May Grethe Lerum

Er på TV om Coelho i kveld

2010-04-13T16:28:35+02:00

Hvis dere gidder, kan dere se meg snakke om Coelho og hans nylig utgitte biografi i kveld.

(Vi hadde jo en viss debatt her, se under mitt gamle blogginnlegg om Coelhos siste bok Zahir.)

Jeg er hos Anne Lindmo, NRK, i programmet Aktuelt kl. 20.15

Forleggeren, Øyvind Hagen i Bazar, deltar også. Han er forøvrig gift med Coelhos verdensagent.

MUAD

2010-03-16T23:20:56+01:00

Midlertidig ute av drift.

Hvor lenge kan jeg påberope meg det?
Har ignorert bloggen en tid, men syns jeg har verdens beste unnskyldning: Nytt hus, ny jobb, nye hobbier.

Men nå er jeg litt på høgget igjen. Måtte jo bare krangle litt med Kjetil J, det blir litt personlig siden han har mekka en haug bøker siste året, basert på samme idé jeg betrodde ham for +ett år siden. (Neida, ingen genial idé jeg påberoper meg copyright til - da ville vel neppe KJ funnet den heller)

Og hvem vet, når jeg leser innleggene nedover i historikken finner jeg kanskje flere innlegg jeg ønsker på stikke den digre nesa mi borti? :)

Glad for å se at bloggen lever, i alle fall.

Jeg har fryktet det verste.

Betale-selv-utgivelser: Ny debatt

2010-01-08T13:38:21+01:00

Som gamle brukere vet, oppkastet jeg meg til å legge ut noen innlegg med råd til folk som vurderer å betale for egne utgivelser. Her følges temaet opp i NRK:

http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.6937031

Shakespeares kode knekket av norsk organist?

2009-12-29T21:50:11+01:00

Nå i julen har NRK sent fire "dokumentar"-programmer basert på boken Erlend Loe og organisten Petter Amundsen utga i 2006, en kodegåtethriller med Shakespeare som utgangspunkt. Nå fryder jeg meg over denne sunne galskapen, dette uhorvelig idiotiske prosjekt, denne opphopning av viljebestemt tilfeldighetsbenektelse.

Det er deilig at det finnes folk som Amundsen, selv om man nok ved samme anstrengelse kunne funnet tilsvarende konspirasjoner ved å analysere Ingerid Espelid Hovigs store rutete kokebok :)

---

Den gangen skrev jeg:

Naiv eller super

Enten er Erlend Loe som formidler av organist Petter Amundsens konspirasjonsteorier om Shakespeare / Jesu grav / paktens ark utrolig naiv - eller rett og slett super. Uansett blir det TV-serie.

Amundsen forventer internasjonal oppmerksomhet, og er i boken nesten paranoid i sin angst for at størrelser som Dan Brown skal lese utgivelsen og kuppe det engelske markedet, og at bunnen skal falle ut av markedet for Shakespeare-turisme.

Visste man ikke bedre, ville man kanskje mistenke Loe for å ha konstruert den originale organisten som et kuriøst metalitterært eksperiment.

Slik er det dog ikke, og boken har faktisk elementer som kan medføre at den eksploderer på den Dan Brownske himmel som konspirasjonsteorienes supernova.

Men den er generelt sett såpass detaljfokusert og tørr at den like gjerne kan ende som en lokal liten fis som knapt kan sniffes av spesielt interesserte innen kodeforskning, litteratur / kunsthistorie, lett aparte frimurere, og muligens medlemmer av Skøyen menighet.

Meget kort oppsummert handler boken om hvordan organisten fra Smestad får Erlend Loes gehør for at han kan bevise den kjente konspirasjonsteorien om hvem som egentlig skrev Shakespeares verker: Francis Bacon. Men det handler selvsagt om noe mye større. Den skjulte skatt kan være både Jesu grav og Paktens ark, eller himmelen vet hvilke religiøse vesentligheter.

Disse er altså muligens i ferd med å bli fysisk gjenfunnet etter at Bacons dekkoperasjon nå etter 400 år blir avslørt av en norsk organist. De venter bare på gravetillatelsen.

Denne anmelder har ikke detaljkunnskapene som må til for å etterprøve Amundsens intrikate og høyst kreative forsøk på å stable fakta under teorier. Men det er åpenbart at utgivelsen har sine kvaliteter, om ikke annet så fordi den lar leseren følge en klassisk konflikt: skeptikerens / agnostikerens møte med den overbevist troende / misjonerende. Mens fortellingen stamper i vei mellom stadig mer innfløkte koder, greier Loe å tilføre en litterær kvalitet ved sitt enkle, blotte nærvær.

Jonas sin Jesus har bursdag

2009-12-29T16:59:48+01:00

Jonas Gardell skaper i den omdiskuterte boken OM JESUS sin helt egen Jesus. Forfatteren snubler seg frem i faktasjangeren med en vitenskaplig/historisk/teologisk krykke under den ene armen - og sitt lengtende hjerte under den andre. Det er sistnevnte som redder prosjektet og gjør boken

Gardell tar et høyst personlig oppgjør med barndommens baptistversjon av den blåøyde, høyreiste og moralsk krystallklare Jesus – skikkelsen som på ingen måte kan tilfredsstille den voksne, homofile underholdningsartistens lengsel etter aksept og frelse.

Selv om han er æresdoktor i teologi ved universitetet i Lund, er hans akademiske tilnærming til stoffet påtagelig emosjonelt. Målrettet revisjon/underslag av bibelsk materiale og mye spenstig fantasi må til for at Jesus skal passe inn i det Gardellske religiøse univers.

Det er frekt å legge til grunn at på Jesu tid ble de færreste eldre enn 25 år, at han var tannløs og stygg, og at Jesus neppe fikk noen lese/skriveopplæring siden det nok ikke var noe skolevesen i den lille ”elendige” barndomsbyen Nasaret.

Forfatteren er åpenbart ikke kjent med det faktum at ”guttungen” vokste opp med ca. 30 minutters gangavstand fra byen Sepphoris, et multikulturelt sentrum for en fruktbar og rik region basert på eksport/handel. Såvel kunst som akademia blomstret her, og selv enkle næringsdrivende som fiskere og tømmermenn behersket gresk i regionen – rett og slett fordi det var forretningsspråket. Kilder som Burton L. Mack og hans bok Det tapte evangelium understreker disse sosiologiske forhold, men blir glatt underslått av Gardell. Derimot kan Om Jesus leses som den reneste blåkopi av den norskættede amerikanske professor og forfatter Marcus J. Borgs utgivelser. Han proklamerer også at alle, uavhengig av seksuell legning etc. har rett til å skape sin egen versjon av Gud/Jeus/det hellige, og at de ikke vil bli fordømt.

Når boken Om Jesus likevel kan anbefales og roses, er det altså ikke på grunn av verken litterærere eller teologiskfaglige nyskapende kvaliteter. Språket er tidvis klønete, kildeutvalget lummert, og oversettelsen såpass dårlig at forlaget har valgt å ikke oppgi oversetternavn.

Men Gardell setter et viktig fokus på vår kristne kultur og doktrinesett, han gjør det rimelig lett tilgjengelig for ikke-fagfolk. Og boken har uansett kvalitet som menneskelig dokument - hans eget ”evangelium”.

Nett-utstilling om han sjølvaste...

2009-12-17T17:05:37+01:00

Ivar Aasen.

20 skribentar fekk i oppgåve å skrive korte tekstar om ein ting han eigde. Her kan du sjå utstillinga, og lese nyskrivne tekstar av mellom anna Gro Dahle, Jon Fosse, Kine Hellebust, Ragnar Hovland, Rønnaug Kleiva, May Grethe Lerum, Ruth Lillegraven, Arne Moslåtten, Lars Mæhle, Hallgeir Opedal, Einar Økland og Selma Lønning Aarø.

http://www.spel.aasentunet.no/rekvisittar/

Rykende ferskt 7: Stig Sæterbakken, jeg hater og elsker din tekst!

2009-11-12T20:37:03+01:00

Som tittelen Forlat meg ikke antyder er dette en fortelling om både offerets ensomhet/separasjonsangst - og manglende ønske om tilgivelse for egne overgrep.

Hovedpersonen Aksel er ved romanens start 21 år og dumpet av sitt livs lys gymnaskjæresten, etter at sjalusi drev ham til brutalitet. Så graver boken seg nedover og bakover, mot en oppvekstskildring preget av uro, fremmedgjøring, mobbing, skakkjørt seksualitet og selvskading. Slik skapes en ring av en historie, som aldri konkluderer, men plasserer leseren i et spor med strak kurs mot katastrofe.

*

"Å forlate" gransker sin tittels åpenbare tvetydighet fra mange vinkler, delvis med så overtydelige grep og metaforer at man kjenner en viss bekymring-

For første halvdel av romanen er påfallende klisjépreget og strømlinjeformet: her er ikke en overraskende vending, verken i språk eller handling. Som i en skoleflinkt forfattet ungdomsroman beskrives den murrende sjalusien, festene, gjengen, den aller første store kjærlighetens besettende kraft. Aksel pisser Amalies navn i snøen. Sand skurrer i hjertets maskineri, den unge mannen står med en fot i helvetet og den andre i himmelen - eller han sitter lengtende ved et vindu og har sett for seg tusen smertefulle bedrag innen hun omsider er hos ham igjen. Paranoiaen vokser. Han klamrer. Aksels fastfrosne psyke vegrer og frykter enhver endring, også den positive utvikling ethvert sunt kjærlighetsforhold medfører. Med grunnleggende usikkerhet og angst sanser og analyserer han enhver nyanse, og driver til sist sin elskede bort - psykologisk oppskriftsmessig.

Språket er slett ikke uten energi, uroen driver teksten frem - men det er altså ellers ganske uten utfordringer i denne delen av romanen.

Men så inntrer en vending i teksten når tiden skrus tilbake, og Aksels barn/ungdomsskole/gymnastid trekkes frem i vekslende kronologi. Språket får farge, poesi - som om en frisk vind blåser og røsker opp i den litterært hittil så smule seilasen. Rett nok finnes det pompøse innledninger a la " Du ser deg omkring i din ungdoms natt" - og de følgende scener blir litt i overkant Obstfelderske.

Likevel er Aksels tenåringstid portrettert mørkt og varslende, han er dømt til et indre eksil, og fordømmes av alle. Et bunnløst kontrollbehov skapes, hele verden er fiender, han vil utslette alt og se en ny frisk verden stige frem. I all sin kjærlighetslengsel blir han selv overgriper, feiging, en som ikke hører til eller kan forstå menneskenes mer trivielle gleder.

Det er som om dette er forfatterens egentlige materiale, at den lange innledningen er en konstruksjon og et dramaturgisk pliktløp.

*

Det er mulig forfatter/forlag ikke vil like det, men denne romanen bør (også) markedsføres mot ungdom. Mange voksne lesere vil tenke: "at jeg ikke leste dette da jeg selv var 18-19-20-21 og opplevde den første hjertesorgens hvite raseri og svarte apokalypse". Sjalusien og galskapen forsterkes jo ved at man tror seg den eneste i verden med så intense følelser, slik en skitten og skammelig desperasjon. Selv ondskapsfulle handlinger og fornedrende initiativ fremstår mildnet når man innser at andre også har slike erfaringer. Når Sæterbakken lar sin hovedperson svelge smegma, drepe sin katt eller penetrere en ungjente med skaftet på en kniv virker dette sjokkerende - men også litt påtatt, litt unødig effektmakeri i en allerede mørk, skremmende og sugende uro-opplevelse.

*

jeg tipper at boken har blitt til over lang tid, et møysommelig lappeteppe. I og for seg pregnante og tydelig gjennomarbeidede epistelpregede biter synes tråklet hurtig sammen i et tempo-rikt, mye flatere språk. Det er sannsynlig at Sæterbakkens eksperimenter også med denne romanen vil vekke nysjerrighet og også applaus fra mange litterære (akademiske) miljø. Publikums nysjerrighet trigges muligens også av hans mediautspill omkring Irving-saken.

*

Man suges inn i den grønnjævligste malstrøm av sjalusi, og mistenker en ulmende psykopati.

Men forfatteren evner å vise at overflod av empati, følsomhet og sårbarhet kan være like farlig som mangel på slikt: Hovedpersonen kunne vært hvem som helst av oss, i alle fall av oss som har erfart på mange vis at "the first cut is the deepest" - selv om det er langt fra Cat Stevens til denne romanens tapetkniv og kattehode-knusing.

(PS! Dette er ikke en VG-anmeldelse fra meg)

Kan man bondefange en prinsesse? Ja, Skavlan kan.

2009-10-31T00:02:39+01:00

Martha L og Margit S møtte den samme mediamøkka!
For mange år siden intervjuet Otto Jespersen Margit Sandemo i radioprogrammet "Revolvermagasinet".
Dette ble ustyrtelig morsomt - men BARE fordi Margit veldig fort skjønte at Otto kødda med henne.
http://www.youtube.com/watch?v=gyNJJA0bwEE
Eksempel på OJ-spørsmål den gang:
Hva er det lengste spøkelset du har sett?
Går engelen din på vanlig regulativ? Er den med deg på badet, i sengen?
Drar gjenfødte ofte på gjenferd?

*

Nå i kveld ble Martha intervjuvet om det samme, jeg gjengir høydepunktene: Fredrik Skavlan undrer på om Marthas engel er naken. Og om ikke Ari burde ha en egen engel siden han har det så svartsynt og vanskelig? Og han ville vel fortalt henne om englemøtene sine, såfremst de ikke medførte utroskap mot selveste prinsesse-engelen?
Han latterliggjør systematisk hennes tema, er spydig og slem ved å insinuere og henvise til sladderpressens rykter om hennes ekteskap - og hun greier ikke reagere med annet enn flau latter. Hun begynner å plapre selv, om "fjærkre" og slikt.

*

Jeg kan godt dele den saklige kritikken mot Marthas nye bok. Den har mange svakheter, både litterært og i sin egen indre logikk. Det er også relevant for en journalist å rette et kritisk blikk mot den "mumbo-jumbo"-industrien der fortvilte mennesker blir loppet for penger og tid ved dubiøse og meget kostbare utdannelser innen healing, auratolkning, sjelereiser, krystallterapi etc.

Men jeg syns det er direkter flaut på journalistfagets vegne når Fredrik Skavlan velger å harsellere med sitt intervjuobjekt - han kaller dem jo attpåtil "gjester". For en uverdig vert!

Det er tydelig veldig viktig for FS å distansere seg fra dette veldig spirituelle, ved å latterliggjøre sin gjest. Han spør Martha om en hendelse i hennes liv, når hun fornemmet sin "engel" første gang. Hun svarer varsomt og oppriktig, vil ikke kalle det engel en gang, men beskriver et kjærlig nærvær og en følelse - samt en duft av roser. Hun deler fra sitt hjerte.
Og hva får hun?

En sleivete replikk, et spørsmål om hvorvidt engler også kan lukte vondt...

*

Senere i programmet handler det om stuntreporter Niklas som fokuserer på tiss og bærsj og sånt.
FS følger opp med spørsmål til Martha om det finnes noen rutiner for de kongelige om sånt...

*

Man kan bli freudianer av mindre.
Og håpe at Skavlan snart beveger seg opp igjen fra sin overraskende regenererte anale fase.

Det såre og rare ved høsten og død

2009-10-30T21:07:27+01:00

Inspirert av Martins gripende innlegg og kommetarrekka der legger jeg ut et sårt lite skrivestykke.

Jeg undrer meg, er det tilfeldig at nesten alle dødsfall i min krets har skjedd om høsten? Eller er det noe med det fargesprakende løvet, som gjør at vi mennesker får trang til å falle sammen med det? I fjor høst døde min mor av kombinasjonen kreft og nyresvikt. En annen oktober sto jeg ved min beste vennines grav.

(Som et apropos til tidligere debatter: Dette er ikke et skriftstykke under arbeid, ikke noe jeg har litterærer ambisjoner til. Jeg ønsker slike tydelige premisser fra andre her inne, der man både deler såre utbrudd OG faglige prosesser. )

NOKO VIL ALLTID LYSA

Noko vil alltid lysa

om svartaste natt fell på

Raudnande blad skal frysa

vinteren ventar grå

Kvelden skal sløkke dagen

svartaste natta kjem

Lysande sol fell slagen

stjerna skal bli min ven

Kalde og vonde minne

jagar no lys frå sinn

Likevel bitre sinne

aldri mitt hjarta vinn

For noko vil alltid skine

lampe med milde skjær

lyser for stega mine

så eg ser dit du er

Iiikkk! Sny liker meg!!!!

2009-10-29T22:38:40+01:00

Hva blir det neste? At Sirenia sier noe pent om min litterære vurderingsevne??? At Alvruna innrømmer at jeg ikke er såååå skarp i den virkelige verden? At K. Johnssen ber meg om råd udi serielitteraurskriving? At Myrium rapporterer begeistret fra et av mine foredrag eller bokbad? Eller Gud forby, at Fauske anerkjenner litteraturkritikk som et fag?

Alvorlig talt folkens, denne bloggen dør jo hvis vi begynner slik, å rose hverandre på kryss av etablerte fraksjoner - og ikke skjeler til tidligere saksuenigheter i hele tatt!

Hvordan skulle det gå, hvis alle kommenterte hverandres innlegg uten annet enn friske blikk møter nyfødte ord? Og ingen ble surer dersom noen hadde innvendinger mot teksten deres? Og ingen ble veldig glade for kommetarer a la "Schempefint, Jenny/Morten/Cecilia/Trevor - takk for at du delte".

Hvordan skulle det gå i denne bloggen da?

*lykkelig smil*

Megge-May ber om nåde, med nyfilte negler.

2009-10-23T00:19:43+02:00

Noen antyder at jeg er årsaken til at Rage ikke blogger her mer. Jeg tror nok Rage i så fall ville hatt ryggrad til å si det selv. Andre riddere kaster seg på hvite hester for å forsvare eksempelvis Fielill mot mine "angrep", etter at jeg kom med kritiske bemerkninger og innspill på hennes dikt. (De overser glatt at Fielill selv sier rett ut at hun er glad for innspillet)

Jeg vet jeg er kjapp på tastene mange ganger, - og dessuten at nyanser/humor kan forsvinne i bloggform.

Vi har diskutert akkurat dette en stund nå, i andre kommentarrekker. Jeg spurte konkret, i "navlesmør"-innlegget. Noen vil ikke ha, noen vil ha - jeg prøver å respektere hver enkelt, men føler at det blir uinteressant for meg å bidra i en forfatterblogg der jeg ikke kan ytre såvel positiv som negativ tilbakemelding.

Jeg synes ikke det er gøy å bli stemplet som sur bitch - men jeg har heller ingen interesse av å kun bidra med "koz&klemz" "schempefint innlegg" "takk for at du deler, så søt du er" på alt folk legger ut.

Det kan godt være at jeg er farget av jobben min, som er å gjennomgå ting kritisk for så å peke på forbedringsmuligheter. Slik hjelper jeg folk til å definere og oppfylle sine ambisjoner.
(Men jobben min som anmelder/konsulent/journalist/foredragsholder/coach består jo også av å konkretisere det flotte, verdifulle, vellykkede. Hadde jeg manglet den evnen ville jeg neppe overlevd 15 år som frilanser i denne bransjen.)

--

Her på FB er jeg ikke på jobb.
Mine synsinger her inne er selvsagt ren hobby, fritid. Som alle andre her vil jeg gi og motta - aldeles gratis.

Jeg vil be dere som eventuelt er støtt av mine tilbakemeldinger så pent jeg kan:

Om dere ikke føler for å takke meg for mine kritiske venmdinger-
- kan dere i så fall bare tilgi meg?

Den eneste her på bloggen jeg fornemmer har en personlig agenda og er systematisk negativ uansett hva jeg poster - er Fauske.

Jeg vil med dette også invitere ham til å søke en annen tone, der vi kan være uenige i sak uten stadige spydigheter i diverse kommentar-rekker.

hilsen May Grethe (en av de som blogger under fullt navn, jobber inn det daglige brødet i litteraturbransjen, og ulikt mange andre må stå for alt man sier selv i en blogg)

Forfatter klasket til journalist! Hurra!!!!!! Et tabu er brutt.

2009-10-17T02:18:05+02:00

http://mediamegga.blogspot.com/2009/10/forfatteren-slo-fy-men-journalisten.html

Ballespark eller navlesmør? Hva vil vi ha her på FB?

2009-10-14T00:38:32+02:00

Inspirert av en kommentar-rekke hos Frode Skarstein slenger jeg inn et innlegg som handler direkte om bloggen her.

Jeg, og tydeligvis også flere andre, oppfatter Frodes "avkom" Forfatterloggen (hehe, hvem er moren?) som et mye hyggeligere og lunere sted. Den andre bastarden, Litteraturbloggen, står i tydelig kontrast. Der vet man at man risikerer alt annet enn saklig kritikk, også uten å ha tatt noe initiativ selv.

Men altså: Her. På FB.

Blir det oppfattet som slemt hvis jeg poster kritiske innvendinger til innlegg?

Vil folk ha min profesjonelle og personlige mening om det de legger ut?

Kan vi våge bruke hverandre som rådgivere, veiledere, kvalifiserte lesere, gi hverandre den motstand som ofte er nødvendig i den prosess som skriving er? Eller blir all debatt farget av personlige sympatier/antipatier, selv når vi ikke kjenner hverandre?

Jeg ønsker meg en fri tone her. Mer åpning for saklig kritikk, uten personangrep og sleivspark. (Kanskje er det et poeng å si tydelig fra om man ønsker motbør - eller om man bare vil seile litt i smule farvann?)

Som profesjonell kritiker og litterær konsulent gjennom 15 år innrømmer jeg gjerne at jeg lett leser en tekst med blikk for forbedringsmuligheter. Men det blir feil av meg å komme med slike innvendinger - dersom skribenten faktisk bare har behov for applaus og velvilje.

Ser at dette innlegget virker ganske humørløst. Jeg vil bare understereke at jeg setter stor pris på rølp og løyer, spissede kommentarrekker, kreative "fornærmelser", krass "prokuratorkunst".

Men jeg innser at ikke alle syns dette er gøy, og at det faktisk skremmer enkelte bloggere fra å delta her. Så jeg oppnevner meg selv nå til selv-Moderator.

Japp, det gjelder deg også Fauske:

Holder du den digre feite nesa di for deg selv, skal jeg ikke stikke min søte lille i dine saker mer! :))))

Skogens gale fedre - to nye, rare, gode bøker:

2009-10-10T14:27:14+02:00

To svært ulike forfattere utgir nå to ganske så like bøker. Begge fortellingene handler om menn som lever sitt liv i skogen, inspirert av sine fedres pasjon for villmarken. Galskapen kommer krypende i begge romanene, og tross sine mørke stemninger byr begge bøkene også på herlig galgenhumor og bisarre scener. Et hovedtema er hvordan man finner mot til å gi opp det vante og søke nye drømmer, nytt selvbilde. Hvis det finnes noe som heter ”manne-romaner” er dette to godbiter:

---Tom H. Dalbak: Den siste bjørnen i Vassfaret

Forfatteren har skrevet et sjeldent medrivende skjebneportrett av en manns kjærlighet til sin sønn, og om den avgrunnen som åpner seg når guttungen blir røsket ut av hans liv.
Men boken er tross sine hjerteskjærende scener også en overraskelsespakke av humor, elleville vendinger og sprelske innfall. For lesere som undertegnede, med lokalkunnskap om Vassfaret, avisa Hallingdølen og høyskolemiljøet i Drammen vil den være ekstra morsom. Vår helt, Espen Alm, mister grepet på livet når han blir alene. Han må søke seg ny jobb, og får et tvilsomt oppdrag om å forske frem en rapport som beviser at det ikke finnes bjørn i Vassfaret. Noen vil nemlig åpne området for hyttebygging og turistanlegg. Men Espen rakner innenfra, og vender seg mot alt og alle. Han sender sjefen bilder av bjørner fra bjørneparken i Flå, men blir avslørt. Da flykter han ut i skogen, der han gjenopplever guttedagene med den lungesyke faren. Mikkjel Fønhus´hovedperson Tjuv-Hans får nytt liv, Espen bor under de samme hellerene og tar opp den samme næringsveien: Stjeling fra hytter og bedrestilte. I et dyptjern av alkohol synker han stadig lengre ned, og virkeligheten tilsløres. Avmakt og savn etter sønnen blander seg med hat mot de som tok fra ham muligheten til å være far. Han dikter sin egen historie inn i en fantasi-bjørnefamilie. Vanviddet øker, sorgprosessene forsterkes av den selvvalgte isolasjonen i villmarka. Men et ørlite streif av medmenneskelighet fra en journalist er gnisten som tenner litt livslyst og handlekraft i ham.
Dalbak fører et svært personlig språk når han lar sin espen fortelle. Mye bruk av utropstegn kan sjenere, og vipper her og der teksten over den hårfine linjen mellom intens og anmasende. Men Espens fortellerstemme er nær og verbal, dialogene skurrer aldri, og skildringene av miljø og bipersoner er kostelige.

---Marie Hermanson: Den karismatiske soppkongens sønn

Svenske Marie Hermanson fikk mange nye lesere med sin forrige roman Mannen under trappen. Like burlesk og med snev av fabel er denne fortellingen, men den har en lysere grunntone og en håpefull slutt. Det humoristiske språket er det samme, også her krydres boken med kuriøs informasjon.
Vi møter Gunnar vokser opp hos sin far på en isolert husmannsplass i skogen, og får ikke lov å ha kontakt med moren. Faren er konge i eget rike, og hans veldige innsikt i sopp trekker hauger av kvinner til kursene han holder. Men Gunnar vansmekter over sine pornoblader, erobrer faren stadig nye offer – til sist en vakker grevinne. Og dermed er et dødelig trekantdrama i gang.
Gunnar får åpnet sine øyne, og tvinges til å konfrontere alle farens sannheter. Med stor smerte må han innse at han ikke er blitt behandlet med kjærlighet, knapt nok omsorg. Den styrken han tidligere respekterte og følte seg beskyttet av, viser seg å romme noe som ligner ondskap. Hele hans sannhetsbilde om verden må revideres. Farens hat mot alt som smaker av hav driver selvsagt sønnen ut av skogene til sist, og han innser hva han har blitt frarøvet. Forfatteren holder språket enkelt, men struttende av energi. Oversettelsen fungerer svært godt, og med skarpe, overraskende miljøskildringer.

MAY GRETHE LERUM

To poster etter hverandre? FY på meg :)

2009-10-08T17:25:06+02:00

Men jeg satt her og assosierte, og så fikk jeg så innmari lyst til å legge ut et "husmordikt". Som et malapropos til dagens nobelsprishendelse. Hvem vet, kanskkje noen har glede av det.

Ett eneste valg står til sist igjen

For den som seg føler
forrådt, uten venn.

For den som seg føler
forfulgt og slått ned

- for den som fikk hjertet i dør-klem et sted
- for den som syns andre har helt andre kår
- for krukken han mistet og nå er blitt skår

*

For henne - ved vinduet kun observerer
For kirkegårdsfanten - som vil det som lever

For hunden som aldri fikk annet enn bein
For trekkfuglen som en oktober var sein

For moren som sørger sitt barn ihjel
For alle som heller vil gnage sin sjel

*

enn å være
og elske
og dø

*

Til disse jeg sier: Så blø!

Så blø!
Så blø!

Og tåre, tåre, tåre.
Og klage din plage
herfra til fra skyggen
av Edens hage

*

Men til alle de villige, de som vil drift
og modig stå brave
jeg skjenker en gave
av sannhet og mot, det som dreper det andre -

*
I deg blir den trylledrikk, så du kan vandre
forbi angst og pine
forbi disse ynkens og selvynkens slaver

så du kan bli ny!

*

Du kan hylle de gaver
som en gang ble dine.

Barnebok-gull!!!

2009-10-08T01:01:36+02:00

Maria Parr: Tonje Glimmerdal

For alle oss som er interessert i norske nyskapende barnebøker byr denne bhøsten på en virkelig gull-kandidat. Av respekt for forfatteren, skriver jeg omtalen på nynorsk.

--------

Maria Parr har levert tekst til ei svært god biletbok før, men denne romandebuten slår verkeleg gneister av forteljarglede og kreativitet. Parr legg seg nok svært tett opptil Astrid Lindgren i stil og tematikk, har attpåtil fleire referanser mot det Lindgrenske univers og andre klassiske barnebøker. Men smaken av kopi blir aldri tydeleg, aldri beisk.

Tonje Glimmerdal er Glimmeredalens vesle ”dunder”, eit vedunder av ei fri sjel. Mor er stort sett ute på havforskar-jobb for å redde klimaet, medan far kokar kakao og er tryggleiken sjølv. Den gretne gubben på nabogarden er besteven, for andre barn finst ikkje i dalen. Heilt til den rigide campingplass-eigaren i vanvare slepp til ein familie, har Tonje knapt leika med jamnaldrande.

Fart og sjølvtillit er hennar livsmotto, inspirert av to tøffe tanter. Tonje er rettfram og frekk, men også hjartevarm og tenksam. Forfattaren drodlar over mange tema, frå djupaste dødslengt til lattervekkjande rampe-påfunn. Språket er heile tida levande og med ein passeleg ironisk/humoristisk undertone. Særleg i møtene med nye aktørar veks hovudpersonen til eit vesen av kjøt og blod, tårer og lått. Det er lett å bli glad i rampejenta Tonje, og lett å ønskje seg til Glimmerdalen for å leike med ho.
Den raude tråden i forteljinga er musikk (felemusikk) og barnet sin lengt etter å bli elska, prioritert, tatt vare på. I ei storslagen scene kombinerer forfattaren dette så lesaren mest kjenner seg til stades i den hemmelege grotta, fylt av duetten mellom fele og elvesus. Parr er generelt dyktig i omgangen med poetiske verkemiddel, og røper ein vilje og eit stort talent når ho kombinerer litterær kvalitet med støyande, halselaus dramaturgi. Dei røffe, svartkvite teikningane i boka fell litt på sida av den fargerike teksten. Når dei ikkje framstår harmonisk med lesaren sine eigne bilete blir dei lett oppfatta som irriterande, grunne, sjellause. Boka hadde vore betre utan, og sjølve omslaget når heller ikkje opp til kvalitetsnivået i sjølve teksten.

Sjeldan ser vi ein norsk debutant av dette format. Når eg ikkje sleng seksaren på terningen no, er det berre fordi eg mistenkjer at Parr kjem til å heve lista for seg sjølv – og kanskje både norsk og internasjonal barnelitteratur – endå nokre hakk.
Då vil ho kanskje rydde bort ein sliten metafor eller to, og bli sikrare på relasjonshistoria mellom personane sine. Glimmerdalen vil heilt sikkert freiste til fleire vitjingar.

Har du testa onskebok.no?

2009-10-01T15:50:50+02:00

Her kan du velge mellom ulike kriterier du liker/ser etter i en bok. Du kan velge hvor i verden/ikke-verden handlingen helst skal være fra, om du liker alvoret eller vil lese noe morsomt - og du kan sette inn parametre for en masse andre preferanser. Så får du en liste av bokstips!

Poesi, oversettelse og skandale?

2009-09-30T22:45:43+02:00

Som noen av dere har lest, er jeg kritisk til det profilerte oversetterparet Kari og Kjell Risvik i min anmeldelse av Paulo Coelhos ferske bok Seierherren står alene. Dette diktet, velkjent for mange, var den siste dråpen i mitt beger, den som ledet til at jeg slang en (meget sjelden) terningklast 1.

Det hadde vært interessant om noen av dere så gjennom de tre versjonene av dette diktet. Kanskje vi kan få en gjendikting/oversettelsesdebatt? Her har dere de tre versjonene, fra originalen på engelsk, til en etter min mening kvalifisert gjendikting på norsk, og så til sist den Risvikske versjon. (Skulle ønske jeg kunne sidestille dem linje for linje, men det går ikke pga teknikken her i bloggen.)

The Road Not Taken
Robert Frost (1874–1963). Mountain Interval. 1920.

Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;

Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,

And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

Her er en oversettelse av Sigmund Skard:

Vegen eg ikkje tok

To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eine med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,

og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgrodd og utrødd og rar,
endå båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var sliten mest,

og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.

Eg skal tala om dette gamal og grå,
ein gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kunne gå,
og eg valde den som var tråkka av få,
og all ting valde eg då og der.

Og her er Kari og Kjell Risviks oversettelse i Paulo Coelhos roman Seierherren står alene: (Den er på kolofonsiden erklært copyright/åndsverk, direkteoversatt fra RF, og oversetternene kan dessverre altså ikke skylde på Coelho)

Snart deler veien seg i den forgylte skog,
så synd at man ei kan følge dem begge,
man er jo kun seg selv, så der sto jeg,
og fulgte en av dem med blikket opp bakken,
til der den nådde skogen og forsvant.

Så valgte jeg den andre, som var ganske lik,
den fristet kanskje mer med sine gåter,
for den er gjengrodd, ikke så beferdet;
men mange har nok fulgt dem begge,
og begge bærer spor av gamle tråkk.

Og da jeg så ble var at over begge,
lå tykke lag av løv som var blitt svar,
så tenkte jeg at det ble hipp som happ.
Dog vet jeg jo at mpålet blir et annet,
Jeg bare tror jeg aldri kommer dit igjen.

Jeg ville si det som det var og sukke,
i tider og på steder som ennu var fjerne,
at veien delte seg i skogens dyyp, og jeg ...
Jeg valgte den som færrest hadde gått,
og det var det som gjorde utslaget.

Litterært veddemål

2009-09-26T17:24:15+02:00

Forleden kveld satt jeg sammen med Gunnar Staalesen og Tom Egeland, og vi inngikk et veddemål: Hvilken nålevende norsk forfatter er mest sannsynlig fremtidig nobelsprisvinner?

Vi var enige om at det ikke er noen av oss...
Vi var også enige om at den vi vedder på, ikke nødvendigvis er vår personlige favorittforfatter - men altså den vi tror mest sannsynlig har en sjans.

Mange vil nok tippe med Tom på Kjell Askildsen.
Jon Fosse er Gunnars kandidat.
Jeg våger meg frempå med Hanne Ørstavik som en farlig outsider.

Sa da har vi dealen klar: Hvis en av disse vinner nobelsprisen i litteratur, må de to som dermed taper veddemålet spandere en meget elevert aften. Vi snakker full nobelmiddag, med noble viner og ditto avec :)
Jeg gleder meg allerede, for hyggeligere og mer kunnskapsrike mannlige kollegaer skal man lete lenge etter!

Har Paulo Coelho nådd bunnen?

2009-09-26T15:54:57+02:00

Jeg vil påstå det. Men jeg trodde jo det da hans bok Brida kom også...

Her er min anmeldelse, som også er svært kritisk til de prestisjetunge oversetterene Kari og Kjell Risvik:

Paulo Coelho: Seierherren står alene

Oversatt av Kari og Kjell Risvik

Coelho har nådd bunnen

Paulo Coelhos forfatterskap er en mildt sagt humpete lesereise mellom skitt og kanel, der glitrende og tankevekkende romaner veksler med pompøse pinligheter. Denne ferskeste boken representerer et absolutt lavmål, både hva angår selve fortellingens oppbygging, persontegninger, språk og indre logikk. På kanten av dette stupet får forfatteren et spark bak av sine egne norske oversettere, den anerkjente og presumtivt svært profesjonelle duoen Kari og Kjell Risvik.

Forfatteren legger handlingen til filmfestivalen i Cannes, og vil rette sitt søkelys på kjendiseriets lumre, umoralske, menneskefiendtlige verden. Romanen har flere hovedpersoner, som med ulike innfallsvinkler marsjerer inn i teksten bærende på velkjente Coelho-plakater om individets frihet og retten til en drøm. Ingen av disse personene er troverdige, og forfatteren synes dertil å mangle grunnleggende innsikt i miljøene han plasserer sine aktører i. Modellen Gabriella er i det ene øyeblikk presentert som den populære, glupeste, peneste, med de beste karakterene – og så i en annen sekvens som skolens mobbeoffer. Kriminalbetjent Savoy gremmes over at hans egen etat foretrekker faks fremfor e-post i delikate saker, fordi de er er ”umoderne”. Skurken Igor, som i boken dreper en rekke tilfeldige mennesker, er bokens kanskje viktigste figur – og samtidig den aller minst troverdige. Han drar til Cannes for å vinne sin ekskone tilbake, men brått endres premissene og det viser seg at han har forberedt seg på noe helt annet: seriedrap på tilfeldige personer, og til sist henne.

Hovedtemaet er nettopp hva suksess gjør med mennesker: Hvordan individer som får stor mediaoppmerksomhet og mye penger lett blir jobbnarkomane, mentalt forkrøplet, og utvikler et selvbilde uten forankring i virkeligheten. De kan komme i skade for å heve seg over andre, utnevne seg selv til guruer og konger, og lide under falske masker, en pompøs arroganse. Siden Coelho åpenbart ikke har den litterære kapasitet (og egeninnsikt) som må til for å skrive en slik metaroman, blir det bare trist å se den ufrivillige ironien i dette prosjektet. Mellom sekvensene viet de ulike hovedpersonene, lyder hans nærmest gudommelige forfatterstemme pinlig selvhøytidelig. At forfatteren i fullt alvor fyrer under myter og misforståelser som at hår og negler vokser på lik og at ørliten mengde cyanid sprer mandellukt over store rom påkaller flau medlidenhet fra denne anmelder.

I den norske utgaven er det vanskelig å vite hvilket språklige lavmål som skyldes Coelho - eller oversettelsen. Men vi leser om en ”vinkjeller” i et lite fly. Og om sminkescener a la ”(Hun) valgte en meget diskré basis, trakk opp leppene enda mer dirskré.” Brev leveres i ”forsølvet konvolutt”. Klønete formuleringer står i kø, som :” Ewa slår igjen på mobilen straks hun kommer ut” konkurrere med anglifiserte formuleringer som ”Fordi det var så vanskelig å få tak i dukketøy, kledde hun på lekene sine med modeller som moren laget”. Men aller, aller verst: Risvik maltrakterer Robert Frosts velkjente dikt The Road Not Taken, som i sin helhet blir gjengitt – symptomatisk på en helt annen side enn det oppgis på kolofonsiden. Googles automatiske oversettertjeneste ville i dette tilfellet trolig vært bedre – og gratis.

Hvem skal bestemme om en bok må stanses?

2009-09-17T20:24:47+02:00

Jeg har den siste tiden engasjert meg i debatten omkring Thomas Rathsacks bok Jæger - i kamp med eliten.

Han har skrevet om sine opplevelser som dansk soldat i Afghanistan, på en måte som fikk forsvaret til å kreve boken stanset. Da tok avisen Politiken saken i egne hender, og trykket manuskriptet i sin helhet som et vedlegg.

Først mandag bestemmer retten om forsvaret får medhold i å stanse boken, fordi den røper militære hemnmeligheter og metoder som kan skade danske/internasjonale styrkers sikkerhet og strategi i Afghanistan - en vits av en rettssak - siden alt uansett nå er ute i offentligheten.

Vi har diskutert lignende tema etter at en norsk soldat snakket mye og åpent til media. Egentlig er jeg fristet til å legge ut hele boken i min blogg, (japp, jeg har den i elektronisk form) men ikke en gang Politiken har våget/villet gjøre den tilgjengelig på nett. (Bare for de som kjøpte papiravisen den dagen)

Ønsker flere enn meg en etisk debatt om premissene i dette, finnes mange dilemma:

- Er ytringsfriheten truet når forsvaret prøver å stanse informasjon som kan skade pågående strategier og dermed koste enda flere liv?

- Bør en avis med tilgang til et slikt manus offentliggjøre det før saken er vurdert av rettsvesen/dommere?

- Hvis forlaget vinner saken mandag, og dermed kan selge sin bok - bør avisen Politiken måtte betale dem kompensasjon fordi de vil selge vesentlig færre eksemplarer?

Her er mer bakgrunnsstoff fra dagens Politiken: http://politiken.dk/indland/article790344.ece

Først i verden med Dan Brown-anmeldelse - her :)

2009-09-11T15:46:00+02:00

Jeg har hatt noen spennende døgn, i dag trykket VG min anmeldelse av Dan Browns oppfølger til Da Vinci-koden. Først av alle media i verden!Boken slippes tirsdag, og blir veldig godt passet på før det. (Nei, jeg kan selvsagt ikke si hvor jeg fikk tak i den)

PS! Omtalen er sklrevet med tanke på at jeg ikke skal ødelegge spenningen for alle de som gleder seg til å lese. Derfor er jeg ikke veldig konkret om selve action-hendelsene, plot, gåter, spenningsmomenter.

Nytt gåtemestverk

11.09.2009 kl. 17:31 Kilde: VG

Dan Brown har på mesterlig vis sydd sammen en intrikat og kreativt heseblesende thriller, som på samme tid er både ren resirkulering av eget stoff - og likevel nyskapende.

Dette er formellitteratur på høyeste nivå, og oppskriften er slik: Man tager religiøse myter og legender som i mega-suksessboken «Da Vinci-koden». Dette pares med boken «Engler og demoner»s hovedtema: ultramoderne forskning på kvantefysikk, grenselandet hjerne/kropp, eller tanke/materie.

Resultatet er altså «The Lost Symbol», en selvlysende bastard av en spenningsfortelling, en 12-timers action så spekket med vold, drama og lag-på-lag-gåter at det kjennes litt feil å påpeke at språket, metaforene og persontegningene er flatere enn noen gang.

Uten å ødelegge spenningen for leseren, handler denne romanen om at vår helt Robert Langdon får testet sin kunnskap om frimureriets symboler og legender. En hittil ukjent farsfigur (Peter Solomon) og elsket mentor er i livsfare, og sammen med dennes søster må han utfordre alle tenkelige hindre og fiender. Målet er som i «Da Vinci-koden» at menneskeheten må få vite en viktig Sannhet - med store politiske, åndelige og religiøse konsekvenser. Som i «Da Vinci-koden» må Langdon beskytte en viktig gjenstand, og som i «Da Vinci-koden» er den brutale fienden en bisarr, smerteelskende asket med skjult fortid og mange ansikter.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

NY BOK: Dan Browns nyeste bok Foto: Eivind Griffith Brænde

Dette er en moderne thriller, skrevet med en så bevisst visuell storslagenhet at film-manusfolkene i Hollywood får lite å gjøre. De kan heller konsentrere seg om å få lov til å filme på location i de mest kjente monumenter og landemerker i verdens nye Jerusalem: Washington DC. For denne byen er selve symbolet på Amerikas fødsel, grunnlagt av frimurermesteren George Washington, og hans frimurermester-kompis-arkitekt (som ikke nevnes ved navn i romanen). Her finnes faktisk frimurerens skjulte helligdom, det som gjenskapes i enhver frimurerlosje: Salomos vestlige tempel.

Brown er slett ikke den første som utnytter byens mange tydelige arkitektoniske symboler, og det spekulerer i at USA er en nasjon skapt og styrt av frimurere. Men ingen seriøs forsker våger å tegne opp et drama der Det hvite hus, obelisken Washington-monumentet og Capitol Hill er designet ved guddommelig inspirasjon. Brown gir sin leser mange fine google-tips, i et vell av symbolisme. Den som vil, kan ta davidstjernen (tradisjonelt Salomos segl) og legge den over USAs rikssegl slik at den øvre trekanten omfavner det guddommelige øyesymbolet. Da vil hver av stjernens spisser peke mot følgende bokstaver: MASON. Altså frimureri. Kjente frimurere som Albert Einstein og Albrecht Dürer skrives inn, sammen med Isaac Newton, Schrødinger, Bohr og andre som har operert i grenselandet filosofi/fysikk.

Slik bygges gode konspirasjonsteorier av Dan Browns merke. I denne boken synes også den underliggende moralen, konklusjonen vår helt Langdon gjør seg til slutt, som en ren, skjær hyllest til frimureriets åndelige essens: Det finnes en mektig Konstruktør, en hellig arkitekt, som hverken Jesus, Buddha, profeten Muhammed eller noen annen religionsstifter har enerett på. Og til alle som fnøs av millionselgerboken «The Secret»: Dan Brown vil bevise at den har rett. Tanke styrer materie.

Selv bør han kanskje tenke på mulige nye rettssaker: Forfattere som David A. Shugart, Hank Hanegraaff og Paul L. Maier har skrevet om dette før. Men en mulig meta-meta-konspirasjon ligger nå i dagen her: De har samarbeidet med Brown, under dekke av å være hans kritikere.

MAY GRETHE LERUM

(VG 11.09.2009 kl. 17:31, Sist oppdatert 11.09.2009 kl. 17:38)

Rykende ferskt 5: Tore Renberg (nesten-slakt)

2009-09-08T00:38:24+02:00

Pixley Mapogo
213 sider
Kr. 369,-
Oktober

Denne fjerde romanen om Jarle Klepp er en kort, nærmest parodisk 24-timers ”ulysses”-fortelling om midtlivskrise, farskap, levd liv, indre oppgjør. Boken kan summeres i ett eneste sitat fra side 192: ”Det er for satan ikke Jarle Klepp som har noe å be om unnskyldning for. ”

Nei. Det er heller Tore Renberg, som med denne boka nærmest peker nese til leserne sine – de som ble glad i Kompani Orheim og Mannen som elsket Yngve.

Den i forrige roman ukjente 7-årige datteren Charlotte Isabel Hansen er fortsatt i sentrum for Jarles liv, 10 år senere. Jarles univers går av hengslene når han nå må fordøye synet av den digre mørkhudede mannen Pixley som tar lillejenta ”hans” ettertrykkelig bakfra - ved dassen på Øya-festivalen 2007.
Sjokket saboterer alle Jarles ambisjoner om å jobbe seg inn i kulturanmelder-eliten ved å skildre The Smiths veldige comeback, hans ferske avisjobb henger i en tynn tråd. Og vennegjengen er ikke til stor hjelp. Enten de er altfor lykkelige med sine høyst gjennomsnittlige koner, eller så har de akkurat har banka opp familien sin og stukket til fjells med Kong Alkohol som eneste følgesvenn.
Summariske møter med tidligere sjelfulle bipersoner understreker tonen av (selv)parodi fra Renberg. Romanen, som også rent språklig er lysår fra Kompani Orheim eller Mannen som elsket Yngve, virker som et ellevilt hurtigprosjekt. Det er mange påfallende metaforer om hjørnetenner og gule striper i øynene og feminin knekk i pissetrengte hofter. Formuleringer som ”utrop begynte å stige mot den appelsinglødende himmelen” og ”øyne innringet av røde render” er sikkert supre eksempler på ironi-generasjonens meta-innsikter – men fungerer ikke i denne tekstens helhet. Utenpåklistrede episoder på gravplasser og Cafe Sara fungerer heller ikke godt, selv om de er morsomme for oss som frekventerer sistnevnte sted.
Japp, Jarle Klepp er helt klart i oppløsning. Som 35-åring møter han seg selv i de fleste dører og er mer paranoid og selvsentrert enn noen gang før. Men det finnes likevel ingen indre logikk i at han skal tenke på sin kjære datter som ”Fittelotte”. Det er også vanskelig å henge med i forfatterens veksling mellom lek og alvor, overdrivelser og underdrivelser. Boken har flere burleske scener der leseren kan velge mellom gapskratt og tårer. Men teksten mangler totalt den mørkere og dypere bunn som må til for at slike artigheter tilføres gjenklang. Det blir for fjollete, flatt - og altfor hektisk. Renbergs svik mot sin egen hovedperson understreker muligens hovedtematikken, men er ikke givende eller interessant som litterært eksperiment. Men modig er forfatteren, det skal sies, når han nå entrer et melodramatisk landskap der ingen klisjé er for sleip. Ingen har utforsket dette seriesyndromet i bøker til kr. 369,- tidligere. Ikke en gang en detronisert kioskdronning som undertegnede ville våget spekke med så mange engelske sangtekster, og så avslutte sin roman med: ”Et veldig lys kom strømmende fra ansiktet til Jarle, et veldig lys.”
MAY GRETHE LERUM

Rykende ferskt 4: Samartin fortsetter å forbløffe

2009-09-05T01:35:48+02:00

Cecilia Samartin: Salvadorena

(Sorry, klarte ikke å få til den skikkelige spanske n-en på mitt nye tastatur)
---------

Juritzen forlag har (over)levd av denne forfatteren noen år, siden hun på uforklarlig vis ble bestselger med både sin første og andre bok - uten kostbar markedsføring. Jeg vet ikke hvor mye hun har solgt inn for Arve J, men antar slik røft at vi snakker 200.000 eks. a nettofortjeneste ca. 150 kroner.

Det er likevel for de fleste erfarne - og dermed kanskje litt kresne lesere - en gåte at denne forfatteren troner salgslistene i flere land med sine ganske så middelmådige melodrama - det ene etter det andre.

--------

Når jeg nå legger ut min ferske anmeldelse av denne boka på FB, er det fordi jeg håper på en annen type debatt her.

I vår norske såkalte kiosklitteratur finnes bøker der forfatteren har både høyere litterær /språklig kvalitet - og mer spennende plot.

Men hvem ser disse utgivelsene, og hvem tar dem på alvor?

----

Jeg ga denne boka terningkast 4, og mener dermed oppriktig at den er godt over gjennomsnittet i sin sjanger.

Mer retorisk: Hvorfor denne store salgssukessen? Les videre, så svarer jeg på mine egne spørsmål:

______

I den tredje romanen fra Samartin møter vi den foreldreløse landsbyjenta Ana fra El Salvador, som rømmer til USA etter massakrene. Hun blir nonnelærling, får en ny familie i klosteret, og havner etter hvert som barnepike i en rik familie. Boken er ikke en klassisk kjærlighetshistorie selv om Ana selvsagt faller for mannen i huset. Den er mer en studie i hvordan en ydmyk, tålmodig og evig godhjertet kvinne belønnes med både vennskap, kjærlighet og til sist indre fred.
Språket er både naivt, effektivt – og ”affektivt”. De mange voldsomme ytre og indre hendelser blir skildret med svært bred pensel, med et vekslende fortellerperspektiv. Delene der Ana skildres i første person entall er mer lavmælte og elegante enn de svulstige beskrivelsene av generell nobel sjelekval under lysekronene. Heller ikke de grufulle scenene av drap, terror og voldtekt eier språklig spenst eller kreativ grøssefaktor. Siden det ikke finnes noen hovedintrige, tydelig kjærlighetsdrama eller gåte/mysterie plasserer romanen seg i utkanten av vanlig underholdningslitteratur. Hovedpersonens mange og intense følelser skjules under en maske, og bak hennes enorme pliktfølelse. Hun går som en frelserinne (salvadorena kan bety både frelserinne og kvinne fra El Salvador) for alle andre gjennom livet, inntil hun som godt over 40-åring får sin endelige belønning: det biologiske moderskapet.
Romanens tydelige og konservative moralisme er slående, bipersonene relativt enkle og ukompliserte, verden svart og heltinnen hvit.

Men Ana har en lun sjarm, forfatteren forteller med glød og tydelig personlig engasjement. Dermed kan dette småplaprende leseunivers bli et behagelig sted å være for noen timer.

------

Hvorfor dette selger så innihelvete, og dalstroka innanfor (norge) ?

Forklaringen er nok at hun har funnet en formel slik midt mellom Margit Sandemo og Paolo Coelho.

Rykende ferskt 3: Hans Sande (ein favoritt!)

2009-09-04T00:19:29+02:00

Hans Sande: Slepe rundt på døde dyr
-------

Hans Sande går tett innpå si eiga yrkeserfaring som både forfattar og psykiater når han i denne svart-lyse forteljinga skildrar galskapen i diktardraumen hjå både Olav Hauge og ein fiktiv psykiatrisk hjelpepleiar.

Ingen kan så leikande lett som Sande veksle mellom skildringar av mørkaste avgrunn og ellevill humor. I eit bokstavleg tala grenselaust språk unnar han lesaren både lettfordøyeleg bokmål, etymologisk småsnadder og meir krevjande nynorsk/dialektprega innslag. Forteljarstemma opnar for både pompøse metaforer og latterleg klønete feilformuleringar. Lesaren ler både med, til og av hovudpersonen midt i denne eigentleg svært tragiske og mørke historia.

Romanen startar med hjelpepleiar Andor Skorpen sin store lengt og draum - om at noko av genialiteten skal drypa på han frå den tvangsinnlagde Olav H. Hauge. Han femner Hauge varleg, men så fort diktarhovdingen blir nokonlunde frisk viser han ikkje den vesle hjelparen sin noko merksemd. Den fine bergenskona hans er heller ikkje interessert i Andor sitt innfløkte sjelsliv, og venelaus tykkjest han. Frå eit slags indre eksil observerer Andor meir enn han kjenner, og greier ikkje ein gong finne tak i andre kjensler enn skuld når sonen døyr. Men når den vaksne naboguten vender heim frå ei mislukka arkitektkarriere og byggjer seg ”vagl” i furua losnar både assosiasjonsevne og størkna sorg. Han skriv dikt, basert på dei få gardsreiskapa Hauge ikke har dikta om. Sett utanfrå utfører hovudpersonen ei rad underlege handlingar, men inne i hovudet hans går reknestykka stadig betre opp. Og han når til sist inn i det riket der han sjølv har sett Hauge til gud – der galskap og kunstnardraum møtest.
MAY GRETHE LERUM

Mangler du (skjells)ord?

2009-09-02T01:50:15+02:00

Svikter fantasien deg i nødens stund? Vet du ikke helt hva du skal kalle svigermor uten å gjenta deg selv, og dermed røpe sviktende ordforråd?

Måtte bare dele et utdrag fra denne listen, som dere ser er dette bare fra T-Å.

Kilde er:

http://www.kalager.com/article2229.ece?service=print

Mine favoritter er selvsagt særskrivingsfeilene, - men også godbiter som turbanstapp og volvovaffelpuler :)

------

Tabascobukspyttkjertel. Tabascobæsj. Tabbe. Tabbetryne. Taco. Tacodrit. Tacohore. Tacojævel. Tacopølse. Tacosado. Tacoskinke. Tacospiser. Tacosvetter. Taffelrompa. Taffeltryne. Tafsepott. Tafser. Tafsetryne. Tafting. Tagger. Taggerhue. Taggertryne. Takk. Takras. Talg-fjes. Talg-årm. Tali. Talibaby. Talibantøs. Tamil. Tamilnissenesronkekonge. Tamilnisseronkekongen. Tamilronker. Tamming. Tampi. Tampong. Tampong slurper. Tamponghora. Tampongkløvertehorekjerring. Tampongnese. Tampongrenser. Tampongronk. Tampongsniffer. Tampongsuger. Tampongtryne. Tangofitte. Tannlegebor. Tannpirker. Tanterunk. Tantesleiker. Taper. Tapertryne. Tapp. Tarmetryne. Tarmhomo. Tarmhue. Tarmhullknull. Tarmjeger. Tarmjockey. Tarmpirker. Tarmreke. Tarmslikker. Tarmstaker. Tarmtott. Tarmtotter. Tarmtottt. Tarmtroll. Tarmtryne. Tarmturist. Tarragjedd. Tarre. Tass. Tassetrønder. Tassketrynne. Tastaturmisbruker. Tater. Taterfaen. Taterfaan. Taterkukprimula. Tatersame. Tatersamen. Taxisjåfør. T-baneramp. T-banesjåfør. Techno. Teflonhjerne. Teiptiss. Teit. Teiting. Tekno. Teknosoper. Tekoker. Telefonbanker. Telefonkatalog. Telefonknuller. Telehor. Teletubbi. Tepperenser. Termospuler. Terrengpultefjellgeit. Terrorfitte. Terrorhore. Terrorist. Terrorkebab. Terrorsoper. Terte. Testikkel. Testikkeljævel. Testikkelspiser. Testikkelugle. Teting. Tettulf. Tews. thusvægg. Tian. Tiern. Tiernprodukt. Tiernvare. Tigger. Tightass. Tilbudsvare. Tilstander. Tiltefaen. Tinemelkfite. Tioss. Tishar. Tisjar. Tispe. Tiss. Tisse. Tissebæsj. Tissedom. Tissefaen. Tissefant. Tissefantbacon. Tissefantkuk. Tisselass. Tisselefse. Tisselefse(fitte). Tisselukt. Tisselur. Tissemann. Tissenisse. Tissepromp. Tissespiser. Tissetass. Tissetassa. Tissill. Tissklasker. Tissola. Tissost. Tissrompe. Tissrævpula. Tit. Titanotulling. Tittentei. Tittin. Tiurkukk. Tiurpuler. Tiurskytter. Tivoli-svenske. Tjafshau. Tjakan. Tjapp-tjapp. Tjobing. Tjodlesmurf. Tjomlepung. Tjommikk. Tjoms. Tjukka. Tjukkabollafeita. Tjukkerau. Tjærebøddel. Tjærnet. Tjønnfrosk. Toalettmissbruker. Toern. Tog. Togfjase. Togrompe. Togsuger. Toller. Tollk. Tollkall. Tomattiss. Tomsing. Tomskalle. Tongsliter. Tonic. Tordivel. Torhåkonfitte. Tornebusk. Torpedofil. Torpedohomo. Torsk. Torskefette. Torskefitte. Torskehjerne. Torskekake. Torskerogn. Torskespærm. Torsketryne. Torsteingrå. Tortillasstapper. Tosk. Toskahove. Totrinnsrektuminnhalator. Toyotakuk. Trafikknisse. Trafikkoffer. Trailerhore. Trailersjåfør. Trailertryne. Traktor. Traktorfaen. Traktorfitte. Traktorhore. Traktornörd. Tramp. Trampoline. Trance. Trancehælvete. Trancer. Trancetaper. Tranebærfitte. Tranfette. Transefaen. Transleiker. Transvefitt. Transvestitt. Tranzofil. Trasigefaen. Tredimensjonelleforikålfjert. Trefitte. Trehest. Trehoraløpegeit. Trekant. Trekkie. Trekkspillfitte. Trekkspill-fitte. Trekuk. Trekuk på glass. Trekukk. Trekuse. Trellkje. Trelstryne. Treningsnerd. Treoter. Treskalle. Tresome. Treåkkelkuk. Trillekuk. Trippelvalkeanusslikker. Troll. Trollfetta. Trollfitta. Trollnese. Trollunge. Trommis. Trompetjokker. Trophy. Trubadur. Truckførertryne. Truckmongo. Trukstadkukk. Trusesniffer. Trygdemisbruker. Tryllehomse. Tryne. Trynedrit. Trynefaktor. Trynepadde. Trynepuler. Tryte. Tryvannspenis. Trækuk. Trøbbel. Trøbbelmaker. Trøfetta. Trøffelgeek. Trøging. Trøkuk. Trønder. Trønderfan. Trønderfætt. Trønderfår. Trønderhomse. Trønderhore. Trønderkanibal. Trønderpakk. Trøndersniffer. Tubakukk. Tubapung. Tubefitta. Tudlefis. Tuffs. Tufs. Tulefis. Tulipanfitte. Tullbukk. Tullebukk. Tullebukken. Tullefitte. Tullegutt. Tullepenge. Tullepikk. Tullfitte. Tullhøne. Tulling. Tullkuk. Tullkukk. Tullpeis. Tunder. Tundraludder. Tundreludder. Tungindustrihore. Tungtvannsfitte. Tupac. Turbanstapp. Turbanstomp. Turbofitte. Turbopipip. Turkisfjomp. Tusseladd. Tutehora. Tutekuken. Tvangshore(ulovligvedlov). Tvangspuler. Tvekjønnaaperonk. Tv-hore. Tvillinganus. Tvillinghomsepar. Tvillingpuler. Tvsleiker. Tyfus. Tyfusfaen. Tykje. Tykjejævel. Tykjelapp. Tykjepelk. Tykji. Tykktarm bæsj. Tyl. Tylahove. Tyrkersnylter. Tysje. Tysker. Tyskerfaen. Tyskerfitte. Tyskerjævel. Tyskertøs. Tyskertøse. Tyskerunge. Tyskester. Tyster. Tyttebærsyltebærtøy. Tyv. Tælper. Tæringklusja. Tøffel. Tøffelfaan. Tøffelhelt. Tøffelsyer. Tølper. Tømmertiss. Tørrfesk. Tørrfett. Tørrfetta. Tørrfisk. Tørst. Tøs. Tøsedreng. Tøsehore. Tøyen. Tøykuk. Tøysekopp. Tøyta. Tøyte. Tåballer. Tåfis. Tåfistass. Tåirompastikker. Tåka. Tåkefaen. Tåkepuler. Tåsk. Tåskhau. Tåskpuler. Ubarbertehorehælvete. Ubolf. Uggurhælvete. Ugle. Uglehomo. Uglehue. Uglepuler. Uglerunker. Uglespy. Uhai. Uksemagasyre. Ullfitte. Ullhue. Ullkukk. Ullmyr. Ulogiskejamreballe. Undermåler. Undulat. Undulatpenis. Undulat-ronker. Ungarer. Unicorn. Universalmongo. Unix. Unnasluntrer. Unnerdannabilligslag. Uramagnil. Urankuk. Ur-anus. Urbsmuds. Urin. Urindrikker. Urinhue. Urinklut. Urinkondom. Urinprøve. Urinsvarting. Urintryne. Usa. Utbrentefelleshøl. Utflodslikker. Utlagtetarmtryne. Utlending. Utlendinger. Utpultebollefitte. Utpultehestefitte. Utpultehvalballe. Utrofaen. Utslett. Utvrengtekukkhue. Utyske. Uvakre. Vaffelballer. Vaffelbukse. Vaffelfaen. Vaffelfitte. Vaffelgenser. Vaffelhode. Vaffeljævel. Vaffelkake. Vaffelpung. Vaffeltryne. Vaffel-tshirt. Vafle. Vagina. Vaginadrill. Vaginahøl. Vaginahår. Vaginakvise. Vaginaløper. Vaginasaft. Vaginasmaker. Vaginasopp. Vaginastrekker. Vaktmester. Vakumpikk. Vakuumfitte. Valkenisse. Valkesadofleskefaen. Valkesvettepuler. Valutumpikk. Vannari. Vannhode. Vannhåve. Vannrompe. Vannsperm. Varaldsøying. Vargtass. Vaselinkuk. Vaskedame. Vaskekone. Vasskuk. Vatikanseng. Vattnisse. Vattpikk. Vegafaen. Vegafetta. Vegahomo. Veggape. Veggispikkis. Veggistæva. Veggklatt. Veggpuler. Veiviser. Vekter. Venndøl. Venstrehandsonanist. Venstretupp. Vepsebolpuler. Verandatryne. Verkebyllspiser. Veslevoksen. Viagrapikk. Viarfitte. Vidde. Vidkunquisling. Viftereim. Viglefitte. Vigradritt. Vikander. Villibass. Villsvinsuger. Villsvinvorte. Vindusronker. Vinglefitta. Vinglefitte. Vinglekuk. Vinglekuse. Vinglemus. Virus. Vittu. Vodkapimp. Voksenbrus. Volding. Voldtektsforbryter. Voldtektslesbe. Voldtektsoffer. Volo. Volvohue. Volvovaffelpuler. Vortefitte. Vortemor. Vorteslikker. Vortesvintånegl. Vortetyrne. Vrakhjerne. Vralteskakk. Vranghuggu. Vranghøl. Vrangpultehoretryne. Vrengtfittetryne. Vrengthårdott. Vrengtryne. Vræltkjerring. Væraball. Værballe. Værdalen. Vårkåtegaselle. Våtfitte. Wafi(windassistedfuckingidiot). Wallabist. Wanker. Wannabe. Wannabeecool. Wannabenerd. Wannabepussy. Wannabetøffing. Wannabewindows. Wannis. Waptelefon. Waqas. Wassentassen. Wazaidiot. Weber. Webfan. Webfitte. Wester. Westlife. Westlifefan. Whimp. Widiot. Wiener. Wienerbrødtryne. Wienerfitte. Wienerkukk. Wienersnitzel. Windows. Windowselsker. Windsor-snobb. Wolla. Wommi. Wookmongo. Xamensvakt. Xanthippe. Xeroxfitte. X-gris. Xit. Xitte. X-kjæreste. Xtra. Xylofon. Xylofonfitte. Yalla. Yippi-kai-yea motherfucker. Yksa(svenskforkukk). ylahove. Yngeltiss. Ynglepikk. Ynkelem. Yoer. Yoetryne. Yot-peis. Yppepikk. Yrkes-alkoholiker. Yrkis. Yrkiser. Ystefitte. Ytrefiletkrigskjemper. Zabbace. Zaggefitte. Zaggekukk. Zagger. Zago. Zalo. Zaloflaske. Zapper. Zatan. Zebragrøt. Zebragørt. Zebrajeger. Zebrapuler. Zebrasuger. Zeppeliner. Zombiedag. Zombiefitte. Zombiejævel. Zombiepuler. Zoofil. Zoombie. Zorrokøkk. Zorronørd. Zucker. Zygotesleiker. Zøllepikk. Ækerfitte. Ækkling. Ælgbaill. Ælgkæpp. Ælgrunker. Æljefitte. Æljepung. Æljeræv. Æljfitte. Æljrasshølstappe. Æljrævhøltryne. Ælskebassen. Ærkefitte. Æs. Æsebæs. Æsel. Æsj. Æsjebersjetissepromp. Æsjebæsj. Æsserjævel(folk fra eide). Ææætsjo. Ødemark. Ødemarka. Øgle. Øgleballe. Øglebæsj. Øglepikk. Øgletryne. Økologiskneglsprett. Økonomitruse. Økosystemmandarin. Øksemorder. Øksepikk. Ølballe. Øldverg. Ølfaen. Ølfitte. Ølfjert. Ølhore. Ølhue. Øljager. Øljævel. Ølkuk. Ølløv. Ølmaskin. Ølpikk. Ølronk. Øltiss. Øltønne. Ølvom. Ølvommkuk. Ønskeræv. Ørabøgg. Ørd. Ørebetennelse. Ørefister. Ørepuler. Ørepulver. Ørerytter. Øreslikk. Øreslim. Ørevoks. Ørken fitte. Ørken pikk. Ørkenkuse. Ørkenrotte. Ørkenrottepulersatanist. Ørnerompe. Ørnskit. Ørsnesværing. Øsfætte. Østers. Østlending. Østrogenbombe. Østrogensprengteslengfitte. Øverskæving. Øyesaft. Aaabarabarifaabbaabbabeundrerabbadabbabillevalleab. Åbo. Ådab. Ådalsbrukjævel. Ådselpular. Ådselsfaen. Åjokka. Åker bonde. Åkerdildo. Åkerfetta. Åkerjævel. Åkermann. Åkerpassar. Åkersame. Åkrabu. Ål. Åledildo. Ålefjes. Ålegnubber. Ålehove. Ålepikk. Åletryne. Ålfitte. Ålkukk. Ålpuler. Ålsuger. Åme. Åmepikk. Åndeutsinker. Åndik. Åndsamøbe. Åndsforlatt. Åndsing. Åndskrapyl. Åndskrek. Åndsmikrobe. Åndspygmé. Åndssvakesøring. Åne. Ånfrø. Ånnas. Åns. Åpekatt. Åpningsdust. Åre. Årefitte. Åreforkalkning. Åreknuller. Åreknuta. Åreknuteknuller. Årekuk. Årepuler. Åresuger. Årgangsnarkoman. Årm-suger. Årr. Årre. Årækmainn. Åtahål.

Gratis skrivekurs i Bergen

2009-09-01T23:44:47+02:00

Vil bare tipse dere om at Skrivekunstakademiet i Bergen tilbyr noen gratiskurs i høst, bl.a ett jeg skal være med på. Sjekk

http://www.skrivekunst.no/

----------

24.10.2009

til

25.10.2009

Skrivekunstakademiet held gratis førstehjelpskurs i dramaturgi 24. og 25. oktober. Open seminardel på laurdag og 12 plassar på responskurs for deg som skriv krim eller ungdomslitteratur. Gunnar Staalesen, Bjørn Sortland og Ingelin Røssland er lærarar. Meir informasjon følgjer!

------

Programmet for 23/24 oktober er ikke endelig spikra, men lørdag er åpen og gratis for alle som vil lære mer om dramaturgi.

Til responskursetsøndag må man melde seg på, og sende inn egen tekst til vurdering.

Rykende ferskt 2: Linda Olsson

2009-09-01T02:55:57+02:00

Enda stillere sanger

___________

Etter suksessen med "La meg synge deg stille sanger" utkommer nå på norsk en nesten like rørende, men ikke fullt så finslepen skjebnefortelling.

Musiker og komponist Adam har levd et liv i fortrenging og flukt, alene sammen med sin tenåringsdatter. Når hun omkommer knuses all livslyst og glede, han drukner nesten i sorg før han bryter løftet til barnemoren og tar kontakt med henne igjen. Han oppsøker også sin egen jødiske herkomst i Krakow, og bit for bit får han innsikt i en tragiske familiehistorie. Sannheten om moren og tanten har vært holdt skjult for alle, og nå innser Adam at de svarte hullene i hans egen fortid kanskje også skapte avgrunner mellom han og datteren.

I et svært følelsesladet språk tegner forfatteren vare og rørende bilder av menneskeskjebner. Holocaust-overlevende får fortelle sin historie uten at det blir for svulstig. Med lavmælt varme inviteres leseren til å bli kjent med en rekke vakre bipersoner. Å skildre opplevelsen av musikk, den nesten hellige dimensjonen, krever både innsikt og finstemt fortellerstemme. Dette fungerer.

Men boken går litt i oppløsning i andre halvdel.

Litt for mange tilfeldige møter må til for å få historien til å gå i hop. Overtydeligheter veksler med irriterende uklarheter. Når så hele fortellerperspektivet snus bort fra hovedpersonen og gis til datterens ukjente mor, mister romanen sin kraft.

Her røyser det også på med litt for slitte klisjeer og hektiske sceneskift, en ukledelig kontrast til det varsomme og poetiske språket tidligere i boka.

Rykende ferskt 1: Trude Marstein

2009-08-28T03:21:43+02:00

Mine betraktinger om noen av høstens nylanserte bøker:

------

Romanen er en studie i det mest forslitte av alle utroskapsdilemma: En godt og trygt gift Heidi møter Mikkel via jobben, og stjeler seg til noen heftige hotelldøgn der livet igjen får farge og temperatur. Selvsagt må hun ta et valg, og selvsagt er dilemmaene mange. Det samme gjelder hennes ektemann Vegard, som gjennom et døgn på hytta alene med ungene tar sin egen virkelighet, fortid og fremtidsdrømmer, opp til gransking.

Disse to vellykkede, solide ektefellene veksler på å eie fortellerstemmen i boken, som er gjennomført i sin jeg-form. Handlingen foregår fra en ettermiddag til neste, men summerer hele liv.

Elskeren Mikkel er nesten bare en katalysator, en biperson. Det samme gjelder de andre kvinnene Vegard nå tankekjæler minner av. Den enslige naboen, menneskene på kafeer og torg, omtalte slektninger – de er symbolbærere i fortellingen heller enn aktører. Men parets tre unge døtre står sentralt i begges tanker, også som handlende individer. De er navet foreldrenes tankehjul snurrer rundt. De er evige snublesteiner når lange selvsentrerte assosiasjonsrekker skrittes opp. For begge ektefellene fokuserer hele tiden på hverdagens trivialiteter, de som både er trivselens essens og årsak til at de begge bærer tungt av utilfredsstilte behov og drømmer.

Forfatter Marsteins hovedtema er frihetslengsel og savn, først mot at nye nytt og spennende skal røske opp i en tilværelse av rutine og gjentagelser. Deretter analyseres dragningen mot selve begjæret som fenomen, mer enn mot det spesifikke menneske man er/ikke er kåt på. Begge hovedpersonene er ganske sikre på at de elsker hverandre, men begge savner også den de selv – og partneren - en gang var.

Bokens store svakhet er kanskje at både språket og tankeverdenen deres blir altfor samstemt, for likt, som speilbilder. Når perspektivet da skiftes brått og ofte – gjerne midt i et avsnitt – krever det at leseren også klarer å holde blikket både i detaljene og i det store filosofiske overbygget forfatteren plasserer handlingen under. Det er selvsagt et poeng at de dette døgnet tilbringer på så ulikt sted som tenkelig, men at deres tanker krysses mer enn på veldig, veldig lenge.

*

Språket preges av en hypersensibilitet, et fokus på de små, små sansbare detaljers kraft til å skape tankerekker. Romanen syder og gjærer, gjentagelser og dveling ved ørsmå nyanser skaper en nesten oppramsende effekt. Ord og fakter, den minimalistiske ytre handlingsrammen kan sammenlignes med Jon Fosses lille geniale roman Andvake. Men her er alt bygget ut til en lang og svært selvsikker roman. Det handles på Rimi, kjøres bil, stekes vafler og drikkes vin – slik at de mer dramatiske hendelser som en datters første menstruasjon, drapet på en mus, forbudt sex etc blir stående som blinkende små laterner i oseanet av gråtoner.

Dermed speiler selve dramaturgien bokens fremste og mest slitne metafor: Skal man spise det fristende eplet man bys, selv når man risikerer å bli jaget ut av hagen?

Romanen bekrefter ganske lavmælt klisjeer som at nærhet behøver avstand, om begjærets hete brann kontra den bærekraftige kjærlighetens lunere glød. Eller som Heidi tenker når lidenskapen er helt fersk og hun føler den nye mannen har omskapt henne – til noe hun var eller ville være: ”Frihet fra meg selv, fordi man er så bundet til alt man har vært og vist, sementfølelse.”

*

Marstein har vært en aktiv deltager i flere debatter om litteratur og kvalitet. Hun skyr handlingsstyrte romaner selv, og har så absolutt lykkes i å skrive en intens tekst helt blottet for ytre spekulative virkemidler. Men begge hovedpersonene er gjennomskinnelige, og lette å identifisere seg med for begge kjønn. Banalitetene har klasse, klisjeene finnes – men aldri sukkersøte og polerte. Man kan litt humoristisk kalle adjektivbruken ”shabby-chic”.
Utroskapstemaet vil selvsagt appellere til mange, kanskje særlig mennesker som føler seg annerledes fordi de IKKE valgte skilsmisse. Men dette er og blir en konsentrasjonskrevende roman, og vil nok glede erfarne lesere mest. Den krever tålmodighet, kreativitet og aktiv vilje til forståelse om den skal bli god – som det lange ekteskapet den skildrer.

I markedsføringen antar jeg at baksideteksten kun vil bestå av utdrag. Hvis ikke, ville jeg ha poengtert at dette er en varm og komplisert kjærlighetshistorie om to som hver for seg innser at de må velge eller velge bort hverandre – igjen og igjen.

Det er en perfekt bok å lese langsomt og dvelende i skyggen nå i sommerferien, særlig hvis du har barn som leker nedenfor hytta, en hund som maser litt, og en mann som står i en stige og bruker to halve dager på å få festet ett eneste løst vindu.

Og du smiler varmt opp til ham.

Det eneste valg

2009-08-10T18:15:48+02:00

Har pussa & flikka litt på et stunt-dikt jeg en gang slengte inn i en kommentarrekke hos Fauske.

Det er ikke så ofte jeg dikter på bokmål, i alle fall ikke med rim og rytme.

---------

Ett eneste valg står til sist igjen

For den som seg føler forrådt, uten venn.
For den som seg føler forfulgt og slått ned
for den som fikk hjertet i dørklem et sted
for den som syns andre har helt andre kår
for krukken han mistet og nå kaller skår

For henne - ved vinduet kun observerer
for kirkegårdsfanten som vil det som lever

for hunden som aldri fikk annet enn bein
for trekkfuglen som en oktober var sein

for moren som sørger sitt barn ihjel
for alle som heller vil klore sin sjel

enn å være
og elske
og dø

Til disse jeg sier: Så blø.
Så blø.
Så blø.
Og tåre, tåre, tåre.
Og klage din plage
herfra til fra skyggen
av Edens hage

Men til alle de villige, de som vil drift
og modig stå bratt
vil jeg skjenke en gift
av sannhet og mot, den som dreper det andre -

I deg blir den trylledrikk, så du kan vandre
forbi angst og pine
forbi disse ynkens og selvynkens slaver
så du kan bli ny!

Du kan hylle de gaver
som en gang ble dine.