Jarecky


vel og bra

 
onsdag jun 16, 2010

Slangen(reloaded)

For noen dager siden satt jeg i bilen på vei hjem fra Os. Jeg hadde hentet en pakke med polske bøker og tidskrifter hos en venn av meg som nettopp hadde vært i Warszawa. Mens jeg tenkte på hyllemeter med lignende sendinger jeg hadde skaffet meg de siste årene og som uleste  samlet støv hjemme i Bergen, slo jeg på radioen og fingret en stund med søkeren på jakt etter NRK Alltid Nyheter. Bratte fjellvegger langs veier og et tungt skydekke her på Vestlandet gjør et naturlig innhugg i floraen av riksdekkende radiokanaler som folk på Østlandet har en så stor glede av, så istedenfor å drukne i detaljer om en ny deprimerende dag på børser verden over, var jeg nødt til å ty til den gode gamle P-1. Et musikkprogram var på lufta, en ung programleder holdt på å annonsere  neste låt. Den het ”The Wild West hero”.


Like før refrenget fant jeg en busslomme som beleilig hadde dukket opp i mørket. Jeg stoppet bilen, dieselmotoren i Golfen sluttet å dure, viften var bare så vidt på, jeg skrudde opp volumet, Electric Light Orchestras fargerike lydteppe kom tydelig frem. Jeg var helt satt ut. Det var vakkert; melodien, stemmen til vokalisten, harmoniene i korpartier og den i sin tid berømte ELO-sounden som smeltet klassiske strykere sammen med det tradisjonelle rockinstrumentarium. Den britiske ”art and symphonic rock” på sitt mest utsøkte og minst pompøse, dog pompøse nok, men ingenting sammenlignet med det katedrale lydbildet som på denne tiden preget progressive konseptalbumer til band som Yes,  Emerson, Lake and Palmer eller Genesis med Peter Gabriel.


Mens jeg lyttet målløs, slo det meg at jeg nesten hadde glemt at jeg i min senere barndom hadde brukt mye av fritiden min på å lytte til og jakte på sangene til ELO på radio for å ta dem opp. Året var 1977, jeg var nesten 13 år gammel, min yngste bror var nettopp kommet til verden, og for å gjøre plass for det nye avkommet, måtte jeg og min et par år yngre bror flytte til det minste rommet i vår lille treroms blokkleilighet. Vi fikk en trøstepremie av mine foreldre. Pakken bestod av et hendig radioapparat utstyrt med AM/ FM- bånd samt en flunkende ny og minst seks kilo tung Grundigbåndspiller. Utstyret på ingen måte kunne måle seg med det kraftige stereoanlegget som 16 år gamle Marek fra fjerde etasje daglig terroriserte hele trappeoppgangen med, men det var nok til å åpne en ny verden for oss to nysgjerrige gutter, som i tiden fremover ikke måtte forvente mye oppmerksomhet fra den ammende moren og den midt opp i det hele litt forvirrede faren. Noen dager etter at vi hadde installert oss i det nye rommet slo jeg på radioen og søkte etter Treeren, radiokanalen kjent for sine musikalske programguruer. De spilte hele ferske plater med vestlig rock og pop. Opphavsrett var nokså ukjent begrep i landene bak jernteppet, noe som til og med den mer bevisste og systemfiendtlige ungdommen i Østblokken aldri hadde bebreidet de kommunistiske makthaverne for. Vi hadde ingen mulighet til å kjøpe originale LP-er, man kunne få tak i dem i spesielle butikker i større byer, men de kostet noe som tilsvarte ca. ukens lønn til min far, som tjente ikke så verst ellers. Disse forholdene tatt i betraktning er det lett å skjønne at en frisinnett (ikke politisk, men musikalsk), radiokanal på FM, en båndspiller med opptaksfunksjon og kommunistenes løse omgang med den internasjonale åndsverksloven, var den magiske formelen som skulle til for å gi oss, tenåringer som bodde øst for Oder-Neiss-linjen, fri adgang til popkulturens skattekammer.


Med dette politiske og historiske grunnrisset i bakhodet er vi tilbake på det trange gutterommet: Min bror ligger på gulvet og blar opp i en teit tegneseriebok, mens jeg driver med å justere en FM-antenne og det er et irriterende ork, men jeg får det til til slutt. Lyden er endelig rein, den karismatiske dype stemmen til Piotr Kaczkowski inviterer lyttere til en ny utgave av hans musikkprogram ”Mini/Max” og det er bare noen sekunder før jeg kommer til å kjenne at stjernene og den blåe himmelen faller ned på jorden...


 
...Jeg gledet meg til Jaceks bursdag. Selve invitasjonen beseglet mitt medlemskap i klassens innerste krets hvor han var en av ledere, i tillegg visste jeg at Ewa skulle være med. Ewa... Mens vi gutter slet på denne tiden med kviser, stemmeskifte, og ukontrollerte utløsninger midt på natta, seilte Ewa på skolegården med sine lange bein, runde bryster og kjøttfulle lepper som selveste inkarnasjon av den fullkomne kvinneligheten. Hennes faste former var et hån mot oss, slimete larvegutter i våre  pubertale kokonger. Selvfølgelig forsøkte jeg så godt jeg kunne å overse dette biologiske misforholdet og svermet rundt Ewa med dødsforakt uten at det gjorde noe fra eller til. Hun var høflig mot meg, men ikke mer enn mot alle andre gutter med unntak av kanskje Jacek som ofte scoret en del poeng hos henne for sine frekke og etter min mening ofte svært vulgære tilnærminger. Uten at jeg hadde lagt opp noen strategi, håpet jeg på at festen ville gi meg en mulighet til i hvert fall å bli lagt merke til av den penesta jenta i klassen.


Da jeg kom klynget allerede gjestene seg i stuen rundt Jaceks platespiller. Bursdagsbarnet hadde nettopp fått en pakke med LP-er fra en onkel som bodde i Vest-Tyskland. Jacek satte på ”Nobody’s fulls” av ”Slade” på og viftet med et annet platecover mot meg. Jeg kjente det igjen med en gang, selv om farger på et jojolignende romskip som prydet omslaget, var mye friskere enn på reproduksjoner jeg hadde sett i kulørte blader. Jeg tror jeg skalv i hele kroppen da jeg fikk dette klenodiet rett i hendene på meg av den jublende Jacek: ”Det ville du aldri trodd, hæ?.” Nei, selvfølgelig ikke, din forbannede dustehue, tenkte jeg og trakk meg tilbake. Først da jeg satte meg i sofaen med ELO - platen i fanget så jeg Ewa. Jeg hadde glemt henne! Hvordan var det mulig? Ewa… Hun satt der rett ved siden av meg. Hun sa bare ”He!i”, og bugnet seg over platecoveret slik at jeg kunne se det svake dunhåret på nakken hennes og en hver enkel ryggvirvel gjennom det tynne stoffet på den tettsittende blusen. Jeg forsøkte å snakke rolig med henne, hun spurte meg om bandet, men mine ikke helt kjønnsmodne stemmebånd knakk hele tiden mellom en brukbar baryton og et pipende falsett. Festen var i gang. Jaceks foreldre - som vi misunte ham fordi de var så elegante, moderne og liberale hva angikk barneoppdragelse - var borte og skulle ikke dukke opp før om noen timer. 70-tallets glamrock dundret fra høytalere, jubilanten delte først ut kakestykker og brusflasker for så å legge beslag både på LP-en til ELO som han forsiktig la på vent ved siden platespilleren, og på Eva, som han kastet seg ut i en vill dans med midt i stuen. Helvete heller, mumlet jeg i skjegget mens jeg proppet i meg bursdagskaken og skylte munnen med polsk produsert coca-cola-plagiat. Jacek skiftet plata og kom bort til meg sammen med Ewa. Han ga meg diskré en liten nøkkel med en beskjed om å ta Ewa med ned til en kjellerbod som var merket med det samme nummeret som sto på nøkkelhanken. ”Vi andre har allerede forsynt oss, nå er det deres tur” - sa han og begynte å dytte meg og Ewa ut av leiligheten.


Vi trengte ikke nøkkelen. Hengelåsen og det rustne beslaget dinglet løst på den viddåpne døra, lyset inne i boden sto på. De andre var tydeligvis ikke nøye med fjerning av bevismaterialet. Midt på betonggulvet i en stinkende, rød dam stod en vinballong i glass med en plastslange trådd gjennom den tjukke korken. Vi satte oss på en treskammel som sto like ved ballongen. Jeg puttet slangen inn i munnen og begynte å suge inn, men det kom bare et ekkelt luftdrag som satte seg som et sur oppstøt i spiserøret. Selv om jeg holdt på kaste opp, sugde jeg inn igjen og denne gangen kjente jeg den bitre smaken av vinen. Munnen ble fylt opp så raskt at jeg så vidt rakk å ta slangen ut av kjeften før det var for sent . Jeg tettet plastrøret med tommelfingeren, og samlet motet for å svelge. Det gikk ikke så verst, men min mage vrengte seg, jeg husker at jeg nesten ikke klarte å puste og hadde tårer i øynene da jeg overrak slangen til Ewa som til min store overraskelse, viste seg å være ganske erfaren i omgang med vinslanger. Hun tok imot den uten å nøle, tørket den med en papirserviett hun hadde i lomma og gikk i gang med å suge på. Jeg registrerte at Ewa tok bare småslurker og mens hun svelget de avmålte dosene, tettet hun røret med tungespissen, og så trakk hun tungen tilbake, fikk påfyll inn i munnen og svelget mens tungespissen holdt plastrøret tett igjen. Denne oppdagelsen dro jeg lærdom av da turen kom til meg igjen. Jeg brukte Ewas drikketeknikk, forsynte meg rikelig av den hjemmelagde vinen og magen tålte det mye bedre nå. Vi sendte slangen til hverandre mange ganger, vi følte oss bedre og bedre, rusen steg, vi ble burgunderrøde på kinnene og begynte å le, vi lo og lo, vi gapskrattet, hikstet av latteren, gispet etter luften og lo høyt på nytt igjen helt til det ble helt stille, men stillheten stanset ikke jubelen, nei, den var kun opptakten til rusens nye fase, et anslag til noe som vi ikke hadde noen kontroll over. Det var omtrent da, da tausheten og roen syntes å hente oss to igjen, kjente jeg Ewas hånd på nakken min. Hun dro meg inntil seg, jeg lukket øyne og kjente tungespissen hennes i min halvåpne munn. Min venstre hånd gled først under Ewas bluse, under BHen, den tok forsiktig på brystene, på magen, hoftene, og så ned i den trange olabuksen hennes; fingrene kjente først den ikke altfor stramme trusekanten, og så Ewas silkemyke kjønnshår. Min hånd ble værende mellom lårene hennes, ikke lenge, men lenge nok til at jeg fikk kjenne at Ewa var varm der nede. Varm og våt.


Jeg så først moren, det var hun som åpnet boden, og så Jaceks panikkslagne blikk som lyste i mørket bak henne. Hun kommanderte Ewa og meg bestemt, men rolig ut tilbake til leiligheten, mens Jacek fikk streng beskjed om å bli igjen i boden for å hjelpe henne til med å rydde i ”dette jævla rotet her”. Jeg skjønte at hennes milde, tolerante fremtoning hold på å slå sprekker, så for å ikke utfordre skjebnen skyndte vi oss ut av kjelleren. Vi sjanglet småfulle oppover trappeoppgangen uten å snakke til hverandre. Nede fra bodene kunne vi høre den liberale mora til Jacek kjefte huden av ham på nøyaktig samme måte som våre egne forklebekledde urmødre ville ha gjort.


Gjennom vinduet i en annen etasje så jeg rett ned på den lille fotballbanen, lekestativene og dissene plantet ned i bakken mellom epletrærne på det grønne arealet rundt blokken. Jeg kjente på meg at jeg var i ferd med å fjerne meg sakte fra denne fredelige tumleplassen der jeg pleide å henge rundt sammen med mine klassekamerater, og var på vei mot noe nytt, noe dampende, tett og kaotisk; jeg visste ikke helt hva det var, men jeg var ikke redd.... Vi nærmet oss den siste trappesatsen. Ewa som hittil hadde tuslet et stykke bak meg, tok et lengre steg og gikk nå rett ved min side. Jeg tror hun tok i hånda mi og klemte den ettertrykkelig idet låta nr. 7 på ELO’s dobbelt LP ”Out of the blue” velte ut av høytalere gjennom den halvåpne døra til Jaceks leilighet: ”I was standing in the jungle and I was feeling all right!"


 

torsdag mai 27, 2010

Take a Chance

Man setter seg foran PC-en og åpner et nytt Word-dokument. Arket er snøhvitt, hodet er tomt, det er noen timer til deadline og det finnes ikke et stikkord å hente under hjernebarken. Hva gjør man da? Jo, man kikker ut av vinduet. Det sløve blikket faller på en busk rett utenfor. Den er kraftig, men de vanligvis evigrønne, avlange bladene er brune, tørre og sammenrullede. På avstand ser de ut som bleike kopier av havanasigarer som man får tak i på Grand Bazar i Istanbul. Jeg reiser meg og går til stuen. Derfra ser jeg at busker av samme art skiller hagen vår fra hagelappen til naboene. Hekken er like brun og dau som den ensomme utveksten tidligere observert fra PC-rommet.

For noen uker siden fikk huseierlaget vårt et besøk av trepleieeksperten. Hekken ser skummel ut, den lange vinteren holdt på å ta knekken ikke bare på svorne langrennskihatere, men også på rododendronlignende busker i Hordaland fylke, var hans konklusjon. Men han dømte ikke hekken til døden på komposthaugen eller på det forestående Sankt Hans bålet. Ikke ennå, han skrapte barken på hekken med tommeltotten med sort rand under neglen og sa det var grønt under den brune overflaten. Han beordret en kraftig nedskjæring av hekken som hestekur samt gjødsling og vanning i tørre perioder som tilleggsremedium mot den galopperende forråtnelsen.

Et par dager etter gikk Black & Deckers elektrisk hekksaks GT6030 til verks. Det er en måned siden jeg forbløffet min kone med kunsten å håndtere dette redskapet, men det hjalp ikke stort. De tørrbrune bladene fortsetter å falle ned på den nygjødslede, fuktige jorden, men de irrgrønne duggfriske spirene dukker aldri opp igjen.

I Jerzy Kosinskis roman ”Being there” blir en troskyldig gartner Mr. Chance (spilt av Petter Sellers i filmversjonen), nærmeste rådgiver til en høytstående politiker. På politiske spørsmål svarer han alltid med en grundig skildring av hagearbeid.

Nedskjæringer i den offentlige velferden fulgt av gjødsling med sprøytemilliarder som medisin mot Hellas kollaps, tyder på at Verdens Banken, IMF og EU-stormaktenes regjeringskontorer er fulle av enfoldige gartnere. De dyrker de havene de har, de vifter med hekksaksene sine og håper på at alt ordner seg på beste måte i den globaliserte verdenen. Den beste av alle verdener.

søndag mai 02, 2010

Sorgens karneval.

De som hadde fått med seg direkte TV-sending fra Mariacki kirken i Krakow hvor det ble holdt gudstjeneste for Lech Kaczynski og hustruen Maria, måtte ha blitt slått ut av hvor storslagen seremoni de hadde vært vitne til. Berliner Filharmonikere og Krakows eget Domkirkekor stod for musikalske innslag av høyeste kvalitet, middelalderkirkens praktfulle omgivelser løftet denne seansen opp mot estetiske høyder. Men til tross for den stramme regien, var seremonien forlengelsen av det som antropolog Joanna Tokarska-Bakir betraktet som sorgens karneval. Landet druknet i fortvilelsens sjelerensende festivitas, kiosker med påklistrede plakater av presidentparet ble forvandlet til små kapeller hvor folk samlet seg rundt, satte ned gravlys og ba. Man sørget ikke bare over den tragiske skjebnen til Polens statsoverhode som døde i flyulykken, man sørget over en helt, nærmest martyr som ga sitt liv for den hardprøvede polske befolkningen. Samtidig solgte man små kors, kaker, grillete ostestykker som er typiske innslag under katolske høytider på den polske landsbygda.

Ifølge litteraturhistorikeren Maria Janion er Polen en nasjon som ikke er i stand til å innrømme et tap, polakkene tar ikke en ulykke for det den egentlig er. De må løfte den opp til nasjonale himmelhøyder. I samsvar med den fortsatt levende romantiske myten blir en polakks død til et offer. Et vanlig, menneskelig dødsfall fortoner seg for polakkene som en altfor ydmykende bagatell som ikke er plass til i deres heroiske verdensanskuelse.

Men ”sorgens karneval” er i ferd med å være over. Polakkene innser at presidentparets død var en personlig tragedie, en dramatisk hendelse, men på ingen måte et offer på den polske nasjonens overbelastede alter. Det er nesten betryggende at Jaroslaw Kaczynski stiller opp som kandidat til det forestående presidentvalget. Ikke fordi alle meningsmålingene viser tydelig at han kommer til å tape for den fungerende liberale presidenten Bronislaw Komorowski, men fordi han får en mulighet til å ivareta den kontroversielle politiske arven etter tvillingbroren innenfor verdslige rammer av moderne, velfungerende demokrati, mens helter, martyrer, profeter og andre romantiske demoner jages bort dit der de hører til; til den polske nasjonens opprivende historie.

tirsdag apr 20, 2010

Morgenstund.

Man våkner en dag i sin egen seng med en følelse at kartet ikke stemmer med terrenget. Man tror det er mangel på søvn i det siste som er årsaken, så i god tro prøver man dusjen. Den vel kjente trettheten om morgenen pleier å forsvinne med en gang vannstråler varmer opp kroppen og får blodet til å løpe løpsk. Nyreparert dusj virker, men den virker ikke allikevel. Det er noe annet denne gangen. Noe skumlere. Man kaster seg over tannbørsten og Gillette - barberingsblader som siste redningsplanker før man forlater badet med uforrettet sak. En tung følelse sitter fortsatt i den nydusjete, glattbarberte kroppen og sjelen. Man beveger seg videre. Neste checking point: Kjøkkenet. På vei dit går man raskt gjennom gårsdagen for å finne ut årsaken til sløvheten: Ingen alkohol så lenge man husker, man lekte og gjorde lekser med unger, hadde sex med kona, sovnet som man skulle. Ikke noe spesielt altså. Man slår på radio for å høre på nyheter. Det at man ikke klarer å få med seg dagens oljepriser i Økonominytt, mens man setter på kaffetrakteren, tyder ennå ikke på at det er noe fare på gang. Oljepriser gir man som regel fullstendig blaffen i, så lenge de stiger. Men når man teller ivrig brødsmuler på kjøkkenbenken, eller stirrer i tussmørket utenfor vinduet og ikke engang registrerer meningsmålingene, er det på tide å sende S.O.S. Heldigvis tar kaffetrakteren imot signalet, den gjør seg raskt ferdig og kommer til unnsetning med nytraktet kaffe. Stemmen til Per Ditlev Simonsen forsvinner i skvulpelyder fra maskinen. Duften av kaffen får verden til å gå rundt igjen. Man henter en kopp, melk, sukker og seg selv. Kaffen er klar og livet skal ikke være så verst. Det går dårlig. To altfor glupske slurker avslutter sin korte ferd et sted mellom strupen og spiserøret og er raskt på vei tilbake med akkompagnement av hosting og harkende lyder. Man kan ikke stole på Friele en gang på en dag som dette. Neste orienteringspunkt på kartet: Morgenavis. Løypen går nedover trappen til postkassa. Avisen er der. Man puster lettet og samler opp fra bakken biter av egen psyke knust sønder og sammen under kaffekatastrofen. Avisen hjelper ikke stort. Blikket glir uforstående over nyhetsoverskrifter, over bordoverflaten, lenger oppe møter det veggen og blir der lenge. Altfor lenge. Hva tenker helten vår, mens det ikke særlig våkne blikket hans henger klistret til den nymalte veggen på kjøkkenet? Han tenker for eksempel på at han ikke liker den grønne fargen som hans kone valgte, at det var lenge siden han hadde en virkelig interessant samtale, at håret hans er blitt tynnere, at de burde kjøpe nytt kjøkken, at han har lyst på en røyk, at han aldri har reist, at han elsker sin kone, men¿, at de aldri har invitert sine naboer til middag, de har aldri blitt invitert av dem heller, at det er så rotete her, at det er rart at han er han, ikke en annen, og at han, ikke en annen, skal dø en dag, at det var lenge siden han gjorde noe han virkelig hadde lyst til...

Man tenker alle de tankene mens angsten vokser og lammer hele kroppen. Alle faste punkter på kartet hans har sviktet. Morgenruten er utydelig, kjennemerker har forsvunnet i tåke, kompassnålet virrer frenetisk rundt. Man er helt alene i et tomt tidsrom mellom dusjen og matpakkelagingen til hele familien. Det er jobben hans, men i skuffen finner han verken kniven eller brødfjølen. Ikke lysten heller. Han blir sittende i stolen.

Han forsøker å kartlegge sin nåværende tilstand, først ved hjelp av stikkord fra avisoverskrifter og TV-debatter. Har han ¿møtt veggen¿? Er han "utbrent"? Har han havnet i "tidsklemmen" under "øyeblikkets tyranni"? Må han "gå i tenkeboksen"? (Får han den på blå resept?) Er han inni i sin midtlivskrise, samlivskrise? Realiserer han seg selv nok?

"Seg selv-nok"...? Er han et godt menneske? Er det dette som er prosjektet hans i livet? Hva er prislappen på et godt menneske på arbeids- og sjekkemarkedet? Menn og kvinner "ut på markedet igjen" som kjøper seg medlemskort i treningsstudioer, eller i klinikker for plastisk kirurgi. Menn opptatt av kroppene sine. Kvinner opptatt av kroppene deres. En lenge ønsket tilstand av seksuell terrorbalanse på "kjøttbasaren". Ikke noe galt ved det, men... tomt og kaldt. Har Gud noen gang eksistert? Best å sjekke det i leksikonet for å være helt sikkert. Gud er ikke nevnt i "Who is who 2007"-boken. Og boken er tjukk og tung. Er jordens tyngdekraft den eneste naturloven som gjelder? Hvor er det blitt av kompasset som viser himmelretning, som måler himmelens tiltrekningskraft?

Den lille jenta våkner og roper på ham. Han går bort til henne og slår på en liten lampe over sengen hennes. Hun ligger med halvåpne øyne og bustete lyst hår og strekker armene sine mot ham. To dype smilehull på rosa kinner til en fireåring. Hans lille Nordstjerne. Hans lille Stella Polaris. De andre våkner også. Han finner kniven og fjølen. En stund senere sitter den eldste gutten og lillesøsteren hans på kjøkkenet og spiser hver sin skive mens moren deres fortsatt er i dusjen. Den tunge følelsen slipper taket, men han vet at den ikke forsvinner uten først å ha laget noen spor.

Han går inn på badet, kler av seg igjen og åpner en skyvedør til et dusjkabinett som er opptatt. Det er nok plass til to, og han stiger på, helt bestemt på å ta opp med kvinnen som er der inne, dette med den grønne fargen på kjøkkenet... Man må begynne et sted for å få kartet til å stemme igjen med terrenget. Andre spørsmål som har dukket opp i morges, store og små, skal man ta stilling til etter hvert, men ikke nå.

Der inne er det varmt. Dampen sitter tett på glassoverflatene til kabinettet. "Steamy windows". Hennes slanke kropp er nord-sørlinjen på kompasset. Hun kommer nærmere, og han kjenner på kroppen sin og hennes at den nyreparerte dusjen endelig virker som den skulle.

lørdag mar 06, 2010

Józek

Noen og førti år gammel, med en smartings revefjes og en kropp tørr som sagflis. Den siste traktoristen i PGR - det statlige jordbruket, for denne traktoren er den siste, og nye kommer ikke. Aldri. Men Jozek kjenner ikke til ordet ”aldri”, det hører i fantasiens verden. Tiden har stivnet, likevel forsøker han av gammel vane å blåse liv i jernsveklingen. Traktoren går jo bare fordi Jozek vet hva og fra hvem han kan knabbe .

-Hva faen trenger han dynamo til, han kan’ke kjøre en gang, mumler han for seg selv i det svarteste mørket mens han manøvrerer med skrunøkkel 19 mm; presist som en kineser med spisepinner. Om et øyeblikk vil han installere skrotet sitt og smøre inn skruene med gjørme slik at ingen vil se et spor.

I et landskap fra en verden som er i ferd med å svinne hen, mellom vrakrester etter immobile mekanismer, mellom en rusten såmaskin og en tom, kald smie, preges hans vesen av drivkraft. Han er noen og førti, men han er allerede en gammel mann. Han husker paradistiden. -Hent sementblanding, menneske! Frakt ull, gjødsel, diesel… Kundene nesten sloss, private foretagender fikk snarere et spark i ræva, enn en sekk med sement. Og her var det ingen som var nøye med regnskapsføringa. Sjefen hadde bundne hender så lenge han ikke tok noen på fersken. Å gi sparken? Hvem ville ha giddet komme hit, til denne ”ukraina”. Men nå…. Jozek vifter med hånda, peker mot det spjærete førersetet og drar av gårde. Uskyldig som en engel, som et barn, som en skapning fra tiden da Gud bare smakte på ideen om syndefallet.

De arveløse lever i nuet. Dersom de har en fortid, består den av erindringer som er like uhåndgripelige som en fremtid. Han kom fra et sted nært Limanowa. Ikke alene. Foreldre tok ham med seg da han var noen år gammel. I det fullstendig øde landskapet fikk han se og lære seg å huske verdens skapelse. PGR’s virkelighet er et eget univers. Her settes man til verden, her lever man og dør. Åtte timers jobb på fabrikk, tur med trikken, fritid hjemme - slikt finnes ikke her. De samme ansiktene treffer man både på jobben og på den gjørmete hovedgaten som på samme tid tjener som en promenade, en markedsplass, et sted for stevnemøter og slåsskamparena. Ingen nye kommer hit, fra tid til annen drar noen sin vei. Til og med militære kaserner er forgjengelige, her ligger man bare på været til fredstiden er over.

Hvor god hukommelse var de første menneskene begavet med? Den var åpenbart omvendt proporsjonell med graden av frihet. Avhengigheten, mer enn noe annet, gjør oss til dyrenes nære slektninger.

På vei til skjenkestua spurte jeg ham hvorfor han gikk med et hendig brekkjern skjult i ermet.

- Jeg kjenner ikke alle. Man aner ikke hvem som er venn eller fiende.

En gang fant jeg ham i en grøft. Han sov inne i traktoren som var bikket over på den ene siden. I det hele tatt sov han ofte der hvor søvnen kom ham i møte. Med hele seg var han hengiven til egne sanser, varsomhet og raske vurderinger ført her og nå. ”Når du spiser, spis, når du drikker, drikk”. Det er slike budskap zen – mestre forkynner til sine adepter. Sannsynlig ville de vekket en hjertelig latter hos Jozek. Mesterne kaster bort masse tid på å få rede på noen elementære kjensgjerninger. Men også han ga seg i kast med grublerier, dersom han kunne finne en trøst i dem.

En dag møtte jeg ham i skogen. Han satt inne i traktoren, tråkket gasspedalen til bånns og sakte druknet han ned i sumpen. Med en ukuelig optimisme til en fyllik, selv da gjørma rant rett inn i gummistøvlene hans, trodde han på at han ville rive seg vekk fra sumpsøkket.

-Rolig. Sånn er livet – gjentok han stadig- den ene gangen greier man seg, den andre gjør man det ikke.

Enfoldige sinn makter bedre å tolke virkelighet. PGR’s civitas ble grunnlagt på felleskapsprinsippet. Ved å benytte seg av Ockhams barberkniv trakk han den ytterste konsekvens av slagord ”yte etter evne og få etter behov”. De facto satte dette postulatet ingen begrensninger. Menneskelige evner er jo vanskelig å gripe fatt i, anskueliggjøring er tilpasset omstendighetene og styret av sunnfornuft. Enklere blir det ikke stilt med behovene hvis røtter sitter dypt inne i den mørke og fornuftstridige viljen. Så han ytet etter behov, fikk etter evne samt laget en rasjonell filosofi som forespeilet menneskets oppjagede natur.

Jeg har en vag følelse at systemet som Jozeks statlige kollektivbruk var en fjerntliggende filial av, falt i stykker ikke på grunn av motstanden ytet av de få som forherliget dyd, sannhet og rettskaffenhet. Disse verdiene var i og for seg vakre, men altfor abstrakte for å egne seg til å skru sammen en vital eksistens. Systemets logiske og mekaniske, samt nokså abstrakte struktur smuldret opp all den tid Jozek levde i det; hans brødre og søstere, en legion av arveløse og frigjorte fra moralens, religionens og minnets besværlige plikter. Sine instinkter tro, lyttende nøye til naturens oppmuntrende maling, utgjorde de en masse som ikke lot seg låse fast inne i denne utpønskete strukturen.

En dag, om vinteren, satt jeg fast dypt inn i snøen, kom verken fremover eller bakover firehjulstrekkeren til tross. Akkurat da kjørte han forbi. Vi festet tauet og han slepte meg gjennom en kilometer lang snømasse . – Du spanderer en flaske – spøkte han og smilet forvred revefjeset hans. Og jeg svarte med en gang: - Det gjør jeg. Kneipen var kald og folketom, kun bardamen stod bak pyramiden av ølbegere, som så ut som en isprisme. Etter den tredje runden steg Raymond Roussels ånd ned i Jozeks kropp og dikterte via hans munn en hjemmelaget, flikket versjon av Locus Solum. Det lot som om forfatteren ønsket å hevne seg for ringeakt han var utsatt for i sin tidligere inkarnasjon. Med den forskjell at utsøkte lydlige og meningsbærende assosiasjoner erstattet ånden med et slags logopedisk verktøy, som på en enkel måte omdannet noen hundre ord (det tilsvarte omtrent Jozeks ordforråd) til trillende ordrekker som banet vei for en helhetlig fremstilling av tilværelsen. Det dreide seg om tungens velbehag, rett og slett om denne lettheten man beveget dette kjøttstykket i munnen med. Jozek stammer ikke, han betenker seg aldri og siden han aldri presiserer eller retter på noe som helst, virker det som om han alltid tar ting på kornet. Jozek setter seg ned og etter den første desiliteren sprit går han i ett med sin tale som forandrer verden, hele virkeligheten; den kan til og med forvandle universet akkurat som aqua regia, kongevann er i stand til å oppløse metaller. Begivenheters rekkefølge fordufter, årsaker og følger blir borte, historie likedan. Alt skjer samtidig, alt begynner før tiden, og alt ender før det starter. Ved hjelp av neste vodkaglass avliver han tiden, han utfører en slags obduksjon som blottlegger det skjøre skjelettet hvorpå vi bretter opp våre strev, planer, forhåpninger og bragder. I denne strømmen fordufter også Jozek som en grenselinje mellom det som har vært og det som skal være.

Jada, han sitter fast ved bordet med nonchalanse som vokser i ham, han lener seg mot stolryggen, og når han tar et trekk av sigaretten med grådighet som vokser likeså, ser det ut til at innsiden av kinnene hans berører hverandre. Men hans eksistens er problematisk. Fra tidsaksen forsvinner nullpunktet. Etter en time, da flasken er blitt tom, i løpet av barmhjertige pilsrunder bytter han sitt navn til et annet, et gammelt et som en gang tok del i hans liv. Etter en stund, finner han det på nytt igjen og inviterer meg til fremtiden, til våren og laksefisking som dukker opp i hans hode som et fjernt barndomsminne med et par andre fortellinger på slep. Det er et villnis av stier som vokser ut av hverandre. Jozek velger ikke en vei. Han går ditt hvor beleilige gloser, likhet mellom substantiver, bøyning i et blikk sendt av en fyllik, bærer ham frem. Jozek den gang, i dag eller i morgen svømmer som en fisk i havet. Hans spor tiltar form av uendelighetens dobbelte sløyfe. Han løfter flaska og ledsaget av gurglelyder slukker han ølet og sin egen hale; Jozek er nemlig en arkaisk slange, en leviatan, en versjon av kaos som Gud, på tross av tidens gang, ikke klarte å avvikle, eller kanskje bare lot være for ikke å gjøre det altfor lettvint for oss.

Til slutt, som om han hadde forstått at bare en gestus kan befri ham fra denne logorrea, reiser han seg, oppnår balansen, leter etter et skjerf, finner det raskt siden det henger langs ryggen hans som en svær grønn firfirsle, han mumler noe i skjegget og går. Utenfor stiger han på traktoren, den som i likhet med en erfaren hest som bevokter sin ridder, vil frakte ham bort til nye underslag, små fusk og unnlatelser, til alle disse hemmelighetene som er frihetens besteandel. For Jozek er fri, og selv om friheten hans er skjebnebestemt, er han på ingen måte klar over det.

Om han gir seg hen til sine favoritter blant kardinalsynder, eller dukker opp i kirken hver søndag morgen, gjør han det med samme frihetsfølelse. Han står foran alteret ikledd en marineblå bukse, hvit skjorte og grønn dressjakke – alt høytidelig og syntetisk. Idet han kneler eller gjør et korstegn, spretter elektrostatiske gnister opp og knirker lavt. Barna er vasket, konen har gredd håret sitt, ingen hvisking eller skubbing. Alterbordet er enkelt, dekket med en blondeduk og Jozek vet, dog han ikke erkjenner det, at han også har fortjent sin del av tilgivelsen, at i verdens aritmetikk er enhver synd tilskrevet en liten smule fra den hvite oblaten. Derfor er revefjeset hans rolig. Han er hos seg selv. Han avfinner seg med alle tings runddans. Jozek - et kaotisk og kosmisk vesen. Ingen ytterlighet vil ramme ham. Når seremonien er over, når Gud er gitt hva Guds er, vil han vende tilbake til sin verden. Røyken fra billige sigaretter vil blandes med lukten av slukne stearinlys og røkelser ettersom mennene vil la kvinnene gå hjem først, mens de vil holde råd ved kirkens porter. Rådet vil handle om resten av den frie dagen.

Fra plassen rundt tempelet ser man hele PGR-jordbruket som på et brett; et glatt fjell stigende mildt mot horisonten som lukker seg igjen ved skogens kam. Noen bygninger – tunge skuter, flassete og fattigslige, lenket til en gigantisk hvit bølge. Vedboder og låver. Vaskete klær henger på hyssinger og slår knirkende mot hverandre som dypfryste kjøttstykker. Vinden som kommer fra fjellpassene bringer med seg snøstorm. Slik ser Jozeks verden ut. En formløs, morken virkelighet, hvor tyngdeloven rammer i like stor grad gjenstander som kropper. Tiden har kuleform. Kvinner vet det best. For dem deler tiden seg i ni måneder lange sykluser. Mellom den ene fødselen og den andre hjelper de under sauefødsler. I antall kull ligner noen av kvinnene på egne dyr. Fem barn, sju, ni, mange nok til å få en til å tro at livet er en uendelig kjede av fødsler og dødsfall. For å komme seg ut av denne sirkelen trengs det en dyd eller en udåd. Den første dyrker Jozek kun i den grad det er påkrevd for å eksistere blant mennesker. Han gjør det på en moderat og lidenskapløs måte. Men når han sier:- Helsike, som vi drakk! - eller når han beskriver epoker ”under Gomulka”, ”under Gierek” med søkelyset rettet mot antall tyverier og lettheten han kunne utføre dem med, vil man fange en åpenbar stolthet og glede i hans stemmeleie. Som om disse gjerningene målte utstrekning av hans frihet, som om han med deres hjelp hadde reddet sin individuelle eksistens og fylt den med mening.

Siste gang jeg så ham var det sommer. Vadmel arbeidsbukse, singlet, og en sort, rustflekket baskerlue. Huden brunsvidd under sola, en stadig glødende sneip i munnen. –Helsike, Pepikene spyttet på trekkevogna mi! Jeg ville banke trynene på dem, men ingen av de hadde lyst på en slåsskamp. – Han slo høy på en eng like ved den slovakiske grensa. Et polsk statlig jordbruk på den ene siden av grenselinja, et utenlandsk på den andre. De slo gress med sine rødmalte Zetor- traktorer; lydtette førerhus, installerte radioer, tjue første århundre. Da de fikk øye på det rustne vraket til Jozek, lo de seg i hjel.

En uke senere var han død. Det var den sommeren da den glødende sola forvandlet himmelblått til hvitt. Tolv timer i glovarmen, maskinen heit som en ovn. Kompisene hans fortalte at det var tomt for drikkevarer den dagen. Ikke en flaske billig vin, ikke en gang en øl var å få tak i. Jozek jaget frosker ut fra en stillestående dam og drakk vann av den. Antagelig var det denne giftige væsken som tok livet av ham. Da legene kikket inn i kroppen hans, påstod de at den så ut til å være minst et hundre år gammel.

Hver gang jeg tenker på ham, lurer jeg på om han var blitt frelst. Han og en legion av hans like. På en måte dannet de en ny stamme, et folk, som verken ”en god nyhet” eller en ny apostel Paulus har nådd til. Kirken oppe på høyden hvor han søkte til hver søndag, var et bevis på verdens dualisme. Man fikk lov til å komme inn, rense bort skyld, og synke ned igjen i en virkelighet hvor kategoriene dyd og synd var så diffuse at de skinte gjennom hverandre som lys og mørke før skapelses første dag. Maktet Jozeks sinn intuitivt å fornemme at tempelet var lisensiert av omsluttende kaos? Kirken ble bygget for Jozek med det formål at han en gang i uken skulle underlegge seg en eiendommelig psykoterapi som trygget ham sjelens ro.

av Andrzej Stasiuk (fra ”Fortellinger fra Galicia”)

torsdag jan 28, 2010

Mester av ikke-lesing på besøk igjen.

På jakt etter en ny lektyre; mitt sultne blikk stryker begjærlig bokrygger som buer seg bydende mot meg fra hylleseksjoner i stuen og gangen. Etter en ørkesløs vandring, møter det rastløse blikket en meter lang rekke med tjukke bind. Det hjelper ikke at de er blitt landsforvist til den nederste hylla som så vidt er hevet over gulvet, og at en tung lenestol plassert tett inntil isolerer dem fullstendig fra omverdens skyldbetyngete øyekast. Det hjelper ikke. Min boklyst vekker dem til livet. De kryper ut av sitt lumske skjulested. De byr seg på og sikler etter min oppmerksomhet. De kjenner sin korte besøkelsestid, de: Tunge klassiske romaner som jeg aldri har lest!

Jeg får alltid et dypt stikk av dårlig samvittighet, og finner ingen unnskyldning for min unnlatenhet. Mens skyldfølelse er i ferd med å ta helt overhånd over sunnfornuften, kommer jeg bort i en omtale av Pierre Bayards bok "How to talk about books you havn't read. Bayard er ingen forfatter av bøker av typen "verdenslitteraturen i en pille". Tvert om, han er en respektert professor i fransk litteratur.
Allikevel legger han ikke skjul på at han i sin travle akademiske praksis ofte er nødt til å kommentere bøker han "ikke en gang har åpnet". Bayard ramser opp en legion av formildende omstendigheter for sin ignoranse, men hans hovedresonnement er som følger: "Ikke-lesing" ("non-reading"), er en aktivitet og en genuin måte å forholde seg til litteratur på, for den forutsetter et ekte engasjement og en interesse for litteratur. Dermed er "ikke-lesing" noe helt annet enn "fravær av lesing" ("absence of reading"). Forskjellen mellom disse to holdningene ligger i at en ekte litteraturelsker (Bayards "ikke-leser" hører til her også), til enhver tid sørger for å være i stand til å reflektere over litteraturen, mens en representant for den andre holdningen registrerer knapt at litteratturen er til...

Jeg må innrømme at denne akademiske utblåsningen har falt meg i smak. Den er gitt meg, om enn ikke tilgivelse, så i alle fall en lenge etterlengtet oppmuntring til å tilstå mine lesesynder. Innholdet av skamhyllen min byr ikke på mange overraskelser, den består av velkjente mursteiner som: ”Mannen uten egenskaper” av Robert Musil, "Don Quijote" av Miguel deCervantes, "Den guddommelige komedien" av Dante Aligheri, "På sporet av den tapte tid" av Marcel Proust, "Ulysses" av James Joyce og mange, altfor mange andre.

Noen fortellinger lever sine egne liv revet bort fra de originale verkene. Brokkdeler av dem svever som molekyler i luften vi, litteraturinteresserte, puster inn. Disse fortellingene er en del av vårt åndelige ozonlag, et nødvendig element som sørger for ballansen i vårt intellektuelle økosystem. Med andre ord: Vi lever med disse beretningene, vi lar oss inspirere av dem uten å ha hengt over de skriftlige kildene de kommer fra. En ganske høytidelig unnskyldning for at jeg ikke har lest disse bøkene. Og Bayards bok har jeg ikke åpnet heller. Jeg trenger ikke det lenger. Den har gjort jobben.

lørdag jan 16, 2010

To noveller av Andrzej Stasiuk tidligere publisert på Forfatterbloggen i Bokvennen

Innhold nr. 4 – 2009 (64 sider):

Nationens KARI GÅSVATN har besøkt BERLINS LEGENDARISKE BOKHANDEL. Hva hun opplevde da hun møtte innehaversken Natalia Liublina kan du lese her.

Visste du at sosialøkonomen John Maynard Keynes var gift med en russisk ballerina, Lydia Lopokova , og at disse var aktive i Bloomsbury-kretsen? OTTO NES har lest en ny biografi om henne.

HANNES PÉTURSSON er et hittil bortimot ubeskrevet blad i norsk sammenheng. Om å gjendikte ham til norsk forteller KRISTIAN BREIDFJORD i EUROPA ENDER HER.

Den tyske lyrikeren HILDE DOMIN er for første gang kommet ut på norsk. Bokvennen trykker hermed det siste intervjuet som ble gjort med henne, JEG SATTE FOTEN I LUFTEN, OG DEN BAR.

De fonetiske grunnelementene i språket vårt, slik vi finner dem i runerim, i norrøn diktning og i folkevisene, lever videre i moderne lyrikk, hevder IVAR HAVNEVIk i FRA RUNERIM TIL DIKT I DAG.

Selv om LADY CHATTERLEYS ELSKER er mer kjent, kan man nok spørre seg om ikke REGNBUEN var D.H. LAWRENCES STØRSTE? ifølge PETER FJÅGESUND.

Arthur O. Sandved tar oss med på en reise i den store engelske dikteren JOHN MILTONS ta pte – og gjenvundne paradis.

Til fleire lag og fleirtydigheiter, til meir interessant blir det å lese, skriver OLAV KRISTISETER i essayet ALT ER SAUSA SAMAN; INGENING ER KLART OG TYDELEG

1800-tallet er gesamtkunstverkets århundre. Musikk, dans, litteratur og billedkunst i skjønn syntese, skriver ANNE BERIT KLUNGSØYR i TONEN HAR FÅTT HELE MITT SINN.

Bokvennen avslutter dette nummeret med to noveller av Andrzej Stasiuk , en av Polens største nålevende forfatter, oversatt av ....(en blogger). 

søndag jan 03, 2010

Karl Ove Knausgaard eller den gråtende mannen i kamp.

En kollega jeg deler pulten med, fylte 40 år, og siden fyren er en raus, mandig fargekladd i det straighte kontorlandskapet, ble alt som krøp og gikk i bedriften samlet til kraftig markering. Det ble overrakt gaver, det ble sunget sanger i slike mengder så det ville holde for mange tilsvarende feiringer av mindre ombeilete medarbeidere. Den relativt svulstige seremonien fikk like svulstig avslutning: Den overveldete jubilanten la hodet ned på pulten og brast i gråt. Jeg tenkte: Her sitter du og hulker rett før du skal sende kuponger for tippelaget vårt? Samtidig var det noe vakkert over piggsvinsveisen hans liggende mellom musen og tastaturet, over den store kroppen ristet jevnlig av hiksting og harking. Det var noe urekte over denne pinlige sluttsatsen.
Episoden hadde jeg glemt for lengst, men den dukket opp igjen under lesning av Karl Ove Knausgaards ”Min kamp 1 og 2”.
Hovedpersonen i boka ”trengte ikke mer enn å la blikket gli over” Constables romantiske oljeskisser ”før øynene ble fylt med tårer”. Under forberedelser til begravelsen av jeg-personens far, enten gråter han jevnlig i sin storebrors påsyn eller flytter hans gråt konstant ”helt fram til kanten av bevisstheten, hvor bare et rykk med tankene hindret den fra å bryte ut igjen.”
Tårene kommer ofte fra ingenting, og selv om det er ”idiotisk” og ”sentimentalt” hjelper det ikke for jeg-personens manglende kontroll over overfylte tåresluser.
I Homers ”Iliaden” gråter Akhilles åpenlyst ved vennen Patroklos' båre uten at det går utover hans omdømme som maskulin kriger. Mannlige helter griner, sukker og væter brevene til sine elskede med uuttømmelige tåremengder i 1700 -tallets romantiske brevromaner. Men tårekanalene tørket inn utover 1800-tallet, og moderne menn får så vidt lov til å gråte en skvett når de begraver sine foreldre og når deres barn blir født.
Og her har vi ham, den vakre krigeren Karl Ove med tårene som i tide og utide renner nedover kinnene hans, med ”ansiktet som vrir seg i en grimase” og kroppen som ristes av det ene hikst etter det andre. Knausgaard har tørket støv av skikkelsen som for lengst var blitt slengt bort på kulturhistoriens søppelhaug eller forvist til psykoterapeutens diskree, halvmørke kontor.
Markerer ”Min kamp” æresoppreisning for den gråtende mannen? Kanskje, men motstanden figuren vekker hos begge (sic!) kjønn er stor. Tårene gir neppe en mann innpass til råneklubber, men som min enslige venninne gjorde det tydelig for meg, ”grining er, søren, ikke noe godt sjekketriks heller!”.

torsdag des 10, 2009

Erkjennelse

Først en bratt oppoverbakke rett ovenfor huset mitt. Den er lang og kronglete, og jeg forsøker å slå fast antall svinger, men syren som først lammer lårene for så å angripe hjernen, får meg alltid ut av tellinga.

Etter å ha nådd toppen, løper jeg mellom velstelte hus før jeg raser i full fart nedover. Jeg forlater villastrøket og tar til venstre forbi Åsen. En elegant U-sving rundt lekeplassen. Her er det en bakke til, men de oppvarmete beinmusklene jobber seg lettere oppover. "What goes up must go down", jeg renner nedover, videre langs en trafikkert vei mot Løkka og tilbake - hjem til dusj, frokost og kaffe. Slik ser den vanlige sløyfa ut.

Men på søndag, i julebordbakrusens klamme favntak, begynte alt fra en gal ende; først laget jeg kaffe… Eller begynte det å ga galt allerede i natt? (Stasjet i smoking, ligger jeg på dansegulvet …). Jeg fikk vondt i magen, droppet kaffen, tok på meg treningsdrakten og løp ut av døra. Om det var et prekært behov for endring eller sen virkning etter den overtallige drinken rett før de stengte baren som fikk meg til å betenke meg like før jeg skulle løpe til venstre mot den svingete bakken, det vet jeg ikke. I alle fall vendte jeg meg mot høyre, bestemt på å ta runden motsatt vei. Jeg streifet forbi Lille Vannet og løp videre i et forsøk på å angripe Åsen, denne gangen sørfra. (…James Bond ligger nede på parketten og… spiller luftgitar…)

Mens jeg sprang oppover, merket jeg at jeg knapt kjente området igjen. Fremmede boliger, trær, gatetun dukket opp av intet. Tidligere la jeg nesten ikke merke til et hus på min høyre hånd. Det som jeg bokførte som en kjedelig funkis-kasse malplassert midt i skråningen, åpenbarte seg nå fra denne nye vinkelen som en stilig eiendom, med en enkel terrasse vendt mot sjøen. Jeg stoppet ved gjerdet for å dvele en stund over funnet.

Ferden "mot strømmen" fortsatte. Jeg ble fanget igjen av en bekk eller et hus som jeg ikke hadde sett før. Sånn er det, tenkte jeg, man springer raskt ned, beruset av farten, nysgjerrig på hva som vil dukke opp rundt neste sving, uten å vite at her burde man ha stanset, myst mot solen og tatt en iskald slurk fra en vannstripe ved lundkanten. Det går altfor raskt, men andre ganger går det altfor tregt. Det regner, den oljefete skitne sørpen skyller som en foss på asfalten og skvulper inn i de gamle joggeskoene dine. (…og brøler ”Highway to hell” mot et hvelv av dansende lekre bein til en ”Bond-pike” fra finansavdelingen? Er det mulig?). Malingen flasser i digre flak på en frontvegg til en sveitservilla på din venstre hånd. En kråke flyr rett over hodet på deg, og du hater kråker.

Men det er bare å fortsette. Snart når du toppen av bakken…

Hjemme igjen med skallebank og vond mage. Var det kognitiv svikt medført av bakrusens skeive optikk eller en ny erkjennelse jeg opplevde på denne turen?
Melkesyren lammet riktignok lårene, men den ga hjernen en forløsende spark,”en plutselig frigjørende tanke”. Den dempet effekten av den vonde magens syrebad som dagen lang sendte ekle gulp oppover spiserøret.

torsdag nov 12, 2009

Bjarnetjenster A.S.

La meg presentere det blodferske kommunikasjonshuset. For å ikke prøve å finne opp kruttet på nytt, siterer jeg direkte fra en tidligere statsråds brev til karanteneutvalget:


”Selskapet skal bidra som rådgivere innen posisjoneringskommunikasjon og markedskommunikasjon for markedsledere og utfordrere. Selskapet skal bidra til å skape gjennomslag og gode kompromisser gjennom klok kommunikasjon, skape verdier for eiere gjennom å bidra til sterk regional utvikling og effektiv finansiell kommunikasjon. Videre skal virksomheten arbeide med å bygge sterke kulturer gjennom god internkommunikasjon. Virksomheten tar sikte på å bistå som rådgiver og prosjektleder innen kriseledelse og krisekommunikasjon, juridiske tvister og i saker hvor omdømmet står på spill.”


Bjarne Håkon Hanssen til tjeneste, altså. Eller til bjarnetjeneste. He, he, det er litt viktig med humør og jovialitet; slik bygger man et positivt kommunikasjonsgrunnlag i relasjoner, gode karmaer og entusiasme.


La meg komme med et lite kommuniké: Media har i det siste hatt en lei tendens til å overkommunisere Hanssens  påståtte innhabilitet og ”det helt katastrofale omdømmetapet”, og underkommunisere hans personlige kompetanse innenfor kommunikasjonsteori og praksis, kommunikasjonsprosessens komponenter, verbal og non-verbal kommunikasjon, og sist og ikke minst, verbal metakommunikasjon, (enklere sagt: kommunikasjon om kommunikasjonen).


Som kjent, skrev Bjørn Richard Johansen i et notat at det nye kommunikasjonshusets ansvarsområde skulle være ”politisk kommunikasjon mot politiske partier.” Men Hanssen tar avstand fra denne beskrivelsen som bent frem skyldes kommunikasjonssvik, og vil understreke at selskapets  kommunikasjon mot politikere skal være fullstendig apolitisk. Apolitisk kommunikasjon basert på langsiktig kommunikasjonstrategi.


Profesjonell kommunikasjonsrådgivning vokser ikke på trærne. Nei, kommunikasjon er et tre som bærer alle frukter i moderne kommunikasjonssamfunn. Et godt kommunikasjonstre bærer god frukt. Man høster ikke ferskner fra kommunikasjonsbransjens tistler og tornebusker. Vokt deg for falske kommunikasjonprofeter. Grip din sjanse og velg å gå bjarnetjenestevei!



onsdag okt 21, 2009

Nintendogs.

Forleden satt jeg en kveld over Nintendogs-spillet til min åtte år gamle datter. Det går ut på at spilleren steller med en hundevalp, lærer den ulike ”tricks” og får den med i hundekonkurranser. Jeg hjalp avkommet bare den første kvelden med å sette spillet i gang, og i løpet av noen ettermiddager hadde hun på egen hånd klart å vinne en pengesum som var stor nok til innkjøp av to nye småbikkjer. So far so good, men for tre dager siden, på grunn av en tvetydig beskjed på engelsk som dukket opp på skjermen, måtte jeg hjelpe henne til å plassere hundene på et "Dog Hotel". Istedenfor, akk og ve, presterte jeg å bli kvitt den første og ”aller, aller søteste” hundevalpen, til tross for at min datter tydelig frarådde meg å trykke den ulykksalige rosaknappen. Derfor dundret jeg skyldbetynget en hel kveld på spillets lille tastatur i et desperat forsøk på å snu valpens sørgelige skjebne. Forgjeves; bikkja var borte. ”For ever!" lyste det ubarmhjertig på displayen.  

 

Antropolog Margaret Mead stod for inndeling mellom postfigurative og prefigurative samfunnssystemer. Et postfigurativt samfunn preges av stabilitet og kunnskapens uforstyrrede gang langsmed den klassiske aksen fra de voksne til de unge. I den prefigurative versjonen er skillelinjene flyktigere, og hele samfunnsstrukturen er under dynamisk forvandling slik at de eldre, for overhodet å henge med i svingene, må lære av de unge. Helt siden det opprørske 60- tallet har de voksnes absolutte velde stått for fall. Moderne kultur, som Witold Gombrowicz sa det en gang, var i stadig større grad blitt ”fôret med barnet”. Men ”flytende modernitets” innmarsj ledsaget av høyteknologiens heseblesende utvikling har resultert i at respekten som de eldre nøt i gamle dager, er nå blitt skåret ned til beina.

 

Dette er harde fakta og jeg har ingen ”happy ending” å servere denne bloggens trofaste lesere:  Spillet er levert tilbake til jenta, valpen er borte, og åtteåringen vil snart skaffe seg en ny uten min begredelige hjelp. Men gjett hvor det er blitt av den hellige pappa-auraen etter denne bommerten! Ja, den har svunnet hen sammen med ”den søte valpen” ned i det virtuelle sorte hullets grådige svelg. "For ever!" – lyste det fra den rynkede pannen og de tårevåte øynene til den lille jyplingen min.    

onsdag sep 23, 2009

Nymoralisme fra...?

I vår ble datteren til min venstreliberale venninne uteksaminert fra X. videregående med toppkarakterer i de fleste fagene. Siden jenta i tillegg er i besittelse av et forbausende tegnetalent, burde Kunsthøgskolen være hennes naturlige studievalg hvilket den oppegående mora ville støttet av hele sitt hjerte. Men akademia fristet ikke den unge damen, hun var bestemt på å utdanne seg til…tatovør.

Jeg trenger ikke å gjøre lesere oppmerksomme på den lille beretningens første dramatiske brist:   

Når det begavede avkommets våte drøm er å  gå i lære i en tatoveringsjappe, utfordrer det selvsagt raddismorens fordomsfrie grunnholdning, om det ikke omgående gir den et drepende støt. Den ultramoderne attityden til min venninne viker for hønemors overbeskyttende urinstinkt. Den mindre radikale farens bekymring over datterens fremtidige pensjon er også verdt å nevne.

Freuds psykoanalyse og Jungs arketyper har forlengst gjort rede for hvorfor unge kvinner er sterkere tiltrukket av svette undergrounds der subkulturer finner sine tilholdssted, enn av kunstakademiets flombelyste lokaler med nyinstallert aircondition.    

Til bråmodne kvinner appellerer oftere den eruptive, forfyllete Dionysos enn den politisk korrekte og nerdete Appollo. Denne kjensgjerningen er  tvilsom trøst for moren og faren, men tilbake til datteren: Hun fikk på dagen lærlingplass i en av de beste sjappene i landet, men hun mistet den før opplæringen overhodet hadde startet; ifølge tatovørers uskrevne retningslinjer burde jenta ha nevnt at hun tidligere hadde laget noen amatørtatoveringer. Studioets sjef spurte henne ikke om dette under intervjuet, hun holdt tungen rett i munnen,  men da han via Facebook fikk nyss om jentas tidligere bragder, betraktet han hennes fortielse som tillitsbrudd.

Jeg  hopper glatt over datterens fortvilelse, og erkemorens ekte (tro meg!) utbrudd om ”det tatoverte udyrets” nådeløse straffeutmåling og går rett til sakens lille kjerne. Vi vet at det finnes strenge moralister i erkekristne miljøer, blant innvandringsfiendtlige nasjonalister, radikale muslimer, republikaner fra Sørstatene, krigselskende militarister, you name it. Men de færreste av oss vil erkjenne at bølger av nymoralisme som skyller over postmoderne Vesten, kan også ha sitt opphav i subkulturens dunkle kjellere.   

 

 

 

fredag aug 14, 2009

Høsten - om livet etter den kliniske døden om sommeren.

Glem sommeren, det er høsten som er tingen..  Høst svikter oss aldri, den er alltid akkurat som høst skal være, den oppfyller ikke våre drømmer, men den stemmer i hvert fall med våre forestillinger om hvordan ting skal være. Det skal regne, det skal blåse og det gjør det. Hvert år.

Livet begynner på ordentlig om høsten.  By og land vil puste igjen etter den kliniske døden om sommeren. Forlagsbransjen våkner til liv. "Glem sommer, bokhøsten er her" lyder slagordet til De norske bokklubbene. Uleste bestsellere i paperback- versjon fulle av sand og salt fra middelhavske strender ligger fortsatt på nattbordet, men de  vil snart vike plass for nye aldeles breie episke fortellinger av Kjartan Fløgstad, Karl Ove Knausgård og Roy Jacobsen.   

Søkeren i radio flyttes fra lettsindige P3 til kulturkanalen P-2. Før man vet ordet av det, tennes stearinlys på, rødvinflasken åpnes mens vedkuber knirker i peisen.

Filmhøsten er her også. Terningkast i aviser får  hvert år den norske filmbølgen til å se ut som et jordskjelv fra 5 grader oppover i kritikeres Richter-skala. Det gjenstår å se om andre nordiske seismografer vil registrere noen rystelser. Svenske distributører av norske kassasuksesser de siste årene opplever at ikke hele verden synes at et hvert norsk filmmanus er helt ”max”, ikke regi heller. Men blås i svenskene; jeg er spent på Sara Johnsens ”Upperdog” og Gunnar Vikenes ”Vegas”.    

 Ferske filmer på kino, teaterpremierer, nye oppgaver på jobben, nye skolebøker i ransler til elever. Det skjer mye om høsten. Pulsen slår raskt, men frekvensen utfordrer ikke biologien. Den gir kroppen og sjelen næring og naturlig rytme. Høst kan vi stole på. Den er mørk, den er kald, den setter en glovarm gryte med hjemmelaget lapskaus på bordet, den geleider solbrunne Jens og Syv til tretten fjernsynsdueller (husk å plugge inn FrP – dekoder når du slår på TV),  før den 15 september jager noen av  oss  vekk  fra bedagelige sofaer til grimme stemmelokaler.

 Og sånn skal det være. Høst adlyder til punkt og prikke alle naturlover: Astronomiske, fysiske og  gastronomiske. Regn og kulde om høsten bekrefter at 2 + 2 = 4, at Jorden er rund og går i bane rundt Solen, at oljen fortsatt ligger trygt i havbunnen utenfor Lofoten.  Høst er en motsetning av kaos som ellers griper om seg resten av året. Den gir oss følelse av kosmisk harmoni. Men høstens dynamikk gir også adrenalinkick og guts til heftige politiske munnhoggerier rundt middagsbordet hos svigerforeldre. La oss bli ferdig med sommeren,  la oss få den slappe reggearytmen og den hjernedrepende ferielykkerusen ut av den dovne kroppen og sjelen! La oss forlate illusoriske, overfladiske sommer- (og skatte)paradiser hvor vi glemmer at vi en dag skal dø,  og la oss begynne å leve våre egne liv igjen.  Måtte mørketiden som smått om senn lukker seg over Norden, gi oss selvinnsikt og virkelighetssans tilbake. Og det trengs for valghøsten er også her.

Skål for den utskjelte og trauste årstiden! Skål for den livskraftige høsten! 

lørdag aug 08, 2009

Slakter Kasprzak.

Har du, kjære leser, noen gang kjent lukten ev en nystekt nyre ? Lik den hovedperson Leopold Bloom bærer rundt på i romanen ”Ulysses”, en varm sommerdag? Nei? Da skal jeg fortelle deg: Nyren lukter piss når du steker den og den smaker piss når du spiser den.   

En varm sommerdag hadde min far en avtale med vår nabo, slakter Kasprzak.  I Polen hadde privatgriseslakt vært lovlig helt til landet ble EU-medlem. Min far pleide å bestille svinekjøtt hos en bondevenn, og  ovennevnte Kasprzak stod for regi og hovedopptreden under disse høytidelige seremoniene. I sine kraftige never holdt han øksehammeren. Med raske slag midt i pannen fikk han dyret til å falle rett på bakken. Selve dødskampen kunne ta lengre tid, og den forekom vanligvis til gudsjammerlig grisehyling, men et ekstra slag satte punktum over i-en. Det kom naboer og bekjente. Kvinnene stekte nyrer og blodpudding og serverte dem rett fra fresende stekepanner til de sultne mannfolka som holdt på å skjære og kverne kjøttet.

... Mens arbeidet pågår tømmes vodkaflasker raskere enn lyn, svinefett renner på hakene til slakteren og hans medhjelpere. Senere utpå kvelden, etter den ørtende runden med vodkaglass, svartner Kasprzaks blikk som om det stirret inn i et dypt mørke. Han myser dystert mot bordet med den parterte svineskrotten, hauger med ribbe, skinker, fileter, bog,  ormebol med hvitløkluktende pølser og et digert kar fylt med innmat til randen. Han betrakter dette fargerike stillebenet i sitt mørkere og mørkere sinn og tenker: Sic transit gloria mundi - slik forgår verdens herlighet. Slakteren sidestiller sin profesjon med prestens eller legens all den tid den daglige omgangen med døden gir ham et nakent innblikk i tilværelsens bunnløse brådyp, inn i lidelsens gudsforlatte utkanter. Men hans viten gjør ham ikke lett til sinns. Hans dypt katolske sinnelag lider av mangel på den guddommelige glorien som setter liv, smerte og død til alle verdens skapninger i et større perspektiv. "Gloria in excelsis Deo!"  - Ære være Gud i det høyeste! - ville han sunget av full hals dersom han en eneste gang hadde kjent Guds åndedrett på nakken. 

Midt oppe i fleskekarnevalet, reiser han seg, går bort til bordet med slaktet grisekjøtt og i karet med innmaten fisker han en fuktig svinenyre opp, som snart forsvinner under hans filete gevanter. Uten å si farvel til forsamlingen går han ut på gaten hvor "sommerkvelden har begynt å svøpe verden inn i sitt hemmelighetsfulle favntak".

Jeg kan fortsatt se ham rusle alene i gatens sparsomme belysning, jeg kan følge hans svaiende gange tynget av alkohol, dystre tanker om verdens forgjenglighet og av den varme, bloddryppende svinenyren i bukselommen som et rykende ferskt bevis på at vanitas vanitatis et omnia vanitas  -  tomhet, alt er bare tomhet.

 

 

 

onsdag jul 22, 2009

Den første krigeren. (Om kulturkampen og paradigmeskiftet)

En natt for ikke så lenge siden bråvåknet mennesket og så at han var naken under kosmos, hjemløs i sin aldeles onde sjel og tvers gjennom slemme kropp. Han tenkte høyt: 

Jeg er et biologisk vesen laget av den dystre primærmaterien. Jeg er full av mørke drifter og  ondskapen er en del av min menneskenatur. Dette var jeg  aldri blitt fortalt på den dumsnille norske skolen,  heller ikke på Blindern der jeg i årevis studerte sosiologi, samfunnsfag og hva det måtte være av humaniora.

Den norske enhetskolen, som Pisa–testene beviser, er kun for tapere – sa han høyt - vi tar ingen sjanser, og i morgen sender vi våre avkom til Den Tyske Skolen på Majorstua. Den scorer høyest på de nasjonale prøvene, og så har de ikke noen FN-dag.   

Da våknet også kvinnen, og sa at hvis han ikke fikk sove kunne han bare gå ut og slå noe ihjel.  Først  sukker han oppgitt over at kvinnfolk  ikke forstår seg på noe,  og så står han opp, griper sin bue og går ut i sommernatta…

På vei oppover Akersgata og sender han onde blikk mot det ”rødgrønne” Regjeringskvartalet.  Ved Akerselven går han forbi noen høyrøstede pakistanere. Multikulturalisme er noe vås - mumler han i skjegget - den har ødelagt både justis, utdanning, og kultur. Vi har en asylpolitikk som garanterer omtrent tjue millioner mennesker fra hele jordkloden opphold i Norge like etter de har spasert over Svinesundbroa.

Våre fengsler tjener som behagelige rehabiliteringsanstalter, domstoler utmåler milde straffer uten å ta hensyn til menneskets iboende onde natur. Åpen soning for forbrytere? Jeg må le.

Han ler seg fremover helt til Bjørvika.
Der, på toppen av det marmorhvite operataket står han; en kriger, en jeger, en bueskytter under stjernehimmel på jakt etter bytte. Mannen som for lengst hadde fått passet sitt påskrevet av kjønnsforskerne, er tilbake. Han spenner muskler og kjenner igjen brunst og tigerspranget i sitt blod.

Sola begynner å stå opp over Ekebergsletta. Paradigmeskiftet er et faktum. Solen går igjen i banen rundt Jorda, og Jorda blir flatere og flatere for hver gang den marineblå bølgen skyller over den.

 
© Jarecky