Rykende ferskt 7: Stig Sæterbakken, jeg hater og elsker din tekst!

Som tittelen Forlat meg ikke antyder er dette en fortelling om både offerets ensomhet/separasjonsangst - og manglende ønske om tilgivelse for egne overgrep.

 

Hovedpersonen Aksel er ved romanens start 21 år og dumpet av sitt livs lys gymnaskjæresten, etter at sjalusi drev ham til brutalitet. Så graver boken seg nedover og bakover, mot en oppvekstskildring preget av uro, fremmedgjøring, mobbing, skakkjørt seksualitet og selvskading.  Slik skapes en ring av en historie, som aldri konkluderer, men plasserer leseren i et spor med strak kurs mot katastrofe.

 

*

 

"Å forlate" gransker sin tittels åpenbare tvetydighet fra mange vinkler, delvis med så overtydelige grep og metaforer at man kjenner en viss bekymring-

For første halvdel av romanen er påfallende klisjépreget og strømlinjeformet: her er ikke en overraskende vending, verken i språk eller handling.  Som i en skoleflinkt  forfattet ungdomsroman beskrives den murrende sjalusien, festene, gjengen, den aller første store kjærlighetens besettende kraft. Aksel pisser Amalies navn i snøen. Sand skurrer i hjertets maskineri, den unge mannen står med en fot i helvetet og den andre i himmelen - eller han sitter lengtende ved et vindu og har sett for seg tusen smertefulle bedrag innen hun omsider er hos ham igjen. Paranoiaen vokser. Han klamrer. Aksels fastfrosne psyke vegrer og frykter enhver endring, også den positive utvikling ethvert sunt kjærlighetsforhold medfører. Med grunnleggende usikkerhet og angst sanser og analyserer han enhver nyanse, og driver til sist sin elskede bort - psykologisk oppskriftsmessig.

Språket er slett ikke uten energi, uroen driver teksten frem - men det er altså ellers ganske uten utfordringer i denne delen av romanen.

 

 

Men så inntrer en vending i teksten når tiden skrus tilbake, og Aksels barn/ungdomsskole/gymnastid trekkes frem i vekslende kronologi. Språket får farge, poesi - som om en frisk vind blåser og røsker opp i den litterært hittil så smule seilasen.  Rett nok finnes det pompøse innledninger a la " Du ser deg omkring i din ungdoms natt" - og de følgende scener blir litt i overkant Obstfelderske.

Likevel er Aksels tenåringstid portrettert mørkt og varslende, han er dømt til et indre eksil, og fordømmes av alle. Et bunnløst kontrollbehov skapes, hele verden er fiender, han vil utslette alt og se en ny frisk verden stige frem. I all sin kjærlighetslengsel blir han selv overgriper, feiging, en som ikke hører til eller kan forstå menneskenes mer trivielle gleder.

 

Det er som om dette er forfatterens egentlige materiale, at den lange innledningen er en konstruksjon og et dramaturgisk pliktløp.

*

 

Det er mulig forfatter/forlag ikke vil like det, men denne romanen bør (også) markedsføres mot ungdom. Mange voksne lesere vil tenke: "at jeg ikke leste dette da jeg selv var 18-19-20-21 og opplevde den første hjertesorgens hvite raseri og svarte apokalypse".  Sjalusien og galskapen forsterkes jo ved at man tror seg den eneste i verden med så intense følelser, slik en skitten og skammelig desperasjon.  Selv ondskapsfulle handlinger og fornedrende initiativ fremstår mildnet når man innser at andre også har slike erfaringer.  Når Sæterbakken lar sin hovedperson svelge smegma, drepe sin katt eller penetrere en ungjente med skaftet på en kniv virker dette sjokkerende - men også litt påtatt, litt unødig effektmakeri i en allerede mørk, skremmende og sugende uro-opplevelse.

 

*

 

jeg tipper at boken har blitt til over lang tid, et møysommelig lappeteppe. I og for seg  pregnante og tydelig gjennomarbeidede epistelpregede biter synes tråklet hurtig sammen i et tempo-rikt, mye flatere språk. Det er sannsynlig at Sæterbakkens eksperimenter også med denne romanen vil vekke nysjerrighet og også applaus fra mange litterære (akademiske) miljø. Publikums nysjerrighet trigges muligens også av hans mediautspill omkring Irving-saken.

 

*

 

Man suges inn i den grønnjævligste malstrøm av sjalusi, og mistenker en ulmende psykopati.

Men forfatteren evner å vise at overflod av empati, følsomhet og sårbarhet kan være like farlig som mangel på slikt: Hovedpersonen kunne vært hvem som helst av oss, i alle fall av oss som har erfart på mange vis at "the first cut is the deepest" - selv om det er langt fra Cat Stevens til denne romanens tapetkniv og kattehode-knusing.

 

(PS! Dette er ikke en VG-anmeldelse fra meg)

 

Posted at 08:37PM nov 12, 2009 by mayway in Diverse  |  Kommentarer[19]