Jan Hagen


reiseruter

 
tirsdag aug 10, 2010

Takk for turen.


Snart dras pluggen ut, pasienten har ligget lenge nok i koma, så all right.


Jeg hadde et lærerikt år her, et fint sted å skrive seg opp fra kjelleren; nye bekjente i cyberspace har jeg også fått med meg.


Nå tusler jeg videre med mitt, bl.a. en blogg, der det er mulig å kikke innom.


http://nattexpressen.blogspot.com/


Poster som “Being Tom Egeland,” og nå nylig: “Thorvald Steens garderobe,” er kanskje noe som vil interessere.


Takk for turen til dere alle, og lykke til …


 

mandag sep 21, 2009

Narkotikapolitikken som ikke bare tar pasienters liv.

 
 


For noen dager siden døde Roger Gundersen, bare 62 år gammel. For to år siden ga han opp sin legepraksis etter å ha kjempet i frontlinjen for en alternativ og framsynt behandling av pasienter med stoffproblemer. I godt over ti år ble han møtt med massiv motstand fra det offisielle helsevesenet, både lokalt og sentralt. Allerede i 2002 så Roger Gundersen med frykt på utviklingen både for sine pasienter og for sin legegjerning - med god grunn. Roger Gundersen reddet mange liv. På mange måter betalte han med sitt eget, etter å ha blitt presset fra skanse til skanse. Norsk narkotikapolitikk er en skam. Den er ikke bare fornedrende og menneskefiendtlig, den tar også liv. Flere og flere får øynene opp for dette, likevel lever medmennesker i nød og forfall som samfunnets pariakaste. Overdosedødsfallene florerer og de som har visjoner, kunnskap og krefter til å snu utviklingen blir skjøvet ut av det gode selskap og den "korrekte politikken." Innlegget er noen år gammelt, det oppsummerer Roger Gundersens syn, noen nye statsråder og helsepolitikere har byttet navn, men ikke praksis. Hva Roger Gundersen angikk, så tiltok nok redselen etter som byråkratiets kvern malte hans legeløfte i juridiske fillebiter i årene som fulgte, og fratok pasienter i livstruende situasjoner en lege som i mange år hadde levd for og med sine pasienter.


REDD med all mulig grunn.
 


Roger Gundersen
er cand ed fra 1973.  Han driver
allmennpraksis i Holmestrand.
Han har gjennom de siste årene forskrevet
A-preparater til om lag 100 narkomane i
strid med forskriftene og med retningslinjene
fra Helsetilsynet.  han ble i forfjor fratatt
forskrivningsretten, men vant de påfølgende
rettssakene, først i Namsretten, deretter i
Lagmannsretten, hvor departementets vedtak ble
kjent ugyldig. I mellomtiden er forskriftene blitt
endret, og han harnå en ny tilsynssak på gang.
Hans juridiske rådgiver er professor cand med dr juris Aslak Syse.


Artikkelen er en lett bearbeidelse av et foredrag han holdt på
årets KROM-seminar på Spåtind.
Etter 4 år i rusfeltet har jeg innsett at uten å tenke sjøl og følge min indre stemme, legeløftets imperativ, kommer jeg ikke langt.
 
Jeg er redd min fremstilling, som bærer preg av egne erfaringer og opplevelser, adskillige diskusjoner i flere fora, litteraturstudier og avisinnlegg, blir både polemisk, paranoid, og dessuten angstfylt.
 
For å si det med Odd Børretsen, jeg er REDD, MED ALL MULIG GRUNN. Jeg er redd, fordi en kronikk levert i Aftenposten kommer helsetilsynet i hende før publisering skjer, og foranlediger at de to kronikører må forsvare seg og sin kronikk overfor samme tilsyn.
 
Jeg er redd, fordi en journalist i Aftenposten, etter først å ha sagt ja takk, sier nei takk til å skrive om hvor bra det går med mine pasienter, fordi det er svært sterke krefter som ikke vil at dette skal komme offentligheten for øre.
 
Jeg er redd, fordi stadig flere narkomane forsøker selvmord, ikke bare en gang, men flere ganger, ifølge en notis i Dagens medisin. Dette kommer i tillegg til overdoser og eventuelle dødsfall i forbindelse med det.
 
Jeg er redd, fordi debatten mellom de forskjellige poler er så usaklig og uforsonlig. Pasientene forsvinner i prinsippene, og usaklige beskyldninger florerer. Selv er jeg beskyldt for å gjøre store penger på mitt arbeid med narkomane, og for å fortsette en ulovlig forskrivning (etter at jeg vant en sak i Namsretten).
 
Jeg er også redd for meg selv, og min legevirksomhet, etter at jeg i september mottok varsel om tilbakekall av forskrivningsrett og autorisasjon.
 
Jeg blir også redd når det i en debattside for leger, Eyr, uttales at det kanskje er riktig å drepe de narkomane. (Eyr 03.01.2002 kl 8 38. Pm)
 
Jeg blir redd, fordi selv det offentlige monopol, MAR/LAR (Legemiddelassistert rehabilitering), ikke klarer bedre enn at det i Vestfold i 2000 kun var 12 av de 38 klientene som hadde poliklinisk behandling.
 
Sammenfattet: Debattens temperatur, intensitet og manglende saklighet er skremmende, og det offentlige monopoliserte tilbudet er fullstendig utilstrekkelig.
 
Rusomsorgen er en sosial omsorg. Jeg forutsetter at lovgivernes hensikt med dette er den beste, men jeg har lurt på om det virkelig er tilfelle, mange ganger.
 
Det som skjer nå, om ruspolitikken får fortsette i samme spor, er at svært mange narkomane havner i helvete, eller andre steder med varierende temperatur.
 
Den skadereduksjon som foregår, og har foregått til nå, synes å ha mer preg av å ville redusere skaden for samfunnet, enn å beskytte det enkelte individ. (De narkomane skal vekk fra bybildet, om det er gata i Oslo eller Farmannstorvet i Tønsberg).
 
 
 
Hva bråker vi egentlig for, vi små en alen lange?
 
For det er vel slik vi allmennleger som står på vår rett til å hjelpe også denne pasientgruppen, oppfattes?
 
Vi som på tross av trusler og varsler om tilbakekall av forskrivningsrett og autorisasjon, fortsatt bruker A reseptene til å redde liv.
 
Jo, vi bråker for å redde vår enkelte pasient, først og fremst.
 
Om vi i tillegg bidrar til en offentlig debatt og synliggjøring av det som jeg oppfatter som myndighetenes og maktpersonenes misbruk av posisjon og tildelte statlige midler, er det sekundært.
 
Derfor blir vår kamp også en systemkritikk og en fagpolitisk maktkamp.
 
Jeg gjentar den påstand som ble fremsatt i en kronikk i Dagbladet i fjor, at det ikke kan forventes noen endring i ruspolitikken i Norge før de som stadig sitter sentralt som byråkrater i departement og tilsyn, skiftes ut. Og NB: Dette gjelder dessverre uansett politiske vedtak!
 
Vi får ingen human/humanistisk rusomsorg før denne kampen er avgjort til den enkelte pasients fordel. Rusmisbrukere er individer og må behandles individuelt. Som leger plikter vi å behandle våre pasienter med barmhjertighet, respekt og omsorg. Er det for å unngå at rusmisbrukere behandles med barmhjertighet, omsorg og respekt at rus­omsorgen er plassert under Lov om sosial omsorg?
 
Det som de siste årene har foregått etter gjentatte politiske vedtak for å humanisere, er, i alle fall sett utenfra, som en episode av nylig avdøde Nigel Hawthornes «Ja vel, Herr Statsråd».
 
Politikere fatter vedtak, Sosialkomiteen vedtar, Stortinget vedtar. Helsetilsyn og Sosialdepartement lager nye forskrifter, for å omgå de samme vedtakene. Jeg har mange ganger tenkt at det må kjennes underlig for en politiker eller minister som har en mening med sine vedtak, å oppdage at vedtakene nøytraliseres av et manipulerende byråkrati. Hva som foregår er spesielt dokumentert de siste måneder i Aftenposten, av blant annet Ola Henmoes journalistikk, dessuten TV, NY TID etc..
 
Konsekvensen er at rusomsorgen forblir som den har vært: Umyndiggjørende, nedverdigende og preget av tvang og trusler.
 
I saklighetens navn må jeg allikevel si at noen også trenger denne type «hjelp» for å komme videre, men det er kun et fåtall.
 
Hva har skjedd og hva skjer i Norge, av skadereduserende tiltak?
 
En kan kanskje si at MAR/LAR er skadereduserende, men i liten målestokk, og til en pris for de godtatte individer som i de fleste tilfelle er svært høy.
 
Forsøk med sprøyterom er kvalt i fødselen!
 
Et eksempel på et effektivt og billig skadereduserende tiltak, er dr T`s opplegg i Grenland for et par år siden. Subutex ble utlevert under kontrollerte betingelser til et tyvetalls personer, med brukbar kontroll av sidemisbruk, og med svært god individuell oppfølging i form av samtaler, og tett kontakt mellom terapeut, pasient og arbeidsgiver. Prosjektet ble omtalt i Legemidler og samfunn, som leses av de fleste leger og farmasøyter i Norge.
 
Etter noe tid ble dr T innkalt til samtale med fylkeslege/­Helsetilsyn, og fortalt at det ville få klare konsekvenser for hans legevirksomhet, dersom ikke prosjektet ble avsluttet straks. Det ble det, og en av konsekvensene var 4–6 dødsfall blant de tidligere deltakerne i løpet av få måneder.
 
Tilbake til MAR/LAR. Her er ventelistene lange. Flere hundre står på konkrete lister, mange flere venter i hver sin kommune på at kommunens rusetat skal formidle/sende søknad. Det er ofte ikke sendt inn søknad til LAR, fordi kommunens rusetat vet at det ikke har noen hensikt å søke, det er ikke midler eller plass.
 
Dessuten har ikke den enkelte kommune kapasitet til å håndtere mer enn et fåtall av denne typen pasienter. Kun toppen av isfjellet er i kontakt med rusetat regelmessig. De andre seiler sin egen sjø.
 
Kommer man i betraktning i LAR, dvs. har lang nok ruskarriere, lang nok rusfri behandling –det vil si lang nok mislykket institusjonsbehandling (evangeliesenter/kollektiv etc), høy nok alder, og, når en med det man har med seg slår de andre i oppløpet, hva venter så? Jo, minst to uker ute i livet, uten rusmidler, uten medikamenter. (Etter at denne umenneskelighet ble kjent for offentligheten, er regimet mildnet noe). Den som overlever dette, (egentlig uttalt fra LAR: Den som er motivert nok for behandling med legemidler), skal så inn i avrusingsinstitusjon, og trappes langsomt opp til et medikamentnivå som holder rustrang og abstinenser borte. Den som i denne perioden «sprekker», dvs kjøper seg illegalt diazepam eller buprenorfin, kodein, heroin, eller hasj, får prikker på rullebladet og advarsler tildeles. Det som også skjer ved eventuelle sprekker, er at opptrappingen av metadon/subutex stanses, i den tid som LAR finner rimelig. Dette har ingen medisinsk begrunnelse, snarere tvert imot, men er å betrakte som en av- straffelse.
 
  Som dere skjønner, jeg er ingen tilhenger av LAR, men er allikevel forskrivende lege for flere pasienter i dette systemet.
 
En kommune, Nøtterøy, har ingen leger som vil forskrive metadon/subutex. Alle legene, med kommunelegens velsignelse, nektet dette i fjor. Derfor er jeg av Nøtterøy kommunes rusetat anmodet om å være forskrivende lege for deres pasienter i LAR. Jeg sa ja, og har nå alle Nøtterøys metadonpasienter som mine faste pasienter, uten å være fastlege for noen av dem..
 
Hvilken skade skal reduseres, og for hvem?
 
Dette er kanskje av mange oppfattet som et unødvendig spørsmål, men dessverre, så enkel er ikke dagens norske virkelighet.
 
Individet står ikke i sentrum, det er åpenbart for alle som følger med. Det er apparatet rundt det offentlige skadereduksjonsarbeid som er prioritert høyest.
 
Vi må få et Norge som ser på rusmisbrukere/narkomane som de elendige, lidende og syke mennesker de er.
 
De er også kriminelle. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier at de endelig slipper å prostituere seg, stjele, lyve, ødelegge, for å klare hverdagen.
 
Som en kuriositet må jeg nevne at i 2000 gikk volds og vinningskriminaliteten ned med 10% i Nordre Vestfold, året etter med nye 10%. Det er også et perspektiv verdt å se på?
 
 
 
Sykdom
 
Jfr. Ninni og Thorvald Stoltenberg, og Sosialministeren som i Tabloid TV nølende gikk med på at dette dreide seg nok om primært syke mennesker. I avisen dagen etter gikk ministeren tilbake på dette, men innrømmet at de når de var narkomane, var de nok syke, men de var vel ikke syke i utgangspunktet?
 
Unnskyld meg. Om det primært er en sykdom, eller om det skulle skyldes arv eller miljø, er for meg ett fett og revnende likegyldig.
 
Medline og andre databaser på internet kan gi hundrevis av referanser/tilslag på forespørsel om sammenheng mellom tidlig psykisk sykdom (allerede fra barneår) og rusmisbruk. Det er et tankekors at det i mitt materiale på 100 pasienter de siste 4 år, hvor alle har vært innom psykiatrien, kun er stillet en psykiatrisk diagnose utover «medikament/rus-misbruk» på 4 av pasientene. Det betyr at faginstansene ikke har vært i stand til, eller interessert i, å finne/lete etter annen sykdom enn rusen. Og hvilken diagnose tror dere disse 3–4% har fått? Bipolar sykdom/manisk depressiv lidelse!


                   
 
Dette er ikke verst når vi fra internasjonal forskning vet at opptil 90% av rusmisbrukere antas å ha en psykiatrisk sykdom ved siden av rusproblemene. (Jfr. Toronto-New Hampshire.)
 
Er denne manglende interesse og evne til diagnostisering uttrykk for en dekkoperasjon?
 
Uten psykiatrisk diagnose kan disse mennesker ikke betraktes som pasienter med de rettigheter det ville medført? Dette underbygger det etablerte syn i departement og tilsyn at narkomane representerer et sosialt problem, og slett ikke noe helseproblem. Forklaring utover dette kan jeg bare gjette meg til. Er norsk psykiatri så dårlig faglig sett, eller slurves det? Kanskje ville det bli for arbeidskrevende også å ta opp disse sosialklientenes helseproblem?
 
Verden over, ja hva skjer internasjonalt? Frankfurt/Amsterdam/Købehavn er nevnt tidligere i debatten. Men, hvem har kjørt bil i Frankrike?
 
Franske myndigheter tar skadereduksjon på alvor. Man har estimert/forventet at ca. 700 mennesker skulle omkomme i trafikken på franske veier i desember måned, hvor en stor del ville omkomme i jule og nyttårshelgen. Hva gjorde man så? Man innførte gratis kollektivtilbud i nyttårshelgen, i hele Frankrike! I Norge skjer det også noe på denne fronten, stadig færre omkommer i trafikken i Norge.
 
Men overdosedødsfall reduseres ikke. 1500 utrykninger til overdosetilfelle i Oslo siste år. Fatale overdoser omtrent som tidligere, eller økende. En del over 100 personer dør av overdoser i Oslo i året.
 
I Norge settes disse menneskene på en venteliste for å komme inn i et byråkratisk system, hvor de til og med må begynne om igjen, om de har vært nyktre på ventelisten og sier nei takk til oppstart av metadon/subutex, og så skulle være utsatt for sprekk og dermed nytt hjelpebehov!
 
Frankrike: Det er 60 millioner franskmenn, rundt regnet. Et ukjent antall narkomane, som i Norge. Overdosedødsfallene steg himmelhøyt. Hva gjorde man? I regi av blant annet psykiateren dr Auriacombe startet man et skadereduksjonsopplegg som liknet veldig på det opplegget jeg driver, men med betydelig dårligere oppfølging og kontroll. (Ref: The French Expirience; France as an open label study. Research and Clinical Forums 1999–21: 9–15 ).
 
De franske narkomane, som kanskje oppfattes som pasienter, får utlevert sin dags-, ukes- eller månedsrasjon Subutex på apoteket, har ingen fast avtalt kontroll hos sosialetat, men har kontakt med sin forskrivende lege. Det er det!
 
Min modell er omtalt av «motstandere» i rusfeltet, som «over stokk og stein modellen». Jeg har ikke hørt at noen norsk fagperson har kritisert den franske modellen. Sosialminister Meltveit Kleppa var til og med på studietur til Frankrike!
 
Når det gjelder rusomsorg, er det ingen i utlandet som sier «Look to Norway"! Hva kommer det av, tro?
 
Subutex er godkjent i 30 land, bare i Norge med rigide restriksjoner. Den franske modellen har reddet hundrevis av liv, hvert år.
 
Overdosedødsfallene på subutex er lave, og sett i forhold til overdosedødsfall blant pasienter på metadonsubstitusjon, er de negligable. Det må også tas med her, at det i Norge de siste to år er konstatert 30–40 dødsfall, hvor eneste mulige dødsårsak er metadon, og metadon alene. Hva skyldes dette? Liberal forskrivning av metadon? Nei – Hva så med medikamenter på avveie, jfr Meltveit Kleppa, TV 2 .
 
Something is rotten in this country!
 
Etter at jeg mistet to unge menn i overdoser i 97-98, ble jeg klar over at jeg kunne ikke neglisjere denne pasientgruppen lengre, og har tatt inn mange pasienter. Jeg får forespørsler fra rusteam i hele Vestfold, dessuten diakonat, KIF, familier og arbeidsgivere, om å ta meg av… bare en til!
 
 
Det går selvfølgelig ikke.
 
Jeg har fått laget et dataregistreringsskjema hvor pasientene registreres, med ruskarriere, fengselskarriere, behandlingsopplegg tidligere, livskvalitet, helseendringer i behandlingsperioden, arbeidskarriere etc, etc.
 
Når jeg får tid (dvs fred fra tilsynsmyndigheter), og penger (stipend?), skal disse dataene systematisereres og publiseres.
 
 
 
Min utfordring er:
 
 •           La rusomsorg bli en oppgave for leger, fastlegen.
 
 •           La kommunal psykiatriservice og kommunal sosialtjeneste få midler nok til å fungere som nær samarbeidspartner og støtte for pasienten, dessuten til å gi langvarig terapi.
 
 •           Leon-prinsippet var populært i Norge tidligere, hvor er det blitt av?
 
 •              Rusmisbrukere skal selvfølgelig også behandles med barmhjertighet, respekt og omsorg, som de individer de er.
 
 •           Er ikke den forskning som foregår i Norge vedrørende skadereduksjon nærmest å regne for uetisk? (Vi vet at det finnes bedre måter å gjøre det på, måter som er veldokumentert i utlandet.) Skal vi finne opp kruttet på nytt, også her?
 
 •           Vi må samarbeide, ikke slåss, selv om uenigheten er be-tydelig. Den kampen som pågår må endres fra den maktkamp det tydeligvis er nå, til en faglig diskusjon, hvor også denne siden krever å bli behandlet med respekt.
 
 
 
Litt om «Modell Gundersen»:
 
Pasienten tas inn til samtale, evt sammen med den som henviser eller bønnfaller om hjelp, det være seg kone, barn, venner, arbeidskollegaer, KIF, sosialetat, rusetat, avrusingsinstitusjoner som Frelsesarme-drevne blant andre, Kirkens bymisjon, etc, etc.
 
Det legges en plan, med kort og langsiktig målsetting. Det avtales en kontrakt, muntlig og/eller skriftlig.
 
Det søkes alltid kontakt med pasientens sosialkontor for å etablere forbindelse, om det ikke eksisterer, og for å komme videre i en rehabiliteringsprosess, med hyppige samtaler. Kommunal psykiatriservice forsøkes koplet inn. Dette er oftest den største bøygen. Kommunene har ikke midler eller mennesker nok til å håndtere/hjelpe flere enn dem de allerede har.
 
Medisinering avtales og justeres. Pasientene henvises nesten alltid til psykiatrisk behandling, oftest til offentlig, men andre til private tilbud.
 
 
 
Det avtales hyppige samtaler, hvor det tas stilling til behandlingsalternativer, ramme rundt behandling og kontroll, (liten, men tydelig, vekt på urinprøver, og da som grunnlag for diskusjon om hva som kreves for at eventuelt sidebruk skal endres).
 
Det er hyppig kontakt med pasienter, familie, arbeidsgiver og andre på telefon. Alle samarbeidspartnere har direkte nummer til min kontorpult. Dette gjelder også de av mine pasienter jeg vurderer som risikopasienter.
 
Det er alltid mulighet for pasient, familie eller offentlig etat/samarbeidspartner å få time på svært kort varsel. Ansvarsgruppemøter kan også avtales på kort varsel.
 
Dette er et lavterskeltilbud som omfatter ca 100 pasienter gjennom de siste fire år, og som for alle har ført til bedret livskvalitet, bedre helse, økt selvrespekt. Flere er i arbeid eller er studerende, flere har fått ordnet sitt trygdebehov, rehabiliteringspenger, yrkesrettede tiltak eller uførepensjon.
 
Det som er både oppsiktsvekkende og tragisk, er at dersom forskriftenes intensjon skulle vært rådende, ikke politikernes intensjon, og for ikke å si norsk lov, ville det vært ca 100 mennesker blant mine pasienter som måtte på gata for å kjøpe buprenorfin eller heroin illegalt, for å kunne fortsette å leve et normalt menneskeverdig liv.
 
Jeg står til disposisjon for enhver som er interessert, for å dele mine erfaringer eller gi råd. Men det største hinderet er fortsatt angsten hos norske leger for å utfordre fylkeslege og Helsetilsyn ved å følge det etiske imperativ, og med det også å hjelpe disse ulykkelige. Et gammelt sitat av Nic Waal kan være en rettesnor også i dag «Svært mange mennesker mener noe med hodet og føler noe annet med hjertet. Mange stenger helt av for hva de føler, når de tenker. Det kalles ofte for å være logisk. Men hjertet har også sin logikk. Det sies lett at kvinner tenker med hjertet, som om det var foraktelig. Men hvis vi ikke tenker med hjertet i dag, går verden til helvete.»
 
 
Det er sju år siden Roger Gundersen skrev dette innlegget, noe har forandret seg, men ikke til det bedre.  Vel hjemme etter begravelsen så jeg et program om Per Olav Enquist og hans forhold til bruk av rus. Det er mange myter om rus og kunst. Litteratur, musikk, billedkunst - alle bærer med seg kunstnermyten om koblinger mellom rus og skapende arbeid. Ingen vet bedre enn de som arbeider med kunstuttrykk at rus og skapende arbeid er uforenlig. Like uforenlig som levende mennesker og den manglende kunnskapen og den skremmende etikken som Roger Gundersen pekte på allerede i 2002 - og ved mange senere anledninger, inntil makta hadde tvunget han i kne, og i praksis fratatt han muligheten til å fortsette å hjelpe en hjelpeløs gruppe mennesker som alt for mange ser på med forakt og avsky.
 

søndag sep 20, 2009

Skisse av kvinne i mønje.

Dette lille stykket skrev jeg en gang i våres, tror jeg. Egentlig stiller jeg meg temmelig likegyldig til hva som er kunst og hva som ikke er kunst. Det underlige er at jeg likevel har en form for respekt for dette ordet. Og ikke bare jeg. Mange folk tør knapt ta det i sin munn. Hva er det som er så befengt ved dette begrepet? Kunst! Farlige saker å mene noe om. Du kan rett og slett stå i fare for å drite deg ut. Men hvorfor har ordet fått en slik makt? Og ikke minst, har det en betydning - eller svever det bare over vatna?
Her er en liten sak fra den gangen jeg bodde i Åsgårdstrand.


Horten kommune hadde for en del år sida noen leiligheter i Åsgårdstrand som fikk navnet kunstnerboliger. De lå på en rekke nedover fra den gamle Rådstua det Munch og hans venner rett som det var måtte overnatte på grunn av fyll og pistoldueller i Åsgårdstrands gater, ned til den gamle skolebygningen der Ragnar Almén allerede hadde etablert seg med et stort atelier. Det var altså stort sett malere som også dreiv med grafikk og litt skulptur som bodde der, i tillegg til en melankolsk poet og Bård, da - som bodde i selve rådstua og som utmerka seg mest med ustø gange og intens innlevelse på luftgitar.
Vi var en lystig gjeng med en diger felles hage omkranset av gamle stolte trær og fru Syvertsens kattepensjonat som vi kunne skimte gjennom en temmelig ubarbert hekk.
  


Også andre malere hadde slått seg ned i “kunstnerbyen,” men vi så ikke så mye til dem, bortsett fra et par faste gjester ved langbordet.
Det var Munch sin ånd over kolonialbutikken og visstnok lyset som fikk søkende penselsvingere til å bo i Åsgårdstrand en periode. De kom og forsvant, men Tom Drømmen og Bård, pluss vi som hadde fått billige leiligheter av kommunen holdt ut.
   Ja, det var jo ikke så mye å holde ut, dersom leveren var intakt, men en dag i 2003 fikk jeg høre at Bård hadde forlatt oss. Da var miljøet uansett splitta opp, men det var selvsagt trist med Bård som var så snill at alle og en hver kunne spise rett fra øyeeplet hans. Ragnar hadde atelier både i Tønsberg og i den gamle skolen. Naboen min, løsemiddelskada og tidligere lærer ved kunstakademiet rota rundt i Brasil og jeg var vel bosatt i Portugal. Tom Drømmen vaker visst rundt der ute ennå, pluss et par til, resten har forsvunnet.
  


Men til poenget: De fleste som har vært innom Åsgårdstrand har kanskje også tatt turen innom Munch sitt hus. Kommunen hadde gjort en restaureringsjobb, spikra litt her og malt litt der, så det så vel temmelig presentabelt ut. Nedenfor huset er det en hage, og helt nederst mellom to digre trær, sto i følge flere som kjente eiendommen før kommunen tok et grep, en utedass. Den er borte, men fram til kommunens restaurering, sto den der, temmelig urørt. Dassbøttene var riktignok tømt, men veggene var fulle av utklipp fra aviser, noen puppedamer og bak noen av disse puppedamene fant en av de faste gjestene rundt langbordet noen tegneark, stifta til veggen. Åpenbart barnetegninger. Unger som hadde sittet og dingla med beina med rumpa i friluft og tegna blomster og kruseduller.   
   Min gamle venn fikk det for seg at han skulle ta ned alt som hang der, både aviser, utklipp, fotoer, bussbilletter og tegneark.
Hvor lenge hadde det hengt der i vær og vind - 70-80 år kanskje - og det skulle vise seg at når alt var plukket ned fra veggene var en del av papiret i god stand, litt fillete og krøllet, men ikke skada nevneverdig av fukt.
  


Han fortalte at han bar hjem fire fulle bæreposer, tømte alt utover golvet og fant et ark som umiddelbart fattet interesse. Det var en skisse til et portrett, et ansikt rablet ned med en finger dyppet i rødmaling. Den samme fargen som var på veggene på innsida av utedassen. Rustrød mønje. Det var fire, fem spikermerker i det og en bit nederst var revet ut av noen som kanskje trengte litt ekstra til å tøke seg bak .
  


Denne skissen ligger i dag i en bankboks. Det ble nemlig fastslått av diverse eksperter at det var Munch sjøl som hadde laga den. Det var også mulig å fastslå identiteten til kvinnen. Selvsagt var det ikke noen signatur, likevel er det en ekte Munch, etter å ha hengt bak et lag andre tilfeldige utklipp fra blader og aviser, sikkert tegna da Munch sjøl malte utedassen sin innvendig.
Munch er “kunst.” Munch er verdt mye penger, men spørsmålet er likevel: når ble den skissen som ble funnet på veggen i utedassen i Munch sin hage i Åsgårdstrand “kunst?” Da han laga en skisse med en finger dyppa i en mønjeblanding, da det ble funnet på veggen på utedassen, da det ble fastslått at det var laga av Munch? Eller ble det kunst den dagen noen satt en prislapp på det, sertifisert som en usignert original skisse fra Munch sin finger?  F.eks med tittelen “Skisse av kvinne i mønje.”  (Verdi - 150 000 Nk)
  


Det er jo nærliggende  å tenke at det har hengt flere skisser der, men at den ene etter den andre har endt som dasspapir. Noe som igjen reiser et nytt spørsmål, var skissene brukt i den sammenhengen dasspapir eller kunst?


 


 


xx

mandag aug 31, 2009

Fugleskremselet fra Argentina.



 


    Utkast til synopsis: 


Andreas ble kastet av toget fordi han hadde en pakke Marlboro i brystlomma.
Heldigvis landet han  i et mjukt ørkenlandskap.
Etter å ha børstet sand og støv av seg, gikk han sørover. Ikke lang unna fant han de blå beduinene. De ga Andreas mat og ferskt vann. Han kjøpte en kamel og noen tepper.


Kamelen var gammel og sær, den beit og spytta. De jevnlige utblåsningene fra fordøyelsen var ubeskrivlig. Andreas klatret opp på dyret og ledet det forsiktig videre mot Niger.


Noen år tidligere hadde Andreas funnet et afrikansk smykke, formet som en amulett, i bestefarens skuff i Argentina.
Han fortalte at etter å ha holdt den i knyttneven et par minutter var livslinjen i håndflaten forandret.


Etter opplevelsen i Valdiaz kunne ingen ting stanse reisen mot Afrika.
Noen uker før dødsskvadronen kastet bestefarens livløse kropp opp på lasteplanet, fikk Andreas høre historien om gribbene i Timbuktu.


Her, på den andre sida av havet, følte han seg tryggere. Han knytta hånda rundt smykket. Hver morgen registrerte han hvordan linjene tegnet nye muligheter  for framtida. Han var ikke et øyeblikk i tvil om at stanken fra kamelen ville jage gribbene over den gamle handelsplassen nærmere sola. Dyret døpte han Ikaros.


Noen uker etter red han inn i restene etter den rosa byen. Han manøvrerte Ikaros inn blant ruinene. Store flokker med gribber sirklet over hodet hans. Snart ville de bli sett som svarte sotflekker på himmelen.


Andreas fortalte at han hadde lagt amulettet i hånda og klemt den hardere og dypere inn i håndflaten enn noen gang på reisen. Han viste meg resultatet. Mønsteret kom til syne som bleke linjer på pergament.


Mye tydet på at Andreas kom til å spille en framtredende rolle i frigjøringskrigen i Vest Sahara. Vinteren 2006 holdt han sitt første innlegg på Politsarios folkemøte i Laayoune.


 




 


..




lørdag jun 06, 2009

Leseprøve fra Delhi

(Pahar Ganj, India - 2008)

torsdag mai 28, 2009

Noel Cobb

          Jeg antar at de fleste lesere ikke forbinder noe spesielt med navnet Noel Cobb. Han er en amerikaner som bodde i Norge en del år, og var en tiltrengt tilvekst til redaksjonen i litteraturtidsskriftet Profil på sekstitallet. Noel Cobb som både påbegynte og avslutta sitt psykologistudie i Oslo hadde kun to spørsmål da han ble spurt om å sitte i redaksjonen: -Hva slags livsanskuelse har dere - og hvorfor skriver dere? Som Tor Obrestad erindrer i boka “Tenningar” fra 1986, hadde ingen noe fornuftig svar på dette. Derimot fremhever han Cobb sitt grunnleggende syn på poesien i “the poet of ideas” og “the poet of things,” noe Jan Erik Vold ikke var sein om å brukte som spaltingsredskap for analyse av Stein Mehrens diktning.


Noel Cobb var allerede på den tiden en aktiv poet som hadde skrevet i mange år. Han debuterte i 1965 med “Delfi og andre dikt.” Noel Cobb var en fremmed fugl i det unge norske litterære miljøet som overtok Profilredaksjonens lokaler en høstdag i 1965, uten større dramatikk enn å be om nøklene til lokalet med begrunnelsen at Profil slik det “er i dag” ikke holder mål. Det gjorde det nok heller ikke, så daværende “sovende redaktør” ga uten videre nøklene og arkivene til de alvorlige unge menn som hadde troppet opp på kontoret. Den såkalte “Profilgenerasjonen” skulle derimot det neste tiåret få stor betydning for den litterære utviklinga i Norge. Noel Cobb var altså med fra starten, og selv om han måtte forlate landet i 1966 for å ha røkt og delt marihuana med andre, rakk han å introdusere poeter som Neruda, Vallejo, Lorca, Nord- Amerikansk poesi - og Robert Blakes betydning for egen diktning, i tillegg til stor interesse for østlig poesi og filosofi.


Einar Økland som sto han nær i mange år har sagt det slik: “Noel viste meg veier ut i deler av verdenslitteraturen som mitt lille hjemland hadde forsømt å gjøre meg oppmerksom på: Sør-Amerika og Spania. Jeg viste han min egen “surrealisme” som jeg insisterte på var en realisme, men allerede da var Noel en besk kommentator og en nifst grundig leser. Han leste alt som var å finne i en tekst.”


Midt på syttitallet kom den siste boka av Noel Cobb på norsk. Boka som kom i 1976 fortalte om reiser han hadde gjort i India og Himalaya - der Noel praktiserte meditasjon for å bli swami. Han hadde skulderlangt hår og snakket med lav, mild stemme. Vi vekslet noen ord, også jeg med skulderlangt hår, men erfaringene fra India og swamier skulle ikke berøre meg før nærmere tretti år seinere. Så forsvant Noel Cobb. Ute av øyet ute av sinn, til jeg våkner med navnet hans på leppene en vårdag med litt regn i lufta, 2009.


Her er noen linjer fra diktet “En vond dag.” Det står i debutsamlinga hans.


Det er som å puste i et gasskammer.


Ingen hvile, bare den pinen å være våken.


Jeg skjelver som en pisk.


Jeg drar meg langs gatene, forfulgt av kjærtegn og hvisking,


av en umåtelig, oppsvulmet karpe med øynene som døde speil,


som driver langs hustakene. Luften tar kvelertak på blomster.


Jeg snubler og går, ingen steder hen, fanget i denne dagens garn,


mens jeg venter på den dødelige edderkoppen, natten.


Jeg vil ikke høre skrikene fra barn innenfor skolehusvegger,


eller blodet som ynker seg under kirkedørene,


eller unge par som tretter i fortvilelse...

mandag mai 04, 2009

Bach & Bukowski =

                Det er vel ingen hemmelighet at jeg jakter på nye måter å formidle poesi. spesielt med tanke på bruk av internet, men også framtidig produksjoner av DVD. Kanskje blir det mulig å stable en liten poesifestival på beina i Vestfold i juli/august - der hovedvekten blir lagt på fusjoner og nytenking rundt poesiens muligheter i samklang med andre kunstformater. Bare fantasien og pengene setter en begrensning. Et lite nettverk begynner å komme til syne. Her er hollenderen Willelm van Ekeren - som bl.a. har spesialisert seg på en kobling mellom Bach og Bukowski. Og her, en nylig nedlasta video han sendte til min youtube konto nå i kveld - med spørsmålet - funker dette?


Spennende? Ja, jeg synes det. Det første spørsmålet en naturlig nok stiller seg er om dette er et "sirkusnummer" eller om fusjonen mellom Bach og Bukowski tilfører poesien noen vesentlig? Ja, kanskje også musikken. Min oppfatning er at det verken tilfører Bach eller Bukowski noen nytt. Det nye kommer til uttrykk i fusjonen. Derfor blir det helt avgjørende spørsmålet om dette nye står trygt på egne premisser,  verken som musikk eller poesi, Bach eller Bukowski, men som kunst.


 


(Det er opprettet en liten gruppe på facebook med denne tematikken som utgangspunkt. Den slår ikke gnister ennå, men det ligger om ikke annet noe informasjon der om andre liknende grupper som arbeider med det samme målet. Foreløpig går vi sakte og drikker mye vann, men kikk gjerne innom og test ut en link eller tre. Gruppa er åpen for alle - her er adressa til  "Vi som snakker med oss sjøl til andre." - foreløpig er det nok jeg som snakker mest, men det kommer - det kommer ...)


http://www.facebook.com/group.php?gid=71082196806&ref=nf


Men først; hør litt - eller mye, på hva som er mulig å frambringe av opplevelse ved å mixe Bach og Bukowski. Det vil kreve noe av deg - på samme måte som det er sagt av Sadie Smith - "det krever like mye arbeid å lese en bok som å skrive den."


Selvsagt ser jeg hva denne webben er opptatt av for tida, og har ingen forhåpninger om annet enn at dette går langt til side for mål, men kanskje noen fatter interesse utover tabloide sidekommentarer.


Her er et kort utdrag av Willem van Ekeren sitt eget forhold til mangeårig arbeid med BB versjonene: Vi kan altså ikke lenger snakke om Bach eller Bukowski - vi må forholde oss til noe nytt. Det er fristende å si, bruk thermodynamikkens andre lov for det den er verdt i denne sammenhengen.


"Bach-Bukowski is a Baroque/Blues-fusion that challenges the musical convention.
Driving counterpoint flows in union with the evocative writing of American beat-poet Charles Bukowski. Piano-vocalist Willem van Ekeren weaves together 22 poems of Bukowski's work with 22 parts of 'The Well-Tempered Clavier' of J.S. Bach. The texts are sung with a raw bluesy voice over authentic baroque music played on the piano.
The famous preludes and fugues form a flowing, essential part of each song. Willem simply adds a voice-line to combine the two media. The melody, phrasing and Willem's voice support each other as the poem reaches out to the audience. This melts into Bach's music."

The 1. Bach-Bukowski cd with 13 songs was released in 2003. Willem has performed in several countries: regular concerts and festival activities like Bach festivals, musical events and literary. He now sings nine more BB songs. Three of them already are recorded on the 3-song-CD TRIPLE.
The 2. BB album is on its way!


Bach-Bukowski  


 


 

søndag apr 26, 2009

Det haster ikke.

..

mandag apr 20, 2009

William Wantling, en doldis fra poesiens bakgater.


 


 


        Denne bloggen er under restaurering.                   Bonusspor er lagt ut!


 


      


Bonusspor:


 

lørdag apr 11, 2009

Nobels litteraturpris til Bob Dylan? Noen innspill ...


 


 


Jeg har begynt å høre stemmer


Men det er ingen her    


   Gatene er øde og morgengryets tungtrafikk er nær


Tidlig denne natta, gikk hun rett forbi


Når lengselen forlater meg er ingen gitt å si


Jeg svinner hen, forvandles til en tåket konsistens


Det føles som om jeg var fratatt min egen eksistens


Jeg holder fram min hand, den rommer all min tvil


Smidd i lydene fra kaldt blått stål, de neste tjue mil


 


Min stolthet og min sårbarhet


Står i veien hele tida


Jeg makter ikke løfte blikket å se den andre sida


Det smertet meg å se, skjønnhet som forfalt


Noe i meg dør, når jeg føler hjertet ditt, så kaldt


Jeg mister hele meg ved det minste glimt av deg


Som om hele universet mørke åpnes under meg


Jeg holder fram min lengsel som en tiggerskål


Drømmer, mareritt og galskap, smidd i kaldt blått stål


 


Det er for mange skjebner


For et menneske å huske


Det er kopier av kopier og de som lever av å fuske


Veiene er ulendt her langs bredden  av en flod


Nattehimmelen skjuler et ansikt malt i  blod


Jeg trodde at jeg fant en verden, en verden gjemt i deg


Men ditt hjerte og din verden, var ikke tiltenkt meg


Jeg tilbød deg mitt åndedrett pakket inn i himlen


Du fanget ikke blikk mitt, før jeg forsvant i vrimlen 


 


Vindene i storbyene har revet


Trær og røtter opp


En kvinne er en kvinne, mye mer enn bare kropp


Noe varer lenger enn du håper at det gjør


Det finnes øyeblikk i livet som aldri svinner hen og dør


Det er deg og bare deg jeg tenker på


Det som før var sent, det er for tidlig nå


Jeg er omringet av ånder, av spøkelser i natten


Jeg ser meg over skulderen og fikler litt med hatten


 


(Fritt etter Cold Irons Bound: Jan Hagen)


 


"



Clean-Cut Kid


(Empire Burlesque 1985)



Everybody wants to know why he couldn't adjust
Adjust to what, a dream that bust?


He was a clean-cut kid
But they made a killer out of him,
That's what they did


They said what's up is down, they said what isn't is
They put ideas in his head he thought were his


He was a clean-cut kid
But they made a killer out of him,
That's what they did


He was on the baseball team, he was in the marching band
When he was ten years old he had a watermelon stand


He was a clean-cut kid
But they made a killer out of him,
That's what they did


He went to church on Sunday, he was a Boy Scout
For his friends he would turn his pockets inside out


He was a clean-cut kid
But they made a killer out of him,
That's what they did


They said, "Listen boy, you're just a pup"
They sent him to a napalm health spa to shape up


They gave him dope to smoke, drinks and pills,
A jeep to drive, blood to spill


They said "Congratulations, you got what it takes"
They sent him back into the rat race without any brakes


He was a clean-cut kid
But they made a killer out of him,
That's what they did


He bought the American dream but it put him in debt
The only game he could play was Russian roulette


He drank Coca-Cola, he was eating Wonder Bread,
Ate Burger Kings, he was well fed


He went to Hollywood to see Peter O'Toole
He stole a Rolls Royce and drove it in a swimming pool


They took a clean-cut kid
And they made a killer out of him,
That's what they did


He could've sold insurance, owned a restaurant or bar
Could've been an accountant or a tennis star


He was wearing boxing gloves, took a dive one day
Off the Golden Gate Bridge into China Bay


His mama walks the floor, his daddy weeps and moans
They gotta sleep together in a home they don't own


They took a clean-cut kid
And they made a killer out of him,
That's what they did


Well, everybody's asking why he couldn't adjust
All he ever wanted was somebody to trust


They took his head and turned it inside out
He never did know what it was all about


He had a steady job, he joined the choir
He never did plan to walk the high wire


They took a clean-cut kid
And they made a killer out of him,
That's what they did


torsdag apr 02, 2009

Jan Hagen: En collage av bilder, poesi, tekst & musikk.


                                                                                                


 


                                                        



MIN ÅNDELIGE VEILEDER; KAPTEINEN SJØL:              


 


 


 


 


 


 


 


 


                    Ikke denne polerte saken her, men av samma sorten. Kjøpt i Mapsa, kjørt etter hinduregler til Arambol. Kræsja i en bonde som sov i veikanten, stupte inn i en grønnsakshage der jeg traff en fyr som satt og mediterte på en diger kokosnøtt.


Han utropte meg straks til sin hollyman - i tre uker blei jeg forfulgt av en søkende sjelen fra New Age, Northfolk - som hevda at han var den siste etterkommeren etter Kaptein Cook.


Jeg må innrømme at jeg blei så distrahert av å ha denne disipelen i hæla at jeg glemte sykkelen utafor en bambushytte Steven Cook hadde innreda som tempel, hvor han fóra meg med vegetarmat og mager spliff, mens han sjøl hver halvtime heiv bøtter med friske blomster på meg, og mumla mantra på gebrokken sannnskritt.


Da jeg kom meg ut, lå det bare et par skruer og to skeive eiker igjen etter Enfielden. Kapten Cook d.y. så det som en åpenbaring - og jeg løp og løp. Varmt som i helvete var det, så jeg svimla ved bredden av Det Arabiske Hav, og blei slept inn under skyggefulle palmene av lokale fiskere. Nettopp da hadde Cook d.y tatt meg igjen. 


Han ropte: 


- Hvem av dere er Peter - Hvor er menneskefiskeren?


De skjønte sjølsagt ikke et fingerbøl, men jeg mener bestemt at jeg så deler av baklyset til sykker'n stikke opp av baklomma til den ene av dem. Han som var fremmelig nok til å stå  fram og erkjenne:


- I am what you like, Sir. You like Peter - then I am Peter. Five hundred rupee. Sir.



Den nyutnevnte Peter ble så sliten at han tok seg én på øyet, men seinere kjøpte vi en mugge honeybie. Kaptein Cook d.y. sin nye Peter mekka seg en durabelig røyk og dro et mantra for å feire sin nye status. Omkareshwar: til det legendariske tempelet på øya Shivapuri, formet som det helligste av alle hindusymboler - "OM"  Besøkt av utvalgte Bramaher som gjennom sagn og historier ble fortalt om øyas beliggenhet og hemmelighet. Noen tusen år før Jesus fant sin Peter. Det forunderlige med denne øya og formen "OM" - er at det ikke kan oppdages før man befinner seg i en høyde på minst 500 meter over den.


Men det må legges til, sybolet for "OM" eller "AUM" er svæt forskjellige fra kulturgruppe til kultutgruppe, fra distrikt til distrikt, fra område til område. I Davangani, Tamil, Tibet, Balines, Pithoragahr, Bangla, Pradesh - for å nevne noen. På det området er jeg overbevist at også Bastø bærer det hellige symbolet i sin form. Ja, Mølen og Reverumpa også. Mange mantraer har vi derimot ikke - bortsett fra den om Hovedøen, da. Og hva omhandler det? Jo, parring og lausunger sjølsagt.


 


 OMKARESHWAR - den hellige øya.


 


 


/>


Utdrag fra kortfilmen "Den siste hippien"  Visning 25,7.09 i Vestfold.


 


 Videoen matpakka mi trenger oppladning i 3-4 minutter. Følg den lyserøde febermåleren. Les om hvordan du kan få best utbytte av lyd og bilde i teksten under.


Matpakka mi. Musikk & framførelse: "Clutchpedal vs. Starfat"  Tekst: Jan Hagen



"Det var tirsdag morra

Jeg skulka jobben

Februarsola var disig

Jeg gikk til sengs med to mugger hvitvin

For å drikke meg i søvn

Men stadig flasha jeg tilbake til dagen før

….bikkja var løs fra båndet

Og hun fòr ut i veien

for å jage tankbilen

hun dreiv og romsterte,

tumla under bakhjula

Og hun fortsatte å hyle av overraskelse

Da hun satt i veien med innvollene hengende ut

Mellom bakbeina og øya

Slutta aldri å se på meg i skamfull undring

Som om hun var tatt på fersken i å skite på teppet

Og så spratt sola fra øya hennes

som en håndball fra fra en naken betongvegg

blaff/blaff



Dan kom innom med noen syre

Jeg droppa to biter og venta, men noe

Virkelig stygt begynte å skje

Så jeg lånte litt spenn av Dan og heiv

meg på sykkelen

Det tok to måneder å sykle den halve kilometeren

til spritsjappa

og kvartflaska med vodka

dreiv og mumla og hviska

hele den 100 kilometer lange veien hjem

ting som:

….vi skal ta deg…denne gangen er det din tur

Og for å stoppe den helvetes mumlinga smalt jeg

flaskehalsen mot en benk på en bussholdeplass og fikk

det ned, men mumlinga fortsatte, idiotisk, istedenfor varme

var den en isende sak i magen min

som mumla

og flashene kom kjappere

som vanvittige profetier av stroboskoplys

Nå var det jeg som satt i gata med tarmene ute

fortapt i smerten, skammen og overraskelsen

i mine egne øyne


                                                                                                                             
Jeg så ikke lenger veien

kanskje sykkelen sjøl visste veien hjem

uansett, der var jeg tilbake i soverommet,

Men mumlinga var høyere

Nervøs og stygg

Og jeg fant fram de gamle pillene jeg hadde lagt unna

fordi jeg ikke var sikker på hva det var

En halv håndfull i alle farger

Jeg svelga dem og håpa at svetten

ville slutte å renne nedover ryggen

håpa at jeg ikke ville spy før pillene

begynte å virke

Men etter en stund begynte ting å komme ut fra krokene

Mumlende

rett mot meg

Og jeg kikke nysgjerrig ned og så

at flekken på innsida av handleddet

vida seg ut til en diger råtnende ring

og så spratt arterien ut

og starta å sprøyte blod en meter opp i lufta



Så blei blodet til verk

og mumlinga steig til høyspent summing

sprakende av elektriske skrik

I bånn av alt var det en tromme

10 000 stålbesatte støvelhæler

Stampa ut et refreng

…Nå nå nå er det din tur nå…

Jeg tror noen av stemmene var mine

for 2 dager seinere fant kona mi meg under

senga rulla sammen til en ball, dekt av dritt

og oppkast

Nå er jeg rimelig rolig

stinn av beroligende og gruppeterapi



Det var nok ikke min tur likevel

men jeg undres,

hvorfor alt dette ståket...

hvorfor så my drittpreik...

Jeg ville jo ikke bli poet!



Jeg ville smørt matpakke som alle andre

bare mumlinga kunne gi seg."


                                                 


OBS: Det er viktig for lyden at du slår på spilleren (play) deretter lar den stå noen minutter på pause før du går tilbake til play - da følger hele lydbildet med også. Uten lydmix & mastring trenger lyden litt tid for henge med i svingene. Den prosedyren + høretelefoner gir det beste resultatet.



VEIEN TIL BERØMMELSEN. 


Det ringte en kar som hadde sett denne videoen på youtube. Han syntes det virka lovende bare jeg la fra meg trekkspillet jeg hadde hengt rundt halsen og slutta med gitarspellinga, så kunne jeg komme til Våle neste torsdag som deltager i en kareoke konkurranse. De hadde et flunka nytt anlegg med mange låtvalg. Han råda meg til å synge en opptempo sleger - som han kalte det.


- Den kommer til å passe utseende ditt, Hagen! Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at du kommer til finalen med den gamle låta til Ole Ellefsæter; `Alle kluter til.´ 


- Ja, du husker vel den? Litt oppsprita, med gitarsolo.


- Joda, sa jeg. - Jeg gjorde da det? Så fikk jeg adressa, sa pent godkveld og alt sånt.


Først etterpå kom jeg til å tenke på at jeg var buden i onkel Frantz sin fødselsdag akkurat den dagen. Nå gruer jeg meg til å ringe tilbake. Han planlegger kanske sin egen framtid som manager. Fanken tute så vanskelig livet er ...


 


                    


 


 




http://www.music.wazoo.no/janhagen/jhtrost.mp3

fredag mar 27, 2009

All along the watchtower



 


EN BLOGGHEKTA PÅ REHAB:


                 Ja, hvem og hva er denne bloggen for eller til? Jeg tar ingen hensyn. Jeg tar den traurige versjonen: Forfatterbloggen er for Bokklubben. De selger og promoterer bøker gjennom dette nettstedet. Det samme gjør enkelte skribenter. Serieforfattere og krimforfattere spesielt. I tillegg er det selvsagt noen humler som surrer rundt her. Vi - du og jeg - som bare er innom her for å få litt åndelig føde og raser overraskende kjapt ned i vekt. Sånn sett er det positivt.


Originalene holder humøret oppe, og selvsagt er vi fredet - etter norsk lov. Men er det sundt? - Ja, god klem til deg også! I følge folk som blogger både her og der, så er vi ikke en utrydningstruet art, så det er hyggelig at vi har noen her også. Og skulle noen føle seg berørt: - Jeg er ikke til å stole på. Ikke jeg heller. Bare så det er sagt! - For en gjeng susebukker. Reketrålere, garnfiskere og hjelpeprester. Og en god klem til deg. Ja, klem tilbake. Og der satt du spikeren i fingeren. Takk tilbake. Jeg gleder meg til å se baksida av boka di. Du fanger øyeblikket. Stor takk. Har det sånn selv. - Stor klem og sov nå godt. Klem til deg også. Skriv til administrasjonen.


Hvorfor tenker jeg at mayday har stor rumpe og lite hode. Kudus paragroupus til alle. Selv er jeg opptatt av freden. Det må bare ikke skje igjen. - Ja, stor klem. Nei, hvit saus og god påske til deg også. Veldig godt sagt. Likte det veldig. Spesielt overskriften. Kosos online - over og ut. Men hvorfor er det ingen som forteller Hanne Haugland at hun har en diger vorte midt i tryne? Du kan spørre, din tøysekopp. Jeg fikk vorte allerede som barn, og det har da blitt folk av meg også ... hihi. Velkommen til deg også, men pell deg ut. - Ha, dere lurer ikke meg. Jeg fyrer opp campingvogna. Tatt med hasj etter 2700 år, og mine 15 hundre ord seinere. En transportetappe fra øyet til øye, fra tann til tann. Det er ikke teksten, men tekstens strukturelle politiske tilpassing til den samfunnsmessige strukturen den måtte framstå i. Du kan få skrevet det du. Fy flate og takk for at du deler. Uansett om det har noe å tilby utover årets tiende bok. Jeg holder magen inne. Ja, vi også. - Heh - hvorfor lufter DE ikke magen selv Hr. Hagen?


Alle veit at mafiaen har sine røtter i Chicago. Det er noe alle veit. Så nå veit du det også. Smiler her. Nå koster det 25 milliarder å bli boss. Stor klem tilbake. Ja, en litt mer ydmyk supermakt, med litt mer ydmyke våpen. Ydmyke fengsler. Jo, vi trenger å minne oss selv på oss selv. Nå tar vi bølgen for wayway. La oss alle bli androgyne og skrive om påskeharen. Derfor; for en utholdenhet. Femti kilometer kappgang. Pantani oppover fjellsidene så colaen spruter. Rett i døden. Lukt til i helvete. Men for noen rykk. Blodgivere, kanskje. Jeg sier ikke mer. Er de bloddopet. Jeg bare spør. Jo, jeg forstår deg. Gjett om jeg gjør. Av alle min fragmenter. Og jeg er liksom ikke til å slite ut? Har jeg ikke følelser? - Mitt liv har - ja det sier jeg. Det har vært tungt. Til stunder. Alene i Sandnessjøen med virkeligheten bare et kvartal unna. Ja, der er jeg hjertens enig. Troll kan ikke temmes. Noen sier de må mates. Fy søren som jeg har lidd og ledet. Men har jeg blitt forfatter? Nei! Jeg er og blir politiker. Hvor mange ark trenger jeg å kjøpe, tro? Hva synes dere? - Ellipsene folkens, ellipsene og en god bok. Stem på Ålesunds beste busstopp.


Du er en jævla skrankeadvokat av en politiker… hehe. Men poesien, folkens. Lenge leve poesien. Det er poetene som kjører de raske bilene. Romanforfattere går tur. Tenk deg en serieforfatter. For en turkamerat. Selvsagt er de miljøvennlige! De er stort sett veldig vennlige. - Tidligere var jeg vampyr, men jeg måtte slutte. Det var da jeg måtte sette inn tannprotese at alt skar seg. Ja, du fatter problemet. Nå vil jeg skrive om dem. - Hei tilbake … hjørnetenner … hehe. Eller LOL LOL. Vi raller, gjør du også. Samma her. Du har mye inne, det kommer fram ... - Min smerte er min lengsel. - Du kan få sagt det. Takk for de orda. Nå er jeg spent. Som en rottefelle.


Flatlus! Sugefisk! Snyltedyr. Svikere. Jåler. Hovne neser. Stutte hoder.Løse ledninger. Sutrende bløtdyr. Politiske snauskaller. Skrivenaut. Siklefiser. - Og stor klem tilbake. Neida, det er ingen som skyter her. Vi er så gode så. Ja, takk for at du deler you know get a light, eller life. Living is willing. Smiler her og der også. Nå skal vi alle bære ydmyke våpen. Som i nellikrevolusjonen i Portugal. For dere husker vel de unge løytnanter. Dere har vel ikke glemt borgerkrigen i Spania. Var han anarkist? Ædda-bædda! Det var Orwel. Trekk på skatten. Null i credo.


De lengste svevene er i hodet. Selvsagt er jeg bloggdopa. Stor klem til deg. Nå sitter mor med utslått hår. Tankene dveler ved kuppet i Chile 11. September. Invasjonen i Praha. August i sekstiåtte. I Paris. Dere var vel der? Eller i Bosnia, eller Somalia, eller Mosambique? Tårene renner som bekker av svart maskara. Hvor er Marokko? Hvem er Berberne? Ringer de på her. Nå? Er det innsamling? Hva med de gamle indianske ritualene i Mexico - eller Tirsdag L. Rampas “Tredje øye.” Diskoskaster? Jeg?


- Få meg til tannlegen,” lespet han. Nei. jeg ler ikke. Jeg gråter. Gråter og gråter. Jeg lener meg over mot deg. Er det trøst å finne. Er det håp? - Og god klem tilbake ...  Posten skal fram. Er der rart at dette landet går til helvete - både kulturelt og økonomisk. Både intellektuelt og skummamelk. Her er det bare èn ærlig blogger. Her er det bare èn som virkelig tror på seg selv og sine tankers kraft. Og ikke uten grunn. Resten er gamle juletrær og salg. Byttesalg. Her har dere sjansen. Bytt dere bort, så fort som fy. Kongen lever ikke lenger, men han var jaggu modig under krigen. Mange homser er modige. Det skal de ha, Men ikke noe spesielt mer, før de gjør seg fortjent til det. Aldi om jeg blogger her mer. Aldri! Farvel (hulk) Vi treffes på lettsett og nettvett. Hvordan fant gudene seg avatarer på jorda. Nei, det er ikke “nick.” Det er noe annet. Avatar er en mer helstøpt framtredelsesform. Underlagt andre lover. Lover som krever mer innlevelse, mer engasjement, større båndbredde og et mer tilpassingsdyktig intellekt. Det betyr ikke mer kunnskap eller større vidd. Nei, det er som i den offentlige forvaltningen som på blogger som denne. Derfor går jeg nå over i en ny stilling der jeg ikke lenger kan studere og delta i dette minisamfunnet av de bloggomane og deres venner. Pulserende årer.


- Du store. Stor klem tilbake. Jeg sier med andre ord, på gjensyn! Og ærlig talt: Jeg syns dere er noe skikkelige nek. Hele bunten. Ja, jeg hører hjemme her jeg også. Midt i haugen. Vi er noen skikkelige nek! - Nå skal jeg bli statsråd. Tenk dere det. Går ting litt tregt, er det bare å ringe! Ja, dere veit sjøl til hvem! - To telefoner - en til hvert øre. Det er ikke engang trådløs forbindelse. Det er bare vondt i hue. Men gud så godt det er å snakke med seg sjøl.




Kommentarene her hører til collagen som er lagt ut ovenfor - og har dermed ingen sammenheng med dette innlegget. En redigeringstabbe fra Hr. Hagen. Slikt skjer, men jeg lar kommentarene stå. De er skrevet mens collagen av dikt og bilde osv. var under arbeid.


Men ingen hindrer noen å kommentere dette inlegget. Merk at det er til  "All along the watchtower ..."

lørdag feb 28, 2009

Dårlige vibrasjoner & faren for å bli forfatter ...


 


                           Shit, nå har jeg fått den urolige sitringa i kroppen igjen. Senteret befinner seg et sted i magen og det sprer seg utover til skuldrene og armene. Ja, ned i beina også. Det verste er at etter kort tid går det til hodet på meg, noe som resulterer i at planer om å vaske opp kaffekoppen fra i går, eller gå en tur ned i bakgården med søpla, må legges vekk. Da er det nemlig bare skriving som gjelder.


Denne forunderlige sitringa har ingen sammenheng med skrivekløe eller ånden over meg, Jeg har aldri hatt verken kløe eller ånd. Sitringer derimot, har det vært temmelig mye av den siste tida. Når jeg tenker meg om, tror det kan sammenliknes med et saftig angrep av reisesjuke. En form for overdreven nervøs forventning før ferden går ut i det ukjente. De fleste vet nok hva jeg mener, men problemet med denne reisesjuken er at jeg som regel ikke skal noen steder. Knapt nok en tur ut i oppgangen. Kanskje over gata for å kjøpe rullings.


For mange år sida, da jeg første gang kom i kontakt med den merkelige oppførselen i kroppen, ble jeg temmelig engstelig. Rett og slett redd ble jeg - for det var ikke noe konkret å være redd for, og nettopp det føltes unektelig som temmelig nifst. Seinere fikk jeg vite at det var dette som var betegnende for både angst og beven. Å dra på jobb var utenkelig, trekke dyna over hodet var bortkasta. Tv var avgjort ikke noe alternativ, sosialt samvær førte bare til at sitringa ble ytterligere forsterka. Derfor ble det psykiatrien, sjukmelding og noe beroligende på b-resept.


Sånn fortsatte det et år, kanskje halvannet. Det førte til mange sjukmeldinger og mange tabletter. I tillegg måtte jeg jevnlig møte hos psykiater å fortelle om barndommen. Nei, det er ikke en gammal vits, mannen var utrolig fascinert over barndommen min. Så fascinert at han ba meg skrive ned det jeg husket.


Hva skjedde? Jo, sitringa avtok betraktelig, og etter noen sider var den helt borte. Søkk vekk. På det viset har det vært i mange år nå, og ikke vet jeg hva som er verst, beroligende piller, psykiatere eller sitringa, men når den dukker opp, skjønner jeg hvor jeg må gå. Strake veien til skrivemaskinen. Det paradoksale er at selv om jeg nå har lært hvordan jeg skal takle sitring og dårlige vibrasjoner, er jeg på et vis mer ute å kjøre enn før. Totalhekta på kulepenner og tastaturer som jeg er, i tillegg til noen piller i ny og ne. Sitringa er nemlig ikke borte. Nei, den dukker opp på de underligste tidspunkter, sånn som nå, klokka nærmer seg midnatt. Snart er det søndag. Men det må sies; Jeg føler meg betraktelig bedre enn da jeg starta på toppen av sida.


Merkelige greier - symptomer som kureres med symptomer - de eneste alvorlige bivirkningene er at en kan ende opp som forfatter. Både av poesi og prosa.


 


 


..

torsdag feb 26, 2009

Et vellykka fall fra fjerde


De siste dagene har jeg vært på jakt etter gamle notisbøker, løsrevne ark og hemmeligstemplede roser. I den fjerde kassa jeg bar inn fra boden min fant jeg denne historia. Når den er skrevet? Tja, sikkert en gang jeg satt og kjeda meg i Gøteborggata mens jeg fremdeles venta på revolusjonen.


 


Her er den:


Det var da byen fremdeles var løs i huden og det var mulig å bevege seg uten følelsen av å ha en trampoline under føttene at jeg begynte å hoppe ut av vinduer. Noen fornuftig forklaring på hvorfor det ble slik kan jeg ikke gi, men slutten på denne luftige virksomheten lar seg stadfeste med dato og klokkeslett i journalen på akuttmotaket i Storgata. Det kan selvsagt ha vært den ikke uvanlige lengselen etter å fly som drev meg oppover i etasjene, men jeg tror heller det var den farlige følelsen av å falle som fikk meg til å kravle opp i vinduskarmer blant potteplanter og nips for å hoppe.


Det var slik jeg traff Otto. Trangen til å overgi seg til tyngdekraften førte ikke bare til beinbrudd, men også til at jeg ble kjent med beboerne i oppgangen som vendte ut mot kretsfengselet i Åkebergveien. Otto Volkhammer bodde i tredje og hadde ikke åpnet et vindu siden april nitten førti. Det kan ha vært fornavnet som hadde holdt mannen innendørs i nesten tjue år, og etternavnet som hadde fått han til å holde seg borte fra vinduene, men sikker kan en ikke være.


I alle fall var det en utpreget mangel på frisk luft som møtte meg da døra til tredje etasje omsider gikk opp. Otto var svært blek, svært fet og inneholdt så mye magesyre at det alltid sto en flaske H-melk innenfor rekkevidde. Hadde det ikke vært fordi jeg under studier i fysikkboka til stor forskrekkelse lærte at tyngdekraften hadde like stor makt over en fjær som over en kanonkule, ville jeg blitt svært bekymra på Ottos vegne.


- Er det mulig - sa jeg uten mye håp - å få hoppe ut fra stuevinduet ditt?


Otto som ganske sikkert hadde hørt om sånne som meg, men sannsynligvis aldri sett noen, tok det utrolig pent. Han rygget noen skritt bakover i gangen, grep melkeflaska som sto på kommoden og tok seg en skikkelig støyt før han skulle til å stenge både meg og det eiendommelige spørsmålet ute. Ottos problem var at jeg etter denne syrenøytraliserende manøveren allerede sto innenfor.


- Er det mulig?


- Umulig, sa Oskar. - Vinduer er ikke til å åpne!


Det var sant. De var ikke til å åpne. Vinduskarmene var som små uryddige bed som ikke var blitt lukt på årevis. Mellom vinduene og karmen var det en svart deig som minnet om tjukk tjære. Jeg var i vanskeligheter. Møysommelig hadde jeg arbeidet meg oppover i etasjene. Nå sto jeg i tredje og hadde etter lang overveielse bestemt meg for å våge spranget. Ottos holdning til verden hindret meg. Det var bare to muligheter. Enten kunne jeg gi opp hele prosjektet og nøye meg med å ha hoppet fra andre etasje, eller jeg kunne fortsette trappa opp til fjerde og la meg falle derfra. Jeg var mentalt forberedt, men ikke overbevist om at fysikken ville tåle en slik luftetur.


- Otto, sa jeg - jeg er i alvorlige vanskeligheter.


- Det er jeg også, sa Otto.


- Jeg har forberedt meg på å komme meg ut av vinduet i flere dager, sa jeg.


- Jeg har holdt på i tjue år, svarte Otto.


- Da er det på tide vi gjør noe med det, sa jeg og gikk oppover trappene til fru Gulliksen. Der var det ikke nei. Aldri har fru Gulliksen vært så imøtekommende som da jeg forklarte henne mitt problem. Hun ryddet til og med plass i vinduskarmen så jeg skulle komme skikkelig til. Jeg har en misstanke om at jeg ikke var fru Gulliksens favoritt i gården og at hun den ettermiddagen rett og slett opplevde å bli bønnhørt og priste både Gud og sin sjel over at jeg frivillig ville kaste meg i gata fra hennes vindu.


Resten er å finne i den nevnte journalen fra legevakta. Jeg gjennomførte spranget, men fikk nok en gang problemer med nedslaget. Denne gangen ikke fordi jeg var stiv i hofteleddet, men antakelig fordi jeg var altfor slapp.


Men jeg angret ikke et øyeblikk, og da Otto en dag sto i døra med en flaske H-melk i den ene handa og en stor plate sjokolade i den andre og ikke uten en viss stolthet fortalte at han sjøl hadde vært i butikken og var kommet fra det med livet i behold, var jeg sikker på at jeg hadde gjort det eneste rette.


- Er du bedre i magen, spurte jeg fra senga.


- Nei, sa Otto. - Jeg er verre!


- Skjønner hva du mener, sa jeg og viste fram gipsen.


 


..

fredag feb 20, 2009

Skapelsen rekonstruert etter hukommelsen (red. 22.2)

Noen vil huske deler av dette diktet. Overskriften, dynamikken og noen formuleringer. En liknende versjon har med andre ord vært her tidligere, før jul kanskje? Nå kommer jeg ikke videre, etter å ha arbeidet med det et halvår. Fremdeles føler jeg at det ikke er fullbrakt, men en dag må diktet legges i mappa der det står manuskript. Sånn er det bare. På et vis må vi ta farvel med hverandre, diktet og jeg. Nå er tiden inne. Selvsagt får det selskap av andre dikt. Dikt som får dette til å fungere i en større helhet. Dikt som ligger i manuskriptmappa og dikt som er på vei dit. Men akkurat nå vil jeg ikke se det på en stund. Jeg låner det derfor bort til dere ...

Den første dagen
tenkte han på gresset
de fjærkledde dagene
beinbygningen han måtte reise
det var ikke
barnet som lå ved brystet
men en fint formet tyrirot
et smykke fra infinitiv
et skip med vind og bølger
som kastet skummet
mot vinduet i trommelen

Den andre dagen
tenkte han på mora
som strikket nettene
tettere sammen
han ville vrenge landskapet av seg
han ville strekke kroppen
utover fingrene
til lyden av virvler
natt etter natt
fra knokler og trommer

Den tredje dagen
tenkte han på demningen
trykket bak tinningen
søvnen
ikke som kyss
men som arbeidende
dryppstein i fuktige hulrom

Den fjerde dagen
undersøkte han rommet
rundt tilværelsen
han følte kontrollen
som en glatt
utposing i skrittet

Den femte dagen
ble han urolig
tankene kom ut av skogen
med blanke tjern i øynene
han fortalte
det var først da en humle
brøt tausheten
han slapp taket i kroppen
overrasket
over at brystet og magen
hvelvet seg i heftige stryk

Den sjette dagen
merket han
at det hang fugler i trærne
han blåste én
til hver himmelretning
han stakk fjærene i været
lærte dem å kjenne vinden
tidlig på ettermiddagen
så han fire skjærer falle

Den sjuende dagen
ville han ikke tirres
han var trøtt, men på vakt
sansene sov i et teppe
som raskt kunne
falle og sperre for innsyn
..

mandag feb 02, 2009

Løs buksestrikk, togmus og andre refleksjoner.


 


Vi rakk en kopp syltynn pulverkaffe på German Bakers før vi trakk koffertene etter oss opp bakken der drosja ventet for å kjøre oss til jernbanestasjonen utenfor Pernem. Det var der toget som gikk halve India rundt stanset hver tirsdag, før det slingret videre gjennom Mombay og nordover forbi ørkenlandskapet i Rajasthan og den rosa byen, - hele veien til Delhi.


De fleste europeere tok tirsdagstoget dersom de skulle nordover mot Kullu og Manalli. De fleste la også inn et par dagers stopp på et ruskete hotell i Pahar Ganj. Bydelen der `everybody hengs out´ - også rotter og gribber på hustakene, i tillegg til kakelakker som vandret hvileløse over breaking news på CNN. På jakt etter mer søppel.


Pahar Ganj, en smeltedigel midt i Delhi, der gamle hippier kan leve som grever og grevinner med romservice på menyen. Seks hundre rupee for et dobbeltrom, og dersom du investerte i såpe og insektspray, og brukte det kinesiske vaskeriet tvers over gata, ved Rama inn, eller Boom rooms, eller Yeas please - kunne du få det levelig. Til en hadde alle hepatittene i alfabetet.


Vi fant et rom på Benton. Men selvsagt hadde vi glemt at toalettpapir aldri inngikk i prisen. Ute i gata brukte jeg ti minutter på å bevege meg hundre meter blant mennesker, biler, sykkeldrosjer og skinnmagre kuer sammen med tiggere med en tom hand strukket fram, og en mobil i den andre. Selgere i alle varianter trakk i meg og pratet ustoppelig om alt det vidunderlige som ventet i smugene. - Hva er denne herren på jakt etter? Uansett kunne det skaffes. Det beste og det billigste. Bare kom. Denne veien. Inn her, billig. Nesten gratis for deg min venn. Bare kom …


Jeg skulle gjerne gitt dem alt. Han viste meg en liten klump med kameldritt. Han skulle bare visst at det var dasspapir jeg var på jakt etter.


- NEI. Gå din vei! Skammen over å være en hvit mann lot seg ikke vaske vekk i dusjen. Ikke engang med lunka vann.


De som hadde reist til Goa fra familiene sine i nord og tatt seg ned til de hvite og rike, hele veien fra Nepal eller Kashmir for å arbeide ved det Arabiske havet i sesongen, brukte også toget, om de hadde penger. Det fantes andre veier til Delhi også. Tre dager på buss, eller med lokaltogene. I krøttervogner. Indiske busser skulle vi stifte bekjentskap med seinere. Krøttervognene holdt vi oss unna.


I bilen opp mot Pernem, der toget skulle ta oss videre til Delhi, tok vi farvel med vår venn drosjesjåføren. En Hindu med land. Han viste oss jorda han eide. Det var ikke bare en liten flekk. Også året før hadde vi brukt han som sjåfør når det var nødvendig og han visste nok at Dharma ville føre oss sammen igjen til høsten. - Kom, bygg hus på min jord. Ja, kanskje det var noe å tenke på,


Kampen om kundene var stor blant sjåførene. Vi hadde lagt igjen mye penger til husholdninga for vår venn Krishna. Bilene som var forma som varebiler, men ribba for alt bortsett fra et sete med plass til tre bak, og en foran hos sjåføren, hadde knapt nok motor til å komme opp en bratt bakke. Fjærer var et ukjent begrep og trafikkreglene var et system med innfløkt sammenheng mellom religion og bruk av bilhornet. Venstrekjøringen som indierne hadde arvet etter koloniherrene, tror jeg de færreste sjåfører forholdt seg til annet enn i rundkjøringer, men heller ikke der, om andre muligheter skulle åpenbare seg. Det var ikke etter våre regler trafikken fungerte. Som med alt annet, fungerte også ferdselen på veiene og i storbyene etter et sett forordinger som ikke lar seg forklare på rasjonelt vestlig vis. Bare en ting er å si: India har verdens beste drosjesjåfører. Noe vi virkelig måtte erkjenne da vi oppholdt oss i Delhi, der også sykkeldrosjer og mopeddrosjer sloss om passasjerer. Og skulle noen tvile, spør Rudyard Kipling.



I Pernem viste vi en stasjonsbetjent billettene og han anviste oss plass på perrongen der vognene med kupeer og muligheter for soveplass ville stanse. Vi gjorde en feil, en fatal feil. I alt styret glemte vi å gi betjenten noen rupee - og hevnen skulle vise seg å bli mer svett enn søt.


Vi fikk nemlig fort erfare at anvisningen var så feil som mulig. Vi ble bedt om å entre toget i en av de første vognene. Noe som i det samme øyeblikket toget satte seg i bevegelse skulle vise seg å være tredjeklasse. Og her snakker vi ikke bare om klasseforskjell, men også kasteforskjell. Temperaturen utenfor var nær førti grader. Inne i toget må det ha vært dobbelt kroppstemperatur.


Turen tvers igjennom toget, er knapt til å beskrive. Jeg overdriver ikke når jeg påstår at det var hundre vogner, fylt med tusenvis av mennesker, unger i alle aldre, bagasje, høner, geiter og selgere. Vi sto nedlassa i vogna rett bak lokomotivet. Et stort tretall var malt på innsida av døra. På billetten sto det nittifire. Rop og skrik, krangling og latter. En tung eim av svette, krydder og eksotiske planter sloss om plassen i nesebora. Etter å ha passert de første vognene med våre latterlige kofferter på slep var det ikke vanskelig å skjønne at de var alt for breie. Alt for klumpete, og med hjul som hele tida hang seg fast i stråmattene på golvet. Bare etter ti, femten meter måtte vi stoppe opp og renske understellet for sandaler, bønnekjeder og svimeslåtte kyllinger.


Vi tråkka folk på beina og snubla over unger. Vi reiv ned oppstabla pappesker og tømte tomater, løk og tørka terres etter oss som ravende søppelkjørere. Kort sagt vi forårsaka et indre og ytre vannvidd som fikk meg til å tenke tanken på å forsere toget baklengs over taket, eller hive koffertene ut de åpne dørene mellom vognsettene og sjøl hoppe etter, da turen gjennom infernoet med ryggen mot Mombay fikk en ny og uventa dimensjon: Strikken i den tynne buksa jeg hadde kjøpt i en bod røyk tvert, med det utfallet at buksa øyeblikkelig datt som en sekk og la seg rundt anklene som en gammal strømpebukse. Harekrishna, harerama …


Ingen skal beskylde fattige indere på tredjeklasse mangel på humor. Turen baklengs gjennom toget der folk lå i bagasjehyllene, hang ut vinduene og sto tettpakka som reinkarnerte i boks, resulterte i en av mine beste opptredener. For selv om jeg trakk buksa opp, og holdt den fast med den samme handa som jeg manøvrerte den største sydenkofferten, datt buksa til stadighet ned. Til stor applaus og jubel, men en jubel som også førte til at en inder resolutt løftet en av koffertene opp på hodet og manøvrerte seg bakover gjennom toget i imponerende fart.


Likevel var det umulig å holde buksa oppe. Svetten silte og taket glapp minst en gang pr.vognsett. I den andre handa tviholdt jeg nemlig på billettene og håndtaket til den mindre, men like flaue kofferten, samtidig som jeg måtte passe på at ivrige fingre ikke henta ut videokameraet, pc-en, minidiskopptakeren, munnspillene, passet, flybillettene til Finland, medisiner og diverse, diverse, diverse fra sekken som jeg hadde på ryggen. Responsen var overveldende. Hva annet kunne jeg gjøre enn å bukke både til høyre og venstre hver gang buksa datt og jubelen brakte løs. Min elskede holdt seg på klokelig avstand. Hadde vi vært mer snartenkte burde hun gått rundt med hatten.


Da vi endelig kom fram til vårt rette tilholdssted i den andre enden av toget som i tillegg til det jeg har forsøkt å beskrive allerede hadde slingret videre ut av Goa og inn i Maharashtra, fant vi to utrolig vemmelige bak-pakkere fra Sveits som hadde okkupert plassene våre. Nei fred er ei det beste. Ikke alltid, så etter at krigen var over og sveitserne var dynket i tre liter gammel svette, edder og galle fra min kjære, og av frykt for rabies, hepatitt, dengue og regelrett bank hadde gjort full rettrett, oppdaga vi at vi også delte lugar med en mus. En ekte indisk togmus.


- Vegg or non vegg, sir …


- Bare en bolle ris og fem liter vann, please. Og slutt å kalle meg sir.


- OK, Sir.! Tjai?


- Makka nakka.


- Terres?


- Absolutt! Vi var uansett allerede fanga i Samsaras evige sirkel.


- Fist roll? Han himlet med øya og nikket iherdig. Resten av turen gikk som det skeive smil i rosa.



 Sleepes til Dharmsala er en annen historie.


 


 


 


 


 


 


.














.











































































torsdag jan 29, 2009

Vegetarianeren som elsket koteletter


Grovbrød med kaviar, knekkebrød med geitost, en skje tran og en gulrot på størrelse med en bandykølle. Slik var Oslofrokostens form og innhold. Livet smakte av tran den høsten jeg fikk King Creole i posten fra Amerika. Det ble en kortvarig lykke. Vi hadde ikke platespiller til vinyl og på åtteogsytti virka Presley heller sjukelig.


Det var den nitriste høsten vi bodde på Blindern. Midt på verste vestkant. Bestemor hadde som tidligere fortalt, jobb som kokke på Farmasøytisk institutt, der hun ufrivillig sølte kjemikalier i maten og gjorde et helt studentkull til storvokste muskelmennesker. Bestemor som hadde lagt seg til vanen å spise rester, fikk sjøl tilstrekkelig til seinere å starte egen karriere på Vestlandet, med lite penger, men imponerende personlig rekord i vektløfting som resultat.


Vi bodde på loftet, like ved Astrofysisk institutt. Rett over et teleskop som når det ble strukket ut i sin fulle lengde mot solflekker og marskanaler tok et hjørne av soverommet vårt. Men hva gjorde vel det? Trangt var det, men stjernekikkerten som Brade lot meg titte i, fikk høsten til å bli såpass speisa at bestemor var mer bekymret for meg enn for musklene som til hennes overraskelse begynte å vokse fram på kroppen. - Se, nå er jeg enda mer, kunne hun si temmelig filosofisk, når hun viste meg bicepsene om kvelden.


Det var ikke stjernekikkerter eller kjemikalier, nei det var kostholdet som nesten tok knekken på meg den høsten. Hver morgen var det å kave seg opp Vindernbakken, og krype ned i et fuktig kjellerlokale under skolen, der Oslo-frokosten ble servert. Menyen var en sak for seg, verre var det at jeg var mutters aleine med all maten i tre måneder. Ingen barnemor med respekt for seg sjøl og strøket sendte silkepusene sine ned i kjelleren til tran og gulrøtter. Der satt jeg og tygde, ensom og desperat, morgen etter morgen.


Finurlige byggverk med grovt knekkebrød, tømmerlunder med gulrøtter, innsjøer av tran, helt til jeg tok til vettet og la bessa øde bak meg, og traff Bille som seinere skulle bli medlem av Vibesgjengen, og enda seinere skulle stikke hodet i en gasskomfyr i Utrecht, etter et halvt semester med parapsykologi.


Far til Bille var oppslukt av Mykle-saka og hadde flust med saksprosa, pluss en dansk hushjelp som likte poker. Bille og jeg ble kamerater av nød, og brant guttemusikkuniformene våre i peisen. Bille var en følsom natur; fred være med han.


Før vinteren virkelig satt inn på vestkanten og bestemor og jeg la i vei mot det virkelige vest, gikk det greit å styre unna den gyselige frokosten. Fødselsdagsselskapene derimot, var det umulig å slippe unna. En grå dag i desember sendte en driftig mor en bil med uniformert sjåfør for å hente meg. Og jeg stilte, poste restante ved melkebutikken, stiv av skrekk og bestemors bryl.


Fødselsdagsbarnet bodde i et digert hus fullt av tryllekunstnere og mjuke tepper. Vi ble plassert ved tunge spisebord og servert mystiske retter som jeg ikke hadde mot til å sette gaffelen i. Helst ville jeg av sted til Bille som ingen mor turte invitere til noe som helst, og som var så heldig at han kunne sitte hjemme med farens sigarer og sakspapirer om beverpelsen.


Men den driftige mora var på plass. Hun stakk hodet fram og nikket til den fulle tallerkenen: - Og her har vi kanskje en liten vegetarianer, spurte hun. - Ja, det er svært fornuftig av deg, unge mann. Det er viktig med et sundt kosthold. - Ja, nikket jeg lettet. Vegetarianer låt kjempefint. Hva kunne jeg si? De så ikke spesielt sunne ut noen av silkepusene.


- Kanskje du har lyst på noe annet, prøvde hun. - Ja, takk som byr, svarte jeg. - Nå kunne det smakt med et par koteletter ...


Det var ingen sorg i klassen da vi dro. Jeg tror knapt de merket at jeg var borte. Enda jeg la igjen selveste King Creole med kongen sjøl under pultlokket, husker de nok ikke. Men jeg husker, og når jeg bretter ut Aftenpostens aftennummer og kommer over ett og annet kjent navn fra den tida, tenker jeg at det umulig kan ha vært kostholdet som har gjort dem til slike framgangsrike mennesker. Sjøl om det stikk motsatt må kunne sies om bestemor.


 


 

tirsdag jan 27, 2009

Ess-kornett og eggedosis.



Blindern, dette stedet i Oslos grønne utkant der sognsvannsbanen slipper fra seg og tar opp i seg mengder av reisende i framtidige magistergrader. Der hovedgården, med tilhørende sæter i Nordmarka, før fakultetene begynte å trekke seg sammen, satt araberhester ut på beite og hadde blanke slåmaskiner og sorte franske biler med stigbrett tilfeldig plassert ved leet.


Blindern, der politimesterboligen klokelig er omgjort til barnehage, og der jeg 17. mai, tidlig på morgenen, med blankpusset ess-kornett, trampet takten til Norske Gutters Marsj i singelen foran altanen til skipsrederen jeg av traumatiske grunner ikke skal nevne ved navn.


En ekkel tid, da bestemor hadde jobb som kokke på farmasøytisk institutt og eksperimenterte med eksotiske kjemikalier i maten, og jeg måtte stille i nikkers og fjollete alpelue som guttemusikant sammen med andre guttemusikanter som trivdes bedre i nikkersene, og som sjøl gikk turer i små nikkerser med store nikkersfedre forbi Oklungen med knortekjepp til Lyn-hytta på søndagene.


Der sto jeg på strikt ordre fra bestemor, og blåste lungene mine reine for skyld og skam, presset vettet inn i messingmunnstykket som i retur satt sin avslørende blå ring rundt leppene, og viste hornblåserenes skjendige gjerninger fram for all verden, i dager etterpå.


Den unevnelige sto på sin altan, sortkledd, med fargerik rosett, familien et høflig skritt bak, med flaggborgen rett foran, og med korpset fornuftig plassert på tvers, slik at de sarte ører ikke skulle forstyrres unødig av vår upresise framføring av husets ynglingsmarsj.


Det var like før korpset på usikkert vis skulle kaste seg inn i den delen av marsjen som av ukjent årsak er merket Trio på notearket ulykken kom veltende. Jeg ble kvalm. Brått og voldsomt veltet kvalmen opp i meg, først som frysninger med gåsehud, deretter som et uutholdelig press langt nede i dypet av magen. Jeg skjønte at noe måtte ut, så jeg snudde ess-kornetten og satt truten foran munnen.


Nå hører det med til historia at før seansen i grusgangen foran rederens altan på Blindern, før rederen sjøl skred fram, ærbødig fulgt av sin familie, hadde vi i korpset blitt traktert med eggedosis. I små skåler prydet med rederiets flagg, plassert på små asjetter, med rederiets flagg, og med det fremmedartede ordet Monrovia skrevet langs kanten i gull, ble eggedosisen båret fram til korpset av forklekledde kvinner tilhørende husets kjøkkenavdeling.


Det var dette traktementet som nå ville opp og som etterhvert fylte den blankpussede ess-kornettens mange buktninger og tre toneangivende ventiler med en halvfordøyd blanding av egg og sukker.


En erfaring kanskje flere har gjort, er det komplett umulige i å stå på geledd i stam positur, mens mageinnholdet samtidig velter ut av kroppens indre i korte hektiske hikst.


Jeg sank i kne i grusen med hornet bak fram, og et skrått blikk opp på altanen, for med en viss frykt å se hvordan denne besynderlige oppførselen ville bli mottatt fra det høye.


Til min glede, om man kan snakke om glede i en slik stund, så jeg bare flagg. Tidlig morgen 17. mai på Blindern var rederen og jeg i en slik posisjon at vi på hver vår side av den norske flagget, i et svært kritisk øyeblikk, var ute av syne for hverandre: Han på sin altan med sin rosett. Jeg på kne i grusen, fremdeles med eggedosis i munnviken, blant nikkerskledde musikanter, som på sin side var på vei inn i de siste taktene av Norske Gutters Marsj.


- Du skal se det blir den omvendte veien neste gang, sa bestemor. Hun skulle nå alltid trøste, om ikke annet, så i alle fall for å få det siste ordet i en sak av såpass forvirrende politisk karakter.


onsdag jan 21, 2009

Crossroad (reprise)

Jeg sto ved det berømte veiskillet. Der det er mulig å handle med djevelen. Jeg var ikke den første. Sikkert ikke den siste. Mange hadde stått der før meg.


Årsaken til at jeg hadde havna i krysset var en serie hendelser, tilfeldigheter og sjølvalgte. En mikstur av livets hostesaft og skjebnens irrganger. Nå sto jeg der i halvmørket, under det samme treet som Robert Johnson engang hadde et stevnemøte med personen jeg selv ventet.


På begge sider, flate jorder. Gyllen mais så langt øyet rakk. Et gammelt treskilt viste veien til alle himmelretninger. Hvor han kom fra vet jeg ikke. Men der sto han. Kledd i svart. Skinnende blanke sko, og en stor stråhatt. En fyrstikk vippet opp og ned mellom leppene som om han holdt takten til en gammel gospellåt eller et hjerteslag. Der var han. Bare et par meter unna. Taus og tankefull, mens han betraktet meg.


- Er du den jeg tror, spurte jeg. Han spyttet ut fyrstikken. - Det kommer vel an på hva du tror, men skulle jeg gjette, så er svaret ja. Jeg nikket. Det meste stemte med historiene jeg hadde hørt. Det var like greit å streite ut tinga. 


- Du har bedt om et møte. Han nikket. - Ja, vi kan gjerne kalle det et møte. La oss sette oss på stubben bak der. Jeg har lagt igjen beskjeder på mange steder. Er det derfor du har kommet?  Jeg hadde kanskje forventet meg en annen ...


- Jeg har skjønt det slik at du er i trøbbel. Det var ikke lett å fange blikket hans. - Du må ikke ta det ille opp, men jeg var sikker på at du var svart.


- Nigger, mener du. Jo, opprinnelig var jeg vel det, men tidene skifter. Han pustet tungt og kneppet opp et par knapper. - Jeg får nesten ikke på meg vesten. Dårlig kosthold, mye dårlig hjembrent. Det hender jeg må ta meg et par tabletter for å sove skikkelig. Trøbbel er nok ordet. Skikkelig trøbbel. Han snudde seg mot meg . I det svake månelyset fikk jeg et glimt av et bleikfett, pløset ansikt.


- La meg se på deg. Du er jo blå under øya, mann. Han snudde seg beskjemmet bort. -Visst faen. Hele gesheften er på vei til historias skraphaug, gutt. Skjønner du? - Greit nok, men hvor kommer egentlig jeg inn i bildet. Jeg var jo sikker på at du funka som aldri før? - Feil. Noe funker. Noe som likner, men det er ikke meg. Djevelskap er det mer enn nok av, men jeg har ikke akkurat copyright på denna jobben. Det er rett og slett et organisert plagiat som har overtatt hele faenskapen.. Og du tror vel ikke at jeg har papirer på virksomheten min. Det er jo temmelig lenge sida.. Jeg husker ikke engang helt nøyaktig hvem som satte meg på denne jobben. Og skal jeg være ærlig, noe som til min bekymring skjer oftere og oftere, så tror jeg gubben sjøl er i trøbbel.


- Mener du?  - Visst pokker. La meg ikke ta hans navn i min munn, den skinnhellige fjerten. Nei, hvorfor skulle jeg ... Han reiste seg og børstet litt støv og småfliser av dressbuksa. - Du får la dette bli mellom oss foreløpig. Hele saken begynner å bli temmelig pinlig. Han rettet på stråhatten. - Men jeg har en idé om hvem som står bak. Jeg nikket. Det var ikke så vanskelig å tenke seg.


- Bare gjør ditt beste. Fy helvete som jeg lengter tilbake til de gode gamle tidene. Visste du at Blind Boy Grunt var her. Guttungen hadde klint inn fjeset med skokrem, men jeg lot det gå. Jeg var jo nigger sjøl på den tida. Ikke rart folk undra seg over hvor fort han fiksa crossharpen. Han rakte meg en vassen hvit labb, før han forsvant. Uten å etterlate seg duften av verken svovel eller ozon. Bare litt billig etterbarberingsvann.

onsdag jan 14, 2009

Call Ghost Busters ...

 

Til alle som er redd for spøkelser! Gode nyheter Faren over.

The Ghost is gone.

Grattis.

mandag jan 12, 2009

I et stjålet øyeblikk

Mine nye dikt er sinte, sinte og bitre.
Knappe i formen.
Bitende og kalde. De har ikke annet en forakten
og ironien tilbake.

Borte er de fargerike klærne som ikke passet kroppen.
De luftige tankene som ikke var flygedyktige ...
Ti sprikende fingre som ville spille piano,
henger fra trærne som fremmede frukter.

Diktene mine flyter ikke lenger med strømmen
som sjøsjuke metaforer, eller slingrende landkrabber.
Diktene mine har skiftet ham.
Bare pannebåndet ligger tilbake.
Diktene vil ri flodhester innover tørt, goldt land
med ild fra neseborene.

De vil bo under broene.
Med hele himmelen tapetsert med ord
De vil spise jord, stein og spiker.

Diktene mine ville ikke lenger klines utover
sammen med fet saus og waldorfsalat.

Diktene ønsket ikke den kvalmende lukta av oppvaskmidler,
deodoranter og tannpasta.

De ville lukte dyr. De ville stinke frykt.
De ville ose attrå og kjønn, rå innmat og bakhold.
De ville leve i sine huler som Talibanere og sultne ulver.

Vinden gjennom knokkelhaugene er deres musikk.
Dikt besatt av avsky for lunkne, det dvaske,
det diltende, det nikkende. Falskspillet, løgnene, skuespillet,
korrupsjonen og sviket.

De ville bytte navn og identitet.
De ville vokse seg yngre.

Mine dikt vil spise med fingrene.
Mine dikt vil drikke seg utørste
rett fra venene i underarmen.

Mine dikt ville ikke leke
med meg lenger.

tirsdag jan 06, 2009

Sopp

 

 KORT INNFØRING I KUNSTEN Å DYRKE SJAMPINJONG


Det er en utbredt misforståelse at det er mulig å finne sjampinjong i skogen.I alle fall den sjampinjongen du til daglig finner som ferskvare. Avarter finnes, kongesjampinjong, f.eks. I tillegg er det kanskje vikig å se forskjellen på hvit fluesopp og den litt mer knudrete utgaven som feilaktig blir kalt for viltvoksende "sjampinjong." I nærheten av dårlig beskyttede anlegg kan en finne Somysel 9 - men kun i en kort periode, fordi den øyeblikkelig blir angrepet av "naturlige" sporer. En slik løssluppenhet kan forresten skade hele anlegget og sette det ut av drift i mange år. Slike anlegg blir som regel nedlagt fordi det er svært krevende å rydde området for spredning av sporer.
Sjampinjong vokser i mørke fuktige overtrykksrom i  en temperatur rundt 25 grader.
Den finnes ikke i naturen. Sjampinjong slik vi får den servert idag, er resultat av gjentatte kryssniger av myselium og årelange forsøk med differensierte vekstvilkår. (I dette arbeidet er forskning fra Canada svært framtredende)
De beste resultatene er uten tvil avhengig av god kompost, sporefri dekkjord og vekst i rom med overtrykk. Selvsagt under forutsetning av at de andre komponentene er profesjonelt ivaretatt.

Sjampinjongen er en snyltevekst. Somyselet er podet inn i hvetekorn som blandes i komposten. Deretter blir den satt til modning i kasser, Gamle fjøs er ypperlige. Drivhus har vist seg mindre effektive. I det små kan en selvsagt også benytte fuktige kjellerrom. Gamle fjøs har altså vist seg å gi de beste vekstforholdene, og bygges det hyller kan et rom fylles med hundre kasser eller mer. Med en liten god traktor med løfteapparat bak, og en finjustert differensialsperre er det også enkelt å fylle et fjøsrom uten for mye fysisk arbeid. Hele prosessen krever forøvrig mye fysisk arbeid. Det er ikke mange maskiner som er bygget spesielt for denne lite påaktede delen av landbruket. En ombygget skurtresker kan brukes til fermentering av kompost, et samlebånd kan omformes til en kort transport av nysådde kasser, men utover det er det kun traktoren. Det sier seg selv at det meste av arbeidet utføres manuelt, både forarbeid og etterarbeid, og mens soppen er i vekst, behøves plukking, stelling, vanning og formalinsprøyte mot sjukdom. I tillegg kommer selvsagt bæring og løft av kasser. (Hver kasse - noen bruker plastsekker - veier opp mot 5o kilo)

Sjampinjongen er krysset fram, men er med sin snyltefortid derfor også svært motagelig for angrep fra andre snyltesporer eller sjukdom.
Ofte blir en liten kopp med formalin satt over den sjuke sjampinjongen. Eller det blir satt en sprøyte rett i hatten. Høstingen foregår ofte over en periode på tre uker og en kvm kan gi 50 kg. Hver dag må det plukkes. Soppen har en enorm vekst,
Komposten må fermenteres. Dersom driften er basert på utskifing av legg hver tredje uke, fermenteres det tre tretti meter lange, to meter brede og en meter høye kompostbeddet maskinelt en gang pr, dag. Komposteringen tar de nødvendige tre ukene og blir derfor regulerende for kontinuiteten i produksjonen.

   De største sjampinjongfarmene har egne fermenteringsmaskiner som tilfører komposten salt, kalk og vann, i tillegg til egne små hemmeligheter. Maskinene kaster også om på komposten så den brennes jevnt. I midten av et kompostbedd kan det være oppimot 70 grader. Selve grunnelementene i komposten er halm og hestemøkk. Ofte har derfor sjampinjongdyrkere avtaler med gårdsbruk eller store ridesentre der de kan hente halm og møkk direkte fra stallene.
Etter tre uker fylles komposten i kasser og fraktes til et spesielt rom der også selve såingen foregår, men før komposten kan tilsettes Somysel blir det oppvarmet til 66 grader i et overtrykksrom. (top heating) Dette inngår også som en del av kampen mot fremmede sporer og det som går under den allmenne betegnelsen “sjukdom.”
Når et rom bli tømt, blir det gasset ned med formalin før et nytt og nysådd legg kan settes inn et døgn etter. Denne treukers syklusen gir kontinuitet og fortjenesten på fersk sjampinjong er svært god. Det som ikke kan selges som ferskvare går til konserv. Norsk konserv fikk seg et skudd for baugen da proteksjonistiske tiltak ble stanset tidlig på 70-tallet. Markedet ble da i stor grad overtatt av dansk import, men den friske sjampinjongen kan fremdeles bare leveres fra lokale soppdyrkere.

 

 



fredag jan 02, 2009

Jeg gleder meg til å slutte å grue meg



 


Jeg leser innlegg om det nye året. Godt nyttår til deg, og det samme til deg. Takk, takk! For det gamle. Vel overstått. Vel og bra og greit nok. Det er når jeg ser Alverunas innlegg om hvordan hun gleder seg at jeg synker litt sammen. Krymper meg på en måte. Og føler meg som en gammal sær gubbe.


Selvsagt er det fantastisk at det er mulig å glede seg til en mandag. For meg er det mer slik - er det mulig å glede seg til noe? For mange, mange år siden hendte det kanskje at jeg gledet meg til noe. Helt uten forbehold. Det må i tilfelle ha vært i den beksvarte barndommen min.


Seinere i livet husker jeg at jeg på min måte kunne glede meg til noe. Riktignok ikke til selve begivenheten, men til at dette, noe å glede seg til, var overstått. Så langt kan jeg strekke meg. Jeg har gledet meg til at ting er forbi. Til at de er overstått. Og omtrent sånn er det vel fremdeles.


Nå er riktig nok jul og nyttår her i landet over. Så jeg burde glede meg over det. Men jeg gjør ikke det. Ikke nå lenger. Når jeg tenker etter gruer jeg meg. Jeg gruer meg til det meste. Noen ganger til å gå ned trappa. Alltid til å åpne postkassa. Og hver kveld, gleder jeg meg ikke til å sove, men gruer meg til å våkne.


Evnen til å bli glad. Den har jeg i behold. Håper jeg da, selv om terskelen med åra har blitt høyere. Å bli glad er fint. Ofte blir en rett og slett i godt humør av det. Men den type glede er mer spontan, og er ikke noe jeg kan glede meg til, bare håpe på.


Det skjer ikke så ofte det heller. Nå for tida. Det er ikke mye som gjør meg spontant glad. Det er faktisk veldig lite. Jeg kan ikke huske sist jeg var glad. Sånn skikkelig glad. Føle den indre jubel som det så fint er beskrevet. Likevel er jeg ikke sur. Jeg håper i all fall ikke det. For sur er ikke det rette ordet. Selv om det ofte kommer til uttrykk på den samme måte. Og det skinner kanskje igjennom. Folk er observante, og selv om de ikke alltid er klar over hvorfor, så sitter de igjen med en følelse, og jeg frykter at mitt ufrivillige indre svartsyn skal smitte. Jeg ønsker jo ikke å gå rundt som en diger regnværssky heller. Jeg er glad i mennesker. Bare det ikke er så mange av dem samtidig.


Derfor holder jeg meg mest unna folk. Putter noen matvarer i en pose, betaler og går bakgatene hjemover, mens jeg inderlig håper at jeg ikke treffer noen jeg for skams skyld må snakke litt med.



Jeg har alle unnskyldningene på lager for å komme meg raskt videre, men så er det noen som ikke vil gi slipp. Uansett om du seier at du har en blodfersk metafor på tunga som må arkiveres, eller at huset ditt brenner. De prater og prater, de ler og tar vennskapelig på deg, klapper deg på skuldra - De følger etter deg uansett hvilke retning du begynner å gå. Ja, jeg regner med at noen kjenner seg igjen. Enten som den som vil unnslippe eller den som ikke vil slippe. For å si det sånn. Den siste kategorien er jeg livredd! Derfor gruer jeg meg selvsagt til å gå i butikken. Hva som helst kan skje. Og det meste er det ikke mulig å gardere seg mot. Det mest positive som er å si om de lange mørke vintermånedene i Norge er muligheten til å operere i mørket.


Mandag, den mandagen vi nå står foran i all sin gru representerer slutten på jul og nyttår. Jeg burde glede meg til den dagen, lykkelig og lettet over at alt styret og det sosiale maset rundt jula er forbi. Men nei. Jeg gruer meg til mandagen også. Kanskje mer enn julaften og nyttårsaften til sammen. Da er det nemlig liksom alvor igjen. Alle regningene som har forvandlet seg til inkassoer begynner å dette ned i postkassa. Kanskje


E-verket ringer og vil slå av strømmen, kanskje Telenor bare kutter forbindelsen uten flere varsler. Skjermene blir svarte. Ovnene kalde, og den frosne fiskegratengen begynner å løse seg opp i fryseboksen.


Jeg har ikke råd til å bli satt på vent i Brønnøysund. Flyttemeldinga ligger her ennå. Skattekortet også. Blodomløpet i det ene beinet bekymrer meg. Krampene i leggen også. Mye tyder på at det er noe galt med kalsiumnivået. Spiser jeg for mye is? Drikker jeg for mye melk? Det gjør jeg sikkert.


Jeg er ikke misunnelige på dem som klarer å glede seg til noe. Jeg er bare så overraska. Det eneste jeg skulle ønske jeg kunne glede meg til var å slutte å grue meg. Men skulle du si noe sånt til de som stopper deg på gata, så …


Ja, kanskje ville det vært måten å få gå i fred. Og bli respektert for sin pessimistiske og melankolske grunnholdning. For egentlig burde jeg skamme meg. Ikke sant?


 


Og ennå er det bare fredag!

torsdag jan 01, 2009

Ramayana






 
Ramayana, historien om guden Rama, har tre hovedkilder. Ramayana av Valmiki. Adhyatma Ramayana. De tre historiene omtaler Rama ganske forskjellig, og generelt kan en si at han får større religiøs betydning for hver versjon. Valmikis Ramayana omtaler Rama først og fremst som en menneskelig prins, med noen referanser til hans guddommelighet. Det er denne versjonen jeg vil ta for meg, først og fremst fordi det er den som nå, riktignok sterkt forkortet, finnes i norsk oversettelse..
 


 Ramayana kan vel sies å være den mest populære historien fra hinduistisk mytologi, ikke bare i India men også over store deler av Sørøst-Asia. Thailand, tross sin status som et buddhistisk land, har et svært populært dansedrama basert på Ramayana og i Indonesia, som hovedsaklig er muslimsk, spilles det skyggeteater/dukketeater på den samme historien. Historien skal helst oppleves i sin helhet, og under den store Rama Katha festivalen i India blir Ramayana lest høyt i løpet av ni dager. Dette trekker til seg hundre tusener av mennesker hvert år.
Historiens popularitet kommer av dens rikholdighet. På det allmennmenneskelige planet er den både spennende og morsom, den inneholder tapre helter og heltinner, svikefulle demoner, grusomme monstre og hjelpsomme apekatter. Historien inneholder et etisk perspektiv hvor trofasthet og ærlighet settes svært høyt og dens hovedpersoner innehar alle idealroller. Rama er den ideelle ektemann og sønn, Sita er den ideelle datter og hustru, Laksmana er den ideelle bror og Hanuman den ideelle hjelper. I tillegg til dette har historien en spesifikk Hinduistisk dimensjon hvor Rama, en avatar av Vishnu, bekjemper kaoskreftene representert ved demonen Ravana, for å opprettholde dharma, eller verdensordenen. Ramayanas mer generelle religiøse dimensjon; kampen mellom det gode og det onde, Gud stiger ned til jorden for å redde verden, gjør historien forståelig også i andre kulturer enn den Indiske.


Valmikis Ramayana begynner med at alle gudene kommer til Vishnu for å be om hjelp. Guden Brahma har gitt demonen Ravana udødelighet overfor alt utenom menneske og nå ødelegger demonen verden med sin ondskap. Gudene kan altså gjøre fatale feil, som de ikke selv kan rette opp. Brahma har belønnet demonen for hans askese, men demonen har lurt ham. Vishnu går dermed med på å bli født som menneske for å ta demonen av dage og han blir født som kongssønnen Rama.  
Prins Rama gifter seg med sin Sita, etter å ha spent en bue ingen andre kunne spenne. Rama og Sita lever lykkelig i Ayodhya inntil Ramas far, Dasharatha, bestemmer seg for å gi kongeriket videre til Rama. En av Dasharathas koner lurer han imidlertid til å gi kongeriket til Bharata, Ramas halvbror i stedet. Bharata ønsker ikke dette, men for å hedre farens løfte velger Rama å flytte i eksil ut i skogen sammen med Sita og hans bror Laksmana. Dette er et godt eksempel på Ramas rolle som den ideelle sønn. Folket ønsker ham som konge, Bharata ønsker ham som konge og Dasharatha selv ønsker Rama som konge.


Likevel må Rama reise i eksil, nettopp for å hedre farens løfte. En god sønn skal altså hedre sin far og forsvare familiens ære. Ved å hedre løfter og alltid være sann som person viser Rama en evig respekt for dharma. Laksmana og Sita viser sine trofasthet overfor Rama, og viser dermed en forbilledlig oppførsel for en lillebror og en hustru.


 



En dag Rama og Laksmana er på jakt blir Sita bortført av demonen Ravana som røver henne hjem til sitt kongedømme på øya Lanka. Demonen vil først fri til Sita og lokker henne med rikdom og makt, men hun er en trofast hustru og vil ikke bli med. Når demonen tar henne med makt reagerer hele skaperverket i frykt. Fuglenes konge forsvarer henne, trærne vifter etter henne og fjellet gråter. Rama og Sita er høyt elsket av hele naturen, noe som igjen understreker deres godhet
 Rama og Laksmana drar for å lete eter Sita og de møter apekongen Sugriva og hans general Hanuman. Disse bestemmer seg for å hjelpe våre to helter og Hanuman drar for å lete etter Sita. Han finner henne hos demonen og Rama, Laksmana, Hanuman og hele apehæren angriper demonens by på Lanka. Etter et stort slag, hvor Laksmana blir hardt såret, dreper Rama Ravana og demonene blir beseiret.


Når Sita igjen står foran sin Rama kan han ikke vise glede siden Sita har levd sammen en annen mann. Han stoler ikke på henne. Sita velger å gå på bålet for å vise sin uskyld og trofasthet, men nå velger Varuna, Shiva og Brahma å stå frem. De forteller Rama at hans hans oppførsel ikke er han verdig. Han lurer på hva de mener og får vite at han er Vishnu, den store guden '..som vokter over verdens ve og vel..Ildguden Agni dukker ut av flammene med Sita i sine hender. Han forteller Rama at Sita hele tiden har vært trofast. Rama slår seg til ro med dette og '... Rama hadde gjenvunnet sitt navn, og tok sin skjønne hustru i sin favn. Det hører også med til historien, selv om dette ikke har kommet med i den norske oversettelsen, at Sita blir mistrodd av Rama nok en gang. Denne gangen orker hun ikke mer, og velger å forsvinne ned i jorden.
 Valmikis Ramayana beveger seg altså på flere plan. Først på det guddommelig, så på det jordiske og til slutt på det guddommelige igjen. Når Rama sies å bli skildret som en menneskelig prins i Valmikis versjon, er det altså en sannhet med modifikasjoner. Rama som en avatara av Vishnu blir behørig bekreftet i begynnelsen av historien, men når Rama befinner seg på jorden vet han ikke selv om sin guddommelighet. Han er dermed en vanlig prins, riktignok i besittelse av overnaturlige krefter, helt til slutten av historien hvor hans identitet blir avslørt for han. Åpenbaringen er spesiell ved at hovedpersonen finner ut at han selv er gud.


Rama og Sita blir sett på som ideelle representanter for sine respektive kjønn.
Sita kan sees som den dydige, rene og trofaste kvinnen som ofrer seg i stillhet for sin mann. Uttrykk som 'Hun er så ren og uskyldig som Sita' illustrerer hennes posisjon i det tradisjonelle indiske samfunnet. Hun tåler eksil, bortførelse og fangenskap uten å fortvile. Selv mistro fra hennes ektemann aksepterer hun inntil et visst punkt. Når Rama imidlertid setter henne på prøve for andre gang, vil hun ikke mer. Hun velger å forsvinne tilbake til jorda. Denne siste handlingen blir sett på som en avstandtagen fra samfunnets normer, den første Sita foretar seg.


Sita som rollemodell kan altså tolkes forskjellig. Hun passer kanskje først og fremst til et tradisjonelt kvinnesyn hvor kvinnen er underdanig. Det er slik hun oppfattes, og blir elsket, i tradisjonelle hindusamfunn. Blant mer moderne diasporahinduer i Europa og USA derimot er det ulike interessegrupper som har trykt henne til sitt hjerte. Hun kan for eksempel være et forbilde i kampen mot AIDS, ved at hun holdt seg til en partner. Grupper som kjemper mot vold og overgrep i hjemmet er derimot ikke særlig begeistret for Sitas oppførsel. Sita er, uansett vinkling, en stadig aktuell rollefigur i dagens samfunn.


 


Rama er den guddommelige helt som samtidig viser menneskelige følelser som sårbarhet og sjalusi. Dette kan sees på som et bilde på hva en kone kan vente seg av sin ektemann. Samtidig som han kan sees som en typisk ustabil ektemann, kan også Rama tolkes som en idealkonge eller statsleder. Han utfører folkets vilje, ved å sende Sita på bålet, selv om han ikke ønsker det selv. Noen mener han aldri trodde ondt om Sita, men at han måtte teste henne for at folket skulle tilfredsstille.Likevel er det problematisk at Rama oppfører seg så dårlig overfor Sita når han tross alt er guddommelig. En mulig forklaring er at han ikke vet om sin gudestatus før etter Sita har gått på bålet, og dermed må handle som et menneske. Dette forklarer imidlertid ikke den andre prøven han påtvinger henne. Denne andre prøven forklares derimot med at Rama ble menneske igjen etter han hadde utført sin gjerning og drept demonen.
Rama er fortsatt et mannlig ideal, og han har også fungert som et politisk forbilde. Han blir blant annet brukt som et hindusjåvinistisk symbol i kampen mot muslimer. Den omstridte stormingen og ødeleggelsen av Babri-moskeen i Ayodhya, Ramas fødested, er et godt eksempel på dette. Rama ble brukt som et symbol på kampen mot fremmed innflytelse.   
 


Avataralæren i Hinduismen er sentral for å forstå Ramayana så jeg velger å gi en oversikt over denne. Guden Vishnu er universets opprettholder. En vanlig skapelsesberetning forteller at Vishnu mellom hver skapelse sover på havet på en slange. Verden blir til når Vishnu våkner og den manifesterer seg når Brahma kommer ut av hans navle. Han er altså skaperen og den som opprettholder universets orden. Det er en evig kamp i verden mellom kaos og orden, og kaoskreftene vil alltid vinne til slutt siden verden går under igjen og igjen. Likevel kommer Vishnu ned til jorden regelmessig for å holde kaoskreftene på avstand, og disse nedstigningene kalles avatara (sanskrit for gudenedstigning). Dette viser at Vishnu har omsorg for verden.
Hvor mange ganger Vishnu har kommet ned til verden, er det ulike teorier om. Teksten Bhagavata purana slår fast at det har vært tjueto nedstigninger, men samtidig sier den at antall nedstigninger egentlig er uendelig. I senere tid har man systematisert Vishnus avataraer i en rekke på ti. Vishnus stiger ned i ulike former og med ulike spesifikke oppgaver.


 



     Første avatara var som fisken Matsya. Hans oppgave var å redde det første menneske fra å drukne.      
     Andre avatara var som skilpadden Kurma. Hans oppgave var å hjelpe gudene med å kjerne det kosmiske hav.      
     Tredje avatara var som villsvinet Varaha. Varaha reddet gudinnen jorden fra å drukne.      
     Fjerde avatara var som menneskeløven Narasimha. Han drepte en farlig demon.      
     Femte avatara var som dvergen Vamana. Vamana lurte til seg makten over verden fra en demon. Historien om hvordan han han gjorde seg enorm og skrittet over universet med tre skritt er populær blant hinduer.      
      Sjette avatara var som krigeren Parashurama. Han steg ned for å drepe en kriger som truet verdensorden.      
     Sjuende avatara var som Rama.      
     Åttende avatara var som Krishna. Krishna drepte sin onde onkel Kamsha.        
     Niende avatara var som Buddha. Buddha hindret ofringen av dyr, men hans rolle som avatara er omstridt. Han villedet også menneskene til å gå over til Buddhismen.      
     Den tiende avatara heter Kalki, men han har ennå ikke vist seg. Kalki er den siste gudenedstigningen i denne skapelsesperioden, og han vil dermed komme når verden går under. Han vil komme på en hvit hest.     
Det er ikke slik at Vishnu stiger ned til verden med hele seg. Det er bare en brøkdel av det guddommelige som åpenbarer seg på jorda. Avataraene har imidlertid noe forskjellig status. Man skiller mellom komplette nedstigninger, delvise nedstigninger og nedstigning i gudestatuene i templene for å bli tilbedt. Det er avataraene Rama, Krishna og menneskeløven Narasimha som blir ansett som komplette nedstigninger og de er alle sentrum i omfattende tilbedelseskulter. Både Rama og Krishna blir jo også tilbedt som den ene Guddommelige kraft, ikke bare som avataraer av Vishnu. Krishna er den mest populære guden i dagens Nord-India, og han blir også tilbedt i sør.
Avatara-læren blir først beskrevet i Bhagavadgita. Dette er to vers som mange hinduer kan utenat           


Hver eneste gang det rette blir ødelagt, Bharata
og det onde blir herskende, da skaper jeg meg selv.
For å beskytte de gode og å ødelegge de onde


 



blir jeg til i tidsalder etter tidsalder.   


 


 
 


Alle referanser, tekst og inspirasjon, tilfaller Håkon Lie
 
 
 

tirsdag des 30, 2008

Neruda (Puedo escribir los versos mas tristes esta noche)


 


I can write the saddest lines tonight.

Write for example: ‘The night is fractured
and they shiver, blue, those stars, in the distance’

The night wind turns in the sky and sings.
I can write the saddest lines tonight.
I loved her, sometimes she loved me too.

On nights like these I held her in my arms.
I kissed her greatly under the infinite sky.

She loved me, sometimes I loved her too.
How could I not have loved her huge, still eyes.

I can write the saddest lines tonight.
To think I don’t have her, to feel I have lost her.

Hear the vast night, vaster without her.
Lines fall on the soul like dew on the grass.

What does it matter that I couldn’t keep her.
The night is fractured and she is not with me.

That is all. Someone sings far off. Far off,
my soul is not content to have lost her.

As though to reach her, my sight looks for her.
My heart looks for her: she is not with me


The same night whitens, in the same branches.
We, from that time, we are not the same.

I don’t love her, that’s certain, but how I loved her.
My voice tried to find the breeze to reach her.

Another’s kisses on her, like my kisses.
Her voice, her bright body, infinite eyes.

I don’t love her, that’s certain, but perhaps I love her.
Love is brief: forgetting lasts so long.

Since, on these nights, I held her in my arms,
my soul is not content to have lost her.

Though this is the last pain she will make me suffer,
and these are the last lines I will write for her.

Pablo Neruda


(Gjendikting ved Paol Trenz)


 



Litt mer Neruda.


Kanskje denne faller bedre i smak.


 

fredag okt 17, 2008

Poesiens nedslagsfelt -

Hjelpeløsheten faller over meg som om jeg var tvunget til å skrive en epikrise om en sjukdom jeg bare vet hvordan føles på kroppen.


Forfatterbloggen. no er nede - så i min iver etter å fomle rundt etter min egen poetikk legger jeg ut dette innlegget her på facebook, som et forsøk på å forklare hva jeg driver med....


Kommentarer og slakt mottas med takk


 


Et forsøk på å gjøre arkeologiske utgravinger i poesien,


ikke med teskje, men med greip.


Diktets begrensa nedslagfelt.


Et mål, når en bedriver dikt, må vel være å skrive det optimale diktet, det alle forstår. Dikt som treffer og som løfter leseren, leg eller lærd, opp fra hverdagen, mot noe annet, kanskje noe lærerikt, kanskje noe gjenkjennende, kanskje noe overraskende, eller utenkt, ufølt og nytt. Diktet bør strekke seg etter følelsene uten føleri, men gjennom vanlige dagligdagse ord og sammenhenger som fanger alle sansene slik at bildene trer fram, får bokstavene til å løfte seg fra arket og danne et indre flygedyktig univers som kun tilhører leseren.


Skal et dikt oppfylle disse kravene, kommer antagelig alle til kort. Jeg vet ikke om et slikt dikt - selve DIKTET - som forløser alle. Likevel er det dette diktet en hver poet vil skrive, bevisst eller ubevisst - selv etter at skribenten har forstått alle begrensningene som gjør dette til en nådeløs, håpløs oppgave. Fornuften, det tåpeligste ord av alle, tilsier da at diktet i nødverge mot å stirre fortapt ut gjennom sitt eget lille vindu og tro at det er mulig å fange hele altet i et par setninger, blir skrevet for og til en spesiell gruppe mennesker fra det samme ståstedet, eller et landskap som likner ens eget. Det er rett og slett ikke mulig å gjøre alle til lags, med et dikt - og selv om noen har kommet nærmere målet enn andre, har ingen fanget mine øyeblikk, og holdt dem fast.


Joachim Nilsen var en som hadde denne evnen - til å favne en stor gruppe mennesker, og samtidig beholde sin egen identitet og sine krav til kvalitet. PÅ samme måte som en kan si at Bob Dylan i sin tid hadde den samme gaven - men her skal jeg trå varsomt, fordi begge hadde en innpakking som også hjalp til å dra lasset; musikken, rocken som sjanger, mote og uttrykk. I et annet perspektiv; Nordahl Grieg, Garcia Lorca, Pablo Neruda, Walt Whitman, Allen Ginsburg.


Hvem som i dag fanger tidsånden i Norge i dag, vet jeg ikke. Det jeg leser av poesi, norsk poesi, er skrevet for sitt eget, så mye omtalte navlelo, men jeg tar høyde for at jeg her tar feil. Kanskje finnes det noen der ute som har en bærekraftig stemme, og som kan snakke til de mange og ikke bare til de få.


Det er med dette som utgangspunkt, og heldigvis uten et akademisk språk å gjemme meg bak, jeg skal kommentere noen av Azimuts (Roar Sørensen)innvendinger og kommentarer, knyttet til innlegget som ganske riktig burde hete - “Jeg falbyr mine dikt til en slik og ingenting.” og som ligger i venstre kjørefil på forfatterbloggen.no.


Jeg velger å legge kommentarene inn som innlegg, fordi jeg også har knyttet noen betraktninger rundt poesien til kommentarene, og ønsker at noen ville ta den tråden, men også gjerne kommentere Azimut og mine vurderinger av to frittstående dikt i et annet innlegg.


Azimut trekker fram noen linjer han mener jeg bør vurdere å stryke eller forandre; //Da faller regndråpene gjennom taket, og treffer hjertet. Som en sverm av jagerfly.//


La meg først redegjøre for hva jeg vil med den setningen. Jeg ønsker å ta en liten ting å transformere den til noe stort - her temmelig kraftig, ved å la noen dråper regn som drypper fra taket bli til et helvetets lurveleven i sitt indre. Fra det mjuke poetiske klisjeaktige ordet i dikterisk sammenheng - en regndråpe, eller krana som drypper og irriterer - kan utløse en storm av sinne og raseri, som ikke er knytta til krana, men til de frustrasjonene vi bærer på. - Når vi da brått plutselig befinner oss i en ny sinnstilstand, er regndråpene, eller den irriterende krana som drypper, borte fra bevisstheten. Små, ubetydelige hendelser er transformert til noe annet, som i dette diktet, der regndråper er transformert til jagerfly - ikke bare ett, men en sverm - som veps,bier, fluer - uansett noe du vil vifte vekk, men som ikke lar seg vifte vekk, selv om de er små, hver for seg)


Kort sagt, disse linjene er ikke noe jeg tilfeldig setter på papiret for at det skal se ut som om målet er et halvmystisk poetisk virvar. Det er en bevisst tanke om å skape et bilde, og bildet skulle tjene som en reise fra det allmenne til det særegne. I Sigbjørn Obstfelders velkjente dikt //Jeg ser// bruker han noe av det samme. Jeg siterer -


Jeg ser på den hvite himmel,


jeg ser på de gråblå skyer,


jeg ser på den blodige sol//


Dette er altså verden.


Dette er klodenes hjem (og så plutselig, det velkjente lille ordet)


En regndråbe!


Svaret mitt til Azimut blir relevant i den forstand at jeg i ønsker å foreta dette grepet for å få dynamikken i diktet til å akselerere mot en avslutning - men har jeg brukt metaforer som er gode nok, som er forståelige, for Azimut tydeligvis ikke. Han stopper opp - som om en irriterende dengue satt seg på nesa, og spør; hva er dette! Kanskje han leser det en gang til, men uansett har diktet punktuert seg sjøl for leseren som denne gangen er Azimut. Konklusjonen hans er; bildet fungerer ikke!


Jeg har redegjort for intensjonene, men bruken av bilder tjener tydeligvis ikke hensikten - for denne lesere.


Jeg ser at det kan være et krevende og vanskeliggjort bilde, kanskje et dårlig bilde - som kan skape forvirring, og derfor kommer jeg til å lytte til andre også. Hva mener de? Fungerer det? Samtidig er jeg alltid på leit etter bilder som er bedre, men svaret og en eventuell ny og glitrende metafor som får diktet til å finne sin endelige helhet kan jeg ikke trekke opp fra baklomma. Det kan ta sin tid. Jeg har parkert diktet i en bakgate, og skal studere det. Fra mange vinkler.


I starten av dette forsøket på å forklare seg, ga jeg uttrykk for hjelpeløshet. En hjelpeløshet fordi jeg ikke er vant til, eller har ord og språk til, å gjøre meg tydelig. På den andre siden er jeg glad for å kunne vise fram denne hjelpeløsheten - og min manglende evne og ordforråd til å gjemme meg bak akademisk uttrykk. Her må jeg grave i meg sjøl, uten arkeologiske redskaper, men med greip. Jeg tror det er sundt.


Azimuts neste innvending (til diktet "så fint" ) knytter jeg til STÅSTED, som jeg skrev noe om ovenfor, og kanskje ville disse overdrevent euforiske og forvrengte bildene blitt forstått bedre dersom diktet hadde beholdt sin egentlige tittel:


HEROIN - og ikke forfalt i feighet til, - så fint -


Azimuts innvendinger går nettopp på uttrykk som kan være uklare, lettere bedugga og tåket, som


"eventyrgrønn, gudeblå" Er gudene blå spør han vantro? Ja, er mitt svar - de er blå.


I euforiske tilstander som i en beruselse av det drømmeaktige stoffet opium, foredla til heroin, blir lett bildene av den typen, svevende, meningsløse, eventyrgrønne, varme og forførerisk gudeblå.


Skulle derimot leppene bli blå, ville jeg foreslått munn mot munn metoden.


Spesielt i et forfalsket kjærlighetsdikt på poppyens premisser.


Utgangspunktet for dette innlegget og kommentarer finner du under innlegget litt lenger nede på siden - Jeg falbyr mine dikt osv.


 


 

 
© Jan Hagen