Petronella


Petronellaspatroner

 
mandag aug 23, 2010

Bella fuckings luna, eller leve forfatteren i den grønne berlingoen!

Samme dag som forfatterbloggen annonserte sin begravelse, postla jeg mitt manus i fire eksemplarer (og fordelte dem ut  i like mange postkasser.)

Det siste først og fremst for ikke å ta opp plass for andre. Det fikk da være måte på liksom. Kanskje kom det en snill gammel bestemor som skulle sende hjemmestrikkede sokker til barnebarna, også måtte hun snu med uforrettet sak fordi jeg hadde fylt postkassa til randen med mine tåpelige skriblerier. Eller grøss og gru: det kom en ekte forfatter. Med et ekte manus. For jeg vet det bor en her nede. Eller ei, kanskje det heter, når det er ei forfatterinne, hvis det i det hele tatt gjøres forskjell på kjønn i den sammenheng, jeg mener sånn på papiret. Hun kjører forresten  rundt i en grønn Berlingo. Noe som alltid gjør meg litt beroliget. Det at hun kjører mener jeg (og ikke bare skriver).  At det er en grønn Berlingo, ligger jo i kortene. Er du forfatter, eller forfatterinne, som i dette tilfellet, slik som denne min nabo,  kjører du ikke SUV. Man vil jo nødig virke oppblåst, dessuten har man jo uansett ikke penger. Ingen forfattere har penger. Hvis man ikke er krimforfatter. Sånn som Tom Egeland, eller Unni Lindell. Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å skrive meg bort. Forsvinne over i digresjonen. Hvor var jeg hen? Jo, ved postkassene. Fire manus, i fire forskjellige postkasser.  For hva ville postmannen tenke (eller postdamen) for det kunne jo likegodt være en postdame (heter det virkelig postdame?), hva ville han eller hun tenke, om en som fyller opp hele kassa med egne ord sirlig innpakket i jålete bobleblast som om de kunne knuses?

På den annen side var det å gå på posten (i dette tilfellet videosjappa) og levere dem for egen hånd, fullstendig uaktuelt. Jeg kunne jo risikere å møte noen kjente (eventuelt denne ekte forfatterinnen), kanskje ville jeg komme i en forklaringssituasjon. Og hva skulle jeg si da? At det var en bunke Bokklubbbøker jeg var i ferd med å sende tilbake? Uinnbundet ? Skrekk. Jeg ville bli avslørt.

Antagelig burde jeg skjønt det med en gang, at dette med nedleggelsen  samme dag som jeg sto klar til å sende manuset ut i verden, rett og slett var et dårlig tegn. Et dødstegn.

Vel. Det må vel innrømmes at jeg hadde tvilt på forhånd. Om manuset var godt nok. Det vil si, jeg visste vel at det ikke var godt nok, men jeg tenkte innimellom at NOE er det der, det er NOE som er bra der, slutt å være så j… kritisk, ta ett skritt av gangen! Dessuten er det nå engang sånn at skriving handler om 2% talent og 98% hard jobbing også videre. Det hadde jeg jo lest både her og både der. Spesielt her, mener jeg å huske.  Jeg lagde til og med egne regler for å dra meg selv; hver gang jeg støtte på noe som handlet om MÅNE (ja, jeg vet det høres idiotisk ut, men så er det nå engang sånn at tittelen har noe med måne i seg og hva i helvete skal en stakkar gjøre) skulle jeg ta det som et tegn på at noe eller noen der ute sa ”GO!”

Så kom jo Stoltenberg med sin MÅNELANDING, og det kom jo veldig beleilig, bedre ble det ikke da jeg i enogførtiårspresang fikk en vakker ring av min kjære som viste seg å være en MÅNESTEN (himmel, nok et tegn!) og denne nevnte dingsen (selve MÅNEN) stort sett (selvfølgelig) åpenbarte seg der oppe på himmelhvelven hver fuckings natt. Det var jo bara att skriva på det, for faen! Og det var jo det jeg gjorde, da. Skrev, og tvilte, med månen hengende som en klam gul ost over skulderen.

Det kunne jo ikke gå bra. Og jeg vil nødig ha det på meg at jeg er overtroisk (!), men hvilken annen dag en fredag den trettende parkerte jeg bilen utenfor, etter en laang sommerferie i utlendighet, med to slitne døtre og en bilsyk katt i baksetet og fant ikke bare en veranda og leilighet i fritt forfall, med svartsopp og regninger, døde edderkopper og til og med et spirende tre av uviss type på vei opp av terrakottakrukkene, men også, og nå gjelder det å holde seg fast: fire slarkete konvolutter liksom geipende fra kjøkkenbenken. Tynne som aftenaften i fellesferien. Som flatbrød uten smør. Som Min Kamp bind 3. Som blader kalt TOPP gjenglemt på utedassen. ja … du tar poenget. For det må innrømmes, noe den observante blogger eller bloggerinde (hvis det er noen forskjell & hvis det i det hele tatt er noen av det slaget igjen her inne) sikkert er klar over, jeg har blitt refusert før.

Sist ledet fortvilelsen meg direkte inn på forfatterbloggen (google REFUSJON, se hvor du kommer), aldri så galt at det ikke er godt for noe. Men jeg har aldri blitt refusert uten forklaring. Aldri! Aldri uten en lang og tykk og vond forklaring. For det er liksom noe med en forklaring, selv om den er aldri så ubehagelig. Vel, en gang skal kanskje være den første, også hva gjelder dette.

Men en gang må også være den siste. For det var her jeg tenkte at nok fikk (faen meg) være nok. At ringen på en måte var sluttet, ikke bare for forfatterbloggen, men også for mine famlende litterære forsøk.

Jeg kan ikke huske at jeg så månen denne kvelden. Antagelig gjorde den rett i holde seg unna. Kanskje hadde den stukket av gårde med ostehøvelen mellom bena. Bella fuckings luna, liksom. Jeg satt og leste refusjonene i skjæret fra et stearinlys (lynet hadde selvfølgelig slått ned og tatt strømmen) og jeg bestemte meg der og da for at hvis verden sto til dagen etter, skulle jeg aldri mer skrive et eneste ord. Aldri, aldri mer. Død over ordene.  Leve forfatterinnen i den grønne Berlingoen! Takk for meg på disse sider, det var gøy så lenge det varte.

Kommentarer:

fyyy fuckings faen, for et gnistrende godt avskjedsinnlegg. Jeg er grønn av misunnelse. Ikke på refusjonene, selvsagt. Det var bare noe forbanna dritt. Det frister ikke akkurat å freiste, for å være allitterær.

Jeg kommer til å savne ordene dine. Snufs.


Skrevet av mary , 18:47, mandag 23. august 2010 #

Snufs. Refusjoner er noe dritt, ja. Men det ser ut som jeg overlever. Ikke uten skrammer selvsagt.

Takk selv for laget. Vi blogges, et eller annet sted ..

Skrevet av Petronella , 19:24, mandag 23. august 2010 #

Du våger ikke gi opp. Ikke faen. Ikke mange kunne skrevet et innlegg som dette, for eksempel. Vis at du har ... vel. Om ikke akkurat baller, så kanskje ... eggstokker!

Skrevet av Fielill , 18:00, tirsdag 24. august 2010 #

Eggstokkene maner til kamp! ...eller ypper, kanskje. Det ligner dem. vel. Ser jo ut som jeg skriver fremdeles. kanskje må man trappe ned for å klare å slutte. melde seg på et tretrinns nedskrivningskurs. Hvor blogger du Fielill, LB?

Skrevet av Petronella , 18:57, tirsdag 24. august 2010 #

ups, en å for mye Skulle vært og. Vil nødig ha det på meg òg.

Skrevet av Petronella , 18:58, tirsdag 24. august 2010 #

Akkurat nå blogger jeg ikke. Men når jeg våkner igjen blir det på FL. På LB er jeg mest innom og leser og kommenterer litt.

Ypp! Du kan :-)

Skrevet av Fielill , 21:02, tirsdag 24. august 2010 #

Ikke bli lei deg. Bli sinna! Og stå på. Du er god!

Skrevet av Lotherington , 23:22, tirsdag 24. august 2010 #

Hey hey! Du gir selvsagt ikke opp! De som har lest manuset ditt er idioter! DU ER EN PERLE! ;)

Skrevet av Cipp , 15:03, onsdag 25. august 2010 #

Cipp: Slutter ikke å skrive, men kanskje jeg ikke manus ... sukk. Takk for nydelig ord..

Lotherington: fase to etter refusjon (når man er forbi kvalmen): sinne. Tror jeg er der nå ...Takk for oppbacking!

Skrevet av Petronella , 08:48, torsdag 26. august 2010 #

Skulle vært morsomt, mens vi ennå har tid, å vite hva de mener er for svakt, Petronella. Det kan jo ikke være den språklige kraften og oppfinnsomheten. Noe i komposisjonen, det narrative - den tematiske behandlingen? Ofte tror jeg det dreier seg om å finne en form som best mulig forløser ens sterkeste sider. Som Lotherington sier (og han er ingen hvemsomhelst): du er god. I alle fall i de utsnittene du viser her. Hvis flere forlag er enige om at manuskriptet er for svakt, og har likelydende begrunnelser, må det jo være noe du kan jobbe videre med, eller skrive deg rundt, om du fokuserer litt annerledes. Gir litt blaffen i den opprinnelige intensjonen, kanskje, og slipper det mer løs? Jeg vet ikke. Skulle som sagt vært artig å vite litt om hva de sier.

Skrevet av Hagemann , 19:10, lørdag 28. august 2010 #

Jeg skjønner det. Altså, jeg skjønner IKKE hvorfor du refuseres, men hvordan det føles. Fikk helt nylig refusert et manus selv, det virket ikke som om de hadde lest det en gang. Og forstår ikke det for jeg synes ihvertfall DETTE manuset var mye mer spennende enn det jeg faktisk HAR fått antatt. Og MYE morsommere å skrive ikke minst. Stå på videre Petro, vi gir oss ikke :)

Skrevet av Nadiyya , 22:33, søndag 29. august 2010 #

Hagemann: I et kort følgebrev fra Aschehoug står det; "historien har et godt utg.pkt. men du greier ikke å følge opp den fine underfundige tonen. Manuset fremstår som springende og episodisk i formen og mangler et sikkert dramaturgisk grep - til tross for fine partier."

Noe som forsåvidt henger på greip i forhold til magefølelsen min. Hadde vel aldri noen egentlig forventning om at dette "skulle gå veien" men hadde vel kanskje håpet på en litt bredere tilbakemelding. Et slags "go" på at det var noe der (om ikke annet så i måten å formidle på), selv om ikke dette manuset var klart for utgivelse. Kanskje også noe om hva som fungerte, og hva som ikke gjorde det på et litt grundigere plan. Men, har vel innsett at å legge ut på en såpass heftig reise som en roman er, ikke stemmer overens (iallefall ikke per idag) med livssituasjon, evne til struktur og oversikt. Det blir for springende og tar for lang tid.
Som du er inne på, tror jeg først og fremst det gjelder å finne sin form.

Men det ser jo ikke ut som jeg har sluttet å skrive av den grunn (om enn ikke akkurat roman), så kanskje var det ikke så farlig.

Takk ellers for oppmuntrende ord;-)

Nad: Følelsen er jo ikke til å holde ut, selv om man kanskje skjønner. Stå på, eller famle i mørket. Innimellom kjennes det ut som om det går ut på ett ...

Skrevet av Petronella , 13:58, mandag 30. august 2010 #

Jo, men dette er mye mer enn ingenting. De fleste forfattere som refuseres får ikke noen tilbakemelding overhodet. Her er det tydelig at redaktør/konsulent liker skrivestilen din, når den er på sitt beste, og at anslaget skaper forventninger. "Den fine, underfundige tonen" ... det er ikke dårlig. Grunnen til at de ikke vil gå inn i noen aktiv dialog på dette tidspunkt er vel at de mener det er for mye som må bygges om på historien. For store grep som må gjøres. Du må komme med noe som henger bedre sammen og er mer konsistent før de bruker tid og energi (to absolutte mangelvarer i denne sammenheng - redaktører i de store forlagene er konstant overarbeidet) på manuset. Sett opp en disposisjon og luk ut flest mulig digresjoner som ikke er nødvendige for å styrke historien. Tenk over hva som er formålet med den, hva den skal fram til. Inn mot. Hvor det kan komme til å "gjøre vondt" (for å bruke et av Per Pettersons favorittuttrykk). Hold fast ved det de sier både på og mellom linjene: Du KAN skrive. Du har det som skal til. Ta deg tid. Vær tålmodig. Få alt opp på nivå med det beste, det du selv er mest fornøyd med, og alle vil bli glade. (Lag gjerne "huller" leseren selv kan fylle inn. "Less is more" er en klisje, men i ditt tilfelle tror jeg den kan ha noe for seg.)
Lykke til!

Og takk for her.

Skrevet av Hagemann , 14:22, mandag 30. august 2010 #

Less is more har helt klart noe for seg, spesielt hva gjelder meg, ja;-). Takk for fine ord, Hagemann. Jeg slutter nok ikke å skrive, kanskje blir det et forsøk til en gang, kanskje blir det å bruke mer energi på andre måter å uttrykke seg, iallefall en annen form. Men dette manuset er nok luften gått ut av.

Vel, takk for her, det var gøy så lenge det varte.

Skrevet av Petronella , 09:31, tirsdag 31. august 2010 #

Skriv en kommentar til innlegget:

For å kommentere må du være innlogget.
 

Kommentarer

Mine lenker

« september 2010
mationtofr
  
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
   
       
I dag
 
© Petronella