blogg rett og slett


meg

 
søndag jul 18, 2010

The fog

Hun skrev noen brev til meg etter jeg var tilbake i Norge. Nydelige håndskrevne brev. Jeg kladda tilbake så godt jeg kunne.

Likevel merka jeg det uungåelige. Brevene ble færre og færre og det gikk lengre og lengre tid mellom hver gang hun skrev.

De gangene det lå ett brev i postkassa føltes det som en pust fra en varm lykke.

Om nettene drømte jeg om henne. Jeg drømte jeg møtte henne igjen, men ofte ble hun borte for meg.

Hadde hun følt noe for meg den sommeren? Det vet jeg ikke den dag i dag. Sansyneligvis ikke så sterkt som meg. I siste brevet la hun ved ett dikt. Etter dette hørte jeg ikke mer fra henne.

En sommer var over. Sommeren jeg aldri glemmer. Sommeren jeg falt for en svenske.

 

 

The fog

I would sneak up from behind

To embrace you in sweet caress

Then I'll vanish

fredag jul 16, 2010

Avskjed

Ikke lenge etter denne kvelden, skulle hun hjem til Sverige. Dette ville bli den siste dagen jeg så henne ever.

Jeg så mye på henne denne dagen. Jeg skjulte det ikke. Hvorfor skulle jeg? Hun var vakrere enn noensinne.

Engelskmenne kalte denne dagen humid. Varmen var intens.

Jeg så hun hadde tårer i øynene da vi skiltes. Jeg ville ikke gråte. Derfor løp jeg ut av togstasjonen. Ikke langt unna lå det en park. Jeg satte meg i gresset og strigråt. Hadde ikke begrep om tid ,bare gråt og gråt. Etter flere timer hørte jeg noe i buskene nær meg. En mann reiste seg opp og stirra på meg. Han hadde nettopp våkna. Jeg så han ville si noe. Da gikk jeg. Orka ikke snakke med noen. Dro hjem til Pinner og satte meg på rommet. Stirra apatisk i veggen mens salte tårer rann ned kinnet mitt.

Jeg satt i parken og klamra meg til boka. Setningene hoppa. Ofte ble linjene doble på grunn av tårene. London var ikke den samme lenger. Boka var heller ikke den samme.

Hun ville aldri komme på besøk til meg mer. Jeg var alene i storbyen. Jeg ville bare hjem igjen. Så ikke vitsen i å være her lenger. Så ikke vitsen eller gleden i noe.

torsdag jul 15, 2010

Ikke så enkelt

Jeg var fullstendig klar over jeg var blitt hodestups forelska. Om det var gjensidig kunne jeg jo ikke vite, men i min fantasi hadde jeg fått så mange vakre signal. Defor var jeg 80% sikker på at hun følte noe for meg.

Nå var det hele opp til meg trodde jeg. Jeg måtte ta ett eller annet initativ. Hva det skulle være ante jeg ikke. Likevel hadde jeg bestemt meg for at denne lørdagen skulle jeg vise hva jeg følte for henne.

Planen var å si de tre magiske orda denne kvelden. Kanskje kom det til å skje noe mellom oss. Drømmen min var å gi henne den kjæligheten jeg følte for henne. Jo mer jeg tenkte på hva som kanskje kunne komme til å skje, jo mer oppspilt ble jeg. Da jeg stor utenfor utgangsdøra til der hun bodde, var jeg så spent at jeg var kvalm.

Hva skjedde denne kvelden? På tv'n surra Sound of Music. Hun laga egg og bønner. Vi drakk opp en hvitvinsflaske og jeg var så nervøs at jeg nesten ikke fikk fram ett ord. Det var det.

På vei hjem denne kvelden var jeg skuffa. Jeg hadde forspilt en tjangs som aldri ville komme igjen.

tirsdag jul 13, 2010

Boka

Dette året fylte jeg 20 år. Av henne fikk jeg en liten pocketbok av Oscar Wilde. Jeg ante ikke hvem denne Wilde var. Jeg hadde heller aldri lest noe særlig bøker på engelsk.

I parken satt dem. Bokormene. De satt på plenen og las i bøker. Jeg så dem overalt på sorike dager. Kunne i grunnen ikke forstå at de orka å sitte i en park og lese bok. Ikke før nå.

Denne boka betydde veldig mye for meg. Hele boka. Jeg hadde fått den av henne. Derfor bestemte jeg meg for å bli en av dem.

Jeg plasserte meg i gresset en varm junidag med nesa i boka. Orda stokka seg og jeg fikk ikke med meg halvparten. Likevel var jeg besatt. Noe magisk måtte det være med denne herr Wilde. Dette magiske ville jeg finne ut av.

- Hello Aina, hørte jeg en vakker kvinnestemme si. Jeg titta opp. Det var som om jeg forsvannt under bakken av dragsuget. Hun stod foran meg.

- You must read The happy prince. It's a classic ,sa hun og smilte verdens vakreste smil.

søndag jul 11, 2010

Slaget tapt for en stund

Hele denne våren hadde jeg en rival, Indieren. Han var alltid på plass på den internasjonale klubben. Alltid var det konkurranse mellom meg og han om hennes gunst.

Vi var invitert på fest. En hel gjeng. Alt jeg var opptatt av var fortsatt henne, men denne kvelden var kaotisk for Indieren også var invitert.

Alle møblene i stua var rydda bort. Bare et bord med hvit duk og et stereonalegg var igjen. På bordet stod det mange små stett glass med champagne .

Vi var mange. Noen satt i trappeoppgangen andre stod i stua. I etasjen over var en liten tv stue. Der havna vi og desverre også Indieren. Han prøvde stadig å få blikkontakt med henne. Et øyeblikk tror jeg også han oppnådde det. Jeg kjente panikken og skuffelsen spre seg. På en eller annen merkelig måte greide jeg å bryte opp stemingen ved å si

- Listen to the music. Why don't we go downstairs? It's boring up here.

Jeg fikk dem med meg, men kom ikke lenger enn trappeoppgangen. Da var det plutselig en ny lek som hadde blitt morro. Kaste hatten leken og hatten var min. Jeg ble hoppende att og fram etter hatten og hadde ikke lenger noen som helst form for kontroll. Jeg så Indieren og danse med henne og forstod at slaget var tapt denne kvelden.

tirsdag jul 06, 2010

Brighton

Toga hadde tilbud på byene rundt London denne lørdagen og hun hadde skaffa to billetter. En til meg og en til seg selv. Jeg var kry fordi hun ville ha meg med.

Lørdagen kom og vi satt på toget ned til Brighton. Vi satt ovenfor hverandre. Det jeg husker best var stillheten. De stundene vi ikke sa noe til hverandre. Spenningen som bygde seg opp inni meg når blikkene våre innimellom streifa hverandre. Det var noe der. En spenning. Iallefall fra min side.

Brighton var for meg lettere kaos, men spennede. Dagens høydepunkt var ennå likevel togturen ned. Da vi ikke sa noe. Jeg følte på en måte at spenningen jeg hadde ,drukna av støyen fra denne byen. Overgangene ble for store for meg. Vi var på mye på kort tid. Alt fra makred , museum, gatekjøkken og en tur på piret.

Hun hadde badedrakt under klærne og svømte i sjøen. Jeg sto på de små runde steinene ved stranda og så bare hodet hennes i vannet. Da hun kom opp av vannet turte jeg ikke se på henne. Det ble for sterkt. Jeg var brydd og plystra mens jeg så på en måke.

Undergrunnen hjem til Pinner var smekkfull og vi måtte stå hele veien. Vi stod tett inntill hverandre. Armene våre møttes. Hud mot hud. Jeg eksploderte innvendig.

lørdag jul 03, 2010

Harrods til besvær

April var varm i London dette året. Vi hadde gått å traska i sentrum som vanlig. Ettermiddagen begynte å krype til kveld. En varm deilig kveld. London kokte av forventning. Jeg kokte også. Hun hadde foreslått at vi skulle gå på discotek. Denne kvelden var dette discoteket forbeholdt lesber og homser. Jeg trudde ikke mine egne ører da hun kom med forslaget.

Jeg sa jo ikke akkurat nei til det forslaget, men først gikk vi innom Harrods for å kikke litt. Vi hadde gått hele dagen, og jeg begynte å merke det i beina. På Harrods møtte vi noen kjentfolk og vi blei stående å prate. Etterhvert blei jeg lei pratinga og satte meg ned på en kant over et gullbelagt skilt. Det var sikkert ikke lov, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg satt der en stund å studerte folk som passerte. Gledde meg til discoteket og håpte innerst inne at de folka bare kunne gå.

- Are you ready? spurde hun meg omsider da folka var gått.

- Jepp, svarte jeg og spratt opp fra kanten.

Jeg hørte en spjærelyd og følte motstand. Hele buksebaken var spjæra opp av skiltet.

- Obs , sa jeg og så på henne. We can go to the disco anyway?

Det ble ikke noe discotek denne kvelden. Jeg hadde ikke komt inn sån som jeg så ut. Istede reiste vi hjem igjen hver for oss.

Den kvelden var jeg pottesur og forbanna alle skilta på Harrods

torsdag jul 01, 2010

Min første kjærlighet - SJOKOLADE

Det var ikke hver dag vi møtte hverandre. Noen kvelder satt jeg på rommet mitt og drømte. Drømmen handla for det meste om henne og meg. Alt jeg kunne tenke meg å gjøre sammen med henne. Syndige tanker. Tabutanker.

Jeg hadde kjøpt meg en walkmanradio med kasettspiller og en kasett av Shade. Jeg satt der på rommet med hodetelefonene og stirra i veggen. Blikket var vendt innover. Jeg tenkte på situasjoner som hadde oppstått sammen med henne og situasjoner som kunne oppstå i framtiden. Etterhvert ble tankene mer og mer intense og toppet seg til sangen Sweetest Tabu. Da orka jeg ikke mer. Jeg måtte ha sjokolade. SJOKOLADE.

Jeg heiv på meg jakka og løp nedover veien til nermeste kiosk. Kjøpte liksågreit fire forskjellige sjokoladesorter. Deretter gikk jeg opp på rommet igjen satte meg i senga og gumla sjokolade. Aldri før eller siden har sjokolade smakt så godt. Det ble mye sjokolade på meg denne våren.

onsdag jun 30, 2010

Min første kjærlighet - Speilrefleks

Det var morgen. Sola skinte inn kjøkkenvinduet. Ute var det varmt til å være mars.

Jeg smørte meg brødskiver. Svære mjuke brødblingser med klissete honning. Jeg hadde helt dilla på honning.

Det ringte på døra.Den svenske au pairen stod utenfor. Jeg visste jo hun skulle komme for vi hadde avtalt å reise til sentrum denne lørdagen. Jeg skynda meg å bli ferdig med matpakka. Det kribla i kroppen.

På vei nedover med undergrunnen kikka jeg på henne i smug. Det kastanjebrune håret ramma inn det vakre ansiktet. Øynene var nøttebrune og dype. Hun så ikke svensk ut, mer sydeuropeisk. Hun var naturlig vakker. Sminke brukte hun ikke. Denne dama kunne lett ha blitt modell om hun hadde gått inn for det.

At jeg smugtitta på henne trodde jeg var hemmelig helt til jeg følte noen så på meg. Hun så på meg fra reflekset i vinduet. Jeg var avslørt. Hun så hemmelighetsfull ut og hun smile. Blandigen av å være flau og ønsket om at dette skulle vare skapte motstridende signaler til kroppen og jeg ble stressa.

tirsdag jun 22, 2010

Min første kjærlighet - Lett tone

Det at Olof Palme var død gikk vel ikke helt inn. Vi snakka litt om det siden hun kom fra Sverige. Alt annet var så rart og vakkert i denne tiden. Jeg var så forelska at jeg ikke ensa så mye annet enn London og denne svenske au-pairen.

Vi holdt stadig kontakten og jeg blei invitert hjem til henne. Det var søndag og stille. Folk flest var i helgemodus. Noen fløy med draker i en park. Det var vakkert.

For å komme til henne, måtte jeg over et lite jorde. Hun bodde ikke langt unna.

Disse stundene på rommet hennes ble vi skikkelig kjent. Tonen var alltid lett. Likevel kjente jeg ofte en lett prikking i huden. En slags murrende spenning.

Hun kom fra sør sverige og det var ikke så mye jeg forstod når hun prata svensk. Vi kom på vi skulle prate engelsk til hverandre når vi var sammen. På den måte kunne vi holde ved like engelsken. I praksis snakka hun flytende posh. Jeg derimot hadde slang som jeg hadde snappa opp av folk i Pinner.

Hun var interresert i litteratur og hun fortalte mye om bøker hun hadde lest. Jeg lytta interresert. I grunnen var alt hun prata om interresant. Om hun hadde prata om oppvask, hadde jeg vert like interresert.

mandag mai 31, 2010

Min første kjærlighet - Ubevisst forelska

Vi snakka mye den kvelden. Tonen var der med en gang. Fra å være en nokså grå og trist kveld ,forandra dette seg til å bli veldig hyggelig. Vi utveksla telefon nummer og avtalte å dra sammen på et marked i Harrow on the Hill på lørdagen. Plutselig følte jeg meg ikke alene lenger.

Jeg vet i grunnen ikke når forelskelsen starta. Den kom gradvis og jeg forstod ikke tegninga før det hadde skjedd.

Markedet vi var på den lørdagen var utrolig spennede og det var mye rart å se på.

Jeg så at dama var utrolig vakker. Mørke brunt langt hår, høy og rank. At jeg selv var korvokst i forhold, spilte ingen rolle for meg. Jeg tror det aldri falt meg inn noengang at jeg faktisk bare rakk henne til halsen.

Jeg begynte å legge merke til henne for alvår den lørdagen. Kåpa hennes og de høyhælte søvlettene. Beltet som hun hadde stramt rundt den smale midjen. Det var ikke til å unngå.

Hun var spesiell. Ikke som de andre jentene. Hun hadde en tidløs aura rund seg. I grunnen kunne det vert mellomkrigstid og hun hadde glidd rett inn i miljøet. Så klassisk var hun.

Humøret mitt begynte å bli euforisk denne lørdagen. Følelsene begynte å ta av med kraftige vingeslag. Jeg fløy for første gang i mitt liv. Forelskelsen hadde allerede begynt selv om jeg selv ikke var klar over det.

På vei hjem til t-banen fikk vi lyst på sjokolade. Vi gikk til en kiosk. Utenfor stod det aviser på ett satitiv. Plutselig ropte hun og pekte. Jeg så ned. Olof Palme var død.

fredag mai 28, 2010

Min første kjærlighet 1. - Da jeg møtte henne

Jeg var 19 og au-pair i London. Det var januar. Jeg møtte noen finske jenter. De hilste ikke på meg. Med nesa i sky gikk de hand i hånd med noen engelske gutter. Jeg var ikke interresant nok.

Pinner var dyster etter dette. Det var jeg også. Jeg brydde meg ikke om de engelske gutta. Jeg brydde meg om de finske jentene. Det at de ikke hadde hilst på meg tok jeg som et nedrelag. Hva var så interresant med gutter i utgangspunktet? Jeg fattet det ikke. Her kunne vi finne på mye gøy sammen, så gikk de avgårde med disse kvisete guttene. Det var ikke mange dager siden vi alle hadde vert på skøytebanen sammen og hatt det gøy. Det hadde de vist glemt nå.

Det var tirsdag og dagen da den internasjonale klubben var åpen for oss i utlendighet. Den internasjonale klubben hadde alle nasjonaliteter. Mest au-pairer og gutter som var på utkikk etter potensielle koner. I kveld hadde jeg ikke lyst å gå, men hadde jeg noe valg? Jeg kunne selvfølgelig sitte inne på rommet mitt å glo i veggen, men det var ikke noe fristende alternativ. Tung i kroppen og mørk til sinns subba jeg meg avgårde.

Det var dunkel belysning i lokalet. Jeg var tidlig ute og det hadde ikke kommet så mange folk ennå. Det satt en indier og prata med ei borte i ei krå.

Lite visste jeg da at denne indieren skulle bli min verste rival.

Jeg snakka litt med en fransk au-pair. Hun prata som en foss.

Noen av lederne slo på musikk og jeg trakk meg tilbake. Fem minutter med en fransk jente med munndiare var nok. Jeg var svett i øra.

De spilte Wham og jeg var helt med. Den eggende glade musikken forplanta seg i magen og føltes som jeg hadde hele basspartiet inni der.

- Where do you come from?

- Sveden.

- Where in Sweeden.

- From the south.

Ørene mine slo fikk flakk. Jenta i kråa kom fra Sverige. Sverige var nesten som hjemme. Iallefall i London. Jeg snudde meg mot de to med ny nysgjerrighet.

- You have beautiful eyes.

- Thanks.

- Hei kommer du fra Sverige? Norge her.

Det var kanskje ikke det rette tidspunktet å blande seg inn i denne samtalen, men noe i meg klarte ikke la vær.

Jenta lo mot meg. Jeg lo med. Vi var begge glade for å møte en nabo.

Inidieren gikk slukøret vekk fra oss. Det ble ingen potensiell kone på han denne kvelden.

fredag apr 30, 2010

Jeg ønsker meg en fredfull rolig sommer og dere en god sommer

Jeg vil takke helsevesenet og andre for mye positiv oppmerksomhet som har gjort at jeg har fått bedre selvtillit. Jeg har også blitt pressa gangske hardt, men det har vert nødvendig.

Nå derimot sier jeg det igjen. Jeg klarer meg fint på egenhånd så lenge jeg får gå til psykolog. Jeg grur meg til sommeren fordi jeg er redd for samme presset, men samtidig gleder jeg meg om det hele er over. Jeg håper i det lengste at alt er over nå ute på gata, buss og trikk. De siste 11 mnd har vert både skrekkelig og vakkert. Jeg har vert gjennom så mye uforklarlig. Det tar jeg med som erfaring.

Jeg ønsker meg en rolig sommer og dere en god sommer.

tirsdag mar 30, 2010

spaceain's korte politiske karriere

Dette er på slutten av -80 tallet. Jeg er nesten 22 år. Det er April. Bak meg har jeg nesten et helt år samfunnshistorie på Høyskolen i Lillehammer.

Jeg har alltid vert interrestert i politikk. Jeg har bare ikke hatt utholdenhet eller tolmodighet til å gjøre noe med det. Politisk er jeg rødgrønn.

Denne fasen av livet mitt var voldsom. Skal jeg bruke få ord på det, kan jeg si et vondt kaos liv.

Det jeg ikke visste da var at jeg hadde ADHD. Hadde jeg vist det hadde jeg forstått hvorfor hele studiet gikk til helvette. I denne perioden var jeg ekstremt ensom. Ikke nok med ADHD'en min, er jeg også transe/lesbisk.

Jeg hadde absolutt ikke kommet ut av skapet. To vonde vanskelige ting på en gang. Ikke rart de ble kaos.

Jeg hadde meldt meg inn i en sosialistisk stundentgruppe. Denne gruppa skulle til landsmøte i Oslo. Av en eller annen merkelig grunn skulle jeg dit sammen med noen andre.

Jeg hadde nettopp farga luggen min blå i rent raseri over all den systematiske mobbinga jeg blei utsatt for på skolen. Det var min måte å si fra på.

Jeg husker ikke så mye av togturen  til Oslo. Det eneste jeg vet, er at jeg sansyneligvis ikke sa mye og at jeg var svett av nervøsitet.

Det jeg derimot huska, var da jeg møtte en veninne fra ungdomskolen på Karl Johan. Jeg ble glad da jeg møtte henne for hun var en påminnelse om ett liv før helvette i Lillehammer starta.

På ungdomskolen var jeg som alle andre. En medlem av en gjeng med ungdommer som slet med vårt.

Da den gamle klasseveninna forsvann ut i horisonten snudde jeg meg og så på gjengen jeg var sammen med. For meg var de aliens. De prata på en rar måte og i tillegg kunne de visst alt. De var selvbevisste og selvsikre. Noen hadde vert i politikken siden 14 års alderen. De visste hva de ville og hvor de stod. Det visste ikke jeg.

Møtet ble holdt på Yongstorget på taket av en eller annen bygning som sansynligvis Arbeiderpartiet eide.

I grunnen var jeg allerede i sjokk over mine manglende kunnskaper fra før av. Det blei ikke bedre da jeg møtte alle som var med på møtet. Her var det snakk om selvbevisste ungdommer med talegavene i behold.

Noe i meg var fascinert av mange av dem. Det de sa og måten de sa ting på åpna opp noe inni meg som var så innestengt at jeg kjente på en vag psykose samtidig som jeg ble vekt opp av en dvale. Det var ubehagelig. Når det skjedde, kom også angsten. Jeg hadde sån angst at det prikka i kroppen.

Jeg sa ikke en dritt og benytta enhver andledning til å gå for meg sjøl.

Jeg fant en brusautomat, men den også var vanskelig. Boksen kom ikke ut. Jeg fikk panikk. Ingenting gikk min vei. Ikke brusautomaten engang. Jeg stod der å fikla med brusautomaten til jeg blei tilsnakka av en vakt som sa " Vær forsiktig med den brusautomaten. Du må ikke være så voldsom. Da blir den ødelagt" Han så streng og rar ut.

Jeg bestemte meg for å kjøpe brus ute og tok heisen ned. På vei opp igjen , kom jeg sammen med en av studentene. Han sa noe som jeg aldri glemmer " Tenk. Mellom deg og avgrunnen er det bare noen centimeter." Så så han på meg utfordrende. Det prikka enda mer i kroppen . Alt jeg tenkte på resten av den heisturen var. UT jeg må UT!

Talene som ble holdt på samlinga likte jeg. Jeg har alltid likt ideologiske glødende taler. Det var ikke alt jeg forstod, men når taler blir lange har jeg en innbebygd dagdrømm knapp jeg trykker på. Å dagdrømme til glødende taler er omtrent som å drømme til musikk.

Verre blei det med avstemminga. Jeg hadde fått tildelt en bunke med papirer, men hadde selvfølgelig ikke lest dem. Jeg så jo de andre løfta en lapp i været for hver gang de stemte på noe. Problemet mitt var jo at jeg ikke visste hva de stemte på siden jeg ikke hadde lest papira. Jeg var lost.

Jeg tenkte jeg måtte late som om jeg forstod så  jeg løfta hånda i været. Jeg merka jo at de andre ble nervøse .Min stemme som jeg jo overhode ikke hadde kontroll over , kunne i praksis avgjøre en jevn avstemming. Jeg forstod jo ikke hvorfor folk glana så rart å meg når jeg løfta hånda. Jeg blei nesten fornerma.

Det som skulle avslutte min karrere i studentolitikken var gruppearbeid. Jeg kom sammen med en gjeng politiske genier. I forhold til dem var jeg en amøbe. I tillegg har jeg aldri fiksa gruppearbeid. Etter 15 min sa jeg det som det var. " Jeg tror jeg gir meg på dette"

Jeg pakka sammen tinga mine og gikk. Hvor gikk jeg?

På kino. Der så jeg " For harde livet" om Tyrillikollektivet. Jeg huska jeg neste skulle ønske jeg hadde vert på Tyrillikollektivet for der var det folk som snakka om følelser. De snakka om ting som jeg sleit med selv om jeg jo ikke var narkoman.

Noen timer før toget mitt gikk til Lillehammer møtte jeg igjen klasseveninna mi. I grunnen var vi to rake motsetninger. Jeg var kortvokst med alle følelsene mine gjemt langt inni meg. Hun var høy, vakker og hadde alltid hatt god selvtillit. Hun hold følge med meg helt til toget gikk. Det er jeg veldig takknemmelig for.

Slik enda min politiske karrere. Jeg er fortsatt rødgrønn politisk og kortvokst. Den store forskjellen er alderen min , og at jeg vet hvorfor det blei så vanskelig for meg da.

 

søndag feb 14, 2010

Skriving har blitt et mareritt

 

Jeg får ikke til å skrive mer. Det jeg skriver blir bare mer og mer elendig. Med ett står skriving for meg som et daglig mareritt. Det blir bare svada. Flyt er der bare i blogging og nesten ikke det engag.

Når jeg er inne i sånne perioder lurer jeg på hvem jeg skal tro på. Johnsen som sier at trutt arbeid er en del av det å skrive, eller Pia på Litteraturbloggen som mener skriving bør være lystbetont. Jeg velger en mellomting. Jeg skriver i 30 min hver dag på hva som helst. Det viktigste for meg er at jeg skriver. Mye av det jeg skriver er så elendig at det ikke passer seg til publisering engang, men det viktigste for meg er vel at jeg ikke har gitt opp.

Ofte og i perioder kan skriving være veldig givende. Verre blir det når man plutselig ser sin egen begrensning. Hva gjør man da? Gir opp og innser at man aldri kommer til å bli bra å skrive, eller godtar at skriving i perioder er en kjærkommen hobby. Spesielt når internett eksisterer og en kan legge ut noe en er fornøyd med og på gode dager få kommetarer eller stjerner.

Jeg velger det siste selv om skriving  for tiden er et herk og makkverksarbeid uten sidestykke.

 
© blogg rett og slett