Det såre og rare ved høsten og død

Inspirert av Martins gripende innlegg og kommetarrekka der legger jeg ut et sårt lite skrivestykke. 

Jeg undrer meg, er det tilfeldig at nesten alle dødsfall i min krets har skjedd om høsten? Eller er det noe med det fargesprakende løvet, som gjør at vi mennesker får trang til å falle sammen med det?  I fjor høst døde min mor av kombinasjonen kreft og nyresvikt. En annen oktober sto jeg ved min beste vennines grav.

(Som et apropos til tidligere debatter: Dette er ikke et skriftstykke under arbeid, ikke noe jeg har litterærer ambisjoner til. Jeg ønsker slike tydelige premisser fra andre her inne, der man både deler såre utbrudd OG faglige prosesser. )

 NOKO VIL ALLTID LYSA

Noko vil alltid lysa

om svartaste natt fell på

Raudnande blad skal frysa

vinteren ventar grå

Kvelden skal sløkke dagen

svartaste natta kjem

Lysande sol fell slagen

stjerna skal bli min ven

Kalde og vonde minne

jagar no lys frå sinn

Likevel bitre sinne

aldri mitt hjarta vinn

For noko vil alltid skine

lampe med milde skjær

lyser for stega mine

så eg ser dit du er

Posted at 09:07PM okt 30, 2009 by mayway in Diverse  |  Kommentarer[3]