Har Paulo Coelho nådd bunnen?

Jeg vil påstå det. Men jeg trodde jo det da hans bok Brida kom også...

Her er min anmeldelse, som også er svært kritisk til de prestisjetunge oversetterene Kari og Kjell Risvik:

Paulo Coelho: Seierherren står alene

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Coelho har nådd bunnen

Paulo Coelhos forfatterskap er en mildt sagt humpete lesereise mellom skitt og kanel, der glitrende og tankevekkende romaner veksler med pompøse pinligheter. Denne ferskeste boken representerer et absolutt lavmål, både hva angår selve fortellingens oppbygging, persontegninger, språk og indre logikk. På kanten av dette stupet får forfatteren et spark bak av sine egne norske oversettere, den anerkjente og presumtivt svært profesjonelle duoen Kari og Kjell Risvik.

Forfatteren legger handlingen til filmfestivalen i Cannes, og vil rette sitt søkelys på kjendiseriets lumre, umoralske, menneskefiendtlige verden. Romanen har flere hovedpersoner, som med ulike innfallsvinkler marsjerer inn i teksten bærende på velkjente Coelho-plakater om individets frihet og retten til en drøm. Ingen av disse personene er troverdige, og forfatteren synes dertil å mangle grunnleggende innsikt i  miljøene han plasserer sine aktører i. Modellen Gabriella er i det ene øyeblikk presentert som den populære, glupeste, peneste, med de beste karakterene – og så i en annen sekvens som skolens mobbeoffer. Kriminalbetjent Savoy gremmes over at hans egen etat foretrekker faks fremfor e-post i delikate saker, fordi de er er ”umoderne”. Skurken Igor, som i boken dreper en rekke tilfeldige mennesker, er bokens kanskje viktigste figur – og samtidig den aller minst troverdige. Han drar til Cannes for å vinne sin ekskone tilbake, men brått endres premissene og det viser seg at han har forberedt seg på noe helt annet: seriedrap på tilfeldige personer, og til sist henne.

Hovedtemaet er nettopp hva suksess gjør med mennesker: Hvordan individer som får stor mediaoppmerksomhet og mye penger lett blir jobbnarkomane, mentalt forkrøplet, og utvikler et selvbilde uten forankring i virkeligheten. De kan komme i skade for å heve seg over andre, utnevne seg selv til guruer og konger, og lide under falske masker, en pompøs arroganse. Siden Coelho åpenbart ikke har den litterære kapasitet (og egeninnsikt) som må til for å skrive en slik metaroman, blir det bare trist å se den ufrivillige ironien i dette prosjektet. Mellom sekvensene viet de ulike hovedpersonene, lyder hans nærmest gudommelige forfatterstemme pinlig selvhøytidelig. At forfatteren i fullt alvor fyrer under myter og misforståelser som at hår og negler vokser på lik og at ørliten mengde cyanid sprer mandellukt over store rom påkaller flau medlidenhet fra denne anmelder.

I den norske utgaven er det vanskelig å vite hvilket språklige lavmål som skyldes Coelho - eller oversettelsen. Men vi leser om en ”vinkjeller” i et lite fly. Og om sminkescener a la ”(Hun) valgte en meget diskré basis, trakk opp leppene enda mer dirskré.”  Brev leveres i ”forsølvet konvolutt”. Klønete formuleringer står i kø, som :” Ewa slår igjen på mobilen straks hun kommer ut” konkurrere med anglifiserte formuleringer som ”Fordi det var så vanskelig å få tak i dukketøy, kledde hun på lekene sine med modeller som moren laget”. Men aller, aller verst: Risvik maltrakterer Robert Frosts velkjente dikt The Road Not Taken, som i sin helhet blir gjengitt – symptomatisk på en helt annen side enn det oppgis på kolofonsiden. Googles automatiske oversettertjeneste ville i dette tilfellet trolig vært bedre – og gratis.

Posted at 03:54PM sep 26, 2009 by mayway in Diverse  |  Kommentarer[13]