Dette er ikke en blogg.

Not responsible for articles left in the room.

picassa — Fri, 16 Mar 2007 23:13:35 +0100

(manus)

Vil du vite hva jeg gjorde i går kveld?
(pause)

Vil du?

(pause)

Jeg haiket hele veien fra byen og hjem. Eller jeg stod i veikanten og så ned i bakken. Så stoppet det en bil, det var en mann. Jeg satte meg inn. Kalles det egentlig haiking da, jeg mener, når man ikke står og haiker men likevel later som?

(pause)

Ikke at han så skummel ut, men jeg leste i avisa at voldtektsmenn aldri er de man tror de er. At det alltid er de som ser mest harmløse ut.

(pause)

I allefall nesten.

(pause)

Du var ikke de da jeg kom hjem. Var du ute? På byen? Sammen med han Martin igjen kanskje? Han du har begynt å henge så mye med i det siste?

(pause)

Jeg har aldri møtt han. Er han grei eller?

(pause)

Har du ikke noe du vil si?

(pause, tenker)

Jeg savner så mye. Hvorfor vil du ikke finne ut av ting lenger? Husker du ikke da vi lurte på alt mulig?

(pause)

Og enda har vi ikke funnet ut om det er sant at det ryker fra kummelokkene i New York....

(pause)

Eller hvordan David Copperfield gikk gjennom den kinesiske mur.

(pause)

Eller hvordan verden ser ut hvis man svømmer ned på bunnen og ser opp.

(pause)

Eller hva? (...) Har du virkelig ingenting å si?

(pause)

For å ha klart å snakke deg fra alt i et år er du satans stille.

(pause, Veronika reiser seg)

Herregud, det vi har vært mest redd for har allerede skjedd med oss

(pause)

Hun er tynnere ikke sant? Sikkert bare femti kilo.

(stille lenge)

ERIK
Det er ikke sånn. Det er så vanskelig.

VERONIKA
Og en plantasje er egentlig en helt vanlig farm, det bare høres finere ut.

(pause)

ERIK
Du skjønner ikke ...

VERONIKA
Bare si det, hun er tynnere, er hun ikke?

ERIK
Ikke spør om sånt Veronika, det gjør det bare verre.

VERONIKA
Bare si det!

ERIK
Ja, hun er litt tynnere, men det er ikke det...

VERONIKA
Fint. Da får dere det nok bra sammen.

(pause)

ERIK
Jeg tror kanskje det er best at jeg går nå

(pause)

VERONIKA
Så du vil gjøre det slutt?

ERIK
(pause)
Ja

VERONIKA
Fint
(pause)
Hvorfor det?

ERIK
Det veit du.
(pause)
Skjønner du ikke det?

VERONIKA
Jo.

(Erik går ut, lukker døra)

VERONIKA
(for seg selv)
Det varer så lenge vi orker. Så orker vi ikke mer. Og da har vi alltid et sted å gå.

Tanker fra ei bygd

picassa — Fri, 16 Mar 2007 14:53:11 +0100

Alt jeg forteller er sant. Jeg har ikke noe i mot at det er mye trafikk. Jeg har ikke noe i mot å kjøre i kø. Jeg trenger ikke ha E18 for meg selv. Jeg er glad jeg ikke er bonde. Jeg skulle ønske jeg var som Roger med fregner og armyboots. Jeg skulle ønske naboene var redd meg. Folk er så feige. MC-folka er en gjeng kristen-ambisiøs ungdom. Like kristne som de narkokristne, og med på alt de synes er fart og spenning. Jeg har snakka med en av dem. Han er åpenbart på utkikk etter en kristen kompis som kan være med og kjøre kolonne etter klokka ni om kvelden.

Linda er ikke sånn som mange tror. Det er ikke sant at hun ligger med alle. Hun er bare veldig spontan og åpen for nye opplevelser. Det er ikke sant at hun har ligget med alt og alle i strøket. Hun er bare veldig bestemt og liker ikke at kvelden blir bortkasta. Jeg liker spontane jenter med ambisjoner. Jenter som er sprø og fulle av ville påfunn. Jeg er ikke som Ståle. Den nye jenta han henger med sier aldri et ord. Jeg liker ikke stille og sjenerte jenter. Jeg synes ikke det er kvalmt at Ling er kinesisk. Jeg synes ikke der er rart at kinesere heter Weng til etternavn. Jeg synes ikke det er rart at folk i Asia Jeg mente ikke å spørre Ling om foreldrene hennes knuller i karri. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg fikk skylda.

Det er ikke sant at de kristne har det like gøy som andre. Greta Mathiassen er ikke så kristen. Jeg har sett Greta Mathiassen i en Mazda med hengerfeste. Jeg har sett henne i en Ford Fiesta uten sikkerhetsele, og jeg har sett henne i en i en Saab med et skilt fra et annet fylke. At Greta Mathiassen er impulsiv, er noe alle vet. Hun er ikke frelst-kristen. Foreldra hennes er frelst. Frelst-kristne vil at ungene deres skal gifte seg med en gang de har truffet en ledig person. De vil ikke at ungene skal formere seg før de er gift. De vil ikke at folk skal skjønne hvor lett på tråden dattera deres er, at hun har bollet med hele bygda og at det bare er flaks at hun ikke har et helt fotballag med unger allerede. Kristne må bare håpe på flaks og at personen de har droppa borti ikke viser seg å være et hespetre.

Jeg vil være som Roger. Jeg vil ha høvel på vasken, være stor i kjeften, og skrike til naboene at de for helvete skal komme seg vekk fra min eiendom. Jeg vil være burgunder i trynet og knytte neven og skrike at hvis ikke naboen flytter den sementblanderen fort som faen så skal jeg melde han. Ser jeg den jævla rotta i tulipanbedet en gang til så spanderer jeg ei kule mellom øra dine skulle jeg skreket. Det er ikke sant at Roger har voldelige tendenser. Han blir bare så forbanna. Det er aldri han som begynner. Han gidder bare ikke være den som slutter. Det er ikke sant at han er brutal. Han slår ikke folk i bakken før han blir provosert. Han tok ikke ordentlig kvelertak på presten. Ikke slo han ned han fyren utafor Esso heller. Det var ikke Roger som begynte. Lange diskusjoner er det verste Roger vet. Presten vil alltid snakke om ting. Roger synes det er bedre å markere et standpunkt. Presten mangla ei fortann fra før. Det er løgn at han hadde komplett tanngard da han flytta til bygda.

Mainstream

picassa — Sun, 28 Jan 2007 22:13:39 +0100

Syltetøyet du spiser innholder all lykke du trenger, men du er sukkerfri og kan ikke spise tørrpreparater på minst ett år. Du sitter der, du er ensom, du har ingen å si det til. Om du sier det til noen, vil det uansett bli en hverdagslig sak man kan le bort mellom brødskivebitene. Jeg ser deg spinne mellom hendene mine og vet at du tenker det samme som meg, at maten vi spiser ikke veier nok til å kunne forskyve vekta av ensomheten jeg kjenner mellom andre og tredje ribbein.

Jeg skulle ønske du var her og viste meg noe jeg aldri har sett før. Er det slik jeg må lære hele deg på nytt, at jeg ikke har gjort det før? Jeg nekter langsomt, du kan ikke alltid få det som du vil. Jeg vil bare at du skal si at jeg er uerstattelig, at du aldri kan klare deg uten meg, selv om du bare har sett meg en gang før, og det var på gata utenfor seveneleven. Jeg sto mellom hundre andre og så ut som jeg ventet på bussen. Hvilket jeg aldri gjør. Jeg tenker at ingen kan se hvilket menneske jeg er, at innenfor huden finnes det mye mer en bare celler. Jeg vet ikke, jeg er aldri perfekt, det er et problem. Alle sier ingen er perfekt, det er en løgn uten forbehold, det er forbehold med mye løgn og kommer alltid fra de uperfekte. Så bare sitt der, si jeg er pen. Jeg tror uansett ikke på det før du stryker meg på innsiden av armen med en blyant, helt uten at jeg har sagt noe om at det er det beste noen kan gjøre med meg. Jeg finnes et sted utenfor dine grenser. Fortsatt. Gi meg et minutt kjære. Jeg skal bare kneppe jakken. Det er så kaldt ute.

Jeg elsker deg, jeg hater deg.

picassa — Thu, 25 Jan 2007 23:16:24 +0100

Helvete. Jeg gidder ikke mer. Det er ikke riktig skrudd dette her. Doen skulle vært vasket. Flere ganger på rad.

Kanskje Jørgen kan komme inn snart. Komme inn og si at jeg er den peneste i verden. Noe med tilgivelse. Jeg er faen ikke klok.

Jeg vil bare gjøre det enkelt. Kjapt og nesten smertefritt. Egentlig vil jeg bare at han skal gli i badekaret og slå hodet i krana, noe jævlig hardt. Eller at han skal bli påkjørt av noe stort. En trailer med syltetøy fra Lerum. Jeg kan høre lyden. Se øynene hans, litt overrasket kanskje. Retning. Nedslag. Dunket. Hvordan kroppen spinner i lufta og ryggvirvlene knuser. Som når man tar en bunt selleri og vrir hardt fra side til side. Den lyden.

Ambulansen. Lyden når han trilles inn, refleksstripene i de røde uniformene. Stemmen til legen, alvorlig, medfølende med proff distanse, tilstanden er alvorlig men stabil, han klarer seg nok.

Så kan jeg komme på besøk. Ta med banantwist og rynkede øyebryn. Stå ved sengen og smile medfølende. Eller bare stå der stum, og trist, liksom på gråten. Stakkar. Det ville vært en fin tid. Stryke ham over håret, sukke tungt og stirre ut vinduet mens jeg rister oppgitt på hodet. Og han vil se det, og skjønne hvor nær han var. Hvilken idiot han er. Og angre. Og det er bare det jeg vil. Høre han si noe gult og varmt, helt inntil øret mitt, med intravenøst i armen så det ikke er noen tvil. Høre pusten hans, nær og hes. Øynene hans blanke og unnvikende. Leppene hans når han åpner og lukker dem fordi han ikke vet hvordan han skal vinne meg tilbake.

Jørgen din drittsekk. Jeg elsker deg. Kan du faen ikke bare elske meg også

.

Noe med nordmenn...

picassa — Tue, 23 Jan 2007 23:37:57 +0100

Han ville ikke blitt lagt merke til hadde det ikke vært for klesvalget. Grå ulljakke, svartstripet, uten lus. Jeg legger merke til ham likevel. Jeg hadde egentlig tenkt å gå rett forbi. Han ser ikke på meg, enser meg ikke. Det gjør det umulig å gå rett forbi. Jeg overrasker, tenker jeg, jeg kan stadig kunsten å overraske. Jeg vet det er umulig, å overraske seg selv, uansett, hjernen har tenkt at den skal gjøre noe overraskende lenge før den liksom blir overrasket. Det er umulig. Jeg stopper opp. Han smiler forvirret, stopper liksom å puste, venter at jeg skal si noe, vil si noe selv, åpner munnen og lukker den igjen. Ikke en lyd. Jeg tenker, dette kan bli dagen jeg forårsaker en manns død, en fremmed manns død, han puster jo ikke. Jeg har bare stoppet, det er alt, og han puster ikke. Gateduren virker dempet og fjern, temperert. Det er lite mennesker her, selv om vi står midt i byen. Jeg smiler, påtatt sjenert, det pleier å virke. Han puster igjen.

Duken er full av smuler. Jeg heller mitt andre vinglass, setter flasken på bordet, vrir etiketten mot meg. Den er vinrød med håndskriftsfont, det er så kreativt at man kan bli kvalm. Liker du vinen, spør han. Mmm, svarer jeg og drikker en slurk for å understreke at jeg mener det. Har dere god vin i Danmark? Bedre, svarer jeg, men ølet er best. Han ler, latteren er hakkete, ligner en hostekule. Jeg tenker at folk rundt oss kanskje kan komme til å tro han har bronkitt, eller er i ferd med å kveles. Lone, sier han plutselig, det er pent, Lone, minner meg om honning eller yogurtis. Jeg ler, takk for komplimentet svarer jeg, det er ikke hver dag jeg blir assosiert med et produkt fra en hvilken som helst is-disk. Jeg er flink til å komplimentere, svarer han, det vil du finne ut etter hvert. Noe i meg har lyst til å protestere, fjerne all tvil for at det noensinne vil bli noe ¿etterhvert¿, knekke den overveldende selvtilliten hans med en avmålt replikk. Jeg ser det an, stirrer på tallerkenen foran meg. På kanten ligger det en halv potet med brune spor etter sausen. Den flate siden er vendt ut mot resten av lokalet, jeg tenker at den snur seg vekk med vilje.

Jeg rekker å tenke at norske hotellrom er utrolig upraktisk anlagt, at senga står altfor skrått, og at jeg kommer til å slå kneet i nattbordet, før han slenger meg ned på et hvitt dynetrekk. Pusten hans er hivende og rask, jeg snur meg mot veggen. Et bilde av en gyselig munter pike, og en and. Jeg forstår det ikke, dette er alt annet enn romantisk. Likevel liker jeg at han er så pågående og bestemt, dominant. Jeg tenner på menn som vet hva de vil. Jeg ruller meg over på siden, åpner BH-en selv, for å unngå plunder og altfor anspente mellomrom. Han ler, helt plutselig. Hva er det? spør jeg, og vurderer om jeg skal le med, eller spille fornærmet. Jeg blir satt ut et øyeblikk. Det at han faktisk risikerer å ødelegge stemningen med latter, minske sjansen for å få seg et ligg, gjør meg forvirret. Han fanger en korketrekker som har falt ut av spennen og filtrer den inn i en annen. Jeg setter meg opp. Venter. Du er nydelig, sier han, det er bare det. Og du er norsk, svarer jeg, og stirrer på ham med et utfordrende blikk. Lyset fra lampen er dempet, som på et loft, eller i et amerikansk soverom. Jeg lar meg falle bakover mot sengen. Dette er så typisk meg. Første natt i Norge. Min første nordmann. Dette bør bli bra.

Kjære beboere i naboblokka.

picassa — Sun, 14 Jan 2007 20:38:04 +0100

Vil med dette takke dere for tro tjeneste i over ett halvt år. Med fritt innsyn i diverse leiligheter har dere sørget for å gjøre mine mange og lange kvelder alene her på hybelen riktig så underholdende. Jeg er ingen kikker. Elling fasinerer meg, men ikke nok til at jeg repeterer hans nok så mislykkede forsøk på å leke Big Brother. Det betyr likevel ikke at man ser vekk når actionscenene utspilles kun 30 meter i luftlinje fra ens eget vindu.

Jeg hadde egentlig ikke planlagt denne milde formen for kikking. Det begynte med at jeg en dag hadde glemt å trekke for gardinene og sto og kledde av meg for gud og hvermann i flombelysning fra taklyset rett over. Der sto jeg, bare iført klokke, skulle finne en Tskjorte som glimret med sitt fravær, med en rar følelse av å ikke være alene. Hybelen min er relativt liten, og har null gjemme-seg-potensiale. Et blikk bak ryggen ga meg svaret ganske fort. I mørket blir alle lyse ting nærmest hvite. Og alle mørke ting nærmest svarte. For å si det sånn var det to ting som da fikk meg til å tenke fort og smertefullt. Det var A) meg selv, åpenbart stilt på podie for alle med synet i behold, og B) den svarte siluetten i det hvite vinduet over gata.

At det var en mann, var det ingen tvil om. Et individ av det kvinnelige kjønn ville nemlig ha tenkt seg om, og slukket lyset først og dermed minsket sjansen for å bli oppdaget. Det gjorde ikke han. Det gjorde jeg. Jeg slukket lyset og smeltet inn i mørket fortere enn fyren fikk sagt grammyawards. Etter mindre enn 30 sekunder var han forsvunnet.

Med en følelse av å være offer, begynte tankene å tråkle seg rundt i den delen av hjernen der emner som payback og andre finurlige prosjekter befinner seg. Jeg gikk ut. Jeg kjøpte en kikkert, en Pocket Wideangle 8.2. Jeg gikk hjem igjen. Jeg slo av lyset. Og, nei, jeg benekter ikke at dette var ufattelig morsomt og uhyre spennende. Resultatene lot ikke vente på seg. Etter omtrent 30 sekunder hadde jeg klarlagt at antall leiligheter som ville bli mest interessante å følge med på, var 4, pluss ett bad der det åpenbart bodde en fyr som var rundt tjue, og verdt å bruke et par minutter på engang i blant.

En kvikk oversikt vil se slik ut:

Leilighet 1: Deles av fire studenter, som bruker mye tid på heftig gestikulering og rare versjoner av Pasta Bolognese. En gang i uken har de noe i retning teatergruppe, men som etter to timer ender opp med å ligne miming i fylla.

Leilighet 2: Deles av et par i midten av tjueårene. Barnløse, noe de helst bør gjøre til en livstidsgreie. Minimalistisk kjøkken, på grensa til ubebodd. Stua derimot er VM i kitch med en giga Widescreen midt på veggen. Dette er et par som er uenige om det meste, og hadde de for engangs skyld vært enige, hadde de nok kranglet om det også.

Leilighet 3: Alenemor i midtlivskrise med datter i fireårsalderen. Datteren lider av kronisk Mummi-syndrom, og har en Snorkfrøken på høyde med seg selv sittende i et hjørne av stua. Mamma-s hektiske hverdag består, i kronologisk rekkefølge av: -å få datteren til sengs, -snakke i mobilen, -plukke opp små Mummitroll, og - ta seg av mannlige helgebesøk.

Leilighet 4: Ubestemt situasjon. Alternativ 1: Ungkar+ungkar boende sammen for å spare penger Alternativ 2: Homofilt par uten overdrevent synlige feminine nykker. Dette vil nok vise seg etterhvert. Venter spent.

Badevindu: benyttes som sagt av veltrent mann i tjueårene med brunt hår og blå håndklær. Annen info er totalt uinteressant for øyeblikket, så lenge han fortsetter å glemme at han har persienner.

Lille Helge

picassa — Fri, 12 Jan 2007 21:32:29 +0100

Han ligger der så stille og blank og ser på meg.
Du har alltid hatt et sånt skarpt blikk, helt siden fødselen.
Han har det uttrykket mange får når kroppen ikke vil henge med, men hjertet vil leve. Ansiktstrekkene har bleknet, og øyelokkene svakt søvnige, men blikket er skarpt. Shhhhh, sier jeg og legger en kald klut på pannen. Den er varm og fuktig, han har sprunget flere mil uten å forlate sengen.Bena ligner en klump under teppet. Hele kroppen i halve sengen. Denne gutten jeg forguder, disse øynene som stirrer hull i brystet uten å blunke.
Mamma, jeg er tørst.
Du kan ikke drikke noe ennå kjære deg. Snart.
Munnen som blir hengende, halvåpen etter et spørsmål.
Du er så nydelig lille venn. Han sikler, han puster. Ennå. Det er ikke over. Det går aldri over når dette er over. Noen må komme nå. Det surkler. Små spyttbobler i munnviken, den har sprukket. Det må svi, det svir. Jeg tørker forsiktig. Han bare stirrer. Så vondt når vinden blåser gjennom hullet.
Mamma. Stemmen er slepende og stille.
Jeg skulle vist deg isbreen. Alle mennesker burde se snøen falle på isbreen før de dør. Knokene hans som er så tørre, huden nesten blå, gjennomsiktig. Jeg må hente noen nå ellers mister jeg alt jeg har. Vannet ser nesten blankt ut.
Gutten min, så trøtt du er. Mamma skal bre over deg nå, så skal du få noe å drikke.
Jeg setter meg på en stol og holder hånden hans i min. En mild lukt av såpe.
Det kommer til å gå fort.

Kyss meg på åpen gate.

picassa — Mon, 8 Jan 2007 20:49:26 +0100

Det kommer plutselig og stille. Du vet det ikke. Jeg kan stoppe nå, og se på deg. Det vet du ikke. Jeg ser mot flere samtidig. Du kan ikke si sikkert om det er deg jeg egentlig observerer. Kan man noen sinne slippe å føle noe. Jeg vet ikke. Jeg ser det hele an. Etter lengre tids venting kan jeg legge igjen en fiktiv beskjed. Til deg. Den vil bli slik: Etter-dette-blir-ting-aldri-det-samme. Å møtes gebrokkent i samme ende vil føre ingensteds hen. Jeg tror det er et fint sted. Hadde aldri trodd jeg skulle stå her slik. Men. Det er. På en måte. Perfekt. Så. Kyss. Meg. På åpen gate. Jeg har ikke drukket. All vodkaen ennå.

Familieidyll.

picassa — Sun, 7 Jan 2007 18:48:07 +0100

Det regna den dagen pappa forsvant. Jeg sto opp og da hadde mutteren funnet brevet på kjøkkenbordet. Hun grein hele Tom og Jerry, og en Scooby Doo. Først trodde jeg noen hadde dødd, men hun sa ingenting. Da ble jeg sint og syntes hun var ei hurpe. Jeg fikk Nugatti og midt i andre biten sa mutter at pappa hadde reist. Han kom ikke tilbake heller sa hun. Jeg trodde hun bare kødda. Men så kom jeg på at mutter kødder aldri, det er det bare pappa som gjør. Så jeg sa ingenting. Egentlig var det ganske slitsomt alt sammen for mutter begynte å mase om at nå måtte vi holde sammen og at det bare var oss to. Jeg likte ikke at hun plutselig var sånn, liksom svak og pysete. Jeg sa la meg være i fred og stakk ned på senteret med Anders. Etter jeg kom hjem angra jeg litt. Jeg sa det til henne men da begynte hun å grine igjen. Jeg sa hun måtte holde opp og smelte døra to ganger til rommet. Til middag hadde vi fiskepinner enda jeg ikke liker fiskepinner og mutter var rød i fjeset hele tida mens vi åt. Jeg tenkte på pappa. Det var rart å ikke vite hvor han var lenger. Han jobba som søppeltømmer, og snakka alltid om alt han skulle begynne med, starte firma, selge hus, noe med patent og masse annet. Men sjøl om ingen trudde jeg skjønte noe, så skjønte jeg at pappa kom til å tømme søppel resten av livet. Å stå bak på søppelbilen virka egentlig ganske ok. Jeg tror mutter på en måte forsto hvorfor han forsvant uten å si hadet. Jeg spørte henne om det men hun bare brukte masse kleenex og snudde seg vekk. Jeg så på MTV helt til dagsrevyen. Da kom mutter inn og ville se om pappa var på TV. Jeg sa hun var blitt helt gal og kasta fjernkontrollen hardt i gølvet. Men den knuste ikke, og mutter bare plukka den opp helt uten å kjefte og henta en sjokolade til meg fra skapet. Det var nesten verst. Så bare la hun seg på sofan. Jeg sa jeg ikke likte sjokolade enda jeg er helt gal etter det. Hun svarte ikke. Hun bare var helt stille og tom i øyene. Jeg henta et ullteppe og la det over henne og gikk ut for jeg orka ikke å være der lenger. Hvis det er noen flere som skal forsvinne nå, håper jeg det er meg for da slipper jeg se mutter grine sånn igjen.

Påtrengende, oppgave 05.01.07

picassa — Fri, 5 Jan 2007 13:49:42 +0100

Han hadde ikke plaga oss på flere uker, hverken på telefon eller med å møte opp, men den niogtjuende mai tok det slutt. Da kom han kjørende oppover dalen i tjenestebilen sin. Jeg så at han bremsa opp etter Brekke, svingte over veien og trilla ut på brua, var innom Tråsethen og humpa videre bort kjerreveien. Inne på gården steig han ut av bilen, kikka seg rundt et øyeblikk, strena bort til huset og gikk rett inn, som om han var en av familien.
(Jonny Hallberg: Flommen)

Dekonstruksjon:
Noe sier meg at de er hjemme uten å ville gi seg til kjenne. Noe med stillheten som er altfor påfallende. Noe med den tunge lufta som rommer flere. Som når du står i et mørkt rom og ikkje kan se noe, men likevel aner pusten til en annen. Hele stedet her, det er så jævlig, bare tragedie å spore. Ikke engang postkassa henger på greip, skeiv og skitten, nesten brun av rust. Hele området ligger øde med et par furuer som skyter høyt og kaster lange skygger som legger seg over det døde gresset. Og lufta, tung og kvalmende, med en eim av vått løv, og råtten plank. Bare huset som eneste spor av liv, rugende på sitt eget mørke. Det føles som om det var i går at jeg smelte døra hardt i etter meg, og rusa motoren i et brøl før jeg skrensa ned bakkekammen og lova meg selv å aldri komme tilbake. Jeg biter tennene hardt til jeg blir nummen i kjeven. Sparker til ei tom plastbøtte som ligger midt i den leirete gangstien. Som for å bekrefte at jeg fremdeles står på samme sted og ikke har planer om å dra igjen. Det skramler. En tom, hul lyd som forplanter seg langs bakken, og liksom henger igjen før den forsvinner.

DEN FRÆMMEDE - et skuespill

picassa — Thu, 4 Jan 2007 00:09:37 +0100

(Aften i Herberget, det er fattigslig men net udstyret og møbleret. På sidevæggen til høire henger et stort bønneteppe og under det et par snabelsko i størrelse 47. Midt på modsatte væg står kakkelovnen, og nærmere forgrunden en gyllen vannpipe af beste kvalitet. På det dækkede bordet er der en tændt olielampe med glass-skærm. Herr Melkor sidder ved spisebordet med en mellemstor serviet under hagen og spiser. Fru Mirma Melkor sidder på modsat side og stopper en af Melkor`s kjortler. Med jævne mellemrom rækker hun ham et fad med halal-kød.)

Fru Melkor:

Det er vel bedst, jeg begynder så småt at rydde af aftensbordet, Melkor?

Melkor:

Ja, gør nu endelig det, Mirma, snart har vi vel flere tarvelige tiggersvin på døren. Da er det dog best at maden er ute af syne.

Fru Melkor:

Ja, det er da så grimmelig at de alle skal gøre sine ærender her. Hele tyve sjeler har banket på bare siden det begyndte at mørknes, og det sier jeg dig, ikke en som hadde klirrende mynt i sin lomme!

Melkor:

(spiser ennu) ja, jammerlig er det, at Keiser Aukrust dog skulle komme ob med dette påfund at kalde ind til telling akkurat nu, midt i høisesongen.

Fru Melkor:

Augustus, Melkor, Augustus! Nu må du for himmelens høie makter komme deg det navnet i husk. Ellers blir du hugget rakt av din hals. Keiserens soldater skysler neimen ingen nåde mot ditt elendige minne! Hva skal det da blive af meg? Enkefrue? Strebe rundt i denne gudsforlatte by, blant lakenfruer og hjelpeløse menn alene? Fy skamme dig!

(Fru Melkor skrider bort til vinduet og kikker mellem forhænget og vindueskarmen.)

Fru Melkor:

Nei, nu kommer det noen! Jøie mig! Du skal se de agter sig hid til os!

Melkor:

Vi kan ike fortsætte at ha folk sådan rændende på dørene længre! Mirma, kan du dog ike fatte? Jeg sa du ike skulle hænge opp dine byfruentimmerske lysdekorasjoner rundt døren! Da kommer det flere stødt og stadig!

Fru Melkor:

Å, fnys på dig, Melkor. Jeg har ike ork, ei heller vilje til at høre på hvilke infame grovheder de tillader at si til mig! Nu går jeg ovenpå, og kommer ike ned ad igjen før du, din smudsige tøfel, har meddelet dine gæster at vi har nog med os selv i aften.

Melkor:

Men, Mirma! Tænker du at la mig blive her nede helt alene? Du vet jeg er hedningagtigt lide ordnem af mig, Hvor i al verden har du kunnet falde på
en sådan tanke?? Mirma!!

(Melkor går sagte mot døren, mumlende, mæns han rister på hodet om og om igjen. Åbner døren langsomt. Udenfor, en mager herre, med fillete klæder, og langt lusbefengt skægg. Bakenfor ham står en vaggende kvinde med sprængt mave som efter et langt måltid.)

Melkor:(Åbner døren sagte) Hva vil De?

Mager hærre:

Mitt navn er Josef, jeg kommer herind for at bede Dem om at tage vel af min hustru. Hun er med barn. Og så sørgeligt, som hun, stakker, trænger til pleje og skånsom omgang

Melkor:

Våres husrom er fyllet op til avgrunden, min herre.

(I samme øieblik, en høilydt stæmme skingrende ovenfra:

¿Randen¿, Melkor, din kæphøie stut, ¿fyllet op til randen!¿)

Melkor:

(pinlig berøret) Fyllet op til randen ja, såmænd opfyllet til randen.

Mager hærre:

Men det er intet rom at opdrive, Nej, ¿ tænk bare, de myldrer og kryr så langt som foran selve hofkapellet ! Min hustru vil om lidt komme til at føde lige her, skal hun da parkeres på gaden?

Melkor:

(brummer lidt, og kikker seg bagefter, mot stuen) Hmm, det er dog lidt plads i hallen. Dere kan sove der inde.

(Høilydt stæmme skingrende ovenfra på nyt:

¿I stallen, Melkor. Gid lynet slå din tunge! De skal såmænd ike sove i hallen her inde, send dem du i stallen sier jeg dig!)

Melkor:

(rødsprængt i sitt fjes) I stallen, jo nettop i stallen, rundt hiørnet der borte. Men nu må De gå.

Mager hærre:

(ryster hans hænder) Tak tak. Måtte Hærren take dig så meget!

Melkor:

Jo, de kan sannelig drømme, De. (lukker døren og sukker)

Here`s the season to be jolly.....

picassa — Thu, 21 Dec 2006 23:10:33 +0100

Man skulle tro at jul var jul, og at det var synonymt med Cæsar-fri sone. Så feil kan man altså ta. I dag annonserte nemlig en vaklevoren Juni ikledd en gyselig rød silkekreasjon at :

¿Juddelihu alle sammen! I år blir det forsyne meg Hotel Cæsar gjennom heele romjula. En julegave for oss, en julegave for deg. Hurraaa!!¿

Mennesker er naive. Jeg er ikke noe unntak. Jeg er ikke lettlurt, for all del. Nei, naiviteten min handler først og fremst om håpet på best mulig utfall. Dette håpet strekker seg ofte til uante dimensjoner, men av og til, som nevnt ovenfor , kjøres det rett i en viss grøft. Opplevelser som det kan sette hele julestemningen i fare. Nå skal jeg ikke stå her og påstå at jeg er en jettegryte av julefryd for tiden (hvilket det totale fraværet av hvitt fnuggvann innehar en stor del av æren for).Nei, tanken på at vi mennesker faktisk har klart den miljøbragden å destruere begrepet hvit jul, gjør at mitt idylliske forhold til høytiden nå er blitt flere hakk mer komplisert og schizofrent. Det er en helt ny tilstand for meg. Amatør, med andre ord. Jeg merker jeg er ny i ¿skeptisk til jul¿-gamet, og ikke helt vet hvor jeg skal begynne å himle med øynene. Følelsen av skuffelse er mest fremtredende. Jeg er rett os slett skuffet over at jula ikke lenger er stappet av enkel fryd som Disneyfilmer kl 05, og grøt med mandel og påfølgende marsipansvin. Samtidig er jeg fullstendig fremmed for tanken på å glede meg til jula utelukkende på grunn av julematen. Tror det har noe med alder å gjøre. Man er midt i mellom. Man er midt i sprekken mellom distansert akevitt til lutefisken, og hysterisk adrenalinkick over pakken under juletreet. Så hvordan skal man angripe en slik problemstilling? Ikke vet jeg. Jula kommer uansett, grisefort som faen. Tenker jeg bare stiller meg her i hjørnet og later som jeg er et kjøleskap til det går over¿

Englar dalar ned i synd

picassa — Mon, 11 Dec 2006 15:41:49 +0100



Ifølge verdas største bestselgjar snakka alle folk i heile verda same språk for nokre år sidan. Dette kan nok verke som løysing på integreringproblemet i Noreg i dag. Men dessverre var dette fellesspråket eit tiltak som vart verande særleg lenge.

Bibelen fortel med sin oldtids gammalnorsk, på grensa til uforståeleg, at alle forsto kvarandre. Dette hadde nok sine fordelar, det er det nok ingen tvil om. For eksempel var det ingen irriterande tekst som tok halvparten av plassen på TVen, og gjorde slik at ein aldri fekk med seg kva som skjedde nederst på skjermen. Ein annan fordel med dette er sjølvsagt at ein ikkje hadde det velkjende problemet med ordbøker, ganske enkelt fordi behovet for desse ikkje eksisterte. Gamle millionærar trong ikkje å kjøpe norsk-russisk ordbok fordi dei må oversette kvar setning som den nye kona, (nyinnkjøpt frå Russland for den nette sum av 3500,- + porto) seier. I tillegg trong ikkje trykkeria trykke så mange språkversjonar av same bok, og kunne heller konsentrere seg om andre ting, som for eksempel å trykke ein horde Biblar, noko som The Big Master Upstairs sikkert sette stor pris på. Når ein tenker etter så er det eigentleg ganske rart at det faktisk var Gud som rota til dette fantastiske opplegget til slutt¿ Men det var faktisk han. Og ein kan jo ikkje anna enn å spørre seg kvifor i hattifnattland han gjorde det. Kanskje var han litt mentalt forstyrra for augneblinken. Eller kanskje var han ivrig etter å overgå seg sjølv ? Det var jo trass alt ei stund sidan sist han stakk skallen ned fra Paradis og kødda litt med legofolket på den store klinkekula¿Kanskje syntest han det blei litt kjedeleg å berre fucke opp ein fyr, og bestemte seg difor for å rote til litt fleire på ein gong? Sist gong var det jo trass alt berre Noah som måtte til pers.

Det var kanskje ein fin sommardag. Gud satt på den rosa yndlingsskya si og tvinna tommeltottane sine, og syntest nok at det hadde vorte litt stille der oppe i bomullsverda i det siste. Alt hadde liksom vorte så keisamt sidan han kasta ut Eva og Adam , da dei tok seg ein eplebit i sommarvarmen. Det skulle for så vidt berre mangle.. Fedon Lindberg hadde jo for lengst sagt klart i fra om at frukt inneheld masse fruktsukker , noko som fekk GI-nivået til å skyte i veret med ein utåleleg fart. Dei hadde berre seg sjølv å takke.. Dei burde jo ha vist betre, hadde dei kanskje ikkje fått med seg kva som hende med Snøkvit?

Uansett var det uuthaldeleg stille og fredeleg. Så Gud avgjorde at no var det slutt. Som sagt så gjort. Han scanna Tellus med Laseren sin, og, der sat jammen Noah! Og kva gjorde han? Jo han støvsugde på ein søndag! Dette med å halde kviledagen heilag gjekk verkeleg over alle støvleskaft for tida. Han hadde sett gjennom fingrane lenge. Så lenge at tanken på det motsatte verka tiltalande. Så Gud plukka ganske enkelt stakkars Noah opp og sa med si sintaste og strengaste stemme:- Noah, dette går ikkje lenger. Dette må straffast. ¿Kva er det du driv med, Herre? svara Noah og vrei seg noko grueleg i kjortelen.. ¿Kva eg driv med? No snakkar vi om kva du skal drive med den nærmaste tida, Noah. Ikke skift tema her! For no skal du ta deg ein tur i skamme kroken og etterpå skal du gå deg ein liten spasertur og samle to stk av kvart dyr. ¿Løvene også?, mumla ein vettskremd Noah og såg for seg ein temmeleg svolten utgave av Simba sitte og vente på middagen sin medan Noah kom vandrande forbi med ei lita skrøpeleg hundelenke i den skjelvande neven. ¿Åja, sa Gud, Løvene også. Men når eg tenker etter så er det nok kanskje blåkvalane du kjem til å få mest problem med¿Du er ikkje akkurat og ein blåkval veg omlag førti tonn. ¿Jaha¿ sa Noah. ¿Og ikkje nok med det!, ropte Gud, som nok syntest Noah verka litt vel uentusiastisk over oppgåva. ¿For etterpå skal du nemleg bygge ein usannsynleg stor båt og stappe alle kreka inn, også skal du sette deg i båten og vente. ¿Kona mi då?, spurde Noah. ¿TIL HELVETE MED DEN JÅLETE KONA DI!!, skreik Gud. -Tenker du ikkje på anna enn kona og borna dine?Du er jammen meg ein egoistisk liten fjott!! Pass deg no, ellers må du samle ti løver i staden for to!! Berre ta med deg sjøsjuketablettar og gi blankt faen i resten!! Så kasta han Noah ned att og gjekk for å vatne blomane sine. Og han vatna dei lenge. Så lenge faktisk, at heile jorda held på å drukne av gartnarfetisjen hans.

Dette var altså det siste peiket Gud hadde gjort på ei stund, så ein kan jo forestille seg kva som måtte til neste gang han skulle underhalde seg sjølv¿ Og no scanna han altså planeten vår på nytt og såg ein liten hær av småfjottar som, av alle ting, var i full gang med å byggje eit tårn.Og det var jaggu høgt det tårnet! Gud hjelpe meg, tenkte Gud. Her må noko gjerast. Og det fort! Så han løfta neven, og starta byrjinga på verdas undergang¿¿

rutine - fast form

picassa — Thu, 23 Nov 2006 11:08:40 +0100

Du satser på den pene i den åpne døra som aldri fader ut.
Hun som ler til riktige tider og lukker pekefingeren inne i hånden
svever mildt blant viskelær og lukker vinduene uten en lyd.
Når du noen sinne kommer til meg skal jeg glemme
deg hardt for hver dag du drar tilbake
og for hver linje langs den grå dørkarmen og hver morgen
du stryker trygge havner uten vind i seilene. Glemme deg langsomt
kommer du tilbake uten meg den dagen du omfavner henne og tar alt
annet for gitt. Jeg blunker i vannet. Og vil du fiske så gjerne for meg uten
snøre på grunn bunn. Selv fiskere kan fange sild i en bøtte.



FARBROR FJAS OG FRØKEN FJONG

picassa — Tue, 21 Nov 2006 12:30:52 +0100

Farbror Fjas og Frøken Fjong
Står i all sin glans og stas
På en regnfull, våt perrong
og skal begge på kalas

Regnet trommer hardt på Farbror
Frøken Fjong har funnet ly
Farbror holder fruen tørr
Med sin egen paraply.

Gid! Min stakkars veske drypper!
hyler Fjong og vil besvime
Frøken, De har null å frykte!
Jeg henter vesken denne time.

Men Farbror Fjas må pent gi opp
Og la Fjongs våte veske være
Selv om han har muskelkropp
Blir den altfor tung å bære

MEMORY ZIP

picassa — Mon, 20 Nov 2006 23:52:58 +0100

one permanent space

all in one

everything present

everything absent

space

dot

com

EXPERIMENTAL DISORDER

picassa — Mon, 20 Nov 2006 21:10:00 +0100

Where are all the labs born

no sauce left to spill

when all rabbits

have died

from toothpaste

in shiny furry coats

wonder if

the rats are asking

questions

the rabbits

wont

tell

NATTA ER EIN VEN, OG MØRKRET ER EIN STOREBROR

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:49:32 +0100

Likar du ikkje natta?

Natta er ein ven. Den kjem stille listande på mjuke kattepotar tett i tett med kvelden. Natta bråkar ikkje, slik Dagen gjer. Natta lagar ro i hovudet. Gjer det godt og roleg å tenkja. Natta let tankane dine flyga av garde, sveva på lette bomullsskyer bakom panna. Natta smyg seg inn døra, og syg dagen inn i ei diger boble. Så gøymer den dagbobla inne bak kappa si og let henne ikkje kome fram att før Natta er over.

Natta gjer deg trøytt i augo. Du vert sliten på ein god måte og så vil du berre sova. Då fyller Natta deg varsamt med søvn frå topp til tå heilt utan at du merkar det. Det er difor du søv så godt om Natta.

Og medan du søv, kviskrar Natta små forteljingar stilt og mjukt inn i øyret ditt. Så vert forteljingane som små filmar inne i hovudet. Det er dette som er draumane dine. Kvar gong du søv er tankane dine alltid fulle av draumar heilt til du vaknar og opnar augo om morgonen att. Då flyg nemleg draumane ut att. Men det gjer ingen verdas ting. Etter at Dagen er slutt, kjem nemleg Natta på nytt og fortel deg nye draumar du aldri har høyrt før. Tek deg med på nye draumeeventyr.

Er du redd for Mørkret?

Mørkret er ein storebror. Mørkret kjem svevande hand i hand med Natta og fyller lufta med svart tåke. Ingen er så trygg og stor som Mørkret. Mørkret lukkar alle kvasse auge, tek vekk alle sinte blikk, og gøymer deg slik at ingen kan sjå deg. Når Mørkret skjuler deg bak den store, svarte gardina si, kan ingen i heile verda finna deg.

Mørkret vernar deg for alle dei harde røystene og lagar kvar enaste krok om til ein hemmeleg gøymestad. I Mørkret er det godt å vera. Når Dagen har vore vond og trist, er det fint å vita at Mørkret snart vil koma med Natta og skugge for alt det vonde. Bakom Mørkret kan ein nemleg ikkje få auge på det vonde meir, og det vonde kan heller ikkje nå heilt fram til deg. Mørkret står der stor og ruvande, og gjer heile verda om til ei god, trygg hole, berre for deg. I ly av Mørkret kan du gjera nette det du vil, heilt utan at nokon andre veit om det. Ingen i heile verda kan sjå kva du gjer i Mørkret.

Men dersom Dagen er stygg og lei å vera i, så treng du ikkje venta heilt til Natta på at Mørkret skal koma. Mørkret kan nemleg koma til deg om Dagen og. Du treng berre gå inn på rommet ditt og late att døra etter deg. Så dreg du føre gardina, og skrur av lampa. Då er Mørkret der hjå deg med ein gong og trøystar deg, slik ein god storebror gjer. Hjå Mørkret er du alltid heilt trygg.

BESTEMOR

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:47:27 +0100

Mi bestemor er ei klokke

Vi har ho på peishylla vår

Ho er ikkje til å rokke

Men står der og tikkar og går

Og dersom ho er protesterer

Så teier ho berre still

Ho står der og demonstrerer

Til far min vert spinnande vill

JEG SLUTTER AKKURAT HER

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:44:03 +0100

Gjennom lyset
skimter jeg
mørket

strever meg opp
nedover en bakke

ruller oppover
Hvem kan høre meg
Hvem vil høre meg
Ingen
men alle ser
Hjelp

Ikke la det der framme

bare være ei lommelykt

La det være
den andre siden

HØST

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:42:58 +0100

Jeg plukker epler
fra ei grein.

Nå kan de ikke
se

ned

på

meg

lenger

                .

USÅRLEG

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:33:49 +0100

Eg riv ut ei side av boka mi,
sida gjer ikkje motstand.

Ingen smertehyl mot øyra mitt -
ingen ynkelige klynk.

Eg riv ut fleire sider av boka mi                                                                                                Berre stille i lufta.

For sidene bryr seg ikkje.

FOSSEBRUS

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:31:37 +0100

Det boblar i tinningen

- brusar i blodet

Tærne smeltar
hjartet i eksplosjon

Magen opner seg
tarmane sviv ut

La dette vera himmelen

ikkje berre nok ein

ulovleg film.

LYSLAUS

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:29:28 +0100

Sola
kjempar
mot mørket

Mørket
opner sitt
veldige gap

eg
skal sova
no

Øksa
skal
på nytt

kjenna
sin stolthet

sin styrke

Blodet
får flyta
fritt

Rinnande frå revna

OPPGAVE OKT, 06

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:21:21 +0100

OPPGAVE - Koffert i ulike sammenhenger

*SITUASJON : Kofferten er fysisk tung
----------------------------

FARBROR FJAS OG FRØKEN FJONG

Farbror Fjas og Frøken Fjong
Står i all sin glans og stas
På en regnfull, våt perrong
og skal begge på kalas

Regnet trommer hardt på Farbror
Frøken Fjong har funnet ly
Farbror holder fruen tørr
Med sin egen paraply.

Gid! Min stakkars veske drypper!
hyler Fjong og vil besvime
Frøken, De har null å frykte!
Jeg henter vesken denne time.

Men Farbror Fjas må pent gi opp
Og la Fjongs våte veske være
Selv om han har muskelkropp
Blir den altfor tung å bære

*Settingen vil være en diktsamling med barnerim. Diktet er inspirert av Andre Bjerke. En annen setting for diktet ville evt vært å printe det stort, i store bokstaver på et banner som henges sentralt i byen, sammen med flere andre morsomme dikt på Barnas Dag.

------------------------

SITUASJON : Hun er svært lykkelig.

Hun ser omrisset av en regndråpe. Trær i abstrakte malerier. Flyter langs ruten, sakte brems. Noen har en pensel i hånden. Hun strekker seg etter kofferten. Går mot stedet toget kjører fra. Utgang på høyre side. Hun bærer kofferten med hvite fingre. Den rommer to personer. Hun er bare en. Hun bærer luft med verdighet.
-Skal jeg gi deg en hånd?
-Jeg trenger ingen ridder.
-Men den er så stor og tung?
-Jeg reiser alene.

Teksten er et utdrag fra en roman. Hun er tydelig lykkelig i sitt eget selskap. Inspirert av Merete Morken Andersens siste roman.

---------------------------
*SITUASJON : Han er svært ulykkelig

Scene fra en film:

Sverre, 25 år, har nettopp vært i oslo på jobbintervju for en markedssjefstilling, og fått negativt svar . Kommer hjem til kjæresten i Drammen. På stasjonen står kjæresten, Hanne og venter på han. Toget stanser på perrongen, konduktøren ut og klargjør. Dørene åpnes, Sverre kommer ut, monoton og unnvikende i blikket. Hanne kommer springende. Smiler, strekker armene mot han.

Hanne: Hei kjærst`n min!
Sverre: Hei.
Hanne: Hvordan har du hatt det? Gikk det bra?
Sverre: Helt greit. (biter innsiden av kinnet, så vidt synlig)
Hanne: Ja, fortell da! Skal vi kanskje sette oss ned ett sted og ta en kaffe?
(kikker spørrende på Sverre)
Sverre: Må bare....(bøyer seg ned, åpner kofferten halvt, (svart halvstor kassekoffert),
fikler frem sigarettpakken, lukker kofferten)
Hanne: Skal jeg ta kofferten for deg eller? Mens du tenner?
Sverre: Kan vell tenne sjøl! (leter i lomma etter lighter)
..........
Sverre: Har du fyr eller?...
Hanne: Sverre, du vet jo at jeg ikke røyker..(ser oppgitt på Sverre)
Vent litt.(går bort til en mann med headset og stresskoffert, får låne lighter, kommer tilbake)
..........
Hanne: Her har du fyr..
(Sverre kikker rundt seg, skuler etter mannen, tar ikke lighteren)
Sverre: (lavt for seg selv)Jævla VIP-homser..
Hanne: Hva sa du? (kikker spørrende på Sverre, forvirret, tror hun har hørt feil)
Sverre: Jeg sa at jeg sikkert kan vente med siggen. Gidder ikke stå her som en
helvetes statue lenger! (Slenger sigaretten fra seg, utent, og bøyer seg ned for å ta kofferten)
Sverre: Kom an da!
(koffertlåsen går opp: dressbukse, blazer, slips, to pornoblad, en tannbørste uten etui faller ut..)
Sverre: HELVETE!!

*Filmen handler om flere mennesker som møtes, iløpet av en dag, og ender opp på forskjellige steder. Mannen med stresskoffert er også en av disse karakterene som blir fulgt i løpet av filmen.

Har valgt å skrive så langt, fordi jeg synes at et manus trenger noe mer lengde for at man skal få et inntrykk av situasjonen. Kunne sikkert kortet ned, men ville ikke gjøre det, siden jeg synes et av poengene er at alt går galt, noe som bekreftes da han mister kofferten.

OPPGAVE 11.10.06

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:13:08 +0100

Oppgave om ganglag. Skriv en tekst som beskriver ganglaget til flere ulike mennesketyper. Forklar hvor teksten skal publiseres.

GANGLAGET AVSLØRER HVOR DU VANKER I HELGENE!

(Tekst til ungdomsmagasinet Spirit)

Barongsai:
Alltid på grensa til å drukne i hettegenseren din, som stort sett er så lang at den fint kunne blitt brukt som kjole. På grunn av den teltlignende påkledningen blir ganglaget ditt naturlig nok en smule hemmet. Kroppsbevegelsene foregår vertikalt, i takt med en heavy bass som du antakelig nynner for deg selv mens du går. Kan forveksles med en golfkølle på spasertur. Bevegelsene foregår på langs. Skuldrene er ofte heist ett hakk for høyt opp, som om du går befinner deg i never-ending pøsregn, og gynger opp og ned i takt med stegene. Ansiktsuttrykket er ofte alvorlig, for alt går til helvete likevel. Og hvis noen snakker med deg på en lite straight måte vil de trolig få noe assmotherfucked i retur. Headsettet er alltid i ørene, enten I-PODen er av eller på. Og hører du ikke på musikk, så mumler du kanskje masse faenskap, som kan samles til en låt senere. Nei, ingen er så fitteorientert som deg, og det må du jo være, for verden er tross alt et sted der du lever eller dør. Hver dag. Hvert minutt. Og ingen ting betyr egentlig noe. Derfor vandrer du alltid med skolissene løse, og hendene i lommene så du er sikker på å tryne med hodet først.

Neon:
Som et sirlig utklipp fra det nyeste Elle-bladet, noe som gjør at du skifter stil sinnsykt ofte, gjerne tre ganger hver dag. Gata er din catwalk, og enhver spasertur er en ny sjanse til å vise frem en av de fem nye Gucci-plaggene dine. Shopping er livsnødvendig, og kombinasjonen av å alltid se bra ut, og å rekke absolutt alle motebutikkene før stengetid, gjør at du alltid beveger deg slik en krampaktig struts i pumps antakelig ville gjort. Føttene plasseres alltid foran hverandre i en linjalrak linje, som oftest på hæler belagt med aluminium, så du sikrer at klakkingen blir mest mulig høylydt. Glitter og glam lyser opp hverdagen, og der er du suveren. I veska ligger alltid et utvalg bodyshine-pulver klart til å pudre hva det skal være på fem sekunder. Flekker er synonymt med voldtekt og bandeopprør, noe som gjør at du aldri beveger deg ned i skitne strøk og uskurte gater, med mindre noen stjeler lipglossen din og tvinger deg til det.

Sportsbaren:
Dette er stedet for deg som kanskje stod en smule langt bak i køen da hjernen ble utdelt. Noe du prøver å veie opp for ved å være usannsynlig oppmerksomhetskrevende. Ønsket om å bli sett, er også noe som avspeiles i måten du går på. Alle bevegelser utendørs foregår iført stilletthæler på høyde med Oslo Plaza, Gangen er derfor noe stolprete, og gjør at du til tider ligner en noe forvirret vevkjerring. Nykkene er ofte kokette og uttrykker medium hysteri selv når det gjelder bagateller. Temafargene i påkledning er ofte fluffy-farger, som rosa og lilla, til nød hvitt og lyseblått, hvilket gjør at du er umulige å unngå selv når det er svarte natta. Du er ofte å finne på steder der du kan bli sett med vind i håret. Er det i tillegg ett dusin reflekterende butikkvinduer i nærheten, er verden et vakkert sted å være. Hvert tredje minutt grer du fingrene gjennom håret, for å kjenne om det ennå er like mykt og uimotståelig som det var i morges. Hvilket det alltid er....

Garage:
Dette er stedet for deg som er ubevisst rasende på alt og alle, eller bevisst rasende fordi alle andre rundt deg er det. Livet er svart og uten nyanser, og alle situasjoner kan tolkes verst mulig. Hvilket du bekrefter med ditt valg av klær. Mørk dommedag, er nøkkelordet her, og de få gangene du drar på deg noe med et snev av farge, er det kun fordi vaskemaskinen har gått i stå og torpedert kulørvasken din. Buksene er halt på med tang, noe som gjør at du til enhver tid må bevege deg med museskritt, selv når du springer til bussen Det karakteristiske palestinerskjerfet som alltid sitter smidd rundt halsen, gjør at du gir et inntrykk av å være kulturelt orientert, uten nødvendigvis å være det. Kroppspråket er passiv-aggressivt, med et snev av alvor og likegyldighet i alle handlinger, noe som ofte understrekes av lutende skuldre og nagler på de merkeligste steder. Skoene er uten unntak svarte Converse Allstar, og ¿jo mer ihjelslitt, jo bedre¿ gjelder for det meste alt. Buttons er guds gave til Garage-vankeren, og brukes i et omfang, og med en entusiasme som tilsier at de trolig blir kjøpt per gross. Likevel er det ofte dystre buskap i form av ¿Fuck Bush¿, ¿Fuck sheeps¿, og ¿fuck meatloaf¿ er gjengangere. Siden du er travlet opptatt med å hate verden, er matlaging ikke et alternativ. Det går for det meste i kjapp junk-food. For hva er vel vitsen med positiv holdning når verden bare er en gigantisk søppeldynge likevel?

OPPGAVE 10.10.06

picassa — Sun, 19 Nov 2006 23:01:08 +0100

Ulike tekster til ulike medier
Skriv ulike tekster(maks 10 linjer per tekst) som handler om godt vennskap for disse kanalene:
- reisemagasinet Reis
-Vi Menn

-Utdrag fra reiselivsartikkel i magasinet Reis. (Artikkelen henvender seg til en målgruppe som leser REIS som en inspirasjonskilde for valg av reisemål, og som vil reise for opplevelsens skyld.)

CUBA LIBRE
Her fås sjarm porsjonsvis sammen med aromatisk vin og sprellfersk sjømat. Følg med i Hemingways fotspor og nyt en mojito på La Bodeguitadel Medio. Eller smak på nybrygget lokalprodusert espresso en tidlig morgentime med solen i ryggen. Det er en reise tilbake i tid. Til kanskje det eneste sted i verden der klokken kun er en tavle med tall, og tiden er gratis. Og er det en grunn til å unne seg en tur til Cuba, så er det menneskene. Her finner du folk med en livsglede som bobler over. Og kanskje er det nettopp fraværet av materielle goder som gjør livet desto mer verdt å legge merke til som en gave? Dette er stedet der en fremmed kun er en venn du ennå ikke har møtt, og der mennesker forenes i en slags rus av at livet er det du gjør det til, og at Cuba er nær nok paradis som det er.

-utdrag fra reportasje i Vi Menn. (Reportasjen tar for seg karsk-tradisjonen blant mannfolk i bygda Selbu i Trøndelag. Reportasjen inneholder foto og oppskrift på ¿Ole Johans stram-karsk¿)

KARSK UTEN KNY
Det er en tradisjon ¿karan imeillom¿. Fredagskvelden samles alle i uthuset til Ole Johan og tar seg en dugelig fredagskarsk.
-De e itj liv laga å klar sæ uten, kommer det kjapt fra Trond, -Vi kainn itj stå ut me aille kvinnfolkan heile tia.

Spinkle trekrakker og et utstøtt bord, kortstokk og rusten kaffegrut. Også spriten selfølgelig. Med Lerum Bringebærsaft på etiketten.
-Bli itj ækte karsk uten heimbreinnt kan du vel begrip. Du ska ha dæ en tår du å vel? Bli mytji beirr bilda av det skjønne du!

OPPGAVE 08.10.06

picassa — Sun, 19 Nov 2006 22:48:31 +0100

1. Lag en kort oppsummering av boka "Medie- og kommunikasjonsteori" (Maks. en A4-side)
2. Hva mener dere er de fem viktigste poengene og begrepene denne boka gir dere som skrivende kommunikatører? Forklar hvorfor

MEDIE, OG KOMMUNIKASJONSTEORI......MISSION IMPOSSIBLE....
I denne boka setter man begrepene ¿medier¿ og ¿kommunikasjon¿ under lupen. Snur og vender på dem, ser hvordan den ene fungerer avhengig av den andre og om de i det hele tatt klarer å puste uten hverandre. Den ser også på hvordan grunnbegrepene forvandling, påvirkning, samvær og tegn spiller inn i denne sammmenhengen.
I løpet av utredningen dukker det stadig opp nye spørsmål, som besvares ved å fokuseree på hvordan teoretikere og tenkere har reflektert over mediesamfunn og kommunikasjon fra en akademisk plattform. Graden og omfanget av massekommunikasjon som omringer oss i dag er overveldende. Et godt spørsmål er hvordan vi som publikum forholder oss til kommunikasjonsjungelen. Former mediene oss, eller er det vi som former mediene? Det er et av spørsmålene boken tar opp, og resultatet blir, som det ofte blir når mange høytflyvende fagfolk skal uttale seg om samme sak, at svarene er mange. Kommunikasjonskretsløpet kan analyseres opp og ned i mente, og det viser seg at nøkkelord som kommunikasjon og medier er avhengig av øyet som ser. Og øynene er mange.
Mediene former menneskene i stor grad, fordi man nå har teknologi som kan sanser og transformerer kommunikasjon, og er en del av menneskene i en så stor grad at det i dag vil være utenkelig å klare seg uten dem. Mennesket har til dels smeltet sammen med maskinen. ¿...vi blir følelsesløse...¿(Mc Luhan). Det er en tankevekkende vinkling. En slik selvsagt mediebruk fører i tillegg til større polarisering mellom de samfunn som ikke har slike medieressurser, og de som kan sees på som ¿overforbrukere¿.
Medier betyr påvirkning betyr makt. Makt vil ha mer. Makt tar form av ulike former innflytelse. Det er her moderne medier kommer inn i bildet. Massemediene åpner for at man kan nå millioner av påskrudde hjerner på engang. Påvirkningstenkingen ligger i dag bak all form for kommersiell kommunikasjon. Avsender vil sende sitt budskap for å oppnå noe hos mottaker. Likevel er det tankevekkende hvor lite som skal til av støy og komplikasjoner, før en nøye planlagt kommunikasjonsprosess bryter fullstendig sammen.
I og med at man forholder seg mer og mer til maskin enn menneske, forsvinner mye av ¿ansikt til ansikts-kommunikasjonen¿. I alle fall slik man kjenner den. Samtidig ser amn at mediene stadig gjør nye grep for å nærme seg denne personlige typen kontakt. Trolig fordi man ser at en samtale med et menneske naturlig nok har mer påvirkningseffekt enn en annonse eller en web-side. Dette gir brukerne mulighet til å ha en personlig samtale med en hottentott på andre siden av kloden, eller si sin rasende mening på SMS om en aktuell sak i Standpunkt på NRK. Man får følelsen av å være viktig selv om det ikke nødvendigvi er tilfelle.
Semiotikken spiller en stor rolle i vår tolkning av kommunikasjon, og er kanskje klasseeksempel på hvordan ¿lite kan bety ufattelig mye¿. Mange tegn og symboler er så velkjente at mennesker kan samles rundt dem nettopp på grunn av samlet tolkemåte. Men også her, som i alle tilfeller, kan semiotikk tolkes vidt forskjellig. Krusifikser kan bety samvær med Gud for noen, eller prektige mennesker for andre. Eksemplene kan nevnes i millionvis.
Ettersom man leser, blir man også bevisst på hvor omfattende den vide definisjonen av kommunikasjon er. Hadde dette vært en bok som tok for seg medier og kommunikasjon i sin vide forstand, ville det trolig tatt 45-48 år å lese den ferdig. Heldigvis gjør ikke denne boken den. Ettersom jeg leser blir jeg mer og mer oppgitt over hvor stort dette temaet egentlig er. Ytreberg forsøker så godt han kan å sette kaos i system, men det er en håpløs oppgave. Man kan ikke gjøre annet enn å sukke tungt, og krympe under følelsen av å være ufattelig liten i en stor skarp verden.

Fem stilige, dog grenseløst interessante poenger fra Mari, formulert i spørsmål:

*Nummer en:
Hvor risikabelt er det blitt å ytre egne meninger i dag, da mediene åpner for en kommunikasjonsspredning der det bare er spørsmål om sekunder før budskapet transporteres fra Sudan til Antarktis?

*Nummer to:
Finnes det en matematisk formel for å regne ut påvirkningeffekt fra de enkelte medier?

*Nummer tre:
Hvor mye underliggende politiske budskaper klarer egentlig TV2 å fore oss med, under dekk av å være ¿en objektiv TV-kanal¿? Hvilke politiske samtaler foregår egentlig før redaksjonen avgjør hvilke saker som skal tas opp i neste Tabloid?

*Nummer fire:
Hvem kom først? Mediet eller kommunikasjonen? (måtte bare ta en dyp en...)

*Nummer fem:
Hvor mye penger tjener egentlig de kommersielle gromguttene på å gi oss følelsen av å bety noe? ? I ALLE sammenhenger! Et spørsmål som egentlig kan omformuleres til: finnes det noen grense for hvor lettlurte vi mennesker egentlig er?

OPPGAVE 28.09.06

picassa — Sun, 19 Nov 2006 22:37:09 +0100

En stemningsfortelling fra Oslo sentrum. Fortell om et godt samvær eller et hyggelig forhold mellom to personer dere observerer med selvsyn. Samtalen må være observert på avstand og kan foregå på en kafé, på buss/trikk, på en benk, i en kø, i en ventehall - hvor dere vil.
Tenk tekststrategisk i forhold til å skape bevisste språklige valg: bilder, språkrytme, temperament, temperatur og overganger (innledning, mellom setninger, mellom avsnitt og avslutning) som bærende elementer i teksten.

AUTUMN LEAVES

Det var vår i luften, Ikke for mye, slik at pollenregnet drysset over byåkeren, men av en slik grad at luften duftet av imaginære syriner og blå optimisme, og hadde dette vært en annen tid, ville nok Lord Bauckly tatt sin frue med på en promenadetur langs elven nettopp denne formiddagen, og ingen annen, for dette var en av de sjeldne, der luktesalt lå i hvert åndedrag og kattene sveipet gaten med sin altfor varme pels. Og det er her vi sitter, her sitter vi, like utenfor Cafe Sør ved Youngstorget i Oslo. Eller mer presist fortalt, hun sitter der. Og hun har sittet der lenge, hvilket for noen kan betegnes som en liten evighet, eller sju sigaretter og et glass farris.

Hun sitter der og venter. Med drømmende blikk, slik men gjerne ser for seg at Elizabeth ville hatt, da hun i Jane Auster`s Frihet og Fordom lengselsfullt lot øynene sveipe over det britiske lavlandet, i håp om hennes elskede ville komme på sin glattstriglede hingst for å ta henne med seg til land langt bortenfor både sol og blåne. Og slik sitter hun altså, vår kvinne, og stirrer ut i løse luften mens menneskene haster forbi, i mangel av tid, sted eller kanskje begge deler. Men selv i mangel av tid, finnes det tid, nettopp den tiden man til enhver tid befinner seg i , og det er nettopp her hun sitter, midt i denne tiden, og lar fantasien spinne rekker av gylne tråder innimellom tankene hennes mens blikket farer avsted så hun så vidt kan skimte slettenes grønne morgendugg i det fjerne.

Han haster avsted. Retter på blazeren mens han tråkler mengder både med blikk og bein, koordinert, alltid beregne tre manøvrer foran seg selv. Dele minutter på meter i asfalt. Sjonglere blikk mellom klokke og fortau. Hvilket var en utfordring han i øyeblikket ikke unnet sin verste fiende. Han burde vel ha vært der nå. En gentleman kommer som kjent aldri for sent, om så verden har satt seg på hodet foran hans edle intensjoner og mål. Men han kom for sent, og det var ingen tvil. Og tvil er i det hele tatt bare noe man tyr til når man ikke helt vil akseptere fakta, og han var tross alt en rasjonell mann. Han lot ikke tvil komme seg selv til gode. Dette var ingen passende tid å komme for sent på, om det nå fins noe slikt som en passende tid å komme for sent. Dette var ingen tid for noe som helst, bortsett fra presis opptreden og ytterst høflig maner verdig en adelsmann uten nykker. Kanskje var hun allerede kommet? Kanskje satt hun der og trippet etter langtrukken venting, og talløse sukk? Nei, hun ville ikke sukket av irritasjon. Hun var i det hele tatt ikke en kvinne som sukket når hun var irritert. Det var han overbevist om. Dype åndedrag, kan hende, men ikke sukk og stønn. Han titter på klokken. Noe han ellers ikke gjør så ofte. Det finnes tider for å se på klokken. Tider da det rett og slett kan være nyttig å vite hva klokken er. Og tider da det i det hele tatt er nyttig bare å vise at han ser på klokken, Vise omgivelsene at han er en travel mann, en mann som alltid har, og alltid vil ha noe han må rekke, og som ikke under noen omstendighet kan tillate seg å stå stille i noe så unyttig og håpløst som en kø. Mennesker merker seg nemlig slikt. Det har hendt det har hjulpet ham frem tidligere. I køen.

Vinden blåser lett i håret, som et pust, eller kanskje hundre sommerfuglers vinger på en og samme gang. Kanskje burde hun ha vasket det en gang til? Hun stryker et par ville hårstrå vekk fra kinnet og lener seg en smule tilbake på stolen. Ikke mye, men så mye at forandringen merkes, og hun kjenner kroppen slå seg til ro på en annen måte, tilpasse seg stolens kontur. Det er en kurvstol i mørkebrun eik, som ikke har utseendet på sin side. Den ville vært et sant mareritt hadde det ikke vært for den sorte puten, og selv om den nok er kjøpt per dusin hos en forhandler, som sikkert var villig til å gi en merkbar rabatt fordi han endelig så en gyllen og ikke minst etterlengtet sjanse til å bli kvitt mange vonde stoler på en gang, så bærer den både seg selv og sine klienter med en verdighet mang en hore nok ville gitt en pen slant for. Men hun merker seg ikke verken med stol eller pute, bare sitter stille og venter, på noen som ikke har kommet, og som heller aldri behøver å komme, men som hun venter på likevel, fordi en dag som denne ikke er skapt for noe annet enn å vente på den ene, som kan bli den eneste rette, og ikke har hun så mye annet å ta seg til likevel. Og hun sitter slik i bredbremmet kyse, mens fruene sveiper gresset med blondebroderte kjoleliv over hud blek som ydmyk fløte, og rører rolig med et sugerør i et slukøret farrisglass. Og selv om tiden har vært inne så lenge at den for lengst er ute, tenker hun ikke engang på å forlate stedet, for hun vet at han kommer, uansett hva som hender.

Han står ved lyskrysset, og må nesten le, for hadde dette vært en annen tid ville det ikke vært den mann som hadde funnet seg i å vente på grønt lys før noe som helst, aller minst for å krysse gaten. Men dette er Oslo, der det er hver kropp for seg, og der gentlemenn pent må vente på grønn mann før de endelig kan krysse gaten for å redde jomfruer i nød. Og hadde det vært en sølepytt man i dannelse kunne kaste frakken i nå, hadde han kastet den på timen. Men det hadde ikke blitt noen høflig gest, men tvert i mot et kast i ren frustrasjon, et kast for alle krefter som har gått han i mot denne dagen, da alt står på spill, et spill han allerede kan ha tapt på grunn av Oslo Trafikketat. Men han har ingen frakk, og heller ingen sølepytt å kaste den i, så han venter. Det hadde ikke blitt særlig oppsiktsvekkende likevel, i en by der er mennesker som tar seg bryet med å kaste ting andre steder enn på gata, for minoriteter å regne.

Hun gnir med tommelen på en umerkelig flekk på skotuppen. En stein er løsnet fra fortauskanten. En brostein. Hun bøyer seg frem for å se nærmere. Brostein har det alltid med å løsne, og er som skapt for å bli snublet i, uten at man behøver være særlig uheldig for å snuble i den., det ligger i kortene allerede. Og nå som hun allerede sitter her og ikke har noe mer fornuftig å gjøre enn å vente, så bestemmer hun seg ganske enkelt for å vente på to ting samtidig. For hva er egentlig rekorden for hvor mange mennesker som snubler i brostein mens man venter på en ridder?

Og da ser hun han. Eller han ser henne, for hvem kom egentlig først, høna eller egget, og hvem så egentlig den andre før den andre så ? Og hva er er egentlig meningen med først og sist når to mennesker sitter i hver sin verden og nettopp har sett hverandre gjennom et hav av ild og stein og sol, og vet at den andre har sett, og at to ulike verdener om få meter vil bli en?

-Hei.
-Hei.

Og hun reiser seg og han tar hånden hennes. Og i gaten utenfor de to, i en annen verden, der hestene har vandret avgårde og gitt sin stallplass til tidsklemme og gatelys, og der hverdagsheltene er en svunnen dyreart, som en eller annen forsker kanskje vil ta seg tid til å nevne i en fremtidig avhandling om forhistoriske fenomener, triller appelsinene sin vante gang, langs brosteinen i Nedre Youngsgate

OPPGAVE 21.09.06

picassa — Sun, 19 Nov 2006 22:33:58 +0100

På grunnlag av diskusjonen i gruppa:
Skriv en kort tekst hver (velg sjanger selv) som har til hensikt å kommunisere begrepet frihet til en valgt diskursgruppe.

Gjør rede for bevisste språklige valg for å oppnå god kommunikasjon
-------------------------------

U T F O R D R I N G E R

F O R S T Å E L S E

E T I K K

R E H A B I L I T E R I N G

G R E N S E R

M O T I VA S J O N

Kan du finne friheten her?

Jobb for noen, livskvalitet for andre
------------------------------

STRATEGI FOR OPPGAVEN:
(oppgaven ligger på forum. på grunn av form egner den seg ikke på blogg.)

Frihet kan være mye, deriblant livskvalitet i en situasjon som preges nettopp av frihetens fravær....

Tanke bak teksten og tekstualitet:
Utformingen er basert på et konsept de fleste kjenner igjen fra barndommen. Ordrebusene der man må lese mange ord eller setninger, for deretter å lete etter nye ord gjemt i teksten er et fast innslag i norsktimene i barneskolen. Jeg synes konseptet fungerer som en bra invitasjon til videre lesning. Det vil vekke oppsikt, da særlig fordi det er plassert i en setting der det siste man forventer å støte på er tekster av barnslig karakter. Når det er sagt, vil innholdet gi en kontrast til utforming og forhåpentligvis forsterke budskapet.

Ulike ord som representerer både de positive elementene fangene kan oppleve i fengselet, er satt sammen som et ordspill. Man skal deretter (bokstavelig talt) finne frihet i teksten, samtidig som friheten kan overføres til den faktiske hverdagen i kriminalomsorgen.

Det viktige er at de fleste ordene representerer positive verdier KUN vil være tilstede i fangenes hverdag DERSOM de ansatte fokuserer på å opprettholde dem. Med andre ord: alt avhenger av de ansattes holdninger. Jeg prøver å endre ansattes perspektiv, og dermed omdefinere hva frihet KAN være dersom man befinner seg på et av sted der frihet, slik de fleste vil definere det, ikke eksisterer. Der man i stedet er prisgitt sine omgivelser, og personalets innstilling.

Diskursgruppe: Jeg har skrevet en tekst der jeg henvender meg til en første diskursgruppe, for å endre deres synspunkt på en andre diskursgruppe. Teksten er ment for ansatte i kriminalomsorgen ved Bergen Kretsfengsel.

Kontekst: Teksten skal plasseres i lokalen der de ansatte oppholder seg når de ikke jobber med fangene ute i fengselet. Den skal henge godt synlig henvende seg til de ansatte i det de passerer. Første gang man ser plakaten, vil man lese den og gjøre seg opp en mening. Deretter vil plakaten fungere som en trigger slik at man vil huske innholdet hver gang man ser den, og drøfte innholdet på nytt. Teksten er basert på holdningene til de ansatte hver dag når de skal på jobb.

Intertekstualiteten er en plakat i A3-str. Jeg velger denne størrelsen fordi de fleste info-skriv i offentlige institusjoner er i A4-str. En plakat i A3- størrelse vil derfor fange mer oppmerksomhet.