Mari Talset


mine tanker og hva som skjer

 
onsdag jul 14, 2010

Det Uskyldige sinn

det er nesten forunderlig å tenke på hvordan barn tenker. de små barna altså. jeg har besøk av en 7åring som ligger på sengen min med min NintendoDS og spiller nintendogs. hun er en nyskjelrig sjel, den jenta der. stiller hundrevis av spørsmål. 

men det er liksom forunderlig hvordan de ikke bryr seg om at de ikke forstår en eneste ting. nontendogs er på engelsk, et språk hun ikke kan. men det spiller ingen rolle.

det finnes en bokserie kalt phenomena av Ruben Eliassen. derer hovedpersonene to alvebarn, og fienden tarkan's makt ligger i å kontrollere voksnes sinn(og en del andre ting), noe som ikke funker på barna fordi de har rene sinn.  

poenget er rett og slett at det virker som om mindre barn lever i en helt annen verden enn resten av verden. ungdommen lever i sin egen verden. voksne lever i sin egen verden. men barnas er renest, klarest og mest uskyldig i forhold til de to andre verdene.

frykten er en annen. ønsker er anderledes. uskyld. fred.

men den tid er nesten tapt. jeg husker en gang jeg gikk forbi barnehagen i nabolaget mitt på vei hjem. det var en ytterst ufyselig guttunge der som bannet styggt mot de andre barna. noen fortalte meg senere at han hadde lært det av sin eldre bror.

slik er det mange steder rundt omkring nå. slik var det ikke noe særlig av for åtte år siden, i hvet fall ikke som jeg kan huske. 

hmm....dette innlegget henger ikke helt på greip. oh well. that's just me. hehe ;-) 

tirsdag jul 13, 2010

Not Knowing

En av grunnene til at flere ting jeg har skrevet på Forfatterbloggen faktisk har blitt skrevet er rett og slett at ingen her vet hvem jeg er. på mange måter kjenner dere meg bedre enn mange som kjenner meg, fordi dere ikke kjenner meg og har lest tankene mine som de som kjenner meg ikke får vite noe av siden de kjenner meg og dere ikke gjør det. 

 forvirrende? ok, litt med vilje. men det jeg mener er at det er en gave for meg at dere ikke kjenner meg, siden det gir meg en frihet. jeg kan si hva jeg vil uten at noen jeg kjenner kan konfrontere meg med det. 

Not knowing er min gave. jag kunne vært hvem som helst. jeg velger meg. så:

Hei. Mitt navn er Mari. Jeg er snart 14år, og begynner i 9.klasse til høsten. Jeg liker å skrive, tegne og ellers bare være kreativ. Jeg kan synge, men er ikke spesielt god. Gikk i kor når jeg var yngre. Har også vært innom mange ulike hobbyer på veien, men jeg har aldri vart så lenge.

Jeg eier nesten ikke tolmodighet, er en som liker å dagdrømme så mye at jeg nesten mistet taket på virkeligheten en gang. Men her er jeg. Hva dagdrømmer jeg om? My Thoughts, My Mind, My Mystery.

Jeg er også en stor entusiast innen musikk. Det deffinerer jeg som "Hører-På-Musikk-Hele-Tiden-Men Bare-Innenfor-Min-Skiftende-Interesse-Og-Har-Ingen-Spesefike-Ønsker-Innen-Musikk-Karriere". eller noe sånt. Jeg spiller litt piano og littegran gitar. Prøvde å skrive sanger en gang i tiden (i fjor) men de var ikke spesielt gode.

take my hand

look me in the eyes

 tell me the truth

i can not hold more lies

And so on!

Men det var da, nå er nå. Men jeg må også tilstå at jeg er en skikkelig hykler. Jeg sier at jeg tror på å leve i øyeblikket, og på å tørre alt hvis man virkelig vil. Jeg er en feiging. 

Og spør hvem som helst. Jeg er sprø. Og stolt av det! Når forfatterbloggen legges ned kommer jeg til å bruke min tid på en av de andre bloggene jeg har. kommer sikkert til å sette opp en link en gang.

uansett så var dette på en måte en slags introduksjon av meg. hadde tenkt å poste en endelig en senere, men her har dere det.

 nå må jeg gå. 

ps: hvis tideligere innlegg forsvinner, er denne siden da full? 

mandag jul 12, 2010

sjeler

det sies at øynene er vinduer til sjelen.

hva er sjeler? hva er en sjel?                                                                               noen ville kansje sagt at "sjelen er en metafor eller ordbilde for menneskets indre ånd, og indre tanker, følelser og personelighet. på lik linje som hjertet er, i ordbilde, mer enn en kraftig, pumpende muskel". eller noe sånt.

personelig har jeg egentlig ikke noen egen definisjon på det. sjeler er så visst noe ånderlig, og det har noe med hva som er det virkelige mennesket.

det er et plan av min verden som kalles "Åndenes Gremeshire" eller "Gremeshir-slettene". det er et setd hvor menneskehetens ytre skall ikke finnes, og alt som er, er sjelene. sanne sannheter. ond ondskap. god godhet. der er sjelene nærnest som spøkelsesaktige former av sine "kjøtt-og-blod" skikkelser. der kan man lese en hver ved å se dem. for uten sitt ytre skall, finnes det ingen løgner.

 kansje dèt er min definisjon på sjeler? hvem vet? kansje min sjel gjør? 

På Hjørnet

det bare datt inn...... :-)[Les mer]

lørdag jun 12, 2010

skoledebatt

den evige debatten om skolen.

1.bør elevene ha lekser?

2.er det fornuftige og effektive læremåter?

3.har skolen et høyt nok nivå på lærerstaben?

4.hvordan lære elevene disiplin på best mulig måte?

5.har noen fag noe nytte i det vanlige liv, eller er de bare masse bortkastet tid?

og det er sikkert mange spørsmål ellers også. som ungdomselev er det ikke så vanskelig å tro hva jeg ville svart på disse spørsmålene, men jeg svarer.

 1. nei. men ikke fordi jeg er lat(selv om jeg er det), men fordi det på meg ikke virker som om noen får utbytte av lekser. heler ikke jeg. forlenget skole ville vært mer lærerikt.

2. ja og nei, kommer an på læreren. 

3. så definitivt IKKE. NEI, NEI OG NEI. det er så mange udugelige lærere at det er til å bli sprø av! de har ikke styring på elevene, kan ikke faget sitt ordentlig og klarer ikke å respekteres av elevene. en må fortjene respekt, ikke bare forlange den. dette gjelder ikke alle lærere, ca. to og en halv har min respekt.

4. jeg ville si ved å bruke "eselmetoden". gullerot foran, kjepp bak. dårlige handlinger burde få en rasjonell og rettferdig straff, gode handlinger burde belønnes for å motivere flere gode handlinger. lærerne burde også klare å holde reglene de også. hvis noen gjør noe galt burde de straffes for å lære en lekse. elever lærer ikke disiplin av daffe lærere.

5. ok, jeg har godtatt at vi må lære ting som hvor hidjaben kommer fra i rle(som jeg overhode ikke eier noen som helst interesse for), men mitt problem er at ingen kan si meg hvorfor. lærerne sier at det står i pensum, og hvis noen spør hvrfor det står i pensum, får vi ingen god begrunnelse, bare roing og mumling og annet babbel uten mening. ingen klarer og gi meg en god grunn for å kunne sånne ting som vi lærer i f.eks rle, heller ikke noen situasjoner hvor sånt kunne være viktig. så klart kunne den informasjonen være nytting i enkelte jobber eller noe sånt, men da burde det heller være en egen valgfri klasse for sånt. "hvordan ikke fornærme n fra en annen religion" kunne vært et eget kapittel i samfunsfag, og rle kunne fint fått plass til all sin nyttige kunnskap innenfor samfunsfaget. og nynorsk skjønner jeg heller ikke poenget med. det er så likt bokmål at jeg kan forstå det meste, så hvorfor lage et eget fag ut av det?

 noen synspunkter? 

lørdag mai 08, 2010

to deler

jeg er en person i to deler. den ene delen er meg som oftest, typisk (eller???) guttejente med DC skatesko og behagelige t-skjorter. hater rosa og null stress med utseende. 

men jeg er en til. en som elsker å forsvinne inn i egen verden hvor jeg lever meg inn i ulike eventyr. en som elsker filmer og bøker, på grunn av historiene de forteller. en som ikke kan la være å smile og drømme om romantikk og kjærlighet. en som kan litt av ganske mye, uten å være skikkelig god i en eneste ting.

altså: jeg kan virke utrolig grunn, men jeg velger å tro at om du virkelig ser etter, finner det mer i meg enn min dårlige humor og meningsløse babling. jeg velger å tro det, men vet ikke om det stemmer..... 

torsdag apr 29, 2010

ukjent savn

jeg kjenner et savn. et sterkt savn. det stikker dypt inn i meg og jeg vet at noe er borte. 

 jeg vet bare ikk hvor savnet kommer fra. eller kansje jeg gjør det? men ikke klarer å innse det?

det er flere ting jeg kunne savne. men ingen av dem treffer meg ved tanken.

og jeg må si, det er en ytterst besynderlig følelse, å savne noe ukjent. men noe gnager mitt indre, og om jeghadde viten om årsaken, ville det kansje endres. eller kansje ikke.

kanjse jeg savner følelsen av at betyr noe spesielt. å oppleve noe totalt avanlig. å ikke føle seg ensom. en venn jeg aldri har hatt...

jeg vet ikke. men det er noe som mangler. dere har sikkert forstått at jeg er en veldig ensom person, men jeg tror ikke at ensomhet er grunnen.  

onsdag apr 28, 2010

helt random

jeg har sikkert over tretti smågreier som er begynnt på men aldri avsluttet. de smågreiene er helt random, altså helt tilfeldige ting som jg kommer på. på den måten opparbeideer jeg meg en hel del gode ideer, men de blir aldri til noe mer en ideer og kansje to sider eller så i en eller annen skrivebok.

 men nå prøver jeg å skrive noe helt random, og se hvordan det går. det har overhode ingen mening eller sammenheng, og det kommer sikkert til å endre i språk (ungdomsaktig til noe mer shakespeare-inspirert), men jeg skal gi det en sjanse. 

 som den håpløse romantikkeren jeg er (det har aldri skjedd med meg, men jeg synes romantikk er så...eh...romantisk? dere skjønner hva jeg mener) kommer jeg ikk unna den faktoren, og jeg plukker kansje opp noen vakre ord fra romeo og julie som jeg leser nå (litt tung lesning må jeg ærlig si). så vi får se hva det blir til. tror kansje jeg legger ut noe av det her senerei dag. 

tirsdag apr 27, 2010

it is the east, and Juliet is th sun

 "But soft! what light trough younder window breaks? it is the East, and Juliet is the sun! Arise fair sun and kill the envious moon. It is the East, and Juliet is the sun"

dette er et berømt "romeo og julie" sisat. stykket ble skrevet av william shakespeare, og er i mine øyne en "vakker tragedie"

 jeg så akkurat filmen med DiCaprio og Claire Danes i hovedrollene. det var nok en moderne verson, med et modernisert poetisk språk. 

jeg likte den filmen jeg :) 


søndag apr 11, 2010

ungdommen i dag

Et utrykk som voksne bruker nokså ofte er ”ungdommen i dag”, eller ”unger nå for tiden” og spesielt ”da jeg var ung/vokste opp/på din alder”. Vi unge kunne jo svare ”gamlingene i dag” eller ”voksne nå for tiden”, men det kunne jo resultere i et dusin forskjellige straffer som voksne muligens anser som ”latterlig snille”. Men sannheten er at man kan egentlig ikke si at vi ungdommer har det mye letter i disse dager enn før. Klart, vi lever i luksus og er late og bortskjemte. Men det gjør det ikke nødvendigvis lettere å være ung i dag. Vi sliter med ting dere voksne ikke har sjangs til å forstå, selv om mange av dere naturligvis insisterer på at dere vet alt om å være ung og ha det vanskelig.

 

Men jeg tar ikke alle under en kam her altså. Dette kan bare rettes mot enkelte mennesker.

 

Dagens luksus har en dyr pris, og vi betaler for den hver eneste dag. Prisen har mange forskjellige navn. Mitt navn på den: å henge over helvete (unnskyld uttrykket, men det er jo egentlig ikke stygt så…). La meg ta et eksempel.

 

Tilbake i tid, da vår generasjons foreldre var unge, hva var det verste de kunne bli kalt? Pyse? Reddhare? Pingle? Dust? Idiot? Brødhue? Men hvis jeg spør noen født på 1990 tallet og oppover, hva kommer de til å svare? Ting de voksne ikke en gang hadde hørt om da de var unge. Ord og uttrykk jeg ikke en gang får meg til å skrive her (tror ikke sånt språk er tillat uansett). Andre eksempler er mobbing, klespress, populæritetspress, utfrysning og mye annet. Gjør du ikke de rette tingene, har de rettetingene, oppfører deg på den rette måten og kler deg rett, da faller du. Rett nedi helvetes flammende inferno. Jeg har så godt som bodd der nede. Og under den røde smerten er det bare et tomt, trist og ensomt mørke. Dere har hørt og lest om de unge som tar sitt eget liv? Jeg bare lurer, hvor ofte skjedde det i ”gamledager”? Hvor mange unge tok sitt eget liv fordi prisen på luksus ble for pinende for de som ikke ønsket eller kunne betale den?

 

Beklager, dette blir nok litt langt. Poenget mitt er altså, i korte trekk: vi unge er på så utrolig mange måter bortskjemt, ja. Men vi betaler dyrt for det til andre i vår generasjon. Altså dette med press og hva som skjer om vi ikke gir etter for det. flere lever da sine liv i dette helvete fullt av smerte og tomhet fordi de nekter eller ikke kan være å gjøre det ”riktige”. Noen betaler med sitt liv for denne luksusen. Så, i forholde til disse dager, hadde dere det så utrolig hardt før i tiden?

onsdag apr 07, 2010

et gammelt notat...

Jeg slettet ting jeg ikke trengte på mobilen, og jeg leste gjennom noen gamle notater. Eller, gamle og gamle, de er fra starten av semesteret eller midt i høstsemesteret kanskje. Men uansett, jeg fant noen tanker fra den gang. De er skrevet på engelsk, trolig fordi jeg syns det noen ganger er letter å uttrykke seg på engelsk. Ingen har noen gang lest dette, og det er egentlig ganske dype tanker. De er gamle nå, men det var nå sånn en gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å la noen lese det heller, men dere er fremmede. De er noen ganger lettere å betro seg til, eller hva? Vel, her kommer det:

 

No change, not a hope. A decided destiny. And me, in the middle of it all. I wish I could disappear. For real, this time. The life of the lonely is in many ways easier, but not without sorrow, tears and dark thoughts. The lonely thinks a lot, cause they usually doesn’t have anyone to talk to. Fear enough, I suppose. Anyway, my life is probably about to turn back to the past, which is easier said like this: I’m falling. Again.  And there is none to catch me, cause I’m the lonely. I have to find my own way up again. Like in slow motion, I guess. I’m not all out yet. But soon. Damn! Still I’m not sure about anything. But I really want to get away. I JUST WANT IT SO BADLY! Take a startover somewhere else.

 

It feels like settled, like a taken decision. It’s decided. But it doesn’t feel like a fall. I already knew. I was already here. It was meant to be, it was meant to be me. (Something about MS painful, but that part reminds private).

 

Such is life

Life sucks

 

A tear is falling after dark.

It lands on my pillow.

 

Keep your thoughts under control, cause high expectations can almost kill you my friend. Hold on, stay strong, belive, but kep an eye on reality.

 

The life of the lonely is in many ways easier

But not less painful

This is the MS Painful. The Memory Song. 

søndag mar 28, 2010

farlig mix

hvis man krysser impulsivitet, kreativitet, unormale interesser, en tenåring og et par gode foreldre, hva får du da?

en farlig mix. 

meg. 

jeg er noe veldig impulsiv, utolmodig, kreativ, unormal, tenåring og har gode foreldre. og jeg er nok en utfordring for mine foreldre. for tiden holder jeg på med et slags "prosjekt" som omfatter hele rommet mitt. det startet med en idè, sm ble til en større idè, og den vokte, og vokser fortsatt.

jeg maler rommet mitt hvitt, for så å dekorere det selv. det går nok i hvitt og blått i flere nyanser. og det startet som enkel dekorering på baksiden av døra til kottet på rommet mitt, derretter utsiden, og i dag har jeg malt den ene veggen på rommet mitt hvit(første strøk). problemet er følgende: jeg kom på at jeg ville male rommet i dag en og en halv time før mine foreldre skulle på middag hos noen venner. jeg ga altså min far en time eller mindre på å hjelpe meg å finne fram alt jeg trengte, forklare meg hvordan og forbrede og sånt før han skulle ut. det var kansje ikke så snillt, men jeg lover, jeg mener ALDRI noe vondt med det, og uttnytter ALDRI min fars godhet(den har han fra farmor, men hun er nesten litt for snill). 

et annet problem med impulsheten min er at jeg sjeldent planlegger. eller jo,jeg planlegger, det er bare det at jeg sjeldent holder meg til planen. sånn er det når jeg skriver også. og maler, og egentlig med alt annet jeg gjør. og det har fitt meg et aldri så lite problem for natten. sengen min er overfyllt med ting og tang jeg måtte ta ned fra veggene, og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av det for å kunne sove der i natt.

men dette er ikke første gang jeg har gitt mine foreldre en veldig kort varsel før jeg ville gjøre noe. f.eks. da jeg var mindre og ville at min far skulle lese for meg. jeg endre opp med å be han om det fem minutter før jeg skulle sove. og jeg er noe voldsomt utolmodig, som da jeg trengte malig, og jeg hadde den dagen etter, samtidig som ideen kom dagen før.

me hva var det jeg skulle si? jo, farlig mix. jeg kunne slite ut hvem som helst med alle ideene mine, alt jeg vil gjøre og alt snakket mitt. og det verste er kansje at jeg faktisk får lov til å gjøre nesten alle de tingene jeg vil gjøre.

og om noen her tenker "hun er impulsiv og følger ikke planene, big deal", så har jeg dette svaret: HADDE DU STÅTT OG SKREVET DETTE(har ikke plass til stol) KLOKKA 00.17 MED SANGA OVERSTRØDD MED DILL OG DALL OG DU SKULLE LEGGE DEG OM TI MINUTTER, HADDE DU TENKT DET SAMME.  ;)

onsdag mar 24, 2010

alder

et spørsmål herjer tankene mine. haralder noe å si for å få drømme oppfyllt? må man være en viss alder for å bli tatt seriøst? det virker nesten sånn. jeg merker at på grunn av alderen min er det mange som undervurderer meg, og som prøver å dytte inn informasjon i meg med teskje. greit, de er veldig mye jeg ikke vet, men jeg er så heldig at jeg tar til meg information veldig fort. 

og når jeg ser gjennom forfatterbloggen ser jeg at mange er vel voksne, er gift og har barn. og selv om jeg har sett yngre mennesker her, får det meg til å undres, hvor mye spiller alderens rolle?

er det noen som vet hvilken rolle alderen spiller? har jeg sjans før jeg blir voksen? 

tirsdag mar 23, 2010

no big deal

Når jeg tenker på det, er alle de tideligere innlegg om ensomhet og sånne triste tanker ”no big deal” for si det sånn. Jeg har det bra. Det er mennesker rundt meg som bryr seg, og jeg har alt jeg trenger av materielle ting og mer til. Jeg har met, klær og husly. Penger og alt mulig. Jeg er rett og slett bortskjemt. Det der med ikke så gode vener tar ikke livet av noen, så hva er problemet? Jeg liker egentlig ikke å snakke om det, men å skrive om det er noe helt annet. Dere på forfatterbloggen har aldri møtt meg og kommer sikkert aldri til å gjøre det heler, så da kan jeg egentlig si hva som helst. Men om noen jeg kjenner fant dette stedet vill ting bli annerledes. Jeg er redd for at noen allerede vet om det, og at jeg ikke kan skrive like fritt her inne lenger. Det er ikke det at dette er noe voldsomt hemmelighetsskremmeri, men jeg orker ikke snakke om det. Det er jo ikke egentlig noe stort. Jeg har det jo bra, og det er først når folk begynner å snakke om det at jeg kanskje føler meg trist.

 

Jeg gråter veldig lett. Ikke at jeg blir så fort lei meg eler noe sånt, men det bare skjer. Eller, det er kanskje ikke å gråte men tårene triller fort i hvert fall. Når jeg blir sint, når folk syntes synd på meg, når jeg ler mye, når noen her det morsomt på min bekostning (selv om det ikke er vondt ment og jeg ikke tar det vondt heller). Og alt dette kan gi feil inntrykk av hva jeg mener når jeg snakker om sånne ting. Jeg vil ikke gråte, og jeg trenger det ikke heller. Det bare skjer. Det vil ikke folk forstå bestandig.

 

Så nei, jeg liker ikke å snakke om det. Jeg skriver bare. Og det går bra. Det er jo ikke noe stort å snakke om, men jeg gråten nesten med en gang temaet kommer opp. Så jeg prøver å ikke nevne det. Vifter det bort som om det var en innpåsliten flue. Jeg er ikke så glad i fluer. Jeg burde kanskje slette de syte-innleggene, men tror ikke jeg kommer til å gjøre det.

 

Og nå er jeg bare redd for at noen skal oppdage meg på dette stedet og ødelegge min frie tale. Jeg vil ikke snakke om det. Bare la det være og leve som vanlig.

min respekt

det er mange som krever min respekt. uten betingelser. bare fordi de er voksne. men sannheten er: vil noen ha min respekt, må de fortjene den. jeg kan late som om jeg har respekt like lett som jeg kan forfalske et smil. jeg har mennesker jeg respekterer, men det er likevel mange uten min respekt som forventer at de skal ha den. lærere for eksemel. spesielt en. hun forventer selvsagt at alle elevene skal ha rspekt. for en tåpelig tanke. hun er overlegen, prøver å bruke fremmedord fra andre fag for å illustrere at hun kan så mye. ja, klart hun kan mye, hun er jo lærer! så må hun prøve å restere mer enn hun trenger? det virker bare dumt. man skal ikke overdrive. 

og for å være ærlig, jeg får ikke lett respekt for mennesker. de må overbevise magefølelsen, hjernen og min noe irriterende personelighet. og jeg respekterer ikke folk for ting de vet eller hva de gjør, men for personeligheten deres. 

jeg sier det sånn:     respekt kan ikke forventes å få, bare fortjenes å få. sånn burde det være for alle. 

 
© Mari Talset