En liten blå ball...

Livet, universet, virkelighet og fantasi, alt blandes i og blir mitt liv. Kunnskap som er hemmelig, opplevelser fra den mørke siden som gjør den lysere enda vakrere, mer dyrebar. Smerter, uutholdelige smerter som får kroppen til å rykke og stivne. Lidelser ord ikke kan beskrive, river i sjelen, prøver å slite den i flere deler. Sorg, det umistelige blir tapt, kvelende knugende sorg, gjør ord fattige. Den eneste lyden som kommer opp, og ut, er et halvkvalt ulende smertestønn. Sorgen er så tung at jeg klarer nesten ikke å puste, blir sakte kvelt. Årevis med misshandling, smerter, frykt, og til tider total terror. Årevis med en kropp som hyler etter fred, tilfredstillelse, og kjærlighet. Et liv på bunnen av den menneskelige tragedie, i beksort mørke. Arr på kroppen, arr i sjelen, der de dypeste kuttene, de vondeste og evige arrene sitter for evig og alltid. Så, plutselig, lys. LYS. Ut i fra mørket som omslutter....både innvendig og utvendig....kommer lys. Fra intet, fra den store tomheten, kommer uventet lys. Og lyset er varmt, lyset er kjærlighet. Min sjel, blir lys. Sterkere, varmere, kjærlighet, lys, kjærlighet, varme, kjærlighet, sterkere, kjærlighet. Et spørsmål, hva skjer? Hvem er du? Svar:, du vet hvem Jeg er...og så vet jeg...så husker jeg.                                           Tid uten tid, vi ser sammen på verden som henger i intetheten som en liten blå ball.                      Så vakker den er.                                                                                                                   Sammen.                                                                                                                                         Jeg vet hvem Han er nå, lyset, kjærligheten, håpet. Jeg husker.                                                        Så vil jeg gå til den lille blå ballen, vet at der er liv, muligheter, valg, kjærlighet.   Jeg er redd, redd for å bli glemt. Mitt siste ord:...Ikke glem meg, vær så snill, ikke glem meg der nede...Så blir det borte, tilbake i lyset som fyller mørket. Nå vet jeg hvem Du er, nå vet jeg hvorfor Du kom, Du har ikke glemt meg, jeg får lov til å huske Deg. Jeg kan huske. Ingen smerte, intet mørke, er lenger virkelig, for jeg husker nå. Jeg vet. Takk.

Posted at 01:16PM mar 05, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[4]

Illuminati - Verdens Svøpe?

Enhver idiot som følger med på utviklingen innen konspirasjons "teologi" og illuminati har fått med seg at det går en rød tråd felles i dem begge,nemlig at "noen" vet.
Jeg elsker en god konspirasjonsteori nesten like mye som jeg er fanatisk opphengt i astronomi.
Ikke astrologi,en vesentlig forskjell som jeg føler sterkt behov for å poengtere,da den ene er rent oppspinn, og den andre mer enn vitenskap.
Poetisk i sitt vesen,og vakrere enn noe kunstverk jeg noengang har sett er virkeligheten vi befinner oss i,og det store bildet av den er jo astronomi.
Vårt alles store fellesrom, universet, er så vakkert, så til de grader ufattelig nydelig og enormt.
Ennå har vi bare såvidt skrapt litt i overflaten på forståelsen av vår virkelighet. Det er dimensjoner, lover av både fysisk og spirituell karakter vi ennå ikke engang aner eksisterer.
At virkeligheten overgår fantasien kan jeg personlig skrive under på. Både gjennom egne erfaringer og tillært viten, et åpent sinn og hjerte, har denne sannheten slått rot i mitt indre og vokst til en del av grunnmuren i min personlighet like mye som "bare" ren faktakunnskap.
Faktisk er det ikke mye innen vitenskapen som er så stilrent som astronomi.
Jeg er den lykkelige innehaver av et "brukbart billig teleskop" og prøver å bruke et minimum antall timer hvert år med studier av stjernehimmelen, i tillegg til vandringen gjennom litteraturens verden og internett.
Jeg er riktignok autodidakt, men ingen nybegynner ute av stand til å skjelne mellom venus og andre celestiale objekter.
Poenget her er å gi deg et lite bakgrunnsteppe for mine videre konklusjoner.
Jeg vil at enhver som tar seg tiden og bryet med å lese dette skal vite at jeg ikke er en sofa synser som trekker ville konklusjoner ut fra et skralt og tynt grunnlag, uten de nødvendige eller noen bakgrunnskunnskaper.
Når det er sagt, må det også sies at jeg ikke er en religiøs fanatiker, selv om jeg ikke har et fnugg av tro på evolusjonsteorien.  At den ikke er noe annet enn en teori, og lite troverdig som sådann,  vet de fleste som tar seg bryet med å sjekke ut ting selv og ikke bare tar for god fisk hva alle andre sier.
Dokumentaren The Case For A Creator anbefales på det varmeste her. Det betyr ikke at det er et hovedargument for meg eller at jeg vil debattere pro eller anti på grunnlag av den dokumentarfilmen. Den er riktig nok full av gode argumenter, men til syvende og sist bare en dokumentar, og avgjørelser om disse ting må tas av hver enkelt som et personlige valg.
Jeg tror ikke det finnes noen "riktig" religion eller at en er bedre enn en annen på dette feltet.
Men jeg tar sterkt avstand fra enhver tro som sier at målet helliger middelet, så som selvmordsbombing og annen ekstrem religions utfoldelse.
Jeg ønsker å tro at det finnes en plass for alle her i denne verden, enten man er buddist eller jehovas vitne, agnostisk eller ateist.
Jeg kan respektere, at en kan si at en ikke vet eller forstår noe,  eller at en er troende,  så lenge det er en privatsak som ikke har en dømmende holdning ovenfor annerledes tenkende mennesker.
Det er her det begynner å krasje fullstendig med tankegodset til "de invidde" innen forskjellige frimurerlosjer, der en gjerne lærer at "viktig," eller "opphøyd"  kunnskap ikke skal spres til massene.
Det er når økonomiske hensyn begynner å overstyre de grunnleggende menneskerettighetene. Etter mitt syn var det akkurat denne type holdninger blant korrupte tjenestemenn i det gamle komunist sovjet som beviste en gang for alle at komunisme aldri kan fungere i praksis sålenge mennesker får for mye makt og innflytelse i en enkelt posisjon.
Mye makt korrumperer mye, total makt osv osv.
Er det de samme strømningene vi ser i dagens kapitalistiske supernasjoner?
En ting er ihvertfall sikkert. Demokratiet har utspillt sin rolle. Det er ikke lenger mulig å kunne velge ett parti som er så veldig annerledes enn resten av den grå massen som utgjør mesteparten av vår politiske hverdag.
De som i fullt alvor tenker at Hitlers agenda har blitt sneket inn bakveien, har helt rett. Selvsagt snakker jeg ikke om jødeutryddelse nå, men om det tredje riket. Hvis du har tatt deg bryderiet med å lese litt om hans politikk og visjoner vet du at vi er på full fart inn i akkurat (meget likt) det systemet og den verdens ordningen våre besteforeldre kjempet imot.
Hva annet er vel en bedre nøkkel til å raskt få gjennomført skjulte hensikter enn en verdensomspennende katastrofe?
Var det ikke nøyaktig det Bush sa?
Om ikke ordrett så var det ikke langt unna. Han hentydet da til den økonomiske krisen i USA, et utsagn som blir brukt mot ham også i forhold til 9.11.
Dengang fikk han presset igjennom en rekke lover som faktisk er så sinnsyke, at visst noen hadde sagt ett år før at disse ville bli laget ville vedkommende blitt regelrett sett på som en fanatisk skrulling.
Med tanke på hvordan verden idag vet om new world order,  er det ikke riktig at bare for få år siden ble du sett på som en konspirasjonstulling om du sa det var dette som forgikk i det skjulte i politikkens mørke bakrom?
Gang på gang viser det seg at disse "tullingene" har rett i ganske mye oppsiktsvekkende ekstreme saker.
At vi som menneskehet gang på gang har blitt ført bak lyset av denne makthungrige eliten er det ikke tvil om.
Heller ikke at det er ganske likegyldig hvem som blir valgt i de ledende nasjonene rundt om i verden.
For når alt kommer til alt, er de alle medlemmer av de samme tvilsomme klubbene og familiene. Burde vi ikke våkne snart?
Hvorfor er det ingen som reagerer på at det som den ene dagen er en konspirasjon neste dag er en politisk virkelighet? Hallo! Hvor er media nå? Stort mer ekstremt blir det ikke. Og at 2012 kan komme og gå uten noen spesielle hendelser er nå så, men at vi som menneskehet tilater å bli styrt av denne griske eliten er verre. Det er nok mat og rikdom til hver eneste person i denne verden hvis vi spiller kortene riktig, og tar noen humane valg angående antall barn som er forsvarlig å ha pr familie og hvor mye av gjelden vi skal slette for de fattigste nasjonene. Hvis vi går med på å ha mindre, betyr det at andre får mer hvis vi gjør det på rett måte. Det er så enkelt, så hvorfor skjer det ikke? Svaret er like innlysende og enkelt. Korupsjon, griskhet, grådighet, maktelite, illuminati. 2012 vil nok bringe med seg mye rart, men kanskje ikke helt de tingene vi skulle ønske, heller tvert imot. Så lenge vi ikke blir bedre som rase blir vi verre. Ingen stillstand, enten forover eller bakover, det er ett kjent faktum, ergo går vi feil vei.
Hvorfor er det ikke flere som roper stopp?

Posted at 07:28PM feb 24, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[4]

Jeg er - evig! DEL 1

KAPITTEL 1

TIL DEG...

Hvilke form for energi er uten degradering og inngår ikke i loven om energiers evige kretsløp? Finnes det i det hele tatt en slik form for energi? Er det enighet om at materien som vi kjenner den ikke på langt nær ennå er kjent i sin helhet? Som troverdighetsvitne har jeg alltid stillt min person til rådighet for både rådgiving og diskusjon, når det handler om ekstaordinær virkelighet. For troverdigheten å bli kredibel kreves det et visst grunnlag av tidligere sannferdighet og ett livsgrunnlag som er udiskutabelt påvirket av disse erfaringene. Hele mitt liv er blitt farget av mine opplevelser, så jeg er ikke lenger den objektive tilskueren jeg engang var i forhold til disse temaene. Jeg kan ikke på noen måte unngå sannheter som til tider kan være meget uhåndterlig, og vanskelig å forsvare. Det er blitt ett av mitt livs store dilemma, å leve i forsvar for noe som i beste fall kan anses som esoterisk.. Men hva gjør man ikke for å unngå og ende opp med en livsløgn?  Jeg vet det kommer en dag, da jeg vil tenke tilbake på mitt liv i sin helhet.

Hvilke påvirkninger har jeg tilført mine omgivelser og medmennesker, min familie, når min reise gjennom livet er over. Når det øyeblikket er der, vil jeg vite med sikkerhet at jeg aldri unnlot å fortelle sannheten om vår virkelighet slik den ble gitt meg. Og også alle dagene før dette skal jeg  kunne se meg selv i speilet, og ikke minst mine nærmeste i øynene. Som ett ærlig menneske, og som ett sannferdig  menneske. Som mann, som far, sønn, ektemann , bror og medmenneske skal jeg kunne innestå for spesiellt akkurat dette.  Jeg vil yte mitt beste for alle disse refleksjonene av meg selv, og de mennesker disse har betydning for, i tilegg til alle mine medmennesker. Det burde kanskje være unødvendig å si, men det er med stor ydmykhet jeg ligger mitt liv, min historie, for dine føtter, du som nå leser. Og jeg vil du skal vite at jeg har tenkt mye på deg. Jeg har tenkt mye på hvem du er, og hvordan det jeg snart skal fortelle vil påvirke deg. Og etter mye fundering har jeg endelig nådd en konklusjon...om deg. Jeg vil du skal vite at det er ikke uten frykt disse linjene skrives her i mitt lille krypinn. Og kanskje er den helt ubegrunnet vil noen si, men de vet isåfall ikke hvilke fundamentale krefter som beveges i ett menneskesinn når evigheten blir malt med store tydelige penselstrøk i dets indre personlige verden. Der ingen andre får slippe til. Jeg vet jeg rører ved dype strenger, og jeg forstår at konsekvensene for den ærlige sjel som leser dette kan bli påtagelig, ja, nesten uoverkommelige. Jeg vet at mye av det jeg rører ved går stikk imot enhver sunn fornuft, og er stikk i strid med vår tids ånd som er et meget rasjonellt og vitenskapelig anlagt vesen.Helt uten sans for andre verdier enn de som kan verifiseres gjennom repetative eksperimenter og det helst med tallverdier i en formell. Kan en verdi bekrefte en annen? Eller en sannhet, kan den bekrefte en annen sannhet? Er det isåfall en kjede av sannheter som virkeligjøres i det øyeblikk du innser en sannhet for første gang? Kan du som leser, ærlig og oppriktig ovenfor deg selv, klare og akseptere en slik kjede av sannheter om du får dem presentert for dine øyne? Det er en første gang for alt, derfor må det også være en siste? Er det en rimelig konklusjon om denne materien vi kaller virkeligheten slik vi forstår den? Eller er en første gang en umulighet for en biologisk organisme uten ved en kjemisk feil, eller en mutasjon? Problemet med det er at det ikke er mulig å mutere noe som helst i vekselvirkning med vekst og utvikling i en sunn rettning. Ikke engang med bokstaver i forsøk på og lage ord med betydningsfullt innhold, langt mindre med komplekse molekylære strukturer og enda mindre med ett lite univers som en levende celle. Mutasjon er ensbetydende med degrasjon. Jeg håper dette ikke er nytt eller ett faktum du strever med å fatte eller akseptere, for dette er ett faktisk vitenskaplig bevist faktum som også berører litt av den reisen du nå har begitt deg ut på. Ikke at jeg på noen som helst måte skal, kan, eller vil gjemme meg bak vitenskap eller bruke den til min fordel, heller tvert om. Jeg bare skrur opp temperaturen ett aldri så lite hakk på vårt lille spirituell måltid her, la oss for enkelhets skyld bare kalle denne lille forretten: Virkelighetens materie al dente, noe jeg finner passende. Al dente er jo som kjent en måte å koke pasta på, hvor du beholder en fast kjerne, det er også et passende bilde på mitt liv i sin helhet. Ikke at jeg er myk utenpå og hard innvendig, det er vel heller det omvendte som ville gitt en passende beskrivelse av meg som person. Mitt liv ble ikke som jeg planla, mye av det ble kokt bort i ingenting og er uten særlig dybde og fasthet. Så er det en kjerne igjen, som er fast og stabil, en indre visshet og viten utover det menneskelige og vår skolelærdom. Kunnskap som kun kan oppnås ved erfaring. En viten som er uoppnåelig gjennom bøker og utdannelse. Jeg har blitt begunstiget med kunnskap som ikke kan deles uten enten ved tillit, eller et åpent hjerte og sinn. Det er hovedgrunnen til at jeg gjør meg alt dette bryderiet med å slippe deg inn i mitt mest personlige rom. For kun ved å gjøre dette, utfyller jeg den oppgaven jeg ser som nødvendig å utføre, nemlig å videreføre denne kunnskapen. Selv om det er spesielt utvalgte hendelser og karatertrekk jeg viser frem gjør ikke det verdien mindre. Jeg velger å blottlegge deler av min sjel, min historie, med en hensikt....for å vise deg akkurat hvor seriøst jeg mener dette, og for å prøve å skape ett bånd av tillit mellom oss to. Du og jeg....

Jeg har tenkt lenge og mye på hvordan jeg best mulig skal kunne ordlegge meg for å nå inn til deg, du som sitter akkurat nå og leser dette. Du må virkelig tro meg, når jeg sier jeg er et menneske som ikke lyver til deg eller prøver å oppnå noen som helst fordel ved å berette min historie, utover å berike deg med en viten som meget vel kan lede deg inn på nye stier og i ukjent terreng. Mitt mål med å fortelle dette er utelukkende til din fordel, ikke min, utover for min egen samvittighets skyld. Jeg oppnår ingen personlig vinning ved å lure deg, eller ved å vinne din tillit. Alt jeg får igjen er vissheten om at jeg valgte å stå opp for det jeg anser som, nei, det jeg nå vet er sannheten, og roper så høyt og langt jeg kan, at dette er virkelig, dette er faktum. Jeg vil prøve å fortelle til flest mulig når jeg nå engang har tatt den besluttningen å berette mitt livs historie til verden. Om det får dette eller hint av konsekvenser er likegyldig i forhold til det å vite at jeg har sagt fra, at jeg ikke forble stum. Kunnskapen du mottar er ikke tilegnet uten gjennom stor lidelse og mye smerte. Jeg vil du skal huske det når du leser, og når du tar ditt valg for eller imot mine opplevelsers troverdighet og om jeg er verdig til å være ditt medium for kunnskap av ett slikt kaliber.Men nok om det. Nå får det bære eller briste. Jeg kan bare si så mye, før det hele blir mer en farse enn det budskapet jeg ønsker det skal være. Så her er en siste advarsel. Du kan ennå ligge fra deg dette budskapet, hvis du ikke er interesert i å få din verden snudd opp ned. Husk at etter du har lest dette er det ingen vei tilbake.Da har du motatt kunnskapen og er for evig ansvarlig ovenfor deg selv, og dine medmennesker,  for de avgjørelsene du fra nå av tar.

(DENNE HISTORIEN FORTSETTES KUN HER PÅ OPPFORDRING,ELLERS KAN DU LESE HELE "BOKEN" PÅ MIN PRIVATE WEBSIDE.)

Posted at 09:29PM feb 01, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[0]

Sensommer tanker.

Himmelen dyprød med et rosa skjær, solen lavt i horisonten, og verden blir meg så inderlig kjær. En varm og mild sommervind stryker lett forbi, hvisker:"syng" stille i mitt øre. Den rører ved mitt kinn den rusker meg litt håret, og bærer med seg lukt av solvarm jord og lyng. Mens jeg sitter slik på svaberget og nyter livet i fulle drag, tar jeg meg selv i å undres på, er det mulig å ha det bedre, enn jeg har det akkurat nå. Høyt over meg glir en måke i store dovne sirkler, og vi er begge lykkelig som brødre, to små liv som for et lite øyeblikk krysser stier. Skumringen kommer sigende, og brer sakte et teppe av mørke over hav og land, hver hytte, hus og mann. Alt blir dempet, tones sakte ned, og natten gir vår høyt elskede verden fred. Og langt der borte, over vannet et sted, er glade barnestemmer og en hund de har tatt med. Altfor sjelden opplever vi det, denne intense lykkens eufori, men når den først er der, tar den gjerne ordentlig godt i.

Posted at 12:09PM jan 28, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[0]

En verden lik vår.

ET FICTION-EVENTYR FOR BARN I ALLE ALDRE........

For lenge siden,i en galakse ikke ulik vår, oppsto en rase som kalte seg skogens barn. Galaksen gikk under betegnelsen Rytterstien blant De Gamle, en veldig gammel rase av alver som forøvrig ytterst sjelden gjorde sitt nærvær kjent blant skogens barn. Selve galaksen var stavformet og lignet derfor en lysende sti. Det merkelige var, at selv om denne galaksen lå ufattelig langt borte, lå den i en høyere dimensjon og var derfor bare synlig i korte tidsrom av gangen for andre beboere i andre rundtliggende galakser. Men nok om det for nå. Vi skal etterhvert komme tilbake til viktigheten av dette merkverdige faktum. Men for nå er det på tide å bli kjent med vår histories hovedfolk, skogens barn. De var alvelignende i utseende, høyreiste og vakre. Deres verden var ikke ulik vår, men besto for det meste av skogkledde åser, høyreiste fjell og store vann. Det var en verden uten hav, og i lange årtusener også uten konflikter av noe slag. Skogens barn bredte seg utover sin klode, men selv om de ble mange forble de alltid trofaste mot sine ideal og tok vare på sin verden. Stammene ble mange og store, uten at det førte til problemer, for de kjente ikke til konsept som landegrenser og nasjonalitet.Forskjellige stammer tok seg forskjellige navn, men de var alle av samme blod, og alle tilhørte rasen Skogens barn.  De hadde også stedsnavn, og navn på fjell og vann, men ingen var det minste interesert i å gjerde inn et område å kalle det sitt. Av natur var de nomader, og elsket å reise på lange og lærerike ekspedisjoner. Byene de bygde var utelukkende av sten og jord, sand vann og leire, for trærne var nesten hellige for dem, og skogene skulle forbli urørte. Det lå i deres vesen, deres innerste natur å ivareta den verden som fyllte deres liv med slik skjønnhet og glede. Stammene utvekslet kunnskap og informasjon som de tilegnet seg på sine reiser, og yrker gikk ofte i arv fra far og mor til sønn eller datter. Slik lærte de seg etterhvert hemmelighetene til mineralenes rike, og utvant både jern og edle metaller. De lærte seg raskt å lage glass av sand, og en slags mørtel av sand jord leire og vann, for de var et meget inteligent folk som verdsatte høyt nyvinninger og de av dem som var begunstiget med en gave. For innimellom, ca hver annen eller tredje generasjon, ble en av dem født med spesielle evner, en i hver av de forskjellige stammene, som hadde utviklet seg i forskjellige retninger, men alikevell hadde sine røtter og verdisyn felles. Evnene kunne variere fra stamme til stamme, og fra person til person, men felles hadde de alle det samme ønsket om en verden i harmoni mellom alle levende skapninger og stammesamfunn. Noen av de mindre stammene hadde blitt spesellt ofte velsignet med barn som var i besittelse av gaven, og av dem var stammen som kallte seg Argathils barn de mest begunstigede. Argathil var livets tre, et enormt tre som var enestående og unikt. De gamle i stammen som ivaretok stammens nedtegnelser og historie, kunne berette at Argathil hadde eksistert lenge før de første av Skogens barn hadde tråkket sine første steg på verdens skogkledde vidder og fjell. Det hadde aldri noensinne vært en tid hvor de hadde vært foruten dette enorme kjempetreet, som raget himmelhøyt over alle andre trær. I de aller eldste nedtegnelsene handlet det nettopp om Argathil, og skriftene virket uklare og gåtefulle i sin kryptiske form. Felles for alle stammene var også en gang i hvert tiår å dra for å besøke dette verdens under. Under slike ekspedisjoner ble det ofte fortalt gamle legender rundt leirbålene om kvelden, og ingen av Argathils barn var mer egnet for å levendegjøre deres fortid og male de helt store bildene for deres indre blikk enn gamle himmelvandrer. Himmelvandreren fikk sitt navn på grunn av gaven han var i besittelse av. Den tillot ham å dra ut på lange reiser, noen sa til og med forbi denne verdens porter, uten å forflytte kroppen. At det faktisk lot seg gjøre var noe han yndet å bevise ved å være tilstede uten å synes for senere å gjengi detaljene i hendelsene. Han hadde flere ganger vært til stor hjelp ved å kunne tilkalle hjelp ved fødsler som gikk galt hos nabostammens eldste, som kunne se ham. At han også så flere andre vesener fra andre steder som var usynlig for de fleste var en kjent sak, men at han var kapabel til å skjelne de av Skogens sønner som kunne dra på åndereiser var en nyhet for mange. De begavede var ofte forsiktig med å medele nye evner og hendelser til almennheten før de selv hadde diskutert det på deres eget ting. For når stammene en gang hvert tiår trakk mot Argathil var det vanlig at de begavede holdt sine egne samlinger, et godt stykke utenfor de enorme slettene som sakte ble dekket av de forskjellige stammene. Disse møtene ble kalt for et ting, og var kun lovlig å entre ved invitasjon. En av de strengeste straffene Skogens barn hadde, var for å bryte dette påbudet. Det hadde vist seg i mange situasjoner å være av største nødvendighet å beholde disse tingene slik de alltid hadde vært.  FORTSETTELSE FØLGER....

Posted at 09:24AM jan 28, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[0]

Hei alle sammen!

Jeg er nyinnflyttet her og vil gjerne få bruke denne anledningen til å presentere meg selv og si hei til alle dere der ute som har vært her en stund. Jeg er en kar fra vestlandet som har hatt mye glede av penn og papir opp gjennom livet. Jeg er gift med verdens beste kvinne, og sammen har vi har en tenåring og to tisper pluss en valp. Den andre tispen er drektig, så om ikke lenge vil det nok være mange små poter travende rundt om i huset. Jeg har hatt glede av å skrive hele livet, og kan vel egentlig ikke huske når jeg laget mine første historier og dikt, men husker godt de første gangene jeg fikk en ekte positiv respons på det jeg skrev. Ellers om meg er det en kjent sak hvor lidenskapelig opptatt jeg er i astronomi, og jeg har vært interesert i vitenskap, natur og mennesker generelt hele livet. Innrømmer gjerne at jeg også er en av dem som elsker en god konspirasjonsteori, og kan godt like både sci-fi, fantasy og andre mer esoteriske emner. Jeg har hatt et vidt spekter av hva jeg skriver opp gjennom årene, men en hovedvekt på noveller dikt og prosa. Er også veldig glad jeg valgte å se hva dette nettstedet hadde å tilby, og har blitt positivt overasket mer enn en gang siden jeg innlosjerte for noen dager siden. Håper jeg etterhvert kan bidra med noe til den unike og fantastiske samlingen av litteratur og spennende mennesker her er. Er også sosialt anlagt og kan godt like å chatte så det er bare hyggelig hvis noen har spørsmål eller arbeid de vil ha en respons på. Så, takk for meg for denne gang, og håper dere alle får en hyggelig dag.

Posted at 09:04AM jan 28, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[5]

Presteskap og andre skapgjengere!

Hvis du er av typen som blir lett støtt av åpenhjertige skriblerier, ikke les videre. La meg først som sist si at dette er noe jeg først og fremst egentlig skrev for meg selv, som en slags terapautisk sikkerhetsventil når noen av de tema som opptar meg mest og deler av verdisynet mitt føles angrepet, forulempet, og til tider direkte voldtatt, må jeg på et eller annet vis få re-kalibrert tankegodset og nøytralisert alle de giftige ord og tanker som er "påført" meg, om enn selvforskyldt til tider. Som person er jeg veldig spirituelt annlagt, og deler av mitt liv er sterkt påvirket av hendelser som ikke lar seg forklare bort med psykologiske vendinger eller god gammeldags vitenskap. Beklager så mye til de av dere som ikke synes særlig om slik "humbug". Men slik er det, det er den hele og fulle sannhet om meg.

Jeg er en av de merkelige skruene som standhaftig står og taler vitenskapen imot midt opp i ansiktet og roper ut så høyt jeg bare kan, (på papiret vell og merke, ikke utenfor butikken eller ringer på dører eller slikt noe,) om at det er mer ved vår virkelighet enn øyet kan se. Personlig tenker jeg på det omtrent slik: Hvis du så en farge i en drøm du aldri før har sett, og siden skulle forsøke å forklare dette til f.eks malermester Hvermansen, ville du ganske sikkert møte på de samme reaksjoner som jeg har den heller tvilsomme gleden av. Jeg som normalt sett alltid var den som kom med nettopp slike innsigelser og tenkte i mitt stille sinn hvor mye bedre verden ville være uten slike distraksjoner som dette. Jeg anså det kort og godt som en distraksjon eller en digresjon fra virkelighetens jordnære og vitenskapelig anlagte mønster.  Hvis du er klar for mer vil jeg gjerne komme med enda en sammenligning, riktignok ikke en veldig god en, men den får duge inntil jeg kommer på en bedre. 

La oss si du en stille,nei, en stormfull natt med lyn torden, måtte gå alene gjennom en skog for å komme deg til et destinasjonspunkt, og på denne veien så du et spøkelse, et vaskeekte gjenferd. Som om ikke det var skremmende nok å se dette mystiske ukjente, begynner gjenferdet å henvende seg til deg, personlig. Det ser på deg.  For å være helt sikker på at du ligger fra deg alle forhåpninger om en hallusinasjon står du der og prater litt med denne underlige fremtoningen. Selvsagt når du ditt bestemmelsepunkt meget oppglødd og ivrig etter å fortelle hvilken utrolig ting du nettopp har opplevd. Sikkert er det at du har fått ditt syn på en hel del liv og død spørsmål fullstendig snudd på hodet, og like sikkert er det at mange du forteller til vil bare le det bort og prate i vei om hjernens fantastiske innrettninger, og psykens gåtefulle verden, og atter andre vil bli litt forlegen og snakker om noe annet. Men du, du vet at noe er forandret for alltid. Noe i deg kan aldri bli det samme igjen. Virkeligheten du tok for gitt, trodde du kjente, er plutselig satt i et helt nytt lys. Og totalt uavhengig av hva andre måtte mene er du for alltid overbevist om hvor mye større virkeligheten egentlig er enn hva du først antok den for å være. En begripelig og håndfast sfære av materie og forskjellige naturlover, var plutselig blitt så veldig mye mer. Du ser sikkert hvor jeg vil med disse enkle eksemplene, men husk at den virkeligheten du tar for gitt ikke nødvendigvis er mer korrekt enn hva andre måtte mene og vite etter opplevelser utover det en vanligvis ser og opplever i hverdagen. At du selv ikke har gjort deg slike erfaringer, enda, utelukker ikke at du kan eller vil en gang. 

Deler av disse skribleriene, som akkrat nå omhandler mitt syn på kirke og homofili debatten, litt om mine personlige spirituelle meninger og litt ymse annet, tok etterhvert opp i seg nok betydningsfullt materiale av mine tanker og meninger til at jeg tenkte det kunne være av verdi for andre også. Om ikke annet så for ren underholdning og et skrått smil eller tre. Derfor har jeg valgt å la dette komme til offentlighet, som en redigert miniutgave for å inspirere til egen evaluering over disse eller andre verdier du kanskje selv føler har blitt eller blir utsatt for skråblikk fra andre gruperinger i samfunnet. Jeg har selv måttet komme til sannhets erkjennelse gjennom skriveprossesen flere ganger i løpet livet, og bruker den ofte for å overkomme mine egne mentale barrierer og som problemløser, i tilegg til alt jeg skriver vanligvis, som prosa, dikt, essays, fantasy, og en selvbiografi jeg sliter med og har hatt som prosjekt i flere år nå. Jeg er av natur blitt avhengig av å skrive, men har av personlige grunner måtte oppgi det i perioder opp gjennom livet. Uansett er det nå på tide å "gripe pennen fatt" igjen, ta meg selv og det jeg skriver mer på alvor. Bortsett fra at pennen nå er byttet ut med et tastatur, noe jeg følte meg en anelse ukomfortabel med i utgangspuntet, men tror jeg begynner å få dreisen på nå, virker det som om jeg begynner å få fin flyt i tanker versus skrivehastighet. Det er rart at jeg aldri har vurdert pc som medium for min skriving før ettersom jeg har vært ganske glad i å bruke den til alt mulig annet, som spill og multimediamaskin. Men ikke skriving, aldri skriving. Det har alltid vært så personlig for meg. Så jeg tror at jeg kanskje har vært litt redd for å miste det personlige, selve følelsen skrivingen gir meg. Kanskje jeg var litt usikker på om selve tankeprosessen og følelsen ville bli "feil" uten å holde en blyant mellom fingrene. Og ja, jeg har alltid brukt blyant, aldri penn. Bare om jeg ikke har hatt annet for hånden.

(Som nytt medlem her er ikke dette akkurat det første jeg ville valgt å innlede med, men sånn er det. Derfor publiserer jeg dette først privat, for å se om jeg kan snekre sammen noe litt mer interesant som førstepublikasjon.... )

Kirken...Vår store religiøse og moralske pekepinn, vårt bindeledd til selveste himmelen og Gud selv her på jord, og for mange det eneste sosiale bindeledd med likesinnede, troende og religiøse. Et samlingspunkt hvor man kunne være sikker på og treffe andre mennesker med noenlunde de samme synspunkt og opplevelser av åndelig karakter som en selv, ihvertfall når det handlet om de store og viktige spørsmål. Som:  Hvor kommer vi fra, hvor går til, hvordan ble virkeligheten vår dannet, og er homofili en "normal" seksuell legning? Disse store og til en viss grad tunge tema, kan fort bli litt vel mye for en stakkars kirkegjenger å tenke på, så derfor blir svarene ofte overlatt til presteskapet og andre av moralens voktere. I dag er det nesten ikke mulig å stå frem som troende eller spirituell uten at temaet presteskap og andre skapgjengere blir debatert heftig og til tider med en agresjon som kan skremme fanden på flatmark. Fordommene er om mulig blitt enda mer tallrike og rikholdig utstyrt hva uvitenhet angår, med den forskjell at det nå er "den andre siden" av krigsonen som er under ild. Og jeg nevner her noen få kjente og for andre kjære og atter andre igjen morsomme eksempler på denne 360 graders helomvending som vår kollektive bevisshet og vår kjære moral har tatt. Jeg velger å begynne med katolske prester. Trenger jeg å si mer eller vet "alle" hva jeg hentyder til med en gang ordet er sluppet ut i det fri? Joda, du gjettet riktig. Gutter fra kirkekor og søndagsskoler har prydet nyhetsbildet med jevne mellomrom for å gi oss noe å tenke på mens vi ser nyheter spiser småkaker, drikker kaffe og prøver å få litt mening i en ofte meningsløs verden. Det er en naturlig konsekvens å sitte inne med en slik oppfatning av presteskapet etter utallige avisoppslag og diverse tv nyheter, dokumentarer og andre tv relaterte informasjonskilder som har forklart oss til gangs hvor vanlig det er med pedofile prester i "syndens klør".

Så har vi pastorene, som om mulig har fått gjenomgå enda mer etter vi endelig fikk normalisert det kirken har kjempet imot i flere hundre, nei, tusener av år som vår moralske rettesnor og pekepinn, nemlig seksuelle legninger i flere former enn en. Pastorene er i vår kollektive underbevisshet i dag mørkemenn som utfører sjelesorg både med og uten seksuelle undertoner og gies også i naturell fri utfoldelse på bakrommet i bedehuset. At vi har fått et slikt forkvaklet syn på våre troende medmennesker kan vel saktens skyldes at virkeligheten til tider fungerer som en ironisk anlagt rettferdighetens blinde gudinne, iblandet et snev av normal menneskelig trang til sosial pornografi og noen å peke en anklagende finger mot. Det kan virke som om mange synes det er dem vel fortjent, som at de selv har påført seg disse ufine merkelappene igjennom en "som du sår skal du høste" taktikk som gikk forferdelig galt for dem. Det er veldig lett å gå den fellen, men å innta en passiv holdning ovenfor urett uansett hvem den belaster er en sti du ikke vil gå og en vei du ikke vil gå til endes. Som et medmenneske og også en medtroende til en viss grad, ser jeg hvor dypt dette stikker for begge parter. Jeg har både familie og kjære på begge sider og har derfor sett meg nødt til å sette meg ned, og bare skrable alt ned og ut for å se hva jeg faktisk har å si. Tanker blir oftere klarere dersom de blir satt i rekkefølge i en sammenheng. Selv om denne sammenhengen til tider kan virke noe uklar og med litt "halvferdige teorier." FORTSETTELSE FØLGER.....

Posted at 10:16PM jan 26, 2010 by UltimaThule in Diverse  |  Kommentarer[0]