Rykende ferskt 1: Trude Marstein

Mine betraktinger om noen av høstens nylanserte bøker:

------

Romanen er en studie i det mest forslitte av alle utroskapsdilemma: En godt og trygt  gift Heidi møter Mikkel via jobben, og stjeler seg til noen heftige hotelldøgn der livet igjen får farge og temperatur. Selvsagt må hun ta et valg, og selvsagt er dilemmaene mange. Det samme gjelder hennes ektemann Vegard, som gjennom et døgn på hytta alene med ungene tar sin egen virkelighet, fortid og fremtidsdrømmer, opp til gransking.

Disse to vellykkede, solide ektefellene veksler på å eie fortellerstemmen i boken, som er gjennomført i sin jeg-form. Handlingen foregår fra en ettermiddag til neste, men summerer hele liv.

Elskeren Mikkel er nesten bare en katalysator, en biperson. Det samme gjelder de andre kvinnene Vegard nå tankekjæler minner av. Den enslige naboen, menneskene på kafeer og torg, omtalte slektninger – de er symbolbærere i fortellingen heller enn aktører. Men parets tre unge døtre står sentralt i begges tanker, også som handlende individer. De er navet foreldrenes tankehjul snurrer rundt. De er evige snublesteiner når lange selvsentrerte assosiasjonsrekker skrittes opp. For begge ektefellene fokuserer hele tiden på hverdagens trivialiteter, de som både er trivselens essens og årsak til at de begge bærer tungt av utilfredsstilte behov og drømmer.

Forfatter Marsteins hovedtema er frihetslengsel og savn, først mot at nye nytt og spennende skal røske opp i en tilværelse av rutine og gjentagelser. Deretter analyseres dragningen mot selve begjæret som fenomen, mer enn mot det spesifikke menneske man er/ikke er kåt på. Begge hovedpersonene er ganske sikre på at de elsker hverandre, men begge savner også den de selv – og partneren - en gang var.

Bokens store svakhet er kanskje at både språket og tankeverdenen deres blir altfor samstemt, for likt, som speilbilder.  Når perspektivet da skiftes brått og ofte – gjerne midt i et avsnitt – krever det at leseren også klarer å holde blikket både i detaljene og i det store filosofiske overbygget forfatteren plasserer handlingen under. Det er selvsagt et poeng at de dette døgnet tilbringer på så ulikt sted som tenkelig, men at deres tanker krysses mer enn på veldig, veldig lenge.

*

Språket preges av en hypersensibilitet, et fokus på de små, små sansbare detaljers kraft til å skape tankerekker. Romanen syder og gjærer, gjentagelser og dveling ved ørsmå nyanser skaper en nesten oppramsende effekt. Ord og fakter, den minimalistiske ytre handlingsrammen kan sammenlignes med Jon Fosses lille geniale roman Andvake. Men her er alt bygget ut til en lang og svært selvsikker roman. Det handles på Rimi, kjøres bil, stekes vafler og drikkes vin – slik at de mer dramatiske hendelser som en datters første menstruasjon, drapet på en mus, forbudt sex etc blir stående som blinkende små laterner i oseanet av gråtoner.

Dermed speiler selve dramaturgien bokens fremste og mest slitne metafor: Skal man spise det fristende eplet man bys, selv når man risikerer å bli jaget ut av hagen?

Romanen bekrefter ganske lavmælt klisjeer som at nærhet behøver avstand, om begjærets hete brann kontra den bærekraftige kjærlighetens lunere glød. Eller som Heidi tenker når lidenskapen er helt fersk og hun føler den nye mannen har omskapt henne – til noe hun var eller ville være: ”Frihet fra meg selv, fordi man er så bundet til alt man har vært og vist, sementfølelse.”

*

Marstein har vært en aktiv deltager i flere debatter om litteratur og kvalitet. Hun skyr handlingsstyrte romaner selv, og har så absolutt lykkes i å skrive en intens tekst helt blottet for ytre spekulative virkemidler. Men begge hovedpersonene er gjennomskinnelige, og lette å identifisere seg med for begge kjønn. Banalitetene har klasse, klisjeene finnes – men aldri sukkersøte og polerte. Man kan litt humoristisk kalle adjektivbruken ”shabby-chic”.
Utroskapstemaet vil selvsagt appellere til mange, kanskje særlig mennesker som føler seg annerledes fordi de IKKE valgte skilsmisse. Men dette er og blir en konsentrasjonskrevende roman, og vil nok glede erfarne lesere mest. Den krever tålmodighet, kreativitet og aktiv vilje til forståelse om den skal bli god – som det lange ekteskapet den skildrer.

I markedsføringen antar jeg at baksideteksten kun vil bestå av utdrag. Hvis ikke, ville jeg ha poengtert at dette er en varm og komplisert kjærlighetshistorie om to som hver for seg innser at de må velge eller velge bort hverandre – igjen og igjen.

Det er en perfekt bok å lese langsomt og dvelende i skyggen nå i sommerferien, særlig hvis du har barn som leker nedenfor hytta, en hund som maser litt, og en mann som står i en stige og bruker to halve dager på å få festet ett eneste løst vindu.

Og du smiler varmt opp til ham.

Posted at 03:21AM aug 28, 2009 by mayway in Diverse  |  Kommentarer[20]