Amundsen forventer internasjonal oppmerksomhet, og er i boken nesten paranoid i sin angst for at størrelser som Dan Brown skal lese utgivelsen og kuppe det engelske markedet, og at bunnen skal falle ut av markedet for Shakespeare-turisme.

Visste man ikke bedre, ville man kanskje mistenke Loe for å ha konstruert den originale organisten som et kuriøst metalitterært eksperiment.

Slik er det dog ikke, og boken har faktisk elementer som kan medføre at den eksploderer på den Dan Brownske himmel som konspirasjonsteorienes supernova.

Men den er generelt sett såpass detaljfokusert og tørr at den like gjerne kan ende som en lokal liten fis som knapt kan sniffes av spesielt interesserte innen kodeforskning, litteratur / kunsthistorie, lett aparte frimurere, og muligens medlemmer av Skøyen menighet.

Meget kort oppsummert handler boken om hvordan organisten fra Smestad får Erlend Loes gehør for at han kan bevise den kjente konspirasjonsteorien om hvem som egentlig skrev Shakespeares verker: Francis Bacon. Men det handler selvsagt om noe mye større. Den skjulte skatt kan være både Jesu grav og Paktens ark, eller himmelen vet hvilke religiøse vesentligheter.

Disse er altså muligens i ferd med å bli fysisk gjenfunnet etter at Bacons dekkoperasjon nå etter 400 år blir avslørt av en norsk organist. De venter bare på gravetillatelsen.

Denne anmelder har ikke detaljkunnskapene som må til for å etterprøve Amundsens intrikate og høyst kreative forsøk på å stable fakta under teorier. Men det er åpenbart at utgivelsen har sine kvaliteter, om ikke annet så fordi den lar leseren følge en klassisk konflikt: skeptikerens / agnostikerens møte med den overbevist troende / misjonerende. Mens fortellingen stamper i vei mellom stadig mer innfløkte koder, greier Loe å tilføre en litterær kvalitet ved sitt enkle, blotte nærvær.