Ballade om en amerikansk offiser

Med den ene handa på hjertet

og den andre på bibelen sverget han en ed.

Sannheten og ingenting annet.

Jeg skal fortelle dere alt jeg vet.

Gifteringen blinket om kapp med

medaljene som hang på hans bryst.

Han svarte rolig og saklig.

Men i stemmen hans fantes intet liv, bare død.

Fritt oversatt fra svensk etter Joacim Thåstrøms "Ballad om en amerikansk officer".

Jeg lød bare ordre og mitt land.

De tingene han sa i det rommet

var som et ekko fraNurnberg -45.

Det føltes som om tiden hadde stått stille.

Det føltes som om ingenting hadde hendt.

Men hos hjemmefruene i de hvite stedene

der tv`en sto på og maten var klar

og der bygningsarbeiderne drakk Budweiser i baren

synes man nok han var en jævel til kar.

Han lød bare ordre og sitt land.

Han kom ut på palassets trapper

med et flir bare en seier kan lokke fram.

Neste gang du ser ham stå der

blir det som senator eller president for landet sitt.

Nå gjorde han en stram honnør med slakterhanda

den som nylig hadde hvilt på den hellige skrift.

Med den andre handa som hadde hvilt på hjertet

hadde han tvunget de fattige til å ta gift.

Han lød bare ordre og sitt land.

Han lød bare ordre og sitt land.

Posted at 01:30PM apr 17, 2007 by zizzel in B�ker  |  Kommentarer[8]

Ett vondt ord

- Så hva jobber du med, da?

Det er den setningen, det punktet hvor jeg får en dårlig følelse i magen. Alltid. Hver gang det spørsmålet kommer opp. Og det kommer nesten alltid også. Mange tanker raser gjennom hodet.Skal jeg juge? Nei. I løpet av det halvsekundet før jeg må svare, så må jeg bestemme meg for hva jeg skal føle, og dermed hva jeg skal si. Jeg klarer å skyve vekk den dårlige følelsen av skam, stor skam fordi jeg jobber som assistent i barnehage, jo mer jeg tenker på det, jo vanskeligere blir det å samle mot til å uttale ordene, svare på spørsmålet.

- Jeg jobber i barnehage.

Ordet assistent blir for voldsomt, for forsmedelig for meg. Hvis de spør noe mer, så sier jeg kort - assistent. Jeg dveler ikke ved jobben min. Jeg forter meg å vende tema, rette fokus på min samtalepartner, spørre han eller hun ut, litt for fort, om hva som helst. Og de er som regel letta over at vi slipper å snakke om unger, bleiene og snørra deres. Hvem vil vel høre om det? Hvem vil vel jobbe med det? Ikke jeg. Og hvis de kjenner meg fra før i tida, og veit at jeg en gang i verden reiste ut og studerte på universitet, og sitter nå med en bachelorgrad, så kan de kjenne igjen fortvilelsen min med ett blikk, og går raskt over på noe annet å snakke om, i ren medlidenhet.

Posted at 01:19PM apr 09, 2007 by zizzel in B�ker  |  Kommentarer[10]

Min hemmelige legning

Jeg visste jo, fra starten av, at det var litt i overkant ambisiøst av meg å begynne å skrive blogg i forfatterbloggen.no. Det var nok ingen tilfeldighet at når jeg først heiv meg uti det, og begynte å skrive blogg jeg og, så var det på et nettsted i nærheten av språkkyndige; folk som har skriving som et levebrød. Ja, jeg innrømmer det: jeg vil ha lesere! Hadde jeg ikke villet det, hadde jeg vel ikke trengt å "publisere" noe som helst (elsker å trykke på den knappen, forresten).Jeg har endel innabords, sånne rare tanker som spinner og blir til fiffige setninger. Og hvis jeg rekker fram til pc`en i tide, så blir den rare lille tanken til en tekst som jeg kan pusse på til den kanskje skinner.

Jeg klarer ikke å la det være, det er en ubendig trang til å ville skrive. Det er min legning,  jeg kan ikke legge det vekk, da blir jeg trist, akkurat som at en homse må få elske den han vil for å være hel. Homsen har sine hemmelige kretser, jeg har denne bloggen hvor jeg lever ut min legning. Tømmer meg for ord til tilfeldige forbipasserende.

Men jeg er jo feig. Jeg tør ikke si til noen (unntatt mannen min) at jeg skriver blogg. Jo, det var en tid, da jeg gikk på skolen, helt opp til gymnaset, at jeg var en uttalt skriver. Jeg gledet meg til stilene, og jeg merket forventningene til læreren når de ble levert inn. Smilene til en hel klasse når læreren stadig ville lese stilen høyt. Norsklærerne synes at jeg burde "gjøre noe med det". Det var der jeg feiga ut.

Så. kjære klasse, Magdahl med kolleger - nå har jeg retta opp i det, nå skriver jeg på forfatterbloggen! I`m getting there. not.

Posted at 10:58PM des 10, 2006 by zizzel in B�ker  |  Kommentarer[2]

Å legge hodet på bloggen

Så, så. Ei så hastigt, min væn. Stikker man nesa for langt fram, så står man laglig til for hugg. Kjente forfattere har språket som sitt våpen, og det kan tydeligvis ramme når man minst venter eller ønsker det.

Jeg er i ferd med å like meg her på Forfatterbloggen; jeg elsker internettets flate struktur, noe gamle Marx ville trykket til sitt bryst.. Her er alle like, alle har lik tilgang på informasjon og mulighet til å uttale seg. Forfattere og deres lesere, side om side.

Man skal ikke skrive brev når man er sint, sa min salige farfar. Kanskje burde man besinne seg litt på begge fronter før man hamrer løs på bloggen sin. Vi er faktisk i det offentlige rom, selv om en blogg kanskje oppleves av forfatterne som semi-privat. Vi skriver og leser.

En moderne pennefeide er snart forbi. Bølgene fra stormen i vannglasset har snart lagt seg. Vi venter i spenning på neste plask.

Posted at 10:06PM nov 24, 2006 by zizzel in B�ker  |  Kommentarer[2]

om den korrekte kos

Man er jo en gang i blant på besøk hjemme hos folk, da gjerne hos venner eller kolleger. Hvis det er første gang på hjemmebesøk, eller man har nylig pusset opp, må man ta den berømte runden, og nåde den som ikke ivrer etter å beundre de nye gardinene eller de nye stilige flisene på badet. Enhver nye forbedring og og nyanskaffelse skal betraktes, vurderes og godkjennes av oss, gjestene. Dermed er investeringen i hus og interiør nok en gang bekreftet, og godt er det , for vi er jo som kjent verdensmestere i å bruke millioner på akkurat det her til lands, i hvert fall inntil helt nylig.

Jeg må bare innrømme det at jeg ikke er helt i stand til å opparbeide den samme entusiasmen som mine gode venner og kolleger har, når vi rusler gjennom nystriglede rom uten verken lit rot, støv eller andre lyter; noen ytre tegn til et levd liv.

Så gjelder det å kose seg. En venninne av meg, som heller ikke leser Bo Bedre jevnlig, fikk sagt det. I dyp betroelse kom det fram, vel vitende om at det hun sa, ikke ville klinge godt i de fleste korrekte, velmøblerte hjem. - Jeg liker ikke å sitte på kjøkkenet og prate. Jeg foretrekker en god og myk sofa å slenge meg i for å prate, framfor en hard pinnestol av en kjøkkenstol, bare fordi det skal være så forbanna koselig å bli sittende på kjøkkenet og skravle!

 Skandaløse uttalelser i de rette kretser.

Det var en forløsende erklæring, og den knyttet vennskapet vårt enda tettere sammen.

For hva for slags skryt er det, når folk sier om kjøkkenet sitt: - ja, her er vi mest, dere! Når stua er installert med en ganske så påkostet og comfy sofa og dertil hørende flat og brei tv med 68 kanaler? ( hvis man da- gud forby - var fristet til å ville se et tv-program sammen). Nei, det er mye mer riktig å ville sitte og vri seg i vånde på kjøkkenet.

Javel, bare sitt, men jeg setter meg heller i sofaen, anytime.

Posted at 10:25PM nov 23, 2006 by zizzel in Diverse  |  Kommentarer[6]

Min første blogg

Dette er en oppvarming. Skrivesperren sitter i meg, den slo seg på med en gang jeg logget meg på. Ingen gylne tanker som trenger seg på, akkurat. Ingen bevingede ord, ingen påtrengende ønsker om å ville dele noen originale tanker.

Likevel skriver jeg. Jeg trenger ingen grunn, for prosessen å skrive gjør godt. Og nå som du kan lese det, får det en helt ny mening.

Jeg er snart litt varmere i trøya. Skuldrene senkes, og fingrene blir myke og raske. Å skrive er å heve blikket opp fra navlen, prøve å se en horisont, på en klar dag. Kjenne at den indre tåkeheimen letter noe, og tilværelsen tilogmed får mening. Andre ganger er å skrive å fordype seg skikkelig i navlen, beskue den på nært hold. Å se innover, granske sitt eget indre. Nå kjenner jeg varmen bølger igjennom meg. Jeg skriver. Leser du? 

Posted at 11:05PM nov 14, 2006 by zizzel in B�ker  |  Kommentarer[1]