Vil med dette takke dere for tro tjeneste i over ett halvt år. Med fritt innsyn i diverse leiligheter har dere sørget for å gjøre mine mange og lange kvelder alene her på hybelen riktig så underholdende. Jeg er ingen kikker. Elling fasinerer meg, men ikke nok til at jeg repeterer hans nok så mislykkede forsøk på å leke Big Brother. Det betyr likevel ikke at man ser vekk når actionscenene utspilles kun 30 meter i luftlinje fra ens eget vindu.

Jeg hadde egentlig ikke planlagt denne milde formen for kikking. Det begynte med at jeg en dag hadde glemt å trekke for gardinene og sto og kledde av meg for gud og hvermann i flombelysning fra taklyset rett over. Der sto jeg, bare iført klokke, skulle finne en Tskjorte som glimret med sitt fravær, med en rar følelse av å ikke være alene. Hybelen min er relativt liten, og har null gjemme-seg-potensiale. Et blikk bak ryggen ga meg svaret ganske fort. I mørket blir alle lyse ting nærmest hvite. Og alle mørke ting nærmest svarte. For å si det sånn var det to ting som da fikk meg til å tenke fort og smertefullt. Det var A) meg selv, åpenbart stilt på podie for alle med synet i behold, og B) den svarte siluetten i det hvite vinduet over gata.

At det var en mann, var det ingen tvil om. Et individ av det kvinnelige kjønn ville nemlig ha tenkt seg om, og slukket lyset først og dermed minsket sjansen for å bli oppdaget. Det gjorde ikke han. Det gjorde jeg. Jeg slukket lyset og smeltet inn i mørket fortere enn fyren fikk sagt grammyawards. Etter mindre enn 30 sekunder var han forsvunnet.

Med en følelse av å være offer, begynte tankene å tråkle seg rundt i den delen av hjernen der emner som payback og andre finurlige prosjekter befinner seg. Jeg gikk ut. Jeg kjøpte en kikkert, en Pocket Wideangle 8.2. Jeg gikk hjem igjen. Jeg slo av lyset. Og, nei, jeg benekter ikke at dette var ufattelig morsomt og uhyre spennende. Resultatene lot ikke vente på seg. Etter omtrent 30 sekunder hadde jeg klarlagt at antall leiligheter som ville bli mest interessante å følge med på, var 4, pluss ett bad der det åpenbart bodde en fyr som var rundt tjue, og verdt å bruke et par minutter på engang i blant.

En kvikk oversikt vil se slik ut:

Leilighet 1: Deles av fire studenter, som bruker mye tid på heftig gestikulering og rare versjoner av Pasta Bolognese. En gang i uken har de noe i retning teatergruppe, men som etter to timer ender opp med å ligne miming i fylla.

Leilighet 2: Deles av et par i midten av tjueårene. Barnløse, noe de helst bør gjøre til en livstidsgreie. Minimalistisk kjøkken, på grensa til ubebodd. Stua derimot er VM i kitch med en giga Widescreen midt på veggen. Dette er et par som er uenige om det meste, og hadde de for engangs skyld vært enige, hadde de nok kranglet om det også.

Leilighet 3: Alenemor i midtlivskrise med datter i fireårsalderen. Datteren lider av kronisk Mummi-syndrom, og har en Snorkfrøken på høyde med seg selv sittende i et hjørne av stua. Mamma-s hektiske hverdag består, i kronologisk rekkefølge av: -å få datteren til sengs, -snakke i mobilen, -plukke opp små Mummitroll, og - ta seg av mannlige helgebesøk.

Leilighet 4: Ubestemt situasjon. Alternativ 1: Ungkar+ungkar boende sammen for å spare penger Alternativ 2: Homofilt par uten overdrevent synlige feminine nykker. Dette vil nok vise seg etterhvert. Venter spent.

Badevindu: benyttes som sagt av veltrent mann i tjueårene med brunt hår og blå håndklær. Annen info er totalt uinteressant for øyeblikket, så lenge han fortsetter å glemme at han har persienner.

Posted at 08:38PM jan 14, 2007 by picassa in Happenings  |  Kommentarer[4]