tiltrekker likt".  Bedre kjent som " Law of Resonance " har forstillingen sin opprinnelse i hinduismen og har blitt diskutert innenfor hermetiske skoler og teosofien, men den har også etterlatt spor i følgende jødiske ordspråk:

Jewish Book of Proverbs, chapter 23, verse 7: "As [a man] thinketh in his heart, so he is."

" The phrase is closely associated with New Thought beliefs and practices, from which its most common definition arises, but it also has a long standing (and more complex development) in other esoteric fields such as Hermeticism and Theosophy. Recently, the New Thought version was popularized by the 2006 film The Secret. "

http://en.wikipedia.org/wiki/Law_of_Attraction

Filmen reduserer imidlertid enhver filosofisk, esoterisk kompleksitet til ren og skjær magisk tenkning,

noe som blir tydelig når forfatteren Mike Dooley oppsummerer: " Thoughts become things ". ( The Secret; f.eks. youtube.com; The Secret: 1st 20 minutes)
En måte å forklare denne såkalte magiske virkningen er gjennom en kombinasjon av kjente mekanismer innen sosialpsykologien.

Ta for eksempel Cognitive Dissonans Theory og  Konsonansteorien, som er avledet derfra:
CDT er egnet til å avmystifisere de mange gyldne eksemplene som gis i boken:

Leon Festinger antar at de fleste menneskene trenger å kjenne et sansvar mellom sine handlinger og holdninger. Hvis man fornemmer en manglende kongruens mellom handlinger og holdninger,oppstår det en spenning (CD) som oppløses ved å rettferdigjøre og harmonisere handlinger på etterskudd. Nå er jo alle eksemplene i boken og filmen fortalt ut fra retrospektivet: Blant de millioner av tanker og ønsker jeg hadde i løp av de siste årene, kan jeg lett identifisere de som stemmer best overens med resultatet,  altså med det som faktisk skjedde, og straks ser livet mitt ut som et paradeeksempel for the law of attraction.

Men "Hemmeligheten" handler jo om hvordan man kan påvirke sin fremtid. Her kommer konsonansteorien inn: ditt kognitive virkelighetskart streber etter overensstemmelse, harmoni, i.e. konsonans. Det du utvelger blant informasjonsstrømmen er nettopp det som passer inn i ditt mønster. Inkongruente erfaringer blir gjerne stengt ute eller omfortolket slik at indre motsetninger unngåes. Vet man å benytte seg av slike iboende tendenser, kan man lett selge en bok som sier at tankene dine blir virkelighet. De fleste vil jo oppleve att de finner bekreftelse overalt.

http://de.wikipedia.org/wiki/Kognitive_Dissonanz

Man kunne også trekke inn motivasjonspsykologi og, som Ingrid Hansen Smythe gjorde: Cognitive Behavioral Therapy. Herved anbefaler jeg hennes kritikk av "The Secret " som er å lese i det amerikanske tidsskrift Skeptic.

http://www.skeptic.com/eskeptic/07-03-07.html

 Angående de kvantefysikalske sammenligninger foretatt av naturvitenskapens talsmenn i boken, synes jeg at slike paralleler riktignok skaper fine bilder i mitt eget hode, men det foreligger en grunnleggende forveksling av mikro- og makroplanet. De to kan ikke reduseres i hverandre. Og vi vet fra CERN hvor langt vi er fra en situasjon der partikulare prosesser kan bli anvendt i brukervennlige former, mildt sagt.

Direkte morsomt synes jeg er den påtatte språklige lydhørheten til THE LAW: Den er nemlig blind for negasjoner. Setningen  "Jeg kommer for sent" og setningen " Jeg kommer ikke for sent " er likeverdige i lovens øyne. Selve bildet av det å komme for sent er det som har effekt, ifølge Lisa Nichols, The Secret. (Du kan høre henne si det på youtube in The Secret: 1st 20 minutes)

Nå var dette et negativt eksempel. Bruker man et positivt eksempel, blir tingene snart absurd: Setningen "Jeg tjener penger" og setningen " Jeg tjener ikke penger" er likeverdige. Og her motsier loven etter min mening seg selv. For ifølge dette skulle det ikke skade å tenke negativt om penger. Men det har man nettopp blitt advart mot på det sterkeste. Loven funker kun for negative eksempler - hvis vi tar Lisa Nichols på ordet!   

Det blir heller ikke gjort forskjell på bevisste og ubevisste ønsker.

¿You end up attracting to you the predominant thoughts that you¿re holding in your awareness, whether those thoughts are conscious or unconscious ¿ that¿s the rub.¿ Michael Beckwith, The Secret DVD. (også å finne i utsnittet på youtube)

Derfor kan og bør "The Secret " i mine øyne også pådra seg kritikk av subtile tenkere fra alternativt hold, siden en slik "levelling" av psykiske prosesser ikke skiller mellom ego og det høyere selv (jfr, C.G. Jung). Bekymringer av denne typen har ifølge Wikipedia også blitt uttalt, men her mangler leksikonet kildehenvisninger.

Alt blir håndtert nokså endimensionalt ... så enkelt at det blir dessuten vanskelig å falsifisere.
Kanskje har jeg knekket koden. " The Secret " is a secret no more. Mange spørsmål ligger imidlertid igjen. Hva er intensjonalitet? Hva ligger bak uttrykket "å virkeliggjøre en drøm" ? Hva er hemmeligheten bak det daglige vidunderet som gjør at jeg kommer punktlig på jobb etter å ha levert barna inklusive matpakke på skolen? Hvordan får jeg egentlig til dét?

~

Omtalt: Rhonda Byrne, The Secret, NY 2006

Posted at 11:47AM mar 17, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[16]

" Den trettende fortellingen " av D. Setterfield

Tittelen til Diane Setterfields roman henviser til en fortelling som aldri ble skrevet. En gåte rundt et ikke-eksisterende manuskript til en fiktiv bestselgerforfatter ved navn Vida Winter.

Denne damen har underholdt romanens univers med stadig nye myter om sin egen opprinnelse. Da døden nærmer seg, kontakter hun en utvalgt biograf og annonserer at hun omsider ønsker å telle sannheten om sitt liv. Hun fant frem til antikvarens datter gjennom en artikkel der vedkommende hadde avslørt sitt eget uforløste sjeledrama i forhold til det å være søsken.

Sammen med biografen Margaret Lea nærmer vi oss en smertelig kjerne i den berømte forfatterens identitet. Først et sted langt ute i de daglige samtalene begynner Vida å ta i bruk jeg-formen når hun omtaler huset og familien der hun vokste opp. Inntil da har hun nemlig omtalt alle i tredjeperson. Hvilken skillevegg er det som ligger mellom dette signifikante øyeblikk og de forutgående hendelsene? Historien fører oss mot randen av det som kan erfares bevisst, inn i tåkeheimen av tidligste minner som allikevel etterlater seg spor i form av livsgåter som skriker etter en løsning. Slikt kjenner også biografen til.

Romanen fletter et imponerende persongalleri inn i en historie som leker med elementer av bl.a. " the gothic novel ", dog på en slik måte at spøkelsene får en rasjonell forklaring til slutt. Tydelige referanser til " Jane Eyre ", " Wuthering Heights " og Daphne du Mauriers " Rebecca " m.m. viser romanens åpenbare intertekstualitet. Her er en akademisk skolert forfatter som leker seg med litterære sjangere og lykkes i å utvide repertoiret i forhold til forgjengerne. Samtidig med en kompleks, elegant fortalt historie formidles det også et kaleidoskop av refleksjoner omkring fortellingens og skrivingens rolle som instrument for både flukt, livsløgn og helbredelse.

Ikke minst finner bokens fortellere hverandre gjennom sine tekster: Blant et anonymt mylder av essays finner Vida frem til akkurat den teksten som er en veiviser til personen som er en verdig lytter for sannheten hennes. Om ikke det er en kjærlighetserklæring til mulighetene som bor i litteratur om litteratur! Også to av de andre karakterene i boken, doktoren og guvernanten, finner hverandre gjennom felles vitenskapelig iver. Dette er fortalt med blunk i øyet, allikevel kan det konkluderes med at felles interesser og arbeidsinnsats skaper grobunn for den store lidenskapen - til alle de involvertes overraskelse.

Ironisk nok bestemmer biografen seg for å ikke skrive ned fortellingen hun omsider får oversikt over, men hun overgir notatene til levende arvtagere. Parallelt med Lea har leseren vært med på å skape historien i sitt eget hode, fragmentene og puslebitene har dannet en opplevese undertegnede var med på å skape, og det får holde, slik det holder for Lea. Å renskrive det vel fordøyde frister ikke. Historiefortelling som prosess er tingen, og ironien understrekes i og med at selve romanen selvsagt er velkomponert og utpønsket til det minste detalj.

I bokens siste scene møter Lea sitt eget livs spøkelse, endelig, og kan ta farvel med den. Jeg leser scenen som enda en referanse til den typiske slutten i så mange grøsserfortellinger: Plutselig dukker trusselen opp igjen ut av intet, vanligvis for å forberede fortsettelsen av serien.

Her er det imidlertid satt en tydelig sluttstrek. Allikevel inkluderer denne scenen en rest av undring. Etter all  rasjonell forklaring av bokens tidligere spøkelser, har vi det her med en hendelse å gjøre der også katten reiser bust. Men det er Leas privatsak. Spøkelsene er dine egne. Og kun du kan møte dem og forvandle dem eller sende dem avgårde.

Ja, dere, dette er en uforbeholden anbefaling. Selv ble jeg gjort oppmerksom på boken gjennom en begeistret e-mail av en gammel tysk venninne som har vært med på å utforme et viktig kapittel av mitt liv. Jeg møtte henne over et dikt under et kveldsseminar, i intertekstualitetens rike, mens hver av oss hadde et glass rødvin i hånden, for det hele foregikk på en pub, hver torsdag. Sammen har vi utfordret flere av hverandres spøkelser.

Posted at 01:28PM feb 24, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[8]

Narcissus & Echo: Reloaded

Det finnes flere versjoner av myten om Narcissus. De fleste husker at han ikke kunne løsrive seg fra sitt eget speilbilde. Mindre kjent er nymfen Echo, hvis skjebne er sammenflettet med undergangen til Narcissus.

Echo misbrukte talegavene sine for å avlede Hera, konen til Zeus, mens vedkommende fornøyde seg med andre nymfer. Da Hera skjønte spillet, straffet hun Echo slik at nymfen mistet evnen til å gripe ordet først. Alt hun heretter evnet var å gjenta de siste stavelsene av det som ble sagt til henne. I sin fortvilelse gjemte hun seg i en hule i skogen, der hun ble mer og mer til en skygge av seg selv. Ved et vann i skogen møtte hun Narcissus...

Han på sin side var så vidunderlig tiltrekkende og pen at både menn og kvinner falt for ham uavlatelig, mens han aldri gjenkjente følelsene eller viste følelser for andre overhodet.
En forsmådd elsker ble hjulpet av Nemesis, hevnens gudinne. Hun fordømte Narcissus til å forelske seg i sitt eget speilbilde i et ensomt vann ved fjellet Helikon.
Echo møtte ham nettopp der, men stotringen hennes nådde ikke frem, hun ble avvist og oversett og hennes dødelige forelskelse sluttet med at kroppen hennes gikk helt i oppløsning, kun stemmen ble igjen ved fjellet..

Han derimot kunne ikke løsrive seg fra ansiktet som viste seg foran ham i det usedvanlig stille og klare vannet til bjergsjøen. Han ble liggende å stirre ved vannkanten til han døde av utmattelse. Gudene lot en blomst med lila hjerte og hvite blader vokse frem på stedet der han opplevde sine lidelser.

Dette er kun kort fortalt.

Det som slår meg er at Echo og Narcissus speiler hverandres manglende innlevelsesevne. Selv før Echo blir rammet av Heras forbannelse, blir hun karakterisert som en person som prater dumdristig i vei uten å høre etter på hva den andre måtte ha på hjertet.

I begges tilfeller setter forbannelsen noe på spiss og billedliggjør en menneskelig skavank som jeg forbinder med en manglende evne til empati.

Ved å sammenflette skjebnen til disse to avvikerne, formidler mytene et velkomponert og dramaturgisk overbevisende portrett av noe som i psykologisk sjargon kan kalles symbiose: en uhellig allianse mellom to personer som hjelper begge til å opprettholde livsløgnen. Her med uttæring og kroppens oppløsning til følge.

Bemerkelsesverdig er det at begge figurene foreviges gjennom symboler som oppfattes som positive: ekko og blomsten. Det kan tolkes slik at gudene ser begrensningene til både Ekko og Narcissus, de høyere maktene viser derfor medlidenhet og tilgivelse overfor skapningene som var handlingslammet på hvert sitt vis.

Samtidig leser jeg mytenes konklusjon som et budskap til etterkommende, et vink og råd til hvordan man kan lære seg å akseptere og omgåes de to involverte syndromene:

Han/Hun reagerer nå en gang ikke adekvat på mine følelser - kan jeg si - men jeg kan gi avkall på forventningene og elske ham/henne uten krav, som det vidunderlig skjønne vesenet han er, slik jeg elsker en blomst.
Og det er umulig å føre en jevnbyrdig samtale med henne/ham - men hvis jeg bare lytter: er det ikke en nydelig gjenklang jeg fornemmer i stemmen der?

http://en.wikipedia.org/wiki/Echo_and_Narcissus

http://www.aneb.it/pages/eng/myth_of_narcissus.php
(THE MYTH OF NARCISSUS: A PHYLOGENETIC INTERPRETATION)

http://en.wikipedia.org/wiki/Narcissism

Posted at 09:39AM feb 22, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[16]

Om Pygmalion-myten

Den kypriotiske skulptøren Pygmalion hadde vendt seg bort fra det motsatte kjønn som virket preget av altfor stor lettsindighet og lurveleven. Han levde i ensomhet, kun for sin kunst.
Inntil den dagen han kom over en aldeles betagende og stor elfenbein-bit.
Han valgte å meisle en kvinnelig skulptur av den - og resultatet ble så henrivende
vakker at han forelsket seg inderlig i sitt eget kunstverk. Ja, han pyntet henne med gaver og led store kvaler fordi hun ikke kunne gjengi kjærligheten.
En dag ba han gudinnen Afrodite om hjelp - og hun forbarmet seg over hans smerte.
Ved hjemkomst fra tempelet kysset og omfavnet Pygmalion statuen sin som han pleide, men til hans store overraskelse kviknet hun til under kjærtegnene, og snart ble han forenet med sin drømmekvinne i en gjensidig jordisk omfavnelse...
Afrodite hadde vært så rørt at hun lot kunstverket forvandle seg til virkelighet.

( Fritt fortalt etter myten om Pygmalion fra Ovids Metamorfoser )

Gjennom tidene har denne myten selv erfart en del forvandlinger. Mange kunstnere har pustet nytt liv i  fortellingen gjennom flere epoker. Malere og billedhuggere prøvde å fange inn det fortryllete øyeblikket av skulpturens oppvåkning.

http://en.wikipedia.org/wiki/Pygmalion

Jeg ble satt på sporet igjen av Tom Lotheringtons bemerkning om et møte med Venus fra Milo i Louvre. " Mannens seksualitet vil for alltid forbli en gåte for den som ikke skjønner at en figur i stein kan være nok til å vekke hans begjær, " heter det i innlegget " Fascinans ".

Pygmalion-myten dramatiserer det eldgamle mysteriet ved hjelp av en happy-end: Om ikke datidens samfunn eller kvinner forstår, så bønnhører i hvertfall kjærlighetsgudinnen den skapendes lengsler og viser seg mild og forsonende. Men hva skjer egentlig etterpå med det lykkelig forente paret Pygmalion og Galatea? Hva skjer med kunsten? Lager han skulpturer av deres fremtidige barn?

Som ved "Et dukkehjem" slutter fiksjonen med et åpent scenario.

Jeg har hørt om en kinesisk myte som jeg oppfatter som komplementær til den europeiske fortellingen:

Den kinesiske kunstneren Wu Tao-Tzu fra Tangdynastiet kunne ikke løsrive seg fra sitt eget veggmaleri av et tempelanlegg. Plutselig skal han ha klappet i hendene, tempelporten åpnet seg, han gikk inn i sitt kunstverk og portene stengtes igjen. Slik forsvant han fra verden - et lukket scenario.

Blant tallrike malerier foretrekker jeg dette av Jean-Leon Gerome som reflekterer at Pygmalion selv befinner seg i et metaforisk eller kulturelt landskap i utgangspunktet: Hvem gir liv til hvem og hvem våkner til hva ?

 http://www.forfatterbloggen.no/roller/resources/masha/264579DILh_w.jpg

Posted at 02:34PM feb 20, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[7]

atopisk kjærlighet

Min elsker flyr med vinden
jeg ser ham her og der

sånn som meg
er han hverken seg selv lik
eller seg selv

hvordan kjenner vi hverandre igjen
egentlig
eller gjør vi det
ikke

i

en runddans av forvekslinger
som skaper historie

min elsker flyter med havet
hver bølge leder øyet

mot et punkt

på en unnvikende horisont
som rommer vårt møtested
hinsides godt og ondt




(tilegnet alle som regner seg blant kjærlighetens nomader på denne jord ;-) )

Posted at 11:10AM jan 27, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[4]

Tanker om "Kautokeino-opprøret"

Posted at 12:05AM jan 26, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[6]

time to rhyme?

Should she do it? Not so sure ... quoth the raven: " Evermore ... "

Yes, inspired by Edgar Allen, enmeshed with gothic phantasies and surrounded by rainy darkness, she presents you with

       ~

A Swampy Ballad

As I walked about the mire in a dark and rainy night
I envisioned lightblue horses and they carried off my sight

by the willows I saw tiny shiny beings dancing circles on the ground
and above me moving shadows with a winglike flapping sound

while the wind was gently howling
and the mists turned round and round

everywhere I heard their calling oh I felt their cooling touch
voices blowing past my shoulders whilst the rain was whipping such

and they called from all directions
creatures of undine perfections

while the wind was gently howling
and the mists turned round about

soon I lost my sense of space, of up and down and left and right
and the beauty of the sightings was beyond me in my fright

childhood tales began their murmurs of a heroine who no luck found
having been too careless, in the swamps of trivia she drowned

while the wind was gently howling
and the mists turned round and round

but another voice kept singing and it rose above the storm
with a melody as buzzing as a huge mosquito swarm

for the smallest flying creatures shone their lights, enabeling my steps
images rising of a hero saving beatles, flies and even wasps

when dark threats were gently lurking
over insects trapped on ground

then I knew my path was found : 

to leave behind a maze within a swamp
you need the aid of creatures who belong there

for they know all the twists and turns

when lying winds are gently howling
and lulling mists are swirling round

That's what I came to tell tonight
with raindrops tampering my sight

you won't believe it

         ~
 
or you might!

Posted at 12:09AM jan 24, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[6]

tattvamasi - thou ART that

          ~

i lysets pustepause

mellom speil og bilde


i tidens krumming

mellom tonene


i bølgenes stillstand

mellom slagene


i fargenes glimt

gjennom snøen


i luftens sarte sitring

etter ordene


i språkets omfavnelse

og mørkets lukt


langs minnenes fotspor

og smaken av nu


der finnes du

du er det


tattvamasi

      ~

 -ss-

Posted at 02:39PM jan 13, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[3]

skrivedyret

 umettelig uhorvelig uerstattelig
 eter skrivedyret gjennom meg

  først forsvant de indre organer
  så bevisstheten
  følelsene

  alt ånder for å stilne dets sult
  verden suges til meg
  i kraft av et vakuum

  endelig er jeg ingenting
  med lov til alt

  en tjener som fråtser
  i herredyrets appetitt
  vi spiser oss gjennom deg og ditt

  hugger opplevelsens skoger
  og drikker drømmenes elv

  hvis du møter meg
  setter jeg deg
  et minnesmerke

  en skulptur av bokstaver
  men pent blir det ikke

  det er alt jeg kan love
  "love" det var dengang det
  nå er jeg lykkelig forspist

       - ss -

Posted at 04:11PM jan 09, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[7]

Når hun spiser

Det er noe rørende ved ferdigblandet salat, instant riskrem og fløtegratinerte poteter fra disken. Hver gang hun forsyner seg ser hun dem foran sitt indre øye: Menneskene som har tilberedt maten. Til henne. Myke fingertupper som river i salaten og blander bitenene sammen med et harmoniserende anntall gulrot- og kålstrimler i porsjonsposene. Hender som skreller poteter med omhu og skjærer deres indre i passe store, lettinntagelige biter. Kvinner i rene kjortler med oppsatt hår rører gigantiske sleiver i overdimensjonerte risgryter. Hun ser foran seg fabrikkhaller der dedikerte arbeidere styrer komplekse maskiner. Behendige lette bevegelser, hver og en sikker i sitt grep. Alle handlinger orkestreres på kjærlig vis med hensyn til dette ene: Å frembringe måltider til den enkelte der ute. Henne.

Det ligger mye omsorg bakenfor den daglige stunden ved kjøkkenbordet!

Hun tygger omhyggelig og med verdighet, nyter hver eneste munnfull. Når hun spiser, er hun aldri ensom.

Posted at 07:31PM jan 07, 2008 by masha in Diverse  |  Kommentarer[4]

Fremtidsvisjoner: "Wonderbum" hjelper deg

Etter sigende varer bleiestadiet lengre og lengre. I det kommunistiske Østtyskland, det vil si frem til 1989, ble småbarn ferdige med bleier i ettårsalderen, er det blitt meg fortalt. Det skyldtes det kollektivet presset i et samfunn med full barnehagedekning.

Jeg husker bilder der tjue barn satt på rekke og rad, hver på sin lille potte som ble satt frem ved nøyaktig samme klokkeslett hver formiddag. Det var selvsagt genialt å begynne med slike vaneskapende tiltak før trassalderen tente en første gnist i individets oppvåkning.

Denne døren ser ut til å være stengt for alltid i et forbrukersamfunn som simulerer valgfrihet til alle og enhver fra og med tidspunktet de små er store nok til å beundre varetilbudets mangfold fra en oppreist sittestilling i sportsvognen. Turer langs supermarkedets reoler og gjennom shoppingsentrenes arkader er en fast bestanddel av de fleste smårollingers hverdag.

Såvel hjemme som ute i forbrukerjungelen er det umulig å ikke observere elektriske apparater med brytere, knapper, lamper og fjernkontroll i intenst oppslukende samspill med voksne og andre etterlignelsesverdige mennesketyper; noe som har åpenbare følger: Mange barn i to- eller treårsalderen utviser en overraskende selvsikkerhet, rutine og fingerferdighet i håndteringern av slikt elektroniskt utstyr lenge før de er villige eller istand til å lytte innover til signaler fra egen kropp som forteller om slike kjedelige ting som avføring på vei ut av tarmkanalen eller en sprengt blære.

Oppmerksomheten rettes utover, og derfra kommer også signalene om ubehag "after the fact": Når bleien først er tung og klam vil man gjerne kvitte seg med den, i bytte mot et ubrukt eksemplar.

Det hele peker i en retning: Fremtidens barn lærer å ta hånd om sin egen bleieskift ved hjelp av elektronisk styrte hjelpemidler. Treåringen stiller seg opp på en behagelig oppvarmet liten plattform på baderommet, presser på noen blinkende knapper - og svisj, der blir den tunge bleien revet bort av et par metalliske armer. Så dukker den nye. foreløbig todelte bleien opp fra beholderen med den blå teddyknappen, og bakre og fremre del presses mot kroppen og sveises sammen idet de møtes rundt den lille hoften. Individuelle justeringer er selvsagt mulig, for alle går i sine egne skreddersydde bleier. Barnevennlige restauranter skaper snart sine egne varianter  med høy underholdningsverdi og helt uten sjenerende luktfaktor. Ja, det kan tenkes at et festlig lite bleieskift på Toddlerfun's blir til et populært innslag på barnebursdager. En skal jo tidlig lære å bli glad i kroppen sin ...

"Wonderbum", som den første generasjonen halvrobotere heter, snakker med det lille barnet og er utstyrt med flere parallele språkprogrammer, slik at de viktige funksjonene kan innlæres i opptil tre fremmedspråk. Det oppstår naturligvis intense følelsesmessige bånd mellom en wonderbuddy og dens bruker,  iblant er roboten den eneste pålitelige omsorgsfiguren i et hjem preget av oppløsning eller likegyldighet; derfor kan avvenningsprosessen være nokså semertelig ...

Oppfinnsomme pedagoger kreerer snart egne ritualer der femåringene kan legge denne livsfasen bak seg på en verdig, bevisst og utraumatisk måte. For ved skolestart bør en være ferdig med bleier, selv i fremtiden; alt annet ville bli for dyrt, plasskrevende og dessuten distraherende.

Posted at 02:16AM des 29, 2007 by masha in Diverse  |  Kommentarer[9]