Fengslende Frihet

-Jeg har det godt Skatt. Hver dag jeg får leve noenlunde frisk er jeg takknemlig for.

Han tok en dyp slurk av ølglasset og kastet et kornblått blikk ut av vinduet. Der ute, utenfor hans lille fengsel kikket han med et sløret øye, på en verden han knapt deltok i mer.

Han eide lite og levde enkelt. Et ørlite rom med en seng, et bord, bøker tapetsert fra gulv til tak og mengder av bilder. Av barn og barnebarn, drysset kunstnerisk rundt på veggene. Inn i mellom hang noen malerier. Hans egne. Biter av hans sjel, frosset i regnbuens farger på kremhvite lerret. Var det noen som så disse sjelsfragmentene hans? De han trakk ut av sitt indre og serverte verden rett fra hjertet?

En trist nerve vibrerte i magen. Det slo meg hvor begrenset han levde. Hvor liten hans verden var. Han som var så proppfull av kunnskap og evner. Full av farger og ideer som rant ut i sanden og ble visket bort av glupske bølger. Råtnet de på rot med årene? Forsvant de gjennom litervis av alkohol og ble pisset ut i rennesteinen?

-Det er så godt å snakke med deg igjen.

Høyrehånden hans skalv i det han tømte ølglasset. Han smilte, det vemodige smilet jeg alltid husket. Et vakkert smil, med dyp smerte.

I hans unge år hadde han stadig vært på randen til suksess. En stor akademisk karriere lå ett semester unna da han plutselig trakk seg. Alle var stolt av ham. Alle klappet ham frem. Alle solte seg i hans glans. Men han ville leve for kunsten. Han vil leve på egne premisser og kastet bøkene og anerkjennelsen for pensler. For flasker med linolje og regnbuer klemt ut av tuber med håp. Og fordømmelsen fra hans egne, rant inn der fargene rant ut. Helt til han var på randen til ny suksess med heiende publikum og ny aksept. Så løp han igjen, kastet alt fra seg og forsvant.

-Jeg skjemmes over mitt land, dette landet som er tuftet på kristendommen og som stjeler mer av verden enn jeg makter å se i øynene. Vi er tyver alle sammen. Hver gang vi klager, har vi tråkket på et sultende menneske. De vi allerede har stjålet deres andeler av godene fra. Vi grafser til oss andres del av kaken, svelger det grådig og klager over at det smaker bittert. Det er vi som er de fattige. Vi har solgt sjelen for glitter og tomhet og vi roper etter mer.

Han strøk seg gjennom en sølvgrå manke og sukket. En lokk falt ned i pannen. Restene av en kjekk mann med glinsende, blåsvart hår skimtes gjennom alderdommens slør. Han så ut som en høvding. En høvding uten sin stamme. Forlatt, med bena i kors i et hjørne av verden hvor få kunne finne ham.

Jeg kjente dyp kjærlighet for ham som hadde våget å bryte ut. Uten å være det bevisst, hadde han begynt å hugge seg gjennom jungelen av løgner vi alle ble servert. Far til sønn, bestemor til barnebarn. Sekunder før han lot seg fange i et nett av du må, du skal, og slik er det bare, løp han en annen vei. Nektet å la seg diktere mer av lover og regler og dogmer som gjorde ham til en tinnsoldat. Tomhetens suksess hadde han takket nei til og risikert all ære som resultat. Alt han hadde kjært hadde han satset. Og satt ensom tilbake i et karrig landskap.

-Mye skulle jeg likevel ha gitt dere, mine barn på veien. Jeg har vært en feig mann Skatt.

Han fylte et nytt glass og tømte det halvveis. Kikket skamfull på meg som en ydmyket hund.

Vi så på hverandre i stillhet. Han vet ikke, tenkte jeg. Han aner intet om hans gaver til meg. Om stafettpinnen jeg tok imot fra hans slitne hånd. En kvass machete som hugget videre vei gjennom arvens dype, jungel. En jungel full av farer og feller og frykt. Tunge lianer av overleverte sannheter truet med å gripe fast i oss og lempe oss ned i kvikksand, hvor vi langsomt kunne synke ned i et selvskapt helvete, med vår bitre skam.

Meter for mil besteg han, så jeg, de mest ulendte fjell, svømte de største hav og sloss mot de verste monstre. Uten å vite hvorfor, hadde han våget for oss andre. Modig hadde han løpt ut i det ukjente med frykten pustende i nakken, og hugget vei til en åpning stor nok til nye fødsler. Nye liv som modig ryddet videre vei gjennom søvnens slør og arvens klør.

-Du har gitt meg akkurat det jeg skulle ha. Akkurat det jeg trengte for å komme dit jeg selv ville. Du har aldri fordømt mine valg. Aldri kritisert mine handlinger. Du har alltid oppmuntret og krever intet.

-Jeg kan ikke forlange eller forvente mer av andre enn meg selv.

Han tømte resten av glasset og kikket ned i bordet.

-Det er den største gaven du har gitt meg. Friheten til å leve mitt liv slik jeg vil. Friheten til å velge å gjøre mine erfaringer, klatre mine fjell og svømme mine hav, uten fordømmelse. Og mens du gav meg den friheten, gav jeg deg skylden og ansvaret for alle mine smerter. Alle mine nederlag. Jeg anklaget deg hjerteløst, og du tok imot og drakk noen liter til for å dempe din skyldfølelse og skam. Du trenger ikke å føle skam. Du trenger ikke lide mer for meg. Det er intet å tilgi for du har ikke feilet. Vi er ute av jungelen nå og ute i det fri. Vi har ryddet vei for friheten til de etter oss og oss selv. Forbannelsen er brutt. Vet du det?

Han så på meg med et blikk som traff med orkans styrke. Det lyste forvirring, vantro, smerte og kjærlighet. Et blikk, som samlet alle tråder som rotløst hadde rast rundt i hans slitne hode og mitt eget, år etter år mens jeg våknet mer og mer til bevissthet. På vei ut av Monopolspillet og inn i mitt eget åpne landskap.

Jeg slapp ham ut av buret vi begge hadde fløyet fra. Buret vi begge hadde flyktet tilbake til igjen og igjen, av frykt for å være mindre enn, for å feile, for å slippe ansvaret for egen ferd, for å bli alene. Redselen for å aldri mer få kjærlighet om vi ikke gjorde som ¿mora di¿ sier. Og jeg innså at det eneste fengsel han levde i, var min definisjon av hans liv.

Jeg strakk meg etter en ny ølflaske og skjenket ham et glass til. Strøk bort lokken som hadde falt ned i hans panne og tok hans skjelvende hender i mine.

-Det har vært en storslått opplevelse med grusomhet, vanvidd og store gleder på en fantastisk oppdagelsesferd, syns du ikke?

Han smilte.

Posted at 12:18AM mai 09, 2008 by Pathfinder in Diverse  |  Kommentarer[15]

100 liters Bergans gis bort

Jeg har ryddet. I kjelleren. Igjen. Sortert vekk alt jeg ikke vil ha med meg videre. Alt som føles ubehagelig og vondt og gammelt. Ting som aldri mer vil bli brukt eller verdsatt. Ting jeg aldri mer vil sette frem i min stue eller gi bort til andre. Ting som ligger der i mørket til oppbevaring år etter år. Ting som kun ses på de gangene jeg faktisk rydder. Og hver gang jeg rydder, tenker jeg, hva skal jeg med dette? Hvorfor samler jeg på ubehag og illeluktende minner?

Etter ryddesjauer, blir det tomrom. Tomrom er ekkelt. Jeg blir redd. Dermed fylte jeg følelsen av tomhet med gamle minner jeg likevel hadde på lur. Sånn i tilfelle. Jeg fant flere esker med sure miner, PMS-dager, gamle konflikter, dårlige unnskyldninger og slemme mennesker. Disse hev jeg inn i tomheten.

Det hendte til og med at jeg arvet og kjøpte andres gammelt skrot, for å kaste det inn i tomheten slik at det ikke skulle føles så tomt der mer. Jeg gikk faktisk på jakt etter andres kvalme minner, gamle konflikter, drama fra i fjor og onde naboer. Det var jo plass til så mye i tomheten.

For sikkerhets skyld, fylte jeg en ryggsekk med spesielt utvalgt søppel jeg bar på dag og natt. Tenk om noen skulle stjele dem fra kjelleren? Nei, da fikk man heller vokte over de mest spektakulære sakene kroppsnært ja. En 100 liters Bergans syns å være passe oppbevaringsplass.

Heldigvis har jeg vært flinkere til å rydde ut enn å rydde inn. Neste opprydding, bar jeg ut litt mindre skrot. Det ble stadig færre gamle sokker, sinte hunder, snedige selvbedrag og hardnakkede sannheter. Og når tomheten fylte tomrommet, ilte jeg til litt saktere med nye esker med gammelt skrot. Det er grenser for hvor fort det går med en full 100 liters på ryggen. Faktisk ble jeg så lei av å hive inn det jeg hev ut, at jeg ble forbanna. Og sliten.

En dag bestemte jeg meg for å la tomheten være. Den fikk bare være der til den forsvant, tenkte jeg og gikk store omveier rundt den. Langt om lenge, klarte likevel noen nye tanker å snike seg forbi mitt profesjonelle vakthold over bevaringsverdige gamle tanker og skrot.

Hva om tomrommet ikke betyr tomhet? Hva om tomrommet betyr frihet? I tomrommet er det plass til å skape noe nytt, noe bedre, noe annerledes. Hva om tomheten ikke betyr at noe mangler, men er begynnelsen til noe nytt? Hva om tomheten inneholder alt som er?

Hva om?

'I am not, I will not be.
I have not, I will not have.
This frightens all children,
And kills fear in the wise.'
Nagarjuna

Posted at 10:25AM mai 08, 2008 by Pathfinder in Diverse  |  Kommentarer[18]

Supersteget

Posted at 07:31PM mai 06, 2008 by Pathfinder in Diverse  |  Kommentarer[6]