Bokliste


 

May Grethe Lerum


røyking påbudt

 
tirsdag apr 13, 2010

Er på TV om Coelho i kveld

Hvis dere gidder, kan dere se meg snakke om Coelho og hans nylig utgitte biografi i kveld.

(Vi hadde jo en viss debatt her, se under mitt gamle blogginnlegg om Coelhos siste bok Zahir.)

Jeg er hos Anne Lindmo, NRK,  i programmet Aktuelt kl. 20.15

Forleggeren, Øyvind Hagen i Bazar, deltar også. Han er forøvrig gift med Coelhos verdensagent.

tirsdag mar 16, 2010

MUAD

Midlertidig ute av drift.

Hvor lenge kan jeg påberope meg det?
Har ignorert bloggen en tid, men syns jeg har verdens beste unnskyldning: Nytt hus, ny jobb, nye hobbier.

Men nå er jeg litt på høgget igjen. Måtte jo bare krangle litt med Kjetil J, det blir litt personlig siden han har mekka en haug bøker siste året, basert på samme idé jeg betrodde ham for +ett år siden. (Neida, ingen genial idé jeg påberoper meg copyright til - da ville vel neppe KJ funnet den heller)

*

Og hvem vet, når jeg leser innleggene nedover i historikken finner jeg kanskje flere innlegg jeg ønsker på stikke den digre nesa mi borti? :)

Glad for å se at bloggen lever, i alle fall.

Jeg har fryktet det verste.

 

 

 


fredag jan 08, 2010

Betale-selv-utgivelser: Ny debatt

Som gamle brukere vet, oppkastet jeg meg til å legge ut noen innlegg med råd til folk som vurderer å betale for egne utgivelser. Her følges temaet opp i NRK:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6937031

tirsdag des 29, 2009

Shakespeares kode knekket av norsk organist?

Nå i julen har NRK sent fire "dokumentar"-programmer basert på boken Erlend Loe og organisten Petter Amundsen utga i 2006, en kodegåtethriller med Shakespeare som utgangspunkt. Nå fryder jeg meg over denne sunne galskapen, dette uhorvelig idiotiske prosjekt, denne opphopning av viljebestemt tilfeldighetsbenektelse.

 Det er deilig at det finnes folk som Amundsen, selv om man nok ved samme anstrengelse kunne funnet tilsvarende konspirasjoner ved å analysere Ingerid Espelid Hovigs store rutete kokebok :)

 ---

Den gangen skrev jeg:

Naiv eller super

Enten er Erlend Loe som formidler av organist Petter Amundsens konspirasjonsteorier om Shakespeare / Jesu grav / paktens ark utrolig naiv - eller rett og slett super. Uansett blir det TV-serie.

Amundsen forventer internasjonal oppmerksomhet, og er i boken nesten paranoid i sin angst for at størrelser som Dan Brown skal lese utgivelsen og kuppe det engelske markedet, og at bunnen skal falle ut av markedet for Shakespeare-turisme.

Visste man ikke bedre, ville man kanskje mistenke Loe for å ha konstruert den originale organisten som et kuriøst metalitterært eksperiment.

Slik er det dog ikke, og boken har faktisk elementer som kan medføre at den eksploderer på den Dan Brownske himmel som konspirasjonsteorienes supernova.

Men den er generelt sett såpass detaljfokusert og tørr at den like gjerne kan ende som en lokal liten fis som knapt kan sniffes av spesielt interesserte innen kodeforskning, litteratur / kunsthistorie, lett aparte frimurere, og muligens medlemmer av Skøyen menighet.

Meget kort oppsummert handler boken om hvordan organisten fra Smestad får Erlend Loes gehør for at han kan bevise den kjente konspirasjonsteorien om hvem som egentlig skrev Shakespeares verker: Francis Bacon. Men det handler selvsagt om noe mye større. Den skjulte skatt kan være både Jesu grav og Paktens ark, eller himmelen vet hvilke religiøse vesentligheter.

Disse er altså muligens i ferd med å bli fysisk gjenfunnet etter at Bacons dekkoperasjon nå etter 400 år blir avslørt av en norsk organist. De venter bare på gravetillatelsen.

Denne anmelder har ikke detaljkunnskapene som må til for å etterprøve Amundsens intrikate og høyst kreative forsøk på å stable fakta under teorier. Men det er åpenbart at utgivelsen har sine kvaliteter, om ikke annet så fordi den lar leseren følge en klassisk konflikt: skeptikerens / agnostikerens møte med den overbevist troende / misjonerende. Mens fortellingen stamper i vei mellom stadig mer innfløkte koder, greier Loe å tilføre en litterær kvalitet ved sitt enkle, blotte nærvær.

 

Jonas sin Jesus har bursdag


Jonas Gardell skaper i den omdiskuterte boken OM JESUS sin helt egen Jesus. Forfatteren snubler seg frem i faktasjangeren med en vitenskaplig/historisk/teologisk krykke under den ene armen - og sitt lengtende hjerte under den andre. Det er sistnevnte som redder prosjektet og gjør boken

 

Gardell tar et høyst personlig oppgjør med barndommens baptistversjon av den blåøyde, høyreiste og  moralsk krystallklare Jesus – skikkelsen som på ingen måte kan tilfredsstille den voksne, homofile underholdningsartistens lengsel etter aksept og frelse.

 

Selv om han er æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund, er hans akademiske tilnærming til stoffet påtagelig emosjonelt. Målrettet revisjon/underslag av bibelsk materiale og mye spenstig fantasi må til for at Jesus skal passe inn i det Gardellske religiøse univers.

 

Det er frekt å legge til grunn at på Jesu tid ble de færreste eldre enn 25 år, at han var tannløs og stygg, og at Jesus neppe fikk noen lese/skriveopplæring siden det nok ikke var noe skolevesen i den lille ”elendige” barndomsbyen Nasaret. 

Forfatteren er åpenbart ikke kjent med det faktum at ”guttungen” vokste opp med ca. 30 minutters gangavstand fra byen Sepphoris, et multikulturelt sentrum for en fruktbar og rik region basert på eksport/handel. Såvel kunst som  akademia blomstret her, og selv enkle næringsdrivende som fiskere og tømmermenn behersket gresk i regionen – rett og slett fordi det var forretningsspråket.  Kilder som Burton L. Mack og hans bok Det tapte evangelium understreker disse sosiologiske forhold, men blir glatt underslått av Gardell. Derimot kan Om Jesus leses som den reneste blåkopi av den norskættede amerikanske professor og forfatter Marcus J. Borgs utgivelser. Han proklamerer også at alle, uavhengig av seksuell legning etc. har rett til å skape sin egen versjon av Gud/Jeus/det hellige, og at de ikke vil bli fordømt.

 

Når boken Om Jesus likevel kan anbefales og roses, er det altså ikke på grunn av verken litterærere eller teologiskfaglige nyskapende kvaliteter. Språket er tidvis klønete, kildeutvalget lummert, og oversettelsen såpass dårlig at forlaget har valgt å ikke oppgi oversetternavn.

 

Men Gardell setter et viktig fokus på vår kristne kultur og doktrinesett, han gjør det rimelig lett tilgjengelig for ikke-fagfolk. Og boken har uansett kvalitet som menneskelig dokument - hans eget ”evangelium”.

torsdag des 17, 2009

Nett-utstilling om han sjølvaste...

Ivar Aasen.

20 skribentar fekk i oppgåve å skrive korte tekstar om ein ting han eigde. Her kan du sjå utstillinga, og  lese nyskrivne tekstar av mellom anna Gro Dahle, Jon Fosse, Kine Hellebust, Ragnar Hovland, Rønnaug Kleiva, May Grethe Lerum, Ruth Lillegraven, Arne Moslåtten, Lars Mæhle, Hallgeir Opedal,  Einar Økland og Selma Lønning Aarø.

http://www.spel.aasentunet.no/rekvisittar/

torsdag nov 12, 2009

Rykende ferskt 7: Stig Sæterbakken, jeg hater og elsker din tekst!

Som tittelen Forlat meg ikke antyder er dette en fortelling om både offerets ensomhet/separasjonsangst - og manglende ønske om tilgivelse for egne overgrep.

 

Hovedpersonen Aksel er ved romanens start 21 år og dumpet av sitt livs lys gymnaskjæresten, etter at sjalusi drev ham til brutalitet. Så graver boken seg nedover og bakover, mot en oppvekstskildring preget av uro, fremmedgjøring, mobbing, skakkjørt seksualitet og selvskading.  Slik skapes en ring av en historie, som aldri konkluderer, men plasserer leseren i et spor med strak kurs mot katastrofe.

 

*

 

"Å forlate" gransker sin tittels åpenbare tvetydighet fra mange vinkler, delvis med så overtydelige grep og metaforer at man kjenner en viss bekymring-

For første halvdel av romanen er påfallende klisjépreget og strømlinjeformet: her er ikke en overraskende vending, verken i språk eller handling.  Som i en skoleflinkt  forfattet ungdomsroman beskrives den murrende sjalusien, festene, gjengen, den aller første store kjærlighetens besettende kraft. Aksel pisser Amalies navn i snøen. Sand skurrer i hjertets maskineri, den unge mannen står med en fot i helvetet og den andre i himmelen - eller han sitter lengtende ved et vindu og har sett for seg tusen smertefulle bedrag innen hun omsider er hos ham igjen. Paranoiaen vokser. Han klamrer. Aksels fastfrosne psyke vegrer og frykter enhver endring, også den positive utvikling ethvert sunt kjærlighetsforhold medfører. Med grunnleggende usikkerhet og angst sanser og analyserer han enhver nyanse, og driver til sist sin elskede bort - psykologisk oppskriftsmessig.

Språket er slett ikke uten energi, uroen driver teksten frem - men det er altså ellers ganske uten utfordringer i denne delen av romanen.

 

 

Men så inntrer en vending i teksten når tiden skrus tilbake, og Aksels barn/ungdomsskole/gymnastid trekkes frem i vekslende kronologi. Språket får farge, poesi - som om en frisk vind blåser og røsker opp i den litterært hittil så smule seilasen.  Rett nok finnes det pompøse innledninger a la " Du ser deg omkring i din ungdoms natt" - og de følgende scener blir litt i overkant Obstfelderske.

Likevel er Aksels tenåringstid portrettert mørkt og varslende, han er dømt til et indre eksil, og fordømmes av alle. Et bunnløst kontrollbehov skapes, hele verden er fiender, han vil utslette alt og se en ny frisk verden stige frem. I all sin kjærlighetslengsel blir han selv overgriper, feiging, en som ikke hører til eller kan forstå menneskenes mer trivielle gleder.

 

Det er som om dette er forfatterens egentlige materiale, at den lange innledningen er en konstruksjon og et dramaturgisk pliktløp.

*

 

Det er mulig forfatter/forlag ikke vil like det, men denne romanen bør (også) markedsføres mot ungdom. Mange voksne lesere vil tenke: "at jeg ikke leste dette da jeg selv var 18-19-20-21 og opplevde den første hjertesorgens hvite raseri og svarte apokalypse".  Sjalusien og galskapen forsterkes jo ved at man tror seg den eneste i verden med så intense følelser, slik en skitten og skammelig desperasjon.  Selv ondskapsfulle handlinger og fornedrende initiativ fremstår mildnet når man innser at andre også har slike erfaringer.  Når Sæterbakken lar sin hovedperson svelge smegma, drepe sin katt eller penetrere en ungjente med skaftet på en kniv virker dette sjokkerende - men også litt påtatt, litt unødig effektmakeri i en allerede mørk, skremmende og sugende uro-opplevelse.

 

*

 

jeg tipper at boken har blitt til over lang tid, et møysommelig lappeteppe. I og for seg  pregnante og tydelig gjennomarbeidede epistelpregede biter synes tråklet hurtig sammen i et tempo-rikt, mye flatere språk. Det er sannsynlig at Sæterbakkens eksperimenter også med denne romanen vil vekke nysjerrighet og også applaus fra mange litterære (akademiske) miljø. Publikums nysjerrighet trigges muligens også av hans mediautspill omkring Irving-saken.

 

*

 

Man suges inn i den grønnjævligste malstrøm av sjalusi, og mistenker en ulmende psykopati.

Men forfatteren evner å vise at overflod av empati, følsomhet og sårbarhet kan være like farlig som mangel på slikt: Hovedpersonen kunne vært hvem som helst av oss, i alle fall av oss som har erfart på mange vis at "the first cut is the deepest" - selv om det er langt fra Cat Stevens til denne romanens tapetkniv og kattehode-knusing.

 

(PS! Dette er ikke en VG-anmeldelse fra meg)

 


lørdag okt 31, 2009

Kan man bondefange en prinsesse? Ja, Skavlan kan.

Martha L og Margit S møtte den samme mediamøkka!
For mange år siden intervjuet Otto Jespersen Margit Sandemo i radioprogrammet "Revolvermagasinet".
Dette ble ustyrtelig morsomt - men BARE fordi Margit veldig fort skjønte at Otto kødda med henne.
http://www.youtube.com/watch?v=gyNJJA0bwEE
Eksempel på OJ-spørsmål den gang:
Hva er det lengste spøkelset du har sett?
Går engelen din på vanlig regulativ? Er den med deg på badet, i sengen?
Drar gjenfødte ofte på gjenferd?

*

Nå i kveld ble Martha intervjuvet om det samme, jeg gjengir høydepunktene: Fredrik Skavlan undrer på om Marthas engel er naken. Og om ikke Ari burde ha en egen engel siden han har det så svartsynt og vanskelig? Og han ville vel fortalt henne om englemøtene sine, såfremst de ikke medførte utroskap mot selveste prinsesse-engelen?
Han latterliggjør systematisk hennes tema, er spydig og slem ved å insinuere og henvise til sladderpressens rykter om hennes ekteskap - og hun greier ikke reagere med annet enn flau latter. Hun begynner å plapre selv, om "fjærkre" og slikt.

*

Jeg kan godt dele den saklige kritikken mot Marthas nye bok. Den har mange svakheter, både litterært og i sin egen indre logikk. Det er også relevant for en journalist å rette et kritisk blikk mot den "mumbo-jumbo"-industrien der fortvilte mennesker blir loppet for penger og tid ved dubiøse og meget kostbare utdannelser innen healing, auratolkning, sjelereiser, krystallterapi etc.

Men jeg syns det er direkter flaut på journalistfagets vegne når Fredrik Skavlan velger å harsellere med sitt intervjuobjekt - han kaller dem jo attpåtil "gjester".  For en uverdig vert!

Det er tydelig veldig viktig for FS å distansere seg fra dette veldig spirituelle, ved å latterliggjøre sin gjest.  Han spør Martha om en hendelse i hennes liv, når hun fornemmet sin "engel" første gang. Hun svarer varsomt og oppriktig, vil ikke kalle det engel en gang, men beskriver et kjærlig nærvær og en følelse - samt en duft av roser. Hun deler fra sitt hjerte.
Og hva får hun?

En sleivete replikk, et spørsmål om hvorvidt engler også kan lukte vondt...

*

Senere i programmet handler det om stuntreporter Niklas som fokuserer på tiss og bærsj og sånt.
FS følger opp med spørsmål til Martha om det finnes noen rutiner for de kongelige om sånt...

*

Man kan bli freudianer av mindre.
Og håpe at Skavlan snart beveger seg opp igjen fra sin overraskende regenererte anale fase.

fredag okt 30, 2009

Det såre og rare ved høsten og død

Inspirert av Martins gripende innlegg og kommetarrekka der legger jeg ut et sårt lite skrivestykke. 

Jeg undrer meg, er det tilfeldig at nesten alle dødsfall i min krets har skjedd om høsten? Eller er det noe med det fargesprakende løvet, som gjør at vi mennesker får trang til å falle sammen med det?  I fjor høst døde min mor av kombinasjonen kreft og nyresvikt. En annen oktober sto jeg ved min beste vennines grav.

(Som et apropos til tidligere debatter: Dette er ikke et skriftstykke under arbeid, ikke noe jeg har litterærer ambisjoner til. Jeg ønsker slike tydelige premisser fra andre her inne, der man både deler såre utbrudd OG faglige prosesser. )

 NOKO VIL ALLTID LYSA

Noko vil alltid lysa

om svartaste natt fell på

Raudnande blad skal frysa

vinteren ventar grå

 

Kvelden skal sløkke dagen

svartaste natta kjem

Lysande sol fell slagen

stjerna skal bli min ven

 

Kalde og vonde minne

jagar no lys frå sinn

Likevel bitre sinne

aldri mitt hjarta vinn

 

For noko vil alltid skine

lampe med milde skjær

lyser for stega mine

så eg ser dit du er

torsdag okt 29, 2009

Iiikkk! Sny liker meg!!!!

Hva blir det neste? At Sirenia sier noe pent om min litterære vurderingsevne??? At Alvruna innrømmer at jeg ikke er såååå skarp i den virkelige verden? At K. Johnssen ber meg om råd udi serielitteraurskriving? At Myrium rapporterer begeistret fra et av mine foredrag eller bokbad? Eller Gud forby, at Fauske anerkjenner litteraturkritikk som et fag?

Alvorlig talt folkens, denne bloggen dør jo hvis vi begynner slik, å rose hverandre på kryss av etablerte fraksjoner - og ikke skjeler til tidligere saksuenigheter i hele tatt!

Hvordan skulle det gå, hvis alle kommenterte hverandres innlegg uten annet enn friske blikk møter nyfødte ord? Og ingen ble surer dersom noen hadde innvendinger mot teksten deres? Og ingen ble veldig glade for kommetarer a la "Schempefint, Jenny/Morten/Cecilia/Trevor  - takk for at du delte".

Hvordan skulle det gå i denne bloggen da?

*lykkelig smil*

fredag okt 23, 2009

Megge-May ber om nåde, med nyfilte negler.

Noen antyder at jeg er årsaken til at Rage ikke blogger her mer. Jeg tror nok Rage i så fall ville hatt ryggrad til å si det selv. Andre riddere kaster seg på hvite hester for å forsvare eksempelvis Fielill mot mine "angrep", etter at jeg kom med kritiske bemerkninger og innspill på hennes dikt. (De overser glatt at Fielill selv sier rett ut at hun er glad for innspillet)


Jeg vet jeg er kjapp på tastene mange ganger, - og dessuten at nyanser/humor kan forsvinne i bloggform.

Vi har diskutert akkurat dette en stund nå, i andre kommentarrekker. Jeg spurte konkret, i "navlesmør"-innlegget. Noen vil ikke ha, noen vil ha - jeg prøver å respektere hver enkelt, men føler at det blir uinteressant for meg å bidra i en forfatterblogg der jeg ikke kan ytre såvel positiv som negativ tilbakemelding.

Jeg synes ikke det er gøy å bli stemplet som sur bitch - men jeg har heller ingen interesse av å kun bidra med "koz&klemz" "schempefint innlegg" "takk for at du deler, så søt du er" på alt folk legger ut.

Det kan godt være at jeg er farget av jobben min, som er å gjennomgå ting kritisk for så å peke på forbedringsmuligheter. Slik hjelper jeg folk til å definere og oppfylle sine ambisjoner.
(Men jobben min som anmelder/konsulent/journalist/foredragsholder/coach består jo også av å konkretisere det flotte, verdifulle, vellykkede. Hadde jeg manglet den evnen ville jeg neppe overlevd 15 år som frilanser i denne bransjen.)

 

--

Her på FB er jeg ikke på jobb.
Mine synsinger her inne er selvsagt ren hobby, fritid. Som alle andre her vil jeg gi og motta - aldeles gratis.

Jeg vil be dere som eventuelt er støtt av mine tilbakemeldinger så pent jeg kan:

Om dere ikke føler for å takke meg for mine kritiske venmdinger-
- kan dere i så fall bare tilgi meg?

 

Den eneste her på bloggen jeg fornemmer har en personlig agenda og er systematisk negativ uansett hva jeg poster - er Fauske.

Jeg vil med dette også invitere ham til å søke en annen tone, der vi kan være uenige i sak uten stadige spydigheter i diverse kommentar-rekker.

 

hilsen May Grethe (en av de som blogger under fullt navn, jobber inn det daglige brødet  i litteraturbransjen,  og ulikt mange andre må stå for alt man sier selv i en blogg)


 

lørdag okt 17, 2009

Forfatter klasket til journalist! Hurra!!!!!! Et tabu er brutt.

http://mediamegga.blogspot.com/2009/10/forfatteren-slo-fy-men-journalisten.html

 

onsdag okt 14, 2009

Ballespark eller navlesmør? Hva vil vi ha her på FB?

Inspirert av en kommentar-rekke hos Frode Skarstein slenger jeg inn et innlegg som handler direkte om bloggen her.

Jeg, og tydeligvis også flere andre, oppfatter Frodes "avkom"  Forfatterloggen (hehe, hvem er moren?) som et mye hyggeligere og lunere sted. Den andre bastarden, Litteraturbloggen, står i tydelig kontrast. Der vet man at man risikerer alt annet enn saklig kritikk, også uten å ha tatt noe initiativ selv.

Men altså: Her. På FB.

Blir det oppfattet som slemt hvis jeg poster kritiske innvendinger til innlegg?

Vil folk ha min profesjonelle og personlige mening om det de legger ut?

Kan vi våge bruke hverandre som rådgivere, veiledere, kvalifiserte lesere, gi hverandre den motstand som ofte er nødvendig i den prosess som skriving er? Eller blir all debatt farget av personlige sympatier/antipatier, selv når vi ikke kjenner hverandre?

Jeg ønsker meg en fri tone her. Mer åpning for saklig kritikk, uten personangrep og sleivspark. (Kanskje er det et poeng å si tydelig fra om man ønsker motbør - eller om man bare vil seile litt i smule farvann?)

Som profesjonell kritiker og litterær konsulent gjennom 15 år innrømmer jeg gjerne at jeg lett leser en tekst med blikk for forbedringsmuligheter. Men det blir feil av meg å komme med slike innvendinger - dersom skribenten faktisk bare har behov for applaus og velvilje.

Ser at dette innlegget virker ganske humørløst. Jeg vil bare understereke at jeg setter stor pris på rølp og løyer, spissede kommentarrekker, kreative "fornærmelser", krass "prokuratorkunst".

Men jeg innser at ikke alle syns dette er gøy, og at det faktisk skremmer enkelte bloggere fra å delta her. Så jeg oppnevner meg selv nå til selv-Moderator.

 

Japp, det gjelder deg også Fauske:

Holder du den digre feite nesa di for deg selv, skal jeg ikke stikke min søte lille i dine saker mer! :))))


 


lørdag okt 10, 2009

Skogens gale fedre - to nye, rare, gode bøker:

To svært ulike forfattere utgir nå to ganske så like bøker. Begge fortellingene handler om menn som lever sitt liv i skogen, inspirert av sine fedres pasjon for villmarken. Galskapen kommer krypende i begge romanene, og tross sine mørke stemninger byr begge bøkene også på herlig galgenhumor og bisarre scener.  Et hovedtema er hvordan man finner mot til å gi opp det vante og søke nye drømmer, nytt selvbilde. Hvis det finnes noe som heter ”manne-romaner” er dette to godbiter:

---Tom H. Dalbak: Den siste bjørnen i Vassfaret


Forfatteren har skrevet et sjeldent medrivende skjebneportrett av en manns kjærlighet til sin sønn, og om den avgrunnen som åpner seg når guttungen blir røsket ut av hans liv.
Men boken er tross sine hjerteskjærende scener også en overraskelsespakke av humor, elleville vendinger og sprelske innfall. For lesere som undertegnede, med lokalkunnskap om Vassfaret, avisa Hallingdølen og høyskolemiljøet i Drammen vil den være ekstra morsom. Vår helt, Espen Alm, mister grepet på livet når han blir alene. Han må søke seg ny jobb, og får et tvilsomt oppdrag om å forske frem en rapport som beviser at det ikke finnes bjørn i Vassfaret.  Noen vil nemlig åpne området for hyttebygging og turistanlegg. Men Espen rakner innenfra, og vender seg mot alt og alle. Han sender sjefen bilder av bjørner fra bjørneparken i Flå, men blir avslørt. Da flykter han ut i skogen, der han gjenopplever guttedagene med den lungesyke faren. Mikkjel Fønhus´hovedperson Tjuv-Hans får nytt liv, Espen bor under de samme hellerene og tar opp den samme næringsveien: Stjeling fra hytter og bedrestilte. I et dyptjern av alkohol synker han stadig lengre ned, og virkeligheten tilsløres. Avmakt og savn etter sønnen blander seg med hat mot de som tok fra ham muligheten til å være far. Han dikter sin egen historie inn i en fantasi-bjørnefamilie. Vanviddet øker, sorgprosessene forsterkes av den selvvalgte isolasjonen i villmarka. Men et ørlite streif av medmenneskelighet fra en journalist er gnisten som tenner litt livslyst og handlekraft i ham.
Dalbak fører et svært personlig språk når han lar sin espen fortelle. Mye bruk av utropstegn kan sjenere, og vipper her og der teksten over den hårfine linjen mellom intens og anmasende. Men Espens fortellerstemme er nær og verbal, dialogene skurrer aldri, og skildringene av miljø og bipersoner er kostelige.

 

---Marie Hermanson: Den karismatiske soppkongens sønn
 
Svenske Marie Hermanson fikk mange nye lesere med sin forrige roman Mannen under trappen.  Like burlesk og med snev av fabel er denne fortellingen, men den har en lysere grunntone og en håpefull slutt.  Det humoristiske språket er det samme, også her krydres boken med kuriøs informasjon.
Vi møter Gunnar vokser opp hos sin far på en isolert husmannsplass i skogen, og får ikke lov å ha kontakt med moren. Faren er konge i eget rike, og hans veldige innsikt i sopp trekker hauger av kvinner til kursene han holder. Men Gunnar vansmekter over sine pornoblader, erobrer faren stadig nye offer – til sist en vakker grevinne. Og dermed er et dødelig trekantdrama i gang.
Gunnar får åpnet sine øyne, og tvinges til å konfrontere alle farens sannheter. Med stor smerte må han innse at han ikke er blitt behandlet med kjærlighet, knapt nok omsorg. Den styrken han tidligere respekterte og følte seg beskyttet av, viser seg å romme noe som ligner ondskap. Hele hans sannhetsbilde om verden må revideres. Farens hat mot alt som smaker av hav driver selvsagt sønnen ut av skogene til sist, og han innser hva han har blitt frarøvet. Forfatteren holder språket enkelt, men struttende av energi. Oversettelsen fungerer svært godt, og med skarpe, overraskende miljøskildringer.


MAY GRETHE LERUM

torsdag okt 08, 2009

To poster etter hverandre? FY på meg :)

Men jeg satt her og assosierte, og så fikk jeg så innmari lyst til å legge ut et "husmordikt". Som et malapropos til dagens nobelsprishendelse. Hvem vet, kanskkje noen har glede av det.

 

Ett eneste valg står til sist igjen


For den som seg føler
forrådt, uten venn.

For den som seg føler
forfulgt og slått ned

- for den som fikk hjertet i dør-klem et sted
- for den som syns andre har helt andre kår
- for krukken han mistet og nå er blitt skår

*

For henne - ved vinduet kun observerer
For kirkegårdsfanten - som vil det som lever

For hunden som aldri fikk annet enn bein
For trekkfuglen som en oktober var sein

For moren som sørger sitt barn ihjel
For alle som heller vil gnage sin sjel

*

enn å være
og elske
og dø

*

Til disse jeg sier: Så blø!

Så blø!
Så blø!

Og  tåre, tåre, tåre.
Og klage din plage
herfra til fra skyggen
av Edens hage

*

Men til alle de villige, de som vil drift
og modig stå brave
jeg skjenker en gave
av sannhet og mot, det som dreper det andre -

*
I deg blir den trylledrikk, så du kan vandre
forbi angst og pine
forbi disse ynkens og selvynkens slaver

så du kan bli ny!

*

Du kan hylle de gaver
som en gang ble dine.
 

 
© May Grethe Lerum