May Grethe Lerum
røyking påbudt
Poesi, oversettelse og skandale?
Som noen av dere har lest, er jeg kritisk til det profilerte oversetterparet Kari og Kjell Risvik i min anmeldelse av Paulo Coelhos ferske bok Seierherren står alene. Dette diktet, velkjent for mange, var den siste dråpen i mitt beger, den som ledet til at jeg slang en (meget sjelden) terningklast 1.
Det hadde vært interessant om noen av dere så gjennom de tre versjonene av dette diktet. Kanskje vi kan få en gjendikting/oversettelsesdebatt? Her har dere de tre versjonene, fra originalen på engelsk, til en etter min mening kvalifisert gjendikting på norsk, og så til sist den Risvikske versjon. (Skulle ønske jeg kunne sidestille dem linje for linje, men det går ikke pga teknikken her i bloggen.)
The Road Not Taken
Robert Frost (1874–1963). Mountain Interval. 1920.
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;
Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,
And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.
I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Her er en oversettelse av Sigmund Skard:
Vegen eg ikkje tok
To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,
og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,
og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.
Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.
Og her er Kari og Kjell Risviks oversettelse i Paulo Coelhos roman Seierherren står alene: (Den er på kolofonsiden erklært copyright/åndsverk, direkteoversatt fra RF, og oversetternene kan dessverre altså ikke skylde på Coelho)
Snart deler veien seg i den forgylte skog,
så synd at man ei kan følge dem begge,
man er jo kun seg selv, så der sto jeg,
og fulgte en av dem med blikket opp bakken,
til der den nådde skogen og forsvant.
Så valgte jeg den andre, som var ganske lik,
den fristet kanskje mer med sine gåter,
for den er gjengrodd, ikke så beferdet;
men mange har nok fulgt dem begge,
og begge bærer spor av gamle tråkk.
Og da jeg så ble var at over begge,
lå tykke lag av løv som var blitt svar,
så tenkte jeg at det ble hipp som happ.
Dog vet jeg jo at mpålet blir et annet,
Jeg bare tror jeg aldri kommer dit igjen.
Jeg ville si det som det var og sukke,
i tider og på steder som ennu var fjerne,
at veien delte seg i skogens dyyp, og jeg ...
Jeg valgte den som færrest hadde gått,
og det var det som gjorde utslaget.
Posted at 10:45PM sep 30, 2009 by mayway in Diverse | Kommentarer[20]
To veier skilt i en gul tre,
Og beklager at jeg ikke kunne reise både
Og være en av de reisende, lenge jeg sto
Og så ned en så vidt jeg kunne
Til der den bøyd i underskogen;
Deretter tok den andre, som like rettferdig,
Og har kanskje bedre krav,
Fordi det var gresskledd og ville ha;
Men som etter at den passerer det
Hadde slitt seg egentlig om det samme,
Og både den morgenen like lå
I etterlater ingen trinn hadde tråkket svart.
Å, beholdt jeg den første til en annen dag!
Likevel vet hvor veien fører til vei,
Jeg tvilte på om jeg noen gang skulle komme tilbake.
Jeg skal fortelle dette med et sukk
Somewhere ages and ages dermed:
To veier skilt i et tre, og jeg -
Jeg tok en mindre reiste med,
Og det har gjort hele forskjellen.
Skrevet av Arthur , 23:09, onsdag 30. september 2009 #
Faen.
Skrevet av Arthur , 23:10, onsdag 30. september 2009 #
Jeg sjekka den google-translatoren da jeg skrev Coelho-anmeldelsen, og står ved det jeg der forkynte: Det hadde vært bedre - og mye billigere - enn Risvik...
(Se eventuelt eget innlegg om dette)
Skrevet av mayway , 23:46, onsdag 30. september 2009 #
:-)
Skrevet av Arthur , 23:50, onsdag 30. september 2009 #
Skjønner ikke hvorfor det ikke bare kunne stå på engelsk.
Skrevet av oregano , 23:59, onsdag 30. september 2009 #
Selv syns jeg Skard har gjendiktet bra.
Skrevet av mayway , 00:09, torsdag 1. oktober 2009 #
Skrevet av bAREtanker , 06:46, torsdag 1. oktober 2009 #
( Selv tror jeg forøvrig at det trengs langt mer enn dyktige oversettere for å gjøre akkurat denne boken interessant...)
Skrevet av My , 15:06, torsdag 1. oktober 2009 #
Han skrev sine dikt i New England statene. Det er fargen fra lonnetraer de blir gule,orange og rode, osp og bjork. Osp blir gul og zellow wood er gjerne ospeskogen.
Men jeg gremmes nar jeg ser oversettelsen, Her blir bade den spraklige flyten og bildene borte. Vi hadde trengt Andre Bjerke eller en annen av sprakets mestere, men ihvertfall ikke dette.
Jeg har snakket med flere som hadde mott Robert Frost. Han var en praktisk, jordnaer mann som hugget sin ved, kloyvet og stablet opp. Bildene hans er naere og forstaelige for alle som har naerhet til naturen.
Stiene Robert Frost gikk pa var preget av gammel overgrodd skogbevokst bosetning og jorder. For det var det indianere som hadde bodd der.
Man skal ha naerhet til livet og naturen for a oversette dette og stor respekt for en av de storste diktere sommer fostret i nord Amerika.
Skrevet av Thymallus , 15:39, torsdag 1. oktober 2009 #
Skrevet av Thymallus , 15:40, torsdag 1. oktober 2009 #
Jeg syns Skards gjendiktning er helt ok, til tider god, helt til siste strofe. Men der skar det seg grundig for meg.
Skrevet av Skywalker , 15:59, torsdag 1. oktober 2009 #
i et litt annet perspektiv:
Selvsagt er det viktig med seriøse norske forfattere. De er verneverdig. Det er ikke så mange av dem. Vi skal passe godt på dem. Og ikke minst - vi må utrettelig lete etter nye stemmer - de som skal bære litteraturen og utvikle språket vårt videre.
Men vi må ikke glemme at det også er viktig å utvikle og verne om de seriøse og gode gjendikterne og oversetterne. Det ropes ikke høyt om dem. De fleste lever i skyggen av litteraturen, i forlagenes bakrom uten virak og kransekaker. Et eksempel: Hvordan hadde begeistringen og kjennskapen til litteratur fra latin-Amerika vært hos norske lesere uten Kjell og Kari Risvik ? Og ikke bare fra den delen av verden. De oversetter også fra portugisisk, katalonsk og italiensk. Hvordan kunne vi lest Paasilinna eller Haruki Marakami' dersom de ikke var gjort tilgjengelige på svensk og norsk.
Først og fremst norsk, og for noen også engelsk. Disse tilfeldige eksemplene er valgt fra litteratur som er velkjent og skrevet av forfattere som er kjente. Men hva med underskogen - de nye litterære trærne som vil vokse og sidestilles eller overskygge de vi kjenner og har blitt kjent med via oversettelser eller gjendiktinger ...
Salmand Rushdie holdt hoff i Oslo tidligere i år, og uttrykker entusiasme over framveksten av alternative, unge stemmer. Han sier bl.a. “ Vi kjenner alle til rushet av nye indiske forfattere. Det som er interessant nå er den nye bølgen av unge pakistanske forfattere.” Han nevner Mushin Humid - Nadeen Aslam - Mohammen Hanif. Dette er forfattere som lever og skriver i Vesten. For eksempel Aslam Nadeen, med “The wasted virgin.” eller “Maps of lost lovers.” eller Hanif som er dramatiker og romanforfatter - riktig nok med et pakistansk opphav, men født og oppvokst i England. I USA er han opptatt av det han kaller den andre bølgen av immigrasjonslitteratur. “ Nå ser vi vietnamesisk -, koreansk -, og kinesisk - og arabisk-amerikansk litteratur .” sier Rushdie. Men navnene betyr så lite så lenge de alle er en del av den amerikanske smeltedigelen.
På samme måte som Rushidie selv - født i engelskmennenes indiske Mombay, men engelskmann på sin hals. Og nå selvsagt bosatt i USA. En spasertur nedover kjente gater i New York er som å møte alle verdens språk og kulturer i løpet av et par hundre meter, sier Rushdie. Ikke så langt unna en tur ned på Grønnlands torg, med andre ord!
Uansett Rushdie’ briller, så henleder han oppmerksomheten mot litteratur som har gamle røtter i andre kulturer - om så disse budbærere bor i England eller USA. Selv har jeg lenge følt dragning mot litteratur som skrives i deler av verden der den kulturelle, sosiale og politiske temperaturen kan måles på en helt annen måte enn her i utkanten av alt. I den sammenhengen la jeg ut litt reklame her på fb for den palestinske folkekjære poeten som døde i august 2008. Et innlegg som forøvrig ble stående uten kommentarer. Her er deler av det:
En av de mest betydningsfulle symbolene for palestinsk frigjøring har forlatt sin kropp, men diktene hans vil leve videre. Mahmoud Darwish døde 9.8. og har fått den første statsbegravelse siden Arafat, og hedret med tre dagers landesorg. Desverre er bare ett av hans verker oversatt til norsk: "Hvorfor lot du hesten bli igjen alene"
For eget vedkommende er ikke bøker skrevet på engelsk noe stort problem, men utover det kan jeg ikke si at jeg kjenner noe språk godt nok til å yte forfatteren rettferdighet. Noe av den litteraturen jeg tenker på som ny og spennende blir oversatt til engelsk - og kan leses derfra - men hvor mye av det språklige og det kulturelle uttrykket blir borte på veien? Alt for mye skulle jeg tro. En annen ting er i hvilke grad forlag i Europa (Norge) eller USA interessert i å satse på annet enn veletablerte forfattere når de velger hva som skal oversettes.
I USA råder etter sigende allerede stor nød i den aksepterte litteraturen. Hva når bølgen av andregenerasjons Asia-immigranter begynner å yppe seg. Jo, de er allerede integrerte og ufarliggjort antar jeg - men hva med norske folks tilgang på disse forfatterne. Den er liten.
Det er mange som mener at utviklingen peker i retning av at engelsk blir en form for fellesspråk. Spesielt gjennom utviklingen av kommunikasjonsteknologien, men utviklingen er i sin spede start og vil vel neppe kunne erstatte et språk med alle sin særegne preg. Vi ser i Norge hvordan enkelte nye ord får innpass, men veien derfra til en språkmix som favner våre særegenheter er lang. På universiteter i Mombay foreleses og studeres det med engelsk som førstespråk - men yter det Indias mange språkgrupper rett? Uansett fra hvilke synsvinkel det studeres, så vil denne utviklingen av et globalengelsk bli en forflating av det grunnleggende førstespråket. Mer en form for morse enn ord med sin egen kulturelle exformasjon. Når det nå dukker opp et hav av nye stemmer fra språkgrupper vi ikke behersker, må vi ty til oversettelsene. Det sier seg selv at det vil stille krav. Nye utfordringer også - for oversettere og gjendiktere. Et håndverk som bør oppgraderes, stimuleres og berømmes på en helt annen måte enn i dag, Jeg spør meg. Hvordan skal jeg bli kjent med poesi og prosa utenfor min fattige språkverden uten dyktige gjenfortellere?
Skrevet av Tommeliten , 21:32, torsdag 1. oktober 2009 #
Jeg har tidligere intervjuet duoen Risvik, og har meget stor respekt for den jobben de gjør. Ikke bare behersker de 40-50 språk - de har ogspå tatt initiativ til oversettelser/gjendiktninger av stor litterær interesse. De er kort sagt kulturarbeidere på høyt nivå, og har bragt mange viktige stemmer til lille Norge ved sitt arbeid. Ingen kan ta fra dem denne gedigne innsatsen, eller prøve å overse den.
Men: Siden jeg har lest så mange av deres oversettelser, ser jeg også en tendens: Det synes som om deres faglige integritet smuldrer når de tar på seg oversettelser av "ukompliserte" og mindre språklig/kunstnerisk utfordrende romaner.
Det synes jeg ikke noe om. Davar det kanskje bedre at de lot mindre etablerte og sultnere oversettere få slike oppdrag?
Om man sjekker deres inntekter, ligger de på over 1,5 mill hver. Ganger man det med antall oversatte sider og fastsatte takster for slikt arbeid (pluss selvsagt høyde for at forlagene betaler disse superflinke og velrennommerte mer enn andre oversettere)
...så blir vel konklusjonen at de neppe sover...
Skrevet av mayway , 22:01, torsdag 1. oktober 2009 #
For en liten språkgruppe som norsk er det spesielt viktig at oversetting og gjendikting holder høy kvalitet. Jeg kjenner ikke til noen form for utdanning, kursing etc. av denne yrkesgruppen, som for mange er selve døråpneren til verdenslitterturen for "vanlige folk." (Teit ord, men uansett) Vet du noe? Det er jo en kjent sak at skal en holde et høyt nivå, må en stadig bli bedre.
Er Risvikfolket blitt for stuevarme? Kanskje det?
Skrevet av Tommeliten , 22:16, torsdag 1. oktober 2009 #
Den viktigste er vel stuediet ved UIO, jeg sakser derfra om opptakskriterier:
---
Opptaksgrunnlaget er en bachelorgrad med fordypning innenfor ett av følgende fagfelt:
a) Litteraturstudier (80 sp litterære emner, samt minst 40 sp
støttefag språk og kultur i et fremmedspråk)
b) Språkstudier (80 sp språkemner med hovedvekt på et
fremmedspråk, samt 40 sp litterære emner)
c) Oversettelsesstudier (minst 50 sp translatologi, samt 40 sp
fremmedspråk og minst 30 sp litterære emner)
Det kreves et snitt på karakteren C eller bedre i alle emnene i translatologi, fremmedspråket og dets litteratur.
Studenter med cand.mag.-grad må ha et grunnfag og et mellomfag i én av de følgende fagkombinasjonene: allmenn litteraturvitenskap og et fremmedspråk; nordisk og et fremmedspråk; to fremmedspråk; et fremmedspråk og oversettelse. Kombinasjonen må ha en gjennomsnittskarakter på 2.7 eller bedre.
Studentene må ha morsmålskompetanse i målspråket.
Skrevet av mayway , 23:32, torsdag 1. oktober 2009 #
Skrevet av Tommeliten , 00:13, fredag 2. oktober 2009 #
Alas, readeth
I have but not
--
Det ser ut til at Risvik og Risvik har tatt lett på oversettelsen, men jeg stusset også litt på den nynorske oversettelsen.
«Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,»
Når jeg leser «Had worn them really about the same» får jeg inntrykk av at begge stiene var omtrent like nedtråkket. Skard oversetter disse linjene med:
«fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,»
Hvor fikk han det fra at den første stien var mest slitt? Eller er det jeg som misforstår?
Skrevet av Jo , 00:45, fredag 2. oktober 2009 #
Det kan (som RF antyder) handle om hvor varsomt/brutalt man tråkker?
Det er forskjell på plenens slitasje om 1000 deltagere i Oslo Maraton løper gjennom hagen din - og hvis 1000 ydmyke nattevandrere gjør det samme.
Tenker jeg.
Skrevet av mayway , 00:51, fredag 2. oktober 2009 #
The poem is somewhere behind
Its been there for a long time
The Poet merely discovers it.
Diktet er en oversettelse av et tsjekkisk dikt av Jan Skacel. Det finnes i en bok av den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera - The Art of the Novel -
Kundera beskriver i sin bok problemet med oversettelser. Det skal en god forfatter eller dikter til for a fa til en god oversettelse. Ofte blir det direkte gjendiktning. Utdannelse er en ting, men en god forfatter med stor sans for sprak er det beste.
Skrevet av Thymallus , 08:49, fredag 2. oktober 2009 #
Selvsagt!
Skrevet av mayway , 22:44, fredag 2. oktober 2009 #