Lille Helge

Han ligger der så stille og blank og ser på meg.
Du har alltid hatt et sånt skarpt blikk, helt siden fødselen.
Han har det uttrykket mange får når kroppen ikke vil henge med, men hjertet vil leve. Ansiktstrekkene har bleknet, og øyelokkene svakt søvnige, men blikket er skarpt. Shhhhh, sier jeg og legger en kald klut på pannen. Den er varm og fuktig, han har sprunget flere mil uten å forlate sengen.Bena ligner en klump under teppet. Hele kroppen i halve sengen. Denne gutten jeg forguder, disse øynene som stirrer hull i brystet uten å blunke.
Mamma, jeg er tørst.
Du kan ikke drikke noe ennå kjære deg. Snart.
Munnen som blir hengende, halvåpen etter et spørsmål.
Du er så nydelig lille venn. Han sikler, han puster. Ennå. Det er ikke over. Det går aldri over når dette er over. Noen må komme nå. Det surkler. Små spyttbobler i munnviken, den har sprukket. Det må svi, det svir.  Jeg tørker forsiktig. Han bare stirrer. Så vondt når vinden blåser gjennom hullet.
Mamma. Stemmen er slepende og stille.
Jeg skulle vist deg isbreen. Alle mennesker burde se snøen falle på isbreen før de dør. Knokene hans som er så tørre, huden nesten blå, gjennomsiktig. Jeg må hente noen nå ellers mister jeg alt jeg har. Vannet ser nesten blankt ut.
Gutten min, så trøtt du er. Mamma skal bre over deg nå, så skal du få noe å drikke.
Jeg setter meg på en stol og holder hånden hans i min. En mild lukt av såpe.
Det kommer til å gå fort.

Posted at 09:32PM jan 12, 2007 by picassa in Happenings  |  Kommentarer[2]