Petronella


Petronellaspatroner

 
mandag aug 30, 2010

Kom gjerne innom, jeg byr på lukket valnøtt ...

http://petronellaspatroner.blogspot.com/2010/08/lukket-valntt.html

 

Hasta la vista, Petro 

 

mandag aug 23, 2010

Bella fuckings luna, eller leve forfatteren i den grønne berlingoen!

Samme dag som forfatterbloggen annonserte sin begravelse, postla jeg mitt manus i fire eksemplarer (og fordelte dem ut  i like mange postkasser.)

Det siste først og fremst for ikke å ta opp plass for andre. Det fikk da være måte på liksom. Kanskje kom det en snill gammel bestemor som skulle sende hjemmestrikkede sokker til barnebarna, også måtte hun snu med uforrettet sak fordi jeg hadde fylt postkassa til randen med mine tåpelige skriblerier. Eller grøss og gru: det kom en ekte forfatter. Med et ekte manus. For jeg vet det bor en her nede. Eller ei, kanskje det heter, når det er ei forfatterinne, hvis det i det hele tatt gjøres forskjell på kjønn i den sammenheng, jeg mener sånn på papiret. Hun kjører forresten  rundt i en grønn Berlingo. Noe som alltid gjør meg litt beroliget. Det at hun kjører mener jeg (og ikke bare skriver).  At det er en grønn Berlingo, ligger jo i kortene. Er du forfatter, eller forfatterinne, som i dette tilfellet, slik som denne min nabo,  kjører du ikke SUV. Man vil jo nødig virke oppblåst, dessuten har man jo uansett ikke penger. Ingen forfattere har penger. Hvis man ikke er krimforfatter. Sånn som Tom Egeland, eller Unni Lindell. Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å skrive meg bort. Forsvinne over i digresjonen. Hvor var jeg hen? Jo, ved postkassene. Fire manus, i fire forskjellige postkasser.  For hva ville postmannen tenke (eller postdamen) for det kunne jo likegodt være en postdame (heter det virkelig postdame?), hva ville han eller hun tenke, om en som fyller opp hele kassa med egne ord sirlig innpakket i jålete bobleblast som om de kunne knuses?

På den annen side var det å gå på posten (i dette tilfellet videosjappa) og levere dem for egen hånd, fullstendig uaktuelt. Jeg kunne jo risikere å møte noen kjente (eventuelt denne ekte forfatterinnen), kanskje ville jeg komme i en forklaringssituasjon. Og hva skulle jeg si da? At det var en bunke Bokklubbbøker jeg var i ferd med å sende tilbake? Uinnbundet ? Skrekk. Jeg ville bli avslørt.

Antagelig burde jeg skjønt det med en gang, at dette med nedleggelsen  samme dag som jeg sto klar til å sende manuset ut i verden, rett og slett var et dårlig tegn. Et dødstegn.

Vel. Det må vel innrømmes at jeg hadde tvilt på forhånd. Om manuset var godt nok. Det vil si, jeg visste vel at det ikke var godt nok, men jeg tenkte innimellom at NOE er det der, det er NOE som er bra der, slutt å være så j… kritisk, ta ett skritt av gangen! Dessuten er det nå engang sånn at skriving handler om 2% talent og 98% hard jobbing også videre. Det hadde jeg jo lest både her og både der. Spesielt her, mener jeg å huske.  Jeg lagde til og med egne regler for å dra meg selv; hver gang jeg støtte på noe som handlet om MÅNE (ja, jeg vet det høres idiotisk ut, men så er det nå engang sånn at tittelen har noe med måne i seg og hva i helvete skal en stakkar gjøre) skulle jeg ta det som et tegn på at noe eller noen der ute sa ”GO!”

Så kom jo Stoltenberg med sin MÅNELANDING, og det kom jo veldig beleilig, bedre ble det ikke da jeg i enogførtiårspresang fikk en vakker ring av min kjære som viste seg å være en MÅNESTEN (himmel, nok et tegn!) og denne nevnte dingsen (selve MÅNEN) stort sett (selvfølgelig) åpenbarte seg der oppe på himmelhvelven hver fuckings natt. Det var jo bara att skriva på det, for faen! Og det var jo det jeg gjorde, da. Skrev, og tvilte, med månen hengende som en klam gul ost over skulderen.

Det kunne jo ikke gå bra. Og jeg vil nødig ha det på meg at jeg er overtroisk (!), men hvilken annen dag en fredag den trettende parkerte jeg bilen utenfor, etter en laang sommerferie i utlendighet, med to slitne døtre og en bilsyk katt i baksetet og fant ikke bare en veranda og leilighet i fritt forfall, med svartsopp og regninger, døde edderkopper og til og med et spirende tre av uviss type på vei opp av terrakottakrukkene, men også, og nå gjelder det å holde seg fast: fire slarkete konvolutter liksom geipende fra kjøkkenbenken. Tynne som aftenaften i fellesferien. Som flatbrød uten smør. Som Min Kamp bind 3. Som blader kalt TOPP gjenglemt på utedassen. ja … du tar poenget. For det må innrømmes, noe den observante blogger eller bloggerinde (hvis det er noen forskjell & hvis det i det hele tatt er noen av det slaget igjen her inne) sikkert er klar over, jeg har blitt refusert før.

Sist ledet fortvilelsen meg direkte inn på forfatterbloggen (google REFUSJON, se hvor du kommer), aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men jeg har aldri blitt refusert uten forklaring. Aldri! Aldri uten en lang og tykk og vond forklaring. For det er liksom noe med en forklaring, selv om den er aldri så ubehagelig. Vel, en gang skal kanskje være den første, også hva gjelder dette.

Men en gang må også være den siste. For det var her jeg tenkte at nok fikk (faen meg) være nok. At ringen på en måte var sluttet, ikke bare for forfatterbloggen, men også for mine famlende litterære forsøk.

Jeg kan ikke huske at jeg så månen denne kvelden. Antagelig gjorde den rett i holde seg unna. Kanskje hadde den stukket av gårde med ostehøvelen mellom bena. Bella fuckings luna, liksom. Jeg satt og leste refusjonene i skjæret fra et stearinlys (lynet hadde selvfølgelig slått ned og tatt strømmen) og jeg bestemte meg der og da for at hvis verden sto til dagen etter, skulle jeg aldri mer skrive et eneste ord. Aldri, aldri mer. Død over ordene.  Leve forfatterinnen i den grønne Berlingoen! Takk for meg på disse sider, det var gøy så lenge det varte.

mandag jul 19, 2010

Så skimrande var (dog) aldrig havet ...

Ser man det, verden blir ikke borte, den tusler videre selv om man ikke lenger er særlig på nett, for å si det sånn. Folk gifter seg, kommer hjem fra ferie, blir drabbat av äske, overnatter i båt, fyller år, løper fra møte til møte, har feber, sin første dag på jobb, ja, noen sågar føder! For det finnes de som fremdeles holder på med slikt. Om det er en lettelse eller vemodig, er ikke lett å si (altså at ting går sin gang, ikke at folk føder, noe de gjerne må gjøre, bare jeg slipper) kanskje en god blandings, som det meste.

Men i dag er det duskregn på torpet. Grått og trist. Tilogmed kajakkene henger med nebbet. De som senest i går var så eplekjekke og knallorange. Vel, det var i går. Idag ser de omrent like triste ut som hammocken der borte ved plommetreet. Kanskje finnes egentlig ikke noe så trist som en hammock i regnvær. Våte puter, gule plommeblader som flyter i en dam på kalesjen, en katt som kroer seg i de fuktige putene med en fasting bak øret.  Ååååå ... som en viss KOK ville ha sagt det. Ååå. For innimellom øktene, innimellom all tomatknipingen, grillingen, padlingen, hålligången og morrondoppene, har man jo lest femmern for å si det sånn. Innimellom. Man er jo ikke helt på jordet, selv om det kanskje nettopp er det man er når alt kommer til alt.

Heldigvis er den fortært nå. Boka altså. For makan, liksom. Ikke akkurat feelgoodlektyre en lett sommardag. Hva skal man med solfaktor når man har denne mørke herren hengende over seg? Åååå for et evigvarende flashback av mørke nactspiel fra nittitallet. Ååååå så nok man engang fikk av unge, talenttunge menn i svart. Takk skal du ha KOK, for den påminnelsen.

Jada. Så kjenner man seg kanskje ørlite igjen også da, og kanskje er akkurat det litt sårt når solen skinner så fruktansvärt og man tenker at man burde laget en uro av hjerteskjell, du vet, for å holde skjærene unna, de har det jo med å traske inn i tide og utide, på jakt etter kattemat eller mjukgodis, hva vet jeg, men at det å lage en uro av nettopp hjerteskjell på mange måter virker som en mye bedre og matnyttig idé enn å skrive. Så var det kanskje likevel ikke forfattar man var odlat til å bli, tenker man, ikke uten en viss melankoli, men uromaker.

Vel, noen vil kanskje si at det var akkurat det man ble. Dem om det. Det er da det er bra å ha Hänt i Veckan, og kunne lese om Carl-Philip som tryner på vattenskidor eller Bjørklövet, den lokale sommartidningen med små notiser som at all uppmercksomhet undanbedes i anledning fødelsesdagen og slikt. Takke meg til grinebitere med beina på jorda liksom. Litt radon i grunnvannet, en forkullet grillkorv eller et myggstikk som klør. Det er jo det som er sommer! For ikke å snakke om livet! Kullseile med en 2-krona, sykle i tordenvær og vaske håret i havet. Kanskje krangle litt med nabo-Gösta om hvem som har lengst sol. Uansett vet jeg iallefall hvem som vinner hvis det er snakk om høyest hår: “mamma, du ser ut som hun Elsa-Kass i torsdagkveld fra Nydalen! Katie Melua, beroliger mann. Ikke diss håret, mitt sier jeg. Det blir bedre bare det blir sol! Alt blir bedre bare det blir sol, og vi får sjøsatt kajakkene. Når bare håret og hammocken igjen kommer til sin rett.

 

 

 

 

tirsdag jun 22, 2010

Sommartiden hey, hey!

Endelig! Innlosjert i rød, liten stuga med ice.net og sukkermaur, og to jenter som sover så lenge at man kan jogge frem og tilbake til nærmeste småby og harryhandle før de våkner. Kanskje også knipe tomatene eller skrive en artikkel eller to. Det er visst puberteten, sier de som har greie på sånt. Jenter i puberteten har mer enn nok med å gro pupper og filipenser og hofter og lår og alt det der. Det er en fulltidsjobb. Resten av tiden er de utslitt og må sove. Hvis ikke blir de mutte. Derfor, tenker jeg, er det like greit at de sover helt til de våkner av seg selv. Gjerne 16 timer hvis det er det som skal til. Så har de et par timer til manicure og pedicure eller hva det nå er de bedriver av mystisk egenpleie der oppe bak lukkede dører, mens de hører på Justin Bieber, og kan komme glade og nysparklede, og ikke det minste mutte i tide ned til middag.

Hvorfor hun på sju sover like lenge, er mer mystisk. Jeg tipper det har å gjøre med den friske havslufta, og det faktum at vi leser om skumle, døvstumme hattifnatter til langt på natt. Det er nesten så jeg blir litt engstelig selv. For hva var egentlig den lyden?  Den litt pussige lyden, som nesten høres ut som hvesing? Var det katta som hostet, gamle Herr Persson tilbake på gamle tomter eller Gösta med giftburken? Gösta fra nabostugan som fikk 18 flått forrige midtsommar og antagelig ligger infisert av all verdens svineri og råtner der inne bak asbestbekledningen sin … Heller Persson enn Gösta, for å si det sånn. Det er lettere å hanskes med hyggelige døde enn levende monstre. For jeg har en følelse av at Herr Perrson var en hyggelig fyr. En mann som snekrer kattehus med hvite knutor, og har feltseng i växthuset, kan da umulig ha vært så aller verst?

Vel. Helst ingen av dem hvis jeg kan velge. Jeg og jentene kan egentlig styre oss for de fleste typer besøk når vi er alene. Både av døde og levende. I går for eksempel, hadde noen bæsjet i stua mens vi var og tok et ettermiddagsdopp. Nærmere bestemt i vinduskarmen. Og jeg tror ikke det var Gösta, så god balanse har han dog ikke. Ei heller kuene, de løper jo som gale bare de ser oss. Spesielt når vi kommer syklende med baderinger. (En av dem ligner for øvrig veldig på Anne Holt.  Pannelugg, briller. Antagelig er de kusiner.) Uansett, vi bestemte oss for heretter å lukke verandadørene helt inntil for å være på den sikre siden. Katta fikk nøye seg med hammocken så lenge. Det er jo måte på hvor lenge et havsbad varer i disse dager, isen har jo nettopp gått og om et par dager kommer antageligvis strobemanetene, Sukkermaurene og Kjell Kjøkkenmus (under vasken) er det ikke så farlig med, det virker som de kommer seg inn uansett. Sammen med denne Justin Bieber.

Og de knallblå øyestikkerne. Jeg visste faktisk ikke at det fantes blå øyestikkere. For alt jeg vet kanskje det finnes gule og. Vi er jo tross alt i Sverige. Kanskje er de satt ut til ære for Victoria og Daniel?  Av den svenske regjering i anledning bryllupet. Nei jeg vet ikke. Det er et besynderlig land, med en merkelig og eksotisk fauna. Og snart er det midtsommar og vi skal danse rundt en diger fallos pyntet til trengsel med prästkragor, igelkottar och ørngott mens vi , jeg, jentene, katta, Gösta, Persson, den pensjonerte ørenesehalslegen med ulovlig påbygg, familien fra Ullern som har anlagt jacuzzidisco i svaberget og gamle Siv, visstnok engang trubadur Taubes elskerinne, synger ”Små grodorna, små grodorna …”.  Hånd i hånd og kinn mot kinn.

Men nå må jeg ut å redde en katt. Vi har nemlig fått besøk igjen. Av en diger, brandstripet og vindskeivt eksemplar med to hoder og bjeller så store som traktoregg. Antagelig en utsending fra asbestslottet for å sjekke om kysten er klar.

Himmel for en sommer dette skal bli!

tirsdag jun 15, 2010

Reprise: Et av flere kafèinnlegg som skapte vill furore da det sto for noen år siden. Skjønner enda ikke hvorfor ...

– Har dere ikke annet påsmurt enn det som ligger der?

 Stemmen er treig som kaffesirup og har ansikt som matcher. Type nedover. Og ikke bare et sånt vanlig todagers. Dette ansiktet har hengt lenge. Vi snakker år. Eller til og med generasjoner. Det er en eneste stor, gedigen geip. Stemmen må nærmest fiskes opp fra bunnen av halsen, og munnvikene er på god vei ut rynkehavet ved haka.

 – Vi har jo både kylling, skinke & ost og salami, sier jeg.

 – Ikke noe aant? sier hun.

 Og jeg skjønner at vi her snakker minst gåsepostei, fraktet med gullpinsett oppover halsen til gåsemor i dødsøyeblikket, for at fru Nedoveransikt skal bli fornøyd. Antagelig er ikke det nok heller. Kanskje må man i tillegg plassere posteien på tungespissen hennes, for så å lukke munnen og gni på halsen, gni, sånn som vi gjør med katta når den skal ha ormepiller. Vi snakker stryke medhårs. For fru Nedoveransikt verken liker eller tåler eller orker. Jeg kjenner typen. Hun synes kaffen er for sterk hvis den ikke er for varm. Fnyser av nymotens påfunn som chiabatta og cappuchino. For hva var egentlig galt med rekesmørbrød og traktekaffe? Og plages ofte av trekk. Fru Nedoveransikt har basert livet sitt på at ting ikke er på stell. Å kunne la seg friste eller begeistre, gjør henne utrygg.

Hun sukker. Holder hardt på veska i tilfelle den nye Landsmannen bak skal finne det for godt å rappe den. Setter ikke fra seg paraplyen av redsel for at noen Eks-sprøytenarkomane eller Lesbiske Mødre skal bruke den mot henne. Munnvikene glir enda et hakk nedover. Det skal ikke mye motbør til nå før de runder Kapp Det Gode Håp og forsvinner ut haka for alltid. Et lite vaffelhjerte som er for godt stekt, en kopp kaffe uten melkeskvett, en dash uannonsert aioli under rekene. 

 – Neida, sier Fru Nedoveransikt, knepper igjen kåpa og går ut i regnværet. Og jeg tenker at  det handler ikke egentlig om å bli gammel. Men hvilken vei man blir det.  

tirsdag mar 23, 2010

Sonetter og enderim, eller enden på visa

Så har det skjedd igjen, for det skjer jo beklageligvis innimellom. Det inviteres til fest og jeg innfinner meg. Selvfølgelig har jeg på forhånd tenkt ut en haug med unnskyldninger for å komme unna, migrene, magesjau, plutselig død i nær familie, ren og skjær forglemmelse, for jeg er ikke så glad i festivitas, spesielt ikke sånn på forskudd , tenker at det blir jo litt slitsomt med all denne pyntinga, all stylingen, vi snakker leppestift, nappingen av øyebryn, underkjole, for ikke å snakke om den evinnelige smalltalken, jeg hater smalltalk, jeg liker å rope, eller holde kjeft, og jeg tenker at jeg sikkert kommer til å sitte ved siden av noen kjedelige, en sivilingeniør eller noe, eller enda verre: at jeg er den kjedelige.

Og dette at jeg må ta taxi hjem, og hvordan skal jeg få tak i den liksom, det kan jo være vanskelig midt på natten, og jeg bør ikke gå hjem, jeg vet jo jeg gjør det, jeg går hjem, gjerne alene, det kan jo være farlig, dessuten ødelegger jeg skoene mine, og jeg tenker at det blir sikkert leker, at det sikkert sendes en merkelig utseende nærmest obscøn plastgreie rundt bordet, også skal alle si hva de tror den skal brukes til, litt sånn på kanten, selvfølgelig, ikke altfor på kanten, men sånn passe, festbruk-og-ingeniøraktig –på-kanten, og da tenker jeg at det er her jeg kommer til å røpe meg, at jeg aldri klarer det der passe. Enten er jeg way over eller langt under.

 Og det verste jeg vet er sånne leker. Jeg er så utrolig dårlig på fest, tenker jeg. Til å si de rette tingene, komme meg hjem når jeg skal, være sånn passe, det vil si elegant behagelig, hvorfor drikker jeg aldri vann imellom alle glassene med vin, tenker jeg, sånn som alle de andre damene, det anbefales jo, hvorfor gjør jeg aldri som anbefalt, hvorfor er det alltid jeg som får ermet i suppa, som fornærmer, som drar uten å takke for meg, snakker for mye med en annens mann, eller avslutter det hele med hodestående.

Jeg vil ikke. Jeg tror nemlig ikke det er lurt. Det følger så mye rart i kjølvannet når jeg er på fest. Og jeg har nok problemer for tiden, jeg har krasjet en bil, sagt opp en jobb. Jeg har to barn i puberteten og en katt som er i ferd med å miste pelsen. Dessuten er det snart påske.

Derfor prøver jeg meg på feber, men jeg får aldri over 37,5, ikke hele lørdagen. Selv om jeg tar tempen flere ganger. Jeg har rett og slett ikke feber. Ikke hodepine heller. Jeg har ingen sykdommer, ingen jeg har papirer på i alle fall, ingen ubehag, bortsett fra tanken på denne festen, jeg finner ikke på noe, så jeg går, selvfølgelig går jeg! Jeg må jo det. Noen fyller år, og de har bedt meg. Det er jo en hyggelig gest. Dessuten er jeg så dårlig på hvite løgner. Nesten like dårlig som å feste (med måte).

Og det kan jeg jo angre på nå. Eller, det begynte jeg jo allerede å angre på da jeg våknet søndag. Med hatt og frakk, så å si under dyna. Jeg har aldri før lagt meg til å sove med yttertøyet på, men en gang skal jo være den første. Uansett, det begynte selvfølgelig å demre. Som det jo gjerne gjør. I takt med den stadig stigende hodepinen. For legger du deg med hatt og frakk kan du være helt sikker på at du har gjort deg bemerket. Vel. Det var liksom nå jeg hørte ekkoet av denne skingrende stemmen (min) som hevet seg litt over alle andres, denne stemmen som dukket opp allerede under middagen, omtrent samtidig som denne idiotiske leken startet, denne lille dingsen som tradisjonen tro, alle gjestene etter tur skulle utrede bruksområdet til, noe jeg der og da selvfølgelig ikke hadde noe som helst problemer med.

Jeg mener og huske jeg på en nærmest mirakuløs måte fikk flettet inn både Knausgård, Steinerskolen og biologisk tenkning, alt på en ytterst logisk, underholdende og ikke minst original måte. I egne ører, selvsagt. Noe som selvfølgelig resulterte i at jeg ikke så noen grunn til å senke stemmen, og hadde utestemme hele kvelden. Og dermed, flere ganger, nokså høylytt, kom i skade for å bruke min nokså gråstenkede bordkavaler som eksempel. For både det ene og det andre. Mest det andre, selvsagt. Denne stakkars mannen som selvfølgelig hadde flere barn på den selsomme skolen (Steiner) og forøvrig skrev sonetter og dikt med enderim skulle det vise seg. Ja, jeg tror til og med han deklamerte litt for meg sånn utpå mens vi sto og smugrøykte cigarillos i hagen. Og best som vi sto der, med stjerner og måner og disse cigarillosene, måtte jeg jo selvfølgelig juge på meg et manus eller to (sånn som man gjerne gjør når det drar seg til på fest og to som bedriver ord møtes i natten) og prakke på han visittkortet mitt. Som frilanser har man jo disse kortene med seg i tide og utide. Spesielt i utide kan det virke som. Hva som var tanken bak, aner jeg ikke. Antagelig var i det hele tatt det å tenke, et forlengst tilbakelagt stadium. Men jeg kom meg da hjem, jeg må jo ha gjort det, all den tid jeg sitter her i dag.

Og leser sonetter! Joda. Dikt på enderim. For mye har det kommet ut av disse festene jeg pliktskyldig må innom, både på godt og vondt, så å si, selv om det beklageligvis går mest i det siste, men det er første gang det har resultert i sonetter! For nå ramler det inn, mail på mail med sonetter og enderim. Det har gjort det helt siden søndag. Ikke det at jeg har all verdens litterær erfaring på det området, men det skulle ikke forundre meg om de er så aller verst heller. I alle fall bedre enn den smålugubre knekkprosaen jeg fikk på sms etter sist fest. Jeg tror han var børsmegler. Hm..

 

 

fredag feb 26, 2010

Når avstandsbegrepene forsvinner. Et skifte av tastatur og virke

Ettersom jeg både har skiftet tastatur og virke for tiden, har det ikke blitt særlig til blogging. Hva gjelder tastaturet, er det for lite, jeg bommer på bokstavene. Det er noe med avstanden mellom E og R som oppleves spesielt problematisk. Antagelig er det at de ligger for nærme hverandre i forhold til størrelsen på fingertuppene. E blir til R, og omvendt. Jeg skriver RE og ikke ER. Kjøer og ikke kjøre. Det er irriterende. Virkelig. Hva faen er RE? Hvor ofte har man bruk for et sånt dusteord?

Dessuten er det grunt, tastaturet altså. Det gir ikke motstand. Doble konsonanter blir litt for ofte enkle. Det å trykke ned har mistet noe av glansen, for å si det sånn. Jeg visste ikke engang at det lå noe glans der, men nå er den borte. Evig eies kun det tapte og alt det der. Man vet ikke hvor brilliant tastatur man har før det er gone. Hva som egentlig ligger av både kjærlighet og inspirasjon i centimeterdype taster med et litt tregt oppsig. For ikke å snakke om hva som kan skjule seg av skatter mellom ctrl og alt.

Vel. Hva gjelder virket, er situasjon der nærmest motsatt. Det nye virket ligger for langt unna. Jeg må kjøre. Jeg kan ikke lenger bare gå opp på loftet i pysjen, og logge meg på. Jeg må ta på meg mengder av klær, flere lag ull, lue, like vanter, i alle fall lik farge, og gå UT i bilen. Og det er virkelig forskjell på UT og OPP. Kanskje ikke i teorien, for alt jeg vet snakker vi jo om enkle preposisjoner, men i praksis. Himmel. Ut er virkelig ikke barebare i disse dager. Ikke bil heller for den saks skyld. I alle fall ikke min, som er av typen iskald. Som står ute hele året fordi vi er av den eplekjekke, idealistiske sorten, som mener at bil er bil, garasje er for pyser og alt det der. Med det resultat at bilen må skrapes fri for frost hver morgen, til og med på innsiden. Spesielt kanskje på innsiden. Hvor man på en måte ikke har lagt inn, hva skal jeg kalle det, skrapetid. Og ikke bare skrapes, nærmest skjæres, ja til tider hakkes fri. Og vi er fremdeles på innsiden. Noe som ikke bare er kaldt, men krever egnet verktøy og tar tid. Og er det noe jeg ikke har etter at jeg har begynt i dette nye virket, er det tid.

Spesielt ikke om morgenen. Ikke egnet verktøy heller for den saks skyld. Jeg har et førerkort og noe som feilaktig kalles isskrape. En lang, grønn greie med kost i den ene enden og antagelig dette skrapegreiene i den andre. Men som kun fungerer til å hente fram forsvunne matbokser under setene. Derfor driter jeg i det. Jeg fisker fram en matboks, lirker av lokket og skraper fri et hull i frontruta og et hull der bak. Isskrape kan du ha for meg. Også kjører jeg.

Selvfølgelig er det galskap! Det er ikke lov engang, sier en nabo som heter Lars og har god greie på slikt, altså hva som til enhver tid er lov og ikke lov. Du kan kjøre på et lite barn, sier Lars. Men jeg sier at jeg aldri drar før alle de små barna er trygt plassert på skolen. Det er bare katter ute, når jeg kjører, beroliger jeg Lars. Som ofte har klaget på katten vår. Sier den rett som det er sitter på rekkverket hans og glaner inn i stua. Jeg tenker at det kanskje kan blidgjøre han. Selvfølgelig vet jeg at katten vår, som de fleste andre katter, ikke er dummere enn at den har hjemmekontor hele vinteren, at den verken befinner seg bak biler eller glaner inn i stuer vinterstid, men det vet jo ikke Nabo Lars. Nabo Lars sverger til fuglehund, firehjulstrekker og garasje. Hva vet vel han om livet? Dessuten har han over 80 reisedøgn i året. Noe som antagelig forklarer både den ene og det andre. I alle fall trekker han dem fram i tide og utide, disse reisedøgnene. Slenger dem i bordet ved en hver anledning. Jeg tenker at jeg skulle gitt mye for et reisedøgn eller ti. Gjerne til sydligere strøk. Men det kan jeg jo bare glemme i dette nye virket.   

For det var egentlig det jeg hadde tenkt å skrive om på dette knøttlille og mildt sagt irriterende, flate tastaturet. Og en fyr ved navn Hugo. En ørliten frontkollisjon (min første) med en som av alle ting het Angela og littegrann om Knausgård, selvfølgelig. Enhver med tastatur og respekt for seg selv skriver jo om han for tiden. Men det virker som om alle disse nye avstandene, jeg mener mellom tastene, mellom dette nye virket og hjemmet, har gjort noe med selve avstandsbegrepet i hjernen. Jeg ser det liksom ikke for meg, hvordan jeg skal komme meg fra A til B, fra start til slutt, eller kanskje bare til poenget. For ikke å snakke om gjennom resten av Min Kamp bok 3. Eller hvorfor jeg i det hele tatt blandet inn denne dusten Lars.

torsdag jan 14, 2010

Hundedager i januar

Det er januar, for helvete. Og da skjer det som skjer hver gang jeg bretter over en ny, stiv kalenderforside: Noen dør. For januar er den måneden folk driver med slikt. I mai feirer vi landet, i juli føder vi, i november blir vi deprimerte og i januar, ja, da dør vi. Hvert år. Bare se på statistikken.

 I fjor var det lille Lotte. Hun rakk ikke engang bli født før hun døde. Lille, vakre barnet som lå der i sengen sin, med den lille, rare toppluen, babyjakken knappet godt igjen som om hun bare var innom en tur, og de små knyttenevene som var så kalde. Alt blir kaos når noe brått blir klippet over som ikke engang har begynt. Det er som hundedager om vinteren, alt grums kommer til overflaten. 

For tre år siden var det min far.  Med han var det motsatt. Han døde langsomt, det var nesten så du aldri trodde han skulle dø. Han brukte flere måneder, kanskje år. Livet ble tøyd til det ytterste. Han drømte om rotter om nettene. Det var visst vanlig når man hadde kreft. Som så mye annet som var vanlig på den tiden. Kister for eksempel. Og smertepumpe. Merkelige ord som bolus, mors. For han kom kanskje døden som en befrielse. Jeg vet ikke. Vi snakket aldri om sånt. Vi snakket for det meste om snøen som ikke kom. Men jeg husker at Anna Nicole Smith døde samme dag som han, og at det snødde tett da vi bar ut kisten fra hospicet. 

Året før det var det min far igjen. For han døde to ganger. Han falt brått sammen under nyttårshopprennet og våknet først opp igjen en uke senere. Jeg husker jeg ringte slektninger annen nyttårsdag og fortalte at han var i ferd med å dø. Men han døde ikke. Jeg satt ved sykesenga og strikket ermer med intravenøspropper nederst på strikkepinnene, mens jeg ventet på at han skulle dø. Alle trodde han skulle dø. Det var ikke håp sa legene. Ute snødde det ikke. Det var barfrost, selv om det var januar. Han hadde alle tegn. Vi ventet og ventet. Jeg strikket en hel genser. Jeg mistet ikke en maske takket være intravenøsproppene. Men han døde ikke. Det bare virket sånn. Til slutt måtte jeg ringe å si til slektningene at han om til å overleve.

I år er det Jon som er død. Jeg kjente ikke Jon de siste tredve årene av hans liv. Men jeg kjente Jon da jeg var liten. Da var Jon en sånn som puttet snø i nakken din og ødela snøhuler. En sann plageånd. Jeg husker Jon som sto der med blå, oppspilte øyne klar til å pile av gårde når vi oppdaget at det var han. For der har du Jon. Han pilte. Han var en pil. Han ødela, så pilte han. Tynn, litt hjulbeint, med buksa snørt igjen litt på skeive med et altfor stramt belte. Og disse blå øynene som liksom aldri så på deg, som nærmest rygget unna når du forsøkte å møte blikket og forsvant i en stor bue rundt dit eget. Det var Jon som barn.

 Jon var også en av de aller første jeg visste om som var allergisk. Det var ikke så mange som var det på søttitallet. Jeg vet ikke om det var derfor han fikk bank, men bank fikk han. Så det holdt. Både ute og hjemme, visstnok. Det skulle ikke så mye til den gang. Dessuten hadde han en høyrefitte til mor. Ifølge de som banket han. Han var altså både allergisk og hadde en høyrefitte til mor. Noen ganger også mørkeblå kordfløyelsbukser. Kanskje kunne han skylde seg selv. Det var tøffe tider.

Jeg møtte Jon et par ganger som voksen. Han kjørte taxi en stund. Tilfeldighetene ville at det var han som kom engang jeg skulle hjem fra fest. Vi kommuniserte via sladrespeilet. De blå øynene vek ikke. Kanskje gav taxien og speilet han den buffersonen han trengte. Kanskje var det andre grunner. Jon fortalte i alle fall at han fått seg dame. Han var ikke gift eller noe. Men mulig kunne det bli noe. Jeg tror hun het Elisabeth.

Ikke lenge etter så jeg i lokalavisen at Jon hadde fått en slags påskjønnelse. Han var ikke lenger verken en plageånd eller allergiker, men en hverdagshelt.  Takk Jon, for at du er den du er, sto det.

Neste gang jeg traff Jon, satt han i rullestol. Kanskje hadde han blitt litt for trygg i komfortsonen, kanskje var det andre grunner. Livet hadde i alle fall funnet ut at Jon trengte mer bank, og likegodt sendt han og taxien hans på hue og ræva inn i autoværnet. Det var broren hans som trillet. Jeg prøvde først å unngå dem, gå i en slags bue, ikke bare på grunn av Jon, men vel så mye på grunn av broren hans, som alltid hadde vært en skikkelig pøbel. En sånn som ikke nøyde seg med snøballer i nakken. Men det gikk ikke.

- Hei Jon, sa jeg. Men Jon husket meg ikke. - Jeg gikk i klassen din, forsøkte jeg. Du pleide å dynke oss i snøen …

Ingen reaksjon. Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Broren så streng ut. - Engang kjørte du meg hjem i taxi.

Endelig smilte han.

- Det må være rett før det smalt, før alt gikk til hælvete, sa broren. Han hadde rastafarikrøller og sinte øyne. Små kuler operert under huden på  armene. Broren til Jon var sint der Jon var redd, antagelig var det hans taktikk. Mot høyrefitter og verden for øvrig. Vi har vel alle vår.

Jon smilte, men så ikke på meg.  På rullestolen var det fastmontert en stav med høyttaler. Så trillet de videre. Jon og broren hans.

Og nå er altså Jon også død. Et nytt tall på januarstatistikken. Fred være med han.

 

 

 

 

 

 

onsdag des 23, 2009

Med ønske om en fredfylt jul og et strålende godt nyttår!

Kjære familie og venner, forretningsforbindelser, nettverk av
klubbvenninner, Christian Augusts jaktlag, Rotarymedlemmer og gode
naboer i Framveien, så er da endelig tiden kommet for årets julebrev fra
familien Løvåas-Sæter Hasselbeck Norderaa. 

Årets første rakett må vel kunne sies å være Richard Fredriks disputas i
aulaen i januar. Med stor festivitas og flere titalls fremmøtte, redegjorde
han for sine gjøren og laden de siste årene og levnet ingen tvil om at  Dr.
Løvåas-Sæter Hasselbekk Norderaa, nå er en realitet. Tre ganger tre hurra
for han!

 Neste mann ut, eller kvinne, var vår alles kjære Rebekka, Preben

Alexanders bedårende (svenske) kone, (forhenverende mannequin - nå purser)
som nedkom med velskapte tvillinger (på termin) i våres. Hun holdt seg slank
og tiltalende gjennom hele graviditeten, og fødte sine små piker (apgar 10!)
uten noe som helst form for medikaments på selveste kvinnedagen. Pikene
kommer sannsynligvis til å bli oppkalt etter sin bestemors på morssiden og
skal feire jul hos dem. Men ryktene går om at de kommer en svipptur innom
det Hasselbecksejulehuset allerede annen dag jul. Alltid hyggelig med
storfamilien samlet! 

Jeg velger meg April, sa Bjørnson, og Stinemor. Da hun skred ned midtgangen
i Ullern kirke (fullstappet) denne fabelaktige vårdagen. Intet øye var tørt!
Tenk at lille Stinemor har blitt så stor ... Hennes ektemann Tormod von Röhn
(cand. Scient fra Holmendammen) holdt en aldeles bedårende tale for sin
kjære og forærte henne en karmosinrød liten sak (uten tak!) i morgengave.
Som han sa, og som jeg synes var vidunderlig vakkert sagt; rødt er jo
kjærlighetens farge. Han kan få sagt den Tormod. Stinemor tok som kjent sin
master i kunsthistorie i fjor, og bruker dagene på å dekorere sitt
nyinnkjøpte funkisrede ute på Bygdøynes. (Hvor de skal feire sin første jul
sammen bare de to). Ingen tvil om at hun er familiens kunstner, Stinemor. Og
kjenner jeg Stine rett, tar det vel ikke lang tid før det er småtroll på
gang. 

Ellers er dagene fullstappet med veldedighet og juleforberedelser for egen
del, mens Christian August på sin side har lange dager på kontoret. Han
reiser jo en hel del og det ser dessverre ikke ut som om han rekker å komme
hjem til julaften. (New York, lillejulaften - London, julaften/ første dag).
Men dere skal se han blir forvekslet med selveste Santa Claus når han lander
på Gardermoen tidlig annen dag, fullstappet med overraskelser til sine
kjære! 

Så kjære familie og venner, forretningsforbindelser, nettverk av
klubbvenninner, Christian Augusts jaktlag, Rotarymedlemmer og gode
naboer i Framveien, med ønske om en riktig fredfylt jul og et strålende godt
nyttår til alle dere fra


Lillemor Løvaas-Sæter Hasselbeck Norderaa
m/familie. 

mandag nov 30, 2009

Old Trafford vs. Tate Modern

- Du bør bli med, sa mannen. - Det er litt sånn once-in-a-lifetime, Man.U på Old Trafford, liksom. Har nesten ikke noe med fotball å gjøre, nærmer seg kunst. Han gav seg ikke. Han hadde bestemt seg for å ha meg med. Tate Modern kunne vente.

- Jeg tror, nei jeg VET, du vil like det!

Vel. Mitt kjennskap til fotball var ikke så veldig lidenskapelig. Det strakte seg til vaffelsteking og utlevering av dommerkort i lokalaget. Og selvfølgelig diverse lilleputt og guttekamper med sønn på banen. Eller uten sønn på banen. For det er ikke alltid like lett å vite hvem som spiller, om det er din sønn, eller noen annens. Spesielt når det er cup og opptil flere lag med lik farge på draktene. For å si det sånn, det er fort gjort å lande i feil heiagjeng. Mødre fra Konnerud er til forveksling lik mødre fra Stabæk. Og det har hendt, selv om jeg ikke er så stolt av det, at jeg har stått i feil gjeng. Spesielt i regnvær (som det som alle fotballmødre vet, er en del av i fotballverdenen).

Ellers har jeg jo spart på fotballkort engang. Som de fleste andre på åttitallet. Servietter, klistremerker, duringer (disse plastgreiene som skulle hektes sammen) og som sagt fotballkort. Alle som fikk Stjernepose på lørdagene (og det var jo nesten alle, bortsett fra de som gikk på steinerskolen) samlet på fotballkort. Så navnene ligger jo inne. Arsenal, Everton, Liverpool. Jo da. Jeg husker dessuten at jeg likte Manchester City. Mye på grunn av fargen. Eller kanskje bare på grunn av fargen. Den vakre, midnattsblå fargen på draktene deres.

Men som sagt, på planen sto fotballklamp. Og ikke hvilken som helst heller skjønte jeg. Mitt forslag om å heller gå på en kamp som gikk i London, når det jo engang var der vi befant oss, falt i død jord. Man svikter ikke sitt favorittlag bare fordi man befinner seg i en by 30,40 mil unna. Neivel. Forstå det den som vil og kan. Også var det dette med billettene. De var jo (forsto jeg mann riktig) nærmest trykket i gull. Og, lot seg KUN skaffe på komplisert vis. Mann prøvde å fortelle hvordan flere ganger, men det var umulig å henge med på detaljene. Det handlet om skurker og lurendreiere, falske billetter og supportklubber som: Poff! Forsvant i løse lufta. Det var nesten litt Charlie og sjokoladefabrikken over det. De slemme (ticketdealerne) mot de snille (oss), ispedd en haug med mer eller mindre sneasy detaljer. Men nå var det i boks fortalte han stolt. Konfirmasjonspresangen til sønn kunne endelig avhentes. Billettene var våre. Vi skulle bare plukke dem opp i en hotellresepsjon i Manchester. Så kunne vi rigge oss til på selveste, hold deg fast: Old Trafford, baby! Han sa det med trøkk og fynd, patos og utestemme. Uten at det rykket det aller minste i skuddbeinet (hvis jeg noen gang har hatt noe sånt). Det var Old Trafford vs. Tate Modern, og jeg skjønte at den som ble igjen i London var en pyse.

Selvfølgelig regnet det. Vi skulle jo på fotballkamp. Og hotellet viste seg å ligge i rundkjøringen omtrent mellom stadion og motorveien. Nice. Klissvåte juledekorasjoner hang med hodene over inngangsdøra og under sto en liten gruppe høyrøstede blodfans (med Man.U tatovert i bakhodet) og røykte med begge henda. - Detta blir bra, sa alltid positive mann med fotball i blikket. - Detta blir faktisk bare bedre og bedre!

 ”Mr. Burton” sto det på sesongkortet jeg ble tildelt under strenge formaninger om å nærmest lenke det fast til kroppen. Mr. Burton. Meg. Sønn var Mr. Harris og mann Mr. Lawson. Om vi ikke hadde vært det før, så var det i alle fall ikke tvil om at det var det vi var nå: Gutta på tur.

- Hva er dresscode på Old Trafford, spurte jeg mann. - Rødt skjerf. Svarte han. Heldigvis hadde jeg med mange skjerf. Et sjokoladefarget (mohair), ett svart som gikk over i grått og lilla og ett gammelrosa (økologisk bomull). Men ikke noe rødt. Det fikk bli det rosa. Det var det nærmeste jeg kom. Mr. Burton ville antagelig snudd seg i grava. Hvis han var død. Noe man jo ikke skulle se helt bort i fra at han var. Muligens var han rett og slett myrdet. Av fotballmafian. All den tid sesongkortet hans ble leid ut til sånne som oss. Og det var nå jeg begynte å kjenne det i magen. Heldigvis hadde jeg vannfast mascara. Og gode sko (med passe høye heler). Jeg kunne sparke fra meg hvis det ble tumulter. Dessuten hadde jeg jo alltids paraplyen.

- Husk bare å gå på do, sa mann. - Det er 75 000 supportere der ute som har drukket tett hele dagen …

Angst! Jeg gikk på do tre ganger før vi dro, men det hjalp ikke. Blæra var ikke interessert i å samarbeide. Og i det vi nærmet oss de stinkende stadionbodene med fete julekuler, røde selvantennelige Man.U skjerf og enorme frityrgryter, måtte jeg jaggu igjen. Enda jeg bare hadde tatt et ørlite glass chardonney i hotellbaren.

Jeg fikk ikke lov å gå i buskene. - De er allerede opptatt, sa mann. Og det var da jeg så det: Alle de blanke, rallende skallene. Jeg er sikker på at bak hver eneste busk i Manchester sto det en blank, rallende skalle og markerte terreng. Til alt hell skulle det vise seg å være nærmest fritt fram på damedoen da vi endelig entret Trafford-katedralen. De få damene som av en eller annen obscure grunn befant seg på stedet, latet antagelig vannet stående. Og jeg tenkte, tenkt hvis det hadde vært 75 000 chardonneydrikkende damer samlet på et sted …. tenk om. Jeg hadde stått i dokø en uke. Minst.

Men omsider satt vi der, da. Mr. Harris, Mr. Lawson og jeg (Mr. Burton). På hvert vårt oransje klappsete. Noe som også skulle vise seg å være litt trøblete. Spesielt for kortvokste Mr. Burton. For hver gang det bølget et ”OH….” gjennom publikum og alle reiste seg (også Mr. Burton) for å se om det ble mål, (noe Mr. Burton forøvrig kunne droppet da han uansett ikke så lenger enn inn i naboens illeluktende røde, Man.U skjerf ) glemte han, gang på gang, at det var klappsete, at det nødvendigvis gikk OPP da han reiste seg, med det resultat at Mr. Burton selvfølgelig gikk rett på ratata da han satte seg ned igjen. Og det opptil flere ganger. Med kåpe, veske og det hele. For øvrig til stor forlystelse for de mer fotball&klappstolbevandrede herrene Mr. Astor og Mr. Spencer (fra Ålesund) som satt ved siden av.

Mann derimot, var i hundre. - Synes du ikke det er imponerende, sa han, - å se hvordan spillerne nærmest beveger seg dobbelt så fort som de hjemme, det elegante fotarbeidet, sentringene …  

Hvorpå Mr. Burton sant og si ikke visste hva han skulle svare. Mulig hadde han glemt fotballbrillene hjemme. Eller han hadde rett og slett blitt fullstendig fotballblind (hva var for eksempel dette maset om offside?). Kanskje sendte han en tanke til Tate, til herrene Warhol og Koons, som gjorde kunst av forståelige ting som hermetikkbokser og rompehull. Hav var på feil sted, til feil tid og med feil kjønn. 

Heldigvis ble han reddet av drønnet som med jevne mellomrom gikk gjennom forsamlingen, som om hele Trafford var en organisme, en sjel, med et mål for øye: nemlig å legge ballen i nettet til de blå (Everton visstnok). Og det gjorde de og. Tre ganger (hvor vanskelig kunne det egentlig være? 3 mål fordelt på enogenhalv time?). Og hver gang lyste scorerens navn opp den svarte Manchesterhimmelen som om selveste Messias var på gang, og best som man satt der, begynte man å skjønne fenomenet herr og fru Beckham. Var det rart en stakkar mistet fotfestet? At suksessen til og med kunne få en pen mann som David til å begynne med hårbøyle?

Heldigvis tok det slutt engang. I alle fall tilsynelatende. For det skulle vise seg at festen fortsatte inne i souvenirsjappa som var på størrelse med et middels norsk kjøpesenter. Og når 75 000 blodfans skal ha Man.U drakt, Man. U pysj, Man. U. kondomer, Man. U whatever. Når 75 000 digre tatoverte og øldunstende menn i sin verste alder brøyter seg fram blant flanellsputer, ølåpnere, bordduker, brevåpnere, badehåndklær og hårbøyler, og til og med skal Build-A Man.U - Bear for å ha i senga, da skygger iallefall jeg banen.

For å si det sånn, det var en befrielse å levere fra seg sitt alter ego Mr. Burton i resepsjonen, dusje av seg stanken av fish and chips og roe det hele ned med et glass lunken chardonney i senga.

Once-in-a-lifetime, ja, men kunst….

 

mandag nov 09, 2009

Når man blir bondefanget av egen aura, bør man ikke søke trøst i blondetunikaer. Et stykke alternativrealisme på sitt verste

Så har det skjedd igjen, det skjer hver gang ting begynner å gå litt i ball oppi hodet.

 Jeg henfaller til det alternative.

 Første tegn er at jeg drar ut for å kjøpe noe, samme hva, det kan være stifter (til stiftemaskinen) eller nye fotballstrømper (til kidsa) kanskje et par strømpebukser i ull (også til kidsa), eller noe så forsmedlig som rynkekrem (til meg selv). Problemet er at jeg ikke kommer hjem med verken rynkekrem eller strømpebukser, men med en

tunika.

 Ja, jeg snakker klesplagg. Av typen omfangsrik og hvit. Noen ganger også med blonder. Har jeg for eksempel nettopp vært i et møte, et møte som kanskje ikke gikk så veldig bra, som for å være ærlig kanskje gikk rett på ræva (jo det hender),  går det ikke mange minutter før en viss person garantert befinner seg, ikke på Cubus, hvor hun skulle handlet strømpebukser, eller på apoteket etter rynkekrem, men foran et stativ med yberromantiske tunikaer av typen amish/Huset på Prærien. Og har jeg først kommet så langt, er det gjort. Da gir jeg faen i om tunikaen matcher være seg Petrokropp eller lommebok. Ja, jeg gidder ikke prøve  engang. Bare betaler og går(merk betaler!). Før jeg stikker innom Grønnsaksgutta på Hjørnet og kjøper purreløk og persillerot og kålrabi, samma hva egentlig, bare det er økologisk og kortreist, før jeg setter meg på bussen hjem og ser for meg det samme bildet i duse farger: Frittgående høner, husmannsplass, høy himmel. Kanskje noen lykkelige barn som løper fritt i vinden, og meg selv ved en vedkomfyr (ikledd denne hvite blondetunikaen) hvor jeg står (med kledelige roser i kinnene, selvsagt) fornøyd og i pakt med meg selv, og lager næringsrik mat fra bunnen av. På lang og betryggende avstand fra markedsføringsmafian og pengefolket.

 Vel hjemme henger jeg den hvite tunikaen i skapet sammen med alle de andre hvite tunikaene (det viser seg nemlig gang på gang det går litt i ball, at kombinasjonen melkehvit vinterhud og blondetunika slett ikke er så vellykket som en først kunne se for seg. At den faktisk ofte får en til å helle mer mot spøkelse, enn engel.  Noe som jo ikke var meningen. Derfor blir de beklageligvis ofte hengende, tunikaene. Men snart, bare vinden får hvisket bort det grønnlige PC-skjæret i huden, solen får farget … osv.) Uansett, jeg er i gang.

 Og best som jeg står der og lager middag (suppe kokt på disse økologiske og kortreiste rotfruktene), begynner jeg å lure på om ikke tiden rett og slett er inne til å realisere seg selv. Om jeg kanskje skulle blitt bibliotekar eller gartner, eller hvorfor ikke (faresignal 2) fotsoneterapeut! Noe som av en eller annen grunn pleier å virke veldig forlokkende der jeg står og rører i denne suppa. Kanskje får jeg øye på et barn der ute, som tusler hjem fra skolen som barn pleier å gjøre omtrent ved middagstider, bortsett fra at denne har på se et par helt spesielt irrgrønne gummistøvler … Noe jeg selvfølgelig umiddelbart tar som et tegn på at joda: fotsone er tingen.  Kanskje kommer det hoppende et ekorn, noe som av en eller annen grunn pleier å gjøre meg enda sikrere i min sak.

 Men istedenfor å konferere mann & barn om fremtidsplanene, henter jeg fram; og dette er skikkelig flaut kjenner jeg: tarotkortene, faresignal 3 (og det er nå jeg får en følelse av at mitt bloggalter-ego er atskillig mindre alternativ enn meg selv). Men joda, jeg gjør det. Etter å servert familien suppe, brygger jeg meg en stor kopp Yogi-te , stikker opp på tørkeloftet, lokker døra og sprer kortene i vifteform utover gulvet. Og de svarer. Tre sverd og åtte beger, svarer de. (Eller ti staver og fire mynter). Og jeg tenker: Yess! Det kan jo ikke bety annet enn GooPetroGoo! (kan det vel?)

Så er det ned til bokhylla (faresignal 4). Og her er det riktig fargekode, og ikke litterær tyngde som gjelder. Forfattere som Hagmann og Hamsun blir meid unna til fordel for svirebrødre og søstre kalt Hay, Henning Hai Lee eller prinsesse Märtha. Vi snakker regnbuefarger og utropstegn. Finn kraften! Heal deg selv! Og: Hvordan finne igjen ditt indre barn i kaoset. Hva i himmelens navn skal man med innsikt i sarte, litterære sinn, når det hele skyldes at man har en svart geopard i hjertet? (For øvrig plassert der av en ond lærer på videregående).

Og har jeg først kommet så langt, er jeg ikke til å stoppe.  (Spesielt hvis mengden jordnære jobber lar vente på seg, og jeg, av en eller annen ikke-tilfeldig grunn, ikke slipper inn i outlook før jeg har googlet: DIVINE PROTECTION, SKYTSENGEL og AURA.) Og det er nå jeg går over i neste (og enda mer alvorlig fase) nemlig (hold deg fast): Bestilling av alternative behandlinger.

Og her har jeg (for å si det mildt) vært åpen for det meste. Alt fra chakrahealing til lymfedrenasje og tilbake igjen. Nå sist steinmassasje. Og det skal jeg si var greier! Det var ikke få stein den stakkars behandleren lempet rundt kroppen min. De skulle være under og over, kalde og varme. Men det vanskeligste av alt, betrodde den karismatiske behandleren meg (for øvrig med ying/yang piercing i hjørnetanna og helsesandaler med krystaller); var at de bare kunne jobbe som par (steinene altså). Hver stein måtte ha sin helt spesielle tvilling. Ellers gikk det ikke. Det gjorde det ikke lettere at man aldri kunne forutsi verken HVOR eller (enda viktigere) NÅR tvillingsteinen skulle dukke opp.  Selv hadde hun hatt griseflaks og kjøpt sitt sett på nettet av en sjaman fra Sandefjord. (som skulle ut i svangerskapspermisjon og derfor ikke trengte dem lenger).

Jada, jeg vet det er galskap. Og stort sett pleier det å stoppe her. Realistiske Petromann pleier å sette ned foten når han plasseres på en stol foran veggen (nøytral bakgrunn) så jeg kan få en oversikt over auraen hans. Eller når det han trodde (håpet) var stive brystvorter hos sin kjære, viser seg å være diverse krystaller plassert i Bhen for å stimulerer hjertechakra. – Gå og legg deg på spikermatta med en GOD bok. Pleier han å si da. Med trykk på god.

Problemet denne gang var at Petroman var på regnskapsturne. Han var ikke hjemme!  Og i dyp tunika-modus som jeg var, benyttet jeg selvfølgelig anledningen til å be åndelige venner på yogi-te og speltvafler. Den gjengen som definitivt gjør seg best etter mørkets frembrudd. Noe jeg aldri skulle ha gjort. – Hvem er hun med pasjeklippen som sitter ved siden av deg, sa plutselig den mest alternative (klarsynt trebarns mor med varme hender). Hvorpå det gikk vekselsvis kaldt og varmt gjennom hele det kjærlighetsfylte chakralegemet mitt. Selvfølgelig skremte hun bort både kraftpumaen jeg hadde på skulderen og det som måtte befinne seg av god karma i rommet. Ting jeg hadde brukt timer på å visualisere fram! Det som derimot skulle vise seg ikke å være slett så enkelt  å bort-visualisere, var denne pasjedama. Spesielt ikke nå som jeg var alene hjemme.

Selvfølgelig sov jeg ikke et øyeblikk den påfølgende natten. Og jeg lovet på tro og ære (mor og far i døden,) at hvis denne pasjedama bare forholdt seg i ro, mao ikke viste seg, verken som: A) spøkelse, B)skytsengel eller C) et dyr, for eksempel ekorn, skulle jeg aldri mer kjøpe en eneste hvit blondetunika i hele mitt liv.  Jeg skulle holde meg unna tarot og Henning Hay Lee. Ikke en eneste kopp yogi-te skulle jeg drikke. Enda mindre dra på Alternativmessa.

Og når jeg gikk på trynet i et møte, når markedsføringsmafian viste meg fingeren & synes at jeg kunne forholde meg til oppgaven, skulle jeg dra rett hjem. Uten å snakke med noen. Verken levende eller døde, eller for den saks skyld klarsynte trebarnsmødre med varme hender.

Moralen må være: Blir du bondefanget av egen aura, søk ikke røst i blondetunikaer. Før du vet ordet av det er du avhengig.

 

fredag okt 30, 2009

Friends forewer!

Petronella jobber, trener, løper i møter og gleder seg til å lage pannekaker med hjemmelaget blåbærsyltetøy til bonusbarna!

Hvis det var noen som lurte. Og det kan jo hende noen gjør. Jeg har tross alt 79 venner (står det på facebook), noe som ikke er så aller verst all den tid jeg faktisk har barn som er der inne også, med andre ord er jeg såpass oppi åra at det er helt vanlig å ha en større krets utenfor enn innenfor. Uten å være sosialt helt på trynet av den grunn. (Hadde faktisk enda et par, men mistet i alle fall en, etter en russereunion som gikk litt av hengslene, ikke ulikt en og annen fest på åttitallet.). Og jeg snakker fremdeles om venner, ikke barn. Barna har jeg fremdeles. De står ved med side brask & bram, hadde nær sagt. Uansett og alltid. Det er det som er så bra med barn. I motsetning til venner. (I alle fall de inne på facebook). (Enda en god grunn til at man ikke skal blande de to verdenene).

79 venner som sagt. Jeg har akkurat vært inne og talt. Og det er nå jeg kommer på tanken om at det kanskje hadde vært en god idé med en aldri så liten oversikt over; ikke bare antall venner (79), men også over antall fiender (xx). For innrøm det, du har lurt på hvor mange fiender du har. Ikke hvor mange som stiller seg likegyldige, men hvor mange som rett og slett – av en eller annen grunn – har ett horn i siden til deg. For ikke å snakke om hvorfor.

Tenk deg å kunne sende en aldri så liten enemy-request til disse. Så fikk man muligheten til å opprettholde kontakten, samtidig som man seg i mellom hadde en slags stilltiende overenskommelse om at man ikke trengte å bedrive såkalt rævslikking, å kalle hverandre ting som søta og snuppa, for ikke å snakke om å avslutte enhver setning med klemz eller enda verre, koz.

For man er ikke venner, man er fiender. En slags nettverksbygging bare med motsatt fortegn. Hvor det liksom ligger i kortene at man får lov å være litt fiendtlig, i ordnede og gjerne litt sarkastiske former selvfølgelig, noe det uansett er altfor lite av på fjesboka (hvor ble det av fenomenet understatments og lese-mellom-linjene? Forsvant det på veien mot fullt innsalg av egen fortreffelighet?) Kanskje ville man i tillegg fått en mulig pekepinn på hva som er sakens kjerne. Altså hvem (eller hva) som er fiendtlighetens rette far.  

For sikkerts skyld vil jeg her understreke at jeg ikke snakker om mobbing eller hets. Det er absolutt ikke det jeg er ute etter. Jeg tenkte noe mer i retning av litt god, gammeldags sarkasme: ok, vi kjenner hverandre, vi kan holde kontakten, men trenger vi å like hverandre og bedrive all denne kjedsommelig & ikke minst energikrevende rævslikkingen av den grunn?  

Ta denne russeeunionen for eksempel. Den det gjaldt kunne gått direkte fra Petro-venn til Petro-fiende. Og jeg ville sluppet å bli så paranoid. Kanskje kunne overgangen skjedd med en liten forklaring av type: ”Takk for sist. P, en begivenhetsrik kveld kan man si (..).  Men skal du først snakke med en og samme person hele kvelden, synes jeg det bør være med ekskjærester. Da det som vi begge vet ikke skjedde, kjenner jeg at jeg ikke vil være venn med deg lenger. Selv om jeg fremdeles føler at jeg vil ha en viss oversikt over hva du foretar deg. (Psst. Legger ut noen bilder av deg hvor du står på hodet). Håper du vil være min fiende.

Med vennlig hilsen (…) .

Noe bust for selvfølelsen er det kanskje ikke hvis antall enemies totalt overstiger antall friends, men litt gøy hadde det vært. Eller? Legger man i tillegg ved et litt uheldig bilde hvor man har røde øyne (gjerne et par photoshoppede djevelhorn) eller dobbelthake (fordi du for eksempel står på hodet), hadde det jo vært intet mindre enn en fest.

Vel. Hva gjelder meg, er jo ikke jeg særlig ofte inne på facebook, da jeg som sagt jobber veldig mye, trener (enda mer), løper i møter, lager mat fra bunnen av, plukker blåbær og er mye sammen med bonusbarna. Det er som du skjønner et slit, men som den superwoman jeg er, takler jeg det. (Noe du for øvrig kan se flere bevis på inne på albumet mitt. Der har jeg lagt inn bilde av barbiedukkekaken jeg bakte til bonusbarnas bursdag. Psst: hjemmekjevlet marsipanlokk;)), bildene fra ferien på Maldivene (av meg i bikini, synes du ikke jeg holder meg godt selv om jeg har født tre barn, og synes du ikke det er fantastisk at vi tjener såpass at vi kan dra dit;)) OG (mens jeg likevel har deg her inne) ta en kikk på de fantastiske bildene av barna (og bonusbarna) på blåbærtur (i hjemmestrikkede gensere)! (synes du ikke jeg rekker mye selv om jeg jobber, løper i møter, lager mat fra bunnen av og er mye sammen med bonusbarna.

Kort sagt: Er jeg ikke fantastisk!

Snuppa over alle snupper med et liv som får alle andres til å virke traurigere enn et finsk fjernsynsteater. For å bruke en sammenligning bare vi som er født på sekstitallet aner hva handler om. Man får bruke de få (og til tider vasne, må innrømmes) giftampullene man har.

Hva gjør du hvis du har meg som venn? Helt ærlig. Nytter ikke å legge meg på skjul (du sjekker likevel). Å kutte meg som venn, kan gjøre både deg og meg unødvendig paranoide. (Og det vil vi jo ikke). Å gremme seg foran skjermen er jo et alternativ, men i lengden ikke særlig tilfredsstillende. Tenk da så befriende å kunne sende meg en enemy-request! Petro, vil du være min fiende? (husk du vil fremdeles ha anledning til å følge med på Petros Fantastiske Liv & Levnad med eller uten bonusbarn, og jeg vil få anledning til å fortelle deg om det. Kan jo ikke sies annet enn å være vinn/vinn!) Deretter trykker du på klipp og lim. Og vips har du en mageplastikkoperert (ja  - jeg er plastikkoperert, det oppdaget du kanskje da du stadig fikk forespørsel om å bli venner med en sykepleier på Fornebuklinikken, fordi dere tilsynelatende hadde så mange felles venner. HA! Nå er du avslørt din nysgjerrigper! ) hvor var vi? Jo, og vips: så har du meg, en mageoperert trebarnsmor i bikini, en statusavhengig oppdateringsjunkie som din personlige Fiende. Gå gjerne inn i photoshop og legg på et par røde øyne eller grevinneheng i samme slengen, kanskje i anledning Halloween, eller rett og slett fordi jeg fortjener det. Var det 79 venner jeg sa?

 

Klemz

 

 

 

 

mandag okt 12, 2009

Litterær ballett

Det startet med at datter to, allerede da jeg hentet henne på skolen, var nokså lei seg. Så lei seg var at hun ikke engang ville ha på seg jakka.

- Den er støgg, sa datter to og så på den nye, fine jakka som for bare et døgn siden hadde vært så fin at hun knapt klarte å legge seg uten.

- Sjempesjempestøgg.

Vi tuslet ut i skolegården. Datter to slepte beina etter seg, og der ute ville hun i hvert fall ikke ha på seg sekken.

- Den er sjempetung. Sa hun.

- Skikkeligskikkeligsjempetung.

Men det var mer, og øverst i bakken kom det:

- Mamma, jeg vil ikke på ballett …

Det viste seg at datter to ikke ville på ballett fordi Flida i klassen ikke skulle. Og fordi Flida i klassen ikke skulle, kunne det hende datter to måtte danse med noen hun ikke skjente. Det ville hun i hvert fall ikke. Det datter to ville, var å slutte på ballett.

- Ballett er sjedelig, sa datter to og snufset.

- Men, sa mamman (jeg), som innimellom når tid og evner strakk til, slumpet til å i alle fall forsøke å være en god mor.

- Det hender vi må gjøre ting vi ikke vil, men så gjør vi det likevel, også ser vi at det ikke var så farlig, sier jeg og føler meg som en god, pedagogiske mammadame. (Kanskje er jeg i tillegg ikke så rent lite overrasket over meg selv og det faktum at jeg klarer å bevare roen all den tid bakken er lang og tidspunktet for ballett stadig nærmer seg.)

- Men, jeg vil slutte likavel, sier datter to. Og setter seg ned. På asfalten.

- Ja vel. Sier jeg og puster med magen. Les: den nå litt mindre pedagogiske mammadamen. Men jeg setter meg i alle fall ikke ned på asfalten (det er i alle fall noe). Denne mammaen tenker strategi. Noe som kanskje er enda mer overraskende. Blant de som kjenner henne, går hun nemlig ikke for å være en stor strateg. Men så har du det faktum at balletten koster en hel liten formue, og at denne Flida er mye syk. Også selvfølgelig en hel del om mestring. Mest mestring, selvfølgelig.

- Men, sa mammaen, litt lavere (mens hun passet på at ingen andre mammaer var i sikte),

- hvis du får en is da, går du på ballett da?

Datter to ristet på hodet.

- Hvis du får velge et blad i butikken etterpå, da?

Datter to ristet på hodet.

- Både blad og is da, går du da?

Datter to ristet enda mer på hodet, og jeg tror det er her mammaen oppdager at hun til sin store forskrekkelse, og det bare på et øyeblikk, har gått fra å være mønstermamma til monstermamma. (Faktisk minner hun mistenkelig om Gudfaren.) Hun må sette seg ned. Rett på asfalten. Det er noe med erkjennelser, for ikke å snakke om bestikkelser. I alle fall sistnevnte bør hviskes rett i øret. (Og hvem vet, kanskje er det noen mammaer i buskene?) Dessuten har de dårlig tid. Og målet helliggjør som kjent midlene. Ballett inget unntak.

- Hvis mamma er med da, hvis du tar med en bamse, og jeg tar med en bolle (uten rosiner) som du får etterpå og du og jeg og …

- Slipper jeg å ha på ballettdrakt? spør datter to.

Mammaen nikket.

Ikke lenge etter var de på ballett. Datter to iført blinkesko og Manchester United drakt, og monstermammaen på benken bak en svær veske full av bestikkelser.

Det gikk bra lenge. Helt til de skulle gå sammen to eller flere, og forme en bokstav. For det var da leppene begynte å bevre, både på ballerinaen i fotballdrakt og mammaen på benken. Det var rett og slett ikke noe alternativ. Man kan nemlig ikke lage en bokstav alene, det måtte i så fall blitt I og hvem i huleste vil vær en I? I alle fall ikke datter to.

Datter to pleide nemlig alltid å være en L på ballett. L var hennes bokstav! Det var det hun og Flida alltid var. Fordi F (for Flida) kunne de jo ikke være, da måtte de jo være tre, det vil si: SAMMEN MED NOEN DE IKKE SJENTE. Kanskje til og med fra EN ANNEN SKOLE. Det sa seg selv.

 

Mammaen på benken hadde ikke noe valg. Og før hun visste ordet av det, lå hun der så lang hun var, på gulvet foran datter to. Sammen utgjorde de verdens kanskje merkeligste og mest deformerte L, i et rosa tyllhav av spinkle vokaler. Hva gjør man ikke for sine barn.

 

Men etter jul tror jeg det blir fotball.

torsdag sep 17, 2009

EPSON, blekkjunkie og primadonna

En av de små gledene ved å være frilanser, er fred og ro.  Man slipper å forholde seg til telefonsamtaler man strengt tatt ikke har noe med (men selvfølgelig av en eller annen grunn likevel lytter til), man slipper å bry seg med andres uvaner som klipping av negler (hvor forsvinner de egentlig?), eller ukjente hunder som av en eller annen grunn ikke tør være alene hjemme (så de må tilbringe dagen under din kollegas pult som tilfeldigvis henger sammen med din, også videre.).

 Vel, det var før EPSON kom. Etter at EPSON kom inn i min og kattas tilværelse, har det ikke vært mye fred og ro.  Det startet med at han ankom loftet en regnfull sensommerdag, svær, svart og glinsende. Veldig svær og svart. Ja, jeg vet det høres litt politisk ukorrekt ut, og kanskje til og med en anelse mørkebrunt, hvis man legger vrangsiden til (noe jeg for øvrig er en stor tilhenger av,  det kan komme mye interessant ut av vrangsider) uansett, det var ikke slik vi så vår nye printer for oss, katta og jeg. Vi så for oss en nett, liten hvit utgave av arten. En printer type EPSONITE. Eller EPSON LIGHT.

Det hadde i utgangspunktet ikke annet enn med plass og estetikk å gjøre. Hvorfor gå til anskaffelse av en stor stygg printer når det finnes små, pene liksom. Vel. EPSON var både stor og stygg, selv til printer å være, men enda viktigere, tung. Veldig tung. Med andre ord: Han var kommet for å bli. Det skulle tungtveiende og ikke minst veloverveide grunner til å bære han ned igjen fire etasjer. Utseende var ikke en av dem (iflg. mann).

Men som sagt: det er det indre som teller. Og katta og jeg bestemte oss for å gi EPSON en fair sjanse. Han hadde tross alt rykte på seg for å være den beste. Selve printeren over alle printere. Det var visstnok ikke måte på hva denne driftige, glinsende og store, svarte Mr. EPSON kunne få til (også iflg. mann). Dette monsteret av en printer som blunket med røde øyne hver gang jeg så på han. (Hva innbilte han seg egentlig? Og turde jeg å være alene med han på loftet?)

Jeg måkte i alle fall unna stasjonære telefoner, hullmaskiner, presseblokker, håndkrem, spikermatter og annet unødvendig stort og plasskrevende, og plugget inn monsteret. Fra nå av var det kun EPSON, macbook og meg. Selv katta ble kommandert ned på gulvet.

Jomfruprinten lå klar. En relativt tung pdf spekket med fargebilder og tekst. En skikkelig manndomsprøve vil jeg tro, for enhver printer. Kanskje en våt drøm, hva vet jeg, jeg kjenner ikke så mange printere. EPSON på sin side, gjespet litt sånn småarrogant og tilbakelent: (Epson PX800FE here, exceed your vision, better products for a better future/hello EPSON, nice to meet you, how are you today)

 Men han kom ikke lenger enn til side tre før det ble brått slutt på både gjespinga og smalltalken. For ikke å snakke om printinga.

WARNING, sa EPSON, det er litt lite magenta igjen. Kun 30%. Vil du kjøpe nå eller senere.  Senere, sa jeg. Print ut.

Men, sa EPSON, jeg kan ikke skrive ut før jeg har rengjort skriverhodet, vil du rengjøre nå eller senere.

Nå sa, jeg. Rengjør.

Ups, kan ikke rengjøre med så lite magenta. Sa EPSON.

Skriv ut da, sa jeg. Skrek jeg! Og nå begynte til og med katta å bli irritert.

Men du kan komme til å ødelegge skriverhodet, sa EPSON.

Skriv for faen, sa jeg. Men da gikk han fullstendig i vranglås. Ikke om han gadd å skrive ut hvis det skulle være på den måten.

Problemer med skriverhodet, slå av og forsøk å starte på nytt. Sa EPSON og gav meg det røde øyet. Også var vi i gang.

For gir du en printer som EPSON den ene fingeren, tar han raskt hele hånda. Drar deg ned i en mørk printerverden hvor skriverhodet hersker og magenta ikke er en farge, men en gerilja. Hvor kommandoer er til for å følges og lite blekknivå er en dødssynd. Jeg begynte å skjønne hvor landet lå.

Forresten, sa EPSON (etter at jeg hadde skiftet blekkpatron, slått av og på, spist lunsj, klappet katta, tatt fem solhilsner og en telefon), jeg har ikke så mye cyan heller.

Okei, da skifter jeg.

Neii, ikke cyancyan, sa EPSON. Light cyan, var det. Har du light cyan eller vil du bestille? Nå eller senere?

EPSON så heller ingen grunn til å legge skjul på at det å få en pdf gjennom maskineriet, kostet. Blod, svette, og ikke minst blekk. Det var ikke rent lite blekk som gikk med. Magenta, sutret EPSON, Cyan, black, yellow! MORE! GIVE ME MOOOORE!

Han gikk rett i knestående og nektet å printe, sendte meldinger om utskriftkø, papirkrasj og faens oldemor. Hver gang jeg kikket bort, og så mye som nærmet meg printerkommandoen på skjermen, blunket han med det røde øyet. Kan du aldri la meg få hvile, sa EPSON. Vet du ikke at for en printer av mitt format koster det ekstremt mye å skrive ut bare en bitteliten halvdårlig artikkel, at det å sette i gang hele spekteret fra cyan, til lys magenta, vi snakker perfekte farger, nærmest trykkeklare, det å rengjøre skriverhodet, få papirene ut i riktig rekkefølge, for enhver pris unngå krasj, det krever!  Jeg tror du må slå meg av for å få meg på, sa EPSON. Logge ut for å komme inn. Han var en printer med kunstnersinn. En blankpolert  blekkjunkie med konstante premierenerver. Stakkars EPSON.

Det var katta som fikk nok først: EPSON eller meg, sa han.

Hvis du ikke bærer printeren ned igjen kaster jeg den ut av vinduet! sa jeg til mann.

Og jeg tror han skjønte at kommandoen både var tungtveiende og veloverveid. Dagen etter var i alle fall EPSON borte. Om enn ikke sporløst. Små flekker av magenta lå igjen på skrivebordet. Antageligvis var han myrdet av katta.

fredag sep 11, 2009

Bortreist på dagen

Jeg vil bare si at jeg har fylt førti. I all ubekvemmelighet. Eller hemmelighet. Noe feiring må du jo ha, sa mann. Også tenkte jeg at, jo, man må kanskje det, selv om det ikke er så mye å feire. (40 år liksom, du skal jo leve bra hardt for ikke å klare det. Noe jeg med beklagelse å melde ikke har, levd hardt altså. Ikke har jeg hoppet i strikk, ikke har jeg vært utro, jeg har knapt skiftet mening på det jeg kan huske. Noe som tilsier at jeg lever det som vel må gå under betegnelsen: et relativt trygt liv. På grensen til det kjedsommelige. Antageligvis kommer jeg til å runde 100 hvis jeg ikke skjerper meg, trapper opp smugrøykinga eller begynner å sykle uten hjelm.)

Men man har nå engang anskaffet mann og barn. En selskapssyk katt. Og med det en ikke så helt liten familie. De forventer festivitas! Og ingen anledning er for liten. Aller minst et rundt tall. Jeg kom meg med andre ord ikke unna. Selv om jeg prøvde meg med å legge dagen midt i fellesferien, til og med bytte dato et par ganger etter å ha konferert med yr. Like nytteløst. Hele bøtteballetten meldte sin ankomst. Igjen og igjen.  Fra begge sider, så og si. Det måtte sterkere krutt til for at de skulle holde seg hjemme. (Hvor har det blitt av den gode gamle: i sommer? kan ikke, tre uker på ferie!) Nok om det. Dagen oppbrant med tungt skydekke og et jevnt sig av gjester. Grill sto på menyen. (Ekte mannfolk spiser ikke kirsh eller tapas for den saks skyld.) Vel. Vi fyrte opp oljefatet og møblerte som best vi kunne med kjøttmat, pølser og nakkekoteletter. Med andre ord, noe for alle. (Bortsett kanskje fra bursdagsbarnet selv som muligens hadde ønsket seg sushi eller i alle fall noe med vinger eller gjeller hvis hun fikk velge. Det fikk bli ved en annen anledning. Som sagt lå det jo an til å bli noen uti framtiden ). Selvsagt var det utrygt for byger. Det var jo ferie! Skyene hang tungt over kysten og skyllebøtter fra både den ene og den andre kanten var ventet. Hadde nær sagt, om både dette og hint. Mest hint, selvfølgelig. Det ligger jo i kortene (skyllebøttenes).. Derfor gjaldt det å stille forberedt. Slå opp en mental paraply i tillegg til partyteltet. Vel.

Det så ut til å gå bra lenge. Pølser og koteletter gikk ned på høykant. Katta frydet seg over at noen mistet en hel flintstek med tilbehør (potet garnert m/snegle og etter hvert maur) i gresset, det var til og med glimt av sol i horisonten! Nærmest idyll, med andre ord. Helt til svigerfar reiste seg, tørket rødvinsaus fra barten, og deklamerte høyt og tydelig at han ville utbringe en skål. For sin sønn. Min mann. Fordi han var en så storveis kar. Også videre.

Forstå meg rett, det var en vakker skål. Problemet var vel heller det at det vitterlig var hans kone (jeg) som fylte år, ikke min mann (som fylte for tre år siden). Litt beklemt var det derfor, det skal innrømmes. Selv om jeg kunne skrive under på alt han sa, det tror jeg de fleste kunne, men det var ikke til å unngå å legge merke til at svigermor ble voldsomt rød og hektisk i kinnene. Og midt i hyllesten (om min mann) lot hun nakkekotelett være nakkekotelett, la resolutt fra seg kniven, og i det sekundet hennes mann var ferdig talt (hun er ikke typen som avbryter, aller minst sin mann), reiste hun seg og plinget i glasset. Og ikke et vondt ord om min kjære svigermor, for det var godt ment, men når det kommer til ord og utrykk, i alle fall i innpakningsøyemed (som er hennes hovedoppgave ved festlige og ikke fullt så festlige anledninger), burde hun vurdere å gå til anskaffelse av noen nye. De hun har, synger rett og slett på siste verset. For det er liksom ikke måte på hvor fantastisk, lekkert og vakkert alt og alle er. Uansett tema. Om det er grillmat, solnedgang, teater eller svigerdøtre. Det blir lett litt voldsomt. Noen ganger kan det til og med virke mot sin hensikt. Og der, under den truende sommerhimmelen, mellom sin mann som allerede var godt i siget med en ny bratwürst og sin bror, kunstneronkelen (iført stråhatt og cigarillos) lirte hun av seg (mens hun febrilsk prøvde å vifte bort cigarillorøyken) noen rekker som vel må sies å kunne gå under betegnelsen: mild, til drøy overdrivelse. Men i motsetning til sin mann, pølsespiseren, holdt hun i alle fall orden på tema. Og tema var jubilanten, hipphurra, på enden av bordet. Meg! Den vakreste av dem alle! Den mest fantastiske mor og flotteste svigerdatter! Kryss Aune Sand og Dronning Sonja, ispe en dash Finn Schjøll, så er du der. I alle fall nærme. Trefoldigt leve for bursdagsbarnet! ropte kunstnerbror tørt og sneipet cigarillosen  i koteletten hennes.

Med det var vi i gang.

Fordi nå skulle jo selvfølgelig min mor si sitt. Pling! Hun hevet gaffelen. Og ikke bare skulle hun si noe om meg, hennes datter, altså dette, men også en hel del om hint, nemlig om svigerfamilien (det hadde du ikke ventet, ha!) (og, ikke minst bombe: fjorårets tur til Kenya!). Nye pølser og nye hektiske roser i kinnene. Og dette skal vææær… sin skål. Hei skål! Etter hvert er det noen som kjenner regndråper, men det viser seg at det bare er kunstnerbror som diskuterer takvinkler med byggherreonkel. Så vil datter 1 skifte. Fordi hun ikke lenger, uvisst av hvilken grunn, vil gå med kjole, men med skjørt. Noe som for øvrig raskt sprer seg til alle de andre døtrene som også har på kjole.

Så kommer myggen. Masse mygg. Antagelig har de fått høre at det er fest. Bedt med seg alle de kjenner: myggsøster, myggbror, onkel og tante Mygg. For dette skal væææære myggen sin skål!  Inn å hente myggkittet. Myggspiraler, sticks, racketer. Nye taler. Et barn brenner seg på en sticks (hvorfor i all verden hadde han den i munn?). Noen lurer på hvor tomtegrensa går, om de skal pisse innenfor eller utenfor. Og dette skal væreee…p… sin skål. Jeg pakker opp en pepperkvern inspirert av Picasso, og en tovet blomsterpotte som ikke tåler vann (... hvor ble det av kajakken?).

Så er det på tide med kaffe og kaos. Men ingen kake. (Hvor i helvete er kaka?) Noen barn blir lagt, andre legger seg selv. Myggen forsvinner, og kommer tilbake med forsterkninger. Denne gang har også kusine Klegg og kamerat Knott slått følge. Hei hur det går! Stugnabo Gösta kommer og spør om vi har myror. (Men forsvinner raskt da han ser tettheten av mygg og svigermødre.)  Og dette skal væææære Gösta sin skål! Hei skål! Onkel Kunstner sovner (etter å ha kranglet om takvinkler hele kvelden), katta forsyner seg selv fra grillen, mens min mor underviser i masaidans nede ved utedusjen. 

Det hele kuliminerer for egen del i at jeg tar bomba fra tremeteren. Kun iført en nytent cigarillos. Klokken 08.10 om morgen.  Hei skål.

Kanskje lover det godt for fremtiden. Kanskje ikke. Uansett er dagen overstått.

 

 

 

 

 

 

Kommentarer

Mine lenker

« september 2010
mationtofr
  
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
   
       
I dag
 
© Petronella