Mari Again


I'm here again.....

 
tirsdag aug 31, 2010

The Last One

dette er det siste innlegget fra meg på forfatterbloggen. dette er mine siste tanker om alt dette, og dermed det siste jeg skriver om det. etter det finner du meg på http://oneofakindm.blogspot.com/ og http://themstory.blogspot.com/

så, tanker?

la oss bare beynne en plass, og så vet dere at jeg surrer meg bort. jeg skla på skrivekurs på lørdag. et skrivekurs med ruben Eliasse, en av mine desidert favoritter! folk jeg kjenner sier at han er en veldig dyktig lærer, og jeg ser virkelig frem til det!

men i dag har jeg planer om å besøke mine søskenbarn som  bare bor fem minutter unna, men som jeg likevel ikke har sett på en stund. så da skal jeg ringe dem når jeg har spisst middag. jeg ser på tv nå. pause nå, men etterpå tror jeg will and crace begynner. nei, familietrøbbel/grounded for life. jeg ser altfor mye på tv. før var det nesten aldri tv, bare pc, men nå har det liksom endret seg litt.

jeg trenger en ny pc...denne er fem år gammel eller noe sånt, og den er så lite bærbar som en bærbar pc kan være. 100% er omtrent en halv time, jeg har haugevis av ledninger som plugges inn, som musa, laderen, ekstern haddisk, høytalere, eventuelle ladere og lagringsdingser som ipod, mobil, kamera o.s.v. 

 ok, nå har det gått flere timer siden jeg startet å skrive dette. jeg føler ikke at jeg kommer noen vei, så jeg vil bare si:

 liver er til for å feiles i. bare man tørr å strekke seg etter det man virkelig ønsker. men så er det også sagt, at man vet ikke hva men virkelig elsker før det er borte.

og med de ord, takker Mari Duyen Talset for seg på ForfatterBloggen, og håper at en dag vil dere høre fra meg igjen, i form av en bok jeg har skrevet. Farewell! 

torsdag aug 19, 2010

I'm not gone

forfatterbloggen legges ned. det er satt, og ingenting kan tydeligvis endre det. først nå oppdager jeg at samfunnet her var tettere enn jeg føst så. vi spres med vinden. samtidig er det også en grunn til at forfatterbloggen legges ned. det har vært labert med aktiviteten her. 

men uansett, jeg forsvinner ikke.jeg vet ikke om det betyr noe, men jeg har flere blogger og slikt på internett. noen av dem er rett og slett "the blessing-part of not knowing". altså steder hvos jeg er fri til å skrive ABSOLUTT  hva jeg vil fordi ingen kan dømme meg på en realistisk note fordi de ikke vet hvem jeg er. 

men nå babler jeg. ikke at det er uventet av meg, hodet mitt er et mess. uansett, her er en link til den mest oppdaterte bloggen: http://oneofakindm.blogspot.com/

for øyeblikket er den ganske tom, men det kommer mer om en liten stund. det er også en annen, men det kommer kansje senere.

Airplanes

det er en sang kalt Airplanes. av B.O.B eller noe sånt.

 refrenget er : 

can we pretend that airplanes in the nightsky

are like shoting stars

i could really use a wish right now

wish right now, wish right now

(2x)  

kan vi late som om fly i natten var stjerneskudd, jeg kunne viirkelig trenge et ønske akkurat nå. hvem tenker ikke det en gang i blandt? selv gjør jeg det på n jevnlig basis...

men tilo poenget: jeg vil stille dere et spørsmål. et av de siste spørsmålene på denne siden.

hva ville dere gjort, om fly i natten var stjerneskudd? hva ville dere ønsket dere? eller ville dere bare sett på dem og tenkt "hva skal jeg med et ønske? mitt liv er det perfekt liv, med alle sine feil og skuffelser, så er det et ekte liv, og mitt liv. dermed perfekt for meg".

hva ville dere gjort? 

fredag jul 23, 2010

jeg døgner....

hmm....jeg har døgnet :-) det er rett og slett å gå et helt døgn uten å sove i det hele tatt. la meg se, jeg våknet rundt klokka 11 i går, la meg rundt halv ett, men slokket ikke lyset før rundt 2 (kremt), fikk ikke såve et sekund så jeg bare sto opp, nå er klokka 06.05 på pc'n min, så om fem timer til så har jeg vært våken i ett helt døgn. siden jeg har kled på meg og alt så tviler jeg på at jeg kommer til å legge meg igjen, så man kan vel eentlig si at målet er nådd. det var ikke planlagt, jeg fikk bare ikke sove så jeg sto opp, rundt 4 tipper jeg. 

 nå venter jeg bare på at klokka blir nok til at jeg kan gå ned og ordne meg noe mat, siden det lager litt lyd, og jeg nødig vil vekke min familie. skjønt, min bror og far våkner nok ikke i det hele tatt....

når er det ok å begynne å lage seg litt mat? vi snakker kansje litt riset brød, knekkebrød eller middagsrester fra i går. når det er sagt, så er jeg MEGET sulten! men er nesten litt redd for at lyden av tastaturet mitt lager for mye lyd, så jeg venter litt til. 

og beklager hvis det er en del skrivefeil her, prøver bare å skirve litt fort :-) men nå lurer jeg på når jeg kjenner søvnmangelen? jeg skal til byen i dag å møte en veninne, og muligens hennes kjæreste (skeptisk, vi skal tydeligvis til vestnes hvor han skal hente oss. hun skal i hvert fall, men jeg vil vite litt mer først. ps: han er 19 år, hun er 16 eller noe sånt, jeg er 13, snart 14). kansje treffer jeg en jeg kjenner som jeg har veldig lyst å treffe også? vet ikke, vi får se.  

men nå vet dere i hvert fall hvor jeg har blitt av hvis jeg forsvinner sporløst (spøk, jeg er ikke dum. skeptisk, men jeg har valget om å bli med. må bare vite hvor mange ganger hun har truffet han før). ÆRLIG TALT, SPØK!

ok, nå kjenner jeg at det kribler i fingrene, jeg har flyten på tastaturet, så jeg skal prøve å være litt kreativ    ;-D 

torsdag jul 22, 2010

solen skinner i regnet

det finnes noe som får oss til å smile. det er forskjellig fra perso til person, men det er alltid noe som kan få solen til å skinne i regnet. hva får vi da? en vakker, smilende renbue :-D

kanjse det er en paerson du er glad i? kansje det er noe du liker å gjøre? 

kansje du vil dele det med meg? personelig så smiler jeg når jeg merker at noen bryr seg, eller når jeg leser en god bok, når jeg hører en god sang, når jeg får til noe o.s.v og så en ting til,men den forblir i mitt hode ;-) 

lørdag jul 17, 2010

Jeg klarte hva igjen?

helt utrolig. eller, bare nesten. jeg kan faktisk tro det, men det er like før jeg ikke tror det likevel. 

jeg har, som den idiotiske idioten jeg er, klart det IGJEN! og nå lurer du kansje på hva det er jeg har klart å gjøre igjen. problemet er bare at jeg ikke vet hvordan sette ord på det. (tenker)

egentlig vet jeg ikke helt hva jeg har klart å gjort, jeg vet bare at jeg gjør det altfor mange ganger. det pleier å forårsake et fall. skikkelig tryning rett ned i betongen. 

uansett, dette ville nok blitt lengre om jeg visste nøyaktig hva jeg hadde gjort, men det gjør jeg jo ikke :-(

men når jeg finner det ut, skriver jeg nok mer, siden forfatterbloggen har blitt nesten som en slags dagbok for meg. tror nok det har litt meg Not Knowing å gjøre. egentlig skriver jeg ikke o eksagte hendelse, men om temaet rundt det og sånt (inbiler jeg meg da). 

onsdag jul 14, 2010

It's Back

dette forsvant fra min første blogg, men kort sagt så er det en spontan nedskrivning. :-) 

Den røde soloppgangen farver himmel og hav. den blender meg der jeg står, på toppen av åsen. vinden rusker meg vagt i håret, som sin egen "god morgen" hilsen, og jeg lytter. jeg kan høre gresset svaie i vinden, jeg kan høre bølgene skylle mot land, jeg kan høre fugler som synger, små dyr som kravler rundt og... en stemme. Naturens egen skjøre stemme hvisker inn i mitt øre. Det er fredelig her. ikke som i byen, hvor alle løper hit og dit, alltid på farten og alltid er stresset. de prøver å overleve, å skaffe seg rikdom, varer og fine hus. Hele livet deres går med til å skaffe disse tingene. Og ikke før de ligger for døden innser de at de tingene ikke betyr noe. ikke før da innser de at, livet ikke har noen andre sjanse.

       Jeg sukker og snur meg. Snur ryggen til soloppgangen og setter kursen mot den største byen. Mot byen som endrer sitt navn ved hvert kongeskifte. og idet jeg ser den stige over horisonten, ser jeg den røde byen, hugget ut av det røde fjellet under. tykke murer, høye tårn, sterke hus, og på toppen, et palass så prektig at solen selv blir svakere. Alt hugget ut av steinen i det røde fjellet. stolt, sterkt og vakkert som evigheten. Og siden porten ikke er åpen så tidlig, kan jeg se det massive treverket i den. det sies at de portene er laget av naturens eget hjerte, og at den dagen noen bryter seg gjennom de portene med makt, vil være den dagen naturen dør... og jeg, jeg syns det er noe idiotisk tullprat! Naturen er sterkere enn noen massive porter av tre og jern. Naturen er overalt. Naturen vil alltid leve.

              Senere, da solen står midt på himmelen, og vaktene endelig har åpnet portene, går jeg som alltid rundt i byen jeg kaller mitt hjem. Og jeg blir fylt med en fredfull følelse av å gå i disse gatene. selv bakken har et rødlig skjær, og overalt hvor jeg ser er det mennesker. og selv om de alltid er på farten, er jeg rolig. jeg er ung, livet mitt er mitt, og jeg vil aldri la noen ta det fra meg, selv ikke når jeg dør.

 "vi lever alle evig" pleide moren min å si. "så lenge minnene finnes, og de som vil huske oss. vi lever alle evig". Det var det hun alltid sa da hun levde. Og faren min? Han hatet det og alt hun sa. Han hatet det så mye at han en natt drepte henne. du kan tanke deg hva jeg følte da jeg fant henne ved soloppgang, dynket i blod like rødt som soloppgangen selv. siden da har soloppgangen alltid betydd noe spesielt for meg, som om hun er nærmere da. og da virker ikke livet like håpløst. og mens jeg går oppover bakkene mot palasset, undrer jeg som vanlig på hva livet vil gi meg. Og på hvor dagen i dag skal lede morgendagen. Og da jeg stopper opp et lite øyeblikk ved foten av den veldige trappen opp til palasset. Snur meg mot havet, og som vanlig undrer jeg meg: hva er min skjebne? Og når det da kommer en løpegutt springende mot meg, bukker dypt og hilser "ærede prinsesse", ja da lurer jeg på om det virkelig finnes en skjebne.

Som om det var min mors skjebne å dø ved min fars hånd. Som om det er min skjebne å leve alene på grunn av min fars gjæringer. Nei, det finnes ingen skjebne. Bare våre egene handlinger, konsekvensene og kjærlighet.

 
© Mari Again