Mainstream

Syltetøyet du spiser innholder all lykke du trenger, men du er sukkerfri og kan ikke spise tørrpreparater på minst ett år. Du sitter der, du er ensom, du har ingen å si det til. Om du sier det til noen, vil det uansett bli en hverdagslig sak man kan le bort mellom brødskivebitene. Jeg ser deg spinne mellom hendene mine og vet at du tenker det samme som meg, at maten vi spiser ikke veier nok til å kunne forskyve vekta av ensomheten jeg kjenner mellom andre og tredje ribbein.

Jeg skulle ønske du var her og viste meg noe jeg aldri har sett før. Er det slik jeg må lære hele deg på nytt, at jeg ikke har gjort det før? Jeg nekter langsomt, du kan ikke alltid få det som du vil. Jeg vil bare at du skal si at jeg er uerstattelig, at du aldri kan klare deg uten meg, selv om du bare har sett meg en gang før, og det var på gata utenfor seveneleven. Jeg sto mellom hundre andre og så ut som jeg ventet på bussen. Hvilket jeg aldri gjør. Jeg tenker at ingen kan se hvilket menneske jeg er, at innenfor huden finnes det mye mer en bare celler. Jeg vet ikke, jeg er aldri perfekt, det er et problem. Alle sier ingen er perfekt, det er en løgn uten forbehold, det er forbehold med mye løgn og kommer alltid fra de uperfekte. Så bare sitt der, si jeg er pen. Jeg tror uansett ikke på det før du stryker meg på innsiden av armen med en blyant, helt uten at jeg har sagt noe om at det er det beste noen kan gjøre med meg. Jeg finnes et sted utenfor dine grenser. Fortsatt. Gi meg et minutt kjære. Jeg skal bare kneppe jakken. Det er så kaldt ute.

Posted at 10:13PM jan 28, 2007 by picassa in Mange våte tekster i gummistøvler  |  Kommentarer[1]