Bokliste


 

Roger Pihl


I'm going. Come along if you like.

 
torsdag apr 01, 2010

Amazon Kindle og Sony E-reader

Jeg har fått anledning til å prøve et par leseplater; nemlig Amazon Kindle og Sony E-reader. Jeg ser ingen grunn til å gå rundt grøten: Dette var traurige greier. Sannsynligvis er jeg en kravstor forbruker, men dette var rett og slett fryktelig. Jeg fikk en følelse av gammel bakelitt-telefon, en sånn som bestefaren min hadde for femti år siden og som nå står utstilt på Teknisk Museum på Kjelsås. La meg forklare:

Begge leseplatene har den samme skjermen, en slags printer. Denne skjermen er forbløffende liten. Et knøtt, vil jeg kalle den. Der jeg har ett oppslag i en bok, må jeg bla fem-seks ganger på leseplatene. I en bok på drøye tre hundre sider, skal man altså bla et par tusen ganger. Det kjennes ikke som noe fremskritt. Tvert imot. Men det er ikke det verste. Det verste er at skjermen går i svart hver gang du blar, et fenomen som helt sikkert har sine tekniske årsaker, men som virket ubehagelig på mine øyne. Omtrent som et svart blitzlys, og etter hvert måtte jeg se vekk hver gang jeg bladde for å unnslippe ubehaget. Som leser gir jeg imidlertid blaffen i om dette skyldes tekniske årsaker, jeg vil ikke ha det.

Jeg er en ivrig iphone-bruker og opplever at det er et langt tilbakeskritt å bruke produkt der mye av løsningen ligger i hardware. Det vil si forskjellige knapper som tildels er klønete plassert og har ulogiske funksjoner. Her er Kindle og Sony like elendige. Det kjennes dessuten steinaldersk å bruke en proprietær løsning; det vil si en maskin som bare kan brukes til én ting. Og fra én leverandør. Ville du kjøpt en PC som bare kan brukes til tekstbehandling? Eller tror du det ville vært å kunne bruke den til annet også?

Bøkene du kjøper på Kindle kan ikke flyttes til andre leseplater. Så der ble du lurt. Jeg håper ikke du har kjøpt for mange bøker fra Amazon, men det er altså et godt, gammelt tricks de har tatt der. Gillette bruker det samme, og Kodak brukte det iherdig i sine analoge glansdager. Og selv om de skryter av aldri så mange tusen bøker, så er de fleste av typen der opphavsrettighetene er utgått fordi forfatteren har vært død i 75 år eller mer. Men bevares, Jules Verne holder fortsatt mål, han.

Jeg er helt sikker på at disse leseplatene er et sidespor, og at vi vil flire av slike løsninger om bare få år. Kanskje allerede denne høsten, etter at iPad og konkurrentene har entret banen.  Når du er vant til å bla på touch-screen, er det bare trist og leit å fomle med knappesystemer der brukervennligheten aldri har vært tema.

Sony er tregest. Så treg at jeg nesten ikke gadd prøve den mer enn noen minutter. Det typografiske bildet er en katastrofe; du ville strøket med glans og laurbær på yrkesskolen, hvis du hadde satt opp tekst på denne måten. Jeg klarte i hvert fall ikke få den til å vise annet enn blokksats, og hvis du går litt opp i punktstørrelse, får du hull og elver i satsbildet som gjør teksten nærmest uleselig. Sorry, Sony. Og ettersom alle mine Sony-produkter har hatt en tendens til å gå i stykker, gjerne i garanti-tiden (mobiltelefoner, bærbar radio, discman), frykter jeg for samme, manglende produktkvalitet på leseplaten.

Kindle kan man holde på med litt lenger, men ikke mye. Tastaturet er grusomt. Kindle skal ha ros for at teksten har løs høyremarg, og dermed blir mer lesevennlig.

Begge leseplatene er produkter som forsøker å gjøre digitalt, det som fungerer utmerket analogt. Ingen av dem tar høyde for at det digitale formatet byr på helt andre løsninger og en helt ny type bøker. Bøker vi ikke har i dag. På samme måte som en iPhone ikke er bare er en mobiltelefon (den er f eks også et sminkespeil og en lommelykt) vil de nye leseplatene ikke bare være leseplater. 2010 blir spennende i så måte, og i mellomtiden kan jeg bare si:

 Amazon Kindle og Sony E-reader: Hvil i fred. 

mandag mar 15, 2010

Leseplater og miljøvennlighet

Det sies så mye om at leseplater er mye mer miljøvennlig enn bøker. At det skal bare noen ganske få (30 - 60, litt avhengig av) bøker til før man når skjæringspunktet på miljøvennlighet. Jaså, har jeg sagt da. Deretter har jeg forsøkt å se klok ut, og spurt: «Hva er det leseplateprodusentene skal leve av da, om ikke å produsere leseplater?» Med andre ord, hvor lang tid tror du det tar før den leseplaten du akkurat har kjøpt, har blitt umoderne? Og så får du lyst til å skaffe deg en ny. Fordi du bare har en helt vanlig, døll iPad 3G og naboen kan flekse med en iPad 3GS. Rekker du å kjøpe 60 bøker før du bytter ut leseplaten?

På http://www.forfatterkniv.no/?p=252&preview=true kan du lese fra Forfatterforeningens møte: «Representanten for forbrukerne sa at forbrukerne ville kreve mer enn en pdf-fil. De ville kreve flere funksjoner, mulighet for geotagging, videoopplesing, facebooklinker og mere til». Det kommer til å bli som med mobiltelefoner. Elkjøp vil skrike til oss at vi må løpe og kjøpe nye leseplater og Expert vil enda en gang fortelle oss at lagersjefen har gått amok og at de har altfor mange leseplater på lager. Tror jeg.

Hvor mange mobiltelefoner har du hatt? Personlig har jeg hatt ni stykker. Neppe nok til å kalles rekord,  men tilstrekkelig til at jeg har en følelse av at de trekker ned miljøregnskapet mitt. Nå skal vi altså få en dings til, uten at jeg vil trekke noen konklusjoner. Jeg spørger kun, som det heter.

tirsdag feb 23, 2010

Plutselig la jeg merke til …

… at bildene i Dagbladet er blitt så mye større enn før. Bare for å teste en liten bil, druser de til med et dobbeltsidig bilde. «I all verden?» har jeg tenkt, uten egentlig å reflektere over hvorfor jeg tenkte akkurat det. Men i morges kom underbevisstheten opp med svaret. Ved å gjøre bildene større og flere, kan avisene være like tykk som før samtidig som avisen sier opp drøssevis med journalister. Og så håper de at vi ikke skal oppdage det, nettopp fordi avisen er like tykk som den pleier å være. Vel, slik gikk det ikke. Nå er Dagbladet gjennomskuet. Det er bare én vei å gå herfra, hvis avisen vil være avis. Færre bilder, mindre bilder, flere bokstaver.

søndag feb 14, 2010

Mohyeldeen Mohammad

Jeg tenker at få har gjort så mye på så kort tid for FrP som Mohyeldeen Mohammad. Skal vi tippe opp 4 % på neste meningsmåling?

torsdag des 24, 2009

Førjulsopplevelse

Egentlig er jeg daglig leder i et reklamebyrå.

I år fikk kundene =Oslos julebok i julegave.

De har jo på en måte nok av alt og trenger hjelp til å bli kvitt det,

så juleboken er en fin påminnelse om at ikke alle har det på samme måte.

Den ble tatt godt i mot.

For å være mest mulig rettferdig,

besluttet jeg å kjøpe juleboka fra flest mulige selgere,

og trålet derfor hele sentrum. Med godt resultat.

Men etter hvert ble skuldervesken full av bøker,

og jeg måtte ta dem under armen etterhvert.

En vakker, julepyntet dame kom bort til meg og sa:

«Jeg skal kjøpe en bok av deg, jeg. Hvor mye koster den?»

Jeg kunne naturligvis ikke ødelegge hennes ønske om å glede meg i julen,

så jeg solgte henne en bok, og gikk tilbake til en av de andre selgerne for å kjøpe en til.

På Timberland skulle jeg kjøpe nye hansker,

og da jeg la fra meg julebøkene på disken, sa fyren bak disken:

«Ja, du skal vel betale kontant, du?»

Veldig jeg skulle, sa jeg, og slang gullvisa-kortet på disken.

For å komme til et slags poeng:

Alle burde få anledning til å kjenne på følelsen av å selge =Oslo.

Mye sterkere enn å kjøpe. Tro meg. 

søndag des 13, 2009

Gi Smart Club en litteraturpris!

Ikke før har jeg kommet meg over Elkjøps «Oh - My God!» - kampanje, så detter Smart Clubs julekatalog inn døra. Full av språklige perler! For eksempel: «Bringebær, 125 gr, pris pr stk 29,90». Skikkelig store bær, altså. Men det er ingenting mot jordbærene, som veier 250 gr! Til gjengjeld er de skikkelig rimelige, koster bare 19,90 pr stk. Men det er overskriftene som tar prisen, med eller uten moms! For her har tekstforfatteren (hvis det er lov å kalle vedkommende det) gått bananas i rimordboken. Hør bare:

«Fra appelsiner og meloner til engler og demoner.» Ikke dårlig, den der? 

«Fra Stilton i krukke til Barbie dukke.» Rimer sikkert, på en eller annen dialekt. Men ikke min.

«Fra steinovnsbakeri til kjempebillig Wii.» Hi-hii. 

«Fra bringebærterte til panserhjerte.» Hjerte og terte. Det kommer seg. For smerte er det nok av, uansett.

«Fra hjemmelaget is, til genser av fleece.» Spørsmålet er: Hjemme hos hvem av de ansatte er isen laget? 

«Fra skipper-reker til Black & Decker.» Allerede en klassiker.

 «Vann fra kilde, til lyd og bilde.» Hm? Har ikke «fra'et» havnet på feil plass, tro? Eller? 

Nei, julen blir ikke den samme uten  de iherdige tekstforfatternes humoristiske innsats og de modige kundene som faktisk kjøper slike tekster. Alt for å more oss. Kom ikke og si det ikke er håp for det norske språket. Smart jul til dere alle!

fredag nov 13, 2009

Gogoyoko

Gogoyoko er en ny musikktjeneste. Islandsk. Omtrent som iTunes, du kjøper med kredittkort og et album koster omlag 8 euro. En sang omtrent en tidel. Bare med den forskjell at det er artisten som får pengene. Opptil 80 % går til artistene, og de kan laste opp platene sine direkte, uten å gå veien om plateselskap. Björk og Sigurd Ròs selger skivene sine på gogoyoko nå. Det har fått resten av det islandske musikklivet til å komme etter. Prøv selv: www.gogoyoko.com.

Så tenker jeg: Det er ikke mye i veien for å lage en tilsvarende nett-butikk med digitale bøker, er det vel? Vi laster opp manuskriptene og leserne laster dem ned til leseplatene sine. Eller til iPodene sine, for det koster en drue og litt tid å lese inn lydbøker selv. 80 % av inntektene går til oss, og da har vi penger til å holde oss med en konsulent slik at vi ikke blir altfor navlebeskuende. Så hva skal forlagene gjøre da? Hva kan de tilføre av verdier? Markedsføring? Ja, kanskje det. Hva skal bokhandelen gjøre? Tja. Jeg mener ikke sånn akkurat i morgen, men gi denne utviklingen fem år?  Ti år? Jeg har (pr 13.11.2009) kjøpt 1081 sanger på iTunes, og i den samme perioden har jeg handlet tre CD-plater. (Men hos iTunes er det plateselskapene som stikker av med penga, mens artistene får omkring 6 %). Skjønner hvorfor det snart ikke finnes platesjapper igjen i denne byen? Sånn tror jeg det vil gå med bokhandlere også. Forlagene vil nok leve litt lenger, for de har gode backlister å lene seg på, men det kommer til å gå over.

Vi er i dataalderens spede barndom, pleier jeg å si. Datamaskinen er så vidt født. Gogoyoko er en tjeneste som peker ut et nytt landskap vi må forholde oss til. Enten vi er forfattere, forlag eller bokhandlere. Enten vi vil eller ei.

onsdag okt 14, 2009

Priskrig mot den norske e-boka

Jan Omdal spør i Dagbladet i dag om  mange nok vil betale tre eller fire hundre kroner for en norsk e-roman, når de nye til Cormac McCarthy eller Dan Brown koster 69,50? Eller, for å formulere spørsmålet litt annerledes: Hvorfor kjøpe Roy Jacobsen, Anne Holt, Åsne Seierstad, Erik Fosnes Hansen, Jo Nesbø, Herbjørg Wassmo, Tor Åge Bringsværd, Caterina Cattaneo eller (og her kan jeg fortsette en stund) når vi kan kjøpe Dan Brown til 69,50? Som om pris er den viktigste grunnen til å velge bok? Er forfatter, språk og tema underordnet pris? «Nei, jeg kan'ke fordra Dan Brown, men jeg leser den fordi den er så billig, jeg». Bøker er ikke en rasjonell bulkvare som f eks sukker og mel, derfor er de rasjonelle argumentene på langt nær de eneste til fordel for en bok. Hvis vi kun handlet på grunn av en rasjonell vurdering av pris/ytelse, burde f eks alle kjøre Skoda Oktavia stasjonsvogn. Men det gjør vi, som kjent, ikke.

Hele artikkelen finner du her: http://www.dagbladet.no/2009/10/13/kultur/tekno/data_og_teknologi/eboker/litteratur/8554139/

tirsdag jul 07, 2009

FrP vil avskaffe arbeidsstipend, leser jeg …

Et (minst) like godt og gjennomtenkt forslag
er å avskaffe partistøtten.

lørdag jun 27, 2009

Twitter var i går

Jeg var blant de første fem tusen på Twitter. Jeg husker ikke helt om jeg ble nummer 4874 eller 4946, men det kan i grunnen være det det samme. Det var der omkring. Fordi selveste Barack Obama følger meg, twitrer jeg på engelsk. Det har gjort twittersiden min litt kulere enn Facebook-siden min, der jeg skriver på norsk.


I det siste har jeg begynt å lure på om Twitter egentlig er over høyden? Om kulhetsfaktoren har falmet? Om ikke Twitter er blitt almueliggjort? Nå er jo snart alle på Twitter, selv tanta mi på Kløfta. Og så har jeg begynt å undre på når Twitter skal forsvinne for godt. Produktets livssyklus og alt det der.


Her om dagen ble jeg nesten kjørt i hjel av en desperado i Audi på gangveien ved Smestad. Det twitret jeg litt ironisk om og kort tid etter var det flere fremmede mennesker som ønsket å følge meg. «Jøss,» tenkte jeg, «er det flere som har opplevd audiotene?» Nå er jeg litt kresen og vil gjerne vite hvem som følger meg, så jeg gikk inn på profilene deres, bare for å sjekke. Kvalitet fremfor kvantitet, og sånn. Jaggu var de bruktbilselgere, hele bunten! Keywordet «Audi» trigger tydeligvis en yrkesgruppe jeg trodde vi var fri for i sosiale medier.


Ikke nok med det, blant bruktbilselgerne skjulte det seg også en kvinne som virket som en vever, liten skikkelse etter profilbildet å dømme. Hun ville også følge meg. Hun hadde lagt med en tinyurl som jeg naturligvis klikket på, og straks var jeg kommet til en meny som ikke etterlot seg noen tvil. Damen var prostituert. Ikke nok med at hun kunne tilby en rekke forskjellige tjenester, men hun kunne sette meg i forbindelse med andre tilbydere, dersom jeg heller foretrakk det.


Hvorfor keywordet «Audi» trigger prostituerte vil jeg ikke ha noen formening om. Jeg vil ikke engang gjette.


Virkeligheten har med andre ord innhentet Twitter, innovatørene er for lengst i mindretall når prostituerte og bruktbilselgere har tatt det i bruk som markedsføringskanal. Snart dukker det opp en nigeriansk advokat som vil låne bank-kontoen min for å flytte et betydelig pengebeløp mot en sjenerøs gjenytelse.


Så, takk til alle som har fulgt meg. Det er nok nå.

tirsdag mai 19, 2009

Åse Kleveland og jeg. Eller omvendt.

I et av mine første år som designer (jepp, har drevet med det også) fikk jeg behov for et bilde av gamle hustak. Litt sånn fra oversiden. Og ettersom jeg holdt til i nærheten av Uranienborg kirke, var kirkeplassen et utmerket utgangspunkt for et bilde over Briskebyens tak. Jeg ruslet oppover med en sånn passe lang telelinse (200 mm) på kameraet, og holdt omtrent samme fart som en dame et tyvetalls meter foran. Da jeg nærmet meg toppen, begynte jeg å dra littt innpå og damen snudde seg jevnlig og så stadig iltrere ut. Hvis blikk kunne drepe og sånn. 

Jeg forsto ikke hvorfor hun virket så bister, inntil det langsom gikk opp for meg at det var selveste Åse Kleveland som gikk foran meg og at hun helt sikkert trodde jeg var en paparazzi. Norges dårligste, i tilfelle. Jeg gikk over i dorgefart og lot henne seile sin vei.

Sorry, Åse. Kanskje en annen gang? 

tirsdag mai 05, 2009

Har du tatt negertesten?

Det er sikkert noe jeg ikke har forstått. Da jeg gikk på skolen på 60- og 70-tallet, brukte vi ordet «neger» uten at det var ment nedsettende eller diskriminerende. Skulle vi være nedsettende, brukte vi formen «nigger». Jeg har det forsåvidt sånn med neger-ordet fortsatt, jeg mener ikke noe vondt med det. Men jeg har etterhvert fått med meg (noen vil sikkert si for sent) at f eks afrikaner eller svart er bedre og mer politisk korrekt. Språket er forsåvidt i kontinuerlig utvikling, så det er greit at ord forandrer mening med tiden. I Gyldendals blå ordbok fra 1964 er heroin definert som et «mageregulerende middel». Tiden går, og vi får slå følge med den.

Men så kom Guro Sibeko på banen i debatt med Francis Sejersted, og spør i beste sendetid (Redaksjon 1, 4. mai) om han hadde tatt «negertesten»? Ikke bare én gang, uten at noen reagerte? Hallo? Hva er det jeg ikke har skjønt? Har «negertest» plutselig blitt et fyndord på grunn av Nina Karin Monsen? Er «negertest» et politisk riktig ord mens «neger» ikke er det? Er det ikke diskriminerende, egentlig? Eller kan jeg slutte å si «etnisk afrikaner» og begynne å bruke «neger» igjen?

Det har forsåvidt lite med diskusjonen som pågår å gjøre, men jeg undrer meg likevel.


lørdag apr 04, 2009

Aprilspøken 2009 var vellykket.

La de små helikoptere komme til Stovner

Noen ganger dukker det opp idéer som lar seg gjennomføre fordi man kjenner alle de som skal til. Som for eksempel redaktøren i Akers Avis/Groruddalen, senterlederen på Stovner Senter, assisterende flygesjef i Helikopterdrift. Og vips; en helside som fikk telefonene til å gløde hos alt fra senteret til kommunale etater.  Hi, hi.

lørdag mar 21, 2009

Plutselig

følte jeg meg gammel. Stavekontrollen hadde ikke «båndopptager». Jeg vurderer å starte arkeologiske utgravninger for å avdekke hvilke andre ord som er forsvunnet fra stavekontrollens ordforråd. 

tirsdag des 09, 2008

Hva er det med bokkilden.no?

Jeg leste en innmari god bok av en herværende forfatter, så jeg tenkte å legge ut en anmeldelse på www.bokkilden.no. Jeg gjorde meg flid med omtalen og var ganske så saklig. Fornøyd var jeg også, for jeg hadde fått til et artig poeng på slutten. Og så publiserte jeg den, dvs bokkilden.no forbeholder seg retten til å lese igjennom omtalen før den publiseres. Og så ble den ikke publisert. Kanskje fant de den støtende, selv om den ikke var det. Kanskje skjønte de den ikke, selv om den var lett å forstå. Ikke vet jeg. Men, trassig som jeg er, forsøkte jeg det samme én gang til. Med samme resultat. Hva er det med bokkilden.no? Liker de meg ikke? Liker de ikke forfatteren hvis bok jeg omtalte? (Selv om jeg trodde bokkilden.no faktisk levde av å selge bøker). Vil de kanskje ikke ha omtaler i det hele tatt? Blir det for fullt på serveren? Er det bare et trick for at vi lesere skal føle at vi deltar? Men bevares, jeg tar et hint når jeg får det i farger. Fra nå av anbefaler jeg www.haugenbok.no som nettbokhandel. De er i det minste kremmere i ordets rette betydning.

 
© Roger Pihl