Bokliste


 

Svein Øverland


psykolog og raring

 
torsdag mar 18, 2010

Kors på Halsen

Ny bok om selvskading skrevet av de som vet hvordan det er; pasient og hennes nærmeste. Alt flyter - også sjangrene innen fagbøker og dokumentarer[Les mer]

lørdag mar 13, 2010

Kompisen min og meg, og en til.

Jeg har en kompis som jeg har kjent så lenge jeg kan huske. Vi har hatt det utrolig morsomt sammen, han har støttet meg når jeg har trengt det, og jeg er sikker på at vi kommer til å holde kontakten til jeg dør. Men det er vel bare å innrømme at han nok har gitt mer til forholdet vårt enn jeg.

[Les mer]

lørdag feb 13, 2010

En stripe av blod, et smil, en dråpe som faller.

Rank i ryggen, nesten kokett i blikket og med kryssende bein, sitter hun på en krakk foran meg. Jeg seg de spisse krokene som glinser av metallisk styrke bli presset gjennom rygghuden hennes.[Les mer]

tirsdag jan 19, 2010

EttårsJubileum for stiftelsen av Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord, LFSS

Det er i år og idag ett år siden pårørendeorganisasjonen "Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord", LFSS ble stiftet. Jeg vil benytte dagen til å hedre personene bak pårørende og brukerorganisasjoner generelt og LFSS spesielt.

[Les mer]

søndag jan 17, 2010

Seksuelle fantasier og overgrep, Del 2

Her presenteres Jones og Wilsons modell for å bedre forstå sammenhengen mellom seksuelle fantasier og overgrep. "When thinking leads to doing". Modellen er basert på behandlingforskning og dybde intervjuer av dømte pedofile overgripere.[Les mer]

onsdag jan 06, 2010

Er det noen sammenheng mellom seksuelle fantasier og overgrep?

Omarbeidet tekst publisert i sexologisk tidsskrift sammen med Marita Sandvik. Om sammenheng mellom det å tenke på det, fantasere om det og det å gjøre det. Om seksuelle fantasier og overgrep.

[Les mer]

fredag jan 01, 2010

Selvskading smitter, men hvorfor?

Når vi ikke forstår, reagerer vi med forenkling, projisering, demonisering eller sykeliggjøring.

På tross av at vi nå vet at over ti prosent av ungdom skader seg, er ofte den typiske forklaringen at "selvskadere" har personlighetsforstyrrelser, er manipulerende, eller kun gjør det for oppmerksomhet. Selv om det for noen, de mest maktesløse, kan være sant, - skader de aller fleste seg i ensomhet og bør forståes utfra et normalpsykologisk perspektiv.

[Les mer]

lørdag okt 11, 2008

Skal jeg gråte (for henne) eller le (av meg selv)?

Hun sitter der så alvorlig foran meg. Hun er så liten, Hva er vel 13 år?
Hun burde ikke vært her, hos en psykolog på Helsestasjon for Ungdom. Blant brosjyrer om tvangsekteskap og amfetaminpsykose, blant sterile hansker og gratis kondomer. Og etter klokken ni på kvelden, her midt i byen med hvileløse rusmisbrukere rett om hjørnet.
Alvoret fyller ansiktet hennes. Det fyller hele rommet. Og øynene hennes er vidåpne. Konsentrerte. Hun er ute etter svar. Om sex, sa hun. Jeg ser hvordan hun forsiktig formulerer spørsmålet. Hun leter etter ordene, men virker sikker, - selvsikker til og med. Øynene er sminket, men ikke mye. Hun har farget håret svart, men skiller seg ellers ikke fra 13-åringer flest.
"Ja, sex kan være bra og det kan være dårlig", svarte jeg avventende. Hun nikket til det, som etter en erkjennelse av at - Ja slik er det.
Så kommer spørsmålet: "Hvor mange sexpartnere er det vanlig å ha?".
Hmm, tenker jeg og kjenner tankene gå over i hyperspeed. "Nå får du vise at du er en ikke-fordomsfull psykolog, du godeste Svein Kristian. Klart hun kan ha debutert seksuelt allerede, men du behøver ikke dra frem diagnosene dine av den grunn". Det er ikke tilfeldig at jeg har denne formaningen for meg selv. Erfaring har lært meg at selv om jeg ellers er en liberal fyr, og på tross av at jeg har blitt fortalt de mest bisarre tanker og observert mer menneskelig variasjon enn de fleste, - så kan jeg være ganske så prippen når det kommer til sex.
Javel, sikkert bra med avansert sex for de som liker det, sikkert fint med lakk og lær og pisk. Og hvis noen får en bedre utløsning med å gnikke seg mot rosa ballonger, så værsågod. Jeg vet at variasjonen er enorm og bør ikke bli sjokkert. Men jeg blir det gang på gang. Men altså, jenta er jo bare 13 år. Jeg vet at det er vanskelig nok for meg å snakke om seksuelle tenningsmønster og problemer med ungdommer og voksne, og jenta her er jo bare barnet.
Så en formaning av meg selv og mine holdninger er på sin plass, og hyperspeed er nok plassen å gjøre det på. Hun behøver ikke min følelse av at livet ikke burde være slik. Hun er her nå, og hun har kommet for å få hjelp.
Så til saken. Jeg tror ikke hun en gang har lagt merke til at jeg har vært litt uoppmerksom, at jeg har hatt et mikro-oppgjør med meg selv. Men nå er det på tide at jeg gir henne et svar.
"Du vet sikkert at det ikke er noe fasit på sånn. Noen får ikke kjæreste eller sex før de er godt over 18 år. Andre har hatt sex med mange rett etter de har kommet i puberteten og uten at de er i fast forhold". Blikket hennes er stødig, det røper ingenting. "Det er lett å føle seg unormal på det meste når man er i din alder, særlig når det gjelder sex. Og det er lett at andre slenger med leppa dersom man skiller seg ut".
Fremdeles det samme blikket. Tilbake i hyperspeed we go. Det ser ikke ut til at setningene traff. Hva er det jeg ikke har fått med meg? Er det noe annet hun er ute etter? Jeg kjenner at jeg nok allerede har klassifisert henne. Som en som allerede har mye seksuell erfaring, at hun har "rykte". Men hva bygger jeg det på? Litt øyeskygge og et selvsikker blikk. Kom an, er ikke logisk det. Det kan likså godt være noe annet. Tenk da!! jeg ser for meg at vi om noen minutter ler av at jeg totalt misforsto spørsmålet hennes, og at jeg lettet har forstått at "Neida, hun er jo ikke sånn".
Hmmm, kanskje det er det at hun har en type som maser på sex, som er eldre enn henne? Og at hun faktisk ikke vil, eller synes han er for påtrengende. Ja, det er det sikkert. La meg vinkle inn det..
"En annen ting som er viktig er at jenter noen ganger opplever at gutta maser og presser seg på. Og at jenta har lyst til å bare være kjæreste og få kos, men at hun ikke tør å si det direkte".
En rynke, og en til. "Nei, jeg tror ikke du forstår.."
"Neivel?...."
"Nei, jeg vet ikke jeg. Jeg synes det er godt og sånn. Men jeg lurer på hvor mange man kan ha samtidig. I sexen altså. Ja, sånn sammen på en gang. Jeg har hatt fem og seks, er det vanlig?"
.?!
Der kollapser hyperspeeden min. Tomheten tar over.
Og jeg er for en gangs skyld uten svar, uten tanker. Uten dekning.
Hun bare ser på meg.
Og jeg ser tilbake. Inn i de store øynene hennes.
Lenge,... før jeg forsiktig bygger opp neste setning.

torsdag mai 08, 2008

Lakrimalkjertlene

Ordene sniker seg inn i henne, det er for seint. Hun er usikker på hva hun hørte, om hun hørte noe. Hun ser leppene hans bevege seg, men lyden er fordreid som om hun var under vann eller som om han snakket et fremmed språk. Men lyden er ord i en slags sammenheng, og hun vet at ord kan gi følelser. Følelser og minner hun ikke vil høre. Som hun lenge har løst ute eller inne, som hun hadde begynt å tro var visnet. Døde.

Viljesløs kan hun nå ikke annet enn å vagt merke konsekvensene og det som følger. Hun er godt utdannet og kan sin logikk. Hun kan mer en de fleste om beslutningsteori, nevrofysiologi og analytiske prosesser, men det hjelper henne ikke. Eller kanskje gjør det det? Muligens hjelper det med å gi en klarhet i kjeden av indre hendelser, en varsel om det skal komme.

Hun erkjenner at det limbiske system; amygdala og thalamus, tar og gir signaler. Prosesserer informasjon på cellenivå og i mikrovolt. Prolaktin, adrenokortikotropisk hormon, enkefalin. Hun vet at hun nå sikkert er rød, at hun sannsynligvis svetter. Hun mer vet enn merker ansiktsmusklenes forsiktige rykninger og at underkjeven trekker seg tungt bakover og nedover. Men selv om hun vet hva som kommer og at hun ikke vil at det skal skje, så forsøker hun å ikke å stanse reaksjonen. Det parasympatiske delen av det autonome nervesystemet har forrang. Flukt er ikke et alternativ. Logikken er død.

Økt acethylcholin, fravær av andre nevrotransmittere, kjemi, mikroelektriske spenninger, og ukjente nevrokjemiske forbindelser. De siver sammen mot et felles mål i lakrimalkjertlene. Der møtes de og eksploderer i et fysiologisk endepunkt. Nikotin og muskarinreseptorene aktiveres, og begynner å produsere sine produkt.

Først samler de seg, men så ¿ grunnet sin egen tyngde, renner de.

Hun lukker øynene, men skjuler det ikke. Tørker ikke, men lar hendene henge uvirksomme. Hun lager ingen lyd, men munnvikene dirrer i det hun kjenner smaken.

Hennes siste logiske tanke er at det må da være noe bra i dette? Siden mennesket er den eneste art som gråter, siden det er så mye nevrologi i en så liten ting som en tåre.

Så lar hun fortvilelsen skylle over seg, lar følelsene få forrang for kjemien. Gir faen.

Og fortaper seg i gråten.

tirsdag apr 29, 2008

galskap, del2 - Definisjon av psykiske lidelser

 

Galskap, del 2. Definisjon av psykiske lidelser

Dette er fortsettelsen på blogginnlegg Galskap, postet 17. mars.



Definisjon av psykiske problemer og lidelser.

Media omtaler psykiske lidelser og problemer på en måte som skaper forvirring. Når jeg hører programledere, journalister og «folk på trikken» omtale psykiske lidelser blir jeg ofte oppgitt. Det brukes ofte en saus av begreper som like ofte er ulogisk sammensatt og gjensidig utelukkende. Det blir brukt begreper som «sinnsykdom», «psykisk sykdom», «psykiatrilidelser» og «nerveproblemer». Samtidig vet vi fra livet og samfunnet for øvrig at de begrepene og merkelappene vi bruker påvirker hvordan vi tenker. Og det igjen påvirker hvordan vi møter dem det gjelder. De fleste vil for eksempel heller ha en nabo med «Jensen som har psykiske problemer» enn «en psykiatrisk pasient». Men nå er det vel også slik at psykologer og psykiatere (som media forvirrende benevner som for eksempel «psykiaterspesialist» eller «psykiatriker» ;) ) - har bidratt til en forvanskende eller direkte misvisende terminologi. Faktum er at selv om det aldri vil finnes en fasit på hva en psykisk lidelse er, så finnes det en felles definisjon og forståelse av feltet.

Ja, unntak finnes. Ja, mennesket har en variasjon som gjør forenklinger vanskelige. Og Ja, - samfunnets normer vil alltid påvirke grenseoppganger fra normalitet til annerledeshet. Men det finnes likevel retningslinjer mellom normalitet og psykiske lidelser, og det er forskjell på en psykisk lidelse og et psykisk problem eller plage.



Alle mennesker har i perioder trekk av psykiske lidelser, men det betyr ikke nødvendigvis at man har en psykisk lidelse eller trenger behandling. Å ha en psykisk lidelse innebærer i hovedsak at tre forhold må være oppfylt.



  • Statistisk uvanlig tanke eller atferd.

For det første må atferden eller tankene være statistisk forskjellig eller mer alvorlig enn i gjennomsnittet av befolkningen og i den kulturen som personen tilhører. Det gjør det avgjørende å ha kunnskap nettopp om gjennomsnitt av det aktuelle symptomet eller atferden i den generelle befolkningen. I tillegg er det avgjørende å ha god kunnskap om utviklingspsykologi ettersom atferd og symptomer varierer mye i løpet av et menneskes utvikling. Det gjør at diagnostisering av psykiske lidelser hos barn er særlig krevende. I tillegg er det ofte klare kjønnsforskjeller. Ved vurdering av selvmordsfare må for eksempel psykologen forholde seg til at kvinner har tre ganger større forekomst av selvmordsforsøk, men at menn har dobbel så stor forekomst av gjennomført selvmord. Diagnosen tvangslidelse er et annet eksempel. Denne lidelsen viser til personer som har intense og hyppige gjentatte katastrofetanker om «Tenk hvis..». De kan være redd for om de har glemt å slå av brytere, kokeplate, låst dører og lignende. Det medfører at de må sjekke om det er slik de frykter, og vil ofte måtte sjekke svært mange ganger. De kan også ha forskjellige ritualer, for eksempel håndvask, som de må gjennomføre i en bestemt rekkefølge. Dersom de blir avbrutt må de begynne på nytt. De som lider av dette vil ofte unngå å snakke om det eller søke om hjelp fordi lidelsen oppleves som bisarr og man er redd for at man ikke vil bli tatt alvorlig. Det er trist fordi at ved riktig behandling er prognosen god. Poenget her er at de å sjekke om for eksempel kaffetrakteren er slått av er vanlig hos de fleste. Men hvor mange ganger er normalt? To? Tre?. Sytten? Her må man faktisk kunne litt om forekomst i normalbefolkningen, selv om de fleste vil si at sytten ganger er unormalt dersom man bruker så mye tid hver dag eller hver gang. Og når man undersøker hva som er vanlig og normalt må man blant annet ta hensyn til kjønnsforskjeller. Kvinner sjekker oftere, - med andre ord skal det et høyere anntall sjekkinger til for å oppfylle dette kriteriet for kvinner enn for menn.

I tillegg vil atferd i befolkningen endres over tid og i ulike kulturer. Kriteriet for fedme eller undervekt har for eksempel blitt endret flere ganger fra femtitallet og til i dag. En av kriteriene på fedme er at vekten er tredve prosent over gjennomsnittet. Når så befolkningen har fått en økt gjennomsnittsvekst, må grensen for fedme heves tilsvarende.

Men det er mulig å finne et statistisk gjennomsnitt for en rekke forhold som er krieterier for psykiske lidelser. Likevel, en psykisk lidelse defineres uansett ikke av dette kriteriet alene.

Når det gjelder kulturelle forhold, viser det til langt mer enn forskjeller i kultur mellom ulike land eller etniske grupper. Norge er et langsstrakt og kulturelt uensartet land. Kulturforskjellene mellom ulike deler av landet kan lett være like så store som mellom Norge og for eksempel Tanzania.

Eksempel:

For mange år siden arbeidet jeg som psykolog opp mot en institusjon i Telemark. Som et ledd i en standardutredning av en gutt på tretten år oppdaget jeg at han hadde store utslag på et såkalt screeningsverktøy for identifisering av psykiske lidelser. Skalaen som viste til mulig psykose var sterkt forhøyet og jeg innkalte derfor gutten og hans far til samtale. Jeg fulgte opp skårene på skalaen med spørsmålet «Tror du at du har noen spesielle krefter?» Til min videre uro bekreftet gutten dette, og på oppfølgingsspørsmålet fortalte han at han hadde makt over liv og død. «Kan du gi et eksempel på det?» spurte jeg med en nagende uvisshet. «Ja, jeg kan stirre på dyr, for eksempel en hare. Jeg bare stirrer på den, og så vips så faller den død om». Gutten fortalte det med et intenst blikk, og full av bekymring vendte jeg meg mot hans far. Faren møtte blikket mitt med et nikk. Stolt både i kroppsspråk og stemme repliserte han. « ...Og det er det jeg som har lært ham».

Etter noe oppklarende samtale fant jeg ut at de var flere fra den delen av Vest-Telemark som trodde på dette. For det jeg vet gjelder dette kanskje hele regionen ;) Gutten var ikke psykotisk. Og selv om jeg syntes det var en underlig forestilling, var det ingen såkalt vrangforestilling og psykosetegn.



  • Vesentlig funksjonsnedsettelse.

Men som sagt er ikke tilstedeværelsen av en statistisk uvanlig tanke eller følelse i seg selv tilstrekkelig for å klassifisere noe som en psykisk lidelse. Det utgjør bare det første av tre samtidige forhold.

For det andre må atferden medføre vesentlig funksjonsnedsettelse. Dette viser for eksempel til at man ikke klarer følge opp arbeid skole, vennskap eller kjærlighet. Dette punktet hører ofte sammen med det første. Dersom man for eksempel har angst, depresjon eller en spiseforstyrrelse vil det som regel medføre et fall i kognitive evner som konsentrasjon, hukommelse og abstrakt tenking. Det skyldes at organsismen er så sterkt aktivert eller så preget av angstfult eller depressivt tankeinnhold at de vanlige logiske funksjonene ikke blir opprettholdt. Tenk deg at du selv var truet av en forestående katastrofe eller prøv å minnes sist du var veldig lei deg. I slike situasjoner blir bevisstheten innsnevret og man har lite tilgjengelig mental kapasitet til å løse andre problemer. Eller prøv å huske sist du kranglet med kjæresten din. Du var sannsynligvis veldig sliten og manglet energi til å gjøre det logisk riktige. Enten ønsket du ikke å tenke logisk eller så hadde du ikke krefter til det. Istedenfor satt du kanskje bare i stolen, grublet, kjente på sinne og maktesløshet og stirret i veggen. Bare tanken på å reise seg fra stolen, ta seg en luftetur ut for å tenke klart, - virket som en umulig oppgave. Ved en psykisk lidelse er dette enda mer uttalt. Mange vil da unngå å gå på arbeid, møte på skole eller overhode å treffe andre mennesker. Konsekvensen er tilbaketrekking, isolasjon og at man lett kommer in onde sirkler.

Når det gjelder ungdom er ofte skolefravær et tegn nettopp på begynnende psykisk lidelser, og bør derfor taes svært alvorlig ettersom høyt skolefravær også lett fører til økende problemer både faglig og sosialt.



  • Subjektiv lidelse.

Det siste kriteriet som må oppfylles for å fylle kriteriene for en psykisk lidelse er at personen opplever sterk subjektiv lidelse. Med andre ord må symptomene ledsages av angst, intens fortvilelse eller ønske om å bli kvitt symptomene. For å si det enkelt; å ha en psykisk lidelse er jævlig. Man føler maktesløshet, man er forvirret, man er skamfull, og følelsen er så overveldende at man ikke forstår hvordan man noen gang skal få det bedre.

Det finnes unntak til dette siste kriteriet, for eksempel ved anorexia eller dyssosial personlighetsforstyrrelse/psykopati. Likevel, - selv personer med disse lidelsene vil ofte ha blaff eller perioder av subjektiv lidelse. Selv psykopater kan noen ganger beskrive en vond tomhet eller ensomhet, en sår følelse av at noe viktig mangler. Det samme gjelder personer med anorexi. I tillegg vil også lidelsen bæres av andre. Man sier at kriteriet subjektiv lidelse er vikarierende hos personens pårørende eller nærpersoner. Å være kjæreste med en psykopat eller foreldre til en ung jente med anorexi gir en intens lidelse.

Å beskrive denne lidelsen er på tross av intensitetet svært vanskelig, ja faktisk i prinsippet umulig. Ord blir fattige i en slik situasjon. Faktisk kan det hevdes at personen sannsynligvis ikke ville hatt et så stort lidelsestrykk dersom han/hun klarte å beskrive følelsen fullt ut. Og motsatt; - den psykiske smerten i å ha en psykisk lidelse blir nettopp så ufattelig fordi det er så vanskelig å beskrive og kjenne på den.



Kun når samtlige tre kriterier er oppfylt kan man diagnostisere symptomene til å utgjøre en psykisk lidelse. Dersom symptomene er mindre intense eller kun er delvis oppfylt er det mer riktig å benevne det som psykiske vansker, plager eller problem eller som en del av normalvariasjonen hos mennesker. Jeg understreker at dette ikke er min personlige mening, men forsøkt beskrevet utfra de kriterier som er utarbeidet av Verdens helseorganisasjon (WHO) og nedfelt i innledningkapitlet til diagnosemanualene som skal benyttes for formålet.



Når media til økende stadighet forteller om skummelt høye tall på forekomst og økning av psykiske lidelser blant barn og ungdom må vi derfor spørre oss selv hvordan de definerer psykiske lidelser. Et vanlig benyttet prosenttall er at tyve prosent av alle ungdom har psykiske lidelser. Nå er jo ikke kritisk kildekritikk og dyplesning av forskningsreferanser medias sterke side. Ofte vil de referere nettopp til forekomsten av psykiske problemer/vanker/plager og la være å problematisere dette ytterligere (kjedeligere overskrifter blir det også). De fleste undersøskelsene fra de siste årene viser til at en tredjedel av disse igjen har en psykisk lidelse, og at forekomsten av psykiskel lidelser således ligger på mellom 5 ¿ 7 prosent. Dette kommer også an på hvilke aldersgruppe man studerer, for eksempel om man tar med de aller yngste barn og om man med ungdom også inkluderer personer opp til 20 år. Nå er selvsagt dette alvorlig nok, men langt fra så alarmerende som enkelte forsøker å fremstå det. Selvsagt er det også slik at noen men pykiske problemer utvikler videre problemer slik at resultatet etterhvert blir en psykisk lidelse. Tidlig hjelp kan derfor motvirke en skjevutvikling og bør derfor uansett taes alvorlig.

Nå er det er sagt mener jeg personlig at utredning og behandlingstilbudet uansett forekomst er alt for dårlig i Norgesynes like så mye å skyldes at tilbudet er altfor dårlig tilpasset nettopp barn og ungdoms behov. Barn og ungdom får etter min erfaring ikke hjelp på sine egne premisser, men heller slik det passer behandlere og adminitrative/økonomiske rammer.


Hvordan man forstår og klassifiserer barn og ungdoms psykiske helse har dessuten klare konsekvenser for hvorledes samfunnet reagerer. I Norge er det psykiske helsetilbudet svært forenklet organisert i to hoveddeler; den kommunale helsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. I utgangspunktet skal psykiske problemer ivaretaes innen det kommunale tilbudet mens utredning og behandling av psykiske lidelser skal ivaretaes i spesialisthelsetjenesten. Effekten av dette krever selvsagt blant annet at kommunen har tiltrekkelig kompetanse både på håndtering av psykiske problemer og på å fastslå når sammenstillingen av symptomer utgjør en psykisk lidelse. I tillegg krever dette et tett samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten både når det gjelder koordinering og informasjonsutveksling. Med andre ord at kommunens helsetjenester vet når de skal henvise og at spesialisthelsetjenesten stiller opp når det trengs. Dette er særlig viktig for barn og ungdom. For å være litt forsiktig så vet jeg ikke om mange plasser der dette fungerer så veldig godt.



Men poenget er ikke her å sukke, stønne eller harselere med helsevesenet. Poenget her er både å få frem hvor vanskelig det er å diagnostisere (særlig barn og ungdom) men at det likevel er mulig. Det finnes som sagt selvsagt ingen fasit, og i praksis er det enda vanskelig enn denne korte fremstillingen skisserer. Oppgangen mot somatikk, hormonforstyrrelser, nevropsykiatri og annet er for enkelt skyld ikke tatt med her.

Grovt sett er det likevel to store farer når det gjelder å klassifisere atferd som en psykisk lidelse eller ei. Man kan feilaktig diagnostisere normal atferd som en psykisk lidelse, eller man kan bagatellisere eller overse en psykisk lidelse som uttrykk for noe som går over av seg selv. Begge deler kan gjøre et menneskes liv verre. Og selv om man riktig klassifiserer en psykisk lidelse vil det selvsagt ikke i seg selv sikre at vedkommende får riktig eller vellykket behandling.



Men å gå lenger ned den veien tror jeg i så tilfelle krver en ny bloggpost. Jeg velger derfor å stoppe her. Gi gjerne innspill til teksten, og til om jeg bør skrive mer om det jeg antyder på slutten her.

mandag apr 28, 2008

Den vanskelige andreboken..

var ikke så vanskelig for meg. Nå er jeg "kun" medforfatter i en ny lærebok med ett av tredve kapitler. Og det er "kun" en fagbok. Tror nok det er verre å være skjønnlitterær forfattergenerelt og med andreboka, men likevel. Hipp hurra for meg. Jeg har dessuten kontrakt på en til, og ferdig med et annet kapittel i en annen fagbok.

Så løp og kjøp.

Prøvde å klistre inn boka på høyresida av bloggen, men uten hell. Det tar kanskje litt tid?

Men altså konklusjonen og det viktigste er klart; min første bok var ikke et blaff, - men første bit på en lang og sannsynligvis grensesprengende internasjonal karriere ;)

Og vet dere. Å være her på bloggen har faktisk vært og er inspirerende for meg. Nå er jo ikke dette en takketale akkurat, men takk likevel til både forfattere, bloggere og de tause leserne.

mandag mar 17, 2008

Hva er Galskap?

Eller for å uttrykke meg noe mer politisk korrekt ¿ Hva er egentlig psykiske lidelser? Hvor går grensen? Er det noe hos "De andre" som ikke kan skje deg og meg? Eller er vi alle sammen litt gale? Ala "de gærne har det godt" eller "Vi har alle et frådende monster slumrende i oss". Kan kanskje alle bli schizofrene under gitt betingelser?

Dette er spørsmål som jeg som psykolog har fått uttallige ganger. Ett eller flere eller i ulike variasjoner. Fra barn og ungdom som bardust spør fordi de er nysgjerrige, fra gnagende bekymrende pårørende, eller fra personer som benytter anledningen til å ta kontakt når det "avsløres" at de har en spesialist i klinisk psykologi foran seg.

Og det bør det vel gå an å svare på. For folk som jobber innen psykisk helsevern (den såkalte "psykiatrien") er jo det et helt sentralt spørsmål. Og at det er viktig spørsmål, er jo selvfølgelig. Mange der ute er bekymret for at de selv eller noen de kjenner er i ferd med å utvikle en psykisk lidelse. For foreldre er det et skrekkscenario, for lærere en rimelig vanlig problemstilling, og alle kjenner vi en eller annen vi er bekymret for. I tillegg må vi i ytterste konsekvens innom filosofi og etikk for å svare på spørsmålene. For ved å kategorisere noe som en psykisk lidelse, må vi også tegne inn hvor grensene for normalitetens sfære ender. Og ta stilling til et annet spørsmål; Hva er da behandling?

Det er politisk korrekt å hevde at psykiske lidelser ikke er tabu. Nå bryr vi oss ikke om Ola har en schizofrenidiagnose eller om Kari har et alvorlig rusmisbruk. Vi er alle like. Sier vi. Men alle vet også at det bare er tull, noe vi sier, noe vi later som. Vi er fremdeles dritredde. Inviterer du Ola på nachspiel eller Kari til konfirmasjonen til dattra di? Tror ikke det nei. Det er jo noe med dem. Noe vi ikke vet så mye om. Vi er alle like, men noen er mer like enn andre. Problemet er bare at vi ikke helt vet hva denne "mindre likheten" er.

Jeg tror at nettopp den usikkerheten parret med det at vi ikke innrømmer at vi er redd. Fordi vi ikke forstår. At det er en del av spørsmålet.

Samtidig tenker jeg at helsepersonell, særlig de innen det psykiske helsevesenet bør klare å svære på begge spørsmålene. Hva er psykiske lidelser? og Hva er behandling? Og å forklare det i enkle ord, uten for mange bisetninger og uten å bruke en time eller tolv sider på det. Ja, det er vanskelig. Ja, det er unntak og Ja man må forenkle. Men likevel.

Så la oss prøve.

Det hadde kanskje gjort det enklere dersom vi visste hvordan mennesker med psykiske lidelser ser ut. Da kunne vi ha samlet kunnskap om psykiske lidelser gjennom å huske hvordan den og den med psykiske lidelser som vi møtte hadde oppført seg. Funnet det som var felles liksom. Og vi har jo våre ideer om hvordan mennesker med psykiske lidelser ser ut.

For eksempel slik:

eller slik:

Men som mange har fått med seg. Dette er klisjeer. De fleste mennesker med psykiske lidelser ser slik ut:

Har du kanskje sett ham før? Neida, jeg har ingen psykisk lidelse. Som jeg vet om i hvert fall. Poenget er at mennesker med psykiske lidelser ser ut som folk flest. Det finnes unntak. Noen mennesker med ubehandlet eller dårlig behandlet schizofreni vil noen ganger se ganske shabby ut fordi de neglisjerer eget utseende. Men stort sett ser selv mennesker med alvorlige psykiske lidelser ut som deg og meg.

Og ikke er de så annerledes i kontakten heller. Faktisk vil mennesker med psykiske lidelser være hyggeligere og snillere i kontakten enn de fleste andre. Fordi de ikke liker å såre andre de kan være engstelige i situasjoner der de ikke kjenner deg. Men igjen, - det er jo heller ikke så ulikt alle andre.

Å ha en schizofrenidiagnose vil som regel heller ikke medføre at man er farligere enn andre. Som regel er man heller mer redd. Og redsel og engstelighet kan lett mistolkes som at man er sint. Særlig dersom ryktene går om at man er en farlig sinnssyk pasient.

Men de vanligste psykiske lidelsene er depresjon og angst. Gjerne i kombinasjon. Mennesker med disse diagnosene preges ofte av nedsatt konsentrasjon, engstelighet, opplevelse av håpløshet, dårlig selvbilde, - og ofte dårlig samvittighet av ikke å være god nok eller stille opp i tilstrekkelig grad for sine nærmeste. Mange vil derfor unngå sosiale situasjoner eller kun oppsøke slike situasjoner på dager der den psykiske formen er over vanlig god.

Generelt er dette også mennesker som er over gjennomsnitt tøffe. Tenk tilbake til sist du hadde en spesielt dårlig dag eller periode. Husker du hvordan du da følte deg? Hvordan du opplevde dine omgivelser? Sannsynligvis holdt du deg i ro, og sannsynligvis så livet og fremtiden mørk ut. Mennesker med psykiske lidelser har det slik av langt lengre perioder og sannsynligvis med større trøkk. Likevel møter mange opp på jobb eller skoler. Ler av de dårlige vitsene til komikeren i lunsjpausen på jobben, og presser seg gjennom dag etter dag på tross av manglende energi.

La oss derfor se på egen beskrivelser fra de det gjelder før vi ser på de formelle kriteriene får å bli diagnostisert med en psykisk lidelse.

Og ikke er de så annerledes i kontakten heller. Faktisk vil mennesker med psykiske lidelser være hyggeligere og snillere i kontakten enn de fleste andre. Fordi de ikke liker å såre andre de kan være engstelige i situasjoner der de ikke kjenner deg. Men igjen, - det er jo heller ikke så ulikt alle andre.

Å ha en schizofrenidiagnose vil som regel heller ikke medføre at man er farligere enn andre. Som regel er man heller mer redd. Og redsel og engstelighet kan lett mistolkes som at man er sint. Særlig dersom ryktene går om at man er en farlig sinnssyk pasient.

Men de vanligste psykiske lidelsene er depresjon og angst. Gjerne i kombinasjon. Mennesker med disse diagnosene preges ofte av nedsatt konsentrasjon, engstelighet, opplevelse av håpløshet, dårlig selvbilde, - og ofte dårlig samvittighet av ikke å være god nok eller stille opp i tilstrekkelig grad for sine nærmeste. Mange vil derfor unngå sosiale situasjoner eller kun oppsøke slike situasjoner på dager der den psykiske formen er over vanlig god.

Generelt er dette også mennesker som er over gjennomsnitt tøffe. Tenk tilbake til sist du hadde en spesielt dårlig dag eller periode. Husker du hvordan du da følte deg? Hvordan du opplevde dine omgivelser? Sannsynligvis holdt du deg i ro, og sannsynligvis så livet og fremtiden mørk ut. Mennesker med psykiske lidelser har det slik av langt lengre perioder og sannsynligvis med større trøkk. Likevel møter mange opp på jobb eller skoler. Ler av de dårlige vitsene til komikeren i lunsjpausen på jobben, og presser seg gjennom dag etter dag på tross av manglende energi.

La oss derfor se på egen beskrivelser fra de det gjelder før vi ser på de formelle kriteriene får å bli diagnostisert med en psykisk lidelse.

bilde

Dette er et bilde som ble brodert! For å forklare det kaoset som hun følte. Legg også merke til de sterke fargene. Noen ganger virker det som psykiske lidelser får frem en uttalt sensitivitet både for følelser og sansene generelt.

bilde

Dette var ei jente som ble voldtatt. Jeg synes uttrykket særlig får frem hvordan hun enten distanserer seg fra verden eller hvordan hun opplever at hun ikke lenger har kontakt med verden.

bilde

Her er et bilde malt ei jente som tross all verdens motgang ikke gir opp. Bildet beskriver en lengsel not noe udefinerbart eller vanskelig oppnåelig. Og, synes jeg, får frem sartheten og den innbitte ensomhetsfølelsen som preger henne

Min erfaring med mennesker med psykiske lidelser har klart lært meg følgende:

De er ikke svakere enn andre, de er sterkere enn andre. Mang en gang har jeg sett meg selv utenfra etter å ha blitt kjent med mine pasienter, - og undret meg om jeg ville ha tålt motgangen tilsvarende. Om jeg heller ville ha tatt livet mitt i svart, stikkende smerte. Og etter å ha møtt en god del pasienter med alvorlige psykiske lidelser og som faktisk har vært aggressive; - ville jeg ha vært mindre aggressiv dersom jeg hadde en klar (vrang)forestilling om at alle rundt meg forsøkte å forgifte meg. Og etter først å ha sperret meg inne i en svær grå murbygning uten fri kontakt med de jeg var glad i og bare forsøkte å beskytte.

Men jeg har vel ennå ikke svart på spørsmålene jeg sa jeg skulle svare på. Hva er galskap? Psykiske lidelser diagnostiseres av en lege eller psykolog. For å gjøre dette riktig må man ha tilgang til mye informasjon. Informasjon fra flere kilder og sammenstilt med kunnskap. Kunnskaper om psykiske lidelser, kunnskap om normalpsykologi og utvikling, og kunnskap om mennesker i sin alminnelighet.

Videre sammenholdes dette mot kriterier utarbeider av Verdens helseorganisasjon (WHO). Disse kriteriene finner man sammen med beskrivelsene av alle andre sykdommer og lidelser i den såkalte ICD10-manualen. Den fullstendige tittelen er "Den internasjonale statistike klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. 10. revisjon". ICD10 er den siste av en rekke revisjoner som altså omhandler alle kjente sykdommer fra "A00 Infektiøse tarmsykdommer, Kolera" via psykiske lidelser (F00 til F99) til "Q99 Andre kromosomavvik, ikke klassifisert annet sted". Det er altså ikke noe hokuspokus med psykiske lidelser, og ICD10 finner du på nettet om du vil. Men en ting er å vite navnet på en lidelse, lese diagnostiske kjennetegn og unntak, - en annen ting er å sette en formell diagnose. Faren er at man kan tolke normalvariasjon av atferd til å være uttrykk for en psykiske lidelse eller at man kan bagatellisere en psykisk lidelse til kun være uttrykk for noe normalt eller noe som går over av seg selv.

Derfor er det viktig å ha noen kriterier for å bedre manøvrere mellom disse ytterpunktene.

De som er utålmodige og nysgjerrige kan finne frem til ICD10 og lete selv, eller vente på neste "episode" på bloggen.

Men jeg har vel ennå ikke svart på spørsmålene jeg sa jeg skulle svare på. Hva er galskap? Psykiske lidelser diagnostiseres av en lege eller psykolog. For å gjøre dette riktig må man ha tilgang til mye informasjon. Informasjon fra flere kilder og sammenstilt med kunnskap. Kunnskaper om psykiske lidelser, kunnskap om normalpsykologi og utvikling, og kunnskap om mennesker i sin alminnelighet.

Videre sammenholdes dette mot kriterier utarbeider av Verdens helseorganisasjon (WHO). Disse kriteriene finner man sammen med beskrivelsene av alle andre sykdommer og lidelser i den såkalte ICD10-manualen. Den fullstendige tittelen er "Den internasjonale statistike klassifikasjonen av sykdommer og beslektede helseproblemer. 10. revisjon". ICD10 er den siste av en rekke revisjoner som altså omhandler alle kjente sykdommer fra "A00 Infektiøse tarmsykdommer, Kolera" via psykiske lidelser (F00 til F99) til "Q99 Andre kromosomavvik, ikke klassifisert annet sted". Det er altså ikke noe hokuspokus med psykiske lidelser, og ICD10 finner du på nettet om du vil. Men en ting er å vite navnet på en lidelse, lese diagnostiske kjennetegn og unntak, - en annen ting er å sette en formell diagnose. Faren er at man kan tolke normalvariasjon av atferd til å være uttrykk for en psykiske lidelse eller at man kan bagatellisere en psykisk lidelse til kun være uttrykk for noe normalt eller noe som går over av seg selv.

Derfor er det viktig å ha noen kriterier for å bedre manøvrere mellom disse ytterpunktene.

De som er utålmodige og nysgjerrige kan finne frem til ICD10 og lete selv, eller vente på neste "episode" på bloggen.

fredag feb 15, 2008

Ikke kødd med barneombudet

I alt viraket rundt Ramin Osmundsen og hennes håndtering av utvelgelsen av nytt barneombud er jeg redd for at vi mister fokus på det som er viktigst. At politikere unnlater å fortelle sannheten og bruker nettverk til å fremme egen interesser er neppe noe nytt. Den godeste Siv Jensen som uttaler at Osmundsen "fremstår som løgner" har visst glemt at hun selv satt gråtende og begjærte sin uskyld i Søviknes-saken for noen år siden. Hallo! Er det virkelig noen her i landet som er overasket over at politikere ikke er snille, greie og 100 prosent sannferdige?

Det som derimot er viktig er hva som gjør et barneombud til et godt barneombud. Er det å ha og vise de politisk korrekte meningene? Er det å være jurist og ha god kjennskap til lover og regler? Eller det å se ting fra barns perspektiv og drite i om det er populært eller ei? Ganske så retorisk spørsmål selvsagt, så det bør være klart hva jeg mener.

Et barneombud skal brenne for barn og deres rettigheter. Å være populær i befolkningen behover ikke å være noen indikator på at man gjør en god jobb i så måte. Og å være upopulær i regjeringen burde være en indikator på at man gjør en god jobb. Et barneombud skal ikke administrere og forvalte barnerettigheter som regjeringens forlengede arm. Jeg vet ikke hvordan stillingsbeskrivelsen til barneombudet lyder, men jeg håper det står noen linjer ala:

"Barneombudet forventes å tale barns sak, være vakthund i forhold til barns rettigheter, samt drite i hvordan andre reagerer så lenge det er i barnas interesser".

Jens sier at han vil måles på resultater. Jeg er enig i det. Og det samme bør gjelde barneombudet.

Reidar Hjermann har fått resultater. Han har fått fokus på Barnekonvensjonen, mobbing, rettigheter og resultater i psykisk helsevernloven, ettervern for barn i barnevernet, - og ikke vært redd for å uttale seg kontroversielt.

At både regjeringen og det kristendogmatiske nettverket med det svært misvisende navnet "Redd barna våre" synes han ikke har levert manglende eller farlige resultater bør snarere være er et tegn på det motsatte.

Det enkleste er å la Hjermann fortsette. Hvis ikke, bør man finne en med samme innstilling.

Så kan politikerne få fortsette å være politikere. Å forvente at politikerne skal være 100 prosent ærlig er utopisk, men det bør være mulig å la barneombudet få fortsette med nettopp å være et Ombud.

Ritch ratsch Refleksvest vekk

Idag løp jeg til jobb uten min skrikende antiblipåkjørt gule refleksvest.

Jeg erklærer derfor at Våren er her. Sola er straks tilbake. Og alt skal bli bra.

Fra nå av er det eneste gule jeg ønsker å se på min morgenjogg hestehov og kjøttmeis.

Hestehov som nikker oppmuntrende til meg fra snart varme veiskråninger.

Og kjøttmeis som stille men ubehersket kvitrer sin glede til meg og verden for øvrig.

lørdag feb 09, 2008

Gjerningmannsprofilering, del 2

Resultatene fra den første undersøkelsen av treffsikkerhet i gjerningmannsprofilering viste at «Profilerne» hadde lavest skåre. Psykologene var den gruppen som hadde høyest skåre. Psykologene hadde til og med best skåre på skalaen som viste til fysiske karakteristika hos gjerningsmannen!

Den nye undersøkelsen hadde en noe annen gruppesammensetning. Studentgruppen besto av studenter i realfag. Disse ble vurdert å ha kunnskap innen vitenskaplig tenkning og hypotesetesting som kunne være nyttige for profilering. De selverklærte «Psychics» ble inkludert for å å møte de kritiske røstene som hevdet at «profilers» var «no better then bartenders». I tillegg ble alle gruppene sammenlignet med tilfeldighet ved at en kontrollgruppe skulle forsøke å beskrive gjerningsmannen uten bakgrunnsopplysninger.

Denne gangen fikk gruppen «profilers» best skåre. Mange innen feltet trakk et lettelsens sukk. Men ikke alle. For selv om gruppene i fallende rekkefølge var psykologene, realfagsstudentene, politimennene, «psychics» og kontrollgruppen, - var forskjellene likevel ikke veldig store. Forskjellen mellom for eksempel profilers og psykologer var ikke statistisk signifikant. Det betyr at det kan ha vært andre ukjente faktorer eller innslag av tilfeldighet som bidro til resultatet.

I tillegg er det verdt å merke seg at den opprinnelige hypotesen om at erfaring i politiarbeid og etterforskning var vesentlig, heller ikke denne gangen ble bekreftet. Psykologenes gjentatte treffsikkerhet tydet på at psykologisk kompetanse var viktig. Det at realfagstudentene gjorde det bedre enn politimenn tydet på at vitenskaplig tenkning også var mer effektivt enn erfaring innen etterforskning. Det kan selvsagt hevdes, - og det ble det da også av både tilhengerne av politierfaringen og «psychics», - at slike undersøkelser ikke er tilstrekkelig lik virkelighetens undersøkelser. Men at de to gruppene var enig på dette området bidro nok ikke til at argumentet om politierfaring sto noe sterkere.

Men la oss se litt på resultatet for gruppen «Psychics». De kom jo altså bedre ut enn kontrollgruppen. Det kan invendes at gruppen med «Psychics» kun svarte utfra stereotyper om hvorledes drapsmenn ser ut og oppfører seg og at deres beskrivelser derfor ikke var noe bedre enn tilfeldigheter. Men dette var jo nettopp kontrollgruppens utgangspunkt også, og resultetene til «Psychics» var bedre enn resultatene fra kontrollgruppen. Dersom man skal bruke samme logikk som ovenfor kan det hevdes at også «Psychics» er mer effektive enn tilfeldigheter skal tilsi selv om heller ikke denne forskjellen var statistisk signifikant.

Flere lignende undersøkelser er utført siden, og resultatene viser samme tendenser. «Profilers» eller psykologer gir de mest treffsikre beskrivelsene, og realfagstudenter skårer gjennomgående bedre enn erfarne politimenn. Undersøkelsene har særlig tatt for seg seriedrap, men også ildspåsettelse har vært tema for i hvert fall en lignende undersøkelse. Resultatene fra den viste igjen at «profilers» var mer treffsikre enn politietterforskere og etterforskere fra brannvesenets spesialavdeling. Men også her viste realfagsstudenter seg å ha bedre treffsikkerhet enn de to etterforskergruppene. I denne deltok ikke psykologer eller «psychics».

I dag finnes det flere «skoleretninger» innen gjerningmannsprofilering. Flere bygger på bruk av databaser og typologier som beskrevet i første del av denne bloggtesksten. Statistiske metoder som «multidimesjonal skalering» brukes for å sammenstille informasjon fra gjerningsstedet sammenlignet med vanlig forekommende bevis og beskrivelser fra relevante databaser. Mest kjent er nok «Crime action profiling, CAP» utviklet av kriminalpsykologen Richards Kocsis. Han er en av dem som er skeptisk til ukritisk bruk av «profilers» og har gitt ut en fritt tilgjengelig lærebok om metoden (Criminal Profiling. Principles and Practise, 2006).

Paralellt med disse metodene finnes det også en del «profilers» som enten i liten grad viser til en konkret metode eller som åpent uttaler at de baserer seg på klinisk erfaring og intuisjon. Mange av disse har en høy medieprofil, noe som bidrar til en useriøs og uvitenskaplig forståelse av feltet. For eksempel har en av de mest kjente profilerne i USA, John Douglas, ofte enten uttalt seg eller bltt feilsitert i saker han slett ikke har hatt befatning med. I Norge har den svenske kriminalpsykiateren Ulf Åsgård ved Kriminalpolisen i Sverige ofte blitt sitert i forbindelse med mediedekningen av for eksempel Thomas Quick («han er uskyldig»), drapstruslene av Valla («gjerningskvinnen er ensom og usikker») og i saken mot Fetteren («han er skyldig»).

I USA finnes det flere privatpraktiserende psykologer og psykiatere som nesten utelukkende får sine inntekter fra å gi bistand til politi eller media, noe som gjør at det er i deres egeninteresse at de fremstilles som å kunne levere varene. Selv om den voldsomme mediedekningen har bidratt til at almenheten har stor tro på gjerningmannsprofilering, har det hindret en tilsvarende anseelse innen psykologien og rettsvesenet. I de siste årene har også seriøse aktører i media begynte å stille seg kritisk til feltet nettopp på grunn av dette.


I fjor tok den anerkjente skribenten Malcolm Gladwell opp temaet i en sterkt kritisk artikkel i avisen «the New Yorker». Artikkelen tok utgangspunkt i at Douglas hadde gitt ut en bok om gjerningmannsprofilering med sterke selvbiografiske innslag. Gladwell hevder at Douglas klart overdriver sin egen innsats i flere oppklaringer, at mange av sakene ble løst på tross av feilanalyser fra Douglas side, og at Douglas bok inneholder mange faktiske feil.

Og Douglas er ingen hvemsomhelst. Han er en sentral person innen utviklingen av gjerningmannsprofilering og arbeidet i mange år i FBIs Behaviour Sciences Unit. Thomas Harris har ikke lagt skjul på at rollefiguren Jack Crawford i boka «Hannibal Lecter» og «Hannibal Rising» er basert nettopp på ham.


Men Douglas og en skare andre profilers med kjendisstatus blir fremdeles mye brukt. Særlig i USA. Og gjerningmannsprofilering har blitt stadig vanligere i andre land. I Europa synes riktig nok de mer metodisk orienterte skoleretningene å vinne frem. I Sverige har de i mange år hatt en egen enhet for gjerningmannsprofilering, gärningsmannaprofilgruppen (gmp-gruppen). Medlemmene i gruppen er svært bevisst på å unngå det sensasjonalistiske og har derfor bevisst valgt å unngå begrepet «profiling». I stedenfor bruker de begrepet «ärendeanalys».


Og da kan vi begynne å se på spørsmålet som jo er overskriften på dagens bloggtekst.

Er «Criminal profiling» vitenskap eller vissvass?

Utfra det ovenforstående bør det være synlig at feltet fremdeles er både umodent og ikke har et helt ut vitenskaplig fundament. Likevel synes det også som om feltet er i utvikling mot å bli en vitenskaplig orientert metode. Og på tross av noen bemerkelsesverdige bidrag og anekdotiske eksempler på det motsatte, - så utgjør profilering som regel bare en del av en vellykket etterforskning.


Gjerningmannsprofilering løser ikke i seg selv kriminalsaker. Det er heller en metode som kan bistå etterforskning på linje med andre politi- og analysemetoder.


I virkeligheten er det å skape en gjerningmannsprofil en møysommelig prosess. Målet er å gi politietterforskere praktiske innspill som letter etterforskningen. På bakgrunn av foreliggende informasjon kan «profileren» bygge opp en gjerningmannsprofil som beskriver psykologi, kjønn, sosial status og lignende. Dette skjert i nært samarbeid med etterforskerne og kriminalteknikkere. Profilen kan hjelpe politiet å prioritere hvilke ledetråder de skal følge, til å disponere taktiske ressurser for å forhindre at nye overgrep skal skje igjen, og til å bistå hvordan selve pågripelsen kan skje mest effektivt. Politiet kan også bruke profilen for å se om den mistenkte gjerningsmannen «passer» med en tidligere utarbeidet profil, og noen ganger vil utarbeidelse av en profil gi nye ideer der etterforskningen har mistet fokus eller momentum.


Men dersom vi skal beholde fokuset på en vitenskaplig metode bør vi også være forsiktig med vår tiltro til bruken av metoden. Vi må huske at profilering baserer seg på kunnskap fra databaser og typologier. For eksempel er det slik at gjerningsmenn ofte flytter liket dersom han kjenner offeret fra før, og at barn som er flyttet fra åstedet statistisk sett ofte er drept av sine foreldre. Dette er kunnskap som likevel er basert på gjennomsnitt og statistikk. Det behøver derimot ikke å være slik i en aktuell sak. Likeledes er mye av litteraturen basert på forskning fra USA. Det er derfor ikke sikkert at informasjon fra databaser samlet av FBI eller australsk politi kan overføres til norske forhold.

Med slike realistiske forbehold kan man konkludere med at «criminal profiling» er en virksom metode. Og at det er godt håp om at den kan utvikle seg til å bli stadig mer effektiv i årene som kommer. Det er mye overlappende kompetanse hos politi, psykologer og akademisk vitenskap. Uheldigvis er det på tross av dette lite fast samarbeid mellom disse gruppene. Gjerningmannsprofilering er nettopp et felt der en styrking av dette samarbeidet kan være til gjensidig glede både for gruppene og for samfunnet for øvrig.

 
© Svein Øverland