Skogens gale fedre - to nye, rare, gode bøker:

To svært ulike forfattere utgir nå to ganske så like bøker. Begge fortellingene handler om menn som lever sitt liv i skogen, inspirert av sine fedres pasjon for villmarken. Galskapen kommer krypende i begge romanene, og tross sine mørke stemninger byr begge bøkene også på herlig galgenhumor og bisarre scener.  Et hovedtema er hvordan man finner mot til å gi opp det vante og søke nye drømmer, nytt selvbilde. Hvis det finnes noe som heter ”manne-romaner” er dette to godbiter:

Forfatteren har skrevet et sjeldent medrivende skjebneportrett av en manns kjærlighet til sin sønn, og om den avgrunnen som åpner seg når guttungen blir røsket ut av hans liv.
Men boken er tross sine hjerteskjærende scener også en overraskelsespakke av humor, elleville vendinger og sprelske innfall. For lesere som undertegnede, med lokalkunnskap om Vassfaret, avisa Hallingdølen og høyskolemiljøet i Drammen vil den være ekstra morsom. Vår helt, Espen Alm, mister grepet på livet når han blir alene. Han må søke seg ny jobb, og får et tvilsomt oppdrag om å forske frem en rapport som beviser at det ikke finnes bjørn i Vassfaret.  Noen vil nemlig åpne området for hyttebygging og turistanlegg. Men Espen rakner innenfra, og vender seg mot alt og alle. Han sender sjefen bilder av bjørner fra bjørneparken i Flå, men blir avslørt. Da flykter han ut i skogen, der han gjenopplever guttedagene med den lungesyke faren. Mikkjel Fønhus´hovedperson Tjuv-Hans får nytt liv, Espen bor under de samme hellerene og tar opp den samme næringsveien: Stjeling fra hytter og bedrestilte. I et dyptjern av alkohol synker han stadig lengre ned, og virkeligheten tilsløres. Avmakt og savn etter sønnen blander seg med hat mot de som tok fra ham muligheten til å være far. Han dikter sin egen historie inn i en fantasi-bjørnefamilie. Vanviddet øker, sorgprosessene forsterkes av den selvvalgte isolasjonen i villmarka. Men et ørlite streif av medmenneskelighet fra en journalist er gnisten som tenner litt livslyst og handlekraft i ham.
Dalbak fører et svært personlig språk når han lar sin espen fortelle. Mye bruk av utropstegn kan sjenere, og vipper her og der teksten over den hårfine linjen mellom intens og anmasende. Men Espens fortellerstemme er nær og verbal, dialogene skurrer aldri, og skildringene av miljø og bipersoner er kostelige.

---Marie Hermanson: Den karismatiske soppkongens sønn
 
Svenske Marie Hermanson fikk mange nye lesere med sin forrige roman Mannen under trappen.  Like burlesk og med snev av fabel er denne fortellingen, men den har en lysere grunntone og en håpefull slutt.  Det humoristiske språket er det samme, også her krydres boken med kuriøs informasjon.
Vi møter Gunnar vokser opp hos sin far på en isolert husmannsplass i skogen, og får ikke lov å ha kontakt med moren. Faren er konge i eget rike, og hans veldige innsikt i sopp trekker hauger av kvinner til kursene han holder. Men Gunnar vansmekter over sine pornoblader, erobrer faren stadig nye offer – til sist en vakker grevinne. Og dermed er et dødelig trekantdrama i gang.
Gunnar får åpnet sine øyne, og tvinges til å konfrontere alle farens sannheter. Med stor smerte må han innse at han ikke er blitt behandlet med kjærlighet, knapt nok omsorg. Den styrken han tidligere respekterte og følte seg beskyttet av, viser seg å romme noe som ligner ondskap. Hele hans sannhetsbilde om verden må revideres. Farens hat mot alt som smaker av hav driver selvsagt sønnen ut av skogene til sist, og han innser hva han har blitt frarøvet. Forfatteren holder språket enkelt, men struttende av energi. Oversettelsen fungerer svært godt, og med skarpe, overraskende miljøskildringer.


MAY GRETHE LERUM

Posted at 02:27PM okt 10, 2009 by mayway in Diverse  |  Kommentarer[15]