Dette er ikke en blogg.
Tre. mm. galskap. skriftlig.
Not responsible for articles left in the room.
(manus)
Vil du vite hva jeg gjorde i går kveld?
(pause)
Vil du?
(pause)
Jeg haiket hele veien fra byen og hjem. Eller jeg stod i veikanten og så ned i bakken. Så stoppet det en bil, det var en mann. Jeg satte meg inn. Kalles det egentlig haiking da, jeg mener, når man ikke står og haiker men likevel later som?
(pause)
Ikke at han så skummel ut, men jeg leste i avisa at voldtektsmenn aldri er de man tror de er. At det alltid er de som ser mest harmløse ut.
(pause)
I allefall nesten.
(pause)
Du var ikke de da jeg kom hjem. Var du ute? På byen? Sammen med han Martin igjen kanskje? Han du har begynt å henge så mye med i det siste?
(pause)
Jeg har aldri møtt han. Er han grei eller?
(pause)
Har du ikke noe du vil si?
(pause, tenker)
Jeg savner så mye. Hvorfor vil du ikke finne ut av ting lenger? Husker du ikke da vi lurte på alt mulig?
(pause)
Og enda har vi ikke funnet ut om det er sant at det ryker fra kummelokkene i New York....
(pause)
Eller hvordan David Copperfield gikk gjennom den kinesiske mur.
(pause)
Eller hvordan verden ser ut hvis man svømmer ned på bunnen og ser opp.
(pause)
Eller hva? (...) Har du virkelig ingenting å si?
(pause)
For å ha klart å snakke deg fra alt i et år er du satans stille.
(pause, Veronika reiser seg)
Herregud, det vi har vært mest redd for har allerede skjedd med oss
(pause)
Hun er tynnere ikke sant? Sikkert bare femti kilo.
(stille lenge)
ERIK
Det er ikke sånn. Det er så vanskelig.
VERONIKA
Og en plantasje er egentlig en helt vanlig farm, det bare høres finere ut.
(pause)
ERIK
Du skjønner ikke ...
VERONIKA
Bare si det, hun er tynnere, er hun ikke?
ERIK
Ikke spør om sånt Veronika, det gjør det bare verre.
VERONIKA
Bare si det!
ERIK
Ja, hun er litt tynnere, men det er ikke det...
VERONIKA
Fint. Da får dere det nok bra sammen.
(pause)
ERIK
Jeg tror kanskje det er best at jeg går nå
(pause)
VERONIKA
Så du vil gjøre det slutt?
ERIK
(pause)
Ja
VERONIKA
Fint
(pause)
Hvorfor det?
ERIK
Det veit du.
(pause)
Skjønner du ikke det?
VERONIKA
Jo.
(Erik går ut, lukker døra)
VERONIKA
(for seg selv)
Det varer så lenge vi orker. Så orker vi ikke mer. Og da har vi alltid et sted å gå.
Posted at 11:13PM mar 16, 2007 by picassa in Diverse | Kommentarer[0]
Tanker fra ei bygd
Alt jeg forteller er sant. Jeg har ikke noe i mot at det er mye trafikk. Jeg har ikke noe i mot å kjøre i kø. Jeg trenger ikke ha E18 for meg selv. Jeg er glad jeg ikke er bonde. Jeg skulle ønske jeg var som Roger med fregner og armyboots. Jeg skulle ønske naboene var redd meg. Folk er så feige. MC-folka er en gjeng kristen-ambisiøs ungdom. Like kristne som de narkokristne, og med på alt de synes er fart og spenning. Jeg har snakka med en av dem. Han er åpenbart på utkikk etter en kristen kompis som kan være med og kjøre kolonne etter klokka ni om kvelden.
Linda er ikke sånn som mange tror. Det er ikke sant at hun ligger med alle. Hun er bare veldig spontan og åpen for nye opplevelser. Det er ikke sant at hun har ligget med alt og alle i strøket. Hun er bare veldig bestemt og liker ikke at kvelden blir bortkasta. Jeg liker spontane jenter med ambisjoner. Jenter som er sprø og fulle av ville påfunn. Jeg er ikke som Ståle. Den nye jenta han henger med sier aldri et ord. Jeg liker ikke stille og sjenerte jenter. Jeg synes ikke det er kvalmt at Ling er kinesisk. Jeg synes ikke der er rart at kinesere heter Weng til etternavn. Jeg synes ikke det er rart at folk i Asia Jeg mente ikke å spørre Ling om foreldrene hennes knuller i karri. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fikk skylda.
Det er ikke sant at de kristne har det like gøy som andre. Greta Mathiassen er ikke så kristen. Jeg har sett Greta Mathiassen i en Mazda med hengerfeste. Jeg har sett henne i en Ford Fiesta uten sikkerhetsele, og jeg har sett henne i en i en Saab med et skilt fra et annet fylke. At Greta Mathiassen er impulsiv, er noe alle vet. Hun er ikke frelst-kristen. Foreldra hennes er frelst. Frelst-kristne vil at ungene deres skal gifte seg med en gang de har truffet en ledig person. De vil ikke at ungene skal formere seg før de er gift. De vil ikke at folk skal skjønne hvor lett på tråden dattera deres er, at hun har bollet med hele bygda og at det bare er flaks at hun ikke har et helt fotballag med unger allerede. Kristne må bare håpe på flaks og at personen de har droppa borti ikke viser seg å være et hespetre.
Jeg vil være som Roger. Jeg vil ha høvel på vasken, være stor i kjeften, og skrike til naboene at de for helvete skal komme seg vekk fra min eiendom. Jeg vil være burgunder i trynet og knytte neven og skrike at hvis ikke naboen flytter den sementblanderen fort som faen så skal jeg melde han. Ser jeg den jævla rotta i tulipanbedet en gang til så spanderer jeg ei kule mellom øra dine skulle jeg skreket. Det er ikke sant at Roger har voldelige tendenser. Han blir bare så forbanna. Det er aldri han som begynner. Han gidder bare ikke være den som slutter. Det er ikke sant at han er brutal. Han slår ikke folk i bakken før han blir provosert. Han tok ikke ordentlig kvelertak på presten. Ikke slo han ned han fyren utafor Esso heller. Det var ikke Roger som begynte. Lange diskusjoner er det verste Roger vet. Presten vil alltid snakke om ting. Roger synes det er bedre å markere et standpunkt. Presten mangla ei fortann fra før. Det er løgn at han hadde komplett tanngard da han flytta til bygda.
Posted at 02:53PM mar 16, 2007 by picassa in Happenings | Kommentarer[2]
Mainstream
Syltetøyet du spiser innholder all lykke du trenger, men du er sukkerfri og kan ikke spise tørrpreparater på minst ett år. Du sitter der, du er ensom, du har ingen å si det til. Om du sier det til noen, vil det uansett bli en hverdagslig sak man kan le bort mellom brødskivebitene. Jeg ser deg spinne mellom hendene mine og vet at du tenker det samme som meg, at maten vi spiser ikke veier nok til å kunne forskyve vekta av ensomheten jeg kjenner mellom andre og tredje ribbein.
Jeg skulle ønske du var her og viste meg noe jeg aldri har sett før. Er det slik jeg må lære hele deg på nytt, at jeg ikke har gjort det før? Jeg nekter langsomt, du kan ikke alltid få det som du vil. Jeg vil bare at du skal si at jeg er uerstattelig, at du aldri kan klare deg uten meg, selv om du bare har sett meg en gang før, og det var på gata utenfor seveneleven. Jeg sto mellom hundre andre og så ut som jeg ventet på bussen. Hvilket jeg aldri gjør. Jeg tenker at ingen kan se hvilket menneske jeg er, at innenfor huden finnes det mye mer en bare celler. Jeg vet ikke, jeg er aldri perfekt, det er et problem. Alle sier ingen er perfekt, det er en løgn uten forbehold, det er forbehold med mye løgn og kommer alltid fra de uperfekte. Så bare sitt der, si jeg er pen. Jeg tror uansett ikke på det før du stryker meg på innsiden av armen med en blyant, helt uten at jeg har sagt noe om at det er det beste noen kan gjøre med meg. Jeg finnes et sted utenfor dine grenser. Fortsatt. Gi meg et minutt kjære. Jeg skal bare kneppe jakken. Det er så kaldt ute.
Posted at 10:13PM jan 28, 2007 by picassa in Mange våte tekster i gummistøvler | Kommentarer[1]
Jeg elsker deg, jeg hater deg.
Helvete. Jeg gidder ikke mer. Det er ikke riktig skrudd dette her. Doen skulle vært vasket. Flere ganger på rad.
Kanskje Jørgen kan komme inn snart. Komme inn og si at jeg er den peneste i verden. Noe med tilgivelse. Jeg er faen ikke klok.
Jeg vil bare gjøre det enkelt. Kjapt og nesten smertefritt. Egentlig vil jeg bare at han skal gli i badekaret og slå hodet i krana, noe jævlig hardt. Eller at han skal bli påkjørt av noe stort. En trailer med syltetøy fra Lerum. Jeg kan høre lyden. Se øynene hans, litt overrasket kanskje. Retning. Nedslag. Dunket. Hvordan kroppen spinner i lufta og ryggvirvlene knuser. Som når man tar en bunt selleri og vrir hardt fra side til side. Den lyden.
Ambulansen. Lyden når han trilles inn, refleksstripene i de røde uniformene. Stemmen til legen, alvorlig, medfølende med proff distanse, tilstanden er alvorlig men stabil, han klarer seg nok.
Så kan jeg komme på besøk. Ta med banantwist og rynkede øyebryn. Stå ved sengen og smile medfølende. Eller bare stå der stum, og trist, liksom på gråten. Stakkar. Det ville vært en fin tid. Stryke ham over håret, sukke tungt og stirre ut vinduet mens jeg rister oppgitt på hodet. Og han vil se det, og skjønne hvor nær han var. Hvilken idiot han er. Og angre. Og det er bare det jeg vil. Høre han si noe gult og varmt, helt inntil øret mitt, med intravenøst i armen så det ikke er noen tvil. Høre pusten hans, nær og hes. Øynene hans blanke og unnvikende. Leppene hans når han åpner og lukker dem fordi han ikke vet hvordan han skal vinne meg tilbake.
Jørgen din drittsekk. Jeg elsker deg. Kan du faen ikke bare elske meg også
.
Posted at 11:16PM jan 25, 2007 by picassa in Happenings | Kommentarer[4]
Noe med nordmenn...
Han ville ikke blitt lagt merke til hadde det ikke vært for klesvalget. Grå ulljakke, svartstripet, uten lus. Jeg legger merke til ham likevel. Jeg hadde egentlig tenkt å gå rett forbi. Han ser ikke på meg, enser meg ikke. Det gjør det umulig å gå rett forbi. Jeg overrasker, tenker jeg, jeg kan stadig kunsten å overraske. Jeg vet det er umulig, å overraske seg selv, uansett, hjernen har tenkt at den skal gjøre noe overraskende lenge før den liksom blir overrasket. Det er umulig. Jeg stopper opp. Han smiler forvirret, stopper liksom å puste, venter at jeg skal si noe, vil si noe selv, åpner munnen og lukker den igjen. Ikke en lyd. Jeg tenker, dette kan bli dagen jeg forårsaker en manns død, en fremmed manns død, han puster jo ikke. Jeg har bare stoppet, det er alt, og han puster ikke. Gateduren virker dempet og fjern, temperert. Det er lite mennesker her, selv om vi står midt i byen. Jeg smiler, påtatt sjenert, det pleier å virke. Han puster igjen.
Duken er full av smuler. Jeg heller mitt andre vinglass, setter flasken på bordet, vrir etiketten mot meg. Den er vinrød med håndskriftsfont, det er så kreativt at man kan bli kvalm. Liker du vinen, spør han. Mmm, svarer jeg og drikker en slurk for å understreke at jeg mener det. Har dere god vin i Danmark? Bedre, svarer jeg, men ølet er best. Han ler, latteren er hakkete, ligner en hostekule. Jeg tenker at folk rundt oss kanskje kan komme til å tro han har bronkitt, eller er i ferd med å kveles. Lone, sier han plutselig, det er pent, Lone, minner meg om honning eller yogurtis. Jeg ler, takk for komplimentet svarer jeg, det er ikke hver dag jeg blir assosiert med et produkt fra en hvilken som helst is-disk. Jeg er flink til å komplimentere, svarer han, det vil du finne ut etter hvert. Noe i meg har lyst til å protestere, fjerne all tvil for at det noensinne vil bli noe ¿etterhvert¿, knekke den overveldende selvtilliten hans med en avmålt replikk. Jeg ser det an, stirrer på tallerkenen foran meg. På kanten ligger det en halv potet med brune spor etter sausen. Den flate siden er vendt ut mot resten av lokalet, jeg tenker at den snur seg vekk med vilje.
Jeg rekker å tenke at norske hotellrom er utrolig upraktisk anlagt, at senga står altfor skrått, og at jeg kommer til å slå kneet i nattbordet, før han slenger meg ned på et hvitt dynetrekk. Pusten hans er hivende og rask, jeg snur meg mot veggen. Et bilde av en gyselig munter pike, og en and. Jeg forstår det ikke, dette er alt annet enn romantisk. Likevel liker jeg at han er så pågående og bestemt, dominant. Jeg tenner på menn som vet hva de vil. Jeg ruller meg over på siden, åpner BH-en selv, for å unngå plunder og altfor anspente mellomrom. Han ler, helt plutselig. Hva er det? spør jeg, og vurderer om jeg skal le med, eller spille fornærmet. Jeg blir satt ut et øyeblikk. Det at han faktisk risikerer å ødelegge stemningen med latter, minske sjansen for å få seg et ligg, gjør meg forvirret. Han fanger en korketrekker som har falt ut av spennen og filtrer den inn i en annen. Jeg setter meg opp. Venter. Du er nydelig, sier han, det er bare det. Og du er norsk, svarer jeg, og stirrer på ham med et utfordrende blikk. Lyset fra lampen er dempet, som på et loft, eller i et amerikansk soverom. Jeg lar meg falle bakover mot sengen. Dette er så typisk meg. Første natt i Norge. Min første nordmann. Dette bør bli bra.
Posted at 11:37PM jan 23, 2007 by picassa in Happenings | Kommentarer[0]
Kjære beboere i naboblokka.
Vil med dette takke dere for tro tjeneste i over ett halvt år. Med fritt innsyn i diverse leiligheter har dere sørget for å gjøre mine mange og lange kvelder alene her på hybelen riktig så underholdende. Jeg er ingen kikker. Elling fasinerer meg, men ikke nok til at jeg repeterer hans nok så mislykkede forsøk på å leke Big Brother. Det betyr likevel ikke at man ser vekk når actionscenene utspilles kun 30 meter i luftlinje fra ens eget vindu.
Jeg hadde egentlig ikke planlagt denne milde formen for kikking. Det begynte med at jeg en dag hadde glemt å trekke for gardinene og sto og kledde av meg for gud og hvermann i flombelysning fra taklyset rett over. Der sto jeg, bare iført klokke, skulle finne en Tskjorte som glimret med sitt fravær, med en rar følelse av å ikke være alene. Hybelen min er relativt liten, og har null gjemme-seg-potensiale. Et blikk bak ryggen ga meg svaret ganske fort. I mørket blir alle lyse ting nærmest hvite. Og alle mørke ting nærmest svarte. For å si det sånn var det to ting som da fikk meg til å tenke fort og smertefullt. Det var A) meg selv, åpenbart stilt på podie for alle med synet i behold, og B) den svarte siluetten i det hvite vinduet over gata.
At det var en mann, var det ingen tvil om. Et individ av det kvinnelige kjønn ville nemlig ha tenkt seg om, og slukket lyset først og dermed minsket sjansen for å bli oppdaget. Det gjorde ikke han. Det gjorde jeg. Jeg slukket lyset og smeltet inn i mørket fortere enn fyren fikk sagt grammyawards. Etter mindre enn 30 sekunder var han forsvunnet.
Med en følelse av å være offer, begynte tankene å tråkle seg rundt i den delen av hjernen der emner som payback og andre finurlige prosjekter befinner seg. Jeg gikk ut. Jeg kjøpte en kikkert, en Pocket Wideangle 8.2. Jeg gikk hjem igjen. Jeg slo av lyset. Og, nei, jeg benekter ikke at dette var ufattelig morsomt og uhyre spennende. Resultatene lot ikke vente på seg. Etter omtrent 30 sekunder hadde jeg klarlagt at antall leiligheter som ville bli mest interessante å følge med på, var 4, pluss ett bad der det åpenbart bodde en fyr som var rundt tjue, og verdt å bruke et par minutter på engang i blant.
En kvikk oversikt vil se slik ut:
Leilighet 1: Deles av fire studenter, som bruker mye tid på heftig gestikulering og rare versjoner av Pasta Bolognese. En gang i uken har de noe i retning teatergruppe, men som etter to timer ender opp med å ligne miming i fylla.
Leilighet 2: Deles av et par i midten av tjueårene. Barnløse, noe de helst bør gjøre til en livstidsgreie. Minimalistisk kjøkken, på grensa til ubebodd. Stua derimot er VM i kitch med en giga Widescreen midt på veggen. Dette er et par som er uenige om det meste, og hadde de for engangs skyld vært enige, hadde de nok kranglet om det også.
Leilighet 3: Alenemor i midtlivskrise med datter i fireårsalderen. Datteren lider av kronisk Mummi-syndrom, og har en Snorkfrøken på høyde med seg selv sittende i et hjørne av stua. Mamma-s hektiske hverdag består, i kronologisk rekkefølge av: -å få datteren til sengs, -snakke i mobilen, -plukke opp små Mummitroll, og - ta seg av mannlige helgebesøk.
Leilighet 4: Ubestemt situasjon. Alternativ 1: Ungkar+ungkar boende sammen for å spare penger Alternativ 2: Homofilt par uten overdrevent synlige feminine nykker. Dette vil nok vise seg etterhvert. Venter spent.
Badevindu: benyttes som sagt av veltrent mann i tjueårene med brunt hår og blå håndklær. Annen info er totalt uinteressant for øyeblikket, så lenge han fortsetter å glemme at han har persienner.
Posted at 08:38PM jan 14, 2007 by picassa in Happenings | Kommentarer[4]
Lille Helge
Han ligger der så stille og blank og ser på meg.
Du har alltid hatt et sånt skarpt blikk, helt siden fødselen.
Han har det uttrykket mange får når kroppen ikke vil henge med, men hjertet vil leve. Ansiktstrekkene har bleknet, og øyelokkene svakt søvnige, men blikket er skarpt. Shhhhh, sier jeg og legger en kald klut på pannen. Den er varm og fuktig, han har sprunget flere mil uten å forlate sengen.Bena ligner en klump under teppet. Hele kroppen i halve sengen. Denne gutten jeg forguder, disse øynene som stirrer hull i brystet uten å blunke.
Mamma, jeg er tørst.
Du kan ikke drikke noe ennå kjære deg. Snart.
Munnen som blir hengende, halvåpen etter et spørsmål.
Du er så nydelig lille venn. Han sikler, han puster. Ennå. Det er ikke over. Det går aldri over når dette er over. Noen må komme nå. Det surkler. Små spyttbobler i munnviken, den har sprukket. Det må svi, det svir. Jeg tørker forsiktig. Han bare stirrer. Så vondt når vinden blåser gjennom hullet.
Mamma. Stemmen er slepende og stille.
Jeg skulle vist deg isbreen. Alle mennesker burde se snøen falle på isbreen før de dør. Knokene hans som er så tørre, huden nesten blå, gjennomsiktig. Jeg må hente noen nå ellers mister jeg alt jeg har. Vannet ser nesten blankt ut.
Gutten min, så trøtt du er. Mamma skal bre over deg nå, så skal du få noe å drikke.
Jeg setter meg på en stol og holder hånden hans i min. En mild lukt av såpe.
Det kommer til å gå fort.
Posted at 09:32PM jan 12, 2007 by picassa in Happenings | Kommentarer[2]
Kyss meg på åpen gate.
Det kommer plutselig og stille. Du vet det ikke. Jeg kan stoppe nå, og se på deg. Det vet du ikke. Jeg ser mot flere samtidig. Du kan ikke si sikkert om det er deg jeg egentlig observerer. Kan man noen sinne slippe å føle noe. Jeg vet ikke. Jeg ser det hele an. Etter lengre tids venting kan jeg legge igjen en fiktiv beskjed. Til deg. Den vil bli slik: Etter-dette-blir-ting-aldri-det-samme. Å møtes gebrokkent i samme ende vil føre ingensteds hen. Jeg tror det er et fint sted. Hadde aldri trodd jeg skulle stå her slik. Men. Det er. På en måte. Perfekt. Så. Kyss. Meg. På åpen gate. Jeg har ikke drukket. All vodkaen ennå.
Posted at 08:49PM jan 08, 2007 by picassa in Mange våte tekster i gummistøvler | Kommentarer[2]
Familieidyll.
Det regna den dagen pappa forsvant. Jeg sto opp og da hadde mutteren funnet brevet på kjøkkenbordet. Hun grein hele Tom og Jerry, og en Scooby Doo. Først trodde jeg noen hadde dødd, men hun sa ingenting. Da ble jeg sint og syntes hun var ei hurpe. Jeg fikk Nugatti og midt i andre biten sa mutter at pappa hadde reist. Han kom ikke tilbake heller sa hun. Jeg trodde hun bare kødda. Men så kom jeg på at mutter kødder aldri, det er det bare pappa som gjør. Så jeg sa ingenting. Egentlig var det ganske slitsomt alt sammen for mutter begynte å mase om at nå måtte vi holde sammen og at det bare var oss to. Jeg likte ikke at hun plutselig var sånn, liksom svak og pysete. Jeg sa la meg være i fred og stakk ned på senteret med Anders. Etter jeg kom hjem angra jeg litt. Jeg sa det til henne men da begynte hun å grine igjen. Jeg sa hun måtte holde opp og smelte døra to ganger til rommet. Til middag hadde vi fiskepinner enda jeg ikke liker fiskepinner og mutter var rød i fjeset hele tida mens vi åt. Jeg tenkte på pappa. Det var rart å ikke vite hvor han var lenger. Han jobba som søppeltømmer, og snakka alltid om alt han skulle begynne med, starte firma, selge hus, noe med patent og masse annet. Men sjøl om ingen trudde jeg skjønte noe, så skjønte jeg at pappa kom til å tømme søppel resten av livet. Å stå bak på søppelbilen virka egentlig ganske ok. Jeg tror mutter på en måte forsto hvorfor han forsvant uten å si hadet. Jeg spørte henne om det men hun bare brukte masse kleenex og snudde seg vekk. Jeg så på MTV helt til dagsrevyen. Da kom mutter inn og ville se om pappa var på TV. Jeg sa hun var blitt helt gal og kasta fjernkontrollen hardt i gølvet. Men den knuste ikke, og mutter bare plukka den opp helt uten å kjefte og henta en sjokolade til meg fra skapet. Det var nesten verst. Så bare la hun seg på sofan. Jeg sa jeg ikke likte sjokolade enda jeg er helt gal etter det. Hun svarte ikke. Hun bare var helt stille og tom i øyene. Jeg henta et ullteppe og la det over henne og gikk ut for jeg orka ikke å være der lenger. Hvis det er noen flere som skal forsvinne nå, håper jeg det er meg for da slipper jeg se mutter grine sånn igjen.
Posted at 06:48PM jan 07, 2007 by picassa in Skrevet med Westerdals på strupen | Kommentarer[0]
Påtrengende, oppgave 05.01.07
Han hadde ikke plaga oss på flere uker, hverken på telefon eller med å møte opp, men den niogtjuende mai tok det slutt. Da kom han kjørende oppover dalen i tjenestebilen sin. Jeg så at han bremsa opp etter Brekke, svingte over veien og trilla ut på brua, var innom Tråsethen og humpa videre bort kjerreveien. Inne på gården steig han ut av bilen, kikka seg rundt et øyeblikk, strena bort til huset og gikk rett inn, som om han var en av familien.
(Jonny Hallberg: Flommen)
Dekonstruksjon:
Noe sier meg at de er hjemme uten å ville gi seg til kjenne. Noe med stillheten som er altfor påfallende. Noe med den tunge lufta som rommer flere. Som når du står i et mørkt rom og ikkje kan se noe, men likevel aner pusten til en annen. Hele stedet her, det er så jævlig, bare tragedie å spore. Ikke engang postkassa henger på greip, skeiv og skitten, nesten brun av rust. Hele området ligger øde med et par furuer som skyter høyt og kaster lange skygger som legger seg over det døde gresset. Og lufta, tung og kvalmende, med en eim av vått løv, og råtten plank. Bare huset som eneste spor av liv, rugende på sitt eget mørke. Det føles som om det var i går at jeg smelte døra hardt i etter meg, og rusa motoren i et brøl før jeg skrensa ned bakkekammen og lova meg selv å aldri komme tilbake. Jeg biter tennene hardt til jeg blir nummen i kjeven. Sparker til ei tom plastbøtte som ligger midt i den leirete gangstien. Som for å bekrefte at jeg fremdeles står på samme sted og ikke har planer om å dra igjen. Det skramler. En tom, hul lyd som forplanter seg langs bakken, og liksom henger igjen før den forsvinner.
Posted at 01:49PM jan 05, 2007 by picassa in Skrevet med Westerdals på strupen | Kommentarer[0]
DEN FRÆMMEDE - et skuespill
(Aften i Herberget, det er fattigslig men net udstyret og møbleret. På sidevæggen til høire henger et stort bønneteppe og under det et par snabelsko i størrelse 47. Midt på modsatte væg står kakkelovnen, og nærmere forgrunden en gyllen vannpipe af beste kvalitet. På det dækkede bordet er der en tændt olielampe med glass-skærm. Herr Melkor sidder ved spisebordet med en mellemstor serviet under hagen og spiser. Fru Mirma Melkor sidder på modsat side og stopper en af Melkor`s kjortler. Med jævne mellemrom rækker hun ham et fad med halal-kød.)
Fru Melkor:
Det er vel bedst, jeg begynder så småt at rydde af aftensbordet, Melkor?
Melkor:
Ja, gør nu endelig det, Mirma, snart har vi vel flere tarvelige tiggersvin på døren. Da er det dog best at maden er ute af syne.
Fru Melkor:
Ja, det er da så grimmelig at de alle skal gøre sine ærender her. Hele tyve sjeler har banket på bare siden det begyndte at mørknes, og det sier jeg dig, ikke en som hadde klirrende mynt i sin lomme!
Melkor:
(spiser ennu) ja, jammerlig er det, at Keiser Aukrust dog skulle komme ob med dette påfund at kalde ind til telling akkurat nu, midt i høisesongen.
Fru Melkor:
Augustus, Melkor, Augustus! Nu må du for himmelens høie makter komme deg det navnet i husk. Ellers blir du hugget rakt av din hals. Keiserens soldater skysler neimen ingen nåde mot ditt elendige minne! Hva skal det da blive af meg? Enkefrue? Strebe rundt i denne gudsforlatte by, blant lakenfruer og hjelpeløse menn alene? Fy skamme dig!
(Fru Melkor skrider bort til vinduet og kikker mellem forhænget og vindueskarmen.)
Fru Melkor:
Nei, nu kommer det noen! Jøie mig! Du skal se de agter sig hid til os!
Melkor:
Vi kan ike fortsætte at ha folk sådan rændende på dørene længre! Mirma, kan du dog ike fatte? Jeg sa du ike skulle hænge opp dine byfruentimmerske lysdekorasjoner rundt døren! Da kommer det flere stødt og stadig!
Fru Melkor:
Å, fnys på dig, Melkor. Jeg har ike ork, ei heller vilje til at høre på hvilke infame grovheder de tillader at si til mig! Nu går jeg ovenpå, og kommer ike ned ad igjen før du, din smudsige tøfel, har meddelet dine gæster at vi har nog med os selv i aften.
Melkor:
Men, Mirma! Tænker du at la mig blive her nede helt alene? Du vet jeg er hedningagtigt lide ordnem af mig, Hvor i al verden har du kunnet falde på
en sådan tanke?? Mirma!!
(Melkor går sagte mot døren, mumlende, mæns han rister på hodet om og om igjen. Åbner døren langsomt. Udenfor, en mager herre, med fillete klæder, og langt lusbefengt skægg. Bakenfor ham står en vaggende kvinde med sprængt mave som efter et langt måltid.)
Melkor:(Åbner døren sagte) Hva vil De?
Mager hærre:
Mitt navn er Josef, jeg kommer herind for at bede Dem om at tage vel af min hustru. Hun er med barn. Og så sørgeligt, som hun, stakker, trænger til pleje og skånsom omgang
Melkor:
Våres husrom er fyllet op til avgrunden, min herre.
(I samme øieblik, en høilydt stæmme skingrende ovenfra:
¿Randen¿, Melkor, din kæphøie stut, ¿fyllet op til randen!¿)
Melkor:
(pinlig berøret) Fyllet op til randen ja, såmænd opfyllet til randen.
Mager hærre:
Men det er intet rom at opdrive, Nej, ¿ tænk bare, de myldrer og kryr så langt som foran selve hofkapellet ! Min hustru vil om lidt komme til at føde lige her, skal hun da parkeres på gaden?
Melkor:
(brummer lidt, og kikker seg bagefter, mot stuen) Hmm, det er dog lidt plads i hallen. Dere kan sove der inde.
(Høilydt stæmme skingrende ovenfra på nyt:
¿I stallen, Melkor. Gid lynet slå din tunge! De skal såmænd ike sove i hallen her inde, send dem du i stallen sier jeg dig!)
Melkor:
(rødsprængt i sitt fjes) I stallen, jo nettop i stallen, rundt hiørnet der borte. Men nu må De gå.
Mager hærre:
(ryster hans hænder) Tak tak. Måtte Hærren take dig så meget!
Melkor:
Jo, de kan sannelig drømme, De. (lukker døren og sukker)
Posted at 12:09AM jan 04, 2007 by picassa in Skrevet med Westerdals på strupen | Kommentarer[0]
Here`s the season to be jolly.....
Man skulle tro at jul var jul, og at det var synonymt med Cæsar-fri sone. Så feil kan man altså ta. I dag annonserte nemlig en vaklevoren Juni ikledd en gyselig rød silkekreasjon at :
¿Juddelihu alle sammen! I år blir det forsyne meg Hotel Cæsar gjennom heele romjula. En julegave for oss, en julegave for deg. Hurraaa!!¿
Mennesker er naive. Jeg er ikke noe unntak. Jeg er ikke lettlurt, for all del. Nei, naiviteten min handler først og fremst om håpet på best mulig utfall. Dette håpet strekker seg ofte til uante dimensjoner, men av og til, som nevnt ovenfor , kjøres det rett i en viss grøft. Opplevelser som det kan sette hele julestemningen i fare. Nå skal jeg ikke stå her og påstå at jeg er en jettegryte av julefryd for tiden (hvilket det totale fraværet av hvitt fnuggvann innehar en stor del av æren for).Nei, tanken på at vi mennesker faktisk har klart den miljøbragden å destruere begrepet hvit jul, gjør at mitt idylliske forhold til høytiden nå er blitt flere hakk mer komplisert og schizofrent. Det er en helt ny tilstand for meg. Amatør, med andre ord. Jeg merker jeg er ny i ¿skeptisk til jul¿-gamet, og ikke helt vet hvor jeg skal begynne å himle med øynene. Følelsen av skuffelse er mest fremtredende. Jeg er rett os slett skuffet over at jula ikke lenger er stappet av enkel fryd som Disneyfilmer kl 05, og grøt med mandel og påfølgende marsipansvin. Samtidig er jeg fullstendig fremmed for tanken på å glede meg til jula utelukkende på grunn av julematen. Tror det har noe med alder å gjøre. Man er midt i mellom. Man er midt i sprekken mellom distansert akevitt til lutefisken, og hysterisk adrenalinkick over pakken under juletreet. Så hvordan skal man angripe en slik problemstilling? Ikke vet jeg. Jula kommer uansett, grisefort som faen. Tenker jeg bare stiller meg her i hjørnet og later som jeg er et kjøleskap til det går over¿
Posted at 11:10PM des 21, 2006 by picassa in Happenings | Kommentarer[1]
Englar dalar ned i synd
Ifølge verdas største bestselgjar snakka alle folk i heile verda same språk for nokre år sidan. Dette kan nok verke som løysing på integreringproblemet i Noreg i dag. Men dessverre var dette fellesspråket eit tiltak som vart verande særleg lenge.
Bibelen fortel med sin oldtids gammalnorsk, på grensa til uforståeleg, at alle forsto kvarandre. Dette hadde nok sine fordelar, det er det nok ingen tvil om. For eksempel var det ingen irriterande tekst som tok halvparten av plassen på TVen, og gjorde slik at ein aldri fekk med seg kva som skjedde nederst på skjermen. Ein annan fordel med dette er sjølvsagt at ein ikkje hadde det velkjende problemet med ordbøker, ganske enkelt fordi behovet for desse ikkje eksisterte. Gamle millionærar trong ikkje å kjøpe norsk-russisk ordbok fordi dei må oversette kvar setning som den nye kona, (nyinnkjøpt frå Russland for den nette sum av 3500,- + porto) seier. I tillegg trong ikkje trykkeria trykke så mange språkversjonar av same bok, og kunne heller konsentrere seg om andre ting, som for eksempel å trykke ein horde Biblar, noko som The Big Master Upstairs sikkert sette stor pris på. Når ein tenker etter så er det eigentleg ganske rart at det faktisk var Gud som rota til dette fantastiske opplegget til slutt¿ Men det var faktisk han. Og ein kan jo ikkje anna enn å spørre seg kvifor i hattifnattland han gjorde det. Kanskje var han litt mentalt forstyrra for augneblinken. Eller kanskje var han ivrig etter å overgå seg sjølv ? Det var jo trass alt ei stund sidan sist han stakk skallen ned fra Paradis og kødda litt med legofolket på den store klinkekula¿Kanskje syntest han det blei litt kjedeleg å berre fucke opp ein fyr, og bestemte seg difor for å rote til litt fleire på ein gong? Sist gong var det jo trass alt berre Noah som måtte til pers.
Det var kanskje ein fin sommardag. Gud satt på den rosa yndlingsskya si og tvinna tommeltottane sine, og syntest nok at det hadde vorte litt stille der oppe i bomullsverda i det siste. Alt hadde liksom vorte så keisamt sidan han kasta ut Eva og Adam , da dei tok seg ein eplebit i sommarvarmen. Det skulle for så vidt berre mangle.. Fedon Lindberg hadde jo for lengst sagt klart i fra om at frukt inneheld masse fruktsukker , noko som fekk GI-nivået til å skyte i veret med ein utåleleg fart. Dei hadde berre seg sjølv å takke.. Dei burde jo ha vist betre, hadde dei kanskje ikkje fått med seg kva som hende med Snøkvit?
Uansett var det uuthaldeleg stille og fredeleg. Så Gud avgjorde at no var det slutt. Som sagt så gjort. Han scanna Tellus med Laseren sin, og, der sat jammen Noah! Og kva gjorde han? Jo han støvsugde på ein søndag! Dette med å halde kviledagen heilag gjekk verkeleg over alle støvleskaft for tida. Han hadde sett gjennom fingrane lenge. Så lenge at tanken på det motsatte verka tiltalande. Så Gud plukka ganske enkelt stakkars Noah opp og sa med si sintaste og strengaste stemme:- Noah, dette går ikkje lenger. Dette må straffast. ¿Kva er det du driv med, Herre? svara Noah og vrei seg noko grueleg i kjortelen.. ¿Kva eg driv med? No snakkar vi om kva du skal drive med den nærmaste tida, Noah. Ikke skift tema her! For no skal du ta deg ein tur i skamme kroken og etterpå skal du gå deg ein liten spasertur og samle to stk av kvart dyr. ¿Løvene også?, mumla ein vettskremd Noah og såg for seg ein temmeleg svolten utgave av Simba sitte og vente på middagen sin medan Noah kom vandrande forbi med ei lita skrøpeleg hundelenke i den skjelvande neven. ¿Åja, sa Gud, Løvene også. Men når eg tenker etter så er det nok kanskje blåkvalane du kjem til å få mest problem med¿Du er ikkje akkurat og ein blåkval veg omlag førti tonn. ¿Jaha¿ sa Noah. ¿Og ikkje nok med det!, ropte Gud, som nok syntest Noah verka litt vel uentusiastisk over oppgåva. ¿For etterpå skal du nemleg bygge ein usannsynleg stor båt og stappe alle kreka inn, også skal du sette deg i båten og vente. ¿Kona mi då?, spurde Noah. ¿TIL HELVETE MED DEN JÅLETE KONA DI!!, skreik Gud. -Tenker du ikkje på anna enn kona og borna dine?Du er jammen meg ein egoistisk liten fjott!! Pass deg no, ellers må du samle ti løver i staden for to!! Berre ta med deg sjøsjuketablettar og gi blankt faen i resten!! Så kasta han Noah ned att og gjekk for å vatne blomane sine. Og han vatna dei lenge. Så lenge faktisk, at heile jorda held på å drukne av gartnarfetisjen hans.
Dette var altså det siste peiket Gud hadde gjort på ei stund, så ein kan jo forestille seg kva som måtte til neste gang han skulle underhalde seg sjølv¿ Og no scanna han altså planeten vår på nytt og såg ein liten hær av småfjottar som, av alle ting, var i full gang med å byggje eit tårn.Og det var jaggu høgt det tårnet! Gud hjelpe meg, tenkte Gud. Her må noko gjerast. Og det fort! Så han løfta neven, og starta byrjinga på verdas undergang¿¿
Posted at 03:41PM des 11, 2006 by picassa in Mange våte tekster i gummistøvler | Kommentarer[1]
rutine - fast form
Hun som ler til riktige tider og lukker pekefingeren inne i hånden
svever mildt blant viskelær og lukker vinduene uten en lyd.
Når du noen sinne kommer til meg skal jeg glemme
deg hardt for hver dag du drar tilbake
og for hver linje langs den grå dørkarmen og hver morgen
du stryker trygge havner uten vind i seilene. Glemme deg langsomt
kommer du tilbake uten meg den dagen du omfavner henne og tar alt
annet for gitt. Jeg blunker i vannet. Og vil du fiske så gjerne for meg uten
snøre på grunn bunn. Selv fiskere kan fange sild i en bøtte.
Posted at 11:08AM nov 23, 2006 by picassa in Mange våte tekster i gummistøvler | Kommentarer[0]
FARBROR FJAS OG FRØKEN FJONG
Farbror Fjas og Frøken Fjong
Står i all sin glans og stas
På en regnfull, våt perrong
og skal begge på kalas
Regnet trommer hardt på Farbror
Frøken Fjong har funnet ly
Farbror holder fruen tørr
Med sin egen paraply.
Gid! Min stakkars veske drypper!
hyler Fjong og vil besvime
Frøken, De har null å frykte!
Jeg henter vesken denne time.
Men Farbror Fjas må pent gi opp
Og la Fjongs våte veske være
Selv om han har muskelkropp
Blir den altfor tung å bære
Posted at 12:30PM nov 21, 2006 by picassa in Et dikt, det dyktet, flere dukt. | Kommentarer[0]