Noe med nordmenn...

Han ville ikke blitt lagt merke til hadde det ikke vært for klesvalget. Grå ulljakke, svartstripet, uten lus. Jeg legger merke til ham likevel. Jeg hadde egentlig tenkt å gå rett forbi. Han ser ikke på meg, enser meg ikke. Det gjør det umulig å gå rett forbi. Jeg overrasker, tenker jeg, jeg kan stadig kunsten å overraske. Jeg vet det er umulig, å overraske seg selv, uansett, hjernen har tenkt at den skal gjøre noe overraskende lenge før den liksom blir overrasket. Det er umulig. Jeg stopper opp. Han smiler forvirret, stopper liksom å puste, venter at jeg skal si noe, vil si noe selv, åpner munnen og lukker den igjen. Ikke en lyd. Jeg tenker, dette kan bli dagen jeg forårsaker en manns død, en fremmed manns død, han puster jo ikke. Jeg har bare stoppet, det er alt, og han puster ikke. Gateduren virker dempet og fjern, temperert. Det er lite mennesker her, selv om vi står midt i byen. Jeg smiler, påtatt sjenert, det pleier å virke. Han puster igjen.

Duken er full av smuler. Jeg heller mitt andre vinglass, setter flasken på bordet, vrir etiketten mot meg. Den er vinrød med håndskriftsfont, det er så kreativt at man kan bli kvalm. Liker du vinen, spør han. Mmm, svarer jeg og drikker en slurk for å understreke at jeg mener det. Har dere god vin i Danmark? Bedre, svarer jeg, men ølet er best. Han ler, latteren er hakkete, ligner en hostekule. Jeg tenker at folk rundt oss kanskje kan komme til å tro han  har bronkitt, eller er i ferd med å kveles. Lone, sier han plutselig, det er pent, Lone, minner meg om honning eller yogurtis. Jeg ler, takk for komplimentet svarer jeg, det er ikke hver dag jeg blir assosiert med et produkt fra en hvilken som helst is-disk. Jeg er flink til å komplimentere, svarer han, det vil du finne ut etter hvert. Noe i meg har lyst til å protestere, fjerne all tvil for at det noensinne vil bli noe ¿etterhvert¿, knekke den overveldende selvtilliten hans med en avmålt replikk. Jeg ser det an, stirrer på tallerkenen foran meg. På kanten ligger det en halv potet med brune spor etter sausen. Den flate siden er vendt ut mot resten av lokalet, jeg tenker at den snur seg vekk med vilje.

Jeg rekker å tenke at norske hotellrom er utrolig upraktisk anlagt, at senga står altfor skrått, og at jeg kommer til å slå kneet i nattbordet, før han slenger meg ned på et hvitt dynetrekk. Pusten hans er hivende og rask, jeg snur meg mot veggen. Et bilde av en gyselig munter pike, og en and. Jeg forstår det ikke, dette er alt annet enn romantisk. Likevel liker jeg at han er så pågående og bestemt, dominant. Jeg tenner på menn som vet hva de vil. Jeg ruller meg over på siden, åpner BH-en selv, for å unngå plunder og altfor anspente mellomrom. Han ler, helt plutselig. Hva er det? spør jeg, og vurderer om jeg skal le med, eller spille fornærmet. Jeg blir satt ut et øyeblikk. Det at han faktisk risikerer å ødelegge stemningen med latter, minske sjansen for å få seg et ligg, gjør meg forvirret. Han fanger en korketrekker som har falt ut av spennen og filtrer den inn i en annen. Jeg setter meg opp. Venter. Du er nydelig, sier han, det er bare det. Og du er norsk, svarer jeg, og stirrer på ham med et utfordrende blikk. Lyset fra lampen er dempet, som på et loft, eller i et amerikansk soverom. Jeg lar meg falle bakover mot sengen. Dette er så typisk meg. Første natt i Norge. Min første nordmann. Dette bør bli bra.

Posted at 11:37PM jan 23, 2007 by picassa in Happenings  |  Kommentarer[0]