Familieidyll.

Det regna den dagen pappa forsvant. Jeg sto opp og da hadde mutteren funnet brevet på kjøkkenbordet. Hun grein hele Tom og Jerry, og en Scooby Doo. Først trodde jeg noen hadde dødd, men hun sa ingenting. Da ble jeg sint og syntes hun var ei hurpe. Jeg fikk Nugatti og midt i andre biten sa mutter at pappa hadde reist. Han kom ikke tilbake heller sa hun. Jeg trodde hun bare kødda. Men så kom jeg på at mutter kødder aldri, det er det bare pappa som gjør. Så jeg sa ingenting. Egentlig var det ganske slitsomt alt sammen for mutter begynte å mase om at nå måtte vi holde sammen og at det bare var oss to. Jeg likte ikke at hun plutselig var sånn, liksom svak og pysete. Jeg sa la meg være i fred og stakk ned på senteret med Anders. Etter jeg kom hjem angra jeg litt. Jeg sa det til henne men da begynte hun å grine igjen. Jeg sa hun måtte holde opp og smelte døra to ganger til rommet. Til middag hadde vi fiskepinner enda jeg ikke liker fiskepinner og mutter var rød i fjeset hele tida mens vi åt. Jeg tenkte på  pappa. Det var rart å ikke vite hvor han var lenger. Han jobba som søppeltømmer, og snakka alltid om alt han skulle begynne med, starte firma, selge hus, noe med patent og masse annet. Men sjøl om ingen trudde jeg skjønte noe, så skjønte jeg at pappa kom til å tømme søppel resten av livet. Å stå bak på søppelbilen virka egentlig ganske ok. Jeg tror mutter på en måte forsto hvorfor han forsvant uten å si hadet. Jeg spørte henne om det men hun bare brukte masse kleenex og snudde seg vekk. Jeg så på MTV helt til dagsrevyen. Da kom mutter inn og ville se om pappa var på TV. Jeg sa hun var blitt helt gal og kasta fjernkontrollen hardt i gølvet. Men den knuste ikke, og mutter bare plukka den opp helt uten å kjefte og henta en sjokolade til meg fra skapet. Det var nesten verst. Så bare la hun seg på sofan. Jeg sa jeg ikke likte sjokolade enda jeg er helt gal etter det. Hun svarte ikke. Hun bare var helt stille og tom i øyene. Jeg henta et ullteppe og la det over henne og gikk ut for jeg orka ikke å være der lenger. Hvis det er noen flere som skal forsvinne nå, håper jeg det er meg for da slipper jeg se mutter grine sånn igjen.

Posted at 06:48PM jan 07, 2007 by picassa in Skrevet med Westerdals på strupen  |  Kommentarer[0]