Å tale i koder


om å tenke selv

 
lørdag aug 02, 2008

Notatboken - tankerstrømmer

Ja - det har seg altså slik: Jeg gikk innom en bokhandler her en dagen og kjøpte meg en bok. Jeg hadde lest et intervju med Italo Calvino og bestemte meg for å lese en av hans bøker. Og den skremte meg - fordi han beskrev meg i det jeg satt på bussen og bladde i boken. Han skrev akkurat det jeg tenkte og gjorde og jeg leste den i et strekk. På busstoppet etter at jeg hadde gått av bussen - måtte jeg sette meg ned.

Folk kikket nyssgjerrig på meg - de samme som gikk på bussen når jeg gikk av, gikk av igjen noen timer seinere og jeg satt der fortsatt. Nei, jeg lå. Italo hadde bedd meg om å finne den mest behaglige skrivestillingen og ligger. Med beina høyt mot veggen. Så der lå jeg med beina klistret til pleksiglasset og leste. 

Notatboken - tankestrømmen

Du trodde det var over - nei det er det selvfølgelig ikke. Det var bare et forsøk på å avbryte tankestrømmen, men i det jeg bestemte meg for å fortelle det og virkelig stoppet - så måtte jeg jo fortelle at jeg det var et forsøk på å avslutte tankestrømmen og tankestrømmen ble i så måte startet igjen. Ja, det var denne forbannelsen da! Jeg kan jo ikke fortsette slik - kan jeg det? Det blir jo for kjedelig. Jeg har jo noe å fortelle. Ja, nå er jeg på sporet. Nå skal jeg...

Telefonen ringer.
- Faen!
- Nei, det var ikke deg. Jeg skriver skjønner du.
- Ja, det er noe jeg gjør av og til.
- Nei, jeg har ikke noe mål med det. Jeg bare liker å lufte tankene litt.
- Ja, selvfølgelig kommer jeg!
- Vi snakkes. Ha det!

Nå skal jeg fortelle den  historien jeg tenkte å fortelle. Det var den setningen jeg skulle ha ned, men så ble jeg avbrutt. Jeg valgte nemlig å fortsette der jeg ble avbrutt for å finne tråden igjen, men så måtte jeg forklare akkurat det og det var da det gikk galt igjen. Jeg fikk en telefon skjønner du. Av en såkalt venn. Han er ikke min venn - han er en annens venn, men jeg liker å kalle dem jeg kjenner venner. Jeg har nemlig ikke mange venner, men jeg kjenner mange.

Men hvor var jeg. Jo, det jeg skulle fortelle. Det som inspirerte meg til å kjøpe en splitter ny notatbok var at jeg har en historie å fortelle, men jeg er ikke så flink til å fortelle historier, fordi jeg som oftest faller ut i tankene mine og det blander seg med jeg har å fortelle - som nå. Det var ingen vits å fortelle det - jeg kunne jo bare begynt på historien. Jeg stopper opp og leser min forrige setning. Det skremmer meg - fordi jeg skjønner nå at hvis jeg ikke hadde fortalt det vil du antageligvis sluttet å lese. Men nå skjønner du problemet mitt - ikke sant? Eller gjør du det? Begynner du å bli utålmodig sier du? 

Notatboken - tankestrømmen.

Du trodde det var over - nei, det er det selvfølgelig ikke. Det var bare et forsøk på å avbryte tankestrømmen, men i det jeg bestemte meg for å fortelle det og virkelig stoppet - så måtte jeg jo fortelle at jeg det var et forsøk på å avslutte tankestrømmen og tankestrømmen ble i så måte startet igjen. Ja, det var denne forbannelsen da! Jeg kan jo ikke fortsette slik - kan jeg det? Det blir jo for kjedelig. Jeg har jo noe å fortelle. Ja, nå er jeg på sporet. Nå skal jeg...

Telefonen ringer.
- Faen!
- Nei, det var ikke deg. Jeg skriver skjønner du.
- Ja, det er noe jeg gjør av og til.
- Nei, jeg har ikke noe mål med det. Jeg bare liker å lufte tankene litt.
- Ja, selvfølgelig kommer jeg!
- Vi snakkes. Ha det!

Nå skal jeg fortelle den  historien jeg tenkte å fortelle. Det var den setningen jeg skulle ha ned, men så ble jeg avbrutt. Jeg valgte nemlig å fortsette der jeg ble avbrutt for å finne tråden igjen, men så måtte jeg forklare akkurat det og det var da det gikk galt igjen. Jeg fikk en telefon skjønner du. Av en såkalt venn. Han er ikke min venn - han er en annens venn, men jeg liker å kalle dem jeg kjenner venner. Jeg har nemlig ikke mange venner, men jeg kjenner mange.

Men hvor var jeg? Jo, det jeg skulle fortelle. Det som inspirerte meg til å kjøpe en splitter ny notatbok var at jeg har en historie å fortelle, men jeg er ikke så flink til å fortelle historier, fordi jeg som oftest faller ut i tankene mine og det blander seg med jeg har å fortelle - som nå. Det var ingen vits å fortelle det - jeg kunne jo bare begynt på historien. Jeg stopper opp og leser min forrige setning. Det skremmer meg - fordi jeg skjønner nå at hvis jeg ikke hadde fortalt det vil du antageligvis sluttet å lese. Men nå skjønner du problemet mitt - ikke sant? Eller gjør du det? Begynner du å bli utålmodig sier du? 

Notatboken - tankestrømmen.

Når åpnet du sist en blank notatbok - når mistet du sist inspirasjonen i det du skrev ditt første ord? Det skjedde meg nå, men jeg skal finne den igjen - jeg må bare skrive ned det jeg føler akkurat nå. Jeg suser avgårde i tankestrømmer og alt må ned i notatboken - jeg skriver som en gris, dette går ikke fort nok. Men vent jeg skal snart komme i gang med det jeg egentlig vil skrive om. For kanskje er dette starten på noe stort, men det vet jeg ikke før jeg er ferdig å skrive og det kan noen ganger være en sann forbannelse. Man blir avhengig - tankene må ned. Når slutter skrivingen? Når slutter reisen? Jo, den slutter nå.

tirsdag jun 10, 2008

Merkur

I solens rike levde en ung mann rundt oldtidens underverker og drømte om et folk i nord - også de opptatt av himmelrommets arketypiske bilder. Merkur jobbet lenge hos sin onkel som var møbelsnekker til han tjent nok penger til å reise nordover. På veien gjennom Europa møtte han noe han først tolket som en sjelevenn og bosatte seg i hennes hjemby - København. Der ble han venn med en antikvar, som forandret livet hans. Men han lengtet alltid etter folket i Nord...

søndag jun 01, 2008

Mellom kosmos og sjel

 

 

 

Her skjuler jeg meg for tiden. Alt det andre fjaset som jeg skriver om er bare for å avlede fienden. Dagene går i å lese mine brors tilsendte manuskripter. Men nå nylig fikk jeg en særdeles sær oppgave - jeg skulle putte tekstene han har sendt meg gjennom årene jeg har bodd i Norge - inn i et astrologisk system. Det er en nøysom oppgave, men ytterst utfordrende og jeg må si jeg elsker det. Jeg har et skjellett hvor jeg skal fylle ut hulrommene - forme senene som strekker seg mellom muskelvev og organer. Hjertet er også viktig - det skal berøre leseren i det dypeste man har tilgjengelig, nemlig det som ligger like rundt pannebarken og dveler. Og alt skal være i vater med kosmoset vi lever i - i livets mystikk og magi og andre verdener- i andre dimensjoner slik det egentlig er, i de parallelle univers. Det er derfor jeg er i skjul - for å poengtere at førsteinntrykket aldri blir det samme som ettertrykket - når du har kjent en person over lang tid. Ofte er de som parallelle motpoler på hverandre - og det må ettertrykkelig påpekes at det er en av planetene i det universet jeg prøver å administrere med mine ord i for tiden... skal vi begynne med Merkur?

 

 

lørdag mai 24, 2008

Glem aldri!

Nyt det

 

 

 

du er trygg

 

 

 

Men glem aldri

 

 

 

frykten som kun kan nå deg gjennom ord, slik at du forstår hvordan det er å hele tiden kjenne livets knivblad mot halsen, så hardt at det pipler ut tykke mørke bloddråper, for så å si at alt er bra igjen, lek videre, bli en kokk om du vil, men glem aldri, hvor langt det er å gå til bekken for å få ferskt vann, hvor mange timer du må så korn ute i åkeren eller plukke kaffebønner til trygge harmoniske frokostbord langs oljeberget hvor det leses avisoverskrifter:

 

 

 

¿Gud ble trøtt av oss¿.

 

 

 

Nyt det

 

 

 

Du er trygg

 

 

 

Men glem aldri

 

fredag mai 23, 2008

Å tale i koder

En gammel mann møter seg selv og ser tidens sprekker bli dypere og dypere, listigere og listigere, lettere og lettere å la seg lure. Skape sitt eget. Sitt liv i tanker...

Det henger ikke på greip. Tankene finner     ikke   hverandre   lenger. Det sKurrer. Er det slutt? Er det nå. Det var det? Slik tenker vi alle når vi blir gamle: Fragmenterte tanker om at er man tom.

 

 

 

En gammel mann bestiller en reise til det hinsidige hav av tid. Han vandrer i et glemt rike og faller i søvn:

 

 

 

-         Å føle seg ribbet er i grunnen det samme som å vite at du har ført din arv videre.

-         Jeg føler meg ikke ribbet!

-         De stjeler idèene fra deg. Suger det ut av deg. Lokker deg...

-         Stopp!

-         Du er jo så inspirert om dagen at du kan gjøre hva du vil! Ikke la deg lure!

-         Kanskje det er DU som ribber meg?

-         Ja. Det er KANSKJE jeg som ribber deg for alle din tanker, inspirasjoner og ideer.

-         Hvordan gjør du det om jeg tør å spørre?

-         Jeg skriver deg ned. Du er min. Du blir loggført. Du blir en del av det skrivende ord. Et avtrykk i tiden. På ark.

-         Skriver du roman?

-         Ja, husker du ikke det?

-         Jo, jeg husker jeg fortalte deg at jeg var begynt på noe greier, men du...?

-         Husker du ikke den dagen da vi åpnet det samme brevet.

-         Samme brev?

-         Du har glemt alt du! Du har glemt avtalen vår! Du deler. Du lar deg utnytte! Du må ha tålmodighet og tro på deg selv.

-         Jeg har jo det!

-         Da må du slutte å la livet suset så raskt forbi. Få det ned på papir. La oss gjøre det sammen. La oss gå barndommen sammen. La oss tvile på alle store Sannheter med stor S. Med mange nok sannheter trenger man ikke å tenke selv. Husk det. Du skjuler din beskjedenhet ved å snakke så mye. Jeg har åpnet en port, en åpning - da skjer det. Når vi stiger inn sammen - da blir vi fraværende. Utblåst. Det var det.

- Hvem er du? Hva vil du meg?

- Valget er ditt. Mitt siste ord er sagt.

 

Mannen ble ikke klokere av monologen da han våknet neste morgen fra feberdrømmen. Filmen om den gamle mannen, som kommuniserte på tvers av tiden ved å være tidløs - påvirket ham mer enn han kunne ane. Det var som om han hadde besøkt ham i rommet. I et enestående rom av lys, utenfor tiden. Den natten ble hans siste på en stund...

 

 

Å tale i koder

En gammel mann møter seg selv og ser tidens sprekker bli dypere og dypere, listigere og listigere, lettere og lettere å la seg lure. Skape sitt eget. Sitt liv i tanker¿

Det henger ikke på greip. Tankene finner  ikke hverandre lenger. Er det slutt? Er det nå. Det var det? Slik tenker vi alle når vi blir gamle: Fragmenterte tanker om at nå er man tom.

 

 

 

En gammel mann bestiller en reise til det hinsidige hav av tid. Han vandrer i et glemt rike og faller i søvn:

 

 

 

-         Å føle seg ribbet er i grunnen det samme som å vite at du har ført din arv videre.

-         Jeg føler meg ikke ribbet!

-         De stjeler idèene fra deg. Suger det ut av deg. Lokker deg¿

-         Stopp!

-         Du er jo så inspirert om dagen at du kan gjøre hva du vil! Ikke la deg lure!

-         Kanskje det er DU som ribber meg?

-         Ja. Det er KANSKJE jeg som ribber deg for alle din tanker, inspirasjoner og ideer.

-         Hvordan gjør du det om jeg tør å spørre?

-         Jeg skriver deg ned. Du er min. Du blir loggført. Du blir en del av det skrivende ord. Et avtrykk i tiden. På ark.

-         Skriver du roman?

-         Ja, husker du ikke det?

-         Jo, jeg husker jeg fortalte deg at jeg var begynt på noe greier, men du¿?

-         Husker du ikke den dagen da vi åpnet det samme brevet.

-         Samme brev?

-         Du har glemt alt du! Du har glemt avtalen vår! Du deler. Du lar deg utnytte! Du må ha tålmodighet og tro på deg selv.

-         Jeg har jo det!

-         Da må du slutte å la livet suset så raskt forbi. Få det ned på papir. La oss gjøre det sammen. La oss gå barndommen sammen. La oss tvile på alle store Sannheter med stor S. Med mange nok sannheter trenger man ikke å tenke selv. Husk det. Du skjuler din beskjedenhet ved å snakke så mye. Jeg har åpnet en port, en åpning ¿ da skjer det. Når vi stiger inn sammen ¿ da blir vi fraværende. Utblåst. Det var det.

-         Det tenker vi alle.

II

Mannen ble ikke klokere av det da han våknet neste morgen fra feberdrømmen. Filmen om den gamle mannen, som kommuniserte på tvers av tiden ved å være tidløs ¿ påvirket ham mer enn han kunne ane. Det var som om han hadde besøkt ham i rommet. I et enestående rom av lys, utenfor tiden. Den natten ble hans siste på en stund¿

Å tale i koder

En gammel mann møter seg selv og ser tidens sprekker bli dypere og dypere, listigere og listigere, lettere og lettere å la seg lure. Skape sitt eget. Sitt liv i tanker¿

Det henger ikke på greip. Tankene finner  ikke hverandre lenger. Er det slutt? Er det nå. Det var det? Slik tenker vi alle når vi blir gamle: Fragmenterte tanker om at nå er man tom.

 

 

 

En gammel mann bestiller en reise til det hinsidige hav av tid. Han vandrer i et glemt rike og faller i søvn:

 

 

 

-         Å føle seg ribbet er i grunnen det samme som å vite at du har ført din arv videre.

-         Jeg føler meg ikke ribbet!

-         De stjeler idèene fra deg. Suger det ut av deg. Lokker deg¿

-         Stopp!

-         Du er jo så inspirert om dagen at du kan gjøre hva du vil! Ikke la deg lure!

-         Kanskje det er DU som ribber meg?

-         Ja. Det er KANSKJE jeg som ribber deg for alle din tanker, inspirasjoner og ideer.

-         Hvordan gjør du det om jeg tør å spørre?

-         Jeg skriver deg ned. Du er min. Du blir loggført. Du blir en del av det skrivende ord. Et avtrykk i tiden. På ark.

-         Skriver du roman?

-         Ja, husker du ikke det?

-         Jo, jeg husker jeg fortalte deg at jeg var begynt på noe greier, men du¿?

-         Husker du ikke den dagen da vi åpnet det samme brevet.

-         Samme brev?

-         Du har glemt alt du! Du har glemt avtalen vår! Du deler. Du lar deg utnytte! Du må ha tålmodighet og tro på deg selv.

-         Jeg har jo det!

-         Da må du slutte å la livet suset så raskt forbi. Få det ned på papir. La oss gjøre det sammen. La oss gå barndommen sammen. La oss tvile på alle store Sannheter med stor S. Med mange nok sannheter trenger man ikke å tenke selv. Husk det. Du skjuler din beskjedenhet ved å snakke så mye. Jeg har åpnet en port, en åpning ¿ da skjer det. Når vi stiger inn sammen ¿ da blir vi fraværende. Utblåst. Det var det.

-         Det tenker vi alle.

III Måter å lese på for å forstå.

Mannen ble ikke klokere av det da han våknet neste morgen fra feberdrømmen. Filmen om den gamle mannen, som kommuniserte på tvers av tiden ved å være tidløs ¿ påvirket ham mer enn han kunne ane. Det var som om han hadde besøkt ham i rommet. I et enestående rom av lys, utenfor tiden. Den natten ble hans siste på en stund¿

 

Mine lenker

« september 2010
mationtofr
  
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
24
25
26
27
28
29
30
   
       
I dag

Lenket fra

 
© Å tale i koder