Bokliste


 

Geir Uthaug


wergeland & co

 
tirsdag aug 24, 2010

Dikt og gjendiktninger fra fire tiår

Sist jeg skrev var boken Ad Astra ikke inkarnert og svevde nærmest som ånden over trykksvertens hav, men hverken jeg eller min forlegger har ligget på latsiden i sommer. I dag kunne jeg holde boken i hånden, med dikt og gjendiktninger fra fire tiår. Her er romantikerne samlet - Shelley, Keats, Byron, Blake ispedd viktorianere som Kipling, Tennyson og Browning, samt en god del jeg bare har suget av eget bryst. Neste uke kommer boken i handelen. Den er blitt en hendig liten bok selv om den er på 271 sider. Og forsiden viser Helios som styrer solvognen, og er signert min far som malte det i 1961, uvitende om hva den skulle brukes til. Jeg leser fra den på Tanum under bokdagene 18. september , og på Bokvennen forlag dagen etter. 

mandag mai 10, 2010

Diktjubileumsbok

Jeg arbeider i disse dager på å redigere en diktjubileumsbok som vil inneholde dikt og gjendiktninger fra mange tiår. Denne skal utgis til min sekstiårsdag 23. august og blir forsynt med en tabula gratulatoria. Hvis noen her på forfatterbloggen synes de har lyst til å bli med, er de hjertelig velkomne til dette. Se mine sider www.uthaug.net  Og ha en riktig god uke alle sammen! Hilsen Geir

lørdag mai 08, 2010

Don Juan innkjøpt av Kulturrådet

Endelig falt avgjørelsen, etter flere ukers spenning, ville det høye råd godkjenne min vri på Byrons Don Juan? Ville konsulentene godta min licentia poetica? Ville resultatet etter fem års arbeid med strofer, metrum, stil, form og innfall falle i smak? Eller skulle det bli en kald skulder, som så mange har måttet tåle, meg selv ikke unntatt? Så, for noen dager siden, falt dommen. Det ble tommelen opp denne gang, som reddet æren og dagen. Ikke vet jeg om det hele var en enkel avgjørelse, eller om det tvert imot var tautrekning og krangel på kammerset, men det bryr jeg meg ikke om. Det er resultatet som teller, og nå spretter jeg en champagne i vårsolen.  Det er faktisk stor forskjell på om man blir kjøpt inn eller ikke, også målt i kroner og øre. Innkjøp gir en langt høyere prosent royalty, som vi vet. Om det er rettferdig eller ikke, skal jeg ikke ta opp i denne omgang, men du verden så mye makt de har, disse som tar avgjørelsene på myndighetenes, rettens, statens og litteraturens vegne. Folk som teller mer enn meg har blir avvist, men ok, nå skal jeg glede meg på mine egne og forlagets vegne. For dette er et lite forlag, som ikke tåler for mange avvisninger uten at de må stenge dørene for godt, og da er det virkelig grunn til å felle noen tårer- på litteraturens vegne.


Jeg innrømmer at jeg er litt selvsentrert om dagen, selv om jeg vet det ikke er bra. Men det var  mer enn hyggelig at en av våre mest ansette kritikere og forfattere roste verket opp i skyene. "Don Juan gjenfødt" skrev han. Det er slikt som varmer like mye som vårsolen.

mandag apr 26, 2010

Romanticism and lord B is here to stay!

Endelig var det duket for Byrons Don Juan på Tronsmo som annonsert. Dagen opprant med sol og vår i luften (men det gjaldt ikke temperaturen, fremdeles driver vinteren sitt lille spill med oss, vil ikke gi seg helt ennå). Jeg var spent naturligvis på dette, om vårkåte nordmenn ville velge en bokhandel og en times poesi fremfor lokkende solstråler og utepils. Men joda, jamen kom det folk. De begynte å strømme inn tyve minutter på ett, og da vi var klare til å begynne var det så mange der at det måtte setttes frem alt som var av stoler, og enda måtte folk finne seg i å stå gjennom det hele, inntil bokreoler og disker og hvor det var plass. Jeg telte ikke, men det var det som på fagspråket kalles "stinn brakke", men ingen såvidt jeg kunne se av mine kolleger på forfatterbloggen. Med mindre en del pseudonymer lusket bak bokhyllene. Det ble vakkert gitarspill av den eminente Petter Richter, og skuesspiller/teatersjef Peder Opstad kastet seg ut i det med morsomme påfunn med teksten hele veien. Det er rart hvordan musikk og ord kan trylle frem harmesscener, slagscener, tsarinaens palass i Sant Petersburg o.l. Etterpå var det mange som strømmet frem til bordet der bind I og II av boken lå optimistisk og ventet, og mange som sikret seg bøker som de denne dagen fikk til en spesielt gunstig rabatt. det er da også en meget vakker design på denne boken, av Aina Griffin med snirklet ornamentikk og kongelig sort, oker og rødt. Her kom universitetsmenneske og forfattere, skuespillere og billedkusntnere, mange var venner og kolleger, men slett ikke alle. De siste tror jeg kom på grunn av Aftenpostens nydelige oppslag i Aftenutgaven. Det er godt det ennå finnes journalister som kan la seg begeistre. Ja, så er det over, og det er stille etter stormen, men det blir mer av dette til høsten under Litteraturfestivalen. Mye vil som kjent ha mer!


 


 

lørdag apr 17, 2010

Vulkaner før og nå

"Hav, jord og himmel skalv i kjemperier,


da ilden lyste som da Etna måtte

 


spy ild da kjempen hikket i sin grotte."



Lord Byron, Don Juan



- Hvem sa at Byron var avlegs?

tirsdag apr 13, 2010

Uro blant forfatterne

Var det noen som leste kronikken i Aftenposten på søndag? Den handlet om usynliggjøringen av debutanter og store deler av litteraturen, til fordel for en abnorm overeksponering av enkelte man vil satse på, fordi det "selger", samt flommen av krim og underholdning. Kronikkforfatteren, som selv er blitt usynliggjort, (ingen anmeldelser, ingen eksponering i bokhandel, intet innkjøp av k-rådet, og derfor ingen plass på bibliotekene) savner en bred debatt om denne ukulturen som er i ferd med å bre seg. På en måte er det forsåvidt gammelt nytt, men noe nytt er det, nettopp at debutantene ikke slipper til, de er ikke interessante nok for markedkreftene, som snart "ruler" alene. Det som er nytt og som forsterker denne tendensen er jo selvfølgelig den uheldige fusjonen av de store forlagene og de store bokhandlerkjedene. Det er en ulykksalig blanding av kortene som gjør livet for mange bøker og deres skapere vanskelig. Forfatterne er kommet i en merkelig situasjon, deres arbeider er ikke lenger interessante som åndsprodukter, kun som "vare". Når kommer det store forfatteropprøret?

fredag apr 09, 2010

Byron på Tronsmo, ny dato

Det blir som meldt en Byron diktoppelsning med tema Don Juan på Tronsmo i Kristian augustsgate, med ny dato lørdag 24. april. kl 13. Med Petter Richter, Peder Opstad og undertegnede. Bloggere og forfattere er spesielt velkomne.


"Livets store mål er å føle heftig,  vite at man er til, selv om det gjør vondt. Det er savnet og lengslen etter dette som driver en til spillet, ut i krigen, ut på reiser ..." Lord Byron


 

onsdag apr 07, 2010

Byrons Don Juan på Tronsmo avlyst!

Sorry, folkens, men av og til skjer det ting man ikke selv rår over. Jeg har fått beskjed fra Tronsmo at arrangementet som ble forkynt med brask og bram (se blogg under) må avlyses. Det blir altså ingen Don Juan fremførelse med musikk på Tronsmo lørdag den 10. april. Tronsmo beklager, men har lovet at dette skal vi stable på bena senere. I skrivende stund er det usikkert når dette blir, men trolig i slutten av april eller i begynnelsen av mai. Så snart jeg har snakket med skuespiller Opstad og musiker Richter samt arrangøren skal dere få beskjed. I mellomtiden kan dere jo kose dere med boken (unnskyld bøkene - se blogkant) og lese mer om arbeidet på oversetterblogg.blogspot.com Hilsen Geir www.uthaug.net

lørdag apr 03, 2010

Don Juan på Tronsmo etter påske

"Viddets festfyrverkeri!" skrev BT om min gjendiktning av Lord Byrons Don Juan. Opplev diktet på TRONSMO, Kr Augusts gate 19, Oslo, lørdag 10. april kl. 13. Med: Geir Uthaug, skuespiller Peder Opstad og Petter Richter, klassisk gitar. Alle bloggere og forfattere velkomne!


"En sannhet springer da som troll av eske, og skaper av idyll det mildt burleske."


 

tirsdag mar 30, 2010

Om gjendiktning (tredje og siste del)

Det er arten av poesi som forteller gjendikteren hvilket stilnivå han bør legge seg på.. Det er stor forskjell om man arbeider med –la oss si – William Blake eller Lord Byron. Det er selvsagt forskjell på deres diktning, men dette har svært mye å si i forhold til hva man kan tillate seg å gjøre med teksten og hvor stor frihet man har når det gjelder det språklige og lyriske uttrykk. Byron innbyr til å ta seg friheter med teksten, på en  helt annen måte enn Blake.

 


Blakes lyrikk er filosofisk og religiøs, bak tilsynelatende enkle tekster, ligger kompliserte strukturer som ikke må tukles med, hvert ord har en tyngde,. det gjelder å ikke å trå feil. Og faller man blir fallet uopprettelig. Byron befinner seg på en helt annen klode, i et helt annet mentalt solsystem enn Blake. Hans univers er nok unikt men er bebodd av en annen ånd, ingen profetisk røst, men en intelligent og meget menneskelig stemme, en fortellerstemme som veksler i mange toneleier og stilnivåer, fra det spotske til det høystemte, fra det raljerende til det sjokkerende, fra det hverdagslige til det sublime. det er denne stemmen man må ta vare på og oversette korrekt, og for å oversette den må den gjendiktes.

 


Da jeg tok for meg Byron var det en ting som sto helt klinkende klart for meg. Det gjaldt å få diktet til å leve, ikke å legge teksten død. Skulle jeg ha noe håp om å lykkes med Don Juan, måtte jeg ikke kvele teksten med filologi. Jeg måtte tenke teater og ikke kateter.  Ja også film eller musikal, hvorfor ikke, med slapstick og sjablonger, som Byron selv spøker med, og med digresjoner – der den virkelige Byron selv kommer til orde. På en måte som i alle fall griper meg.

 



 


Fremfor alt måtte jeg ta vare på Byrons stil. Tok man stilen vekk, tok man hele ånden i diktet med det samme. Jeg måtte tenke: det viktigste karakteristika ved et dikt av Byron er det byronske. Enhver engelskmann vet hva som ligger i begrepet Dickensian, hva som rommes i begrepet Byronic. Det er ikke bare en litterær betegnelse som gjelder stil og språk og personlige særegenheter, det rommer en hel kunstteori, livsfilosofi, en verdensanskuelse. For i likhet med en personlighet har enhver tekst sin karakter og sine bestemte karaktertrekk. Med et dikt gjelder det samme som en tegning: Det er linjen som avgrenser mot kaos og gjør formen mulig, det er linjen som synliggjør konturene. Å gjendikte er kanskje først og fremst å gi verket konturene tilbake samtidig som det omplantes i en annen jord under andre kulturelle forhold og betingelser.  

 


Jeg skal ta med et lite eksempel. Etter å ha hengitt seg til en svermerisk passasje med sanselig elskov som beskriver helten Don Juans møte med den tyrkiske vakre piken Haidee, kommer han med noen generelle betraktninger om kjærligheten. Det heter i originalen:

 



 


And Oh! That quickening of the heart, that beat

 


How much it costs us! Yet each rising throb

 


Is in it cause as its effects so sweet

 


That wisdom, ever on the watch to rob

 


Joy of its alchemy, and to repeat

 


Fine truths, even Conscience, too has a tough job

 


To make us understand each good maxim,

 


So good – I wonder Castlereagh dont’t tax’em.

 



 


Det siste viser til Lord Castlereagh, en beryktet toryminister, som Byron hatet. At denne mannen som begrensninger av ytringsfriheten også skulle skattlegge følelser, ville ha stemt bra overens med hans hjerteløshet for øvrig, mener Byron. Men hvem har hørt om Castlereagh i dag? I min gjendiktning lar jeg Castlereagh være Castlereagh og tar en spansk en, kan man si, og havner i vår egen tid. Og slik lyder verset nå:

 


Å ja den rytmen! Alt som presset øker.

 


Hva det har kostet oss! Og likevel

 


Gir pulsen lindring til alt godt det søker

 


Så visdom her blir gledens bundne trell.

 


Og glemmer sine sannheter som spøker

 


For vår samvittighet, som glemmer selv.

 


Vår hjerteslag gir næring til omgivelsen

 


– Så rart det ikke står i selvangivelsen.

 



 


Hadde de selvangivelser på Byrons tid? Oppriktig talt, det vet jeg ikke. Og for poengets skyld er det kanskje ikke så viktig.

 


 


 


Diktet er forfatter i ottava rima eller oktaven som opprinnelig er en italiensk verseform, fra Asiostos Orlando Furioso. Da Byron kom til Italia ble han fascinert av italiensk kultur og litteratur, og det gikk ikke lang tid før han oppdaget oktaven, som han benyttet med stor virtuositet i Don Juan.

 


Oktaven er en strofe på åtte linjer, der de første linjene er vekselrim, mens de to siste er et parrim. Altså:

 


a

 


b

 


a

 


b

 


a

 


b

 


c

 


c

 


Han avslutter gjerne med et poeng i parrimene, som enten  utdyper det han har fortalt eller summerer det opp som en slags punchline. Som jeg gjør på hans vegne i slutten av den femte canto som avslutter det første bindet

 



 


For selv Homer må stundom gå i bingen,

 


så tilgi Musen at hun hviler vingen.

 



 


Og det gjorde hun til gangs, for det skulle gå tre år fra første bind ble utgitt og til det neste kom. Det andre bindet begynner med en liten spøk, der jeg som gjendikter trekker inn oversetterproblematikken.

 


I original så lyder dette flott,

 


vi hopper over det, det blir for mye,

 


for mye lærdom virker også rått,

 


et spørs vel og om sånt er verd  bryet.

 


Skitt au, vi lar det gå, og går det trådt

 


så husk: det gjelder her jo å fornye,

 


man får vel renonsere på bokstaven,

 


her gjelder det å holde på oktaven.

 



 


Byron var versifikasjonens mester, og tillot seg rim ingen andre ville gjort. Han leker seg med formene, snur og vender på dem, og jeg har i hans ånd forsøkt å gjøre noe av det samme. Byron er jo en samtidskommentator av rang, og han kommenterer alt fra politikk til litteratur mens han følger sin helt fra den ene skandalen og dramatiske viderverdigheten til den andre.

 


Den største dikter som nå lever må

 


nå frem i ringen og forsvare plassen

 


en gang i blant, det lever andre på,

 


man må jo være bestemann i klassen.

 


Jeg visste ikke dette, det er så,

 


jeg ønsket ingen seierspall hos massen.

 


men en gang var den før den slo, min time,

 


den reneste Napoleon over rimet.

 



 


Jeg vil tilsutt rette oppmerksomheten mot noe helt essensielt, nemlig det element av inspirasjon som gjelder for all genuin diktning. I de partier og stunder da man arbeider inspirert glir det hele lettere, bildene kommer, ordene føyer seg nesten ubevisst, synes det som, noe skjer som sluttfører det man til å begynne med bare skimtet som en mulighet. Når dette inntreffer, opplever man et rykk, en glede, da føler man det ”sitter” som det skal. Men alle som har prøvd seg på det spesielle feltet som en gjendiktning er, vil vite at dette ikke er den fulle og hele sannhet. Inspirasjonen er ikke noe man kan tvinge frem, den melder seg av seg selv, og det skjer gjerne når man er minst forberedt. Så plutselig, åpner det seg en mulighet. Derfra er veien lang, men kommer man noenlunde helskinnet igjennom og får lov til å formilde sin opplevelse til andre kan det – hvis Musene vil – kanskje likevel vise seg å være bryet verd.

 



 



(Bygget på et foredrag holdt på Litteraturhuset i forbindelse med ”Oversatte dager” nylig)



 


mandag mar 29, 2010

Om gjendiktning (del II)

En gjendikter arbeider med parallelle eller analoge løsninger. Dette kommer særlig til uttrykk i ordspillene, som det kryr av hos Byron. Men jeg skal nevne et eksempel fra et teaterstykke, Shakespeares tragedie Richard II. Her er situasjonen at kongen har landsforvist en adelsmann, og ber en venn om å følge ham av ut av riket. Når kongsmannen kommer tilbake spør kongen spydig: ”How high brought you high Hereford on his way?” Og svaret kommer: “I brought high Hereford, if you call him so, but to the next highway.” En gjendiktning som ikke tar hensyn til ironien her går glipp av et viktig poeng. I denne versjonen skapes et analogt ordspill som fjerner gjendiktningen fra stykkets bokstav, men prøver å bevare dens ånd. Kongen sier:


 



Hvor langt bar De den gode Herefords kors?


 


Og kongsmannen svarer:  til neste korsvei. Det dreier seg ikke bare om ta seg friheter, det dreier seg om å ta bevisste valg. Det finnes dikt som du simpelthen må omskrive, for å gjøre det troverdig. Hvis originaldiktet er dårlig i seg selv, er du nødt til å gjøre det bedre. Men originaldiktet kan være fremragende og enestående, og likevel må det omskrives, fordi det blir flatt ved en tilnærmet nøyaktig gjengivelse.  Det dreier seg også hele tiden om avveininger når det gjelder om man skal følge bokens bokstav eller bokens ånd, eller prøve å integrere dem. Gjendikteren starter med den rene ubearbeidede tekst. Det er gjerne bare er en røff skisse, en ansats som inneholder de elementene som må være med i den nye teksten. Formgivingen skjer når gjendikteren tar fatt på teksten, og forvandler den, støper den om til den blir en ny tekst, med ny identitet. Kanskje må en del av de elementene som var med i åpningsfasen, lukes ut etter hvert, fordi de ble overflødige eller fordi de ikke kunne tilpasses, kanskje kommer det andre elementer til som ikke engang behøver å være i originalen, Nå er vi i gang med en gjendiktning, som er en uhyre mangslungen prosess. Det går selvfølgelig ikke an å sette av tid til å gjendikte på samme måte som man gjør når man oversetter prosa. Du kan ikke si at jeg skal arbeide med Don Juan i fem timer frem til middag, og ta det opp igjen etterpå. Derimot kan det hende at du våkner en morgen setter deg på ditt arbeidsrom og skriver femti linjer i løpet av tre-fire timer, uten å tenke på frokost. Men som oftest blir like mange linjer til i løpet av en periode på flere dager eller uker.  


 


 


 


Å gjendikte er å komme den lyriske tekst på innsiden og se litt av de mekanismene som skal til for å få et vers, en canto eller helt dikt til å fungere. Den som arbeider med såkalt bunden form vil oppdage at rim og rytme skaper en ny frihet som prosaen ikke gir, en frihet innefor og på tvers av strukturen som frigjør både tanke og følelser.  Da bind I av Don Juan forelå i 2006 var det en anmelder som ikke skjønte hvorfor jeg ville gjengi verket i meterisk form, altså med rim og rytme, etter originalen, det måtte da være mer moderne og gjengi det i frie vers. Bak dette spørsmålstegnet lå selvfølgelig en nedvurdering av den metriske form i seg selv, som tilskrives noe som hører hjemme i en fortid, vi for lengst har vokst fra, som om det metriske skulle værte noe upresist eller uutviklet. Her er ikke plassen til å utbre seg om modernismens gjennombrudd på bekostning av tradisjonelle poetiske former, det er nok å si at dette hadde både psykologiske og fremfor alt historiske årsaker og hang sammen med det 20. århundres vestlige verdensbilde, men det som var radikalt i går er ikke nødvendigvis det i dag eller i morgen, og når man tror at man har kommet til et slags toppunkt i den historiske utvikling og ønsker å stanse der, da er man ikke nødvendigvis mer progressiv enn forfedrene som var motstandere av modernismen. Det er ikke sikkert at det urimede er kommet for å bli for evig og alltid? Kanskje viste det seg at deler av modernismen gikk inn i en blindgate, som nye generasjoner av lyrikere får jobb med å komme ut av. Og se på rappen. Hva var den uten rim og rytme! I andre land kommer det i dag diktsamlinger som uten blygsel tar opp igjen gamle verseformer, og fyller dem med nytt innhold.  (fortsettes ...)


 


 


 


 


 


 

Hva skal vi egentlig med gjendiktninger?

De kan jo likevel aldri komme i nærheten av originalen. Skeptikeren må innrømme at av og til er gjendiktning forsvarlig. Særlig når det gjelder språk som veldig få kan, som for eksempel parsi eller hindi eller swahili. Men å gjendikte fra et så tilgjengelig språk som engelsk, er det noen vits i det? I dag hvor engelsk høres i alle kanaler, og selv språket vårt er invadert av engelske ord og uttrykk? Spørsmålsstillingen er relevant, for det er utvilsomt riktig at engelsk er et språk som er svært utbredt i dag, og at mange nordmenn til en viss grad kan sies å beherske det. Men bare til en viss grad, og jo mer avansert og litterært det blir, jo flere vil falle av, og da melder behovet seg for oversettelse, og for gjendiktning av verk som man ønsker å gjøre mer tilgjengelige. Var det ikke slik kunne oversettervirksomhete nedlegges, for de aller fleste bøker som oversettes oversettes nettopp fra verdensspråket engelsk. Alle og enhver begriper at skal Shakespeare spilles på en norsk scene må han oversettes, eller helst gjendiktes til norsk, og fortrinnsvis gis en form som i alle fall gir et gjenskinn av originalen. Og jo sterkere dette gjenskinnet blir, jo dyktigere har gjendikteren vært, ikke bare til å formidle originalens ånd, ord og innhold, men jeg vil gå så langt som til å si – gjenkjenne sine egen stemme i originalens, og gi et sant og slående uttrykk for den.



 



For i en gjendiktning er det ikke bare blind lydighet som gjelder, det er ofte viktigere med smidighet enn lydighet, engelsk er ikke norsk, det er det norske språket som skal klinge i en gjendiktning. Dessuten:  Hvis et fremmed dikt ikke er gjendiktet forblir det fremmed, tilhører andre kultursfærer, men hvis det gjendiktes får det noe med vår egen litteratur å gjøre. Diktet If av Kipling er i André Bjerkes versjon blitt en del av vårt nasjonale lyriske forråd, og Halldis Moren Vesaas ”Vi er sju” ble så kjent gjennom programposten ”Ønskediktet” at en hel generasjon kunne det, men svært få visste eller husket at orignaldikteren var den tidlige 1800-talls poeten William Wordsworth.



 



I norsk litteratur har vi en rik gjendiktertradisjon som går helt tilbake til Wergeland. Det var han som innledet det hele da han i bladene Bien og Statsborgeren trykket sine egne norske versjoner av Robert Burns og Coleridge, Adam Mikiewitcz og Delavigne. Ja selv hans kjente aftenbønn er basert på en original skrevet av Heinrich Heine.


I Ferdaminne tok Vinje fatt på Byron, og omsatte The isles of Greece og kalte det Den greske skald i Don Juans brydlaup, med de flotte linjene.



 



Å grekarland med øyar ved


der Sapho elska song og brann


der Kunsti grodd i krig og fred


der Delos voks og Phøbus vann


En evig sumar gyller der


og alt seig ned på soli nær



 



Dei berg dei såg på Marathon


og Marathon på sjøen såg


For meg som dvalde der ei Stund


fritt Grekarland i Draumen låg


På persers grav eg kjebnde vel


eg ikke kunde væra træl.



 



Det var (arrestér meg om jeg tar feil), André Bjerke, som skapte selve ordet ”gjendiktning”. Han mente vi trengte en egen betegnelse for oversettelse av dikt, spesielt dikt i rimende strofer. På engelsk finnes ikke ordet gjendiktning, der heter det translation, uansett om det er snakk om Homers Iliaden eller manualen til et tv apparat. Ordet gjendiktning innebærer at man dikter igjen.  Da Herman Wildenvei tok fatt på Shakespeares As you like it, tok han dette helt bokstavelig,. Han brydde seg ikke engang om blankverset, men skrev det om i sin egen rytmiske lekne form. Og kalte det leken i skogen. Fra mesteren, skrev han, har han ydmykt gjengitt ånden, selv har han kun fornyet kjøttet. Puristene griner på nesen av slikt, resultatet ble sjarmerende, men så var det også Wildenvei som gjorde det. 



 



Gjendiktning er et møte mellom to poler, en dikter og en gjendikter. Hvis vi ser det i Hegelske termer, kunne man kalle dikteren for tesen, gjendikteren for antitesen, men resultatet – gjendiktningen, det nye verk som oppstår av det gamle – blir syntesen.



(Fortsettes)

onsdag feb 24, 2010

Et metrisk dikt (2005)

Geir Uthaug:


OBELISK


 


 


I


 


 


Du står med basis plantet godt på jord,


og herfra løfter du din slanke stamme;


langs fire steile sider finnes ord


som slikker om din stenkropp, lik en flamme


et kryptisk alfabet har satt sitt spor


i sider som nå skråner mot det samme


berøringssted som ender i et punkt


der sollys treffer støtten, evig ungt.


  


II


 


 


Du står der som en drøm i frossen sten,


Og gløder av din pyramides skinn,


Du bilde på besinnelsen, en ren


Forløserkraft som renser menneskets sinn


Du kjenner ingen streben, men en sen


Bevissthet fyller deg lik fjellets tind;


Hinsides tanken, Hinsides begjær


Hviler du i dette; Se, jeg er. 


 


III  


Du står som bauta midt i tiden selv,


En mørk avbildning, med din dype tone


Av uro og fortetning, fra et vell,


et ukjent spekter, vil de polyfone


Krefter strømme som fra hellig fjell,


Slik Moses kløvde havet. Stenens krone


Som bæres av det kraften har forvaltet


av urtidsformen, retter du mot altet.


 


  IV


 


Og tiden fødte stenen; ånden senket


seg ned som urbesinnelse i stenens indre.


Den ro som formens tidløshet har skjenket


får hele støttens reisning til å tindre.


I sine strålevinkler, når hver lenket


del løses av det som den kan erindre


Om urtids opphav, den gang guden falt


Fra sfærene og sluktes av et alt.


 


     V 


I skjult fullkommenhet får guden hvile


liksom i kosmos’ dype katarakt,


der obelisken drives som en kile


imellom ærefrykt og selvets makt.


Den er det lys som skinner fra en ile,


et gjenskinn reflektert i dypets sjakt,


den speiler klarhet gjennom tidens soner


Et lys i sten står oppreist i æoner.


 


   


         


Titteldikt, Obelisk, Hermes forlag 2005. © Geir Uthaug


        


    


 


   


 


 


  


  


 


  


 


 


 

søndag feb 21, 2010

Er det metriske dikt et tilbakelagt stadium?

 


Nå begynner det å bli interessant her på forfatterbloggen. Det går i retning av en litterær diskurs. Det siste innlegg i den forbindelse var Lotherington som i ganske så bestemte vendinger fraskriver det metriske dikt livets rett. Dette er han ikke alene om, men har han rett?


Er det slik at det metriske dikt (altså diktet med rim, og helst også rytme) tilhører et tilbakelagt stadium?  Er det ikke tvert imot slik at det er det urimede diktet som nå begynner å få  konkurranse? At mange er lei den lyrikken der setningene skulle stå så nakne som mulig, enten hutrende eller i full navlebeskuende belysning. Og fremfor alt som  brokker av sammenstyrtede strukturer og tankebygninger.  Den lyrikken som overlot bedømmelsen til et ekspertvelde av mentalt sett hvitkledte sjelefysikere, som så å si alle sto svært langt fra det musiske.  Som egentlig var rasjonalister med tidsånden på sin side. Men tidsånden står ikke stille. Og den som er dens allierte i dag, kan allerede i morgen være dens motstander.


At det skjer endringer for lyrikkens vedkommende er det bare å spørre forlagskonsulentene om. Unge lyrikere i dag (jeg snakker om de helt unge, på rundt 20) begynner faktisk å eksperimentere igjen med metrisk poesi. Noen gjendikter, andre prøver å stå på egne verseføtter. I Sverige er det en hel gruppe som kaller seg retropoeter og som ønsker å ta opp igjen en tråd som ble borte et sted; disse har sine forbundsfeller i Norge. I England og USA, utgis det nå dikt i  verseform. Noen bruker kun metrikken unntaksvis, mens andre arbeider med det metriske skjema. I Norge refuseres de på løpende bånd, hodene ruller, men det er som med vesenet i sagnet; når ett er kuttet av vokser det to nye ut istedet, og en dag må forlagene gi seg og slippe noen av dem inn i varmen.


 


Når en poet som Jan Erik Vold, som selv var et av  brohodene for det hypermoderne urimede uttrykk, i dag mener at det faktisk er tanker og ideer som ikke kan uttrykkes på andre måter enn gjennom rimet, da er vi kommet et godt stykke lenger enn det de som holder på det urimede for enhver pris, kan forestille seg.


 


Saken er jo den at det er riktig at former forandrer seg, innstillinger likeså. Man må bare ikke tro at når et visst stadium av modernitet er nådd så må man stanse der, det som var moderne i går er ikke nødvendigvis det i dag. Hvis man tror på mangfold også i kulturlivet, er den eneste vei å gå å tillate mange uttrykksformer. Hvis ikke ender man med intellektuelle tvangstrøyer som det blir en oppgave for en ny lyrikergenerasjon å fjerne.


 


 


 

lørdag feb 20, 2010

Er det så enkelt å avgjøre kvalitet? (om konsulenter og konsulentvirksomhet) Et svar til Tom Lotherington

Jeg har med interesse lest min kollega Tom Lotheringtons innlegg om konsulentvirksomheten, og jeg stiller meg spørsmålet: Er det så enkelt å skille mellom skitt og kanel, da var det ingen sak. Men er det alltid lett å skille mellom det geniale og det banale? Mellom det som bør offentliggjøres og det som bør glemmes? Jeg var i ti år anmelder i en av landets største aviser, og mange av de bøkene jeg anmeldte, var etter mitt skjønn bøker som aldri burde ha kommet ut. Omvendt var det sikkert, (fremdeles etter mitt syn), bøker som haket seg fast i systemet og som burde ha kommet, men ikke gjorde det, kanskje fordi de talte Tidsånden midt imot.. I en årrekke var det konsulentene i landets største bokklubb som nærmest satte agenda for hva som var av kvalitet og som etterhvert fylte den norske bokheimen. Hva om disse konsulentene hadde hatt et annet syn på hva som var litteratur? Ja, da ville kanskje hele utgivelsespolitikken vært annerledes, og vår nyere litteraturhistorie måtte ha vært skrevet om. Dette er selvfølgelig kun et tankeeksperiment, men kanskje et fruktbart et. Våre største forlag hadde et konsulentapparat som i veldig stor grad arbeidet ut fra likelydende premisser, såvel litterært som ideologisk. De hadde en felles konsensus kunne man si, og de var preget av sin tid. Det skulle mye til å "stå imot strømmen", men det er viktig å gjøre det, så ikke alt blir strømlinjeformet.


Man kan si at mangfoldet er større i dag, men er det egentlig det? Jeg undres. En gang traff jeg en kvinnlig lyriker på en hagefest som fortalte at hun arbeidet som konsulent. "Hun sorterte ut møkka," fortalte hun meg over rødvinsglasset. Jeg fikk en beklemmende følelse av at det ikke er en slik holdning en konsulent bør ha. Jeg tenkte på de mange som legger hele sin sjel i arbeidet, som gjør det uten vederlag, fordi de tror på det de skriver. Kanskje er det ikke alt sammen like glatt og polert som forlagene forlanger, men hadde ikke Thomas Wolfe fått sin kongeniale forlagskonsulent som skjønte hva denne mannens uoversiktlige bunke papirer rommet av litterær kvalitet, ja da ville ikke bøker som Look Homeard Angel og Of Time and the River eksistert. Det finnes sikkert der ute manuskripter som burde ha fått en større sjanse, men som ikke fikk det, og det finnes bøker som kommer ut med minimalt av motstand bare på grunn av forfatterens navn. Og let's face it: Når det gjelder litteratur er folk flest (de fleste anmeldere ikke unntatt), like fanget av motehysteriet som på ethvert annet felt. Det er ikke hva, men hvem det kommer an på.


P.S Jeg var som sagt anmelder selv, og kunne være hard mange ganger i min dom, spesielt i yngre dager, da en anmelder også gjerne vil hevde seg. Men jeg ville kviet meg for å være konsulent på nye mansukripter, fordi jeg da ville hatt makt i forhold til andres åndsarbeid, mennesker som kanskje haddde et helt annet syn på litteratur enn jeg selv. Jeg kunne som en Nero vende tommelen opp eller ned. Som kritiker gjør du ikke annet enn å uttale deg om et verk, du bestemmer ikke verkets liv eller død. Og enda viktigere; du må legge frem argumenter som er holdbare i forhold til vurderingen, noe konsulenter ikke er forpliktet til på samme måte. Hvor mye arroganse, hån, forakt, og vitser på en stakkars forfatters bekostning kan ikke et knippe konsulentuttalelser romme? De beste (les: verste) av dem burde vært utgitt i bokform, slik at det blir mulig å se hvor lettsindig det går an å være i forhold til det skrevne ord når det befinner seg på fosterstadiet i forhold til utgivelse. Det er også vanlig at konsulentene kan skjule seg bak anonymitet, noen gjør det ikke, og ære være dem for det, de underskriver med fullt navn. Det innebærer at de må veie sine ord med omhu - av hensyn til sitt eget navn og rykte, i det minste.


Ikke misforstå, Tom. Jeg vet jo at et forlag ikke kan utgi alt som strømmer inn av manskripter, at mye er håpløst og at man må kutte i bunken. Og selvsagt er det ennå et privilegium at skrivende mennesker ennå får lov til å sende inn, i det store utland må jo det meste gå gjennom spesielle agenter. Uansett er det ikke lett å være skrivende menneske, og sikkert ikke konsulent heller.  Men et forlag som Kagge burde kunne gi ut en artig samling "Mine beste refusjoner." (frivillig innsendelse, anonymitet garantert) Den blir nok en bestseller!   


Med kollegial hilsen Geir www.uthaug.net  

 
© Geir Uthaug