uppsalahansen


en nordmann i sverige

 
søndag mai 30, 2010

Ris til egen bak

Da jeg begynte å skrive, sjekket jeg andres verk for tegnsetting. Jeg noterte at det vanlige i norske bøker i min bokhylle er « og ». Tungvint, tenkte jeg. Hvor i alle dager er de tegnene? Jeg droppet det og gikk for bruken av den lettilgjengelige streken -, som også brukes, dog ikke like flittig.

Etter at jeg la ut noe stoff, fikk jeg tilbakemeldinger angående tegnsetting, og ble tipset om Korrekturavdelingen.

Der lærte jeg at « kommer fram ved å taste Ctrl+0171 (på det numeriske tastaturet), og » er under Ctrl+0187.
Som jeg skrev, tungvint.

For å gjøre det lett for meg, så jeg skulle slippe å gå gjennom hele manuset og manuelt bytte ut - med Ctrl+171 («) og sette inn Ctrl+187 (») på slutten av replikker, så testet jeg søk og erstatt-funksjonen.

FAIL! Av en eller annen grunn ble « til ". Greit, da fikser jeg det manuelt, tenkte jeg, men med hjelp av makroer, som Korrekturavdelingen også skriver om:

Ctrl+< som lager venstretegnet
Alt+< som lager høyretegnet
Ctrl+å som lager begge to, og som dessuten flytter markøren mellom anførselstegnene

Men i følge Korrekturavdelingen, og bransjestandarden (bokhyllas romaner), så er det også mulig å bruke tankestrek – (Alt+0150), også kjent som ndash, ikke å forveksle med bindestreken - som jeg har brukt, eller mdash.

Forøvrig skal det være hardt mellomrom etter tankestrek.
Hardt mellomrom? Javel.

Det var på dette tidspunktet jeg bestemte meg for å bruke « og », med hjelp av makroene mine.

torsdag mai 27, 2010

The Wild Bunch

Det har blitt litt mye Uppsalahansen her og et par andre steder, men før jeg trekker meg tilbake til min egen blogg en stund, bortsett fra å kommentere litt i ren takknemlighet, så vil jeg forsøke meg på en Andersen.

"Man blottstiller seg veldig ved å legge ut slik du gjør, deri ligger en kraft å ta vare på. Det er lett å gå litt 'tom' når man møter negative kommentarer, skrivingen knyter seg. En ide kan være å begynne et annet sted når du går på igjen. Skrive noe annet, noe lystbetont."

Bra ord fra en bra mann, og selv om jeg ikke har gått tom av "negative kommentarer" (tvert i mot, faktisk), så ville jeg leke litt med noe "lystbetont" på formiddagen.

Les for det det er, noe uredigert som ble skrevet i entusiasme før lunsj.
Kritiser gjerne for alt det ikke er og alt det kan bli...

THE WILD BUNCH

A storm struck on the night Laura Shane was born, and there was a strangeness about the weather that people would remember for years.

Jepp, som jeg trodde. Førsteinntrykket av Koontz’ Lightning var bra og etter å ha lest første setning i boken, bestemte jeg meg for å kjøpe den. Perfekt lesestoff for de mange flyturene opp til uthoppshøyde på den kommende treningsleiren her i Florida.

Det var det jeg hadde tenkt i sjappa på flyplassen i Orlando. Og nå som slutten på både treningsleiren og boken nærmer seg, er jeg fornøyd med begge deler. Lettlest underholdning som tar tankene vekk fra treningen i korte øyeblikk. En perfekt måte å la hjernen hvile mellom fokuseringsøvelsene. Og tenk om man hadde en tidsmaskin. Mind-boggling. Et morsomt ord. Utrolig. Forbløffende. Også bra ord. Men ikke like bra som det engelske. Det er mer beskrivende av hva man faktisk opplever. Hjerne-steilende. Hjerne-nølende. Tvilende. Stussende. Ikke like bra.

Jeg ser på høydemåleren. 10 000 fot. Jeg legger boken innenfor hoppdressen, mot magen, og går gjennom en pusteøvelse for å senke pulsen og fokusere. Deretter ser jeg for meg formasjonene vi skal lage så mange av som mulig i frittfall i løpet av 50 sekunder etter uthopp: ”Donut Flake - Donut Flake”, ”Star - In Out” og ”Double Spider”.

Gang etter gang, går jeg gjennom det jeg skal gjøre i hodet. Mine oppgaver. Deretter alle andres. Både i normal hastighet, slow motion og ekstra fort. For å se for meg alt fra alle vinkler, og hva som kan skje, slik at jeg kan rydde opp om noe går galt. Alt går knirkefritt. Jeg er klar. Som alltid.

Døren åpnes. Vinden river rundt i flykroppen. Deilig. Puls. 62. Vi gjør oss klare. Klatrer ut. Dette har vi gjort mange ganger før.

Ready! Set! Go!

Fortløpende, for hver gang en formasjon er komplett, ser jeg for meg bildene av de neste tre i hjernen. Donut flake-donut flake, star-in out, double spider, donut-flake-donut flake, star-in out, double spider, donut flake-donut flake, star-in out, double spider, donut flake-donut flake, star-in out, double spider, donut flake …

I sidesynet merker jeg hvordan bakken nærmerer seg. Snart på tide å separere. Donut flake, star… Der! I det ”In out”-formasjonen er komplett, er tiden inne for å fly vekk fra hverandre før fallskjermene skal åpnes.

Jeg holder i Tronds venstre bein med min venstre hånd, og i Bårds høyre bein med min høyre hånd, og jubler litt ekstra lenge, uten å slippe taket, før vi stikker, sist av alle. Steike, så mange poeng vi klarte! Dette lukter det VM-medalje av!

Jeg trekker skjermen før alle andre. Jeg liker å nyte stillheten på toppen, øverst, alene, før jeg svinger ned og viser hvordan man skal lande en liten og rask fallskjerm.

Det suser i linene. Solen varmer. Noen regndråper treffer. En stor, hvit sky tårner seg opp til høyre. Ola! Han henger også høyt. Uvanlig. Vi svinger mot hverandre. Retter opp med full kontroll, og flyr ved siden av hverandre. Fulle av selvtillit. Nyter livet. Været. Energien.

Etter 15-20 sekunder, ser vi ned mot landingsområdet for å planlegge vår egen innflyging og landing, men…! Hva faen? Hva i helvete har skjedd?

To kropper. De ser ut som flate … edderkopper? En på hangartaket. Og en på asfalten nedenfor. Folk løper mot dem fra alle kanter.

Faen! Faen! Faen i helvetet! SATAN! Ikke nå igjen!


The eight way team that had the potential to shift the world top ranking big time - if you guys had not fucked up, gotten killed, paralyzed, and God knows what. Wild Bunch
(The Coach)

Keep It Simple, Stupid!

Jeg liker god mat. Enkel mat, men god mat. Gjerne sterkt krydret, men også uten krydder. Slik at råvarenes egne smak kommer fram. Når det er sagt, så blir som oftest alt litt bedre med litt salt. Litt salt fremhever smaken, for mye ødelegger den.

Og ettersom krydder i maten er det samme som adjektiver i en tekst, så kan man jo lure på hvorfor jeg i det hele tatt går gjennom teksten for å krydre et manus som jeg i utgangspunktet ville skrive så rent og enkelt som mulig.

10 sider med kommentarer vurderes, seriøst.

Kanskje jeg faktisk har krydret det for mye helt fra starten av, som tilbakemeldingene og magefølelsen kan tyde på?

"Keep it simple, stupid" var et godt råd i fallskjermmiljøet, og det virker som det kan overføres til forfattermiljøet også.

 

Også publisert på min egen bokblogg.

tirsdag mai 25, 2010

Hvem skal man tro på?

 

[Les mer]

mandag mai 24, 2010

Ny innledning av min 1. bok

Jeg har alltid hatt en hang til lange tirader med innskutte bisetninger, og er klar over at det fort kan bli vanskelig å lese - og ikke kun for dem med "attention span of a moth" eller hukommelse som en gullfisk. Derfor har jeg bevisst kjørt med relativt korte setninger i selve boken, men da jeg skrev innledningen av min 1. bok, ble jeg blant annet nysgjerrig på  hvordan en kommapepring lik den verden i form av min 6. klasselærerinne ikke var klar for, ville bli mottatt i dag - derav dagens flersidige eksperiment, som jeg skal komme tilbake til.

Uansett, etter dagens øvelse innen en relativt ukjent ekstremsport - legg ut tekst og stålsett deg for kommentarer - følger her en ny versjon av Innledningen av min 1. bok, løselig basert på det jeg trakk ut som essensen i tilbakemeldingene: "Bra, men vi vil ha kortere setninger."

INNLEDNING
Akkurat nå

Bortsett fra en ensom forbrent finger på en arrete hånd, var det store hvite rommet med den ensomme sengen helt tomt for bevegelse.

Legemet med den knokkelsprø huden lå nesten skjødesløst henslengt på det kritthvite lakenet, men selv etter mange år som lammet pleiepasient i isolat, hadde mannen fortsatt en urokkelig tro på at han skulle klare det umulige - å reise seg fra sengen og redde verden fra undergangen. En tro som ikke hadde krakelert det minste til tross for at alle forsøkene til nå, hvert eneste ett, uten unntak, og uten den minste antydning til fremgang, hadde feilet.

- Vil han noe?, var det første han hørte da han våknet fra komaen, og det siste som hadde vitnet om et snev av interesse for at det faktisk var et menneske, en person med følelser og tanker, innenfor den nesten mumifiserte huden.
- Hysj!, sa overlegen strengt.
- Fingeren hans rørte på seg.
- Vær stille!
- Kanskje han vil noe?
- Nei, han vil ingenting.
- Men fingeren hans rørte på seg.
- Kom her!, hadde overlegen sagt irritert til den nye pleieren før han snudde og gikk mot døren mens han mumlet sint: - Du vet at jobben vår er å holde ham i live så lenge vi kan, uten å stille spørsmål eller snakke i rommet.
Hun hadde lusket etter ham, for aldri å komme tilbake. Det siste han hørte at hun sa, på vei ut døren, var:
- Men hvorfor?

Deretter var det ingen som hadde sagt noe til eller om ham i rommet. De var åpenbart blitt instruert om å ikke vise interesse for ham på noen annen måte enn det strengt livsoppholdende, hvilket han hadde vært takknemlig for uten å kunne eller ville vise det. Han hadde noe mye viktigere å fokusere på - noe han hadde gjort nesten uten opphold, gang etter gang, etter at den nesevise pleieren hadde forsvunnet - dessverre uten å lykkes. Og nå som hans siste åndedrag nærmet seg, noe han følte dypt inne i sjelen, merket han at noe nytt, noe uønsket, til slutt hadde funnet en vei inn i rommet. Konsenstrasjonen hans var blitt brutt av noe. ”Av hva?”

Han åpnet øynene langsomt og stirret, ikke med den voksende euforien han hver gang forventet, men bråskuffet, som alltid, på det velkjente hvite taket. Forskjellen denne gangen i forhold til alle de andre var at for første gang - siden han med en ung fungerende kropp hadde lagt seg sliten etter en dag full av fysisk utfoldelse, løping, klatring, sykling og svømming - så føltes kroppen tung igjen. Ikke som en livsnytende ungdoms, men som om en synkende ubåt full av dødsdømte hadde kroket seg fast i invollene og dro ham ned mot… Fortvilelse? Undergangen? Han visste ikke helt hva den følelsen var, men det var den neste tanken, tvilen, som rammet dypest, og på det verste stedet - i troen.

”Kanskje det ikke er mulig?”, tenkte han, først overrasket over at han faktisk følte tvil. Deretter med noe som måtte være angst da han innså at tvilen ikke varslet om at drømmen, håpet om frelse, var kommet nærmere, men at noe truende, noe skremmende, noe deprimerende nærmet seg.

Han kjente noe i øyekroken. Noe han ikke hadde opplevd på så lenge at han ikke umiddelbart forsto hva det var. En tåre. ”Er det allikevel umulig? Har jeg virkelig feilet og kommet til veis ende? Tok han allikevel feil? Han som sa det var mulig. Nei, det er ikke mulig. Det må være mulig.”

Det rykket i den negleløse arrete pekefingeren. ”Nei, jeg kan ikke gi opp. Gjør jeg det, er alt over. Jeg må prøve igjen, bare én gang til.”

Men denne gangen, i stedet for å fokusere på målet, stakk tankene brått av gårde i helt feil retning, så overraskende fort at han så vidt klarte å bli med på turen, bakover i tiden, til den gang da livet hadde forandret seg så brutalt.

Til den innledende hendelsen, over 100 år tidligere.
 
FØRSTE DEL
1.

- Se der!, hvisker Max.
Jolfo huker seg ned ved siden av det høye grantreet og titter fram.
- Hvor? Jolfos blikk flakker mellom trærne uten å se noe uvanlig.
- Der borte. Max peker mot ei glenne ved elven.
Delvis skjult av grantrærne, slikket av solen, ligger ei kvinne på ryggen. Tenåringsguttene ser storøyde på hverandre og smiler.
- Hun soler seg, naken, hvisker Jolfo. Blikket hans glir fra de nakne brystene, over magen, ned mot …
- Hva skal vi gjøre?, spør Max.
- Jeg vet ikke, svarer Jolfo.
Jolfo fisker fram mobilen og tar et bilde.
- Jeg sniker meg litt nærmere, sier Jolfo.
- Hvorfor det?
- For å se bedre.
Jolfo begynner å åle seg ned mot elven, men kjenner fort at han er blitt påvirket av synet av den nakne kroppen og stikker hånda ned i buksa og retter på det som vokser før han fortsetter, nærmere. Nærmere. Han stirrer hele tiden på den urørlige kroppen, brystene. De store brystene. Så faste. Og skyggen nedenfor magen. Målet. Mellom lårene. Han tar et bilde til.

Max ligger stille bak trestammen. Han blir ør av synet. ”Det er ikke ei dame i et av farens blader i nattbordsskuffen, men noe ekte, noe virkelig, av kjøtt og blod,” tenker han. ”Hun er sikkert myk. Og varm. Og deilig." Han krabber litt nærmere og lener seg til siden for å se bedre gjennom en buske, og merker at hjernen bråbremser. Det tar noen sekunder før det går opp for ham hva han ser, noe som får hjernen til å kortslutte og det truende vulkanutbruddet i buksen til å kveles.

- Blod, grynter han.
- Hva?
- Hun blør.
- Hva sier du?
- Se på ansiktet hennes. Det ser ut som ei kjøttkake.

torsdag mai 20, 2010

Ken Hansens bokblogg

Etter å ha kost meg både her - på Forfatterbloggen - og på et par andre nettsteder, samt på min egen blogg, har jeg opprettet en egen bokblogg.

tirsdag apr 13, 2010

Min egen verste fiende

Dette blir mitt siste innlegg inntil min første bok er klar til å sendes til et forlag.

På søndag kom en god venn innom uppsalapisten for å ta bilder av fekting.

Man at work

Jeg har jo som kjent drevet med mye rart opp gjennom årene - volleyball, friidrett, skyting, tae-kwon-do, styrketrening, badminton og mye annet - men dette innlegget skal ikke handle om min egen fortreffelighet.

Nei, det skal handle om et misbruk på lik linje med alkohol, narko, mat og andre. Mitt misbruk er å få anerkjennelse. Å hylles for det jeg gjør. Dette har stort sett vært begrenset til sport, som jeg har hatt lett for. Kanskje derfor ble det sporten som ble min bane, og ikke narkotika, selv om jeg har testet det også. Kanskje det var tävlingsengelen som reddet meg på det området, og som fikk meg til å innse at der var det ikke noen hyllest å høste. Ingen seier å vinne. Uansett, verken sigaretter, hasj eller kokain ga mersmak, tvert i mot. Ikke alkohol heller.

En interessant fotnote når det gjelder alkohol er at siden jeg bestemte meg for å slutte å konkurre i fjor sommer, så har jeg knapt rørt alkohol. Før tok jeg gjerne en øl etter fektetreningen, men fra i fjor sommer så har ikke øl smakt. Ikke is heller, faktisk.

Men nylig innså jeg at konkurransemisbruket mitt, suget etter anerkjennelse, hyllest, og da gjerne fra de som er "større" enn meg - aner jeg et storebrorskompleks? - boblet opp på en annen arena: skrivingen.

I takt med at innsikten om at mitt første bokmanus ikke var så nær ferdigstillelse som jeg trodde, har min deltagelse på diverse konkurranser på forfatter- og litteraturblogger økt. I takt med at mitt indre stress har økt, har misbruket vokst.

Dette var noe jeg plutselig innså, igjen, for n'te gang, da Roar Sørensen skrev følgende på mitt bidrag på Litteraturbloggens påskekrimkonkurranse: "Du virker veldig språklig bevisst når du skriver. Det styrker storyen. Jeg synes kort og godt at du skriver godt."

Noe jeg vet.

I stedet for å gå rundt grøten, søke andres anerkjennelse, "autoritetenes" klapp på skuldra, og annet piss, og fokusere på det viktige, altså å takle det som skaper stress, så stiller jeg meg stadig i veien for meg selv, og skyter meg selv i foten.

Eller som Hans Berggrens bilde fra søndagens fotografering så treffende (sic!) gjør et poeng (sic!) av.

Og med det retter jeg ryggen for å takle min egen verste fiende: meg selv.

torsdag apr 01, 2010

Å stå i veien for seg selv

En av mine ikke så supre superkrefter er åpenbart at jeg til stadighet skyter meg selv i foten, ikke med revolver eller hagle, snarere med et masseødeleggelsesvåpen ved at jeg takker ja til jobb, jobb jobb når jeg ikke trenger det, OG når jeg har en bok som skal bli ferdig så jeg får begynt på en av de neste! FAEN! Finns det en pille, mon tro?

fredag feb 26, 2010

Slutten er nær

En bleieskiftarbeider tar jobbfri i mars for å bli ferdig, og i følge dagens reviderte plan er jeg ferdig med redigering av de tre første delene den 7. mars, og ferdig med den fjerde og siste den 11. mars. Da sendes manuset til et par utvalgte konsulentvenner, samt at jeg skriver det ut på papir for å lese med rødpenn den 12. og 13. mars, fulgt av oppdatering av teksten den 14. mars. Mens jeg venter på tilbakemeldinger på manuset, grovplotter jeg de neste bøkenes handling før siste redigering og forsendelse til forlag i løpet av 29-31. mars.

That's the plan, he wrote.

lørdag feb 20, 2010

har du bestämt dig för att vara författare, då kan du vara det! Och leva på det.

Per Olov Enquist: "Har man bestämt sig för att vara författare, kommer man att kunna leva på det!
Han låter bestämd i telefonen. Så här är det. Det går om man verkligen vill.

Les hele intervjuet på Upsala Nya Tidnings nettside.

lørdag jan 02, 2010

Hvordan spise en elefant

Nå begynner det litt mer uoverskuelige arbeidet; bearbeidingen. Hvor omfattende blir denne delen? Hvor langt unna ligger erkjennelsen av at nå har jeg gjort det jeg kan med teksten? Vil den neste tiden fylles av mer tvil, eller mindre? Vil jeg noen gang bli fornøyd? Eller bare fornøyd nok? Hvordan sette rman en deadline på et arbeid som man aldri har gjort før? Når skal jeg få begynne på neste bok? Hvilken av de fire planlagte skal det bli? Eller vil det bli en annen, en idé som ikke er klekt ennå? Så mange spørsmål, så få svar. I en slik situasjon er det vel ikke noe annet å gjøre enn å brette opp skjorteermene og la fingertupptrælene få det de tåler.

En bit av gangen...

torsdag des 31, 2009

Og der...!

...gir jeg meg et fornøyd klapp på min egen skulder; ferdig med første gjennomskriving av min første bok. Neste år begynner finpussen.

søndag des 06, 2009

Å skrive på gamlemåten

Uten å tro at jeg har vært særlig savnet verken her eller andre steder, så er det på tide med en statusoppfølging: Jeg ble ikke ferdig med første gjennomskriving av boken i oktober, før jeg ble en livssjonglør som alle andre - nå handler det om å være pappaledig, jobbe (deltid) og finne tid/bruke den lille tiden som finnes til/på meg selv og skrivingen uten å forsake det lille jeg får av søvn. Det går. Ikke alltid like bra.

Nå har jeg tatt fram en notatblokk for å skrible meg videre når mulighetene dukker opp. De verdifulle øyeblikkene som ikke er lange nok til å ta fram en bærbar og produsere, men som er lange nok til å skrive på gamlemåten, med kråkeskrift, noen setninger/avsnitt for hånd. Det går. Ikke alltid like bra.

Det er slutten jeg strekker meg mot. Nå. Og selv om det ikke blir 500 ord om dagen, så går det framover. Spørsmålet er ikke om jeg blir ferdig, men om jeg blir ferdig før jul (med første gjennomskriving).

Høres.

mandag nov 16, 2009

...

er i gang med oppvarmingen før avsluttende skriving av 1. bok, etter å ha blitt avsporet av jobb, pappapermtilpasning og lite søvn.

mandag nov 09, 2009

Sjonglering

Vi sjonglerer, samboeren og jeg

Hver våre egg, og noen i fellesskap

På mine fire står det "jobb", "familie", "bokskriving" og "jeg"

...klarer bare å sjonglere tre om gangen

 
© uppsalahansen