Påtrengende, oppgave 05.01.07

Han hadde ikke plaga oss på flere uker, hverken på telefon eller med å møte opp, men den niogtjuende mai tok det slutt. Da kom han kjørende oppover dalen i tjenestebilen sin. Jeg så at han bremsa opp etter Brekke, svingte over veien og trilla ut på brua, var innom Tråsethen og humpa videre bort kjerreveien. Inne på gården steig han ut av bilen, kikka seg rundt et øyeblikk, strena bort til huset og gikk rett inn, som om han var en av familien.
(Jonny Hallberg: Flommen)

Dekonstruksjon:
Noe sier meg at de er hjemme uten å ville gi seg til kjenne. Noe med stillheten som er altfor påfallende. Noe med den tunge lufta som rommer flere. Som når du står i et mørkt rom og ikkje kan se noe, men likevel aner pusten til en annen. Hele stedet her, det er så jævlig, bare tragedie å spore. Ikke engang postkassa henger på greip, skeiv og skitten, nesten brun av rust. Hele området ligger øde med et par furuer som skyter høyt og kaster lange skygger som legger seg over det døde gresset. Og lufta, tung og kvalmende, med en eim av vått løv, og råtten plank. Bare huset som eneste spor av liv, rugende på sitt eget mørke. Det føles som om det var i går at jeg smelte døra hardt i etter meg, og rusa motoren i et brøl før jeg skrensa ned bakkekammen og lova meg selv å aldri komme tilbake. Jeg biter tennene hardt til jeg blir nummen i kjeven. Sparker til ei tom plastbøtte som ligger midt i den leirete gangstien. Som for å bekrefte at jeg fremdeles står på samme sted og ikke har planer om å dra igjen. Det skramler. En tom, hul lyd som forplanter seg langs bakken, og liksom henger igjen før den forsvinner.   

Posted at 01:49PM jan 05, 2007 by picassa in Skrevet med Westerdals på strupen  |  Kommentarer[0]